«Som kristne kan vi ikke bare være observatører. Fordi vi bryr oss om andre menneskers liv, må vi ta risikoen på å tolke Guds kjærlighet inn i konkrete historiske situasjoner», sa pastor Kjell Werner Rødder i sin preken i Trondheim Metodistklirke søndag 26. februar.

– I Metodistkirken har vi aldri vært fremmed for å ta stilling til brennbare sosiale og politiske spørsmål, understreket pastor Rødder. Arven fra Wesley pekte på nødvendigheten av å forene sosial og personlig hellighet. Vi har ikke alltid vært like flinke til det men kirken har oppfordret oss til å involvere oss i samfunnet, til å brytes med både etiske, sosiale og politiske dilemmaer, sa han.

Men i det statskirkelige, lutherske Norge har vi levd så lenge med en kristen kultur og kirke som har vært knyttet tett opp til det statlige maktapparatet, og med en dominerende teologisk forståelse som laget nesten vanntette skott mellom det verdslige og det åndelige regimentet, mellom samfunnsliv og gudsliv, sa Rødder.

Tyveri av vår identitet som kristne

Metodistkirken i Trondheim har dette halvåret «identitet» som overordnet tema, og for sin preken på fastelavnssøndagen, hadde pastor Rødder valgt ttittelen «Kristenfolket – hvem er nå det?» Han konstatererte at kirken og den kristne menighetver satt under debatt – også i Norge. Kirken og den kristne menighet er satt under debatt. Det skyldes mange ting. Reformasjonsjubileet, sterke spenninger knyttet til sosialetiske stridstema og teologiske brytninger. Hvem er kirken og vi? Hva vil et si å være menighet i dag?

– I velmenende iver, opplever vi blant mange det jeg vil kalle en ukritisk begeistring for det kristne høyre i USA og deres innskrenkede definisjon av ”kristne verdier”, sa Rødder. Jeg tror mange av oss blir sittende igjen, med den ubehagelige følelsen av tyveri – tyveri av vår identitet og selvforståelse som kristne, fortsatte han.

– I dag må det på norsk mark være viktigere med en virkelig gjennomtenkning av hva som er kristne verdier i politikk og samfunnsliv, enn ukritisk å importere det amerikanske kristne høyres slagord og forenklinger, sa pastor Rødder.

Et rikt helhetsbilde

Hvem er kristenfolket? Hva er det som definerer oss?, spurte Rødder. Bibelen gir ikke ett opplagtt svar. Oppfatningen av at det finnes en nytestamentlig menighetsordning, er en illusjon. Det Nye testamentets ulike skriftgrupper rommer i virkeligheten nokså ulike utforminger om det å være kirke. Vi kan spore én særegen menighetsteologi hos Matteus, én i Paulus-tradisjonen, én hos Johannes, én i 1. Peters brev osv….

Hos Paulus lå det for eksempel en n sterk forventning om Jesu snarlige hjemkomst. Oppdraget hadde hast og akkurat det preget hans forståelse av hvem og hva menigheten var.

Det er enighet om at disse ulike forståelsene vi finner i det Nye testamentet, ikke kan og skal stilles opp mot hverandre. De avspeiler snarere lokale situasjoner og varianter, men danner sammen Skriftens helhetssyn og utfyller hverandre. De spiller altså sammen og skaper et rikt helhetsbilde, sa Rødder. Derfor både kjennes det, og blir faktisk galt på andres vegne om/når vi ut fra et bestemt religiøst eller politisk engasjement opphøyer meninger eller prosjekter til selve kriteriet på og inngangsporten til fellesskapet, folket eller menigheten.

Billedtekst: Ernestina høynet gudstjenesten med vakker sang (t.h.) og fastelavnssøndag ble behørig markert både i samlingen med barna omkring «kofferten» og gjennom Ediths bakverk som ledsaget kirkebakkekaffen.

Kristenfolket er gudvillet

– Begrepet ”folket” blir i Bibelen mer enn en beskrivelse av en naturlig sosial størrelse man blir født inn i. «Folket» blir et begrep som også beskriver en relasjon til den levende Gud. En relasjon som han har tatt initiativet til. Sammenhengen til menighetsbegrepet blir åpenbar. «Ecclesia» er utledet av verbet «eccaleå» som betyr å rope ut. Og da blir betydningen: «Menigheten» = «de som er ropt ut» – de som har hørt Jesu kall til etterfølgelse.

– Kristenfolket er noe gudvillet. Det er et folk som eksisterer fordi Gud i Jesus har handlet, ”ført oss fra mørket til lys”… og det skal bli synlig hvem dette folket er gjennom hva det sier og gjør. Det innebærer stor risiko å avgrense dette folket til å omfatte bare de som er enig med meg, eller med Fremskrittspartiet, eller med Arbeiderpartiet, eller med Metodistkirken for den del, sa pastor Rødder.

– Å vitne om Jesus er dypest sett å gjenspeile ham. Fastetiden er en nådetid. Den vil hjelpe oss til å senke farten, spisse ørene og rette oppmerksomheten vår mot Jesus og de hendelsene som forandret verdenshistorien; hans død og oppstandelse. Der vi kan oppdage på nytt hvem vi er, alle vi i «folket» som bærer hans navn – Kristne, sa pastor Kjell Werner Rødder.

Gudstjeneste/prekenreferat ved Ole-Einar Andersen med støtte i manus

«Samer vet hva det vil si å være lenket til alkoholavhengighet og skam – ofte påført dem av storsamfunnets ulike overgrep. Jeg selv– et barnebarn av en alkoholiker og same – måtte passere 50 år og bli sendt som pastor til menigheten vår på Finnsnes, før mitt ærlige arbeid med min egen skam begynte,» sa metodistpastor Yngvar Ruud i en meget stimulerende og perspektivforskyvende preken søndag 5. februar. 

På gudstjenesten, dagen før den samiske nasjonaldagen og starten på jubileumsuka Tråante 2017, hadde vi i Metodistkirken besøk av mange samer og representanter for flere urfolk fra ulike deler av verden. Utgangspunktet for Yngvars Ruud meget sterke og personlige preken var fortellingen i Markus 2:1-12 om den lamme mannen som ble firt ned på en båre, gjennom et hull i taket, – for så å bli helbredet av Jesus.

«Jesus fremstår for meg i denne teksten fremfor alt som den sårbare Gud. Den Gud som ser oss og som lider med oss. Den Gud som betingelsesløst elsker alle mennesker, uansett etnisitet, religiøsitet, kjønn eller seksuell legning», sa Yngvar.

Prekenen var sterkt knyttet til Yngvars Ruud ståsted og orienteringspunkt som same. Men han benyttet også anledningen til å minne om, og takke for, at Trondheim Metodistkirke ikke bare åpnet sine dører for det første samiske landsmøtet i 1917, men at kirkeloftet også ble brukt som hemmelig jødisk synagoge i 19141/42.

—

Under kan du nå lese hele Yngvar Ruuds preken – og det er garantert vel anvendt tid!

( Sjekk gjerne Markus 2: 1-12 først…)

Tema: Fra skam til oppreisning

Preken i Metodistkirken i Trondheim 05.02.17

En kald februardag kommer et underlig følge inn gjennom kirkedøren i Metodistkirken i Trondheim: Et bærelag av samer ledet av Elsa Laula Renberg og Nils Mortenson. De bærer inn en båre mellom seg. De behøver ikke bryte opp kirketaket for å komme. De har fått invitasjon av menigheten som er vertskap for det første samelandsmøtet med utsendinger fra hele Norden.

Kirken de ønskes velkommen til, har en viss gjenkjenning med samene i følelsen av å være en minoritet i en majoritetskultur, av å kjenne seg oversett og marginalisert. Derfor har bærelaget søkt seg til denne kirken hvor de er hjertelig velkomne – på en måte av sine egne.

Paralyserende maktesløshet

På båren som bæres inn i kirken, ligger det en paralysert same. Han var en ressurssterk og evnerik person, ja, han og hans folk hadde jo vært i landet før majoritetsfolket tok over og gjorde hans livsvilkår vanskelige. Mange ting, for mange til at jeg kan nevne de her, gjør at han ligger her i kirkens midtgang på en båre og kjenner seg maktesløs, både av ytre strukturelle og av indre årsaker.

Men den grunnleggende følelsen som gjør at samen kjenner seg så maktesløs, går på identiteten løs. Han ligger og kjenner på en skam over ikke å få være den han er skapt til å være, ikke kjenne seg verdsatt for den han er. Dette har en paralyserende virkning på ham. Han får ikke være seg selv!

Men heldigvis finnes det et bærelag av hans eget folk som nå har bestemt seg for å slutte å vente på at majoritetsfolket skal forstå hvordan han har det. Repr. for samefolket har forstått det livsviktige og kraftfulle ordet VI. Derfor har budstikka gått fra sted til sted og kalt dette folket til samling. De vil ikke lenger være et offer for en maktesløshet og skam som paralyserer dem. Derfor søker de sammen i Metodistkirken i Trondheim, derfor reiser de seg, tar båren mellom seg og møtes for å finne veier til legedom og oppreisning for representanten for deres folk som ligger på båren.

Det skjer ikke et mektig mirakel, hvor den paralyserte samen plutselig reiser seg fra båren, jubler og sier at nå er alle problemer løst. Samefolket er godt vant med at underlige ting skjer, både i naturen og blant mennesker.

Men denne gangen ligger urkraften i dette «VI»! Vi samer, VI , som et urfolk vil sette oss her i Metodistkirken, slik vi er vant til å sitte rundt leirbålet i våre lavvoer og ha våre samtaler. VI vil søke veier sammen for å reise oss fra skammens båre! VI vil skape fremtid og håp, og det vil ta tid!

Perspektivforskyving!

Dette VI er utrolig kraftfullt i dagens bibeltekst. Her møter vi ikke bare Jesus og den paralyserte. Her møter vi også et åndelig bærelag. Bibelen sier at da Jesus så DERES TRO, grep han inn og forvandlet situasjonen til den lamme mannen på båren. DERES TRO gikk til en aksjon som skapte en reaksjon hos han som kunne helbrede, Jesus Kristus. DERES TRO førte dem ikke til en frelser som sto på toppen av den åndelige maktens pyramide og som aller nådigst kunne dele ut en velsignelse her eller der.

Nei, bibelfortellingen er så typisk for den Jesus vi ellers møter i NT og for alt det han står for. Ser du ikke bildet for deg? En total perspektivforskyvning. Jesus kommer ikke ovenfra og ned. Det er den maktesløse som er i fokus. Derfor kommer den syke bokstavelig talt «ovenfra og ned» – mens hjelperen og helbrederen står nede og ser opp. For en perspektivforskyvning!

Jesus fremstår for meg – ikke som representant bare for en allmektig Gud, men her i teksten fremfor alt som den sårbare Gud, den Gud som ser oss og som lider med oss, den Gud som betingelsesløst elsker alle mennesker, uansett etnisitet, religiøsitet, kjønn eller seksuell legning.

Jeg ser Jesus for meg knele ved båren og tale vennlige ord til den syke. Han står ikke der og snakker ovenfra og ned med hard og bydende røst. Hvordan kan Jesu etterfølgere i dag så lett miste dette «nedenfra og opp-perspektivet», dette at Jesus først og fremst går til dem som sliter med livet?

Frihet og oppreisning

Min farfar Thomas var same og tilhørte to flotte samiske slekter, Svonni og Partapuoli med røtter i Jukkasjärvi like over svenskegrensen. Men min farfar slet med noe som også har vært som svøpe over samefolket og som henger sammen med det stadig å bli utsatt for ulike overgrep fra storsamfunnet: min farfar var alkoholiker. Det kan ha vært skammen som måtte døyves, og det var sikkert også genetisk betinget. Men min farfar fant aldri veien til hjelp i den vekkelsesbevegelsen som hans tante Jerpe-Gàddja hadde bragt til Ofoten og Lofoten i 1848: læstadianismen.

Heller ikke fant min farfar hjelp i et annet kraftfullt bærelag for å komme ut av sin avhengighet, et fellesskap som har VI som sitt honnørord. Jeg tenker på Anonyme Alkoholikere (AA). I deres tolvtrinnsprogram begynner hvert trinn med VI. VI innrømmet at vi var maktesløse, VI kom til tro, VI bestemte oss for å overlate vår vilje og våre liv til Guds omsorg. VI er kraftfullt, VI forteller om et bærelag som vet hva det vil si å være lenket til avhengighet og skam, men også hva det vil si å leve oppreist og fri – en dag av gangen.

Jeg selv – et barnebarn av en alkoholiker og same – måtte passere 50 år og bli sendt som pastor til menigheten vår på Finnsnes, før mitt ærlige arbeid med min egen skam begynte. Det føltes som jeg fysisk måtte tilbake til min landsdel og mine røtter for virkelig å kjenne på det og finne verktøy som kunne hjelpe. Som en kuriositet er jo Finnsnes et navn som sier at her har samer ferdes!

Min egen vei til frihet og oppreisning fant jeg nettopp hos det folket som hadde sett den destruktive avhengigheten i hvitøyet. Både deres ærlige og omsorgsfulle fellesskap, kombinert med et fantastisk livsprogram gjorde noe med meg. Dette ble redskapene Gud brukte i mitt liv. Jeg bruker å si at de som tror at undrenes tid er forbi, kan bare ta turen på et åpent AA-møte. Jeg har satt rundt bordet mange ganger – som samene rundt bålet i lavvoen – hørt deres livsfortellinger og hatt en sterk følelse av at dette er som en menighet på sitt beste. Her sitter mennesker som er blitt et troens bærelag for hverandre, de som sliter med livet! Slik startet min reise mot tilfriskning!

Den nylig avdøde artisten Leonard Cohen synger: «There is a crack in everything. That is how the light gets in. Det er en brist i alle ting. Det er slik lyset slipper inn.» Vi vil helst unngå sprekken eller bristen i vårt liv, vi vil helst ikke innrømme det som gir oss følelsen av maktesløshet og skam. Samefolket samlet seg i Metodistkirken for 100 år siden for å reise seg og ta tilbake sin verdighet. De som går i AA, vet at erkjennelsen av maktesløsheten i det første av de tolv trinn er helt avgjørende for veien videre. Maktesløsheten er selve inngangsdøren til gleden ved å leve et liv i oppreisning og tilfriskning. Gjennom bristen – «the crack» – slipper lyset inn. Eller som Paulus sier: «Når jeg er svak, da er jeg sterk!»

Denne åndelige innsikten kommer ikke gjennom fornektelse av vår skyggeside. Jeg tror at det er helt avgjørende at vi våger å omfavne skammen og smerten. Bilutleiefirmaet AVIS har mottoet: «Try harder!» Det nytter ikke å tro at ting snur i vårt liv bare vi tar oss sammen og prøver litt hardere. I det livskraftige VI som jeg har snakket om, kommer fremfor alt Gud til oss på vår invitasjon. Gud gjør i og gjennom oss det vi selv aldri makter. AA har mange flotte ordtak. Ett av dem får være som en veiviser for oss: «LET GO! LET GOD! GI SLIPP! SLIPP GUD TIL!!»

La oss be denne overgivelsesbønnen sammen: «Gud, du kjenner og omslutter med ømhet, det svake så vel som det sterke, det syke så vel som det friske. Derfor overgir jeg meg selv til deg uten frykt eller forbehold. La det skje med meg som du har sagt.» AMEN!

Postludium

Jeg har et kort postludium til denne prekenen som har hatt et utsiktspunkt, og dette punktet for utsikten har vært min samiske bakgrunn.

Men jeg kunne ha tatt annet utsiktspunkt som også har med markeringen i dag å gjøre. Jeg kunne spørre: hvem er han i prekenteksten egentlig som ligger på båren? Jo, han er jøde. Hvem er bærelaget? Jo, de er også jøder. Hvem er han som står inne i huset og ser båren fires ned gjennom taket? Han er også jøde! Hvem er den innerste krets av Jesu etterfølgere, apostlene? De er alle jøder.

Som kristen kirke står vi en ubetalelig takknemlighetsgjeld til det jødiske folket, dette folket som har blitt fordrevet og forfulgt i århundrer. Vi skylder dem alt som har med kirkens utgangspunkt og røtter å gjøre. Derfor er jeg så utrolig takknemlig til denne menigheten, Trondheim metodistmenighet. Dere betalte tilbake litt av denne takknemlighetsgjelden da dere åpnet kirken slik at representantene for det jødiske folk i denne byen kunne få feire gudstjeneste i all hemmelighet under 2. verdenskrig. På samme modige og omsorgsfulle måte åpnet dere også kirken for det første samelandsmøtet. Takk, Trondheims metodister! TAKK!

Yngvar Ruud

Sommerfugl, sebra, harepus, kaptein Sabeltann, spiderman, kylling, giraff, brannmann, tiger og Picachu er eksempel på noen som fant veien til kirken og karnevalsgudstjensten  søndag 12. februar. Det ble en aktiv, glad og tankevekkende time som understreket fellesskap selv om vi er ulike – med og uten masker og drakter.

De fleste som hadde kledd seg ut var naturlig nok barn. Men ikke bare; full honnør til  Bjørn Gunnar  og hans kyllingkalott(!) og Ernestinas heldekkende tigerdrakt! Gudstjenstleder Synnøve  og menighetsrådgiver Jon måtte også til pers, da barnestundens «koffert» denne gangen inneholdt kostymer til de to!

Alle barn i alderen 0-13 år som er døpt i kriken, var invitert. Mange var tilstede, og de fikk hver sin bok tilpasset alderen. Og ikke minst fikk den tyske studenten  Juliane Rieber en glassengel som hilsen og takk fra menigheten for sin meget trofaste deltakelse i menighetens ulike aktiviteter det halvåret hun har studert her.

Prekenen hadde form av en bønnevandring, hvor en rekke poster var plassert rundt om i kirken. Vi kunne blant annet lime «fellesskapslenker» og la en makuleringsmasin rive i stykker lapper hvor vi skrev opp dumme ting vi har gjort og angrer på.

Vårsemesterets tema i Trondheim Metodistkirke er «identitet» – og karnevalsgudstjenesten gikk rett inn i tematikken med spørsmålene «Hvem er jeg? Hvem er du? Hvem er vi sammen?» Under fjorårets kanrnevalsgudstjenste satt vi med masker på. I år var maskene falt, og hvem vi er bak maskene. En meget godt planlagt og gjennomført gudstjeneste som innenfor en fargerik , glad og aktiv ramme ga viktige spørsmål å reflektere over!

Eldste gudstjenestedeltaker, Bjørge Nilsen (85) fant grunn til å ta ordet under «kirkebakkekaffen» og takke hjertelig for opplevelsen og utbyttet karnevalsgudstjenesten hadde gitt ham. Det er sprekt! For ever young!

—

Metodistkirken fortsetter å støtte og solidarisere seg med Standing Rock Sioux-folket i kampen mot den planlagte oljerørledningen Dakota Access Pipeline. I et brev til president Donald Trump, datert onsdag denne uka (8. februar 2017) forlanger samtlige biskoper i Western Jurisdiction i The United Methodist Church, at arbeidet med oljeledningen stanses permanent.

I brevet bønnfaller biskopene president Trump og Kongressen om å respektere Standing Rock Sioux-nasjonens rett til å beskytte sitt hellige land og sine vannressurser. De ber også om at presidenten og kongressen gjør alt som står i deres makt for å respektere rettighetene, verdigheten og hellige landområder tilhørende ikke bare Standing Rock Siux-nasjonen, men alle urfolk.

Kirkens Western Jurisdiction omfatter statene Alaska, Arizona, California, Colorado, Hawaii, Idaho, Montana, Nevada, Oregon, Utah, Washington, Wyoming – samt Guam. Biskopene skriver at de støtter Standing Rock Sioux-nasjonen og alle som på fredelig måte opponerer mot oljerørledninmgen (Dakota Access Pipeline).

Biskopene understreker at United Methodist Church legger meget stor vekt på å etablere og utvikle verdige og respektfulle forhold til urbefolkninger. Vi tror alle urfolk, i USA og over hele verden, har rett til rent vann og trygge livsmiljø, skriver de.

Du kan lese hele brevet her: http://westernjurisdictionumc.org/wjumc-bishops-send-letter-to-president-trump-in-support-of-standing-rock-sioux-nation/

Mange biskoper, prester og vanlige menighetsmedlemmer fra United Methodist Church har deltatt i demonstrasjonene, og/eller deltatt i aksjonsgrupper som på ulike måter sørger for hjelpe demonstrantene, for eksempel med mat, telt, soveposer etc.

Kirkens råd for kirke og samfunn (General Board of Church and Society) publiserte 2. september 2016 en uttalelse med klar støtte Sioux-folket og urfolk verden over i deres kamp for rettferdighet. I uttalelsen heter det blant annet at vi som kirke fortsetter vår «bots- og helbredelsesvandring» i forhold til urfolk.

– Denne reisen gir mening utelukkende hvis den følges opp av handlinger i møtet med pågående undertrykkelse og urettferdighet. Denne forpliktelsen gjør at vi står sammen med folket i Standing Rock Sioux Nation. Vi tilbyr oss selv som partnere i kampen mot de som vil marginalisere urfolks stemme, ødelegge hellig land, sette livsnødvendige vannressurser i fare og som prioriterer profitt framfor helsen til Guds skaperverk ( folk og klode), understreket General Board of Church and Society.

Den uttalelsen kan du lese her:  https://umc-gbcs.org/faith-in-action/standing-rock-a-call-for-solidarity1

«Jeg har hatt et fantastisk halvår i Trondheim og Metodistkirken. Jeg kommer til å savne alt og alle! Masse!», sier den tyske studenten Juliane Rieber. Gudstjenesten førstkommende søndag (12. februar) blir henens siste. Neste uke reiser hun hjem etter avsluttet studieopphold. Vi kommer til å savne Juliane også!

Du skal ha vært bra aktiv i kirken det siste halve året om du har fått flere stjerner i oppmøteboka enn 23-årige Juliane. Uten å kunne et ord norsk, ble hun med oss på menighetsturen til Søvassli siste helga i august i fjor. Da hadde hun ikke vært i Trondheim mange dager. Og siden har Juliane vært særdeles trofast på gudstjenester, sunget i lovsangsgruppa, deltatt på søndagsturer og spist myldremiddager. Og hun har lært seg å snakke fantastisk godt norsk på utrolig kort tid.

Men nå har Juliane altså fullført bachelorgrad-prosjektet hun i august kom til Trondheim og NTNU for å jobbe med et halvt år. Fredag 17. februar er det ugjenkallelig slutt. Da reiser hun hjem til Tyskland og foreldrene i landsbyen Langenargen. De nærmeste par månedene skal hun bruke til å summe seg og finne ut hva hun skal gjøre i fortsettelsen. Søke jobb, eller studere videre. Og hun skal bruke denne perioden til å besøke familie og venner over hele Tyskland – og fortelle begeistret om sin tid i Trondheim!

Frimodig lovsanger

Juliane henvendte seg før sommeren til 2016 til Metodistkirken i Trondheim på mail med forespørsel om noen i menigheten kanskje hadde en hybel/leilighet til henne. Nå lyktes vi ikke akkurat med det, men Juliane fikk plass på Steinan Studentby og har trivdes utmerket der. Men hun var ikke bare på jakt etter husrom – Juliane ønsket også et kirkefellesskap.

– Jeg har studert utenlands tidligere også, og det å gå i en lokal kirke er et flott måte å møte lokalbefolkning på, og en hjelp til å lære kultur og språk på en naturlig måte. Ikke minst er det fint å ha muligheten til å dele min tro med andre mennesker, sier Juliane. Og det har hun gjort i Trondheim. Hun har sklidd flott inn i ungdoms/studentflokken vår og vært aktivt med i lovsangsgruppa. Akkurat det har nesten overrasket henne litt.

– Jeg har ikke sunget offentlig foran folk i kirken siden jeg var lita jente. Og nå har jeg gjort det mange ganger, til og med på norsk, smiler Juliane. Lovsangsgruppa er kanskje det aller sterkeste og gode minnet av mange som jeg vil huske, og ta med meg fra Trondheim , sier hun – takknemlig for den nye frimodigheten hun har fått.

Fra metodistfamilie

Juliane er 23 år gammel og vokste opp i den lille landsbyen Langenargen i sør-Tyskland. Den ligger ved Bodensee, som er «grenseinnsjø» mot både Sveits, Østerrike og Lichtenstein. Nærmeste by som kan være kjent for flere er Friedrichshafen.

Hun studerer ved «Hochschule Biberach – University of Applied Sciences» i byen Biberach an der Riss – en by som ligger en times kjøring unna hjemstedet. Fagfeltet hennes er ”Energy Enginieering” og Julianes særlige fokus er rettet mot energisystemer basert på gjenvinnbare ressurser.

Hun fortalte veilederen sin at hun ønsket å reise utenlands for å fullføre Bachelorgrad-prosjektet sitt innenfor kjøleteknikk. Veilederen forelso Trondheim og NTNU fordi han hadde en venn her som jobbet med dette. Juliane skrev en søknad til ham og fikk positivt svar.

– Da jeg søkte ante jeg ingenting om Trondheim, men straks jeg fikk positivt svar begynte jeg å lese meg litt opp, forteller Juliane. Det var under denne sjekkingen av Trondheim hun kom over hjememsiden vår og ble klar over at det var en Metodistkirke her. Da ble hun glad. Hun er vokst opp i en metodistfamilie, og hjemme i Tyskland er familien aktive medlemmer av Evangelisch-methodistische Kirche Friedrichshafen (som er tilknyttet United Methodist Church slik som oss). I den kirken vokste jeg opp, forteller Juliane.

Varm velkomst

– Hvordan opplevde du mottakelsen i Trondheim Metodistkirke og er det noe spesielt du vil huske fra tiden din sammen med oss?

– Jeg ble overveldet over den fantastiske måten jeg ble møtt på. Jeg hadde ikke sett for meg en så varm og hjertelig velkomst. Det vil jeg aldri glemme, stråler Juliane. Selv før jeg kjente noen her, fikk jeg kjempehyggelige e-poster som inviterte meg til aktiviteter i kirken. Jeg ble med på menighetsturen til Søvassli, og alle sa at de syntes det var flott – selv om jeg da ikke kunne et ord norsk! Jeg ble også umiddelbart spurt om jeg ville være med i lovsangsgruppa. Det ville jeg gjerne. Og det har vært en veldig fin og viktig opplevelse for meg, forteller hun.

– Jeg har rett og slett hatt en fantastisk tid i Trondheim. Ikke minst i kirken. Jeg vil savne alt og alle masse, forsikrer Juliane. – Særlig liker jeg konspetet med Myldre(mid)dag – hvor vi først samles for å spise og snakke sammen og så øve i lovsangsgruppa og forberede oss til neste gudstjeneste etterpå, sier hun. De siste årene har jeg ikke fått være så veldig aktiv i hjemmemenigheten min på grunn av studiene, og tiden i Trondheim menighet har virkelig fått meg til å innse hvor mye jeg egentlig har savnet det. Fellesskapet i Trondheim har vært viktig og godt for meg, og det har vært flott å se alle som bidrar til et aktivt menighetsliv her, sier Juliane takknemlig.

Kjøleteknikk

Prosjektet hun har jobbet med ved NTNU i Trondheim har tittelen ” Integrated CO2 Supermarket Refrigeration for High Ambient Temperature regions” («Integrerte butikk-kjøleanlegg for regioner med høy omgivelsestemperatur»). Det er et stykke forbi punktet hvor hjemmesidens forstand melder pass, men Juliane forklarer med en engels tålmodighet at det dreier seg om forskning og beregninger knyttet til kjøleprosesser ved hjelp av CO_{2 .} Å bruke CO₂ som kjølemiddel er vesentlig mer klima/miljøvennlig enn kjølemidler som ellers brukes over store deler av verden i dag.

– Norge ligger langt framme på dette feltet; og er kommet vesentlig lengre enn Tyskland. Her har dere forsket på CO₂ som kjølemiddel i mer enn 25 år. I Tyskland har vi bare såvidt begynt, forteller Juliane som er veldig godt fornøyd med det faglige utbyttet av studiehalvåret ved NTNU. Jeg har lært masse, sier hun.

Foreløpig er hun ikke helt sikker på hva slags jobb og karriere hun ser for seg. Fagfeltet hennes favner vidt, så valgmulighetene er mange. Kanskje velger hun også å fortsette studiene for å ta en mastergrad.

– Hva synes du om Trondheim som by?

– Jeg har rukket å elske Trondheim! Byen oppleves ikke som så stor som den faktisk er. Det er lett å komme seg ut i naturen, og underholdnings/kulturtilbudet på alle områder er stort. Det skjer jo noe hele tiden. Som ivrig syklist har jeg også fåt god trening; det er mange bakker her, i alle fall opp til studentbyen, smiler Juliane., selv om hun har tatt litt buss gjennom vinteren.

Lykke til!

– Vi kommer til å savne deg. Er det håp om at vi får se deg i Trondheim igjen?

­– Jeg kommer garantert til å savne dere også! Vi skal ses igjen! Jeg vet ikke når, men jeg både håper og planlegger å komme tilbake på besøk en eller annen gang!

Og med en irsk velsignelse – på tysk –  sier vi lykke til videre i livet, Juliane!

«Gott sei mit dir in allem, was du tust; er lasse deine Arbeit gelingen; durch dein Wirken hindurch werde etwas spürbar von Gottes Frieden und Liebe.»

—

Aldri har representanter for så mange urfolk vært samlet til gudstjeneste i kirken vår som søndag 5. februar. Den påstanden våger vi uten noen fare for å bli «arrestert». For her var nordsamer og sørsamer, folk fra fem-seks ulike amerikanske indianerstammer, og representanter for flere urfolk i Flippinene, Mozambik og Folkerepublikken Kongo.

Vi kommer tilbake med fyldigere referat fra gudstjenesten, ikke minst av pastor Yngvar Ruuds sterke og ransakende preken. Som sagt: fyldigere referat senere. Men i første omgang: se på bildene! De formilder noe av atmosfæren og gudstjenestefellesskapet, men den faktiske opplevelsen, der og da, var langt sterkere! Meget inspirerende og motiverende! Fra flere av urfolksrepresentantene fikk menigheten også overrakt gaver, som vil finne sin plass i kirken etter hvert slik at alle kan se. Flotte og berørende minner fra et eventyrlig søndag!

Gudstjenesten ble utmerket ledet på norsk og engelsk av Sylvi Larsen Strømme. Det ble bedt og lest fra Bibelen på flere språk – også sørsamisk. Sven Nørsett spilte og akkompagnerte som vanlig flott på flygelet. Og en oppgradert «Anne Jorunn-style» kirkekaffe med skogsbærfromasj, hvite brownies med rips, tjukkmelkspudding med multer og sjokoladekjeks hjerter falt tydelig i smak, mens det summet heftig fra «hellig mingling» under kirkevelvet etter gudstjenesten.

Det ble en fargerik og meget engasjerende gudstjeneste, med en sterk og inspirerende opplevelse av fellesskap på tvers av nasjonale grenser og folkegrupper. En salig og motiverende opplevelse! Gudstjenesten bidro til å styrke vår metodistiske identitet. Ekstremt godt å oppleve «på kroppen og i sjelen» at vi er del av den store, globale United Methodist Church som – tross sine åpenbare problemer og utfordringer  – er en flott kirke å tilhøre!

Rett etter gudstjenesten var det en seremoni hvor Generalsekretær i UMC Commission on Archives and History , Alfred T. Day, avduket plaketten på kirkeveggen som bevitner at kirken vår nå er «UMC Historic Site nr. 524». Bakgrunnen er at at kirken åpnet sine dører for det første nordiske, samepolitiske møtet i 1917 – og for en hemmelig jødisk synagoge i 1941/42. Men gjennom gudstjenesten og avdukingen ble det også klart for oss at vi som dagens metodister i Trondheim ikke bare kan vise til historien og lene oss makelig til den – vi må som menighet og kirke sette avtrykk i vår egen tid og utgjøre en forskjell.

Fra pastor Yngvars preken med tittelen «Fra skam til gjenopprettelse «,  nevner vi i denne omgang bare at prekenen tok  utgangspunkt i det første samepolitiske «landsmøtet» som ble holdt i metodistkirken i februar 1917 og knyttet det til prekenteksten og fortellingen om den lamme mannen som ble firt ned til Jesus fra taket.  Sterkt var det å høre om  pastor Yngvars egen oppvåkning rundt sitt samiske opphav, og kampen som førte fram til hans bevisstgjøring som same.  Han knyttet også undertrykkelsen samene er blitt utsatt for i Norge og deres kamp for identitet, verdighet, likeverd og rettferdighet sammen med andre urfolks kamp for sine rettigheter og levekår over hele verden. En kamp som slett ikke er avsluttet, og som trenger vår støtte og solidaritet. Utfordrende!

Den samiske minnetavlen på kirkeveggen vår har fått permanent belysning til det offisielle jubileet Tråante 2017. En enkel, men virkningsfull lyssetting både framhever minnetavlen og gir et løft til hele kirkefasaden.

Minnesmerket er viet det historiske og viktige samepolitiske møtet som ble holdt i Metodistkirken 6. – 9. februar 1917. Dedt var et møte som ettertiden har vurdert som så grunnleggende viktig for samisk identitet at 6. februar er blitt den samiske nasjonaldagen som feires av samer over hele nordkalotten.

Lyset følger minnetavlens trekantede form. Når kvelds- / nattemørket har senket seg skikkelig, framstår minnetavlen nærmest som en lysende, svevende lavvo på kirkeveggen – eller et bål, som én forbipasserende sa mens vi fotograferte tavlen torsdag kveld. I løpet av en halvtime var det mange som la merke til lyssettingen, og den vil helt klart øke oppmerksomheten om både minnetavlen og begivenheten den viser til.

Minnetavlen er laget av den samiske kunstneren Mathis Nango, og ble avduket i forbindelse med 80-års jubileet for samemøtet i 1997. Han har selv karakterisert den stilrene minnetavlen slik:

«Minnesmerket er støpt i bronse og formet som en trekant. Trekanten er i fløere kulturer et kvinnelig symbol, men i denne sammenheng er trekanten et symbol som forener det religiøse og det samiske. Trekanten kan være et symbol på den treenige Gud og på det flyttbare samiske teltet, Lavvoen.»

«Midt i minneplanten kan man se tre samiske symboler, støpt som sirkler. Inne i sirklene er det glass, farget i primærfargene. I den største sirkelen ser man symbolet for solguden som også kan være et symbol for Gud. Den midtre sirkelen symboliserer fargene i sameflagget. I den nederste er en detalj fra en vandrestav fra Luleå-Lappmark hvor den samiske lederen Elsa Laula Renberg ble født. En ser av dette at minneplaten henter sin symbolikk fra historien. Disse symbolene kan imidlertid også tale til mennesker i dag».

Minnetavlen har både samisk og norsk tekst. Den norske teksten lyder slik:

6.-9.februar 1917 ble det første landsmøte for samer holdt her. Initiativtaker til møtet var Elsa Laula Renberg. Daniel Mortensen ledet møtet. Møtet bidro til at samene i de ulike land organiserte seg og møtet danner grunnlaget for feiringen av samefolkets dag 6. februar. Minneplaten er reist 6. februar 1997″.

Det er Trondheim Kommune som har bekostet lyssettingen. Det er også planer om å plassere en sittebenk på fortauet foran minnetavlen (ved siden av det næremste treet) på plassen. En styringsenhet/føler for belysningen er montert i Wesleysalen .

—