Gi deg selv en fin start på jula!
JULAFTEN-GUDSTJENESTE
Alle innlegg av Ole-Einar Andersen
refleksjoner i advent iV
Presten vår, Christina Thaarup, har til hver søndag i advent tenkt adventstanker som vi har publisert her på hjemmesiden TORSDAGEN før.
Nå har hun tenkt ferdig for 4. søndag i advent, og du kan lese CHRISTINAS SISTE refleksjoner her:
Hjerterom for Jesusbarnet
Vi har kommet fram til årets siste adventssøndag, 4. søndag i advent, som i år også er julaften. Alle fire lys er tent. Ventetiden er over. Julehøytiden er her.
Gleder du deg? Er du spent? Merker du julestemningen? Eller du stresset? Oppgitt? For mye å gjøre og for lite tid til å gjøre det i? Og hvordan er det med ditt hjerterom, hva er det som tar plass i ditt innerste?
Første søndag i advent stilte jeg oss alle disse spørsmål:
Er det rom hos oss, hos deg og meg til å ta imot Gud som kommer til oss enda en gang i juleevangeliet, i salmer, i bønner, i nærvær, i stillhet, i felleskapet med familie og venner eller er vi dem som sier: Nei, her ikke plass. Alt er opptatt. Finn et annet sted å være, et annet hjerte å finne rom i. Har vi hjerterom for Jesusbarnet? For den store, omfavnende, betingelsesløse kjærlighet som Gud sendte til alle som ville ta imot den for to tusen år siden og som han har sendt til oss hver eneste dag siden den første julenatt.
Jeg gleder meg til mange ting denne julen. Gleder meg til tid med familie. Gleder meg til god mat og julesang. Til gaver og lek med tantebarn. Jeg har mye å glede meg over. Enda mer å være takknemlig for. Selv i en urolig og vanskelig tid. Det håper jeg også du har og at du kan se at du har det. For jeg tror at noe av det som virkelig skal kunne åpne opp ditt og mitt hjerterom for Jesusbarnet, Guds fineste gave til oss mennesker noensinne, det er takknemlighet og det er å prøve og løfte blikket. Se stjernene på himlene. Stjernene i vinduene i hjemmene til folk. Julelysene rundt omkring. Lys midt i alt som er mørkt og kan virke mørkt.
I en dansk julesang, med tekst av presten og dikteren Johannes Møllehave og melodi av artisten Anne Linnet, synger vi i første vers:
En stjerne på himlen og flere og flere. I natt føder himlen med jordiske veer. I natt lover himlen at den vil befri oss. Maria på eslet. Med lille Messias.
Det sies så mye i dette første verset. Himmelen var på alerten da Jesusbarnet skulle fødes. Fødes som menneskebarn som alle andre menneskebarn har blir født. Med jordiske veer. Eller rier som det heter på norsk. Og likevel i dette lille barnet ble det også født et løfte. Om befrielse. Om Guds nærvær. Om kjærlighet. Om en annerledes konge som er på vei for å hjelpe mennesker å finne veien hjem til Gud. Til å vite at de, at vi alltid har et hjem der Gud er.
I natt ruger himlen på gleden og freden. Så varsomt i mørket som fuglen i reden. Og freden og gleden nå fødes de i oss. Maria på eslet. Med lille Messias.
Å gi plass i vårt hjerterom til Jesusbarnet er å gi plass til den fred og glede som englene sang om, som gjeterne fikk ta imot og som Maria gjemte i sitt hjerte, i sitt hjerterom. En himmelsk glede og en himmelsk fred. Storslått og overstrømmende. En varsom glede og en varsom fred. Stille og nesten umerkelig. Begge fødes i oss når vi gir hjerterom for Jesusbarnet. Det store og det lille. Fordi livet rommer begge deler. Fordi vi rommer begge deler. Noen dager kan vi ta imot Guds storhet. Andre dager er det Guds litenhet som vi klarer å ta imot. Begge deler fullt ut Gud. Begge deler fult ut hans kjærlighet til oss. Som han sendte til oss første gang en julenatt og som han har sendt og sender til oss hver dag siden.
I det siste verset i julesangen synger vi:
En plass mellom sau, i en stall mellom kyrne. Hun fødte og svøpte den lille i klede. Og hyrdenes glede var stor som Marias. Lys tentes i mørket. Nå fødtes Messias. Nå fødtes Messias Nå fødtes Messias.
Når jeg synger dette verset eller leser det som det nydelig dikt det også er, så fylles jeg av mange ting: Glede. Fred. Kjærlighet. Og håp. Håp, der man ikke først kan tro at håpet skal fødes og finnes. Håpet som noe så sårbart og samtidig fullstendig vidunderlig som et nyfødt lite barn er. Håp, som deles med andre så håpet blir større. Og håpet, som lik lyset alltid er større enn mørket.
Å gi plass for Jesusbarnet i ditt og mitt hjerterom er å gi plass for håpet. Det trossige håpet. Det usannsynlige håpet. Det levende håpet. Håpet som er Jesus selv. Sterkere enn alt. Selv mørket og døden. Og alltid nær oss. I evigheters evighet.
Fordi Jesus er Immanuel – det betyr Gud med oss.
Med ønsket om en velsignet 4. søndag i advent og god jul til oss alle,
Pastor Christina
refleksjoner i advent III
Presten vår, Christina Thaarup, vil til hver søndag i advent tenke adventstanker som vi publiserer her på hjemmesiden TORSDAGEN før.
Her kan du lese christinas refleksjoner knyttet til 3. søndag i advent
Hjerterom for gjeterne
Det har blitt 3. søndag i advent. Vi er enda et skritt og en søndag nærmere julaften og julehøytiden. Stiger spenningen hos deg? Og julestemningen? Jeg håper det.
I dag skal vi sammen se på om det er plass i vårt hjerterom til det jeg tror vi kan lære av gjeterne og som jeg tror vårt hjerterom trenger.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»
Gjeterne gjør ikke noe uvanlig. Denne natten er det hverken julestemning eller stress og uro som preger dem. Bare en helt vanlig natt på jobb. De tar vare på sauene som dem har ansvar for. Så skjer det plutselig noe helt utenom det vanlige, noe storslått og rart og forvirrende på en gang. Et englebesøk der midt i den mørke natten. Med et budskap dem ikke visste at dem trengte og som straks gjør noe med dem. Etter englebesøket får vi vite hva gjeterne da gjør:
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte.
Noe har skjedd med dem. Noe som gjør at denne natten ikke bare blir jobbing som vanlig. Det virker som om at dem rett så kjapt bestemmer seg for å sjekke ut det engelen sa og gå inn til Betlehem. Kanskje er det nysgjerrighet som driver dem? Kan det virkelig stemme det engelen sa? Kanskje er det en overveldende glede og ærefrykt over at de av alle mennesker gjennom engelen fikk et budskap fra Gud. Et budskap om håp og glede og frelse. Og at Gud har utvalgt de som verdige til å ta imot det og gi det videre. Vi vet ikke. Det eneste vi vet er at de etter englebesøket går inn til Betlehem.
Inne i byen finner dem at det engelen sa var sant. For en opplevelse det må ha vært. Den preger dem fortsatt da dem etter en stund vender tilbake til marken utenfor byen og jobben sin:
Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Hjerterom for gjeterne fra julenatt handler om være åpen for det budskap som Gud sender vår vei. Også det som kommer til oss helt uventet slik det gjorde det for gjeterne. Kanskje handler det særlig om å være åpen for det som kommer uventet til oss. Det er ikke sikkert vi får oppleve englebud, men det vi kan lære av gjeterne er det å ta imot når Gud plutselig er der med et budskap til oss. Det kan hende Gud kommer til oss på en plass eller til en tid vi ikke hadde forventet han skulle komme eller at Gud velger en budbringer vi ikke hadde regnet som en mulighet en gang. Vil vi da være åpne for det eller for den som kommer? Har vi hjerterom med åpne hjerter og åpne sinn til også å ta imot det uventede?
Hjerterom for gjeterne handler også om å være nysgjerrige slik de var det. En ting er å ta imot et budskap, noe helt annet er å undersøke det nærmere og la det føre oss der og til dem det måtte føre oss. Gjeterne våger å gjøre noe som er annerledes, til og med nytt, når muligheten er der. Er vi også villige til det? Så trist det ville være om vi avviser budskapet fra Gud fordi budbringeren ikke ser ut som den vi forestilte oss eller har bestemt oss for kan bringe oss bud fra Gud.
Er vårt hjerterom åpent og nysgjerrig etter mer fra Gud så tror jeg det faktisk kan hende at vi er dem som får besøk av vår tids gjetere også i dag når de har et budskap til oss fra Gud. Kanskje vil vi også være de gjetere Gud sender til andre mennesker med budskap fra han. Et budskap om håp, glede og frelse. For ulik oss mennesker har Gud ikke en sjekkliste for hvem som er innafor eller ikke når det gjelder hvem som kan få ta imot budskapet om hans evige kjærlighet og gi det budskapet videre. Gud er kun interessert i å vite hvem som åpen nok til å ta imot og nysgjerrig nok til å gå der han kaller oss å gå.
Å, la oss gå med åpne sinn, som hyrdene til barnet inn. Med gledestårer takke Gud, for miskunnhet og nådebud.
Med ønsket om en velsignet 3. søndag i advent for oss alle,
Pastor Christina
REFLEKSJONER I ADVENT II
Presten vår, Christina Thaarup, vil til hver søndag i advent tenke adventstanker som vi publiserer her på hjemmesiden TORSDAGEN før.
Her kan du lese Christinas refleksjoner knyttet til 1. søndag i advent.
Hjerterom for englene
Det har blitt 2. søndag i advent. Vi er enda en søndag nærmere julaften og julehøytiden. Hvordan har din uke vært siden 1. søndag i advent? Ta et øyeblikk og kjenn etter. Hva fyller mest i deg akkurat nå? Er det ro og fred? Eller stress og for mye å gjøre? Eller er det kanskje mer en blanding av begge deler? Ser du forhåpningsfylt på tiden som kommer? Eller fyller den deg med uro? Hva trenger du akkurat nå i dette øyeblikk? Og har du tid til å ta deg tid til det? For din skyld så håper jeg at du har det.
Som en del av det å skape hjerterom for Jesusbarnet skal vi denne søndag og neste søndag sammen prøve å skape hjerterom for dem som var der julenatt da Jesus ble født. Først englene og så hyrdene eller gjeterne som de heter på norsk.
I juleevangeliet i Lukas evangeliet leser vi at en engel plutselig viser seg for noen gjeter som var ute på marken:
Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»
Hva gjeterne har følt og tenkt under og etter englebesøket det vet vi ikke. Vi vet hva dem gjør. Går inn til Betlehem og søker opp det nyfødde barnet og foreldrene hans. Engelen sier til dem: «Frykt ikke!» Det er jo lett for en engel å si. Men det er jo ikke merkelig hvis gjeterne ble redde. For et syn det må ha vært. Så merkelig, så annerledes, så skremmende, at det ikke å bli redd nesten er unaturlig. Og likevel ordene: «Frykt ikke!» Kanskje fordi engelen vet, at selv om det å møte en engel faktisk kan være skremmende, så kan frykt i seg selv ofte hindrer oss i å ta imot et budskap, ta imot det eller den som er rett fram for oss. I engelens «Frykt ikke!» ligger både en oppmuntring til ikke å frykte den som møter dem i stråleglans og ikke heller, og kanskje enda viktigere, ikke la frykten hindre dem å ta imot det budskap engelen har til dem.
Hjerterom for englene er å prøve og ikke gi frykten, angsten, bekymringen hjerterom. Men i stedet dele den uroen med Gud og med hverandre så den tar mindre plass i oss, i vårt hjerterom. Det er ikke lett, men det er nødvendig, så det blir plass til det som er viktigere.
Engelen forteller gjeterne og oss hva det er, det som er viktigere: Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.
En glede som er viktigere enn frykten. Som er stor og som er for alle. Så merkelige ord. Gjeterne har sikkert undret seg. Vi undrer oss. En glede for hele folket. En frelser født i Davids by. Hva vil det egentlig si?
En måte å si det på er med ordene fra denne julesang: Himmel på jord, En glede så stor, Eg e’skje alene, Her eg bor, Himmel på jord En nåde så stor Eg e’skje alene Her eg bor.
At himmelen har kommet til jorden. For at vi mennesker. Du og jeg. Skal vite at vi aldri mer skal være alene. Gud har kommet til oss, der vi bor, for å være der vi er. Med glede, nåde, kjærlighet og barmhjertighet.
Hjerterom for englene er også hjerterom for gleden over å være sett, være elsket og aldri mer være alene.
Engelen avslutter sitt besøk sammen med vennene sine. En himmelsk hærskare som lovpriser og synger for noen sikkert veldig forbausa gjetere: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» Det var det dem sang. Alle englene. Ære være Gud. Vår Far, som er i himmelen. Skaper av himmel av og jord. Stor og mektig. Englene ber oss løfte blikket. Se til himmelen. Se Guds storhet i oss og rundt oss. Forundres over alt som er til. Noe vi særlig trenger å gjøre nettopp denne adventstid. Så at vi ikke mister håpet og motet eller gir etter for frykten, når vi også ser alt det vonde og vanskelige som skjer rundt oss. Både på nært hold og langt borte.
Englenes sang starter i himmelen, i evigheten, med en lovprisning til Gud. Og så kommer den ned til gjeterne og til oss. Med budskapet om Guds plan for oss. Fred på jorden blant mennesker. At vi skal leve med hverandre som Gud fra evigheten har tenkt det. Fred mellom oss. Fred i oss. Det går an å synge om det vi ikke ser. Prøv det. Noen gange og til visse tider kan det være livsnødvendig å synge om fred, også når vi ikke ser den. Særlig når vi ikke ser den rundt oss. Ikke opplever den i oss. Så at vi, vi mennesker som Gud har sin glede i, trossig kan gi hjerterom for den fred, som mørket prøver å fordrive. Men som Gud i Jesusbarnet er kommet så nær oss med, som det bare går. Som pust mot pust. Som hjerteslag mot hjerteslag.
Hjerterom for englene er også å ta imot den fred de sang om julenatt og synger om hver eneste julenatt. En fred som kommer til oss fra himmelen, fra Gud selv. I sang. I stillhet. I fellesskap. I skaperverket. I kjærlighet.
Englene sang den(sjelens glade pilgrimssang). Først for markens hyrder; Skjønt fra sjel til sjel det lød: Fred over jorden! Menneske, fryd deg. Oss er en evig Frelser født.
Med ønsket om en velsignet 2. søndag i advent.
Pastor Christina
REFLEKSJONER I ADVENT
Presten vår, Christina Thaarup, vil til hver søndag i advent tenke adventstanker som vi publiserer her på hjemmesiden TORSDAGEN før.
Her kan du lese Christinas refleksjoner knyttet til 1. søndag i advent.
Opptatt eller hjerterom i adventstiden?
Adventstiden er over oss igjen. Fire søndager i desember, som uke for uke tar oss enda litt nærmere julehøytiden. Mye skal skje innen vi kommer så langt. Hus og hjem skal pyntes med stjerner, julenisser og adventslys. Julegaver, julemat og juletre skal kjøpes. Blir det tid for å skrive julekort i år eller blir det en vennlig hilsen i en melding eller e-post? Hvilke julekonserter skal vi gå på? Blir det julebord med jobben i år? Eller kanskje sammen med vennene eller familien? Så mye å forberede, fundere over, komme seg gjennom. Det er lurt å planlegge noe av alt det som skal skje, så at det er en sjans for at juleroen kan innfinne seg når vi når fram til 24. desember.
Ordet advent betyr «komme». Adventstiden handler om adventus Domini, «Herrens komme». Gud selv skal komme til oss mennesker. Vi trenger ikke oppsøke Gud. Gud kommer til oss der vi er. Samtidig står det i innledningen til Johannes evangeliet at: «Han(Jesus, Guds sønn) kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.» For det at Gud kommer til oss, i julens budskap, i det lille Jesusbarnet, i hverdagen som den ser ut hos hver og en av oss, er ikke det samme som at Gud blir tatt imot av oss. Gud maser seg ikke på. Kommer kun til den som ønsker ham velkommen inn, i hjerte, tanke, sjel og sinn. «Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.»
Adventstid er ventetid. Advent er forventningstid. I adventstiden forbereder vi oss på at Herren skal komme. Like lurt som det er å planlegge for alt som skal skje i desember og ikke minst i julen, like lurt er det å planlegge for å kunne ta imot, at også denne jul kommer Gud til oss der vi er. I det lille Jesus barnet som fødes i en stall og legges i en krybbe. Da Jesus ble født julenatt, var det ikke rom for hverken ham eller foreldrene hans. I juleevangeliet får vi vite, som du kanskje husker, at Maria og Josef ikke fant husrom noe sted da de kom seg fram til Betlehem og de måtte nøye seg med en stall.
Her kommer vi til det mine adventsrefleksjoner vil handle om denne advent. Et spørsmål til oss alle: Er det rom hos oss, hos deg og meg til å ta imot Gud som kommer til oss enda en gang i juleevangeliet, i salmer, i bønner, i nærvær, i stillhet, i felleskapet med familie og venner eller er vi dem som sier: Nei, her er ikke plass. Alt er opptatt. Finn et annet sted å være, et annet hjerte å finne rom i. Har vi hjerterom for Jesusbarnet? For den store, omfavnende, betingelsesløse kjærlighet som Gud sendte til alle som ville ta imot den for to tusen år siden og som han har sendt til oss hver eneste dag siden den første julenatt. Er julens budskap blitt noe som kun kjører på rutinen? Som ikke lenger har sterke, dype, bærekraftige røtter i våre liv? Eller har det blitt noe som vi ikke riktig klarer å ta inn lenger, som vi ikke gir rom for i hjertet vårt?
Vi kan jo historien. Den er den samme år etter år. Ikke noe nytt der. Men det trenger jo ikke gjøre budskapet mindre verdt av den grunn. Det trenger ikke minske gleden eller storheten i kjærligheten Gud har til oss. Også denne jul. Som vi synger det i en kjent julesalme: «Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født; Da lyste stjernen som en sol og engler sang så søtt.» Selv om budskapet er det samme, er det like stort og nådefullt hver julekveld. Men å ta imot det, la det synke helt inn og forme oss, krever noe av oss. Det krever at vi ønsker å ta imot Gud som enda en gang kommer til oss i julens budskap. At vi vil åpne oss for det. Åpne oss for Gud. Selv i disse tunge tider vi lever i. Så at vi finner plass til budskapet og ønsker det, ønsker Gud velkommen inn. Også i år.
Min oppmuntring til oss alle denne adventstid er å kjenne etter og gi plass til, lage hjerterom for Jesusbarnet, så at hele fylden av julens budskap kan få ta bolig i oss når vi kommer fram til julaften. Ta sakte skritt, dag for dag, som åpner våre hjerter sa at vi kan si: «Her, Jesus, her er det plass, her er det hjerterom for deg og for din kjærlighet til meg.» Det finns forskjellige måter å gjøre det på, like forskjellige som vi mennesker er forskjellige. I julesalmen fra i sta tennes det lys: «Da tenner moder alle lys så ingen krok er mørk; Hun sier stjernen lyste så i hele verdens ørk.»
Kanskje det var noe å prøve, tenne et lys og sitt i stillhet i 5 minutter og se lyset brenne. Eller ta en kopp kaffe/te/varm sjokolade og lytte til en julesalme på mobilen. Stoppe opp og se barn leke og bli berørt av deres glede. Lese juleevangeliet i første kapittel i enten Matteus eller Johannes evangeliet, og fundere på hvordan disse tekstene sier noe om Guds kjærlighet til oss. Hvis det å være i naturen er det som best åpner ditt hjerterom, så vær der jevnlig i adventstiden. Hvis det å være med mennesker er det som åpner ditt hjerterom for Jesusbarnet, så vær med mennesker. Er det å være kreativ, så vær kreativ. Er det å være praktisk, så vær praktisk. Uansett hva du og jeg gjør, så la oss denne adventstid skape hjerterom for Jesusbarnet, så også vi helhjertet til jul kan synge: «Jeg holder av vår julekveld og av den herre Krist, Og at han elsker meg igjen, det vet jeg ganske visst.»
Med ønsket om en velsignet adventstid til oss alle.
Pastor Christina
TØYBIND I SUSANNA FORUM
Søndag 29. oktober kl. 13.00 er Susanna Forum glad og takknemlig for å invitere alle til et møte med Aisha Bigset fra Burundi og hennes sterke engasjement for jenter / kvinner / likestilling og helse i hjemlandet!
Foredraget «Fra Burundi til Beistad og tilbake med tøybind» i Susanna Forum inngår i en todagers «Tøybind-dugnad» i Metodistkirken lørdag 28. oktober og søndag fra kl. 10.00 til ca kl. 17.00. På dugnaden skal det tegnes, klippes og sys vaskbare tøybind til jenter og kvinner i Burundis hovedstad Bjumbura. ( se dugnadsevent: https://www.facebook.com/events/705749460949414/?ref=newsfeed )
I Susanna Forum søndag kl. 13.00 vil Aisha fortelle om hvordan et besøk til mormoren i Burundi i 2018, er blitt til en dugnad rundt stoffhauger og symaskiner rundt om i Norge, i tillegg til at det også sys i et nybygd hus / kvinne-barn-senter i Bujumbura. I forbindelse med foredraget serveres kanelboller og kaffe/te.
Aisha Bigset var bare 3 år gammel da hun og hennes familie flyktet fra Burundi. I dag, over 30 år seinere, har hennes sterke engasjement for jenter, likestilling og helse resultert i et kvinne- og barnsenter i hovedstaden.
Gjennom norske støttespillere deles det ut startpakker med vaskbare bind og informeres om kvinnehelse – slik at unge jenter ikke havner i mensfattigdom.
Dette vil / bør du bli med på! Og ta med deg andre syglade og sosiale venner til meningsfull aktivitet!!
SYNAGOGEN MÅ FORTSATT GODKJENNES
Metodistkirken i Trondheim støtter Det jødiske samfunn i Trondheims kamp mot Regjeringens forslag om betydelige endringer i loven om trossamfunn. Med kravet om minst 500 medlemmer, kan synagogen i Trondheim bli nektet registrering / godkjenning, og dermed retten til offentlige tilskudd.
Metodistkirken i Trondheim har gjennom «den hemmelige synagogen» på kirkeloftet i 1941/42 for alltid skrevet oss inn byens jødiske menighets historie; og det er naturlig og selvfølgelig at vi i dag støtter deres kamp mot et lovforslag som kan true deres eksistens.
Som metodister er også vi en liten religiøs minoritet i Trondheim, men fordi vi er organisert annerledes (del av Metodistkirken i Norge) er vi ikke truet av medlemskravet, selv om vi nasjonalt også er små. Men, for å bruke styreleder Rita Abrahamsens og forstander Ralph Dan Buchmanns ord i deres høringsuttalelse, så ber vi Regjeringen «tenke nøye gjennom hvilke konsekvenser det vil få for noen av verdens eldste eksisterende trossamfunn dersom man gjør terskelen for å bli godkjent såpass høy at flere veletablerte livssynssamfunn faller utenfor. Det finnes samfunn som er registrert med få medlemmer i Norge, men som har svært mange medlemmer internasjonalt. Dette er et resultat av vår tids migrasjoner, som delvis er drevet av krig og forfølgelser.»
I full solidaritet gir Metodistkirken i Trondheim vår tilslutning til den meget grundige, saklige og lærerike høringsuttalelsen fra Det jødiske trossamfunnet i Trondheim som i sin helhet lyder slik:
«Regjeringens forslag vil stenge ned jødisk menighetsliv nord for Dovre. Arven etter den sittende regjeringen når det gjelder livssynsmangfoldet vil altså bli at jødisk liv i Norge blir kraftig redusert, og tvangssentralisert til hovedstadsområdet.
Politikere fra flere partier har gjennom mange år vært bekymret for at useriøse eller samfunnsnedbrytende krefter skal misbruke legitimiteten som ligger i å være et registrert tros- og livssynssamfunn. Ulike forslag til løsninger har blitt drøftet.
Nå har Barne- og familiedepartementet sendt ut på høring forslag til endringer i trossamfunnsloven som en oppfølging av Hurdalsplattformen. Departementet legger i høringsnotatet fram forslag om at tros- og livssynssamfunn som motarbeider den demokratiske styreformen, kan nektes tilskudd og registrering etter trossamfunnsloven. Det stilles også krav til likestilling og minst 40 prosent representasjon av begge kjønn i styrende organer.
Departementet vil også gjøre det vanskeligere for små minoriteter å bli godkjent og beholde godkjenningen, ved å heve grensen for å kunne være et registrert samfunn fra dagens 50 medlemmer, til opp til 500.
På vegne av Det jødiske samfunn i Trondheim vil vi uttrykke sterk kritikk av deler av de endringer som regjeringen legger til grunn i forslaget som er sendt ut på høring.
Regjeringen må, når forslaget legges fram, tenke nøye gjennom hvilke konsekvenser det vil få for noen av verdens eldste eksisterende trossamfunn dersom man gjør terskelen for å bli godkjent såpass høy at flere veletablerte livssynssamfunn faller utenfor. Det finnes samfunn som er registrert med få medlemmer i Norge, men som har svært mange medlemmer internasjonalt. Dette er et resultat av vår tids migrasjoner, som delvis er drevet av krig og forfølgelser.
På listen vil vi også finne trossamfunn som er under sterkt press og tidvis utsettes for direkte forfølgelse i sine opprinnelige områder, men som videreføres i diaspora gjennom flyktningbaserte miljøer i andre deler av verden, herunder Norge. Dette gjelder blant annet eldgamle kirkesamfunn med røtter i Midtøsten.
Det er viktig å ha i mente at det eksisterer signifikante forskjeller innen de ulike religionene som ikke uten videre gjør det aktuelt å slå sammen menigheter for å oppnå krav til antall medlemmer i Norge. I ytterste konsekvens kan dette bidra til at mer liberale samfunn enten blir nedlagt, eller tvunget inn under større registrerte trossamfunn som i sin troslære er mer ortodokse og konservative, blant annet når det gjelder synet på kvinners plass i religionsutøvelsen.
Det jødiske samfunn i Trondheim ble formelt sett etablert i 1905, etter at det hadde bodd jøder i byen i omkring to tiår. Den første organiserte form for menighetsliv så dagens lys på slutten av 1880-tallet. I 1891 ble den første religiøse leder engasjert for å ivareta enkelte basisoppgaver. Den første rabbiner, 24 år gamle Samuel Brandhändler, ble ansatt i 1896 – og skulle med årene bli en sterk drivkraft for å utvikle en særegen identitet i det jødiske samfunn i byen. Søknad om å etablere egen gravlund ble sendt i 1897.
Henvendelsen lå flere år til behandling, hovedsakelig på grunn av motstand fra kirkelig hold, og ble først innvilget i 1902. Dette var likevel tre år før menigheten ble formelt stiftet og registrert. Den første synagogen, for øvrig det første ikke-kristne gudshus i Trondheim siden vikingtiden, ble innviet i leide lokaler rundt århundreskiftet. Noen år senere hadde man klart å spare opp nok penger til at lokalene man leide i St. Jørgensveita 7, rett bak Vor Frue kirke, kunne kjøpes. Bygningen står fortsatt.
Antall jøder i Trondheim økte jevnt etter at Det mosaiske troessamfund (som navnet var i stiftelsesåret) ble etablert i 1905. Til menighetsmøtet i 1918 sto nytt samfunnshus med synagoge, bibliotek, undervisningslokaler og festlokale på agendaen. Tanken var å kjøpe en av naboeiendommene til St. Jørgensveita og bygge dette sammen til én enhet, men i 1922 dukket et nytt og bedre alternativ opp: Det ble kjent at byens gamle jernbanestasjon, i dag beliggende i Ark. Christies gate 1b, kunne komme for salg.
Den jødiske menigheten engasjerte arkitekt Jacob Holmgren for å utrede mulighetene i bygget. 18. desember 1923 fattet ekstraordinært menighetsmøte vedtak om å kjøpe gården.
To år senere ble synagogen innviet i den sammenbygde 2. og 3. etasje. Med årene ble også resten av den relativt store og staselige bygården innredet, blant annet med leilighet for tjenestepersonell. Huset ble på nytt fullstendig restaurert og ombygd rundt årtusenskiftet og inneholder i dag alt av jødiske aktiviteter i byen.
Synagogen er i aktiv bruk til gudstjenester, markering av familiære begivenheter som brylluper, Brit Milah, Bar Mizva, Bat Chayil og kulturelle arrangementer. Jødisk Museum Trondheim har kontorer og sin permanente utstilling i underetasjen og deler av 1. etasje, og ukentlig undervisning av barn og unge, aktiviteter for eldre samt feiring av jødiske fester og helligdager finner sted i lokalene.
Sett i ettertid er det ingen tvil om at perioden 1920 til 1940 framstår som blomstringstiden for den jødiske minoriteten i Trondheim og Trøndelag. Så kom krigen. Ingen andre jødiske samfunn i Norden ble hardere rammet under Holocaust enn menigheten i Trondheim. Over halvparten av medlemmene ble drept, en andel som ligger høyt over sammenlignbare jødiske samfunn, også de (den gang) to forsamlingene i Oslo.
Det jødiske miljøet i Trondheim slet med å reetablere seg etter krigen, men i 1947 klarte man å innvie synagogen på ny, etter at bygningen var blitt benyttet som soldatforlegning av okkupasjonsmakten under krigen og framsto sterkt ramponert da freden kom. Antall medlemmer ble imidlertid aldri hva det en gang hadde vært, det samme må sies om aktivitetsnivået.
Mange spådde at trossamfunnet ville dø en stille død når «krigsgenerasjonen», det vil si de overlevende som var voksne under verdenskrigen, gikk ut av tiden. En fremskriving som viste forventet utvikling i antall medlemmer, som styret i menigheten fikk utarbeidet på 1980-tallet, antydet at trossamfunnet ikke ville leve stort lenger enn til sitt eget hundreårsjubileum.
Fremskrivingen viste seg å bygge på forutsetninger som endret seg. I dag er det flere medlemmer enn noen gang etter Andre verdenskrig. Den viktigste årsaken er innvandring, ikke minst takket være kunnskapsmiljøene i byen med NTNU som den viktigste drivkraften, men også mer generell innvandring, blant annet fra land som tidligere var en del av Sovjetunionen. Et svært positivt trekk er at mange av de «nyankomne» medlemmene tar aktivt del i trossamfunnets indre liv. Dette har ført til at de religiøse aktivitetene i synagogen nå er på et høyere nivå enn på svært mange tiår.
De to jødiske menighetene i Oslo valgte å slå seg sammen etter krigen. Dette var utvilsomt et godt og fremtidsrettet valg. Likevel er antall medlemmer også i hovedstaden relativt lavt, og vil over tid potensielt kunne bli utfordret av en nedre grense på 500 medlemmer. Vi tillater oss også å nevne det nyetablerte jødiske samfunnet i Bergen, som først på 2010-tallet nådde et nivå etter krigen som gjorde det mulig å etablere en struktur som ivaretar gudstjenester under de viktigste helligdagene og undervisning i jødisk historie, tro og kultur av barn og unge fra jødiske familier.
Historien har bidratt til at Det jødiske samfunn i Trondheim og Det mosaiske trossamfunn i Oslo på enkelte områder har beveget seg i noe ulik retning. Innvandrerne som etablerte samfunnet i Trondheim kom hovedsakelig fra Baltikum via Sverige, mens de som etablerte samfunnet i Oslo i stor grad kom fra Danmark, delvis Tyskland via Danmark.
Dette er nok forklaringen på at man i Oslo utviklet sterke bånd til søstermenigheten i København, noe som helt til vår tid har vært godt synlig blant annet ved at menighetens rabbinere har snakket dansk. I Trondheim orienterte man seg i retning Stockholm – fordi det var dit de første jødene i byen hadde sine forbindelseslinjer, og – for de flestes vedkommende – også familie. Det tok flere år før det ble knyttet tilsvarende bånd til det jødiske miljøet i Sør-Norge.
Derfor var det naturlig at man ba overrabbineren i Stockholm innvie synagogen i 1925, noe som gjentok seg i 1947. Utviklingen innen jødisk liv i Sverige, særlig i Stockholm, har beveget seg i en mer liberal og reformert retning enn tilsvarende i København – og dette ser vi tydelige spor etter i Trondheim og Oslo.
Et eksempel er kvinnenes plass i religionsutøvelsen. I Oslo praktiserer man fortsatt kjønnsdeling under gudstjenestene, ved at kvinner og menn er henvist til ulike plasser, i Trondheim sitter kvinner og menn sammen. I Trondheim kan også kvinner delta som liturger under gudstjenester, det kan de foreløpig ikke i Oslo. Dette er samtidig ikke til hinder for at det på svært mange områder eksisterer et godt samarbeid mellom Trondheim og Oslo, blant annet om tema som barne- og ungdomsarbeid, sikkerhet og myndighetskontakt.
Dette nevnes fordi det er relevant i den grad myndighetene mener at krav om antall medlemmer kan løses gjennom å slå sammen trossamfunn som tilhører samme religion. Etter vår mening vil dette være uheldig – fordi det ikke hensyntar det faktum at det ligger mer enn geografi bak at man har flere menigheter innen samme trosretning. Dette er gjeldende innen alle større religioner – i Norge mest synlig innen kristenheten og islam. Vi finner imidlertid tilsvarende skiller innen det jødiske miljøet.
Det har aldri vært mange jøder i Norge – heller ikke før folkemordet. Vi var, som departementet selvfølgelig vet, ikke ønsket i riket – utestengt gjennom Grunnlovens paragraf 2. Derfor var det først mot slutten av det 19. århundre en viss jødisk innvandring fant sted.
Krigen tok ikke bare svært mange liv, den bidro også til at det tok tiår før man klarte å gjenreise seg kulturelt og gjenskape et aktivitetsnivå på bred front som kan sammenlignes med hva man hadde før Holocaust. Dess færre man i utgangspunktet var da krigen kom, dess lenger tid har denne prosessen tatt.
Det jødiske samfunn i Trondheim har de siste tre tiårene i økende grad tatt en aktiv rolle i storsamfunnet. Vi etablerte for over 25 år siden Jødisk Museum Trondheim og var en av grunnleggerne av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i byen på 2000-tallet. Hvert år arrangeres Jødisk kulturfestival Trondheim, som er vårt kanskje viktigste eksterne bidrag når det gjelder å bygge opp under Trondheim som et velfungerende multikulturelt samfunn. «Jødisk kulturfestival Trondheim er byens viktigste», uttalte ordfører Rita Ottervik tidligere i år, referert av blant andre NRKs journalist Sidsel Wold.
Vår utadrettede virksomhet, som for oss ikke minst handler om å forebygge rasisme og fremmedfrykt i Midt-Norge, hadde ikke vært mulig uten et aktivt og vitalt trossamfunn som kjerne.
Dersom regjeringen skulle lande på at man vil heve grensen for medlemmer til 300 eller 500 for å bli godkjent og dermed være kvalifisert for statsstøtte, vil dette innebære at den norske stat klarer det den nazistiske okkupasjonsmakten ikke lyktes med: Å stenge ned jødisk menighetsliv nord for Dovre. Det samme vil skje i Bergen. Arven etter den sittende regjeringen når det gjelder livssynsmangfoldet vil altså bli at jødisk liv i Norge blir kraftig redusert, og tvangssentralisert til hovedstadsområdet.
Vår sterke anbefaling er at man beholder dagens grense på 50 medlemmer, sekundært at man ikke går over 100. Vi mener også man bør vurdere andre kriterier for å bli godkjent som et livssynssamfunn enn antall medlemmer i seg selv.
Vi har vondt for å se det logiske i at et i Norge lite trossamfunn, som er en del av en lang og rik religiøs og kulturell historie internasjonalt, blindt skal vurderes på samme måte som en sammenslutning som ikke opererer innen en (aner) kjent religionshistorisk kontekst.»
——-
….. og som metodistmenighet sier vi bare «amen»!
ENDELIG MØTES VI igjen!
SØNDAG 27. AUGUST kl. 11.00 kan vi endelig ønske velkommen til Gudstjeneste i kirken igjen. Etter en lang sommerferie, som forhåpentlig har gjort alle godt både til sjel, sinn og kropp, ser vi med forventning fram til SAMLINGSDAG og gjensynsglede på gudstjenesten som er ved vår kjære prest Christina Thaarup. Det blir nattverd. Søndagsskole v/ Bjørn Gunnar Andersen. Takako Ueno er organist. Etter gudstjenesten er det kirkebakkekaffe. Det blir færre gudstjenester enn vanlig i tiden framover; med andre ord desto viktigere at vi stiller opp og opprettholder menighetsfellesskapet! Vi gleder oss til å se hverandre søndag!
vi har fått «oppstandelsen» i gave!
Etter utstillingen av hans malerier i kirken, har komponist og maler Bertil Palmar Johansen gitt maleriet med tittelen «Oppstandelsen» i gave til kirken / menigheten. – Jeg klarte ikke å ta det ned av kirkeveggen, forteller kunstneren som ivrer for at kirka vår må bli en kulturkirke.
Maleriet har tidligere både hatt tittelen «Soloppgang» og «Oppstigning», men etter å ha sett bildet henge i kirken har Bertil endret den til «Oppstandelsen». Han vil nødig lansere en bindende tolkning, men antyder i alle fall at fokuset, dynamikken og inspirasjonen i maleriet ligger i himmelen og alt over fjellet… – Kirkerommet gjorde noe med både dette maleriet og meg, sier Bertil som forklaring på gaven.
Utstillingen med over 40 malerier i kirkesalen og Wesleysalen ble egentlig avsluttet tidlig i mai, men Bertil tilbød raust at maleriene kunne henge både gjennom konfirmasjonssøndag og takkedag m/dåp, og bidro på den måten til å gi disse spesielle søndagene en ekstra vakker ramme.
Bertil er fra Sunnmøre og har sterke religiøse personligheter i slekta. Ikke minst hans bestemor Helga. Hun var organist og spilte på evangeliseringsskipet «Elieser» som hver sommer tøffet langs kysten og besøkte lokalsamfunn som et flytende bedehus. Og hans oldefar var maskinist ombord.
– Jo eldre jeg blir, jo mer går det opp for meg hvor mye det faktisk har betydd for meg og preget meg, sier Bertil. Han var bare seks år da bestemoren døde, men har likevel mange minner om henne. Ja, det er nesten ufattelig hvor mye han husker, reflekterer han; – all musikken, alle salmene og sangene. Hun ville lære meg alle de religiøse barnesangene, og de sitter som «tatovert» i hodet mitt fortsatt, forteller Bertil. Han har også bevart lydopptak av bestemor Helga som spiller orgel, og et spor hvor han selv synger som fem-seksåring:
«Vær forsiktig lille venn hva du gjør!
Vær forsiktig lille venn hva du gjør!
For vår fader over der,
han ser ned på jorden her
Vær forsiktig lille venn hva du gjør!»
..... og mormor akkompagnerer...
– Elleve vers med små variasjoner; jeg blir fremdeles rørt bare ved tanken, sier Bertil.
Kirkerom gir ekstra dimensjon
Bertil Palmar Johansen er primært komponist, og en av samtidens mest produktive og anerkjente norske komponister. Men i de periodene han skriver musikk, maler han også, og bare da. Musikken og maleriene er et nødvendig kreativt vekselbruk.
Han har sjelden titler klare på forhånd, verken på musikk eller malerier. Han jakter på noe som han synes låter og ser så bra ut som mulig. Titlene vokser fram etter hvert, når han hører og ser hvor det bærer. Av og til i etterkant, og noen titler kan også endres når omstendigheter tilsier det., som med «Oppstandelsen».
– Jeg har aldri stilt ut i en kirke før. Å se maleriene mine i et sakralt rom gjorde liksom noe både med dem og meg, sier Bertil til hjemmesiden vår. – Et vigslet rom er noe helt annet enn et galleri eller en konsertsal. Kirkerommet har noen ekstra dimensjoner som setter i gang ulike prosesser. Bildene gjør noe med rommet og motsatt. Det har jeg opplevd som veldig positivt og meningsfullt.
– Å stille ut i Metodistkirken har vært en nærmest overveldende opplevelse. For meg som komponist var det litt skummelt å plutselig skulle stå der som maler også. Men det har vært spennende, lærerikt, hyggelig og mest av alt veldig inspirerende, sier Bertil.
Han innrømmer at han var «skitnervøs» i dagene før utstillingsåpningen, hvor det også var førstegangsframføring av hans fagottkonsert i en versjon for fagott og klavér. Men responsen på både musikk og bilder gjorde at nervøsiteten raskt gikk over i ro, takknemlighet og glede.
Håper på kulturkirke
– Jeg håper virkelig at Metodistkirken i Trondheim fortsetter å åpne seg mot byens kulturliv; kirken deres har potensiale til å bli en kulturkirke som byen savner og trenger, mener Bertil Palmar Johansen. Beliggenheten er perfekt, midt i smørøyet, og kirkerommet er kjent for sin gode akustikk. Veldig mange har minner og erfaringer fra musikkskolens konserter under Klemensdagene (et konsept fra flere år tilbake). Mange orkester og kor leier kirka til øvelser og har allerede et positivt og godt forhold til Metodistkirken. Det nye tiltaket deres med Susanna Forum bygger opp om dette, sier Bertil.
Han viser også til at kulturkirker er en sterk internasjonal trend. I Norge er Kulturkirken Jakob i Oslo en suksess, det samme er Geilo Kulturkyrkje.
– Å gjøre Metodistkirken i Trondheim til en kulturkirke, vil bli en berikelse for byen vår og trolig bidra positivt til menighetslivet også, mener Bertil. Han er overbevist om at mange sentrale og viktige aktører i Trondheims musikk- og kulturliv vil stille opp som eventuelle «kulturkirke-fødselshjelpere». Ja, på eget initiativ har han allerede snakket med flere om dette og møtt stor interesse og velvilje.
– Det er noe helt spesielt med kombinasjonen av en vigslet kirke hvor vanlig menighetsliv og gudstjenester går hånd i hånd med konserter, utstillinger, kåserier og mye mer, sier Bertil Palmar Johansen entusiastisk.
—
ÅPEN KIRKE 11.JUNI
ÅPEN KIRKE SØNDAG 11.JUNI KL. 11.00
Vi er glade for å kunne invitere til Åpen kirke med menighetsrådsleder Ernestina Osei søndag 11.juni kl. 11.00. Ernestina legger opp til l «åpen mikrofon» hvor du kan velge å dele en favorit bibelfortling/vers, en sang/salme eller annen musikk (gjerne via spotify) som betyr mye for deg. Det blir også mulighe til bønn, lystenning i lysgloben og stille refleksjon. Enkel kaffe/te-servering. Vær velkommen til godt fellesskap kirken!