Speiderne i 11. Trondheim gjorde et kreativt forsøk på å endre urnorske «mandel-i-julegrøten-tradisjoner», men innføringen av Doc eukalyptus halspastill som mandelerstatning (bildet) fører neppe til massiv omlegging i de tusen hjem. Men det «reddet» speidernes julegrøtkveld mandag 12. desember som ble meget vellykket!

Speidernes julegrøtarrangør Aase Karen (Mortensen) stakk selv av med «mandel»-premien. Vel fortjent. Og ingen antydet «korrupsjon» eller urent spill – særlig ettersom mandel rent smaksmessig definitivt ville vært å foretrekke framfor Doc Eukalyptus…! (Hjemmesiden testet Doc-versjonen i forbindelse med en fotorekonstruksjon). Men som «krisehåndtering» og kreativ hva-gjør-vi-når-vi-har-glemt-mandel-og-det-ikke-finnes-mandler-i-kirka-løsning funket det utmerket på godt  11.Trondheim MS vis. Og ellers smakte grøten kjempegodt og det var mer enn nok til alle!

Doc-pastillen var heller ikke den eneste kreative løsningen som ble lagt for dagen under den tradisjonsrike speiderjulegrøten. Da vi under kveldens bingo slapp opp for markeringsbrikker til bingobrettene, gjorde rosiner susen. Og ettersom vi spilte til alle de 23 grøtspiserne hadde fått bingo, så var det greit med brikker som kunne funke som sikringskost. Skjønt vi trengte ikke vente lenge. Det varte ikke lenge før store og kjempegode kanelboller, kaffe, saft og klementiner sto på bordet.

«Gavefiske» hvor de frammøtte fisket etter medbragte gaver til ca. 20 kroner (og alle fikk «fisk»!), var siste aktivitet før den avsluttende speiderbønnen i hånd-i-hånd-ring.

Kjempetriveli’ kveld og bra tiltak! Vi er alltid beredt til en gjentakelse!

Vakker, perspektivrik og berørende familiegudstjeneste i Lucias og lysets tegn søndag 11. desember. Over 30 var i kirken og kunne glede seg over å se barn med etnisk bakgrunn fra fire ulike nasjoner – Syria, Ghana, Japan og Kamerun – delta i tenningen av de tre adventslysene.

Et «Luciatog» innledet gudstjenesten og slo an stemningen for en gudstjeneste som ble preget av en egen ro, atmosfære og «gjenklang»; lys, ettertenksom og håpefull! Mye sang preget gudstjenesten  – blant annet med ukulele-akkompagnement til en av sangene! (Trolig første gang – i alle fall innenfor et tidsspenn som «manns minne»!)

Salmene/sangene hadde alle lys som tema. Blant annet Trygve Hoffs «Lys imot mørketida», og den sterke og utfordrende «För dem som vandrar i mörkret» med flott tekst av Lars Webster til Jerker Lejons fengende og meget sangbare melodi. Vi sang den på norsk, men av praktiske årsaker gjengis salmen på originalspråket som avslutning på denne gudstjenesterapporten!

I stedet for preken hadde gudstjenestens planlegger og leder, Synnøve (Sivertsen), lagt opp til en bønnevandring med ni stasjoner. Den utløste stor og engasjert deltakelse; på en globus kunne vi finne land i verden vi spesielt ville be for. Vi kunne tenne lys i lysgloben eller på et brosteinskors på kirkegulvet. Ved lyskorset kunne vi legge små steiner som tegn på at vi kan legge fra oss det som er tungt og vanskelig, eller glassperler som symbol på noe vi ville takke for. Vi kunne se oss selv i et speil og bli forsikret om at vi alle og hver enkelt er unike og perfekte i Guds øyne, skapt i hans bilde –  og vi kunne pynte «fellesskapstreet» (juletre) med merkelapper hvor vi skrev våre egne navn. Disse lappene vil bli hengende og inngå som en del av årets julepynt på treet (som skal pyntes ferdig etter gudstjenesten neste søndag). Vakkert og flott!

Takako (Ueno) var som vanlig velspillende organist, med et særlig vakkert postludium! Etter gudstjenesten ble en planlagt «enkel» kirkebakkekaffe betydelig oppgradert gjennom tilførte spesialiteter ala Anne Jorunn (Midtkil)! Og vi sang bursdagssangen for tre som i løpet av siste uka har hatt bursdag – Agnes (88!), Trygve (15) og Ole-Einar (67).

Nok en gang beviste det gamle jungelordet sin gyldighet: «de’ e triveli’ i Metodistkirka, sjø!»

 Her følger salmen «För dem som vandrar i mörkret», og med den ønsker hjemmesiden (trondheimumc.com) alle sine lesere en fortsatt velsignet advent!

För dem som vandrar i mörkret ska ett ljus skina klart.

Ja över dem som undrar ska ett ljus gå opp!

För himmelens portar har öppnats

och ljuset från himmelen strålar hit ner.

I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler.

För dem som gråter och lider ska ett ljus skina klart.

För dem som fryser i skuggan ska en sol gå opp!

För himmelens portar har öppnats

och ljuset från himmelen strålar hit ner.

I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler.

För dem som hatas och plågas ska ett ljus skina klart.

Ja över dem som torteras ska ett ljus gå opp!

För himmelens portar har öppnats

och ljuset från himmelen strålar hit ner.

I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler.

För dem som ej accepteras ska ett ljus skina klart.

Ja över dem som föraktas ska ett ljus gå opp!

För himmelens portar har öppnats

och ljuset från himmelen strålar hit ner.

I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler.

För alla mänskor på jorden låt ett ljus skina klart!

För onda som för goda låt ett ljus gå opp!

För himmelens portar har öppnats

och ljuset från himmelen strålar hit ner.

I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler.

Etter mer enn 22 år som henholdsvis «formann» og kasserer for formiddagstreffet Kirkens Vel, takket Agnes og Bjørge Nilsen av på foreningens tradisjonsrike julemøte onsdag 7. desember. Takknemligheten gikk for anledningen alle veier, til Gud og kirke, men særlig til de to 88-åringene (!). Som et  skikkelig «radarpar» har de gjennom et langt og aktivt liv som metodister utført en fantastisk tjeneste for kirke, menighet og enkeltmennesker.

– Kirkens Vel er noe av det vi virkelig har gledet oss til. God respons og har gjort det mulig å stå på gjennom det som er blitt ganske mange år. Kirkens Vel har betydd veldig mye for oss, og vi har opplevd det meningsfylt å holde på, sa Agnes og Bjørge. De la også vekt på at de har fått anledning til å gjøre mange besøk til eldre og syke som ikke lenger kunne komme til kirken. Noen ganger har det vært den siste kontakten med kirken før de gikk ut av verden.

Rollemodeller!

Nylig har Agnes og Bjørge, med fem ukers mellomrom, rundet 88 år! Og selv om de nå gir seg i Kirkens Vel, er de still going strong og aktive i menigheten. Ikke bare på gudstjenester og i bibelgruppe; siden vi startet med «myldre(mid)dager» har de to for eksempel vært blant de aller ivrigste og trofaste til å oppsøke og glede seg over dette måltidsfelleskapet på tvers av alle generasjoner.

Agnes og Bjørge er heller ikke «bare» Kirkens Vel. De har begge vært meget sentrale i styre og stell i Trondheim Menighet i en kvinne- og mannsalder. Deres «kirke-cv» viser lang fartstid i ulike tillitsverv i menigheten. Bjørge blant annet som kasserer, kirkeverge og legdelegat, og Agnes særlig i funksjoner knyttet til menighetens sosiale arbeid. De er strålende metodistiske rollemodeller og forbilder til etterfølgelse!

De ledet sitt siste Kirkens Vel omtrent på dagen åtte år etter at de ble tildelt «Biskopens Diplom» 6.12. 2008 – en hedersbevisning som allerede den gang delvis var begrunnet med «enestående innsats for Kirkens Vel gjennom en årrekke». De holdt på i ytterligere åtte år…

Til berikelse og velsignelse

På julemøtet onsdag 7. desember 2016  gikk takknemlighet og vemod hånd i hånd. Smil og latter var det også.  Asbjørn Stjern takket Agnes og Bjørge på vegne av menighetsråd og Trondheim Menighet, og overrakte de to en statue av St. Olav, hugget i kleberstein ved Nidarosdomen.

– Dette er en veldig spesiell dag og anledning. Det er vemodig, men fullt forståelig at dere nå velger å slutte som ledere av Kirkens Vel. Menighetsrådet kan ikke annet enn å ta det til etterretning, og takke dere. Formelt har Agnes vært leder og Bjørge kasserer, men vi har et klart inntrykk av at dere har utfylt hverandre på en fin måte i en viktig tjeneste i menigheten, sa Stjern og la særlig vekt på radarparets nærkontakt med, og omsorg for, menighetens eldre og syke gjennom mange år.

– En fantastisk innsats. Dere har vært til berikelse og stor velsignelse for mange – og for menigheten, sa Asbjørn Stjern.

Fra pastor Kjell Werner Rødder forelå en skriftlig hilsen hvor han takket Agnes og Bjørge for trofasthet i tjenesten, for omsorg, omtanke og praktisk tilretteleggelse – og ikke minst for at «dere er de dere er». Nå kan dere legge fra dere ansvaret med god samvittighet og hvile i dette, skrev pastor Rødder som avsluttet sin hilsen med å sitere det han kalte en av Bibelens perler – som av alle steder finnes i en av klagesangene:

«Herren er nådig, vi går ikke til grunne.

Hans barmhjertighet tar ikke slutt,

den er ny hver morgen.

Din trofasthet er stor.

Jeg sier: Herren er min del,

jeg setter mitt håp til ham.

Herren er god mot dem

som venter på ham og søker ham.

Det er godt å være stille

og vente på hjelp fra Herren».

(Klagesangene 3:22-26)

Også tilsynsmann Steinar Hjerpseth hadde sendt en hilsen til Agnes og Bjørge, som Asbjørn Stjern leste:

«Hjertelig takk for den store innsatsen dere har gjort gjennom så mange år på Kirkens Vel. Det har vært av veldig stor betydning for de som har deltatt gjennom åra. Ikke minst gjennom mine 10 år som menighetens pastor møtte jeg stadig den store takknemligheten for hva dere betydde blant menighetens eldre.

Jeg håper at dere nå kan glede dere over den tjenesten dere har stått i gjennom så mange år, og med god samvittighet kjenne på at nå er tiden inne til å kunne avslutte en lang og trofast tjeneste.

Må Gud velsigne dere i fortsatt liv og tjeneste i dagene som kommer!»

Bjørge innledet julemøtet med tanker knyttet til Lina Sandells salme «O, Jesus åpne du mitt øye» og la særlig vekt på fortsettelsen «så jeg kan se hvor rik jeg er» – og på strofen  «Jeg har en fader i det høye, som bærer omsorg for meg her».

– Vi har mye å takke for som del av et kristent fellesskap og fordi vi har en barmhjertig og tilgivende Gud som er tilstede med sin nåde i våre liv, sa Bjørge.

Før en meget god servering med snitter og romkake, leste Asbjørn Stjern den vakre og utfordrende fortellingen om Marte Svennerud og hennes «itte no knussel». Frederic Johansen leste Frans av Assisis bønn. Julemøtets andakt ble holdt av baptistpastor Arnfinn Aandal, som dermed kunne loggføre sitt 22. Kirkens Vel-møte!

—

Stjerner, lyslykter, engler 0g julenisser  – alt i flere varianter – ble håndlaget på løpende bånd på juleverkstedet i kirken 2. søndag i advent (4.desember). 29 møtte opp, og det er merkelig om ikke en tradisjon allerede er et faktum etter første forsøk. For dette må gjentas!

Første juleverksted ble en klar suksess. 5-6  aktivitetsbord med materiale til forskjellige gave/pyntegjenstander sto klare da verkstedet åpnet kl. 11.00, og det tok ikke et minutt før aktiviteten var på topp. Stemningen også!  Gløgg, kaffe og pepperkaker bidro også til atmosfæren! I en pause i «prouksjonen», tente vi to adventslys i det vi så videoen og sang «Kongens By» som vi har valgt til å følge oss som  årets advents- og julesang/vise. Og da verkstedet stengte kl. 14.00,  kunne tilfredse deltakere fylle mange poser og vesker med ting de hadde laget! Det var allmenn enighet om at juleverksted er noe vi bør ha en adventssøndag hvert år. Kjempetakk til Sissel (Ødegård Andersen) og Sylvi (Larsen Strømme) som sto for arrangementet! NB: Det ligger også en video fra verkstedet på menighetens Facebook-side!

Og under kan du se mange bilder fra (søn)dagens verksted:

– Når Gud en gang har vendt sitt ansikt til menneskene, snur han seg aldri mer bort fra dem. Slik viser han oss sin godhet og sin nåde. Han er alltid underveis for å møte oss der vi er, sa pastor Kjell Werner Rødder i sin sterke adventspreken på gudstjenesten 27. november – 1. søndag i advent 2016.

– Det er advent. Gud vil gjeste sitt folk! Kongen kommer! Spørsmålet er hva bevisstheten om dette gjør med oss, med våre prioriteringer, våre valg og med hvordan vi forbereder oss til høytiden. Det kan være det kastes skarpt lys innover både våre tradisjoner og våre fromhetsuttrykk, sa Rødder i en  preken som ut fra umiddelbare reaksjoner og kommentarer etter gudstjenesten gikk «rett i hjertet» på de frammøtte.

Og vi var gledelig mange. Til sammen 45 var samlet i kirken til gudstjeneste og etterfølgende kirkekaffe med åresalg og lykkehjul som innbrakte 4800 kroner til menighetens arbeid. Godt jobbet av de ansvarlige, med Anne Jorunn Midtkil i spissen!

Hvem er dette?

Kjell Werner tok utgangspunkt i Matteusteksten om Jesu inntog i Jerusalem på Palmesøndag (Matteus 21: 1-11). En helt annen tid på året, men tekstens tematikk hører absolutt hjemmmei adventtiden, understreket Rødder. Det handler om lengsel og forventning, om håp og om glede! Og ikke minst sier det noe om hvem han er – han som kommer. Spørsmålet menneskemengden stilte seg den gang, er like gyldig i dag: Hvem i alle dager er dette, som kommer i Herrens navn?

– Ved sin handlemåte ville Jesus vise hvem han er, sa Rødder. Han lar seg møte av en ropende folkemengde utenfor byen og slik blir han en del av samtidens tradisjon og messiasforventninger. Men samtidig rir han inn på et esel. Han gir to signaler. Hans kongedømme er annerledes. Noen dager senere renser han templet og oppretter «helseklinikk» på Tempelplassen. Fromhet og Han nærvær og oppførsel og tale skaper uro i byen. Spørsmålet tilspisser seg: Hvem er han? Hvem er dette, egentlig?

Hilsen biskop Ambrosius i kirkeasyl

Fra uroen i jerusalem hoppet Rødder til en annen opphetet strid rundt Jesu person – et drama som utfoldet seg i og omkring en kirke i Milano fra palmesøndag til 1. påskedag 386.

Kirken var omringet og beleiret av soldater, utkommandert av enkekeiserinne . Inne i kirken hadde den unge og populære biskop Ambrosius etter messen på palmesøndag gått i «kirkeasyl» sammen med mange av sine tilhengere for å forsvare læren om Jesu gudommelighet – at Jesus var både sann Gud og sant menneske. Det var et av datidens store stridsspørsmål i oldkirken, og keiserinnen krevde gjennom sin sønn Valentinian at arianerne, en retning innen kirken som benektet Jesu guddommelige natur, fikk råderett over dette kirkebygget i Milano.

(Keiserinnen var selv en sterk tilhenger av arianismen, så det var ikke spøk å motsette seg hennes vilje. Bispesetet i Milano var dessuten meget viktig, ettersom byen var det administrative sentrum for hele den vestlige del av Romerriket. Keiserinnen ville ha kirken for seg selv og sitt hoff. Mellom 383 og 386 nektet Ambrosius konkret å oppgi to kirker i Milano til keiserinnen. I januar 386 ble det lovfestet dødsstraff for alle som motsatte seg å la arianere overta kirker. Ambrosius ignorerte loven. Han benyttet sin preken på palmesøndag 386 til å forsvare og begrunne hvorfor man ikke skulle følge påbudet. red.anm)

Keiserinnen satset på at soldatenes beleiring skulle sulte ut Ambrosius og hans tilhengere, men 1. påskedag holdt de fortsatt stand i kirken. Fra første stund møtte de beleiringen med salme- og lovsang til Gud. ( Ambrosius er kalt «den vestlige kirkesangens far» gjennom innføringen av den såkalte «ambrosianske sangen» – som var en rytmisk-meldiisk menighetssang. red.anm)

Mange av salmene som ble sunget hadde Ambrosius selv skrevet. Og salmesangen hadde sterk virkning, om vi skal tro tradisjonen. Etterhvert begynte nemlig også enkelte av soldatene og offiserene å synge med, og så stadig flere. Særlig denne: «Veni redemtor genitum» – Folkefrelsar til oss kom» – og beleiringen gikk til slutt i oppløsning.

Slaget om Jesu sanne guddom endte med seier for Ambrosius og tap for keiserinnen og arianerne. Og salmen som ble sunget under beleiringen er en trosbekjennelse om inkarnasjonens under – at Gud ble menneske – som har fulgt kristenheten siden.

(Les gjerne hele salmen som gjengis til slutt – og send en takk til biskop Ambrosius som tok kampen. Det anbefales også å lese en fyldig og interessant artikkel om Ambrosius på denne linken til nettsiden katolsk.no : Ambrosius )

Sprengkraften i julens budskap

– Slaget om Jesu guddom er ikke over, sa pastor Rødder. Det kommer også fram når man i dag i undersøkelser stiller spørsmålet «hvorfor feirer vi jul?»

Mest tradisjon, vsier svarene, spesielt samvær med familie og venner, god mat og gaver. Alt er aktverdige grunner, fastslo Rødder. Vi trenger både hverandre og gode tradisjoner. Men det er et tankekors at stadig færre inkluderer julemysteriet og bibelens juleforetllinger i feiringen. Julebudskapet presses fra alle kanter. Vi fristes til å redusere det hele til et vakkert og tannlst juleeventyr om et yndig barn som blir født i fattigdom i en stall, men tilbes av engler og konger.

– Men sprengkraften i julens budskap – evangeliet – er dette: Gud solidariserer seg med menneskeheten. Han som hadde alt, blir menneske. Han forlater Guds herlighet for å gjøre felles sak med oss; med de fattige, de svake, de utstøtte, de som kjenner på savn og lengsler, alle de som ikke blir tilfredse av velstand og rikdom og overflodens velvære., alle som undres og forundres og lar seg gripe av en så stor kjærlighet. Julen handler om han som gikk inn i de mørkeste smugene, for å lete etter oss, sa Rødder.

Hva gjør det med oss?

– Det er advent. Gud vil gjeste sitt folk! Kongen kommer! Spørsmålet er hva bevisstheten om dette gjør med oss, spurte Kjell Werner. Hva gjør det med våre prioriteringer, våre valg og hvordan vi forbereder oss til høytiden? Ransakende spørsmål som kan kaste skarpt lys innover både våre tradisjoner og våre fromhetsuttrykk.

Kongen kommer oss i møte i vårt vintermørke, mens regnet strømmer ned, Han kommer til en krigstrett verden, til en verden fylt av terrorfrykt, til mennesker på flukt.

Hosianneropet er både et bønnerop og et jubelrop. En dobbel betydning som gir mening, understreket pastor Rødder.

Hosianna ! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Et rop fra mennesker i nød og samtidig en bekjennelse av troen. Hosianna ! Herre, redd oss! Vi søker din nærhet. Vi trenger din nærhet, nå, i vår livssituasjon.

Når troen møter virkeligheten må den være sann mot de følelser som trenger seg på. Vi gir oss mysteriet i vold, Vi mangler ord og uttrykk, kan ikke forklare hva vi tenker og føler Men vi bærer på en lengsel og vender oss til kilder utenfor oss selv. Ja, vi drister oss til å proklamere Guds nærvær i alle livsforhold og situasjoner.

– For i dette viser han oss sin godhet og sin nåde. Han er alltid underveis for å møte oss der vi er. Når Gud en gang har vendt sitt ansikt til menneskene, snur han seg aldri mer bort fra oss.

Det er som å gå fra natten inn i dagen. Fra mørket til lyset. Det handler om å få øye på  at han som red inn i Jerusalem er han som var og som er også han som kommer som er på vei for å dømme levende og døde. Selv om vi ikke vet dag eller tid, vet vi at det skal oppleves som en tidlig sommerdag når sevjen stiger i fikentreet og trærne får blomst og frukt, sa pastor Kjell Werner Rødder.

Dette er den flotte salmen, forfattet av biskop Ambrosius, og som har fulgt kirken og kristenheten siden beleiringen og slaget om jesu guddommelighet i Milano i 386:

Folkefrelsar, til oss kom,

fødd av møy i armodsdom!

Heile verdi undrast på

kvi du soleîs koma må.

 

Herrens under her me ser,

ved Guds Ande dette skjer.

Livsens ord frå himmerik

vert i kjøt og blod oss lik.

 

Utan synd han boren er.

Som all synd for verdi ber.

Han er både Gud og mann,

alle folk han frelsa kann.

 

Frå Gud Fader kom han her,

heim til Gud hans vegar ber.

Ned han fór til helheims land,

upp fór til Guds høgre hand.

 

Du som er Gud Fader lik,

ver i vanmakt sigerrik!

Med din guddomsvelde kom,

styrk oss i vår armodsdom.

 

Klårt di krubbe skina kann,

ljoset nytt i natti rann,

naud og natt til ende er,

trui alltid ljoset ser.

 

Lov og takk, du Herre kjære,

som til verdi komen er!

Fader god og Ande blid,

lov og takk til evig tid!

«Julemysteriet» er tema for årets adventsfeiring i Metodistkirken i Trondheim. En tid til å reflektere over at Gud ble menneske av kjøtt og blod – som oss og sammen med oss. Vi skal ha både gudstjenester og andre møteplasser gjennom adventstiden – og håper mange vil prioritere å legge inn et kirkebesøk eller fler i førjulstida! Det er sjeleføde!

Kommunen har også i år sørget for omfattende og vakker belysning på Lilletorget / Cicignonsplass gjennom vintermånedene. Det kommer også kirka vår til gode – og bidrar til å skape en stemningsfull atmosfære.

Dette skjer i Metodistkirken i advent

– og du er velkommen!

2. SØNDAG I ADVENT:

SØNDAG  27.november kl. 11.00:  GUDSTJENESTE v/ pastor Kjell W. Rødder. Tema: «Folkefrelsar til oss kom». Nattverd.

NB: Etter gudstjenesten blir det kirkekaffe med åresalg og lykkehjul i Wesleysalen. Ta din åre fatt – og kom!

FREDAG 2. desember kl. 20.00: Julekonsert med musikkstudenter fra NTNU

2.SØNDAG I ADVENT:

SØNDAG 4. desember kl. 11.00:  JULEVERKSTED for hele familien.

Mandag 5. desember kl. 16.30: Myldredag for alle. Starter med middag (20 kr.)

Onsdag 7. desember kl. 12.00: Formiddagstreffet Kirkens Vel’s julemøte. Alle velkommen!

3. SØNDAG I ADVENT:

SØNDAG 11. desember kl. 11.00: Gudstjeneste v/ Synnøve Sivertsen. Lucia-markering

4. SØNDAG I ADVENT:

SØNDAG 18. desember kl. 11.00: «VI SYNGER JULEN INN».  Gudstjeneste v/ pastor Kjell Werner Røddder. Dåp!

OG SÅ ER DET JULAFTEN!

LØRDAG 24.DESEMBER KL. 15.00:

JULAFTEN-GUDSTJENESTE FOR ABSOLUTT HELE FAMILIEN v/ Synnøve Sivertsen og Sylvi Larsen Strømme

Mange tiår siden vi hadde en ligende MBU-dag i Trondheim, påsto flere superveteraner smilende etter en flott gudstjeneste søndag 20. november. 56 tilstede med et aldersspenn fra fra 0,5 til 87,5 år  – og  nok en oppmuntrende hendelse  og opplevelse i kirka vår på Lilletorget!

MBU er en forkortelse for Metodistkirkens Barne- og Ungdomsarbeid, men for Trondheims del kan det i tillegg dreie seg om Massivt Bra Ungdom! MBU-søndagen ble uansett egentlig innledet lørdag kveld, da over 20 ungdommer (speidere, skoleelever og studenter) samlet seg i kirken til ulike aktiviteter, lek og fellesskap. Speiderne hadde også med seg sovepose og overnatttet i kirka.

Søndagens gudstjeneste, med speiderparade, var fylt av mye musikk og sang med et meget opplagt kirkeband og forsangs- / lovsangsgruppe. Veldig flott å se speiderne igjen også! MBU-leder Stephanie (Buadu), som altså er leder for MBU i hele Norge og studerer i Trondheim, hilste fra ungdomsorganisasjonen. Hun sa at Trondheim er meget heldig og roste det flotte ungdomsmiljøet som er under oppbygging i menigheten vår – en ungdomsgjeng med veldig mange ulike og verdifulle ressurser. Stephanie oppfordret  menigheten til å slippe ungdommene til og  vise dem tillit og ansvar. Hun kunne garantere at vi ikke vil bli skuffet! Og vi tror henne!

Også MBU-søndagen sto under høstens samletema «Jesus møter…» Med utgangspunkt i bibelfortellingen om hvordan 12-åringen Jesus kom bort fra sine foreldre fordi han ble sittende og samtale med de skriftlærde i Templet, talte menighetsrådgiver Jon Løvland over teamet «Jesus møter sine foreldre – og andre voksne». Han understreket at selv om vi fortsatt møter Gud i «Fars hus» / kirken – så er ikke Gud eller Jesus noe som vi kan oppleve bare to timer hver søndag. Vi kan møte Gud der vi er, hver eneste dag, og stadig vokse i kjennskap og kjærlighet til Jesus og andre mennesker, sa Jon.

(På menighetens Facebook-side finner du et par videoer fra søndagens gudstjeneste!)

Neste søndag, 27. november, er 1. søndag i advent. Da ser vi med glede fram til en ny gudstjeneste med presten vår, Kjell Werner Rødder. For  årets adventstid har vi valgt «Julemysteriet» som samletema. Etter gudstjenesten blir det kirkekaffe med lykkehjul og åresalg til inntekt for menighets arbeid.

Lørdag 19. november innvies den nye St. Olav katolske Domkirke i Trondheim. Metodistene i Trondheim gratulerer våre katolske venner med den vakre, nye kirken og gleder oss sammen med dem. En spesiell gratulasjon retter vi til den katolske sognepresten og «kirkebyggeren» Egil Mogstad. Han har en stolt og engasjert fortid som metodist og medlem av vår menighet.

– Vi har fått akkurat det vi ønsket oss, sier sogneprest Egil. – En liturgisk funksjonell kirke med én fot i oldkirken og én i det 21. århundre, og et moderne menighetssenter med plass for våre øvrige aktiviteter og behov. Selve kirken er på ca 510 kvadratmeter og har form som en basilika – et treskipet kirkerom med høyt midtskip og to lavere sideskip. Lyset, som slipper inn via høyt plasserte vinduer i midtskipet, gir et meget fascinerende og godt overlys. Prislappen er ca. 100 millioner kroner (inkludert 20% moms som norske kommuner slipper å betale når de bygger kirkebygg for Den norske kirke…)

Kirken innvies med messe lørdag 19. november, og det er en (kirke)historisk begivenhet. Den nye domkirken i Trondheim er faktisk den eneste nybygde domkirken i hele Europa, uansett kirkesamfunn, på veldig mange år!  Bjørn Gunnar Andersen vil representere vår menighet under innvielsen.

Med den nye kirken, og det tilknyttede nye kirkesenteret, har en mangeårig drøm gått i oppfyllelse for våre katolske venner. Den katolske menigheten i Trondheim har vokst dramatisk de siste tiårene og har i dag omkring 7000 registrerte medlemmer fra i overkant av 100 ulike nasjoner. Polakker, vietnamesere og filippinere utgjør de største gruppene, men det er katolikker i Trondheim fra hele Latin-Amerika, Afrika og Europa. Den gamle kirken var derfor alt for liten, i tillegg til at den var iskald og stålkonstruksjonene i ferd med å ruste i stykker.

Kirken er organisert i nord-syd-retning, med hovedalteret i syd. Alteret, som er en gave, er hugget i massiv Carrara-marmor fra Italia, og veier alene 4,1 tonn! Kirkeveggene er kledd med tegl både innvendig og utvendig – og en meget vakker takkonstruksjon hvelver seg over midtskipet. Foran kirken er et høyt, frittstående klokketårn. De seks kirkeklokkene er en gave.

Menighets- og administrasjonssenteret på ca 910 kvadratmeter, inneholder blant annet sakristi, kontorer, stort kjøkken, møte/undervisningsrom, bokhandel, WC og tre leiligheter for faste og tilreisende prester. Mellom kirken og menighetssenteret er det en overbygget «kirkebakke» på ca 180 kvadrat som blir møblert med stoler og bord.

Med den nye katolske kirken og menighetssenteret har byens «halleujakvartal» (med Baptistkirken, Frelsesarmeen, Misjonskirken og den jødiske synagogen som nærmeste naboer) fått en betydelig oppgradering! Hjemmesiden vet at det er krefter i sving for å sikre at Trondheims-metodistene kan få komme på besøk og se den nye katolske domkirken og menighetssenteret som endepunkt på en av våre søndagsturer! Inntil videre kan du få et inntrykk gjennom bildene under:

Valgte seg Wesley-salme

Sin ungdomstid i metodistkirken, karakteriserer Mogstad som en meget verdifull etappe på den «gylne omvei» han gikk på sin vei til den katolske kirke (lutheraner-metodist-luthersk prest – katolikk). Ja, Egil bestemte til og med at det skulle synges en Wesley-salme da han i februar 2014 ble vigslet som katolsk prest i Nidarosdomen(!). Salmen som lød under den katolske presteinnvielsen i nasjonalhelligdommen, var ”Lo! He comes with clouds descending”. (se under) Internasjonalt er det en av de mest kjente og utbredte salmene av Charles Wesley, skrevet i 1758, men den er ennå ikke oversatt til norsk. Det bør noen gjøre noe med!

– For meg var det viktig å ha med en Wesleysalme for å markere sammenhengen i mitt liv, fortalte Mogstad i forbindelse med presteinnvielsen for snart tre vår siden. Han synes dessuten det er en ”knakende god salme” som passet veldig godt under offertorium-leddet i messen (innledningen av nattverdsliturgien).

Ungdomsårene i metodistkirken satte sine spor både personlig og teologisk på han som nå er katolsk sogneprest i Trondheim. – Ut fra min ungdomstid i kirken på Lilletorvet er jeg på mange måter fortsatt metodist, sier Mogstad. – Kjernepunktet er helliggjørelseslæren, forklarer han. Her finner vi positiv (og katolsk..) antropologi, og en dynamikk og vilje til forandring (omvendelse!) og utvikling som våre lutherske venner med sitt ”simul justus et peccator” (”samtidig rettferdig og synder”) ikke helt har fått med seg!, mener Mogstad.

—

Dette er teksten på Wesleysalmen Egil Mogstad valgte til sin prestevielse:

1) Lo! he comes, with clouds descending,

Once for guilty sinners slain!

Thousand thousand saints attending

Swell the triumph of his train:

Hallelujah!

Alleluia! Amen.

2) Every eye shall now behold him,

Robed in dreadful majesty;

Those who set at naught and sold him,

Pierced, and nailed him to the tree,

Deeply wailing,

Shall the true Messiah see.

3) Every island, sea, and mountain,

Heaven and earth, shall flee away:

All who hate him must confounded,

Hear the trump proclaim the day;

Come to judgment!

Come to judgment! Come away!

4) Now redemption long expected,

See! in solemn pomp appear!

All his saints by man rejected,

Now shall meet him in the air!

Hallelujah!

See the day of God appear!

5) Answer thine own bride and spirit,

Hasten, Lord, the general doom!

The new heaven and earth to inherit,

Take thy pining exiles home:

All creation

Travails, groans, and bids thee come!

6) Yea! Amen! let all adore thee,

High on thine eternal throne!

Savior, take the power and glory:

Claim the kingdom for thine own!

O come quickly,

Hallelujah! Come, Lord, come!

– Noe av det mest radikale med Jesu lære, er at vi skal elske vår neste uansett hvem vår neste er og hva han har gjort mot meg, understreket pastor Kjell Werner Rødder i sin meget aktuelle preken over temaet «Jesus møter en bibelnerd», på gudstjenesten søndag 13. november.

Opp gjennom kirkens historie har mange villet tone ned Jesu radikale budskap. Det er som vi ikke klarer å ta innover oss det fantastisk frigjørende og nye som Jesus kom med, sa Rødder. Hos Gud er det ingen forskjell! Her er det ikke ulike raser eller folkeslag! Ikke slave eller fri! Ikke mann eller kvinne! Ikke dement eller frisk! Ikke fattig eller rik! Ikke afrikaner eller syrer eller norsk – alle er ett i Jesus Kristus, understreket pastor Rødder.

– Det ligger noen hundre år mellom Bibelens tilblivelse og vår samtid. Dette tidsspennet kan vi ikke ta lett på, men nærme oss med stor ydmykhet og kjærlighet når vi søker livsveiledning og sannhet, understreket vår pastor. For alle som frykter at Bibelens budskap skal bli utvannet og relativisert når vi fortolker den for å bringe budskapet opp til vår egen tid, blir det doble kjærlighetsbudet summen av alt Jesus kom for å vise oss, påpekte han.

Prekenteksten var den meget velkjente lignelsen om den barmhjertige samaritan (Lukas 10:25-37), som pastoren egentlig ikke ville kalle en lignelse, men en eksempelfortelling. I sin preken viste Rødder oss hvordan Jesus (og Lukas) løfter en i utgangspunktet intellektuell teologisk debatt og plasserer den i en farlig sving på Jerikoveien. Fra ord og meninger til praktiske handlinger.

Test på «rettroenhet»

Pastor Rødder dvelte ikke mye ved selve fortellingen; den er velkjent nok og nærmest drøvtygget fra søndagsskolen av. Hans utgangspunkt og innfallsvinkel var Jesu bruk av fortellingen i en spennende dialog med en ekspert på jødisk lov, en fariseer. I dialogen stilles det fem spørsmål og gis fem svar. Den skriftlærde («nerden») stiller to av dem, mens Jesus stiller tre spørsmål selv.

«Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Fariseeren legger tilsynelatende opp til den store, eksistensielle samtalen. Men Lukas har allerede latt oss få vite at spørsmålet ikke var alvorlig ment. Det er en test på rettroenhet. En finte eller en felle – kamuflert som et livsviktig og alvorlig spørsmål.

Det er typisk, også i dag, sa Rødder. Ofte stilles tilsynelatende alvorlige spørsmål ikke for å få tak i hva som er sant, eller høre hva andre mener, men for å få anlendning til å fremme egne interesser/ synspunkter. Selvopptatt og innvevd i sin egen virkelighetsforståelse – kke genuint opptatt av andres oppfatninger og liv. Det er nerdete, det!

Jesus varer, på typisk jødisk vis med et motspørsmål, eller to: «Hva står skrevet?» «Hvordan leser du?»

– For alle som måtte mene at det er mulig å lese Bibelen bare “slik som det står” uten å fortolke den, kan nok Jesus motspørsmål synes å være overflødige, ja nesten upassende. Men spørsmålene er selvsakt ikke overflødige, understreket pastor Rødder.

De er høyst relevante, og nødvendige. Hva står skrevet? Hvordan leser du? Det er spørsmål som bør stilles hver gang Bibelen brukes for å legitimere meninger og handlinger! Alle som påberoper seg Skriftens autoritet i bestemte livsspørsmål eller saksområder, har allerede foretatt en fortolkning. Og det er helt nødvendig for å kunne anvende Bibelens utsagn på vår egen tid, understreket pastoren.

– Ved å formulere disse motspørsmålene, gir Jesus oss en lakmustest, et hjelpemiddel i vår omgang med «Guds klare ord» – samtidig som han holder oss samtidig fast i nødvendigheten av å fortolke.

Fariseeren kjente selvfølgelig svaret på sitt fintespørsmål For den lovkyndige var jo dette svaret en del av hans daglige bønn. Formuleringen var en fast del av fromhetslivet. «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» For å arve evig liv er altså svaret greit: Gi kjærligheten rom, kjærlighet både til Gud, nesten og deg selv. Det dobbelte kjærlighetsbudet (se innledningen på denne artikkelen)

Vi skal elske – uansett!

Det er etter fariseerens skrifttro svar, at Jesus her kommer med noe radikalt nytt. I følge jødisk tro var ”min neste” begrenset til min jødiske neste. Men Jesus forteller her at min neste er hvem som helst som lider! Ja, selv min fiende, slik samaritanene var for jødene.

Det er viktig, men om vi bare lar fortellingen handle om å vise omsorg for et menneske i nød, går vi glipp av viktige poeng, mente pastor Rødder. Vi må ikke overse rammen Jesus setter fortellingen inn i:

Jesus var selv nylig blitt avvist og kritsert av samaritanerne under et besøk i Samaria. Han kunne meg god grunn benyttet anledningen til å forsterke fiendebildet mellom jøder og samaritanere. Men i stedet gir han gjennom fortellingen om den barmhjertige samaritan, et konkret eksempel på hvordan vi kan elske våre fiender, også i handling. Her er vi inne på noe av det mest radikale med Jesu lære, at vi skal elske vår neste uansett hvem vår neste er og hva han har gjort mot meg!, sa pastor Rødder.

«Hvem av dise tre viste seg som denne mannens neste?» For Jesus dreier det seg ikke lenger om hvem som er min neste, men snarere om hvem som viser seg å være en neste! I spenningene som denne Lukas-fortellingen oser av, sier Jesus en annen viktig ting: Det er ingen forskjell på folk i Guds rike.

Mange vil dempe Jesus

Det er det radikalt nye Jesus kom med, i skarp motsetning til de religiøse og kulturelle forhold i sin samtid. Der var det fullt av regler som nettopp gjorde forskjell på folk; kvinner og barn var underlagt menn, folkegrupper ble sett på som mindre verdt, spedalske og andre syke ble betraktet som besatt av demoner. Ja, hele samfunnet var gjennomsyret av at det var forskjell på folk.

Men dette radikalt nye i Jesu budskap møtte ikke bare motstand den gang. Oppgjennom hele historien, også kirkens historie, har det vært mange stemmer som vil tone dette radikale budskap ned. Det er som vi ikke klarer å ta innover oss det fantastisk frigjørende og nye som Jesus kom med: Hos Gud er det ingen forskjell, her er det ikke jøde eller greker, ellet samaritan, her er det ikke slave eller trell, her er det ikke mann eller kvinne, her er ikke dement eller frisk, ikke fattig eller rik, ikke afrikaner eller norsk, alle er ett i Jesus Kristus.

Rekkevidden av dette er det nesten umulig å fatte, mente pastor Rødder. Derfor er det så viktig å gå tilbake til det Jesus sa igjen og igjen. Vi må bli minnet i sjel og sinn på det evangelium han kom med og reflektere over hvordan det kan omsettes i våre egne liv. Det betyr blant annet kampen mot å være seg selv nærmest; kampen om å se livets ulike perspektiver. Og det betyr å sette seg inn i andres situasjon og gå noen av de skritt min neste går.

– For de som lever i kirken blir kampen aldri over. Kampen for å ta til oss rekkevidden av Jesu budskap, kampen for selv å leve etter det, er en stadig utfordring. Akkurat det er ikke nerdete. Det handler om å ta Guds ord på alvor!, sa pastor Kjell Werner Rødder.

—