“Den danske smykkeloven har gjort Danmark til et lite, usselt, selvgodt og smålig land”, sier metodistkirkens biskop i Norden og Baltikum, Christian Alsted. Han etterlyser politiske ledere som appellerer til det beste, og ikke det verste i oss. (Det har vel overføringsverdi til dagens Norge også….)

Smykkeloven, som åpner for å konfiskere flyktningers verdigjenstander, ”har gjort vesentlig skade på Danmarks internasjonale omdømme”, mener biskopen. Han mener loven klart kan settes i forbindelse med nazistenes behandling av jøder og andre forfulgte under krigen.

Etter å ha lyttet til den danske statsministerens nyttårstale, konstaterte en åpenbart frustrert biskop Alsted at han ikke hadde hørt ”en eneste tanke som løftet seg en centimeter over bakken”. Biskopen tilbyr seg personlig å betale flybilletten hvis den danske statsminister Lars Løkke Rasmussen ønsker å besøke Franklin D. Roosevelt Memorial i Washington DC hvor blant annet følgende Roosevelt-sitat er hugget I stein:

«The test of our progress is not whether we add more to the abundance of those who have much, it is whether we provide enough for those who have too little».

Biskop Alsted, som for tiden har studiepermisjon, har ved to anledninger i januar lagt ut meget klare uttalelser knyttet til behandlingen av og holdningene til flyktningene på sin Facebookside. Sitatene ovenfor er hentet fra disse innleggene. Alsted var tidlig ute med kritikk mot smykkeloven, en lov som først de siste dagene har vakt skikkelig internasjonal oppmerksomhet og harme.

Når kirkens offisielle nyhetsmedier i Danmark og Norge merkelig nok ennå ikke har tatt tak i disse sterke meldingene fra biskopen vår, får Trondheim Metodistkirkes hjemmeside gjøre det…

4.Januar skrev biskop Alsted (og vi gjengir meldingen på hans godt foreståelige dansk):

” I en tid langt vanskeligere end vores sagde Franklin D. Roosevelt «The test of our progress is not whether we add more to the abundance of those who have much, it is whether we provide enough for those who have too little». Men kan læse det og andre tanker om en nations værdier og holdninger i Franklin D. Roosevelt memorial i Washington D.C. Det er ord fra en stor og visionær politisk leder.

Etter å ha lyttet til den danske statsministers nyttårstale, – her var ikke en tanke, der løftede sig blot en centimeter over jorden, ambitionen var ordentlighed. En ordentlighed som viser sig i dramatiske nedskæringer i ulandshjælpen, i selvtilstrækkelighed og beskyttelse af vores velfærd og i at ville hjælpe så lidt som muligt.

Jeg mener, politiske ledere, som appelerer til det bedste og ikke det værste i os. Ledere som har et udsyn, der når længere end til Danmarks grænser. Ledere som kan minde os om, at udvikling ikke viser sig i, at vi sørger for mere til dem der allerede har meget, men at vi sørger for dem som har for lidt. Ledere som kan få os til at se, er livskvalitet er andet og mere end højre privatforbrug. Og så synes jeg iøvrigt, at besøg ved Franklin D. Roosevelt memorial burde indgå i den grundlæggende politiske dannelse. Hvis statsministeren vil afsted betaler jeg gerne flybilletten…”.

15. Januar kommenterte Alsted konkret forslaget til ”smykkelov” med dette innlegget:

”Med vedtagelsen af forslaget om at kunne konfiskere flygtninges værdigenstand har flertal i det danske Folketing har gjort væsentlig skade på Danmarks internationale omdømme. Der er tale symbolpolitik med formentlig yderst begrænset effekt.

Det er ikke en situation, der kan sammenlignes med krisen i forbindelse med Muhammed tegningerne. Dengang var det regeringen og ikke mindst statsministeren, som med manglende viden om religionens betydning i andre dele af verden, ikke formåede at dæmpe en krise men tværtimod fik den til at eskalere. 
Denne gang er det et flertal i Folketinget, som ikke formår at forudse den internationale reaktion, når man fremsætter en lov, som åbenlyst kan sættes i forbindelse Nazisternes behandling af jøder og andre i 1940’erne.
Det hævdes, at man på den måde vil sidestille flygtningene med herboende bistandsmodtagere. Men man glemmer den væsentlige forskel, at bistandsmodtagere har en bolig, de har møbler, tøj og andre ejendele, mens flygtningene ikke har andet, end det de bærer med sig. Derfor er den påståede lige behandling uden hold i virkeligheden. 
Nu ligger vi, som vi har redt – mon der snart er nogen der vågner op og bringer os tilbage til de værdier, vi før med rette har været stolte af.”

Vel talt, biskop! Og så håper vi metodistkirkelige medier/magasiner i Norge og Danmark følger opp Alsteds uttalelser med grundige intervjuer og annet aktuelt stoff knyttet til flyktningsituasjonen.

Loftsetasjen i Metodistkirken i Trondheim fungerte i 1941/42 som hemmelig jødisk synagoge i et drøyt år. Der ble det også feiret Bar-Mitzwah (konfirmasjon). Synagogens hellige tora-ruller og andre kultgjenstander som bønnesjal og lysestaker ble dessuten oppbevart i Metodistkirken under hele resten av krigen.

Metodistkirken ga jødene adgang til å brukte loftet som synagoge da det ble for farlig for dem å samles i private hjem etter at de tyske okkupantene tok synagogen påsken 1941. Det var metodistkirkens pastor Einar Anker-Nilsen og menighetsrådets leder Andreas Unneland som la til rette for den hemmelige synagogen uten å involvere resten av menigheten. Ingen måtte få vite at jødene samlet seg i Metodistkirken i hemmelighet. Det Anker-Nilsen og Unneland gjorde var slett ikke uten risiko; i verste fall kunne de risikert hard straff for sin assistanse.

Jødene ble instruert om ikke å komme til kirken i større grupper. De kom derfor en og en eller maksimalt to i følge, for ikke å vekke (tyskernes) oppmerksomhet. Og etter sine samlinger, forlot de kirken på samme måte. En fordel med loftsetasjen var at det var god utsikt til Lilletorget gjennom de runde vinduene, og dermed mulig å sjekke om det var tyske soldater eller andre tvilsomme personer i nærheten. Det var også en fluktrute over taket til nabobygget gjennom en liten luke i kirketaket.

Den hemmelige synagogen var i virksomhet fram til unntakstilstanden og deportasjonen av jøder fra byen i oktober 1942. Pastor Anker-NIlsen og menighetsrådsleder Unneland sørget da for å ta vare på synagogens bokruller (torahen), diverse kultgjenstander og dokumenter. Disse ble gjemt i et trangt, lite rom under den siste trappeavsatsen opp til – også det uten at resten av menigheten visste noe – og gitt tilbake til den sterkt reduserte jødiske menigheten da synagogen ble gjenåpnet 14.oktober 1947.

Jødisk begravelse

Metodistkirkens pastor Einar Anker Nilsen hadde allerede før krigen etablert god kontakt rabbiner Jacobsson og det jødiske miløjet i Trondheim. Jacobsson var i Sverige da krigen brøt ut og oppholdt seg der til krigen var over. I 1943, da nesten alle jøder var borte fra Trondheim, mottok Anker-Nilsen en hemmelig henvendelse fra Sverige om han kunne ta seg av to syke, eldre jødiske kvinner som lå fordøden på Kalvskinnet sykehus i Trondheim, og sørge for at de fikk en hederlig begravelse. Uten å nøle påtok Anker-Nilsen seg oppdraget. de to kvinnene døde i mars og april 1943. Anker-Nilsen sørget for at de døde ble svøpt og lagt i kister laget i tråd med jødiske regler. På sykehuset leste han også fra Salmenes bok og ba en bønn. I forbindelse med den første begravelsen ledet metodistpresten an i et sørgetog gjennom byen og til begravelsen på den jødiske kirkegården i Trondheim. Sørgetoget vakte oppsikt. Tyske soldater stanset opp for å se hva som foregikk, men grep ikke inn mot Anker-Nilsen og de andre som deltok i begravelsen.

Minneplakett

I forbindelse med Trondheim metodistmenighets 100-års jubileum i 1981, ble det montert en minneplakett på kirkes nordvegg ut mot Cicignonsplass. Plaketten som ble ble avduket av byens ordfører Olav Gjærevoll har følgende tekst:

«Under naziokkupasjonen 1940-45 ble loftsrom i Metopdistkirken brukt som hemmelig synagoge i 1941-42. Toraruller m.m ble skjult på kirkens loft. Kirken ble brukt av flere kirkesamfunn. Tvangsevakuerte fra Finnmark ble innkvartert i kirken 1944-45.»

—

Bakteppet er dramatisk, alvorlig og tragisk, men Trondheim Metodistkirke glad for at menigheten og kirken vår gjennom «den hemmlige synagogen» ble en del av den jødsike synagogens og jødenes historie i Trondheim.

Selv om Metodistkirken (The United Methodist Church) i flere vedtak har tatt klar avstand fra den israelske okkupasjonen og bosttingspolitikken i okkuperte palestinske områder, så står kirken fullt og helt på jødenes side i kampen mot jødehat, antisemittisme og trakassering i dagens verden.

—

Tittelen er et sitat fra forordet til Metodistkirkens Sosiale Prinsipper, og en forlengelse av følgende utsagn: United Methodist Church tror at Guds kjærlighet til verden er en aktiv og engasjert kjærlighet; en kjærlighet som søker rettferdighet og frihet.

Og deretter heter det i forordet: «Derfor bryr vi oss nok om folks liv til å risikrere å tolke Guds kjærlighet, til å ta standpunkt, til å utfordre oss alle til handling, uansett hvor kontroversielt eller kompleks.»

I tillegg til prinsippene, har Metodistkirken også en «sosial trosbekjennelse». Prinsippene og trosbekjennelsen er en del av Metodistkirkens teologiske dna; vår identitet.

Den sosiale bekjennelsen er i følge kirkeordningen vår » et grunnleggende utsagn om vår overbevisning om de fundamentale forhold mellom Gud, Guds skapelse og menneskeheten.»

Slik lyder de første leddene i bekjennelsen:

Vi tror på Gud, som er verdens Skaper og på

Jesus Kristus, som er skaperverkets forløser.

Vi tror på Den hellige ånd, som lar oss ta imot Guds rike gaver.

Vi bekjenner med anger at vi har misbrukt disse gavene til å dyrke andre guder enn den eneste, sanne Gud.

 Metodistkirken i Trondheim har en liten brosjyre med teksten til hele den sosiale trosbekjennelsen, samt linker til de sosiale prinsippene. Ta gjerne med deg en hjem neste gang du er i kirken!

Du finner også mer om De Sosiale Prinsippene som eget punkt i menyen på hjemmesiden vår: http://trondheimumc.com/vare-sosiale-prinsipper/

Uten mat og drikke duger metodister heller ikke. Med myldremiddag er ikke det noe problem! På årets andre myldre(mid)dag var vi nok en gang over 30. Neste gang må DU også komme!

Unge og eldre, skoleelever, studenter, konfirmanter, yrkesaktive og pensjonister samlet seg omkring Ediths gryter. Ertesuppe og kylling/pasta-salat og en gryterettrest fra søndagens studentmiddag gikk ned på høykant. Kaffe, te saft og kakerester fra søndagens kirkekaffe rundet av et måltid med veldig god summing rundt bordene! Deretter var det myldring med korvirksomhet og speidermøte!

Myldre(mid)dagen har på kort tid etablert seg som et veldig hyggelig, flott og viktig fellesskapstiltak. Vi oppfordrer alle trondheimsmetodister til å benytte seg av denne muligheten til et rimelig og godt middagsmåltid, sosialt fellesskap på tvers av generasjonene – og mulighet til å delta i ulike aktiviteter etterpå. I første omgang er myldretilbudet etter maten mest rettet mot sang/musikk-aktiviteter og speider, men her er det egentlig opp til enhver å foreslå en aktivitet! Men det er helt OK å «bare» komme til middag også! Vi ses!

Det krydde av prinsesser, harpeuser, løver, supermenn (og kvinner), tiger, dinosaur, giraff. fotballspiller, klovner og mere til i kirken søndag 24. januar! Karnevalgudstjenesten ble en fargerik og flott opplevelse for 51 små og store.

Mange hadde fulgt oppfordringen og kledd seg ut. Kirken var pyntet med massevis av ballonger. Familiekoret gledet med flere flotte og friske sanger. Menigheten sang med på mange av sangene, men da vi skulle lære «Barnesamba» ble det klart at vi rent rytmisk fortsatt har noe å gå på før sambatrinnene sitter som de skal.

Alle dåpsbarn under konfirmasjonsalder som var tilstede, fikk hver sin kirkebok/bibel/aktivitetsbok. Sylvi (Larsen Strømme) hadde med seg «barnestund-kofferten» og det ble fort fullt av unger rundt henne. Opp av kofferten hentet hun opp kostyme til seg selv og Jon ()Løvland), og dessuten fikk hele menigheten hver sin maske utdelt av barna. Det var tema i Jons preken, hvor konklusjonen var at vi kunne ta maskene av; vi trenger ikke ta på oss maske og gjøre oss til andre enn de vi er for Gud. Gud er uansett bak masken og han vilse oss som vi er!

Etter gudstjenesten var det meget god kirkekaffe og kaker i Wesleysalen. Det er allerede grunn til å glede seg til neste års karnevalgudstjeneste, for dette må bli en tradisjon!

Med sang, innslag for barna og  medvirkning ved nattverden, bidro metodister til å sette sterkt preg på fellesgudstjenesten i Ilen kirke i Trondheim søndag 17.januar. Gudstjenesten hadde form av en «familiemesse» med dåp.

De årlige fellesgudstjenestene med Ilen menighet er en over 35-årig tradisjon. Vi møtes på omgang hos hverandre, et år i Metodistkirken og neste i Ilen kirke. Gudstjenestene legges også gjerne til en søndag i forbindelse med Bønneuken for kristen enhet. Dette er en flott markering av samarbeidsavtalen «nådens fellesskap» i praksis.

Metodistene som deltok i søndagens familiemesse, gikk i åpningsprosesjonen sammen med to dåpsbarn/foreldre og Ilen menighets prester. Synnøve Sivertsen var en av tekstleserne og en metodistisk korgruppe på fem sangere bidro med lovsang som høstet applaus! Sylvi Strømme hadde med seg kofferten hun bruker under «barnestunden» i våre egne gudstjenester. I ilen kirke engasjerte hun en stor og ivrig barneflokk ved å  ta fram ulike ting som ledet fram til spørsmålet om hvordan vi kan se Gud. Det var også tema for kapellan Lars Sperres preken. Vår menighets daglige leder Inger Marie Hoggen, medvirket i nattverdsutdelingen.

Det var mye folk i kirken, blant dem en god del metodister. Kapellan Sperre takket både for tradisjonen med fellesgudstjeneter, og de fine innslagene fra menigheten vår.

Neste januar er det Ilen menighet som kommer til oss, og det gleder vi oss allerede til.

Søndag 3. januar trosset 11 metodister sprengkulda i Trondheim og deltok i menighetens første «ribbemarsj». Neste år bør vi bli enda flere, for dette må gjentas!

Ribbemarsjen var et initiativ fra Synnøve og Edvard Sivertsen, og deres hjem var en meget takknemlig bolle-og-kakao-base da ribbemarsjen var over. Vi startet på parkeringsplassen ved KVT og marsjen gikk på gangveier oppover mot Tiller, med 10 innlagte quiz-poster underveis i en drøyt en kilometer lange løypa. Spørsmålene krevde at det var både unge og eldre på laget for å svare riktig. Ribbemarsjen var et flott tiltak, og noe som bør fenge mange neste år! Et flott menighetsfamilietiltak og så lavterskel at det bør inspirere til å invitere vanner, kolleger  og naboer!