Søndag 4. september var vi 23 barn unge og voksne + hunden Balder som samlet oss til søndagstur ved Kobberdammen. Og hvem møtte opp? Jo menighetens gode, gamle venn professor Peder Borgen (88,5 år), eller «gjenferdet» som han selv smilende titulerte seg!

Peder, som var særdeles aktivt medlem av Trondheim menighet i sin tid som professor ved NTNU, har tatt turen fra Lillestrøm til Trondheim noen dager, av diverse årsaker og sammenhenger; blant annet knyttet til innvielsen av nytt administrasjonsbygg for Vitenskapsselskapet og samtaler om neste års store, nasjonale 100-årsjubileum for det historiske samepolitiske møtet i 1917 som danner grunnlaget for Samenes Nasjonaldag  (et møte som ble holdt i Metodistkirken i Trondheim i ferbuar 1917).

Og ettersom det ikke var vanlig gudstjeneste i kirka denne søndagen, ble spreke Peder med oss på tur! Det ble et hjertelig gjensyn, ikke minst med hans jevngamle Trondheimsvenner, Agnes og Bjørge Nilsen.  3 x 88,5 = 265,5 år!! Mye metodisthistorie og -erfaring samlet rundt kaffe og Twist på den bordenden ved Kobberdammen! (Se foto over) Ja, Bjørge hadde båret med seg tørr ved i sekken, og kunne ønske oss andre velkommen til et bål som allerede brant lystig i vannkanten! Spreke, uendelig trofaste metodister, rollemodeller og forbilder!

Ikke før er vi hjemme fra menighetsweekend sist helg, så dro vi altså på tur igjen. Bare en «søndagstur» denne gangen, slik Trondheimsmetodistene regelmessig gjør. Turen gikk til idylliske Kobberdammen, et av de mange vannene i den vakre Bymarka. Været ble faktisk bra; vi spiste, grillet, pratet og koste oss ved vannet i solskinn – før det ble litt gråere og våtere, men da skulle vi hjem uansett! 23 var med på turen, i alderen 0,6 til 88,5 år!

Neste søndag er det vanlig gudstjeneste i kirka  kl. 11.00 v/ Bjørn Gunnar Andersen. Tema for den gudstjenesten er: «Jesus møter Emmaus-vandrerne». Sannelig, var de ikke på tur de også…!

Didn’t it rain, children?
Talk ’bout rain, oh, my Lord!
Didn’t it, didn’t it, didn’t it, oh, my Lord?
Didn’t it rain?

Jo, gjett om det gjorde! Årets menighetstur til Søvassli Ungdomssenter den søkkbløteste i manns minne. Selv om regnskyllene ikke akkurat nådde helt opp til Noah-og-arken-proporsjoner, så skapte regnet for deltakerne en ny referanse for den gamle gospellåten!

Vi bikket akkurat 40 deltakere, og det er noen år siden sist vi var så mange! En herlig gjeng, med aldersspenn fra 7 til 88 år! Gledelig mange barn, ungdommer og studenter! Vi hadde også med oss vår nye pastor Kjell Werner Rødder og hans kone Jorunn, samt menighetsrådgiver Jon Løvland med fru Hilde og datter Lina.  Jorunn ga oss på lørdag en utrolig interessant, engasjert og engasjerende orientering om arbeidet for  innvandrerkvinner som Haugesund menighet driver! Snakk om å gjøre «kirke» til et verb!  Lina Løvland lærte oss gjennom helgen en rekke nye sanger.

Men tilbake til været. Det regnet faktisk så mye, at det som egentlig var ganske deprimerende ble direkte stas og en opplevelse vi vil huske og snakke om! Dessuten hadde vi det kjempeflott! Som gode metodister valgte vi å se det som «nådens regn», og tilbrakte mange timer utendørs.

En tømmerlavvo fungerte som arken; der kunne vi sitte delvis tørt og innta lunjsmatpakke, kako, kaffe og te – og de som ville kunne grille matpakka på bål – og det ville mange. Godt smakte det også, selv med brunost! Noen gikk en litt lengere tur enn andre, og noen lekte og noen sparket fotball. Mens det regnet og regnet og regnet.  Men det regnet også flott og godt fellesskap, inspirasjon og mange gode samtaler i tillegg til lek og aktiviteter. Og ingen fulgte innlandsemissærens oppfordring til kystbedehusfolket om å kaste anker i nådens bunnløse hav… 

Søndag morgen kom heldigvis det tørre land nok en gang til syne, og vi kunne ferie gudstjeneste med solen flommende inn gjennom vinduene! Pastor Kjell Werner Rødder prekte, og vi hadde flott sang av både en barnegruppe og en ungdomsgruppe. Deler av gudstjenesten hadde form av en bønnevandring, med nattverd og andre «poster» som lystenning, bønnelapper og mulighet til dåpsbekreftelse ved å dyppe et par fingre i vann tegne seg selv med korstegn på pannen.

Som vanlig god mat, hyggelig stell og fine lokaliteter på Søvassli. Vi kommer nok tilbake!

Samlingsgudstjenesten 21. august ble en knallstart på det nye metodistiske arbeidsåret. Tre nye medlemmer ble tatt opp i kirken, ny pastor startet sin virksomhet og omkring 50 frammøtte gledet seg over en samlingsdag som ga motivasjon og inspirasjon.

De nye medlemmene i Trondheim menighet og den internasjonale the United Methodist Church, er Hanna Burkeland, Annie Burkeland og Aasmund Nørsett. (På bildet over ser vi foran fra venstre Annie, Hanna og Aasmund. Bak står pastor Kjell W. Rødder og Jon Løvland.)

Dermed har menigheten og kirken vår fått seks nye medlemmer i løpet av et par måneder. Det er Trondheimsrekord i moderne tid! Pastor Kjell Werner Rødder og menighetsrådgiver Jon Løvland ledet den høytidelige handlingen. Etter opptakelsen sang vi passende nok Jons nyskrevne og -komponerte salme «Åpne hjerter, sinn, og dører» som tar utgangspunkt i United Methodist Churchs motto. Og deretter kunne Jon presentere vårens (2017) konfirmant, Jesper-Amandus Hansen.  Også det en skikkelig gladhendelse!

Etter gudstjensten var det kirkekaffe i Wesleysalen – og der summet det! Tydelig at at folk satte pris på samling og fellesskap etter en lang sommer.

I Guds arbeidsrom

Samlingsdagen ble menighetens første ordentlige møte med vår nye pastor Kjell Werner Rødder. Det skapte håp og forventning om et langvarig forhold!  Høstens gjennomgangstema er «Jesus møter….» og pastor Rødders preken hadde overskriften «Jesus møter hjemmemenigheten». Med utgangspunkt i fortellingen om Jesu første framtreden i synagogen i Nazaret (Lukas 4: 16-30) tok pastor Kjell Werner oss med inn i det han kalte «Guds arbeidsrom»; rommet som etableres straks teskten er lest og hvor vi utrustes og utfordres til å oppleve, tolke, forstå og gjøre teksten relevant for våre liv og andres.

Det som var en helt vanlig synagogegudstjeneste i Nasaret, tok en uvanlig vending gjennom Jesu overraskende og provoserende tolkning av skriften. «Guds virkelighet er her og nå», var Jesu sjokkerende budskap til sine bysbarn i Nasaret; Guds rike er allerede her og i virksomhet. Alt det gode som flyter fra Gud er nå. Himmelens herlighet har rykket ned på jorden og inn i tiden. Nasareerne ble rasende. De kunne ikke forestille seg at Gud kunne åpenbare sitt nærvær på fremmed mark og for uverdige, fremmede mennesker som enken i Sarepta og syreren Naaham, slik Jesus forklarte teksten.

Når vi leter etter tegn på at gud rike er virksomt og nærværende nå, sprenges gjerne våre rammer. Lukasteksten viser oss at vi finner tegn på Guds nærvær der vi kanskje ikke venter det. Men noe vet vi; der barmhjertlighet og kjærlighet bor, der er Gud, sa Kjell Werner.

Vi kan drømme om tilstand hvor alt er perfekt og på plass med tanke på helse, arbeid, økonomi og familieliv. De færreste opplever det samtidig. Men Guds ord sier; Guds rike er her og nå – også vi kan erfare Guds frigjørende og gode nærvær fordi Gud fortsatt møter sin menighet – den gang og i dag. I denne Guds virkelighet og fellesskap mister det som river ned og ødelegger sin kraft. Menighetsfellesskapet er et «gudsriketegn», understreket vår nye pastor; et fellesskap som erstatter motløshet og avmakt med håp, mot og dristighet.

Vi er som mennesker, menighet og kirke kallet til å speile Guds kjærlighet, godhet, barmhjertighet og nåde – også som en nødvendig og trassig protest mot alt som bryter mennesker ned i dagens verden og samfunn, sa pastor Kjell Werner Rødder.

Søndag 21. august samles vi til den første gudstjenesten etter sommerferien.  Denne søndagen er er en av årets store kirkedager, og markerer starten på det metodistiske arbeidsåret 2016/2017. Vi håper at alle medlemmer og venner av menigheten møter opp og sørger for at samlingsgudstjenesten blir en flott og god opplevelse.

Vi ser framover med optimisme og er særlig glade for at vi på søndag både kan si velkommen til vår nye pastor Kjell Werner Rødder, og for at vi kan hilse tre nye, flotte ungdommer velkommen til fullt medlemskap i kirken. Bedre start på arbeidsåret er vanskelig å tenke seg!

Myldre(mid)dag

Mandag 22. august er det klart for årets første myldredag med myldremiddag kl. 16.30. Myldredagene ble raskt et meget populært tiltak i fjor, og vi håper at enda fler vil benytte anledningen til å samles til hyggelig og sosialt bordfellesskap – og etterfølgende kor/musikk-øvelser og komitemøter for de som er engasjert i det. Men det er fullstendig «lovlig» å bare komme og spise middag (20 kroner) og oppleve myldrefellesskapet!

Menighetstur for alle

Neste helg, fra fredag 26. til søndag 28. august arrangeres årets menighetstur. Den går som flere ganger tidligere til Søvassli Ungdomssenter ved Hemnkjølen, ca 75 kilometer fra Trondheim.

Der blir det program og aktiviteter tilpasset alle aldre! Fjorårets tur ble et vendepunkt og en ny start for menigheten vår. Vi satser på at stemningen og entusiasmen bare blir sterkere i år. Ikke nøl med å meld deg på!

Det ligger an til en kul weekend for alle generasjoner med lek, sang og musikk, undervisning, turer og aktiviteter av ulike slag. De mest aktive kan glede seg til både kanopadling og klatrevegg. For alle blir det en weekend fylt av godt fellesskap, med god anledning til å prate og bli enda bedre kjent. Inviter gjerne venner, familie, naboer med deg – men kom i alle fall selv! (artikkelen fortsetter etter disse bildene fra fjorårets tur!)

I år får vi blant annet besøk av vår nye prest/pastoralt ansvarlige, Kjell Werner Rødder og kona hans Jorunn. På lørdagens temasamling vil Jorunn fortelle om «Mitt og menighetens møte med innvandrerkvinner og andre kulturer» basert på erfaringer med arbeid hun driver i Haugesund Metodistkirke. Kjell Werner skal holde andakter og preke på søndagens gudstjeneste.

Lina Løvland kommer for spesielt å være sammen med ungdommene og studentene på turen, men hun vil også lære oss alle noen nye sanger.

Vår menighetsutvikler Jon Løvland skal selvfølgelig være med på weekenden. Han vil bidra med informasjon og innblikk i de prosessene som starter rundt menighetsutvikling i Trondheim i løpet av høsten.

Du kan melde deg på ved å sende en mail til : MENIGHETSTUR  – eller du kan sende en SMS til 479 75 935  – eller via en beskjed (message) på Metodistkirken i Trondheims Facebookside.

Søvassli Leir&Ungdomssenter ligger ved E39 ca 70 kilometer sør-øst for Trondheim (Hemnkjølen). Trenger du skyss – eller har ledige plasser i bilen din – så gi beskjed om det ved påmeldingen!

Vi har forsøkt, og lyktes, med å holde prisene så lave som mulig – og beløpet inkluderer to overnattinger og alle måltider fra kveldsmat fredag ettermiddag til lunsj søndag ! Det er graderte priser (barn, ungdom,studenter, voksne, familier). Vi nevner bare som eksempel at voksne betaler 1200 kroner. Studenter slipper unna med 600 kroner (!) og maks familierpis er 3750 kroner.

Konklusjonen er klar: Søvassli-weekend 26. – 28. august! Meld deg på!

Jeg blir så lei meg når så mange lar seg fange av eller fristes til å formes i andres bilde, at det blir viktigere å bli slik andre venter vi skal bli. Det er Gud som har skapt oss, alle sammen. Vi bærer hans bilde, og ingen av oss var offer for et hendelig uhell eller en dårlig dag fra Skaperens side, skriver vår nye pastor Kjell Werner Rødder i sin nye spalte på hjemmesiden vår.

August 2016

Jeg er klar til å komme i gang som pastor i Trondheim. Nå har jeg levd noen måneder med forventningen og gledet meg til å ta fatt. To korte og spennende besøk har jeg rukket så noen av dere har jeg allerede truffet.

Jeg kommer til Trondheim for å gjøre en tjeneste. Jeg ønsker å stille meg til deres disposisjon og at vi sammen kan meisle ut veien videre.

En salme som Eivind Skeie har oversatt har fulgt meg gjennom de siste ukene og danner på mange måter et bakteppe, en visjon, en lengsel og drøm for meg og det samarbeidet vi skal inn i sammen.

Gå gjennom byens lange, rette gater,

du sommerlyse hellig Ånd.

Stryk ømt henover slitte, grå fasader, og rør de trette smilebånd,

så troen gror og håpet bor

der dørene blir åpnet for de andre.

Lås porter opp når kveldene blir sene

septembermilde kjærlighet.

Ja, syng om Gud for dem som er alene,

og dem som kjenner bitterhet,

så triste ler og blinde ser

at livet stadig vekke er verd å leve.

(Du kan med fordel lese de andre versene på nr. 520 i Norsk Salmebok)

Om å bli hva vi er skapt til å være

Et positivt selvbilde og god selvforståelse er livsnødvendig. Det fremmer en god og sunn utvikling og vekst.

Derfor blir jeg så lei meg når så mange lar seg fange av eller fristes til å formes i andres bilde, at det blir viktigere å bli slik andre venter vi skal bli. Oppfylle deres behov og drømmer. Det er jo ikke noen hemmelighet at vi formes gjennom en lang livsprosess men spørsmålet er bare hvem som former oss og til hva.

Vi gjør alle så godt vi kan… ingen tvil om det. Men like fullt formes vi i våre foreldres bilder og vi kan heller ikke si oss helt fri fra å bære på et ønske om å gjøre egne barn til kopier av oss selv og våre idealer. Ofte blir slik aktivitet bare mislykket. Likevel skjer det overalt. Det skjer i vennegruppen, i menigheten, på skole og arbeidsplasser og jo mer vi strever jo dårligere blir resultatet.

Det utfordrer vår trygghet og provoserer når noen står fram med en sterk bevissthet om å være annerledes enn det vi er vant med. Striden om homofile og lesbiskes plass i kirkens liv og tjeneste er bare ett av mange uttrykk for dette. Vi kjenner jo igjen argumentasjonen fra tidligere da det handlet om kvinners plass, om langt hår eller bestemte kleskoder.

Det pågår en massiv påvirkning og likeretting. Presse, media og reklame ensretter oss og dytter på oss fremmede selvbilder. Falske bilder og vi biter på fordi det kjennes tryggere å være som alle de andre. Ta bare det banale eksempelet de fleste av oss utsettes for når vi ser oss i speilet på prøverommet i klesbutikken. Vi blir fort både triste og oppgitte når neonlysets stråler avslører rynker og valker, feilplasserte kilo og slitte ansikter. Ikke rart det er høykonjunktur for plastisk kirugi. Vi har jo nettopp passert reklameplakatene av disse syltynne, unge og smarte modellene og vet at på vei ut vil vi passere dem på vei ut igjen. Og vi betaler prisen for denne massive påvirkningen for i vårt indre gjør vi disse håpløse ,ja bent ut meningsløse sammenligningene med idealene som holdes opp for oss og gjør alt for å finne nåde det skarpe lys i våre egne og andres øyne.

At andre bekrefter meg og gir positive tilbakemeldinger er jo i og for seg bra og til å gledes over. Men når vi blir avhengige av og så opphengt i hva andre mener om oss og det vi står for at vi strekker oss langt og lenger enn langt for å moderere både antrekk, utseende og meninger. Da ender vi fort opp som uekte kopier og forfalskninger. Da blir det galt. Vi blir ikke det vi er skapt til å være og det gjør vondt.

Det er Gud som har skapt oss, alle sammen og vi bærer hans bilde.

Ingen av oss var offer for et hendelig uhell eller en dårlig dag fra Skaperens side. Hva denne bildelikheten med Gud består i er ikke lett å komme til rette med. Kan hende er det evnen til å vandre i Guds nærhet, jeg vet ikke sikkert. Men jeg er overbevist om at Gud vil ha originalen tilbake, foredlet og forandret. Han vil ha os slik han skapte oss.

Peter Haldorf berører dette i flere av sine bøker: sann åndelighet, sier han, bidrar til å gjenskape i oss bildet av Kristus. Vi er kalt til å bli ham lik. I Jesus Kristus, han som er «den usynlige Guds bilde» , ser vi oss selv. Det avgjørende kriteriet på sann åndelighet er at den får oss til å likne mer og mer på Ham. Det fører til at vi ser på hverandre og våre omgivelser – også oss selv – med større barmhjertighet. Det gir større romslighet og åpner kanalene for Guds nåde. Det trenger vi. Det er livsviktig for liv og tjeneste.

–

Pastor KJELL WERNER RØDDER er fra august ansatt som pastor i Metodistkirken i Trondheim i en deltidsstilling. Han vil ha sin faste spalte på fast plass på hjemmesiden vår. Her vil han dele sine refleksjoner omkring en rekke tema og spørsmål – både innen og utenfor kirkeliv og teologi. Vi ønsker Kjell W hjertelig velkommen til såvel menighet som hjemmeside!

Med referanser til både Hebreerbrevet og Indiana Jones, holdt biskop Sally Dyck en massivt motiverende og utfordrende preken om nødvendigheten av å våge å gå i tro da hun talte på gudstjenesten i Trondheim Metodistkirke søndag 26. juni. Biskop Sally fikk spontan applaus fra en «menighet» med folk fra alle kontinenter og mange ulike kirkesamfunn – etter en preken ingen kunne stille seg likegyldig til.

(Du finner et referat at den kraftfulle prekenen til slutt i denne saken.)

Selv om Trondheim menighet strengt tatt har tatt «sommerferie, grep vi muligheten da Kirkenes Verdensråds Sentralkomite la sitt møte til Trondheim 22.-28.juni. Med 150 medlemmer og 200 rådgivere/gjester som representeter 345 medlemskirker i 110 land er det tidenes største ekumensike samling i Norge.

I sentralkomiteen sitter 15-20 metodister, og for noen uker siden sendte vi dem mail med invitasjoner til å feire gudstjeneste sammen med oss. Noen ble bedt om å bidra med preken, hilsener og bønner. I løpet av første del av sentralkonferansen har vi også fått kontakt med representanter for andre kirker innen og utenfor den wesleyanske tradisjonen. Dessuten har metodistene i komiteen har villig «vervet» kirkegjengere blant sine sentralkomitekolleger – og dermed kom det 40-45 «verdensrådsgjester» til gudstjensten!

For en fest! Folk fra USA og Europa, men også India, Pakistan, Australia, New Zealand, Malaysina, Nicaragua, Argentina, Brasil, Nigeria, Zimbabwe, Kenya, Benin, Kina – bare for å nevne noen. Se bare på dette bildet (under). Det var som om hele globusen var representert!

Ghanesisk lovsang og samisk joik

Gleden over å samles på tvers av så mange kirke- og nasjonale og kultuirelle grenser, var følbar allerede under summingen før gudstjenesten startet. En lovsangssekvens tidlig i gudstjenesten forsterket opplevelsen. Vår egen Amelia Adubeea fra Ghana (medlem siden 2013) synger ofte på gudstjenestene, men aldri har vi hørt henne så inderlig og sterk i framføringen som i dag. På sitt ghanesiske morsmål sang hun med kropp og sjel; øyne, ansikt og hender var med å formidle budskapet om at «hvis vi bringer våre byrder og vanskeligheter til Kristus, vil han stille alle stormene i våre liv». Vakkert, troverdig og sterkt!

Amelias lovsang ble avløst av den samiske musikeren Frode Fjellheim som med medbrakt runebomme (tromme) joiket en spontan lovsang. Folk satt som fjetret. Joiken satt som et skudd. Blant de utenlandske kirkefolkene var det noen representanter for ulike urfolk, og etter gudstjeensten ble det formidlet flere takksigelser for at vi inkluderte joiken og trommen i lovsangssekvensen. En i aller beste mening magisk stund!

Seiki Ueno, som er 1. konsertmester i Trondheim Symfoniorkester (og gift med vår faste organist Takako) var også med på å løfte gudstjenesten med et par strålende framførte Bach-stykker. Sven Nørsett ivaretok dagens liturgiske spill, preludium salmer og postludium,  på en utmerket måte ved flygelet.

Sønagens menighet hadde eksepsjonelt høy biskops- og prestefaktor. Vi «vasset» i biskoper og prester fra et mylder av kirker. Noen var blitt spurt om å bringe hilsener – og det gjorde de med glede. Og det gjør faktisk noe med en menighet i Trondheim å bli hilset av prester som Kee Sing Wong fra Metodistkirken i Malaysia og Daniel Angel Favero fra Den evangeliske metodistkirken i Argentina (flott tolket av vår Frederic Johansen) og biskoper som Mary Ann Swenson (United Methodist) og John F. White (African Methodist Episcopal Church – en «svart» kirke som ble dannet på 1800-tallet fordi datidens metodistkirke var tilnærmet kritthvit og ikke ønsket afroamerikanske medlemmer). Sterkt var det også se og høre den røslige biskop Chibuzo Raphael Opoko fra Methodist Church Nigeria be avslutningsbønnen – og vår kjære umc-biskop Mary Ann Swenson lyse velsignelsen.

Etter gudstjenesten hadde Anne Jorun Midtkil rigget til «tidenes» kirkebakkekaffe med fingermat-kaker og andre godsaker. Alle gjestene tok seg god tid; satte seg ned og pratet med trondhjemsmetodsiter og kolleger. Det var også hektisk «selfie-tid» med mye fotografering.

To av våre nye medlemmer, Ellisiv og Trygve (tatt opp sist søndag) var kirkeverter og ønsket alle gjestene velkommen til kirken. De hadde også tekstlesningene og delte ut glassengler til alle de medvirkende i gudstjenesten.

«Våg et skritt utfor stupet!»

Mange hadde med forventing sett fram til å høre den profilerte united-methodist-biskop Sally Dyck preke. Og med rette! Ingen kunne være uberørt av hennes utfordrende og motiverende budskap. I musikkretser heter det at enkelte musikere gjennom kombinasjonen flott musikk og sterk framføring, makter å få publikum til å sitte helt framme på stolkanten. Slik var det da biskop Sally prekte. Hennes tema var å følge Guds kall til å komme – og gå i tro, tillit og nåde. «Når Gud roper og kaller må vi våge å ta det første skrittet og gå – også inn i det ukjente – i tillit til at Giuds løfter og nåde holder», sa biskop Dyck.

Prekenens tekstgrunnlag var Hebreerbrevet 11:10-16 11 om Guds løfter og kall til Abraham og Sarah – løfter om barn, stor slekt og nytt land – betinget av at de ville bryte opp og gå i tro – uten å vite hvor vandringen ville ende. Kanskje har vi noe å lære av dagens flyktninger om hva det vil si å bryte opp og gå i tro og håp om nytt land og trygghet for famile, mer enn antydet Dyck.

Biskopens andre «tekst» var en scene i filmen «Indiana Jones – The Last Crusade». Der leter Indiana Jones letter sin far som har jaktet på den forsvunnede paktens ark. India Jones jages av fiender og inne i en grotte står han plutselig ved kanten av et stup. En dyp kløft som er altfor bred til at han hoppe over. I sin fars dagbok finner han en kartskisse hvor en «strekmann» tar skrittet ut i løse luften – og så kommer det en usynlig bro til syne.

Forfølgerne nærmer seg. Indiana Jones hører faren rope på ham fra den andre siden: Kom! Gå! Indiana Jones tar skrittet utfor kanten – og opplever at det faktisk er en usynlig bro som han berger seg over på.

For biskop Sally Dyck har denne filmscenen vært som en preken. «Vi kan stole på at Gud har lagt en bro – dersom vi våger å ta det første skrittet – i tillit. For vi må gå, «understreket Dyck. «Kanskje er kirken blitt for makelig? Vi er blitt «settlers» og har sluttet å være «pioneers». Kirken trenger å bryte opp og vi må våge ta det første skrittet i tillit til Guds løfter om nytt land», sa hun.

Biskop Sally trakk også inn den aktuelle situasjonen innen United Methodist Church, og innrømmet at hun kjenner på stor uro og usikkkerhet. «Fortiden jager oss. For kirken finnes det ingen vei tilbake. Gud har ført oss til kanten av et stup. Han roper på oss fra den andre siden. Han utfordrer oss til å våge gå og bli den kirken vi er kalt til å være», sa biskopen.

«Discouragement (motløshet) er blitt vår største fiende. Ja, mange er til og med blitt vredde for å håpe», sa biskop Sally som oppfordret og bønnfalt oss om å bevare håpet og tilliten til Guds løfter og nåde.

«Vi er kallet av Gud til å gå ut. Vårt oppdrag er å synliggjøre hva tro, håp og kjærlighet betyr i og for vår verden, og vår tids menensker. Et kall så vanskelig at det nesten er urettferdig? Ja, men det er like fullt vårt eneste oppdrag», understreket Dyck.

» Vi er kalt til å gå i tro – vi må synliggjøre hva tro, håp og kjærlighet er i verden. Et urettferdig vanskelig kall? Ja, med det er det vi er kallet til», sa hun. Verden trenger å se hva det betyr å ha håp og være omfattet av Guds kjærlighet og nåde.

«Hvor enn vi er i livet må vi stole på Guds nåde – og ha tillit til at det alltid dannes en bro for oss. Kan hende må vi bryte opp, ta det første skrittet ut i det ukjente og gå uten å vite hvor det ender – men vi må lytte til Guds kall: Kom! Kom! Ha tro! Gå!», sa biskop Sally Dyck som høstet spontan applaus for sin kraftfulle preken.

Postscript: For denne referenten var søndagens gudstjeneste; forkynnelsen, sangen, menneskene og det globale fellesskapet, nærmest et Simeonsk øyeblikk; og fritt sitert er det lett å slutte seg til hans utsagn fra Tempelet: «Herre, nå kan din tjener fare herfra i fred, for jeg har sett din herlighet!»

I intervjuet med generalkonferansedelegat Audun Westad som hjemmesiden publiserte i uka som gikk, om norske metodister i internasjonale umc-verv, nevnte Audun en sang som han hadde fått på hjernen mens han var på¨generalkonferansen i mai. «We are called» het den. Audun hadde lært sangen  i First UMC i Portland og oppfordret noen til å oversette den til norsk. Den utfordringen tok Roy Frode Løvland på strak arm. Vi er glade for å kunne publisere  Roy Frodes oversettelse av David Haas ”We are called”. Den er til fri bruk for alle interesserte!

(Hvis du søker på nettet etter – Haas We are called” – finner du mange linker til både piano- og gitarnoter. Youtube har også noen versjoner av sangen så du kan høre den! )

Takk til Roy Frode Løvland!

Vi er kalt

(T/M: David Haas. Norsk tekst: Roy-Frode Løvland)

Kom! Lev i Hans lys!

Skinn i Guds gledes og kjærlighets lys!

Vi er kalt til et liv i Hans rike,

å være Hans like i all evighet!

Vi er kalt, kalt til å vandre.

Vi er kalt til kjærlighet.

Vi er kalt til å tjene hverandre

i fred og rettferdighet.

Kom! Lukk opp din dør!

Rekk ut din hånd til en verden som blør!

Vi er kalt til å styrke de svake

og nedkjempe hatet med glede og fred.

 

Vi er kalt, kalt til å vandre…

Syng! Syng en ny sang!

Syng om den dagen som kommer en gang!

Må Guds Ånd da igjen tenne flammen

så vi vandrer sammen i kjærlighet!

Vi er kalt, kalt til å vandre…

Og her er originalteksten:

1. Come! live in the light!

Shine with the joy and the love of the Lord!

We are called to be light for the kingdom,

to live in the freedom of the city of God!

Refrain:

We are called to act with justice.

We are called to love tenderly.

We are called to serve one another, to walk humbly with God.

2. Come! Open your heart!

Show your mercy to all those in fear!

We are called to be hope for the hopeless,

so all hatred and blindness will be no more!

3. Sing! Sing a new song!

Sing of that great day when all will be one!

God will reign and we’ll walk with each other as sisters

and brothers united in love!

—–