Det er fortsatt vanskeligere og mer usikre tider enn vi hadde håpet og ønsket, men søndag 23.august kl. 11.00 er du / dere i alle fall  HJERTELIG velkommen til samlingsgudstjeneste i kirken vår. Hovedtema for alle høstens gudstjenester er «fellesskap» – utfordrende og viktig, særlig i disse tider! Gudstjenesten er ved pastor Christina Thaarup, og arrangeres selvfølgelig innenfor gjeldende smittevernregler! Det blir søndagsskole. Ikke vanlig kirkekaffe, men de som ønsker det, kan «ta-med-selv-kirkekaffe» til eget bruk!

Tidligere idag ble en kort videopresentasjon av Trondheim metodistmenighet publisert på Metodistkirken i Norges Facebookside. Der er samtlige metodistmenigheter i landet blitt presentert med en video gjennom sommerukene. Nå kan du se Trondheims video her på hjemmesiden vår.

Den 4 minutter lange/korte videoen, er resultatet av en dags kjapt samarbeid mellom pastor Christina Thaarup og informasjonsansvarlige Ole-Einar Andersen – ganske nære leveringsfristen i slutten av juni…

Dette raske «stuntet» ga mersmak. Hjemmesiden har derfor grunn til å tro at det blir laget en ny og enda bedre presentasjonsvideo av menigheten i løpet av høsten; og det skal også være planer om en serie korte videoer knyttet til ulike sider ved kirkebygget vårt og menighetens historie.

Hvorfor gir vi Gud æren? Og for hva? Og hva med oss mennesker da? Ære være mennesket, også? spør pastor Christina Thaarup som har latt seg inspirere av årets Olavsfest-tema, «Ære», i en sommerandakt for hjemmesiden vår.

Dette er Christinas sommerandakt:

Olavsfestdagene pågår denne uken og frem til mandag neste uke (3.august). På grunn av koronapandemien er årets Olavsfest annerledes enn vanlig. Mye blir sendt på nettet og de arrangement som har deltakere har påmeldingslister og begrenset antall slik at smittevern blir fulgt og smitte unngått etter beste evne. Har du mulighet for å se noen av arrangementene, sendes de live på www.adressa.no.

Årets tema er «Ære».

Det første bibelverset jeg kommer å tenke på når jeg hører ordet ære er fra juleevangeliet, og er engelens ord til hyrdene:

«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i.» (Lukas 2,14)

Ære være Gud i det høyeste. På latinsk er det «Gloria in excelsis Deo».  Kanskje du kjenner det igjen fra gudstjenesten i Den norske kirken, som alltid har med et Gloria i starten av gudstjenesten.

Hva ligger vi i egentlig i det? Ære være Gud. Er det ære i betydningen respekt? Er det ære som opphøyelse? Hvorfor gir vi Gud æren og for hva? Tenk litt over det.

«Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære.» (Salme 8,4–6)

For salmisten handler det å ære Gud, og gi Gud æren, og det handler om hvem Gud er i relasjon til salmisten. Gud er skaper av himmel og jord, av alt som salmisten forundres over, og samtidig er Gud også den som har omsorg for, og vil salmisten alt godt.

Kan vi kjenne igjen oss i det? At det å gi Gud æren handler om dette? Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg kan det.

Ære være Gud; fordi bare Gud kan være Gud. Det er hverken min eller din oppgave. Ære være Gud; for hans forunderlige skaperverk, som du og jeg er en del av. Ære være Gud; for hans nåde mot oss til alle tider. Ære være Gud.

Ære som verdighet

Men oss mennesker da? Ære være mennesket også, eller?

Ja, så absolutt. For vi er skapt i Guds bilde, skapt av Gud. Vi får del i hans ære. Men ære til å være mennesker, ikke Gud. Derfor tror jeg vi kanskje bedre forstår ære i forhold til oss mennesker, og ikke går oss vill i komplekser og herskesyke, hvis vi tenker ære som verdighet. Det hjelper i hvert fall meg.

Verdig være mennesket. Verdig til å leve. Verdig til å bli elsket og elske igjen. Verdig til å skape og ta del i det skapte. Verdig til å være svak. Verdig til å være sterk. Verdig til å være det mangfold vi mennesker nå engang er. Verdig til å søke enhet og fellesskap, der vi er, blant de vi lever sammen med, uansett våre forskjellige livsvilkår.

Ære være Gud. Verdig være mennesket.

Synes det høres rett ut jeg. Kanskje vi skulle leve det ut sammen, du og jeg. Kanskje vi allerede gjør det. Hvis ikke, kunne vi jo øve oss på det sammen? La Gud få være Gud. La mennesket, alle mennesker, få være menneske.

«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i.» (Lukas 2,14)

Som de gode metodister vi er, må vi selvfølgelig gratulere Aston Villa som i kveld med et nødskrik berget plassen i Premier League! Aston Villa er som kjent (?) sammen med Everton det engelske fotballlaget som har de sterkeste metodistiske røttene. Klubben ble stiftet i 1874 av fire medlemmer av cricketlaget til Aston Villa Wesleyan Chapel. De fire var også medlemmer av kirkens søndagsskole/bibelklasse for voksne.

Et nervepirrende sluttspilldrama preget sesongens siste runde i Premier League. Aston Villa klarte bare 1-1 borte mot West Ham, men takket være hjelp fra resultatet i andre kamper ( ikke minst fordi Arsenal slo Watford 3-2 ) endte Villa akkurat et poeng over streken! Birmingham-klubben, som så nærmest håpløst fortapt ut for noen uker siden, sikret sin plass i Premier League! Villas eneste og «livsviktige» mål i kampen, ble scoret av kapteinen Jack Grelish; som etter alt å dømme vil spille for Mancheter United eneste sesong.

For de som ikke har sin engelske, metodistiske fotballhistorie helt present, minner vi om følgende tidligere saker på hjemmesiden:

https://trondheimumc.com/2016/03/06/hattrick-aston-villa-ogsa-metodistlag/

og

https://trondheimumc.com/2016/03/04/everton-fc-startet-som-metodistlag/

Vi må også få påpeke at årets vinnere av Premier League, Liverpool, har metodistiske røtter, i og med at Liverpool er en «avlegger» av metodistlaget Everton. Liverpool ble etablert som egen klubb i 1892, etter en intern strid i Everton. Everton ble etablert i  1878 slik at medlemmer av St Domingo Methodist New Connexion Chapel in Breckfield Road North, Everton, kunne spille fotball utenfor cricket-sesongen…

Så da så….

Den norsk-svenske samerettsforkjemperen Elsa Laula Renberg vil, meget fortjent, få en egen plass oppkalt etter seg like ved Trondheim Metodistkirke. Renberg tok initiativet, og var en helt avgjørende kraft bak det historiske samepolitiskemøtet som ble arrangert i kirka vår i februar 1917 – en begivenhet som danner bakgrunnen for feiringen av 6. februar som samenes nasjonaldag i Norge, Sverige, Finland og Russland.

• 

• 

Bystyret i Trondheim har tidligere vedtatt at den samiske pioneren, politikeren og aktivisten Renberg fortjener å bli hedret. 15 juli i år gikk høringsfristen ut på hva plassen skal hete. Det er ennå usikkert om det blir Elsas Laulas Plass, eller Elsa Laula Renbergs Plass. men hennes plass blir det!

Vil du vite litt mer om hvem Elsa Laila Renberg (1877 – 1931) var, og hvilken betydning hun har hatt, så se nrk’s film om «Kvinnen som samlet Sápmi» her (den anbefales!): https://tv.nrk.no/program/SAPP67002117

Sjekk også f.eks: https://no.wikipedia.org/wiki/Elsa_Laula_Renberg

Det er den tidligere «skipekrok-plassen» rett over gaten øst for Lilletorvet/Cicignonsplass som vil få hennes navn. Den tidligere utsmykningen på denne plassen,  kunstverket «Flytende – Flyvende» (vannbasseng og spiral i granitt) er fjernet og skal flyttes til Korsvika. Det vil ennå ta et drøyt år før plassen er ferdigstilt og kan åpnes. Fram til høsten 2021 fungerer området nemlig som riggplass for byggeprosjektet «Kjøpmannsgata Ung Kunst».

Så langt foreligger det, så vidt vi vet, ingen planer om noen statue av Renberg på den nye plassen, eller annen kunstnerisk utsmykning knyttet til henne utover gateskilt med navnet. Men Elsa Laula Renberg har allerede (2019)  fått en statue i Mosjøen (første samiske kvinne på sokkel…)  og dessuten fått en hurtigbåt (!) oppkalt etter seg. MS «Elsa Laila Renberg» trafikkerer ruter mellom Bodø og Svolvær og Bodø og Sandnessjøen.

• 

• 

Allerede i 2016 behandlet Trondheim Bystyre saken “Byromsstrategi” og ba om at Cicignons plass og Skipakrok i større skulle kobles sammen til et helhetlig byrom med oppholdskvaliteter som leder fra enden av Thomas Angells gate til Kjøpmannsgata. I samme sak ba bystyret om at det skulle legges større vekt på aktiviteter for barn, og lek og fysisk utfoldelse for barn i alle Trondheims byrom. Agraff arkitekt-firma har utarbeidet et idéprosjekt hvor det er tatt hensyn til bystyrets ønske, samtidig som også innspill fra andre er tatt hensyn til. (Pastor Christina Thaarup og Ole-Einar Andersen har deltatt på et informasjons- og idémøte med arkitektfirmaet underveis, på vegne av kirken/menigheten.)

Natur, rasteplass og torg

Prosjektet for å koble Cicignonsplass / Lilletorvet sammen med den nye plassen, kalles «Urkraft». Som ledd i denne prosessen kom også forslaget om å oppkalle «nye» Skipakrok etter Elsa Laula Renberg. Et forslag som passer godt med godt bystyrets forutsetning om at stedets historie, inklusive den samiske, skal synliggjøres idet aktuelle byrom-prosjektet.

«Urkraft» legger stor vekt på natur, og fra samisk side er det uttrykt glede over at det samlede uttrykket vil bidra til å visualisere naturen og dens rolle i samisk historie og hverdag. ( se skisse under )

Prosjektet innebærer blant annet at de to byrommene knyttes sammen med et helhetlig bygulv. De gamle trærne på Cicignonsplass beholdes I tillegg er tanken å supplere med mer grønt i midten av byrommet. I forslaget er det spent vaiere mellom bygningene som bærer belysningen over byrommet. Det danner et visuelt tak i mørket og gir samtidig mulighet til å henge opp bannere og annet hvis det er arrangement eller andre ting som skal markeres.

Idéprosjektet deler opp byrommet med plass til benker, uteservering inn mot veggene, soner for gående og syklende, mens det i midten er plass til lek og opphold, scene og torg. Disse har fått navn fra og er inspirert av kvaliteter fra naturen. Her finner vi både fuglefjellet, svaet, røysa, enga, tretoppen, beitelandet og røysa. I tillegg blir det mer sosiale plasser som rasteplass og torg.

Pastor Christina Thaarup er tilbake i Trondheim etter noen ferieuker hjemme i Danmark. Hun sender alle medlemmer og venner av menigheten en hilsen på hjemmesiden; og hun ber samtidig om innspill til høstens tema: «Fellesskap»!

Dette er Christinas sommerhilsen:

Hei alle sammen!

Håper dere alle har det bra og nyter sommeren i Norge, eller hvor dere enn måtte være. 

Sommeren for min del, har så langt vært både Danmark og Norge; bading i havet, spilling inne, sol og regn, is og jordbær, familie og venner i en salig, herlig blanding. 

Det er fremdeles en stund til vi skal samles i kirken igjen. Første gang etter sommerferien er samlingsdagen som er søndag 23. august kl. 11.00. 

Tema for høstens gudstjenester er «Fellesskap». Jeg kunne tenke meg å få vite hva dere tenker når dere hører ordet «fellesskap». Hva er fellesskap for deg, og hva betyr fellesskap for deg?  Er det noen særlige tekster, både fra bibelen og fra andre kilder, som du syns sammenfatter hva fellesskap er på en bra måte? Del det gjerne med meg i en e-post eller en melding. (epost: christina,thaarup@metodistkirken.no eller sms: 948 05 686 )

Vi satser på å starte opp med myldremiddag igjen etter sommerferien. Men det blir muligens med servering, og ingen selvbetjening de første gangene. Når vi vet mer om hvilke retningslinjer og regler som blir gjeldende, får dere vite det. 

Vi må fremdeles gjøre det vi kan for å minske smittespredning og ta vare på oss selv og hverandre. Følg de gjeldende retningslinjer både ute og hjemme. Både når vi får besøk, og når vi er på besøk. Både i sommerferien og i hverdagen.

Jeg er i Trondheim resten av sommeren. Dersom du kunne tenke deg besøk eller en samtale, så gi meg gjerne beskjed om det! 

Avslutningsvis vil jeg dele en dansk salme jeg er veldig glad i, med dere. Den er skrevet av den danske metodistpresten Emil Larsen. Jeg har ikke funnet noen norsk oversettelse, derfor får dere den her på dansk:

Med ønske om en fortsatt velsignet sommer til dere alle,

Pastor Christina

På «Takkedagen» 21. juni, siste søndag før sommerferien, var vi i fortsatte koronatider 27 i kirken, og i tråd med dagens tema og funksjon, takket vi på minst like mange språk! Gleden over å kunne samles til takkedag-gudstjeneste var også til å ta og føle på – innenfor gjeldende smittevernregler! Og lysgloden ble full av lys, tent i takknemlighet.

• 

• 

• 

Takkingen startet allerede under samtalen med barna, ettersom kofferten denne søndagen inneholdt papirlapper med ordet «takk» skrevet på en rekke ulike språk. Fra folk som var tilstede, vi fikk førstehånds korrekt uttale av «takk» på blant annet japansk, fransk, ghanesisk – og dansk.

• 

• 

• 

Misjonsbefalingen var dagens prekentekst, men pastor Christina startet sin preken med å gjennomgå sitt første arbeidsår som pastor i menigheten vår. Hun viste bilder fra både samlingssøndagen i august i fjor, og fra hendelser gjennom året som vi hadde grunn til å huske med glede, og takke for. Som for eksempel oppstart av søndagsskole, varierte gudstjenester og samlinger (blant annet låvegudstjeneste, Lucia- og karnevalgudstjeneste) og bygging og innvielse av nytt kirkekjøkken og toaletter.

Og selvfølgelig var det ingen vei utenom koronaepidemien og smittevernreglene som plutselig betød bråstopp for alle planlagte aktiviteter og som har satt et helt spesielt preg på siste del av arbeidsåret. Det har vært en merkelig, spesiell tid, vanskelig for mange, men Christina understreket vår bratte og raske læringskurve i å være kirke på nye måter. Vi har grunn til å være takknemlige for hvordan vi i den nye situasjonen har evnet å bevare følelsen og opplevelsen av menighetssfellesskap. Det har skjedd blant annet gjennom andakter og gudstjenester på Facebook, kirkekaffer på Zoom, «åpen kirke» for lystenning og refleksjon på fredager og telefon/sms-kontakt mellom medlemmer og venner av menigheten. (Hjemmesiden vil også takke for pastor Christinas «torsdagstanker» som har hatt stort gjennomslag på Facebook!)

• 

• 

• 

• 

• 

 I sin preken linket pastor Christina disiplenes opplevelse av tiden etter Jesu oppstandelse til «koronatiden» vi som kirke og menighet har vært gjennom denne våren. Disiplene var usikre og forvirret, ja noen tvilte, som teksten klart forteller. Men de dro til Gallilea, fikk et møte Jesus, en utfordring om å gjøre ham kjent i hele verden, og et løfte om at han alltid ville være med dem. Det samme løftet gjelder for oss i dag, understreket Christina. Etter en vanskelig periode, hvor noen og enhver av oss kan ha kjent på usikkerhet og kanskje tvil, gjelder utfordringen og løftet også oss.

Når Jesus oppfordrer disiplene og oss til å «gå ut», er ikke det utelukkende en befaling om å bli misjonær i utlandet. Det greske ordet kan like gjerne oversettes med «gående ut / i det dere går ut». Altså, uansett hvor vi går i vår vanlige hverdag, skal vi være vitnesbyrd om Jesus og fortelle folk om Guds ubegrensede kjærlighet og nåde til alle mennesker – og «gående» kan vite at Jesus går sammen med oss. Det er ikke noe vi gjør på egen hånd, sa pastor Christina Thaarup.

• 

• 

På en takkedag hører det også med å takke menighetens ansatte. Det ble ivaretatt av personalkomiteens leder Sylvi Larsen Strømme som takket og ga en vel fortjent blomstersjekk til vår trofaste og strålende organist Takako Ueno (som også fikk applaus etter postludiet!) Pastor Christina fikk både takk og gratulasjon (dobbel blomstersjekk) – og menigheten reiset seg og sang «hurra for deg som fyller ditt år» for å gratulere Christina med 40-årsdagen som var 8. juni. Det vanket takk og blomstersjekk også til Hanna Burkeland som gjennom arbeidsåret har sørget for å holde kirkehuset rent.

• 

• 

• 

• 

• 

Etter gudstjenesten var det første servering av «kirkebakkekkaffe» etter 12. mars. Det var vi også takknemlige for! Desto mer som Anne Jorun (Midtkil) stilte med to store fat med særdeles fristende makroner, og det var også kjeks til kaffen, teen og saften – og ispinne til den som ville ha! Alt behørig servert i tråd med smittebvernreglene.

Og nå er det sommerferie. Første gudstjeneste etter sommeren, blir på «samlingssøndagen) 23. august.

SOMMER-ONSDAGSTREFF

Men før det kan vi treffes på noen «sommeronsdager», som er uformelle, sosiale samlinger i private hjem. Onsdagene som allerede er på plass, er:

24. juni hos Synnøve og Edvard Sivertsen i Movollen 18 (på Tiller)

1. juli hos Sylvi L. Og Arvid Strømme i Sverresborg allé 9

15. juli hos Anne Jorunn og Håvard Midtkil (i Trolla)

Vi håper å fylle opp flere onsdager etter hvert. Følg med på hjemmeside og Facebook!»

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

Værmeldingen for i morgen, søndag 7.juni, er dessverre både våt og kald. Derfor er det bestemt at den planlagte søndags-formiddagsturen rundt Theisendammen er avlyst. Synd, selvfølgelig, men vi ses til gudstjeneste i kirken neste søndag, 14. juni, kl. 11.00!

– Ånden taler ikke dommens språk, men kjærlighetens språk, sa pastor Christina Thaarup i sin preken da menigheten vår for første gang på elleve uker kunne samles til gudstjeneste 2. pinsedag. Den nye «samlingsdagen» falt symbolsk sammen med feiringen av den kristne kirkens fødselsdag. ­

– Pinsen markerer at kirkens budskap er ment for alle, uavhengig av språklige, etniske, kulturelle eller andre skiller vi mennesker setter opp mellom oss, sa Christina. Og Den hellige ånd er ikke mer hos de som taler i tunger enn hos de som ikke gjør det, sa hun i en preken som understreket verdien av mangfold i kirken.

2. pinsedagsgudstjenesten vår ble selvfølgelig holdt innenfor gjeldende smittevern-rammer, med registrering av navn, korrekt avstand og antibac-vask. Vi var 21 tilstede, men vet at flere fortsatt føler det mest komfortabelt å ikke samles. Derfor ble gudstjenesten også direkteoverført på menighetens Facebookside. Den sendingen ble fulgt av medlemmer og venner av kirken vår, ikke bare i Trondheim, men også i resten av Norge, ja vi registrerte tilogmed et par seere i USA!

En ekstra glede knyttet til denne gudstjenesten var at kirkeorgelet nå har gjennomgått en høyst nødvendig reparasjon; og har fått tilbake pusten! Nå er det skikkelig «trøkk» i orgelpipene igjen! Det demonstrerte dagens pianist/organist Sven Nørsett med et kraftfullt postludium.

På den vemodige siden, ble det lest minneord over Frederic Johansen. Vår franske venn Ludvig Deck, som var blitt en god venn av Frederic, leste salme 23 på fransk. Sven Nørsett spilte også et stykke musikk han selv har skrevet, og som Frederic hadde fortalt at han likte veldig godt. Etter minnemarkeringen for Frederic, overbragte pastor Christina Thaarup den triste beskjeden om at Dagfinn Bratland døde natt til 1. pinsedag.

• 

• 

• 

Pastor Chrsitinas preken

I sin preken slo Christina fast at pinsens ord er: Kjærlighet, sannhet, ny pakt, forståelig, virkelig, mangfold, grenseoverskridende, for alle.  Og her kan du lese hele hennes pinsepreken:

«Pinsen er feiringen av at Den hellige ånd kom til disiplene, presis som Jesus hadde lovet dem, og markerer starten på den kristne kirken. Det vil si Kirken som etterfølgere av Jesus Kristus, Kirken som en bevegelse, ikke en institusjon eller en bygning. Kirken som en organisme mer enn en organisasjon. Vår egen kirke her i Trondheim startet i 1881. Neste år har menigheten vår faktisk 140 års jubileum.

Hva skjedde da den første pinsedagen?

Disiplene var samlet innomhus i Jerusalem og ventet slik Jesus hadde bedt dem om å gjøre.

Vanligvis ville de hadde vært ute for å feire den jødiske pinsen. En fest der jødene feiret at Moses hadde fått loven på steintavler på Sinai fjellet av Gud. Men denne pinse var annerledes. Presis som påsken for alltid hadde fått en ny betydning for disiplene gjennom Jesu død og oppstandelse, skulle pinsen også komme til å få en ny betydning med Helligåndens komme.

Da Den hellige ånd kom til disiplene bak lukkede dører, var det som en vind som fylte rommet de var i, som tunger av ild som satte seg på disiplene. Ånden kom med kraft, med veiledning, med hjelp slik at disiplene kunne utføre den oppgave Jesus hadde gitt dem:

«Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Den nye pakt som Jesus var og er ble beseglet med Den hellige ånd. Den nye pakt, den pakt vi som kristne lever i, i dag, hadde og har et annet språk enn den gamle pakten hadde. Pakten som Moses inngikk på vegne av Israels folk på Sinai fjellet, den gamle pakten, var lovens pakt for lovens barn med du skal og du skal ikke.

Den nye pakt, er kjærlighetens pakt, som proklamerer: som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Og se, jeg sender dere min Ånd for å hjelpe dere å elske hverandre med min kjærlighet. Ånden taler ikke dommens språk, men kjærlighetens språk. Og alt Den hellige ånd taler til oss er sant, er kjærlighet.

På Pinsedagen, og alle dager fremover, får ordene, Guds ord om Jesus, Guds ord som er Jesus, ånd. De blir forståelige og virkelige og de blir det for alle. Det leser vi i teksten fra Apostlenes Gjerninger til i dag. Jøder fra alle folkeslag hører plutselig disiplene tale om Guds storhet på egne språk.

Pinsen markerer at nå inviterer Gud alle troende med inn i sin misjon for verden. Og Gud gjør det gjennom å markere at kirkens budskap er ment for alle, uavhengig av språklige, etniske, kulturelle eller andre skiller vi mennesker setter opp mellom oss. Den hellige ånd ber oss ta imot den slik at den kan hjelpe oss å se og oppdage dem som er på den andre siden av de skiller, de grenser vi har trukket opp mellom hverandre.

Pinsens ord er: Kjærlighet, sannhet, ny pakt, forståelig, virkelig, mangfold, grenseoverskridende, for alle.  Ord som ikke bare sammenfatter Pinsen, men også den kirke og misjon Gud startet på Pinsedagen og som Gud ber oss være, ber oss ta del i. Og det er det den Den hellige ånd skal hjelpe oss med å være og ta del i, presis som den gjorde det for disiplene på den første Pinsedagen.

Dessverre vitner kirkehistorien om at vi mennesker så lett går feil når vi skal være kirke, være Guds misjon i verden. Kanskje fordi vi har glemt utgangspunktet, Pinsedagen, kanskje fordi vi takker nei til Den hellige ånd hver gang den har forsøkt å hjelpe oss, åpne våre

øyne, hjelpe oss å se de mennesker som har vært rundt oss. Kanskje fordi vi har fått for oss at vi er utgangspunktet for kirken og misjon. Satt oss selv inn på Guds plass. Og så har vi igjen satt opp alle de skiller og grenser Ånden kom for å bryte ned, og vise at de ikke trengs.

Overlat til oss selv kan kirke og misjon bli, har kirke og misjon opp gjennom historien vært ukjærlig, usann, uforståelig, virkelighetsfjern og grensestengende. Uten hverken åpne hjerter, sinn eller dører.

Det er selvfølgelig ikke sant om alle kirker eller alle kristne eller al misjon, men det er sant om mange nok til at mennesker har lidd på grunn av det. Noen gjør det fremdeles den dag i dag.

Vi trenger pinsedagen i våre kirker og i våre kristne liv. Vi trenger Guds ånd og Guds veiledning slik at vi kan være kristne og kirke som er Guds kirke i denne verden, som tar del i Guds misjon for denne verden. Sånn som Gud vet at verden trenger det.

Kanskje er det også på tide å slå fast at presis som kirke og misjon er Guds, så er Den hellige ånds også Guds hvis vi skulle være i tvil om det.

Ingen kristne har patent på Helligånden. Ånden er ikke mere hos noen enn hos andre. Den første Pinsedagen gjorde det veldig klart. Ånden kom til alle disiplene og de, kjære venner, var et salig mangfold.

Den hellige ånd er ikke mer hos de som taler i tunger enn hos de som ikke gjør det. Ånden er ikke heller mer hos de som kan tyde tungetale enn hos de som ikke kan det. Og skulle pinsevennene få for seg at pinsen og Den hellige ånd er mer hos dem enn hos andre, syns jeg vi skal gjøre som Egil Svartdahl oppfordret til i sin andakt på Facebook i dag. Minne dem om at: Pinsen er for alle, Pinsen er for alle. Og det samme er Den hellige ånd.

Tålmodig ventende på at vi skal ta imot den hjelp, kraft og veiledning den rekker fram mot hver den som tror på Jesus.

Den hellige ånd møter oss som dem vi er, på måter du og jeg er åpne for å ta imot.

Mine møter Den hellige ånd, min hjelp og veiledning fra Ånden skjer i den stille. Som en sakte brise og en varsom flamme. Fordi Helligånden kjenner meg og vet hvordan den skal møte meg.

For meg skjer det oftest på tre forskjellige måter: Som en hjelper som sitter på høyre skulder og hjelper meg med å finne veien. Som en indre stemmer annerledes enn min egen indre stemmer som veileder meg og gir meg råd. Som en ide eller tanke som plutselig dukker opp i meg. Så plutselig at jeg vet med en gang at det ikke var noe jeg selv fant på. For jeg kan også selv finne på gode ideer.

Sånn er mine møter, mine opplevelser med Helligånden.

Ingen store favntak. I stedet rolige, omsorgsfulle øyeblikk.

Det betyr ikke at min opplevelse, min relasjon med Den hellige ånd er mindre verd enn de hvis opplevelse og relasjon med Ånden er en mektig vind, en kraftig flamme.

Det eneste det betyr er at vi mennesker er forskjellige, vi er et mangfold og det tror jeg er bra det.

«Hellig Ånd, med lys og makt. Et med Faderen og Sønnen. Kom som Jesus selv har sagt. Styrk oss troen, håpet, bønnen. Fyll hver fattig sjel som tror, med den kraft som i Deg bor!»

Amen!