”Du går ikke alene. Du går i solidaritet. Gå derfor med frimodighet, i glede og med fred”. Det er pastor Kjell Werner Rødders hilsen til medlemmer og venner av Metodistkirken i Trondheim som velger å delta i lørdagens Pride-parade .

I sin hilsen minner pastor Rødder også om det menigheten har formulert som sitt oppdrag: “Formidle at Guds nåde og kjærlighet er for alle”. Han er ikke selv i Trondheim lørdag, men hadde han vært det, ville han deltatt. (Klargjøring for ikke-metodister: Pastor Rødder har bare 30% stilling i Trondheim og er nå hjemme i Haugesund) I sitt fravær har han sendt en hilsen til de som vurderer, eller allerede har bestemt seg for å delta i Pride. Du kan lese hans hilsen etter disse praktiske opplysningene:

Vi går som nr. 8

”Metodister i Pride” skal gå som nr. 8 av over 70 deltagende organisasjoner/grupper i lørdagens parade. Vi skal gå bak Åpen Kirkegruppe og foran Politiet i Trøndelag og Luftkrigsskolen. Oppmøte/oppmarsj skjer på ”Krigsseilerplassen” v/Royal Garden fra kl. 11.45. ”Metodister i Pride” skal møte i rød sone – se etter en rød heliumballong! Med kanskje opp mot 4000 deltakere, kan det bli trangt og litt kaotisk i oppmarsjområdet. Merk deg derfor følgende:

Plassen blir delt inn i 6 områder/grupper med en tilhørende fargekode (rød, oransje, gul, grønn, blå og lilla). Disse vil være merket med heliumballonger knyttet til seg i de tilhørende fargene, slik at folk lettere kan finne frem til deres gruppe/område og deres ansvarlige person.

Fra Krigsseilerplassen skal paraden gå Kjøpmannsgata, Olav Tryggvasons gate, Nordre gate og Kongens gate fram til Trondheim Torg.

Blant organisasjoner som har meldt deltakere til Pride-paraden er Amnesty International, Kirkens Bymisjon, Sør-Trøndelag Speiderkrets, Redd Barna Trondheim, Norsk Sykepleierforbund, Humanetisk Forbund, samt flere politiske partier, idrettslag etc.

PASTOR KJELL WERNER RØDDERS HILSEN:

”Lørdag kan du gå i Prideparaden i Trondheim. Til deg som vurderer og gjerne vil gå ønsker jeg å si:

”Du går ikke alene ”                                                                                                    

Kirkens syn på homofili har det siste tiårene slått opp sår og skapt fronter innad i kirken og mellom kirken og det sekulære samfunnet. Vi har til fulle fått demonstrert hvor vanskelig det er å dra opp prinsipielle standpunkter på så følsomme og private områder som det seksualiteten representerer. Men i økende grad er det nå aksept og forståelse for hvor det er viktig for alle mennesker å bli sett og bekreftet . Det er mange som går i Pride for nettopp å gjøre dette synlig.

”Du går i solidaritet ”                                                                                                    

Du går ikke først og fremst for egen del men for å støtte andre. Rett nok er det slik at du bare representerer deg selv under paraden,  men samtidig går du for noe langt større.                                                                                                                                                          Og du skal vite at menigheten vår her i Trondheim har definert sitt oppdrag slik: “Formidle at Guds nåde og kjærlighet er for alle”. Og at vi er en menighet som verdsetter samfunnsengasjement og tydelighet. Vi tilhører også en verdensvid kirke som med frimodighet proklamerer:

“We affirm all persons as equally valuable in the sight of God. We therefore work toward societies in which each person’s value is recognized, maintained, and strengthened.”    United Methodist Social Principles, ¶162

Gå derfor med frimodighet, i glede og med fred.

Kjell Werner

«Denne prekenen skal handle om at vi, allerede mens vi er på vei, er vi gjenstand for Guds nåde», sa pastor Kjell Werner Rødder på gudstjenesten søndag 10. september. Vi kan saktens lytte litt nå Liverpool-fansen når de synger «You’ll never walk alone», mente Rødder som også hadde gleden av å ta opp et nytt medlem i menigheten.

Det er lite som matcher medlemsopptakelse, og det var flott å ønske vårt nye medlem Siri Strømme (32) velkommen. Siri ble (som de som har lest referatet fra menighetsturen vår vet) døpt under gudstjenesten på Søvassli 3. september. Pastor Rødder erklærte seg glad og rørt over muligheten til også å få ta opp sitt «ferske» dåpsbarn som medlem i kirken, og rett etter opptakelsen fikk Siri gode klemmer fra de av menighetsrådets medlemmer som var tilstede – og flere klemmer vanket det under kirkebakkekaffen etter gudstjenesten! Nå har vi i løpet av to år tatt opp sju nye medlemmer i menigheten vår – alle unge og flotte!

«Nåde underveis» var tema for pastor Rødders preken. Han tok utgangspunkt Johannes 14:15-21 hvor Jesus sier til disiplene at «den dagen skal dere skjønne».

– Vi vet , fordi erfaringen vår har lært oss det, at det er en dag for alt, at ingen dager er like. Det kommer dager for glede og dager for gråt. Og så er det tider da vi må vente og tider vi bare kan ta imot; stunder for spørsmål og undring, tvil og uro – og heldigvis stunder for å få avklaring og svar, sa pastor Rødder.

«Den dagen skal dere skjønne», sier Jesus. Jeg er glad for det løftet, men jeg er også en utålmodig sjel. Det innrømmer det gjerne, selv om det er slitsomt i blant. Jeg vil så gjerne forstå og vite. Men vi, jeg , er altså på vei hjemover – og en gang der fremme skal alle brikker falle på plass. Det blir flott og godt, sa Rødder som så introduserte to troshistorier for å illustrere prekenens budskap om at allerede mens vi er på vei, er vi gjenstand for Guds nåde.

Først ute var menighetens medlem Asbjørn Stjern (bildet over) som personlig, sterkt og engasjerende fortalte oss sin troshistorie. Så presenterte pastor Rødder historien om Naomi og Ruth fra Ruths bok 1 – om Ruth som etter å ha flyktet fra hungersnød, insisterte på å følge med Naomi tilbake fra Moab til Betlehem.

«Dit du går, vil jeg gå,

og hvor du bor, vil jeg bo.

Ditt folk er mitt folk,

og din Gud er min Gud«

Den beslutningen endret livet hennes. (les gjerne historien!)

Med Wesleysalmen «A charge to keep I have, A God to glorify» (Jeg har et hellig kall) understreket Rødder det metodistiske perspektivet på å være underveis, omgitt av Guds nåde; at vi på vandringen søker hellighet i hjerte og liv.

– Vi forkynner ikke et godt budskap for individer som ikke samtidig uttrykker et sosialt engasjement og ansvar. Og vi forkynner ikke et sosialt evangelium ribbet for individets omvendelse og mulighet for personlig vekst og forandring, understreket Rødder før han til slutt vendte tilbake til Johannes-teksten.

– «Den dagens skal dere skjønne». Jesus forsikrer oss om at han ikke vil forlate oss alene (farløse). Vi skal ikke være redde – vi er ikke alene, understreket pastor Rødder. Det er nåde underveis! Slipp kjærligheten løs! Han som har begynt den gode gjerningen i dere skal også fullføre den!

Organist Taakako spilte flott og lovsangsgruppa høynet gudstjenesten for de 32 frammøtte, og etterpå struttet det av metododistisk fellesskap under «kirkebakke-kaffen».

NB: Nytt oppmøtested: Krigsseilerplassen v/ Royal Garden (IKKE Dokkhuset) kl. 12.00!! Avmarsj kl. 13.00

Lørdag 16. september kl. 13.00 – 14.00 kan du delta i årets Pride-parade i Trondheim bak en plakat med teksten ”METODISTER I PRIDE”. Menigheten vår oppfordrer alle medlemmer og venner av Trondheim menighet, som føler at det er riktig og viktig for dem, til å delta i paraden under denne parolen.

Det er oppmøte/oppmarsj på Krigsseilerplassen v/ Royal Garden kl. 12.00. Paraden starter 13.00. Vær ute i god tid!

Vi skal gå under «kirkeseksjonen» i paraden som har hovedbanneret: KIRKEN PÅ PRIDE. Der vil «Metodister i Pride» forenes med hyggelige, flotte folk fra blant annet Kirkens Bymisjon, studentmenigheten og medlemmer fra flere kirker/menigheter i byen.

Etter paraden, kl. 16.30 holdes en ”Regnbue-messe” i Vår Frue kirke som inngår i Trondheim Prides offisielle program. 

Metodister fra andre steder i landet som måtte kjenne lyst til å delta i Trondheim Pride lørdag 16. september, er selvfølgelig hjertelig velkommen til det – og til å feire høstoffergudstjeneste sammen med oss dagen etter; søndag 17. september! En fin kombinasjon og god grunn til et Trondheimsbesøk!

Å delta i Pride-paraden er en måte å vise solidaritet og respekt på, overfor en gruppe mennesker (LGBTQ)  som i store deler av verden stadig er utsatt for trakassering, diskriminering, fordømmelse, hat og vold.

De som velger å gå i Pride-paraden i Trondheim representerer bare seg selv, men skal vite at Metodistkirkens (UMC) offisielle syn er å være åpen og inkluderende overfor mennesker med annen seksuell legning.

Danske metodister gikk Pride

Senest for noen uker siden deltok omkring 15 danske metodister (bildet) fra flere menigheter i Pride-paraden i København under den felleskirkelige parolen «Her kommer de Hellige». Metodistene gikk for å «opmuntre, støtte og kæmpe for lige rettigheder for mennesker, der identificerer sig som LGBT+».  Deltakelsen fikk et stort og positivt oppslag på den danske metodistkirkens offisielle hjemmeside. Her forteller blant annet hovedpastor i Jerusalemskirken i København, Ole Birch, at hans deltakelse i Pride-paraden er helt bevisst:  ”Det er ambivalente signaler fra Metodistkirken på verdensplan. Jeg ønsker å vise min solidaritet, slik at mennesker det at de er velkomne i  i Jerusalemskirken», sier pastor Birch.

Metodisten Isabella Hønnicke sier blant annet: «Metodisterne skal selvfølgelig være med i Priden, for der er jo også metodister, der identificerer sig som en del af LGTB-samfundet. At være metodist er en del af min identitet ligesom det er at være homoseksuel.» Og Maria Thaarup Antorini understreker at å «deltage i Priden er for mig at vise mine LGBT søstre og brødre, at de ligeså meget værd og har samme rettigheder som jeg selv har, selvom jeg er heteroseksuel. En periode troede jeg faktisk, at det kun var homoseksuelle, der deltog eller ”måtte” deltage i paraden, men jeg ser nu, at det er ligeså vigtigt at vi alle sammen bakker omkring LGBTs ret til at være dem, de er.»

Du finner hele metodistkirken.dk’s fyldige og interessante referat med intervju og kommentarer fra flere av metodistdene som deltok i paraden ved å klikke på denne linken: danske metodister i Pride

Sol ute, sol inne! Sol i hjertet, sol i sinnet! sol, bare sol! Slik kan menighetsturen til Søvassli sist helg oppsummeres med stor troverdighet! 28 deltakere. Hyggelig lav gjennomsnittsalder. Veldig høy trivselsfaktor. Og vi feiret både dåp og bursdag!

Fredag ettermiddag var det ankomst/innsjekk, kveldsmat og samling. Lørdag frokost, morgensamling, tur/aktiviteter, praktisk gudstjenesteforberedelse, middag og kveldssamling. Søndag frokost, gudstjeneste og lunsj før vi brøt opp.

Det var spesielt flott å feire dåp på menighetsturen. ”Dåpsbarnet” var Siri (27) – som på gudstjenesten kommende søndag, 10. september, blir tatt opp som medlem av menigheten vår! Dåpen ble forrettet av pastor Kjell Werner Rødder. Det patinerte sølv dåpsfatet, det samme som ble brukt ved pastor Rødders dåp i Tyskland for 73 år siden (!), var vakkert innringet av en røsslyngkrans.

Siri bekjente sin tro foran menigheten som inkluderte mannen Hans Kristian og datteren Alma Synnøve. En glad og rørt menighet vedsto seg sitt fadderansvar. Knelende ble Siri døpt og smilende ble hun ”presentert” for en menighet som for lengst har lært seg å sette stor pris på henne! En sterk opplevelse!

Nattverd feiret vi også – så begge kirkes sakramenter var i virksomhet og understreket weekendens, og høstsemesterets fokus på nåden –  både den forutgående, samtidige og etterfølgende!

 Alderssammensetningen til de 28 deltakerne gir framtidshåp for menigheten: 2 var under fem år, 7 mellom fem år og tjue år, 13 mellom tjue og seksti, og vi var ”bare” seks gamlinger (60+). I tillegg var vi to hunder. Evelina fylte 11 år på turen, og ble behørig hyllet med kake og bursdagessang både lørdag og søndag for sikkerhets skyld! Og vi hadde gleden og velsignelsen av å ha med oss både pastor Kjell Werner Rødder og menighetsrådgiver Jon Løvland – to som har betydd, og fortsatt betyr, veldig mye for den nye optimismen og gløden som kjennetegner Trondheim menighet!

I år var vi dessuten velsignet med et praktfullt vær. Det er noen år siden sist… Masse sol, vindstille og opp mot 20 grader! Under ”syndfloden” på fjorårets menighetstur til samme sted, holdt vi humøret oppe med å snakke om ”nådens regn” og gospelbluesen ” Didn’t it rain, children”. I år flommet ”nådens sol” over Søvassli og menighetsturen og det falt seg naturlig å nynne tilfreds på ”heavenly sunshine”. Vi er vel enige om hva vi egentlig foretrekker….

Godværet sikret tur til Søvatnet med kanopadling og bading (for de alle friskeste som var pastor Kjell Werner og Solvår). Andre nøyde seg med å vasse  langs den fine sandstranden i enden av Søvatntet. I rettferdighetens navn gjorde pastor Kjell W ikke noe seriøst forsøk på å gå på vannet, men en herlig dukkert ble det, som bildene under også viser…:

Etter  Søvatnet, ble det hektisk aktivitet i ungdomssenterets zip-line og klatretårn.

Ingen ”fortapt” i Trondheim

I kveldssamlingene fredag og lørdag jobbet vi aktivt med helgens tekst og tema; med utgangspunkt i lignelsen om den ”bortkomne sønnen”, eller aller helst ”sønnen som kom hjem”. Vi snakker uansett ikke lenger om den ”fortapte” sønnen – i alle fall ikke i Trondheim menighet!

Fordelt på grupper, praktiserte vi ”Ordets skole” ; leste og grunnet på teksten hver for oss, samtalte i grupper og la fram tanker og spørsmål i plenum. Vi prøvde også å sette oss inn i de to sønnenes situasjon. Et par grupper forsøkte å skrive sønnenes/brødrenes ”troshistorie” – mens andre turdeltakere formulerte sine personlige troshistorier. Interessant, engasjerende, tankevekkende – og sterkt, både under gruppearbeidet og framføringen i gudstjenesten!

Én konklusjon var at evangeliet i teksten ligger i farens handling; mens sønnen ennå var langt borte, løp faren ham i møte og omfavnet ham. Vi er aldri langt borte fra Gud. Ja, i det øyeblikk vi bestemmer oss for å gå/søke ham, er vi framme! Guds ubegrensede og ubetingede nåde og kjærlighet er der for alle mennesker!

Og neste år vil vi gjerne til Søvassli igjen!

Hva skiller Metodistkirken fra så mange andre kirkesamfunn?, spurte pastor Kjell Werner Rødder i sin preken søndag 27. august. Ikke overraskende hadde han svaret klart: ” Jo, troen på hva Gud kan gjøre i og gjennom oss ved sin nåde.”

– Vi er totalt avhengige av den guddommelige raushet og tilgivelse. Vi trenger den frie nåden, den betingelsesløse kjærligheten som fornyer og gjør oss i stand til å håpe på og arbeide for en bedre verden. Det skjer noe også med oss og vår egen virkelighet i møte med bibeltekster som salmetekster om Gud nåde. De handler ikke bare om noe som engang var. De handler om oss og våre liv, sa pastor Rødder.

– Metodister er optimistiske og håpefulle fordi Gud alltid er den som tar initiativet, og det finnes ikke en menneskelig situasjon der han ikke har vært før. Guds nåde omgir oss hver dag hele livet, poengterte pastoren vår i prekenen som markerte starten på høstsemesterets utforsking av metodismens DNA.

De 32 som hadde funnet veien til gudstjenesten, fikk lytte til Rødders understrekning av den frie nådens viktighet. Og rundt omkring i kirkebenkene hang det «kjærlighet på pinne» – slik at folk kunne kjenne og «smake at Gud er god». Utgangspunktet for Rødders preken var bibeltekster om Guds nåde fra 1.mosebok 32:4, 9-12 og Salme 139:-9-12 – og han påpekte nådens betydning for to troshelter – patriarken Jacob og salmedikter/kirkefar Charles Wesley.

Jacob var livredd foran gjenforeningen med sin bror Esau. Det er ikke vanskelig å forstå hans lettelse når han blir godt mottatt, at hans frykt og uro ble gjort til skamme. Guds omsorg og barmhjertighet overskred langt hva han kunne forestille seg . ”Gud har vært nådig mot meg”, var Jacobs konklusjon.

Charles Wesley vokste opp og virket i et England preget av sterk sosial uro i en politisk brytningstid. Han opplevde også brytninger i eget liv og tro. Da Charles kjempet med troen fikk han hjelp av herrnhuteren Peter Böhler som sa: ”Om jeg hadde tusen tunger, skulle jeg prise Gud med dem alle” (som er bakgrunnen for en av Wesleys ”signatursalmer ”Å om med tusen tungers lyd”.)

– Både Jacobs og Charles’ historier og erfaringer er gitt oss slik at vi kan kjenne oss igjen i eget liv og vår egen livshistorie, sa Rødder. Og som både Jakob og Charles trenger også vi å høre og å si det høyt: ”Gud har vært nådig mot meg”

Rødder valgte å gjengi både den engelske originalteksten og den norske oversettelsen på de Wesleysalmene vi sang. Gode oversettelser, du verden, men litt «gammelmodige» – og sammenstillingen minnet oss om at noe fort forsvinner/svekkes gjennom oversettelse. Det var unektelig mer trøkk , saft og metodistisk nådesteologi i Wesleys originaltekster. (kanskje noen kjenner kallet til å nyoversette dem?)

– Guds nåde omgir oss hver dag hele livet, understreket pastor Rødder. Det var det som overrasket Jakob; han ventet hevn og fant nåde. Og det var Guds nåde som grep Charles Wesley og som fikk ham til å synge lovsanger om ” the triumps of His grace!”

—

Og denne helga drar Trondheimsmetodistene på menighetstur til Søvassli (Hemnkjølen) også den i nådens tegn. Tema for søndagens gudstjeneste på Søvassli er: ”Frigjørende nåde”.  Mer om det senere!

Barnesangen ”Vi tar hverandres hender” var siste fellessang på samlingsgudstjenesten søndag 20. august. Det enkleste er ofte det beste, for å sitere en av landets ledende dagligvarekjeder. Hånd i hånd er i alle fall Trondheimsmetodistene klare til å ta fatt på et nytt arbeidsår i håp om å utgjøre en forskjell, basert på et åpent og inkluderende fellesskap.

”Vi tar hverandres hender og setter oss i ring.

Vi er en masse søsken oss skiller ingenting.

 For Gud er glad i alle, og jorden er vårt sted.

Og alle verdens mennesker de er vi venner med.

 Takk gode Gud for jorden, og menneskene der.

Gjør en familie av oss den stund vi lever her.”

Et flott innslag i gudstjenesten var introduksjonen av årets konfirmant; Kwabena Osei. Uten altfor ledende spørsmål fra menighetsrådgiver (og konfirmantlærer) Jon Løvland, fortalte Kwabena at han gledet seg til konfirmasjonsundervisningen, og at han trodde den ville bli interessant og utviklende. En kjekk ung mann, som også følger opp de siste konfirmantkullenes sterke fotballinteresse. Kwabena fikk en bibel som gave fra menigheten, og vi ønsker ham en spennende og engasjerende tid.

Sylvi Larsen Strømme ledet den godt planlagte og gjennomførte samlingsgudstjenesten som samlet 43 personer i aldersgruppen 0,5 – 88 år. Det var både trøkk og velklang i kirkebandet (piano, bass, gitar og trommer) og lovsangsgruppa som ga samlingen ekstra energi.

Menighetsrådgiver Jon Løvland prekte. Hans tema var ” Ut for å komme hjem”, som også er det overordnede tema for høstens arbeid. Prekenteksten var lignelsen om kvinnen som mistet, og fant igjen, sølvmynten og inviterte til fest. ”Jesus kom for å lete etter alle som har gått seg bort og alt som er mistet. Vi er ikke elsket for det vi gjør, men hva vi er”, sa Jon. Med utgangspunkt i konklusjonene i vårt menighetsutviklingsarbeid, hadde han laget et ”drømmeopplsag” i avisen:

Henriette Larsen Strømme avsluttet en inspirerende gudstjeneste med en sterk tolkning av ”Som når et barn kommer hjem”.

Etter gudstjenesten summet det skikkelig under ”kirkebakke-kaffen”. Vi er i gang!

Denne høsten skal vi i Trondheim Metodistkirke jakte på metodismens DNA. Det vil skje både i gudstjenester og gjennom undervisning/menighetsskole noen mandagskvelder. 

NB: HUSK SAMLINGSSØNDAG OG GUDSTJENESTE – SØNDAG 20. AUGUST KL. 11.00

Vi trenger alle å friske opp vår basiskunnskap for å møte dagens og morgendagens utfordringer til hvordan vi som kirke og menighet skal bidra til kunnskap og erfaring om kristen tro og liv i vår tid.

Deter viktig for oss som metodister (og venner av kirken) å sette fokus på vår kirkelige arv og identitet. Ikke først og fremst for å dvele med det som har vært og bli værende i fortiden, men for å lære av den og gå videre framover.

Gjennom forkynnelse og undervisning skal vi i løpet av høsten derfor utforske og analysere vår egen kirkes DNA-profil. I alle fall de søndagene hvor pastor Kjell Werner Rødder preker, vil utgangspunktet være noen av Charles Wesleys salmer og/eller John Wesleys prekener i parafrasens form. Men det kan bli DNA-jakt også i andre gudstjenester!

Det blir «menighetsskole» med undervisning og samtale om metodistkirkens DNA mandag 28. september og mandag 11. september. Sjekk også kirkekalenderen!

Våre kirkefedre, brødrene Wesley, levde jo i sin tid og var preget av 1700-tallets kontekst. Men hva om de hadde levd i dag? Hvordan ville de utrykt seg?

Hva kan vi lære av historien? Har vi behov for å kjenne røttene våre før vi kan ta vingene fatt og være menighet for dagens mennesker? Hvordan skal vi uttrykke og formidle Nådens budskap i vår tid? Dette og mer til skal vi høre om, samtale om og synge om i løpet av høsten!

Den siste helgen i november får vi besøk av vår tidligere biskop Hans Växby! Han vil ”wrap it up” som de sier i landet der metodismen startet. Biskop Hans blir med oss fra lørdag 25. til og med mandag 27 november og han vil sammenfatte vår DNA- gjennom undervisning og forkynnelse. Vi kommer nærmere tilbake med detaljert program for «Växby-helgen»!

Hva er det som er så spesielt med denne kjerka vår? Hva skyltes det at den metodistiske vekkelsen spredte seg fra England og fikk fortfeste på alle kontinenter?

Skyldtes det at den var en bevegelse båret oppe av disiplin og edruelighet, av entusiasme og sterke åndelige opplevelser? At den var gjennomorganisert med regler, reguleringer og sin egen ”book of diciplin”? Eller skyldtes det at den ble et Guds arbeidsredskap fordi den møtte mennesker der de var og evnet å ta pulsen på samfunnet omkring?

En vesentlig del av det teologiske svaret vil nok være forståelsen av hva Gud i sin godhet og nåde har gjort for oss og gjør i oss. Men hva er det da som skjer når kirken vår mister innflytelse, noe av grepet?

Sånt trigger min nysgjerrighet og utfordrer min tenkning.

Endringer påvirker

Som ung teologistudent hadde jeg gleden av å tjenestegjøre i en stor Metodistmenighet i Ohio. Menigheten lå i det såkalte rustbeltet i USA. Det var en veldrevet og etter mine begreper en velsituert og framgangsrik menighet. Vi var en stab på 12 heltidsansatte der fem av oss hadde pastorale funksjoner. Menigheten drev en hel underskog av aktiviteter for barn og unge, hadde flere kor og musikalske tilbud samt drev hjelpearbeid både hjemme/lokalt og ute på misjonsmarken.

Denne menigheten er ikke lenger hva den var. Den har fulgt konjunktursvingningene i samfunnet rundt seg. Medlemstallet har sunket betydelig og selv om menigheten fortsatt er aktiv synes aktiviteten å være lavere om jeg skal dømme etter meldinger på hjemmeside og face book.

Men slik er det jo. Det som engang var blomstrende virksomheter flater ut om de ikke makter å følge med; rammes de av tilbakegang og stagnasjon. Slik er det fordi vi påvirkes og utfordres av endringene som skjer omkring oss.

Helbredelsesprosess

Jeg tror derfor at Kirkerådets direktør i ­avdeling for menighetsutvikling Paul Erik Wigernes har helt rett når han til Vårt Lands journalist Kjell Kvamme uttaler( 28.07.17):

”- Kirken må ydmykt lytte til mennesker og endringer i ­tiden. I kirken ligger en rastløshet som alltid søker å formidle Guds kjærlighet i ord og handling.

– Kirken trenger å lytte til «nødsbildet», det som mennesker opplever som vanskelig i livet, de store livsspørsmålene.

– Hvordan ser vår søken etter Gud ut nå, hva skaper avstand mellom mennesker og mellom mennesker og Gud?”

Vi lever i et endret eksistensielt landskap. Dominerende vestlig teologi har snakket mye om skyld og behovet for en nådig Gud. Det trenger vi å høre. Samtidig står vi som metodister i en tradisjon der forståelsen av Guds nåde ikke bare handler om et slags juridisk rettsoppgjør; om å bli fri fra skyld og dom. I stor grad dreier det seg om, inspirert fra østkirkens tenkemåte, en helbredelsesprosess –  en frigjøring fra syndens makt. Det dreier seg om indre frigjøring og restaurering av selvbildet. Denne optimistiske troen på hva Gud kan utrette i og gjennom mennesker,  står sentralt i vår måte å tenke om både menighet og troens liv.

Forandringen som skjer rundt oss rommer også nye muligheter. Og nettopp derfor trenger vi en økt bevissthet om hvem vi er og hva vi står for å kunne leve i og med endring. Trygge i vår egen identitet, kan vi la oss utfordre av endringene – samtidig som vi stoler på tradisjonene. Jeg sier ja, takk begge deler.

–

Bare åtte måneder gammel var Edith Alvilde Pettersen (den gang Aronsen) blant de tvangsevakuerte finnmarkingene som i november 1944 ble innlosjert i Trondheim Metodistkirke. Sist fredag var hun for første gang tilbake i kirken – hvor hun også ble døpt under oppholdet for 73 år siden.

– Jeg har ønsket å komme hit i mange år, ja hele livet, forteller Edith Alvilde Pettersen – meget takknemlig for at det lot seg gjøre for henne og familien (mannen Jens Petter, datteren Inger-Lise Eieland og de to barnebarna Elisabeth og Aron) å komme inn i kirken fredag 28. juli. Det var målet for en slags «pilegrimsreise» på jakt etter røtter og viktig familiehistorie. De fikk se kirkesalen hvor Edith Alvilde sov, døpefonten hvor hun ble døpt, og Wesleysalen hvor hun og familien spiste. Ja, lille Edith Alvilde og foreldrene er avbildet på et av de få fotografiene som finnes fra tiden i kirken. Under et måltid i Wesleysalen, ligger hun i sin mors armer og ser ut til å bli ammet. ( bilde under, innringet nederst t.v.)

Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms handler om de tyske okkupasjonsstyrkenes evakuering og rasering av landsdelen under tilbaketoget fra Murmanskfronten mot slutten av andre verdenskrig. Tyskerne tok i bruk ”den brente jords taktikk” for å hindre den sovjetiske Røde armé (som frigjorde deler av Finnmark) i å dra nytte av ressursene dit de kom.

Det var i slutten av oktober 1944 Hitler beordret iverksettelse av tvangsevakuering av en sivilbefolkning på over 60 000 mennesker. ”Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass”, understreket Hitler i sitt direktiv. De som motsatte seg evakuering ville bli skutt. Alt skulle brennes og ødelegges. Tyskerne satte fyr på hus, fjøs og brygger, slaktet husdyr og tvang befolkningen sørover med båter. Motstanden mot å evakuere var likevel stor. Omkring 25 000 klarte å flykte unna og gjemme seg for de tyske soldatene gjennom vinteren 1944/45 i fjell, skog og på vidda – i gammer, huler, og hvelvede båtvrak og gruveganger.

Nord-Troms og Finnmark sto for omkring en tredel av den samlede materielle krigsskaden i Norge. Tyskernes systematiske og omfattende ødeleggelse av landsdelen den siste krigsvinteren ble av kong Olav V omtalt som ”den største katastrofen i norsk historie siden svartedauen”.

Det ble et sterkt, godt og viktig ”gjensyn” med Metodistkirken i Trondheim for Edith Alvilde. Hun husker naturlig nok ikke noe fra oppholdet i kirken selv. Det lille hun vet, har hun hørt av foreldrene og lest seg til. De gamle snakket og fortalte veldig lite om krigen og opplevelsene under evakueringen, forteller hun. Det var liksom et «ikketema». Etter krigen var det bare gjenoppbygging og framtid som gjaldt.

Derfor var det også ganske sent i livet at Edith Alvilde ble klar over at hun faktisk ble døpt mens familien ”bodde” i Metodistkirken. Under en opprydding i foreldrenes eiendeler, fant hun et stykke papir hvor det var notert at hun ble døpt i Metodistkirken i Trondheim av sin bestefar Abel Persen. Han var i tillegg til fisker og smed, en bibelkyndig og respektert legpredikant. Bestefar Abel er også gjenkjennelig på et fotografi fra kirkesalen julen 1944, hvor han ligger og sover i en kirkebenk (nederst t.v. på bildet).

Flyktet over fjellet

Før evakueringen bodde familien på fire i Lakselvdalen i Porsanger, Finnmark; mor Elisabeth Agnete Aronsen (født Persen), far Nils Anreas Aronsen, Elisabeth Alvilde og broren Åsmund. Som så mange finnmarkinger ville de slett ikke bli tvangsflyttet sørover. Derfor flyktet de i første omgang over fjellet til en setergamme besteforeldrene hadde i Stabbursdalen hvor de planla å skjule seg og leve inntil krigen var slutt. En strabasiøs ferd i oktober/november 1944, med det de maktet å få med seg av eiendeler. Lille Edith Alvilde ble båret i en ryggsekk over fjellet.

Men tyskerne ble klar over at det var folk på den avsidesliggende seteren i Stabbursdalen, og kom for å hente dem med makt. Edith Alvildes mor, Elisabeth Agnete, strittet først imot. Hun nektet å la seg og familien evakuere. Det gikk så langt at tyskerne truet med å skyte henne før hun resignerte. Tyskerne fraktet familien (også besteforeldrene)fra Stabbursdalen til Porsanger som var ”utskipingshavn” for tvangsevakuerte.

De tyske transportene med lasteskipene «Karl Arp» og «Adolf Binder» fra Porsanger i november 1944 med til sammen omkring 3000 tvangsevakuerte, er beskrevet som de verste. I lasterommet på «Karl Arps» ble 1900 mennesker stuet sammen med to toaletter på deling. Smittsomme sykdommer spredte seg raskt på begge skipene, og folk døde både underveis og etter at skipene hadde nådd Narvik. Derfra ble Edith Alvildes familie evakuert videre sørover til Trondheim.

I Trondheim ble de, sammen med mange andre, innlosjert i Metodistkirken. En rekke kirker, skoler og forsamlingshus i byen ble tatt i bruk for å gi de omkring 15000 (!) tvangsevakuerte som kom til Trondheim tak over hodet i en ”transittperiode” før de ble flyttet og bosatt på ulike steder i Midt-Norge.

Edith Alvilde og hennes foreldre (Elisabeth Agnete og Nils Andreas Aronsen), broren Åsmund og besteforeldrene ble etter hvert sendt med båt til Åfjord hvor de bodde på en bondegård (Meland). Meland-folket åpnet raust for mottak av 15 evakuerte. Selv om familien hele tiden lengtet nordover hadde de de bra i Åfjord. Bestefar Aron fikk både fiske og ikke minst praktisere sitt håndverk i gårdens smie.

Viktig for å forstå

Dagen før Edith Alvilde besøkte Metodistkirken, hadde de vært på Meland-gården i Åfjord. Der fikk de blant annet se en kniv, med en takk inngravert, som bestefar Aaron hadde smidd som avskjedsgave før familien satte kursen nordover igjen en stund etter etter frigjøringen.

– Jeg er så utrolig glad for at endelig fikk gjennomført denne turen og besøke både Metodistkirka i Trondheim og gården i Åfjord. Selv om jeg var så liten at jeg ikke husker noe, så vet jeg jo at dette dreier seg om viktige hendelser i livet mitt og min families historie. Det hjelper meg å forstå enda bedre hva far og mor og besteforeldrene mine faktisk måtte gjennomgå og ofre. De hadde det sannelig tøft; måtte bryte opp fra hjemmene sine, og visste ikke om de noen gang kunne vende tilbake. Jeg blir både litt trist og samtidig takknemlig – til mine foreldre og besteforeldre og til alle i Trondheim og Trøndelag som stilte opp og hjalp oss evakuerte, sier Edith Alvilde.

Hjem til ruiner

Etter krigens slutt i mai 1945, ville hennes foreldre og besteforeldre tilbake nordover så fort som mulig, selv om norske myndigheter nedla midlertidig forbud mot å reise tilbake til de utbrente landsdelen. «Enhver som blir påtruffet vil ubønnhørlig bli sendt tilbake og kan risikere å bli stilt til ansvar for sin handlemåte», het det i forbudet som ble kunngjort i landets aviser 15. mai 1945.

Forbudet ble i stor grad ignorert i det som i praksis ble en stor, sivil ulydighetsaksjon. 40 prosent av de evakuerte fra Finnmark reiste hjem allerede første sommeren etter krigen, og ved utgangen av 1946 hadde hele 90 prosent av befolkningen returnert til hjemplassene sine. Den spontane tilbakeflyttingen var problematisk fordi alt manglet: materialer, transport, håndverkere og penger. De første som kom, måtte bo i telt eller bygge seg skjul av det de måtte finne i ruinene. Vinteren 1945-1946 var hard for de som vendte hjem til branntomter. Den varige gjenreisninga av hus og infrastruktur kom først i gang for alvor våren 1947.

Edith Alvildes familie kom hjem til en totalt nedbrent gård i Lakselvdalen. Alle bygninger var brent og rasert. I første omgang bygde de jordgammer til å bo i og som fjøs til noen få husdyr. Før de flyktet for tyskerne i november 1944 hadde de grav ned en del redskaper og gjenstander som de nå kunne bruke. Den økonomiske støtten/kompensasjonen fra myndighetene var liten og materialene ganske dårlige. Familien fikk etter hvert bygget en ”svenskebrakke” med to rom og et bad hvor de bodde lenge. Senere er det reist nye hus, og Edith Alvilde og ektemannen Lens Petter bor på gården i Lakselvdalen den dag i dag.

—

( Den tyske tilbaketrekningen og raseringen av Finnmark og Nord-Troms, påførte befolkningen særdeles store påkjenninger både av materiell og ikke minst følelsesmessig art. Det er ikke forsket skikkelig på hvor mange som døde som en følge av tvangsevakueringen, overvintringen og krigshandlingene i landsdelen den siste krigsvinteren. Tallene er derfor usikre, men man regner som sikkert at minst 300 menneskeliv gikk tapt.

Dessuten ble 12 000 bolighus, hvorav 6000 gårdsbruk, 500 større og mindre industrielle bedrifter, alle transportmidler, all buskap, 20 kirker, 15 prestegårder, 150 skoler, 21 medisinske anstalter med 578 senger og 200 fiskebruk ødelagt. Det gjorde også 350 større fiskefartøy med fiskeredskaper og flere tusen småbåter – det var viktig for tyskerne å ødelegge disse, for slike båter var jo redskap til å skaffe mat og kunne også brukes til transport. Videre ble 180 fyr ble ødelagt, samt 22 000 telegrafstolper, 118 elektrisitetsverk og 1066 elektriske motorer. )

—