Takkedag-gudstjenesten 18. juni ble, som seg hør og bør, preget av takknemlighet. Og den gikk i alle retninger: til ansatte fra menighet, fra ansatte til menighet – og fra menighet og ansatte til Gud. Og pastor Kjell Werner Rødder overrakte i takknemlighet et vakkert ikon til menigheten!

Leder av Personalkomiteen, Anne Jorunn Midtkil, takket våre tre supre ansatte: pastor Kjell Werner Rødder, menighetsrådgiver Jon Løvland og organist Takako Ueno. De har alle en arbeidssituasjon som medfører en del spising ute, og de fikk derfor hvert sitt gavekort til bruk på restaurant Egon. Samtidig kunne Anne Jorunn fastslå at vi heldigvis kan se fram til et nytt arbeidsår med den samme flotte trioen!

Men de ansatte takket i høyeste grad også. Det håndmalte, ”glødende” vakre ikonet pastor Rødder overrakte menigheten, har lenge vært i hans private eie, men nå ville han at menigheten skulle få det. Han begrunnet gaven med møtet og erfaringene han har gjort med Trondheim menighet, mottakelsen han har følt og tjenesten han har fått gjøre det siste året. Opplevelser som gjør at Kjell Werner personlig beskrev det tilbakelagte arbeidsåret i Trondheim som det rikeste av alle hans år som menighetsprest. (Og så er det jo vi/menigheten som er blitt beriket av hans tjeneste…)

Også menighetsrådgiver Jon Løvland takket for et spennende og godt arbeidsår, og uttrykte stor takknemlighet for den reisen han har fått gjøre, og skal fortsette, sammen med menigheten vår. (En reise også vi/menighet ser fram til å fortsette sammen med ham.)

Organist Takako Ueno takket å sin måte med vakkert orgelspill gjennom hele gudstjenesten, og et særdeles velspilt og flott postludium (av J.S. Bach) som bekreftet Bachs utsagn om sin egen musikk; at hver tone er til Guds ære! Slik sammenfattet Takako vår felles takk til Gud for et inspirerende og godt arbeidsår.

Med ”Klar, ferdig – GOD!” som prekentema, tok pastor Kjell Werner Rødder utgangspunkt i Paulus brev til Timoteus. Prekenen ble en sterk oppfordring til å omsette Guds velsignelse, kjærlighet og omsorg til oss – til andre. Der barmhjertighet og kjærlighet bor, der bor også Gud!

Over 60 frammøtte var vitne til en (kirke)historisk handling da Christine Marie Hassenstab (68) ble ordinert til prest i ”Roman Catholic Women Priests” i Trondheim Metodistkirke lørdag 17. juni. Vår pastor Kjell Werner Rødder var en av flere som deltok i ordinasjonen ved å legge sine hender på Hassenstabs hode.

Et svart sau var plassert på alteret under hele ordinasjonsgudstjenesten. Det «svarte fåret» er blitt et symbol for RCWP-bevegelsen. – Vi er jo i noens øyne en gjeng kjettere, sa biskop Patricia Fresen, med et glimt i øyet, da hun ved ordinasjonens start satte sauen på alteret. – Men Jesus gjorde ingen forskjell på hvite og svarte sauer, understreket hun.

RCWP er en katolsk grasrot/undergrunnsbevegelse som ønsker at den katolske kirke skal anerkjenne og ordinere kvinnelige prester. RCWP ser på seg selv som «innenfor», og regner seg som en del av den Romersk Katolske Kirke, men den offisielle kirken vil ikke ha noe med bevegelsen og dens prester å gjøre. Hassenstab ble i praksis ekskommunisert (stengt ute fra sakramentene) i det øyeblikk hun lot seg ordinere lørdag.

Inkluderende

RCWP mener de står i forlengelsen av en tidligkristen tradisjon og viser til at kvinner tjenestegjorde som diakoner, prester og biskoper i kirken fram til det sjette århundre. I tillegg til sin kamp for kvinnelige katolske prester, oppleves RCWP som et fristed for mange skilte katolikker, og bevegelsen inkluderer gjerne lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. RCWP praktiserer ikke sølibat, og de aller fleste av bevegelsens prester i USA, Europa og Latin-Amerika er gift. Hassenstab er selv gift med professor i statsvitenskap ved NTNU, Sabrina P. Ramet, som skiftet kjønn på 1980-tallet.

Lørdagens ordinasjon ble en spesiell og sterk opplevelse. Den ga inntrykk av RCWP som meget åpen, inkluderende og demokratisk kirkelig bevegelse. Etter selve ordniasjonshandlingen ble alle som var i kirken, og følte for det, invitert til å komme fram og legge sine hender på den nyordinerte prestens hode. Den køen ble lang! RCWP praktiserer også helt åpent nattverdsbord, og ordinasjonen ble avsluttet med nattverd hvor alle fikk både brød og vin – inkludert de tre tilstedeværende Trondheims-metodistene.

Takknemlig

Christine «Chris» Marie Hassenstab er meget takknemlig for at Metodistkirken i Trondheim stilte kirken til disposisjon for ordinasjonen. Alternativet hadde vært et hotellrom. Det hadde fungert det også, men å bli ordinert i en kirke er usammenligbart bedre, sa Hassenstab til hjemmesiden umiddelbart før ordinasjonen lørdag.

– Fra USA kjenner jeg United Methodist Church som en raus, åpen og inkluderende kirke som med sosial hellighet gjerne går i front i kampen for rettferdighet og støtte til minoriteter og . Det samme inntrykket fikk jeg da jeg sjekket Trondheim Metodistkirkes hjemmeside, sier Chris om hvorfor RCWP henvendte seg til metodistmenigheten i Trondheim om leie av kirken.

­– For oss var det naturlig å åpne kirken for en slik handling, sier pastor Kjell Werner Rødder. Vi står som kirke og menighet i en teologisk og historisk tradisjon der vi ønsker å være åpne og inkluderende også overfor grupper og menensker som ikke får mest oppmerksomhet eller respekt, forklarer han.

– Slik menigheten vår åpnet kirken for det historiske, samepoliske møtet i 1917, for en hemmlig jødisk synagoge under krigen, og for asylsøkere på 1990-tallet, ønsker vi også i vår egen tid å vise en radikal gjestfrihet. Å stille kirken til rådghet for denne ordinasjonen er én måte å praktisere det på, sier Rødder. I motsening til den katolske kirke har vi i vår metodistiske tradisjon dessuten ikke problem med ordinasjon av kvinnelige prester eller biskoper, for den del. Og la meg legge til; ordinasjonen av Christine Hassenstab ble en sterk og flott opplevelse, sier pastor Kjell Werner Rødder.

Sosialt engasjert

Christine «Chris» Hassenstab er opprinnelig fra USA, født i St. Paul, Minnesota. Hun er utdannet jurist, og jobbet i mange år som forsvarsadvokat i Seattle før hun i 2001 flyttet til Norge og jobb ved Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet i Trondheim sammen med sin livsledsager. I 2010 tok hun doktorgrad ved NTNU over emnet: «Body Law and the Body of Law» (A comparative study of Social Norm Inclusion in Norwegian and American Laws). Hun har også tatt masterstudium i teologi.

Juristen, sosiologen og teologen Hassenstab er brennende opptatt av sosiale spørsmål. Hun har levd både sitt yrkesliv, privatliv og kirkeliv i skjæringspunktet mellom kirke/tro og samfunn. Ved to anledninger ble hun arretsert for protest mot USAs forsvarsbudsjett, særlig Trident-ubåtprogrammet.

Fra hun kom til Trondheim i 2001, har Hassenstab vært medlem av den katolske kirken i byen. Hun vakte oppsikt da hun høsten 2009, som den første, var den første som varslet politiet om at daværende katolsk biskop i Trondheim, Georg Müller, hadde begått seksuelt misbruk av mindreåroige.

Klar til å bli prest

Hassenstab ble ordinert til diakon i RCWP i 2012. Normalt skulle presteordinasjonen fulgt to-tre år senere, men ble utsatt av helsemessige årsaker. Hassenstab hadde nemlig en megetalvorlig fallulykke i en trapp, og tilbrakte fem måneder på sykehus etterfulgt av omfattende opptrening. Hun plages fortsatt med smerter og nedsatt førlighet i en arm og fot.

– Om kroppen ennå ikke er helt god, er Christine i hjertet klar for å bli prest, understreket biskop Patricia som i sin preken og hilsen til Hassenstab tok utgangspunkt i bibelteksten om Jesu møte med kvinnen ved brønnen.

– Chris, på sammem låte som denne kvinnen har også du hatt et møte med Jesus. Du har smakt det levende vannet, og du vil raust dele det til andre, sa biskop Patrica. Hun var imponert og rørt over måten Hassenstab har taklet fallulykken på.

– Chris forbanner ikke ulykken og smertene slik mange av oss ville gjort. Tvert i mot har hun sagt til meg at den har lært henne mye om seg selv; om livet, om andre mennesker, om smerte og tålmodighet og gitt henne sterkere forståelse for andres lidelse. Chris, dette er erfaringer og holdninger som gjør at jeg vet at du vil bli til stor velsignelse for alle mennesker du skal tjene og møte som prest, sa biskop Patricia.

Som ordinert prest vil Christine Hassenstab vil lede en «huskirke». Der vil hun regelmessig  forrette nattverd, og andre sakramenter etter behov. Husmenigheten er også engasjert i sosiale spørsmål og arbeid, blant annet knyttet til romfolk, miljøspørsmål og homofobi.

—-

Nå sier de det vel ikke akkurat slik, men det er det de mener! I alle fall ber Biskopsrådet innen United Methodist Church president Donald Trump omgjøre  beslutningen om å trekke USA ut av Parisavtalen. I en uttalelse sier biskopsrådets president biskop Bruce R. Ough at Trumps avgjørelse var nedslående, og at den vil forverre tilstanden på en planet som allerede er i dårlig forfatning grunnet overforbruk og misbruk av ressurser.

Biskop Ough (bildet under) understreker at The United Methodist Church vil fortsette å oppfordre til modig lederskap og jobbe for en klimapolitikk med røtter i rettferdighet og bærekraft.

”Ved å bry oss om Guds folk og Guds planet, tilbyr vi oss selv som instrumenter for Guds fornyende ånd i verden – som vil fremme sosial og klimamessig hellighet. det vil vi gjøre gjennom å utfordre de som står for en politikk og praksis som ignorerer de fattige, utnytter de svake og skader miljøet»,

sier biskop Bruce i sin uttalelse på vegne av hele Council of Bishops of The United Methodist Church.

Du kan lese hele uttalelsen her – og det anbefales: Biskopsrådet mot Trump

Biskopsrådets uttalelse er godt i tråd med en Facebook-kommentar som vår biskop (for Norden og Baltikum) Christian Alsted publiserte samme dag som Trump kunngjorde sin beslutning:

”President Trump’s avgjørelse om å trekke USA ut av Parisavtalen gjør dagen i fag til en mørk dag for de fattigste mennesker i verden som allerede merker effekten av klimaendringene, og en mørk dag for våre barn og barnebarn som må leve med konsekvensene av våre handlinger”,

skrev biskop Alsted samtidig som han linket til en video som verdensbanken har laget om flom og oversvømmelser som en følge av klimaendringer: http://www.worldbank.org/climate

Bare en kort melding for å varsle at Metodistkirkens General Board of Church and Society (Rådet for kirke og samfunn ) 1. juni lanserte en ny og vesentlig forbedret hjemmeside! GBCS er et «signatur-organ» innen The United Methodist Church og representerer på mange måter vårt kirkelige DNA i sitt arbeid med viktige saker i skjæringspunktet mellom kirke/teologi og samfunn. Alle bevisste metodister – og alle som ønsker å vite hva vi som kirke står for – oppfordres til å følge denne hjememsiden: CHURCH and SOCIETY

En global arbeidsgruppe for å styrke kirkens forhold til urfolk og urfolks rettigheter, er etablert innen United Methodist Church. Markeringen av samejubileet Tråante 2017 i Trondheim i februar (blant annet i Trondheim Metodistkirke), var ”fødselshjelp” til etableringen.

 Det er UMC General Board of Church and Society (Rådet for Kirke og Samfunn) som står bak opprettelsen av arbeidsgruppen ”United Methodist Global Working Group on Indigenous Peoples”, opplyser kirkens nyhetstjeneste UMC News. Gruppen skal fokusere på fire hovedområder: urfolks rettigheter til vann og land, urfolks selvbestemmelse og suverenitet, urfolksteologi/åndelighet og urfolks språk og kultur.

( Du kan lese nyhetsartikkelen her, og det anbefales: http://www.umc.org/news-and-media/connecting-worldwide-as-indigenous-peoples )

På Generalkonferansen i Tampa, Florida i 2012, ble det holdt en spesiell gudstjeneste med ”anger og forsoning” overfor urfolk som tema. (”An Act of Repentance toward Healing Relationships with Indigenous People”) Gudstjenesten skulle markere starten på en ”åndelig helbredelses-prosess” mellom UMC og urfolk. Den nye arbeidsgruppen ønsker å å bringe kirkens forhold til urfolk et skritt videre.

– Det vi mener er: Hvordan går vi videre fra gudstjeneste, ut av kirkens dører og inn i urfolkenes samfunn?, sier Liberato ”Levi” Bautista. (bildet)  Han ledet den internasjonale gruppen som gjestet Trondheim under samejubileet, og er sentral i opprettelsen av arbeidsgruppen. Bautista er Assistant General Secretary for United Nations and International Affairs for the General Board of Church and Society (GBCS).

Bautista, som er fra Filippinene, og en rekke metodister med urfolkbakgrunn deltok i feiringen av samejubileet Tråante 2017 i februar. Dagen før den samiske nasjonaldagen, deltok de i gudstjenesten i Trondheim Metodistkirke, og avdukingen av plaketten som viser at kirken er UMC Historic Site – (fordi kirken i Trondheim åpnet sine dører for det første samepolitiske landsmøtet i 1917 – og fordi kirkeloftet var hemmelig jødisk synagoge i 1941/42). Bildene under er fra vår «urfolksgudstjeneste» søndag 5. februar:

Under jubileumsfeiringen i Trondheim startet også et seminar om kirken og urfolk som fortsatte på Folkehøgskolen i Nord-Norge (tidligere Soltun). Opplevelsene og erfaringene fra Trondheim og Soltun, og møtet med representanter for det samiske urfolket, var viktige hendelser i forbindelse med etableringen av United Methodist Global Working Group on Indigenous Peoples.

Arbeidsgruppen skal ikke bli en ny og budsjettyngende ”struktur” innen kirken. Ideen er mer en felles, global arbeidsplattform for utveksling av felles erfaringer, utfordringer og samarbeid. Hovedarbeidsredskapet blir e-post og artikler. Dessuten vil gruppen benytte anledningen til å samle flest mulig av medlemmene i forbindelse med FNs årlige forum for urfolk ( U.N. Permanent Forum on Indigenous Issues).

Det er en risikosport å prøve å forutsi og forutberegne Gud. For om vi gjør oss opp alt for bestemte meninger om hvordan Gud gir seg tilkjenne, risikerer vi at hans besøk går oss forbi. Vi må nok leve med det ukjente.

 Vi kjenner igjen dette mønsteret fra egne liv. Det er ikke mye vi på forhånd kunne regne ut av det som ble våre liv, våre dager og år. Det er ikke vi som har kontrollen. Vi forstår det muligens bedre når vi ser bakover på det som skjedde. Når vi ser sammenhenger og konsekvenser kan vi ane Guds finger, ja kanskje til og med våge å snakke om hans plan.

Slik er det også med framtiden. Vi kan ikke rive den til oss for å tvinge fram det vi ønsker skal skje. Vi må øve oss i å vente, være lydhøre, forberedt på overraskelser men alltid klar til ”å fange vinden”. Slik er det i Guds rike.

Den store overraskelsen

Pinsen, Åndens høytid står for døren. Når Peter står fram på pinsedag drar også han opp de store linjene både bakover og framover.

I Apostlenes gjerninger gir Lukas oss dramatikken i det som skjedde denne første dagen i en ny æra, og han følger opp med å fortelle om de 30 første årene i den unge kirkens liv. Han gir oss detaljene om gledene og utfordringene, om seirene og nederlagene. Nettopp det gjør ham og fortellingen troverdig.

Apostelen Peter var en av dem som hadde latt seg begeistre, slått av undring av det Jesus fortalte og underviste om. Som så mange andre ble han overivrig da han så undrene Jesus gjorde. Jesus måtte stagge deres utålmodighet og hadde i klartekst sagt til dem ”vent”. Men da det ventede inntraff ble alle overrasket. Ånden var den uventede gjesten og den store overraskelsen.

Så er det en risikosport å prøve å forutberegne Gud. For om vi gjør oss opp alt for bestemte meninger om hvordan Gud gir seg tilkjenne, risikerer vi at hans besøk går oss forbi. Men det handler altså om å være klar. Det handler om å eie en beredskap fordi vi sammen bærer på en lengsel, en tro og et håp og det er dette som knytter oss sammen til Gud og til hverandre.

Ut i det ukjente – i tro

Prekenen som biskop Sally Dyck møtte oss med i juni for et år siden (bildene under) har fulgt meg gjennom dager og måneder som er gått:

«Fortiden jager oss. For kirken finnes det ingen vei tilbake. Han (Gud) utfordrer oss til å våge gå og bli den kirken vi er kalt til å være», sa biskopen.

«Motløshet er blitt vår største fiende. Ja, mange er til og med blitt redde for å håpe», sa biskop Sally.” Men vi er kalt til å gå i tro – og til å synliggjøre hva tro, håp og kjærlighet er i verden.”

Så finnes det alltid en vei videre. Vi finner den når vi lytter til Guds kall; når vi er villige til og våger å ta skrittet ut i det ukjente, når vi tør begynne å gå uten å vite i detalj hvor veien fører oss. Det er en annen slags risikosport det. Da er det ikke lenger vi som har kontrollen, men Gud.

Kjell Werner

16 kjente sin besøkelsestid og fant veien til grotteandakten på Ladestien søndag. Der gikk vi konkret og sanselig fra lyset, inn i mørket og ut i lyset igjen. En vandring og opplevelse som også billedlig kan illustrere hva mange av oss innimellom kan erfare i egne liv. En andakt som understreket håpet om at det finnes en vei fra mørket og ut i lyset og et løfte om framtid.

Grotteandakten startet med at alle, iført hodelykter, deltok i tenningen av hundrevis av te-lys langs grottegangen og på utspring i den grovhuggede steinveggen inn mot selve grottehula. Der ble ytterligere et vell av te-lys tent. Tilsammen flere hundre små lyspunkt i grottemørket. Spennende og flott for store og små!

La det allerede nå rettes en kjempetakk til Anne Jorunn (Midtkil) som for andre året på rad påtok seg å planlegge og gjennomføre denne ganske unike grotteandakten. På Anne Jorunn-vis gjøres det med ekte engasjement og med en usvikelig sans for både praktiske, estetiske og teologiske detaljer som ikke bare imponerer veldig, men berører sterkt! Ære være! Heldige med været var vi også. Overskyet, men vindstille og behagelige 17-18 grader. Noen timer etter turen kom regnet med nordvest vind og temperaturfall, men da var metodistene kommet hjem!

Fra mørke til lys er et naturlig og selvfølgelig grunntema for grotteandakten. Den såkalte Pålsmo-grotta ved den populære turstien på Lade, er fortsatt er en «hemmlighet» for mange. Grotta har to inn/utganger – slik at man kan gå inn en vei og ut den andre. For andaktens tema gir det en «flyt» som passer veldig godt. Det var bløtere i grotta i år enn i fjor. «Gulvet» var steinete og småslepit med flere søledammer. Flere steder dryppet den vann fra taket og det rant vann langs veggene. Klamt og småkaldt. Det ga bare mer stemning og kontrast fra lyset og 18 grader ute!

Etter den innledende lystennings-dugnaden, samlet alle seg utenfor ved inngangen til grotta hvor vi sang den flotte (vår)salmen «Himmelen blåner for vårt øye». (Teksten er så bra at den er gjengitt på slutten av dette referatet.) Etter salmen fulgte vi den te-lys opplyste hulegangen inn til selve grotta igjen. Der hadde Anne Jorunn dekket et alter (hvit duk og lys over en kabeltrommel).

Hun leste profetordene fra Jeremia 29:10-14  – og i den mørke grotta, i skinnet av te-lys og hodelykter, reflekterte hun tankevekkende og oppmuntrende om en Gud som hører bønn, en Gud som lar seg finne og en Gud som har fredstanker og vil gi framtid og håp – til alle mennesker.

10 Så sier Herren: Når sytti år er gått for Babel, skal jeg se til dere. Da skal jeg oppfylle mitt gode løfte for dere og føre dere tilbake til dette stedet. 11 For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

   12 Når dere kaller på meg og kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere. 13 Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte, 14 lar jeg dere finne meg, sier Herren. Så vil jeg vende skjebnen for dere og samle dere fra alle de folkeslag og steder som jeg har drevet dere bort til, sier Herren. Jeg skal føre dere tilbake til det stedet jeg førte dere bort fra i eksil.

Etter en forbønnstund og lystenning gikk vi ut av den mørke og litt klamme grotta igjen – og ute i lyset og varmen – med nygrønnt bladverk i trærne rundt oss – sang vi «Den blomstertid nå kommer» før en fellesbønn av velsignelsen avsluttet en velsignet grotte-andakts-opplevelse!

Og så var det grilling på svabergskanten ned mot fjorden, også den forberedt og gjennomført «Anne Jorunn-style» med voksduk, nybakt sjokoladekake og marshmallows. Velsignet det også!

—

Og her er som lovet teksten til Skjæråsens salme (Norske kirkes salmebok nr. 296):

Himlen blåner for vårt øye, jorden grønnes for vår fot.                                                

Bekken risler for vår tørste, korn og blomst og tre slår rot.                                          

Fugler spiller sine vinger, barnet pludrer med sin mor.                                                    

Lovet være Han som skapte drømmen og det første ord.

Vinden har sin sti å vandre, bølgen har sin vei å gå,                                                            

Vår og sommer, høst og vinter skifter i det minste strå,                                              

Gledens tid og sorgens time har sin bolig i hvert sinn.                                                      

Lovet være Han som åpnet første le og siste grind.

Lyset stiger, lyset faller over alle dunkle fjell,                                                            

Morgensol og aftenstjerne viser dag og varsler kveld.                                                  

Hjertet har sin lengsels høyde, hånden har sin gjernings fred.                                        

Lovet være Han som er og ånder over tid og sted.

Tine Soligard Brekstad kom «hjem» med Kristiansund Gospelkor og holdt en flott konsert i Trondheim Metodistkirke lørdag kveld. – «Gospel er musikk som fenger og gleder enten du tror eller ikke; men aller best blir musikken om du tror på det vi synger», sa Tine – og hun og koret ga oss en konsert med stor troverdighet!

Det ble et strålende gjensyn og gjenhør og gjensyn Tine. Vi regner henne fortsatt som «vår», selv om det begynner å bli noen år siden hun flyttet til Kristiansund. Der har den energiske «sangfuglen» etablert et gospelkor som hun er den drivende lederen og dirigenten for. Og i «hjemmekirka» si, dirigerte Tine koret med hele seg, slik vi husker henne; med smittende engasjement, rytme og innlevelse. De 18 dyktige sangerne (pluss Tine som dirigent og delvis solist) formidlet fengende musikk og sterke tekster med sangglede, flott klang og skikkelig trøkk – godt støttet av et meget spillesugent firemanns band.

En flott lørdagskveld i kirken! Ingen av de omrking 50 frammøtte hadde noen grunn til å angre på besøket, snarere tvert i mot. Og Tine og koret hennes er hjertelig velkommen tilbake!

«Du har funnet fram til en skattkiste», var pastor Kjell Werner Rødders beskjed til konfirmant Jesper Amandus Hansen på konfirmasjonsgudstjenesten lørdag 13. mai. Jesper Amandus hadde nemlig ønsket seg «Bibelen» som tema for dialogprekenen med presten. «Wow!» så spennende, var Rødders reaksjon da konfirmanten lanserte ønsket sitt tidligere i år. 

– Så flott at du er nysgjerrig på og ønsker å vite mest mulig om denne boken. Den er jo spesiell. Et helt lite bibliotek. Og så er den gammel. Den starter med da verden ble skapt og slutter med at verden blir skapt på nytt, sa pastor Rødder i det han og Jesper Amandus satte seg i hver sin lenestol foran hele menigheten. Bak seg hadde de en bokhylle med bøker med ulikt innhold, og mellom seg et bord med aviser.

I denne enkle, men effektfulle, «kulissen» samtalte konfirmant og prest om ulike sider ved bibelens tilblivelse, sammensetning, prinsipper for utvelgelse av skrifter, og bibelens hovedbudskap. Temaet for dialogen var «Bibelen – mer enn myter og eventyr». Lærerikt og ikke minst imponerende! «Wow!», tenkte nok mange i menigheten også!

Jesper Amandus og pastor Kjell Werner nøyde seg heller ikke bare med å samtale. Konfirmanten var sannelig frimodig nok til å stille menigheten spørsmål knyttet til Bibelen også!

Både konfirmant og prest startet gudstjenesten i ”sivile klær”, men da pastor Rødder i en tidlig prat med barna åpnet ”kofferten”, viste det seg at den inneholdt både konfirmantkappe, prestekjole og stola. Mens pastoren forklarte bruken av hvite klær i kirkelig sammenheng, iførte han og Jesper Amandus seg sine plagg.

En gruppe av menighetens ungdommer bidro til en super gudstjeneste med skriftlesning, bønn og flott sang, også som en direkte hilsen til konfirmanten. Vi sier et «wow!», til ungdommene også!

Vi må trenge bak ordene

– Bibelen inneholder et stort mangfold av livserfaring og troserfaring, sa pastor Rødder i sin personlige preken til konfirmanten og ga Jesper Amandus dette ordet med på livsveien:

«Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» 

(Ordspråkene 4:23)

– For de bibelske forfattere var hjertet mer enn en muskel, selv om den sannelig er livsviktig nok og verd å stelle godt med, understreket Rødder. Men den hebraiske og greske betydningen av ordet hjerte omfatter både følelser, vilje og intellekt. Og det og latinske ordet ”Kardia”, som oversettes med hjerte, rommer også betydningen «tanker og følelser». Hjertet er det «indre selvet» som tenker, føler og beslutter. Når Bibelen bruker ordet hjerte, og det gjør den hele 860 ganger, refereres det alltid til et aspekt ved menneskets personlighet, sa pastor Rødder.

– Slik er det vi må jobbe med Bibelen, understreket han. Vi må prøve å trenge bak ordene, lete etter hva de som skrev mente, og så spørre oss hva de betyr for oss idag.

Pastoren avsluttet med denne oppfordringen til konfirmanten: Ta godt vare på deg selv, fysisk, spis rett og godt, lev sundt. Hjertemuskelen din fortjener det. Men livet består av så mye, mye mer. Jeg vil utfordre deg til å la deg forme, til å «dannes». Ta i bruk din personlighet! Hele deg; tankene dine, følelsene dine. Det er slik du vokser og blir et dugende menneske, sa pastor Kjell Werner til konfirmant Jesper Amandus. Og han gjentok visdomsordet fra Ordspråkene – i den sammenhengen det står skrevet:

 20 Lytt til det jeg sier, min sønn,

vend øret til og hør mine ord!

21 Slipp dem aldri ut av syne,

bevar dem dypt i ditt hjerte!

22 For de gir liv til den som finner dem, og helsebot for hele kroppen.

23 Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.

24 Hold deg fra å tale falskt,

bruk aldri leppene til svik!

25 Ha øynene rettet framover,

fest blikket på det som ligger foran deg!

26 Legg merke til de spor du skal følge,

hold hele veien stø kurs!

27 Vik ikke av til høyre eller venstre, hold foten borte fra det som er ondt

(Ordspråkene 4: 20-27)

Vi vet at både gjestfrihet og raushet, nåde og romslighet er bibelsk. Vi vet også at alle former for murer, alt som blokkerer for kjærligheten til Gud og til hverandre er ubibelsk.

Men virkeligheten er både vanskelig og utfordrende. Det er krevende å ta godt vare på hverandre når meningene er delte. Men hvordan vi behandler hverandre også når vi er uenige, skal og bør være vårt adelsmerke, skriver pastor Kjell Werner Rødder i sin faste spalte her på hjemmesiden:

Quo Vadis…?

 Kirken er et fellesskap som ikke bygger på likhet eller enighet, på kjønn eller klasse, rase eller partier. Kirken er et fellesskap som er blitt til ved at vi er blitt ”en kropp og en Ånd”. Vi finner ut, av og til med stor undring, at vi hører sammen uten at det nødvendigvis finnes naturlige ytre årsaker til at vi ville søkt sammen. Slik er det fordi Guds Ånd som forener, har tatt bolig i oss. Fordi en kjærlighet som krysser grenser er utgytt i våre hjerter. Vi er ikke alene. Vi hører sammen!

Uenighet er krevende og stiller krav

Det er snart tid for menighetens Årsmøte og for Metodistkirkens Årskonferanse. Veien videre skal stakes ut. Nå er det tid til å framelske det vi har felles og framsnakke det som forener og gjør oss sterke sammen.

Vi vet at både gjestfrihet og raushet, nåde og romslighet er bibelsk. Vi vet også at alle former for murer, alt som blokkerer for kjærligheten til Gud og til hverandre er ubibelsk. Men virkeligheten er både vanskelig og utfordrende. Det er krevende å ta godt vare på hverandre når meningene er delte. Men hvordan vi behandler hverandre også når vi er uenige, skal og bør være vårt adelsmerke. Vår United Methodist Church trues nå av splittelse over spørsmålet om identitet og seksuell legning/praksis. Tiden er overmoden slik jeg opplever det, til å ta den grunnleggende diskusjonen om synet på Bibelen og hvordan vi forstår og tolker den inn i vår egen tid.

Vi var en gruppe for snart 50 år siden, den gang unge prestespirer som skulle stemmes inn i prestefellesskapet i Årskonferansen. Det etiske fokus da var rettet mot bruk av alkohol og tobakk. Vi ble avkrevd et løfte om å avstå fra disse nytelsesmidler for å bli godkjent som prester i kirken. Akkurat det var ikke det vanskeligste for noen av oss. men vi hevdet den gang at det var urimelig å plukke ut et begrenset etiske saksfelt og gjøre det til selve kriteriet på høy etisk standard. Hvor ble det for eksempel av alle de sosialetiske problemstillingene?

Kirkens vesen er ikke sekterisk

I løpet av årene som er gått har kirken kjempet seg gjennom en rekke motstridende oppfatninger. Alt fra synet på langt hår og skjegg, om unge jenter og kvinner kunne kle seg i bukser i kirken, om bruk av alt fra gitar til trommer i gudstjenesten, synet på kvinnelige prester, på skilsmisse og gjengifte og nå altså seksuell legning. Og hver gang har Bibelsynet stått sentralt i argumentasjonen. Jeg kjenner jeg blir matt og oppgitt. Men vi har altså lært oss å leve med uenighetene. Lært oss å bygge broer over opprørt hav.

Historien har vist oss at en hver kristen gruppering kan fristes til å tro at den er spesiell helt inn til grensen av selvgodhet og selvopptatthet. Vi kjenner alle på ubehaget når motsetninger og spenning oppstår. Vi er alle, uten tvil tryggere i den kjente flokken der vi har oversikten. Det er utfordrende å leve med det og de ukjente. Men kirken er i sitt vesen ikke sekterisk, et fellesskap som bare er til for de få som deler oppfatning. Guds nåde omfatter og gjelder alle.

Hvor går da veien videre? Jeg er overbevist om at den veien er lettere å finne om vi fokuserer på OPPDRAGET vårt. Hvorfor vi er her som menighet og som kirke.

Livet i og ved Guds Ånd vil utfordre oss til å sette hverandre fri:

• Fri til å gi kjærligheten rom
• Fri til å tenke og mene
• Fri til å tjene og gjøre det som er godt
• Fri til å handle

Det står i Bibelen om den første menighet at de var fylt av glede, var oppriktige av hjertet at de ba og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket.

Slike fellesskap trenger vi også i vår tid!

Pastor Kjell Werner