Kirken vår på Lilletorget ble onsdag 16.november offisielt utpekt som et United Methodist Historic Site. Grunnen er det samiske landsmøtet som ble holdt i (den gamle) Metodistkirken i februar 1917 og at kirkeloftet vårt ble brukt som hemmelig jødisk syngagoge i 1941/42.

Søknaden ble sendt for bare en drøy ule siden, så General Comission on Archives and History har jobbet raskt! GCAH orienterte biskop Alsted om vedtaket i en mail onsdag kveld (norsk tid). På GCAHs kronologiske liste, er Metodistkirken i Trondheim site nr 524. Vi kommer tilbake med mer informasjon omkring tildelingen!

Et United Methodist Historic Site er en sted eller en bygning/struktur som er knyttet til en hendelse eller person med sterk historisk betydning.

Bakgrunnen for at Metodistkirken i Trondheim søkte om slik status, og har fått det(!), er et prisverdig initiativ og idé fra professor Peder Borgen. Han var medlem av Trondheim Menighet i mange år, innen han pensjonerte seg og flyttet sammen med fru Inger til Lillestrøm. Men både Peder og Inger er fortsatt blant vår menighets fremste supportere!

Ideen hans fikk sterk støtte fra biskop Christian Alsted og tilsynsmann Steinar Hjerpseth, som har oppfordret oss til å søke. Hovedstyret har allerede gitt sin støtte, og sist uke ble søknaden offisielt sendt til General Commission on Archives and History i Madison, New Jersey, USA som tar beslutningen.

Trondheim Menighet står formelt bak søknaden, men i utformingen har vi fått verdifull bistand fra daglig leder Johanna Lunderegng ved Metodistkirkens Hovedkontor i Oslo. Peder Borgen har oversatt historien om samefolkets første møte og den hemmelige synagogen til engelsk, og vi har sørget for såvel historiske bilder, som foto av minneplakettene på kirkens yttervegg.

Bakgrunnen for søknaden er altså tidenes første samiske landsmøte som fant sted i Metodistkirken i Trondheim i februar 1917, og at jødene fikk bruke kirkeloftet som hemmelig synagoge i 1941/42. (Du finner fyldige artikler om begge disse hendelsene på under punktet «Spennende historie» i menyen t.v. på hjemmesiden vår).

Det samiske landsmøtet i 1917 ble ansett som så viktig at Samekonferansen i 1992 vedtok å gjøre 6. februar til samisk nasjonaldag for alle samer i Norge, Finland, Sverige og Russland. 6. februar markeres i hele det samiske bosettingsområdet Sápmi på ulikt vis. I februar 2017 planlegges en stor nasjonal feiring, «Tråante 2017», hvor Sametinget, Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune har gått sammen for å markere 100-årsjubileet for det historiske landsmøtet som en nasjonal feiring og et felles samisk jubileum.

Uten at «historic site» er en kjempegreie, så er det viktig nok. For det første er det en fin måte å synliggjøre to viktige historiske hendelser også i menighetens historie.  Hendelser som ikke bare er direkte knyttet til kirken vår, men faktisk også til sentrale metodistverdier som åpenhet og respekt for andre, ikke minst minoriteter. Hendelser som vi som metodister og menighet i dag kan tillate oss være stolte av – så lenge de utfordrer oss til fortsatt å vise samme mot og åpenhet – om det skulle bli nødvendig..

Vi skal heller ikke se bort fra at stempelet «historic site» vil føre til et og annet ekstra besøk i kirken av dedikerte metodister fra utlandet – ikke minst fra USA hvor «historic site» er langt mer innarbeidet.

Bibelen må tolkes for at vi kan erkjenne, forstå og tro, skriver pastor Kjell Werner (Rødder) i sin faste spalte på hjemmesiden vår. I de nye refleksjonene sørger og gråter han over urett og overgrep som er begått under påberopelse av Bibelens autoritet. Samtidig ser han på Bibelen som inspirert av Gud; fordi den gjør oss kjent med en evig, gyldig sannhet om en nådig Gud.

Og her kan du fordype deg i Kjell W’s nye refleksjoner

DET STÅR SKREVET…

Jeg vet at jeg er bare en av mange som sørger og gråter over at den kristne kirkes historie ble så full av meningsmotsetninger og sterke brytninger. Motsetninger som førte til undertrykkelse, overgrep, ja, til og med drap – mens man påberopte seg Bibelens autoritet.

Og det gjør vondt når vi enda ikke klarer å besinne oss. Vi er blitt mer forfinet riktig nok, mer sofistikerte. Men både i avvisspaltene og på nettet ser vi utsagn og ytringer som oser av mistenksomhet og hat. Jeg gremmes.

Helvete på jord

For tiden går det debatter om hva helvete er. Noen tegner et bilde av en hevngjerrig Gud som straffer og dømmer til evig pine. Som om vi mennesker ikke er i stand til helt på egenhånd, å etablere helvete på jord gjennom krenkelser og overgrep både av individer og nasjoner!? Det vi trenger, er et håp om at disse grusomme tilstandene skal bli tømt for sin ødeleggende kraft og gi rom for fred og god vilje.

Og i vår egen kirke har vi enda ikke klart å komme til enighet om at vi er uenige om seksuell legning og dens betydning for kirkens vitnesbyrd og tjeneste. I snart 50 år har diskusjonen pågått, og nå truer den med å splitte fellesskapet. Er ikke nok nok? Hvor lenge skal de som berøres av uenigheten vente på klare svar?

Og alle påberoper seg …at det står skrevet.

 Gud inspirerte

Det er sagt at det svakeste blekk er sterkere enn det sterkeste minne. Sant nok. Det er noe trygt med å se ting svart på hvitt. Samtidig vet vi at veien fram til de klare formuleringer ofte kan være lang og kronglete. I de gamle fortellertradisjonene var den muntlige overleveringen selve nøkkelen til oppsamlet innsikt og kunnskap. Det var også slik våre hellige skrifter først ble videreformidlet. Fortellingene kom først, men ble etter hvert samlet og skrevet ned for ettertiden.

Jeg er overbevist om at hukommelsen den gang, både den kollektive og individuelle, var mer å stole på enn den er i dag. Dataalderen gjør noe med vår hukommelse. Det er lettere å google enn å bry hjernen med å huske, og det gjør oss skremmende avhengige av teknikken.

Jesushistorien ble altså båret fram av tidsvitnene i muntlig form før fortellingene om det glade budskapet ble festet til papiret. Og vi tror at Gud var med i hele prosessen at han inspirerte både i sak og personene som fortalte og de som skrev.

Kan ikke leses bokstavelig

Hvorfor er dette så viktig? Jo fordi det som er skrevet gir støtte og næring til troens liv og tjeneste. Likevel betyr ikke det at vi kan lese Bibelen bokstavelig som Guds ufeilbarlige ord, i et hvert henseende. Dertil står det for mye i den om retten til å steine, retten til hevn, retten til å ha slaver, om hellig krig og mye mer som kirken har tatt et oppgjør med og har lagt bak seg. Men Bibelen er inspirert av Gud, og den har vært og er en kilde til inspirasjon og fornyelse. Den har formidlet en forståelse av at vi er mennesker som trenger Guds nådige godhet.

Men vi vet også at Bibelen har en menneskelig side. At de som fortalte og skrev hadde begrenset innsikt og var preget av sin egen kultur og samtid. Dette svekker likevel ikke Bibelens vitnesbyrd. For den gjør oss kjent med en evig gyldig sannhet om en nådig Gud og den formidler et gledesbudskap for fattige og for de som har et knust hjerte. Den proklamerer frihet for fanger og frigjøring for de som er bundet i lenker.

Pastor Kjell Werner

Hjertepromenade?! Navnet/begrepet kan være utgangspunkt for opptil flere prekener.  En kirke og menighet som skryter av å ha åpne hjerter, har  uansett godt av å mosjonere den muskulaturen på ulike måter! Trondheims-metodistene benyttet i alle fall den siste oktobersøndagen til å gå den såkalte «hjertepromenaden» som omkranser den delen av Trondheim som gjerne kalles «byen innenfor elveslyngen». (Hovedbildet viser Nidelva og Elgeseter Bro, med Nidarosdomen og den nye katolske domkirken på hver side)

Etter en fredag og lørdag med veritable regnstormer, og varsel om mer voldsomt regnvær fra søndagskvelden og mandag av, gjennomførte vi søndagens tur i nærmest vindstille og uten en eneste regndråpe! Praktfullt! En spasertur på 5-6 kilometer langs havnebasseng, kanal og elv som understreker hvilken flott by vi bor i! Vi var 15 som gikk som en søndagstur som absolutt bokføres som en meget vellykket og hyggelig «alternativ» kirkeaktivitet. Vi er mange som har lært å sette pris på denne måten å oppleve og praktisere menighetsfellesskap på. Turansvarlige var Sylvi L. og Arvid Strømme.Bra jobba!

Vi møttes ved kirken og gikk ned Søndregate, over jernbane-gangbrua til og så fulgte vi den flotte gang- og sykkelveien langs havnebassenget og ut til Ila. Derfra krysset vi Nidelva over til Nidarø og gikk elvepromenaden hele veien nedover, under Elgeseter bru, gjennom Bakklandet og over Gamle Bybro før turen ble avsluttet med kaffe, te og nybakt kringle og sjokoladekake (ekstra takk til Sylvii!) der vi startet – i kirka! Undervies var det rom for spontane aktiviteter som alt fra bruk av utplasserte lekeapparater, mating av ender og høstløvkastekrig. Og fellesskap og samtale underveis!

Neste søndagstur blir ikke før 8. januar, og da skal vi gå «ribbe-marsj» på Tiller for å kvitte oss med eventuelle ekstra gram etter julematen. Søndag 4. desember, som også egentlig er turdag, samles vi i kirken til juleverksted. Ta med familie, venner og kjente!

Men før vi kommer så langt, kan og skal vi møtes i kirken til mange gudstjenester – den første på allehelgensdag 6. november!

Meget engasjerende og givende gudstjeneste søndag 23. oktober. Flott og personlig ledet av Ellisiv Sivertsen og Henriette Strømme. Og så mange lov/forsangere at det ikke var mikrofoner nok til alle! Med bibelfortellingen om Jesu møte med den rike mannen som dagens tekst, var «Pengene eller livet» tema for en utfordrende og bevisstgjørende preken av pastor Kjell Werner Rødder.

Den rike mannen var åpenbart sterkt religiøs og veldig engasjert. I følge Markus kom han løpende til Jesus og knelte med for han ham. Det var tydelig kjempeviktig å få grep om det som for ham var et livsviktig, helt eksistensielt spørsmål. «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv» eller «Hva er inngangsbilletten til Guds Rike»?

Pastoren vår innrømmet å ha slitt med teksten og det umiddlelbare bildet Jesu svar gir av en strenge moralfilosof. Men Rødder Han ga oss en viktig tolkningsnøkkel i å påpeke at «evig liv» ikke bare uttrykker tid, men også er et kvalitetsbegrep – at mannens spørsmål altså handlet om selve innholdet, gehalten i livet. Hva skal jeg gjøre for å få det gode, meningsfulle liv? Ikke bare i en framtidig himmel, men her og nå?

Hva er inngangsbilletten?

Jesus anerkjente iveren og engasjementet og mannens vilje og forsøk på å leve riktig, og verdsatte det. Ja, Jesus så på mannen og fikk ham kjær. Det er et viktig utgangspunkt for svaret som etter hvert kommer. Et svar som ikke er styrt av fordømmelse, men av kjærlighet. Det ligger omsorg i Jesu svar; vi har lett for bare å lese og høre kritikken.

Men Jesu og Guds kjærlighets vesen består ikke i bare å jatte med. Det er en kjærlighet som utfordrer oss. Og den rike mannen fikk beskjed om å selge alt han eide. Hva betyr det? I alle fall at livet er mye mere verd enn pengene, fastslo pastor Rødder. Ja, de to størrelsene er ofte i konflikt med hverandre.

Ikke bare penger

Økonomisk språk- og billedbruk har i alt for sterk grad fått levere premisser for hvordan vi tenker om våre liv, ikke minst i vår tid, mente Rødder. Jesu svar til mannen, er et radikalt oppgjør med hvordan vi lever som individer og samfunn.

Det handler ikke bare om penger. Nei, alt som vekker et sterkt begjær i oss; ideologier, makt, sex. Når personlig tilfredsstillelse og utbytte blir (eneste) målestokkk for hva som er godt og viktig og riktig i livet – da skal det ringe alarmklokker. «What’s in in for me?» kan og skal aldri være drivkraften vår, mente pastor Rødder. Når det fokuset blir så sterkt at oppmerksomheten trekkes bort fra Jesus, da må alarmklokkene våre ringe. Når slikt blir så viktig at det overskygger alt annet, da må vi frigjøre oss fra det. For «evig liv» handler om helt andre verdier som vi skal dele raust med hverandre. Det er Gudsrike-verdier som rettferdighet, kjærlighet, fred og omsorg.

Jesus har ikke et enkelt svar på spørsmålet fra den rike mannen. Ingen quick fix. Det mannen får, er en utfordring til etterfølgelse – en prosess. Den utfordringen gjelder i høyeste grad også oss, som borgere i et av verdens rikeste land. Etterfølgelsen er ikke enkel, men Jesus utfordrer oss til å starte prosessen. Vi er langt fra i mål, men hele tiden og hele veien hviler Jesu blikk på oss – og det er et blikk fra en som har oss kjær.

Femtegnsbønn

Etter prekenen var det forbønnstund/vandring med nattverd, lystenning og kollekt. På lysgloben hang en spesiell bønn for Syria og Irak. Flott at pastor involverer legfolk i utdeling av nattverden; som Ernestina i dag! Ellisiv og Henriette introduserte oss også for «femtegnsbønnen» – en felles bønn som gjerne kan bli fast avslutning på våre forbønnstunder. Eller, hvorfor ikke som avslutning på gudstjenesten som utsendelse?

De fem tegnene er fem bevegelser/tegn vi gjør med hendene etterfulgt av en kort bønn:

Løftede hender:
 Kjære Gud, du er hos oss. Fyll oss med ditt lys

Hendene i kryss foran brystet: 
 Kjære Jesus, du går med oss. Bevar oss i din fred

 Hendene mot hverandre foran brystet med fingertuppene opp: Kjære Gud, du ser oss. Ta imot våre tanker og stille bønner

Hendene strakt ut foran oss med håndflater opp: Kjære Jesus, du tar våre hender i dine. Led oss på den gode vei

 Vi holder hendene til dem som sitter/står ved siden av oss:  Gode Hellige Ånd, takk for at vi ikke er alene. Hjelp oss å se hverandre med kjærlighet

Meningsfullt og vakkert!

—

En på alle måter velsignet høstofferhelg i kirka, med pastor Øystein Brinch som aktiv gjest. Først som spillende Ragtime-kåsør lørdag, og så som meget god predikant på gudstjenesten søndag 16. oktober. ”Jesus fordømmer aldri noen – han bare frelser”, var det klare konklusjonen Brinch trakk av prekenteksten.

Kåseriet samlet 18 midt på blanke lørdags formiddag i høstferien, og på gudstjenesten søndag bikket vi akkurat 30. Ettersom ingen tone i utgangspunktet er ”syndig”, ble Ragtime-kåseriet holdt/spilt oppe i kirkesalen. Og ”gospelmusikkens svarte får / uskikkelige fetter” med sin opprinnelse i pub- og barmiljø, ble presentert på en humør- og innsiktsfull måte av den musikkglade og meget velspillende pastoren. Kåseriet var en vitaminpille, som framkalte smil både om munn og i hjerter.

Ingen fordømmelse – bare frelse

Stephanie Buadu ledet Høstoffer-gudstjenesten på en gjennomført flott måte. En meget gjennomtenkt bønnevandring med mange og varierte poster, ga gudstjenesten ekstra løft og dimensjon.

Tema og tekst for Øystein Brinchs Kristussentrerte, engasjerte og engasjerende preken var den kjente bibelfortellingen om ”Jesus møter kvinnen som ble grepet i hor.” Brinch forklarte hvordan Jesus frustrerte og utfordret datidens ”moralpoliti”, slik han har gjort til all tider, og lot seg lokke inn i de skriftlærdes felle. Kvinnen skulle steines, selvfølgelig. Bare rett og rimelig, i følge Moseloven. ”Leser vi Moseloven bokstav for bokstav, blir muslimenes sharia-lovgivning ganske tam”, hevdet pastor Brinch.

De skriftlærde og fariseerne ville sette Jesus fast. De mente de hadde funnet måten å gjøre det på ved å skyve et ulykkelig menneske foran seg for å ramme Jesus. Lynsjestemningen var til å ta og føle på. Mange sto sikkert med steinen klare.

Men Jesus svarer ganske enkelt ikke på provokasjonen fra datidens teologer. Han satte seg heller ned og skrev eller tegnet kruseduller i sanden. ”For et kroppsspråk”, strålte Brinch. ”Så herlig arrogant Jesus var i møte med selvrettferdigheten og de lyssky motivene!”

De skriftlærde ga seg ikke; de fortsatte og ville provosere fram et svar. Og til slutt gløttet Jesus opp på dem. Han skjelte ikke de skriftlærde huden full, selv om det sikkert var fristende, men avvæpnet dem fullstendig både bokstavelig og teologisk da han svarte: Den av dere som er uten synd, kaste den første sten”. Så fortsatte han å skrible i sanden. Hva skrev han? Det vet ingen. Og ting som skrives i sand har den velsignede egenskapen at det forsvinner, slettes ut, blir borte.

Stenene falt. De skriftlærdes listige felle kollapset rundt dem selv. De tuslet bort en etter en; de eldste først. Til slutt var det bare Jesus igjen sammen med kvinnen. Først da reiste Jesus seg, og sa ”kvinne” – ikke nedlatende (ala Trump – referentens tilføyelse…) men med respekt – og trolig et varmt smil, i følge Brinch: ”Heller ikke jeg fordømmer deg – og fra nå av, slutt med det der…” Og han fortsatte med å si til disiplene og skuelystne: Jeg er verdens lys.

Og det er der vi alltid er i møte med Jesus – i livet og lyset, understreket Brinch. ”Uansett hvilket trøbbel vi har rotet oss opp i; Jesus fordømmer ikke – han er verdens lys. Ditt lys og mitt lys. Jesus fordømmer ikke. Jesus bare frelser” sa Øystein Brinch.

Og sånn er det bare!

«Jesus er ikke interessert i hvor mye eller lite vi har «syndet». Han er interessert i min sjel», sier pastor Øystein Brinch. Søndag 16. oktober kommer han til Trondheim for å preke på Høstofferdagen. Men allerede lørdagen kl.12.00 holder han et musikalsk kåseri om ragtimemusikk i kirka vår, selv om han sier at «ragtime har strengt tatt ingenting i en kirke å gjøre».

– Så hvorfor da?

– Jeg kaller gjerne ragtime for ”Gospelmusikkens svarte får”. Ragtime springer jo opprinnelig ut fra barer og puber, men det er morsom musikk, forklarer Øystein. Han kommer til å spille og forteller om den lystige musikkstilens bakgrunn og høydepunkter, og vi får høre hvordan ragtime ble videreført i klassisk musikk gjennom mange kjente komponister. Øystein er en meget dyktig pianist og organist og vi kan «avsløre» at hjemme har han et relativt nyanskaffet Steinway piano som han naturlig nok elsker.

– Som pensjonist både preker du, og holder mange musikalske kåseri gjennom året. Hva liker du best – å være prest eller musikkkåsør?

– Jeg er og blir forkynner, understreker Øystein, men jeg har alltid vært glad i å kåsere. At jeg i moden alder har tatt opp igjen pianospillingen, og prestert noen musikkåserier, er kanskje mest til min egen glede?, svarespør han. Man han lar seg i all ubeskjedenhet strekke så langt at han karakteriserer seg selv som en veldig god «amatør-pianør». (Underskrives, og vel så det! red.anm)

Og det må alle metodister og venner av kirka i Trondheim unne seg gleden av å oppleve lørdag 15.oktober kl. 12.00! Og etterpå blir det en kaffekopp og prat! Spre budskapet blant familie, naboer og venner!»

Men husk aller først:

Gudstjeneste med pastor Kjell Werner Rødder  førstkommende søndag 9. oktober kl. 11.00!

Tema: «Jesus møter oss som sine barn».

Vokst opp med jazz

– Tilbake til deg, pastor Brinch. Hvordan ble du hekta på musikk? Og hvor viktig er musikk for deg?

– Min far var en ihuga amatørmusiker innenfor jazz. Jeg vokste opp med fars ”hamring” på vårt gamle piano: Gershwin, Fats Waller, Benny Goodman, og ås videre. Mor var også ganske god på pianoet. Både hun og tvillingsøsteren var pianoelever ved Barratt-Due.

– Har du noe favorittmusikk (sjanger, komponist, instrument)? Den klassiske musikken fra romantikken er nok det jeg hører mest på og spiller mest. Chopin står nær mitt musikkhjerte.

– Går du ofte på konserter?

– Alt for sjelden!!! Men jeg har opplevd store stunder i Oslo konserthus, for eksempel da Håvard Gimse og Oslofilharmonien framførte en pianokonsert av den norske komponisten Eyvind Alnæs. Jeg har også hatt store opplevelser med Ungdomssymfonikerne da de besøkte Tønsberg for et år siden. Men noe av det største var vel å oppleve klarinettisten Martin Fröst sammen med Oslofilharmonien i Stavanger for noen år tilbake.

– Hos oss blir det ragtime (på bestilling), men som pensjonist farter omkring og holder en rekke ulike musikalske kåserier. Hvor mange ulike program har du øvd inn?

– Det er i alle fall seks ulike, opplyser Øystein, og her er lista: 1. Ukjente norske komponister. 2.Norske damer komponerer. 3. Musikk ved et alter – om norsk musikk med islett av salmer eller titler fra kirkelivet. 4. Trønder og europeer – om den glemte komponisten og klavervirtuosen Thomas Tellefsen. 5. Sørlandet i dikt og toner – om dikteren Wilhelm Krag og komponisten Sigurd Lie. 6. Også Norden kan musisere – om komponister fra Island, Danmark, Sverige og Finland.

Jesus viser sitt «sanne jeg»

Øystein Brinch er en av landets mest profilerte og avholdte metodistpastorer og i mange år en flittig brukt morgenandaktsholder i Nrk. Og knapt noen kan så mange muntre metodisthistorier som ham – om både prester og legfolk innen kirka vår.

Vår høstofferpredikant har solide metodistiske aner. Hans morfar var metodistprest/forstander på Betanien i Oslo. Øystein ble døpt i Centralkirken i Oslo og studerte teologi ved Teologisk fakultet på Universitetet i Oslo. Han ble ordinert i 1972 og var menighetsprest i Mysen i fire år før han ble ansatt i Sandnes, hvor han var prest i seks år. Deretter fulgte tre år på Kjølberg utenfor Fredrikstad og åtte år som prest i det som inntil nylig het Første Metodistkirke i Oslo (på Grünerløkka).Så var han landsevangelist/ profileringsmedarbeider og redaktør for metodistmagasinet Brobyggeren inntil han ble uføretrygdet i 2005. Helt siden 1976 har Øystein vært oversetter og norsk redaktør for andaktsheftet I DAG. Og de siste fem årene har han vært ubetalt menighetsprest i Elverum.

– Hva er det beste med Metodistkirken? Og eventuell det verste/dummeste?

– Det beste er ut fra min erfaring at kirken preges av et visst, lyst humør og en lys kristendomsforståelse. Selv opplevde ingen ”trusler” gjennom oppveksten i kirken; hverken om helvete eller fortapelse. Jeg opplever det som en metodistisk grunnholdning at man skal elske folk inn i Guds Rike og ikke true dem…

– Det dummeste?

– Kanskje er det tegn på gryende alderdom, men jeg har en følelse av at mange menigheters gudstjenester, også hos oss, er blitt mer og mer ”forestillinger” med masse snakk, sier Brinch. Han savner en strammere, og forutsigbar, gudstjenesteform. Kall det gjerne høymesse, sier han. – Og jeg savner at prester bruker prekestolen når de skal tale – og ikke valser rundt i midtgangen viftende med manusark…

– Til prekenen din på Høstofferdagen fikk du velge prekentekst ut fra høstens hovedtema «Jesus møter » – og du har valgt fortellingen om kvinnen som ble grepet i hor. Hvorfor?

– Fordi det er en tekst – og en situasjon – hvor jeg opplever at Jesus viser oss sitt ”sanne jeg” når han bøyer seg ned og begynner å skrible i sanden mens de selvrettferdige gjør seg klar til å steine kvinnen, svarer Øystein. – Jesus er ikke interessert i hvor mye eller lite vi har ”syndet”. Jesus er interessert i min sjel…

– Og resten får folk komme på Høstofferdagen for å høre, hilser og oppfordrer Øystein Brinch.

Menighetsturen søndag 2. oktober ble en oppdagelsesferd til en ukjent idyll. Og for en oppdagelse! Naturreservatet Leinøra viste seg å være et helt usedvanlig vakkert og  spesielt sted. Trær og busker med knall organge Tindved-bær, smekkfulle av C-vitaminer, sto nærmest som en vegg langs grusveien og gressletta som vi etablerte som base. Og når sola overvant regnet, ble hele turen en skikkelig vitamininnsprøytning for de 17 + hund som deltok!

Leinøra er en del av Gaulosen naturreservat og landskapsvernområde ved utløpet av elva Gaula. Hardbarkede trondhjemmere som var med på turen, måtte med undring bekjenne at de aldri hadde hørt om stedet før, langt mindre vært der. Leinøra er en ukjent idyll og «hemmelighet», bare 25 minutters biltur fra Trondheim sentrum!

Det går turvei gjennom reservatet slik at det er lett å komme frem både til fots, på sykkel og med barnevogn. Tre minutter etter at vi hadde forlatt parkeringsplassen og startet spaserturen langs grusveien innover Leinøra, befant vi oss plutselig i en helt spesiell og unik «botanikk». Et stykke lett tilgjengelig «villmark» – og usedvanlig vakkert! Det bugnet av Tindved, fulle av bær – store orange klaser av syrlige c-vitaminbomber. Reservatet har også mange andre sjeldne/uvanlige trær og planter – og et veldig rikt fugleliv.

Det regnet ganske heftig i starten på menighetens søndagstur, så at 17 møtte opp var egentlig imponerende. Og etterhvert ga regnet seg, sola begynte å skinne og vi hadde en særdeles flott turopplevelse. I «basen» ble det tent bål til grilling av pølser og smørbrød. Noen plukket tindvedbær, og de unge lekte og kastet flyndre på elva som lå blikk stille og blank mens landskapet omkring speilte seg i vannflaten. Rett og slett vakkert! Kjempetakk til Sven og Kristin Nørsett som hadde turansvaret og viste oss dette paradiset!

Fakta om Leinøra

Noen fakta om Leinøra, som vi garantert skal tilbake til!: Samlebegrepet Gaulosen naturreservat og landskapsvernområde omfatter de tre verneområdene Gaulosen naturreservat, Leinøra naturreservat, og Gaulosen landskapsvernområde. Verneområdene ble opprettet i 1983, etter at Leinøra hadde vært fredet separat siden 1971. I nesten direkte tilknytning til landskapsvernområdet ligger også Lauglolia naturreservat (opprettet 2001) og Apoteket naturreservat (opprettet 1987).

Det utvidede verneområdet som ble etablert i 1983 skal ivareta flere botaniske vernebehov, både arter og landskapstypen. Alle planter på land og i vann er fredet, men det er lov å plukke bær og matsopp. Foruten Tindved, finnes arter som fjørekoll, strandrug, saltsiv, rødsvingel, engkvein, gåsemure og hvitkløver i området. Området er dessuten rasteplass for trekkende våtmarksfugler, ender og gjess, og hekkeområde og overvintringsområde for flere arter. Over 200 forskjellige fuglearter er registrert i området, og 12 fuglearter som er registrert i Leinøra-området er på̊ rødlista.

Området er kjent for å være et viktig tilholdssted for vannfugl det meste av året. Den varierte og spesielle naturtypen på Leinøra fungerer også som hekkeområde for stokkand, strandsnipe og en mengde spurvefugler. I vinterhalvåret har ofte sangsvane, gjess og ender tilhold, når området ikke er islagt. På grunn av de store mengdene med tindvedbær enkelte år, kan en rekke spurvefugler som normalt trekker bort fra Trøndelag, ha tilhold i området utover vinteren.

25 minutter fra sentrum! Forbløffende!

Engasjerende og actionfylt gudstjeneste i dag, søndag 25. september! Tema var «Jesus møter den lamme mannen». Selv om både Jesus og den lamme mannen i høyeste grad var med, var det hjelperne Jon (Løvland) særlig fokuserte på og trakk fram i sin preken.

Altså de som laget hull i taket på huset der Jesus var for å heise ned sin lamme venn. For uten disse hjelperne, hadde møtet mellom den lamme og jesus aldri funnet sted. Også i vår hverdag som kristne, og i vår virksomhet som menighet og kirke er vi avhengig av å fungere som «hjelpere» for å skape situasjoner og rom for møter med Jesus.

Men menighetsrådgiver Jon sto ikke bare ved lesepulten og preket. Her var det action! Ut fra det ene galleriet var det spent en hvit presenning som et slags tak eller overbygg; som alle lurte på hva var da de kom inn i kirken. Lekkasje? Oppussingsprosjekt? Nei da. Plutselig ble det liv og røre på galleriet. Noen rev en stor flenge i presenningen, så det ble et skikkelig hull;  og fire ivrige hjelpere firte en for anledningen lam Trygve (Sivertsen) ned gjennom hullet og ned på kirkegulvet. Der ble han lagt på båre og fikk sine synder tilgitt, og deretter kom han seg, som den lamme mannen i evangeliet mirakuløst raskt på fotene igjen – og kunne fortsette sin tjeneste som dagens lydteknikker. (Tryge, altså)

Kirkebandet og lovsangsgruppa var i storform og leverte en rekke engasjerende sanger i løpet av gudstjenesten som for øvrig ble meget godt ledet av Sunniva Lystrup (fra Oslo Central, men nå student i Trondheim).

Når husband med piano (Jon Løvland), bass (Per Anders Mortensen), gitar (Arvid Strømme) og slagverk (Isaac Khan) dessuten fikk brusende selskap av kirkeorgelet (Takako Ueno) i sluttsalmen «Åpne hjerter» – ja, da var i grunnen alt veldig greit for de 31 som hadde møtt fram.

Og kirka har plass til mange fler! Så neste gang…

Hvem var han, den Jesus som møtte og møter mennesker? Han som sa «Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere…» Han som spiste og drakk med syndere, tok kontakt med fremmede og utstøtte og derfor brøt med de religiøst aksepterte og sosialt etablerte mønstrene på så mange måter?

Jeg har i mer enn 50 år nå brukt store deler av tiden min til å lese og skrive om Jesus. Studere Jesushistorien – og fortelle den. Tilbe ham og følge ham. Og gjennom alle disse årene har det slått meg hvor vanskelig han er å forstå seg på.

tanker om smått og stort – er pastor Kjell Werners Rødders faste spalte på hjemmesiden vår. Her vil han med uregelmessige mellomrom regelmessig gjøre akkurat det: dele sine tanker om smått og stort

Jesus gjør noe

Kan hende er det betegnende at Jesus selv ikke etterlot seg noe skrift. Slik at å tro på ham ikke er det samme som å sette sin lit til en tekst. Det handler mer om å få tillit til en person som taler direkte til oss. Slik at hver gang vi setter oss ned for å lese i Bibelen eller høre, er det for å oppdage hva Jesus har å si oss akkurat nå, der og da. Nesten som å spørre ham: «Hva ville du Jesus gjort i min situasjon?»

Og så, når vi tror vi har funnet svaret er det ofte bare for å oppdage at Jesus er større enn vi kan forestille oss. Større enn kirken har kunnet tenke seg, og større enn alt ulike religiøse strømninger har prøvd å holde ham fast i. Ingen av våre tanker om ham kan gi oss det hele bildet. Han er alltid større enn vår forestillingsevne.

Når jeg leser evangeliene kan jeg ikke unngå å merke hvordan mennesker dras mot Jesus fordi han gjør noe. Han helbreder syke, metter sultne mager, redder liv. For mange blir brødet han gir dem viktigere for troen enn det brødet han selv er for dem.

«I skiftet som har skjedd i vår tid, fra det rasjonelle til det følelsesladede, blir argumentene for en bestemt tro eller livsanskuelse knyttet opp mot nytteverdien: Funker det?», skriver Peter Halldorf (kjent svensk pinsepastor, teolog og forfatter). Det er ikke lenger Gud og hva han gjør som står i sentrum, men mennesket selv og hva som tjener hennes eller hans eget beste. Når Jesus utfordrer til radikal etterfølgelse og et liv i tjeneste, var og er det mange som trekker seg. Men mange fant og finner også i dag at Jesus ikke bare var kristendommens opphav. Han er i egen person selve innholdet i kristen tro.

Grepet og båret

Jeg sitter og skriver dette med ferske inntrykk fra en uke i Taizé; det felleskirkelige klosterfellesskapet i det østlige Frankrike. I dette fellesskapet møtte jeg mennesker av alle nasjonaliteter og i alle aldre. Jeg ble grepet og båret av rytmen i tidebønnene, av Kristustilbedelsen, av gleden, alvoret og enkelheten, de korte sangbare bønnene, skriftlesningen og stillheten sammen med hundrevis av andre – mens vi satt eller knelte i forsoningskirken. Det var noe autentisk ved stedet og menneskene; slik kirken var tenkt å være. Ribbet for makt og ære, mer opptatt av å tilbe og tjene kirkens Herre, bry seg om fattige, lidende og utstøtte, opptatt av å inkludere og gi omsorg.

Pastor Kjell Werner

Hvorfor og hvordan skal vi være (metodist)kirke i og for Trondheim? Hva slags kirke og menighet vil vi være? Kan vi ”make a difference” – og hva er i så fall det? Slike grunnleggende spørsmål ligger bak når Trondheim Menighet i høst går inn i et spennende utviklingsprosjekt. Prosjektet tar utgangspunkt i vår egen situasjon, våre ressurser, vårt potensiale og våre visjoner.

– Dette er ikke et opplegg laget for skrivebordsskuffen, men en levende plan for aktiv bruk og utvikling av menigheten i årene som kommer, understreker menighetsrådgiver Jon Løvland. Første samling er tirsdag 20. september kl. 17.30 – 21.00.

Jon, som skal lede rådgivnings/utviklingsarbeidet sammen med vår nye pastor Kjell Werner Rødder, oppfordrer ikke minst menighetens ungdom og studenter til å engasjere seg i arbeidet med å definere og forme fremtiden for menigheten de er en del av.

– Det aller meste av arbeidet skal vi gjøre sammen som menighet i plenum, med ”brainstorming” og samtaler. Det er viktig for prosessen at så mange som mulig blir med på dette gjennom hele prosessen; både unge, voksne og eldre, understreker Jon Løvland.

Tilsynsmann Steinar Hjerpseth ønsker Trondheim lykke til:

«Jeg ser veldig positivt på den prosessen som Trondheim menighet nå er inne i. Som tilsynsmann og tidligere menighetspastor gleder jeg meg over alle gladmeldingene og gode signaler som jeg får fra Trondheim! Jeg tror at et slikt menighetsutviklingsprosjekt vil underbygge den positive utviklingen. Det er noe med å få innspill og utfordringer fra noen som kommer og kan se menighetslivet litt utenfra. Samtidig er det en prosess som gjøres lokalt og som bevisstgjør på hva det er å være menighet i vår tid. Jeg ønsker dere lykke til og Guds velsignelse over arbeidet!»

Lederen av menighetsrådet vårt, Arvid Strømme sier det slik:

«Menighetsrådet er meget positiv til å kjøre et utviklingsarbeid. Det virker fornuftig med et aktivt og planmessig forhold til videreutvikling av menigheten vår, det er derfor spennende og motiverende med et opplegg som er utarbeidet for akkurat dette.»

Første samling tirsdag 20.9

– Menighetsrådgivningen er et tilbud til alle landets menigheter, og har to hoveddeler, fortsetter Jon å forklare. Det er 1) en strategisk planleggingsprosess, og 2) en bønneprosess for planleggingen og arbeidet som skal gjøres. Gjennomføringen tar omkring et år, mens oppfølgingen kan strekke seg over ytterligere et til to år, basert på menighetens valg og ønsker, sier Jon Løvland.

Første samling er tirsdag 20. september og temaet er ”Nå-analyse”. Da skal vi altså samtale om, og analysere, dagens situasjon i menigheten. Senere blir det ytterligere tre-fire samlinger utover høsten og vinteren, sier Jon. Hver samling vil vare ca 3,5 timer, og temaene er ”Verdigrunnlag og oppdragsbeskrivelse”, ”Visjons- og strategiutforming” og ”Handlingsplan, inkludert plan for lederutvikling og oppfølging etter prosjektperioden.”

– Hva er målsettingen/hensikten, og hva kan Trondheim menighet tilføres ved å delta?

– Målsetningen er at menigheten skal få et klart bilde av seg selv og formulere hvorfor vi er menighet i Trondheim (verdigrunnlaget), hva det er meningen vi skal gjøre (oppdraget), hva vi ser og drømmer om for menigheten (visjonene våre) og hvordan vi skal nå det vi ønsker (strategiene), sier Jon.

– Og din rolle?

­– Jeg er menighetsrådgiver, ansatt på landsbasis av Metodistkirken i Norge i 40%. Jeg skal bistå menigheten som verktøymaker og rådgiver i utformingen av menighetens strategiske planleggingsprosess, forklarer Jon. Han er involvert i dette arbeidet i ti av våre menigheter, og gleder seg til å ta fatt på oppgaven også i Trondheim menighet hvor han har fått jobbe det siste året. Han vil samarbeide tett med menighetens nye pastor, Kjell Werner Rødder, som dessuten har vært med på den samme prosessen i vår menighet i Haugesund.

– Hvilke andre norske menigheter har gjennomført/er inne i programmet?

– 14-15 menigheter har gjort avtale og er allerede i, eller på vei inn i denne prosessen. Det er Tistedal, Kjølberg, Mysen, Øståsen, Skien, Kragerø, Arendal, Egersund, Haugesund, Fyllingsdalen, Molde, Trondheim, Skånland og Hammerfest. Flere er dessuten i kontakt for oppstart, forteller Jon.

– Hvem har utviklet/står bak opplegget?

– Strategisk planlegging er et kjent verktøy som brukes i mange sammenhenger. Opplegget vi bruker er bygget på Aubrey Malphurs bok «Advanced Strategic Planning» (model for church and ministry leaders) tilrettelagt av pastor Leif S. Jacobsen for norske forhold og implementering i norske menigheter, sier Jon Løvland. Han oppfordrer alle menighetens medlemmer til å være i forbønn for prosessen, og at dette tas med som et bønnetema i våre gudstjenester og samlinger i tiden fremover.

—

Bygger på kirkens strategiplan

Menighetsrådgivings/utviklingsprogrammet som nå gjennomføres i mange norske metodistmenigheter, er et resultat av Strategiplanen for Metodistkirken i Norge.

Planen ble først vedtatt på Årskonferansen i 2012 og er senere ajourført/justert. Strategiplanen tar utgangspunkt i en definisjon av kirkens visjon og oppdrag.

Dette er visjonen:

Metodistkirken – mennesker med åpne hjerter, åpne sinn, åpne dører! En relevant, åpen og vital kirke, hvor mennesker finner tro og tilhørighet, og utrustes til tjeneste som Jesu etterfølgere”

Og dette er oppdraget:

”Forme disipler for Jesus Kristus slik at verden forandres”

Store deler av strategiplanen handler om å styrke kirkens menigheter, og å tilføre ulike ressurser til menighetene. Den enkelte menighet må arbeide med og utvikle egne strategiplaner som er lokalt tilpasset, og som samtidig er i samsvar med strategiplanens fokus og hovedmålsettinger.

Tilsynsmennene formulerte i sin rapport til Årskonferansen i 2015 noen verdier og noen kjennetegn som de håper kan være verdier og kjennetegn som kan prege alt arbeid i kirken. Stikkord for verdiene er: Kristussentrert, Ansvarlige og kvalitetsbevisste, Samarbeidene og teamorienterte, Ærlige og troverdige, Ydmyke og lyttende.

Og her er stikkord knyttet til kjennetegnene som handler om vår praksis som kirke:

Radikal gjestfrihet, Levende og relevante gudstjenester, Målrettet trosopplæring, Modig misjon og tjeneste, Generøsitet.

• Du finner en fyldigere, oversiktlig presentasjon av Strategiplanen her: http://www.metodistkirken.no/hoved/om/visjon-og-strategiplan