Kategoriarkiv: ANDAKT

refleksjoner i advent iV

2023-12-21 Ole-Einar Andersen Legg igjen en kommentar

Presten vår, Christina Thaarup, har til hver søndag i advent tenkt adventstanker som vi har publisert her på hjemmesiden TORSDAGEN før.

Nå har hun tenkt ferdig for 4. søndag i advent, og du kan lese CHRISTINAS SISTE refleksjoner her:

Hjerterom for Jesusbarnet

Vi har kommet fram til årets siste adventssøndag, 4. søndag i advent, som i år også er julaften. Alle fire lys er tent. Ventetiden er over. Julehøytiden er her.

Gleder du deg? Er du spent? Merker du julestemningen? Eller du stresset? Oppgitt? For mye å gjøre og for lite tid til å gjøre det i? Og hvordan er det med ditt hjerterom, hva er det som tar plass i ditt innerste?

Første søndag i advent stilte jeg oss alle disse spørsmål:

Er det rom hos oss, hos deg og meg til å ta imot Gud som kommer til oss enda en gang i juleevangeliet, i salmer, i bønner, i nærvær, i stillhet, i felleskapet med familie og venner eller er vi dem som sier: Nei, her ikke plass. Alt er opptatt. Finn et annet sted å være, et annet hjerte å finne rom i. Har vi hjerterom for Jesusbarnet? For den store, omfavnende, betingelsesløse kjærlighet som Gud sendte til alle som ville ta imot den for to tusen år siden og som han har sendt til oss hver eneste dag siden den første julenatt.

Jeg gleder meg til mange ting denne julen. Gleder meg til tid med familie. Gleder meg til god mat og julesang. Til gaver og lek med tantebarn. Jeg har mye å glede meg over. Enda mer å være takknemlig for. Selv i en urolig og vanskelig tid. Det håper jeg også du har og at du kan se at du har det. For jeg tror at noe av det som virkelig skal kunne åpne opp ditt og mitt hjerterom for Jesusbarnet, Guds fineste gave til oss mennesker noensinne, det er takknemlighet og det er å prøve og løfte blikket. Se stjernene på himlene. Stjernene i vinduene i hjemmene til folk. Julelysene rundt omkring. Lys midt i alt som er mørkt og kan virke mørkt.

I en dansk julesang, med tekst av presten og dikteren Johannes Møllehave og melodi av artisten Anne Linnet, synger vi i første vers:

En stjerne på himlen og flere og flere. I natt føder himlen med jordiske veer. I natt lover himlen at den vil befri oss. Maria på eslet. Med lille Messias.

Det sies så mye i dette første verset. Himmelen var på alerten da Jesusbarnet skulle fødes. Fødes som menneskebarn som alle andre menneskebarn har blir født. Med jordiske veer. Eller rier som det heter på norsk. Og likevel i dette lille barnet ble det også født et løfte. Om befrielse. Om Guds nærvær. Om kjærlighet. Om en annerledes konge som er på vei for å hjelpe mennesker å finne veien hjem til Gud. Til å vite at de, at vi alltid har et hjem der Gud er.

I natt ruger himlen på gleden og freden. Så varsomt i mørket som fuglen i reden. Og freden og gleden nå fødes de i oss. Maria på eslet. Med lille Messias.

Å gi plass i vårt hjerterom til Jesusbarnet er å gi plass til den fred og glede som englene sang om, som gjeterne fikk ta imot og som Maria gjemte i sitt hjerte, i sitt hjerterom. En himmelsk glede og en himmelsk fred. Storslått og overstrømmende. En varsom glede og en varsom fred. Stille og nesten umerkelig. Begge fødes i oss når vi gir hjerterom for Jesusbarnet. Det store og det lille. Fordi livet rommer begge deler. Fordi vi rommer begge deler. Noen dager kan vi ta imot Guds storhet. Andre dager er det Guds litenhet som vi klarer å ta imot. Begge deler fullt ut Gud. Begge deler fult ut hans kjærlighet til oss. Som han sendte til oss første gang en julenatt og som han har sendt og sender til oss hver dag siden.

I det siste verset i julesangen synger vi:

En plass mellom sau, i en stall mellom kyrne. Hun fødte og svøpte den lille i klede. Og hyrdenes glede var stor som Marias. Lys tentes i mørket. Nå fødtes Messias. Nå fødtes Messias Nå fødtes Messias.

Når jeg synger dette verset eller leser det som det nydelig dikt det også er, så fylles jeg av mange ting: Glede. Fred. Kjærlighet. Og håp. Håp, der man ikke først kan tro at håpet skal fødes og finnes. Håpet som noe så sårbart og samtidig fullstendig vidunderlig som et nyfødt lite barn er. Håp, som deles med andre så håpet blir større. Og håpet, som lik lyset alltid er større enn mørket.

Å gi plass for Jesusbarnet i ditt og mitt hjerterom er å gi plass for håpet. Det trossige håpet. Det usannsynlige håpet. Det levende håpet. Håpet som er Jesus selv. Sterkere enn alt. Selv mørket og døden. Og alltid nær oss. I evigheters evighet.

Fordi Jesus er Immanuel – det betyr Gud med oss.

Med ønsket om en velsignet 4. søndag i advent og god jul til oss alle,

Pastor Christina

ANDAKT

refleksjoner i advent III

2023-12-14 Ole-Einar Andersen Legg igjen en kommentar

Presten vår, Christina Thaarup, vil til hver søndag i advent tenke adventstanker som vi publiserer her på hjemmesiden TORSDAGEN før.

Her kan du lese christinas refleksjoner knyttet til 3. søndag i advent

Hjerterom for gjeterne

Det har blitt 3. søndag i advent. Vi er enda et skritt og en søndag nærmere julaften og julehøytiden. Stiger spenningen hos deg? Og julestemningen? Jeg håper det.

I dag skal vi sammen se på om det er plass i vårt hjerterom til det jeg tror vi kan lære av gjeterne og som jeg tror vårt hjerterom trenger.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»

Gjeterne gjør ikke noe uvanlig. Denne natten er det hverken julestemning eller stress og uro som preger dem. Bare en helt vanlig natt på jobb. De tar vare på sauene som dem har ansvar for. Så skjer det plutselig noe helt utenom det vanlige, noe storslått og rart og forvirrende på en gang. Et englebesøk der midt i den mørke natten. Med et budskap dem ikke visste at dem trengte og som straks gjør noe med dem. Etter englebesøket får vi vite hva gjeterne da gjør:

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte.

Noe har skjedd med dem. Noe som gjør at denne natten ikke bare blir jobbing som vanlig. Det virker som om at dem rett så kjapt bestemmer seg for å sjekke ut det engelen sa og gå inn til Betlehem. Kanskje er det nysgjerrighet som driver dem? Kan det virkelig stemme det engelen sa? Kanskje er det en overveldende glede og ærefrykt over at de av alle mennesker gjennom engelen fikk et budskap fra Gud. Et budskap om håp og glede og frelse. Og at Gud har utvalgt de som verdige til å ta imot det og gi det videre. Vi vet ikke. Det eneste vi vet er at de etter englebesøket går inn til Betlehem.

Inne i byen finner dem at det engelen sa var sant. For en opplevelse det må ha vært. Den preger dem fortsatt da dem etter en stund vender tilbake til marken utenfor byen og jobben sin:

Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.

Hjerterom for gjeterne fra julenatt handler om være åpen for det budskap som Gud sender vår vei. Også det som kommer til oss helt uventet slik det gjorde det for gjeterne. Kanskje handler det særlig om å være åpen for det som kommer uventet til oss. Det er ikke sikkert vi får oppleve englebud, men det vi kan lære av gjeterne er det å ta imot når Gud plutselig er der med et budskap til oss. Det kan hende Gud kommer til oss på en plass eller til en tid vi ikke hadde forventet han skulle komme eller at Gud velger en budbringer vi ikke hadde regnet som en mulighet en gang. Vil vi da være åpne for det eller for den som kommer? Har vi hjerterom med åpne hjerter og åpne sinn til også å ta imot det uventede?

Hjerterom for gjeterne handler også om å være nysgjerrige slik de var det. En ting er å ta imot et budskap, noe helt annet er å undersøke det nærmere og la det føre oss der og til dem det måtte føre oss. Gjeterne våger å gjøre noe som er annerledes, til og med nytt, når muligheten er der. Er vi også villige til det? Så trist det ville være om vi avviser budskapet fra Gud fordi budbringeren ikke ser ut som den vi forestilte oss eller har bestemt oss for kan bringe oss bud fra Gud.

Er vårt hjerterom åpent og nysgjerrig etter mer fra Gud så tror jeg det faktisk kan hende at vi er dem som får besøk av vår tids gjetere også i dag når de har et budskap til oss fra Gud. Kanskje vil vi også være de gjetere Gud sender til andre mennesker med budskap fra han. Et budskap om håp, glede og frelse. For ulik oss mennesker har Gud ikke en sjekkliste for hvem som er innafor eller ikke når det gjelder hvem som kan få ta imot budskapet om hans evige kjærlighet og gi det budskapet videre. Gud er kun interessert i å vite hvem som åpen nok til å ta imot og nysgjerrig nok til å gå der han kaller oss å gå.

Å, la oss gå med åpne sinn, som hyrdene til barnet inn. Med gledestårer takke Gud, for miskunnhet og nådebud.

Med ønsket om en velsignet 3. søndag i advent for oss alle,

Pastor Christina

ANDAKT

REFLEKSJONER I ADVENT II

2023-12-07 Ole-Einar Andersen Legg igjen en kommentar

Presten vår, Christina Thaarup, vil til hver søndag i advent tenke adventstanker som vi publiserer her på hjemmesiden TORSDAGEN før.

Her kan du lese Christinas refleksjoner knyttet til 1. søndag i advent.

Hjerterom for englene

Det har blitt 2. søndag i advent. Vi er enda en søndag nærmere julaften og julehøytiden. Hvordan har din uke vært siden 1. søndag i advent? Ta et øyeblikk og kjenn etter. Hva fyller mest i deg akkurat nå? Er det ro og fred? Eller stress og for mye å gjøre? Eller er det kanskje mer en blanding av begge deler? Ser du forhåpningsfylt på tiden som kommer? Eller fyller den deg med uro? Hva trenger du akkurat nå i dette øyeblikk? Og har du tid til å ta deg tid til det? For din skyld så håper jeg at du har det.

Som en del av det å skape hjerterom for Jesusbarnet skal vi denne søndag og neste søndag sammen prøve å skape hjerterom for dem som var der julenatt da Jesus ble født. Først englene og så hyrdene eller gjeterne som de heter på norsk.

I juleevangeliet i Lukas evangeliet leser vi at en engel plutselig viser seg for noen gjeter som var ute på marken:

Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»

Hva gjeterne har følt og tenkt under og etter englebesøket det vet vi ikke. Vi vet hva dem gjør. Går inn til Betlehem og søker opp det nyfødde barnet og foreldrene hans. Engelen sier til dem: «Frykt ikke!» Det er jo lett for en engel å si. Men det er jo ikke merkelig hvis gjeterne ble redde. For et syn det må ha vært. Så merkelig, så annerledes, så skremmende, at det ikke å bli redd nesten er unaturlig. Og likevel ordene: «Frykt ikke!» Kanskje fordi engelen vet, at selv om det å møte en engel faktisk kan være skremmende, så kan frykt i seg selv ofte hindrer oss i å ta imot et budskap, ta imot det eller den som er rett fram for oss. I engelens «Frykt ikke!» ligger både en oppmuntring til ikke å frykte den som møter dem i stråleglans og ikke heller, og kanskje enda viktigere, ikke la frykten hindre dem å ta imot det budskap engelen har til dem.

Hjerterom for englene er å prøve og ikke gi frykten, angsten, bekymringen hjerterom. Men i stedet dele den uroen med Gud og med hverandre så den tar mindre plass i oss, i vårt hjerterom. Det er ikke lett, men det er nødvendig, så det blir plass til det som er viktigere.

Engelen forteller gjeterne og oss hva det er, det som er viktigere: Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.

En glede som er viktigere enn frykten. Som er stor og som er for alle. Så merkelige ord. Gjeterne har sikkert undret seg. Vi undrer oss. En glede for hele folket. En frelser født i Davids by. Hva vil det egentlig si?

En måte å si det på er med ordene fra denne julesang: Himmel på jord, En glede så stor, Eg e’skje alene, Her eg bor, Himmel på jord En nåde så stor Eg e’skje alene Her eg bor.

At himmelen har kommet til jorden. For at vi mennesker. Du og jeg. Skal vite at vi aldri mer skal være alene. Gud har kommet til oss, der vi bor, for å være der vi er. Med glede, nåde, kjærlighet og barmhjertighet.

Hjerterom for englene er også hjerterom for gleden over å være sett, være elsket og aldri mer være alene.

Engelen avslutter sitt besøk sammen med vennene sine. En himmelsk hærskare som lovpriser og synger for noen sikkert veldig forbausa gjetere: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» Det var det dem sang. Alle englene. Ære være Gud. Vår Far, som er i himmelen. Skaper av himmel av og jord. Stor og mektig. Englene ber oss løfte blikket. Se til himmelen. Se Guds storhet i oss og rundt oss. Forundres over alt som er til. Noe vi særlig trenger å gjøre nettopp denne adventstid. Så at vi ikke mister håpet og motet eller gir etter for frykten, når vi også ser alt det vonde og vanskelige som skjer rundt oss. Både på nært hold og langt borte.

Englenes sang starter i himmelen, i evigheten, med en lovprisning til Gud. Og så kommer den ned til gjeterne og til oss. Med budskapet om Guds plan for oss. Fred på jorden blant mennesker. At vi skal leve med hverandre som Gud fra evigheten har tenkt det. Fred mellom oss. Fred i oss. Det går an å synge om det vi ikke ser. Prøv det. Noen gange og til visse tider kan det være livsnødvendig å synge om fred, også når vi ikke ser den. Særlig når vi ikke ser den rundt oss. Ikke opplever den i oss. Så at vi, vi mennesker som Gud har sin glede i, trossig kan gi hjerterom for den fred, som mørket prøver å fordrive. Men som Gud i Jesusbarnet er kommet så nær oss med, som det bare går. Som pust mot pust. Som hjerteslag mot hjerteslag.

Hjerterom for englene er også å ta imot den fred de sang om julenatt og synger om hver eneste julenatt. En fred som kommer til oss fra himmelen, fra Gud selv. I sang. I stillhet. I fellesskap. I skaperverket. I kjærlighet.

Englene sang den(sjelens glade pilgrimssang). Først for markens hyrder; Skjønt fra sjel til sjel det lød: Fred over jorden! Menneske, fryd deg. Oss er en evig Frelser født.

Med ønsket om en velsignet 2. søndag i advent.

Pastor Christina

ANDAKT, CHRISTINAS ADVENTS-REFLEKSJONER

REFLEKSJONER I ADVENT

2023-11-30 Ole-Einar Andersen Legg igjen en kommentar

Presten vår, Christina Thaarup, vil til hver søndag i advent tenke adventstanker som vi publiserer her på hjemmesiden TORSDAGEN før.

Her kan du lese Christinas refleksjoner knyttet til 1. søndag i advent.

Opptatt eller hjerterom i adventstiden?

Adventstiden er over oss igjen. Fire søndager i desember, som uke for uke tar oss enda litt nærmere julehøytiden. Mye skal skje innen vi kommer så langt. Hus og hjem skal pyntes med stjerner, julenisser og adventslys. Julegaver, julemat og juletre skal kjøpes. Blir det tid for å skrive julekort i år eller blir det en vennlig hilsen i en melding eller e-post? Hvilke julekonserter skal vi gå på? Blir det julebord med jobben i år? Eller kanskje sammen med vennene eller familien? Så mye å forberede, fundere over, komme seg gjennom. Det er lurt å planlegge noe av alt det som skal skje, så at det er en sjans for at juleroen kan innfinne seg når vi når fram til 24. desember.

Ordet advent betyr «komme». Adventstiden handler om adventus Domini, «Herrens komme». Gud selv skal komme til oss mennesker. Vi trenger ikke oppsøke Gud. Gud kommer til oss der vi er. Samtidig står det i innledningen til Johannes evangeliet at: «Han(Jesus, Guds sønn) kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.» For det at Gud kommer til oss, i julens budskap, i det lille Jesusbarnet, i hverdagen som den ser ut hos hver og en av oss, er ikke det samme som at Gud blir tatt imot av oss. Gud maser seg ikke på. Kommer kun til den som ønsker ham velkommen inn, i hjerte, tanke, sjel og sinn. «Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.»

Adventstid er ventetid. Advent er forventningstid. I adventstiden forbereder vi oss på at Herren skal komme. Like lurt som det er å planlegge for alt som skal skje i desember og ikke minst i julen, like lurt er det å planlegge for å kunne ta imot, at også denne jul kommer Gud til oss der vi er. I det lille Jesus barnet som fødes i en stall og legges i en krybbe. Da Jesus ble født julenatt, var det ikke rom for hverken ham eller foreldrene hans. I juleevangeliet får vi vite, som du kanskje husker, at Maria og Josef ikke fant husrom noe sted da de kom seg fram til Betlehem og de måtte nøye seg med en stall.

Her kommer vi til det mine adventsrefleksjoner vil handle om denne advent. Et spørsmål til oss alle: Er det rom hos oss, hos deg og meg til å ta imot Gud som kommer til oss enda en gang i juleevangeliet, i salmer, i bønner, i nærvær, i stillhet, i felleskapet med familie og venner eller er vi dem som sier: Nei, her er ikke plass. Alt er opptatt. Finn et annet sted å være, et annet hjerte å finne rom i. Har vi hjerterom for Jesusbarnet? For den store, omfavnende, betingelsesløse kjærlighet som Gud sendte til alle som ville ta imot den for to tusen år siden og som han har sendt til oss hver eneste dag siden den første julenatt. Er julens budskap blitt noe som kun kjører på rutinen? Som ikke lenger har sterke, dype, bærekraftige røtter i våre liv? Eller har det blitt noe som vi ikke riktig klarer å ta inn lenger, som vi ikke gir rom for i hjertet vårt?

Vi kan jo historien. Den er den samme år etter år. Ikke noe nytt der. Men det trenger jo ikke gjøre budskapet mindre verdt av den grunn. Det trenger ikke minske gleden eller storheten i kjærligheten Gud har til oss. Også denne jul. Som vi synger det i en kjent julesalme: «Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født; Da lyste stjernen som en sol og engler sang så søtt.» Selv om budskapet er det samme, er det like stort og nådefullt hver julekveld. Men å ta imot det, la det synke helt inn og forme oss, krever noe av oss. Det krever at vi ønsker å ta imot Gud som enda en gang kommer til oss i julens budskap. At vi vil åpne oss for det. Åpne oss for Gud. Selv i disse tunge tider vi lever i. Så at vi finner plass til budskapet og ønsker det, ønsker Gud velkommen inn. Også i år.

Min oppmuntring til oss alle denne adventstid er å kjenne etter og gi plass til, lage hjerterom for Jesusbarnet, så at hele fylden av julens budskap kan få ta bolig i oss når vi kommer fram til julaften. Ta sakte skritt, dag for dag, som åpner våre hjerter sa at vi kan si: «Her, Jesus, her er det plass, her er det hjerterom for deg og for din kjærlighet til meg.» Det finns forskjellige måter å gjøre det på, like forskjellige som vi mennesker er forskjellige. I julesalmen fra i sta tennes det lys: «Da tenner moder alle lys så ingen krok er mørk; Hun sier stjernen lyste så i hele verdens ørk.»

Kanskje det var noe å prøve, tenne et lys og sitt i stillhet i 5 minutter og se lyset brenne. Eller ta en kopp kaffe/te/varm sjokolade og lytte til en julesalme på mobilen. Stoppe opp og se barn leke og bli berørt av deres glede. Lese juleevangeliet i første kapittel i enten Matteus eller Johannes evangeliet, og fundere på hvordan disse tekstene sier noe om Guds kjærlighet til oss. Hvis det å være i naturen er det som best åpner ditt hjerterom, så vær der jevnlig i adventstiden. Hvis det å være med mennesker er det som åpner ditt hjerterom for Jesusbarnet, så vær med mennesker. Er det å være kreativ, så vær kreativ. Er det å være praktisk, så vær praktisk. Uansett hva du og jeg gjør, så la oss denne adventstid skape hjerterom for Jesusbarnet, så også vi helhjertet til jul kan synge: «Jeg holder av vår julekveld og av den herre Krist, Og at han elsker meg igjen, det vet jeg ganske visst.»

Med ønsket om en velsignet adventstid til oss alle.

Pastor Christina

ANDAKT, VIDEO

JULE(AFTEN)VIDEO-ANDAKT!

2021-12-23 Ole-Einar Andersen Legg igjen en kommentar

Det er «tidligkvelden før kvelden», og vi publiserer allerede nå vår jule(aften)-videoandakt som en anledning og oppfordring til å la freden senke seg og «tyvstarte» jula i disse fortsatt merkelige tider. Ingen ting kan erstatte juleaftengudstjenesten vi som kirkefamilie hadde gledet oss til i kirken, men vi håper at denne videoen gjennom musikk, sang, juleevangelium, andakt og velsignelse klarer å formidle noe av lyset, håpet og nåden som ligger i at Gud ble menneske for å være nær oss. Vi er aldri alene!

Derfor stor takk til de medvirkende; menighetens gode venner John Pål Inderberg (saksofoner), Henning Sommerro (orgel og trekkspill), vårt menighetsbarn/konfirmant Sigrid og medlem Sven Egil Nørsett (vokal og piano) og ikke minst vår pastor Christina Thaarup (velkommen, juleevangeliet, andakt og velsignelsen!)

Klikk (evt dobbelklikk) på «play-symbolet» midt på bildet under, for å se videoen!

videoen er redigert av Ole-Einar Andersen

Du finner videoen også på vår Facebookside :

https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim/videos/874123953284509

og på YouTube:

https://www.youtube.com/watch?v=iwvrEAOqzKM

Del den gjerne! Velsignet jul!

ANDAKT, CHRISTINAS ADVENTS-REFLEKSJONER

HJERTEROM I ADVENTSTIDEN

2021-11-27 Ole-Einar Andersen Legg igjen en kommentar

Adventstiden er over oss igjen. Fire søndager i desember, som uke for uke tar oss enda litt nærmere julehøytiden. Mye skal skje innen vi kommer så langt. Hus og hjem skal pyntes med stjerner, julenisser og adventslys. Julegaver, julemat og juletre skal kjøpes. Blir det tid for julekort i år, eller blir det en vennlig hilsen i en melding? Hvilke julekonserter skal vi gå på? Blir det julebord i år, eller legger pandemien seg opp i det enda en gang? Så mye å forberede, fundere over, komme seg gjennom. Det er lurt å planlegge noe av alt det som skal skje, slik at det blir en sjans for at juleroen kan innfinne seg når vi når fram til 24. desember.

For det at Gud kommer til oss, i julens budskap, i det lille Jesus barnet, i hverdagen som den ser ut hos hver og en av oss, er ikke det samme som at Gud blir tatt imot av oss. Gud maser seg ikke på. Kommer kun til den som ønsker han velkommen inn; i hjerte, tanke, sjel og sinn. «Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.»

Adventstid er ventetid, forventningstid. I adventstiden forbereder vi oss på at Herren skal komme. Like lurt som det er å planlegge for alt som skal skje i desember og ikke minst i julen, like lurt er det å planlegge for å kunne ta imot at også denne julen kommer Gud til oss der vi er. I det lille Jesus barnet som fødes i en stall og legges i en krybbe. Da Jesus ble født julenatt, var det ikke rom for hverken ham eller foreldrene hans. I juleevangeliet får vi vite, som du kanskje husker, at Maria og Josef ikke fant husrom noe sted da de kom seg fram til Betlehem. De måtte nøye seg med en stall.

Har vi hjerterom for Jesusbarnet? For den store, omfavnende, betingelsesløse kjærlighet som Gud sendte til alle som ville ta imot den for to tusen år siden og som han har sendt til oss hver eneste dag siden den første julenatt. Er julens budskap blitt noe som kjører på rutinen? Noe som vi ikke riktig klarer å ta inn lenger, som ikke får bo i hjertet vårt?

Vi kan jo historien. Den er den samme år etter år. Ikke noe nytt der. Men det trenger jo ikke gjøre budskapet mindre verdt av den grunn. Trenger ikke minske gleden eller storheten i kjærligheten Gud har til oss. Som vi synger det i en kjent julesalme: «Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født; Da lyste stjernen som en sol og engler sang så søtt.»

Selv om budskapet er det samme, er det like stort og nådefullt hver julekveld. Men å ta imot det, la det synke helt inn og forme oss, krever noe av oss. At vi tar imot Gud som enda en gang kommer til oss i julens budskap. At vi finner plass til budskapet og ønsker det, ønsker Gud velkommen inn. Også i år.

Min oppmuntring til oss alle denne adventstiden, er å kjenne etter og gi plass til, og lage hjerterom for Jesus barnet, så at hele fylden av julens budskap kan få ta bolig i oss når vi kommer fram til julaften. Ta sakte skritt, dag for dag, som åpner våre hjerter sa at vi kan si: «Her, Jesus, her er det plass, her er det hjerterom for deg og for din kjærlighet til meg.» Det finns forskjellige måter å gjøre det på, like forskjellige som vi mennesker er forskjellige. I julesalmen fra i sta tennes det lys: «Da tenner moder alle lys så ingen krok er mørk; Hun sier stjernen lyste så i hele verdens ørk.»

Kanskje det var noe å prøve, tenne et lys og sitt i stillhet i 5 minutter og se lyset brenne. Eller ta kopp kaffe/te/varm sjokolade og lytte til en julesalme på mobilen. Stoppe opp og se barn leke og bli berørt av deres glede. Lese juleevangeliet i Matteus eller Johannes og fundere på hvordan disse tekstene sier noe om Guds kjærlighet til oss.

Hvis det å være i naturen er det som best åpner ditt hjerterom, så vær der jevnlig i adventstiden. Hvis det å være med mennesker er det som åpner ditt hjerterom for Jesus barnet, så vær med mennesker. Er det å være kreativ, så vær kreativ. Er det å være praktisk, så vær praktisk. Uansett hva du og jeg gjør, så la oss denne adventstid skape hjerterom for Jesusbarnet, så også vi helhjertet til jul kan synge: «Jeg holder av vår julekveld og av den herre Krist, Og at han elsker meg igjen, det vet jeg ganske visst.»

Med ønsket om en velsignet adventstid til oss alle.

Pastor Christina

ANDAKT

om å være på (LIVS)reise

2021-10-09 Ole-Einar Andersen Legg igjen en kommentar

HVERDAGSTANKER – OGSÅ TIL HELGEBRUK – FRA PASTOR CHRISTINA THAARUP

Vår pastor Christina Thaarup har høstferie, og vi har ingen gudstjeneste søndag 10. oktober, men Christina har sendt oss noen refleksjoner som hun gjorde seg på vei til sitt høstferie-reisemål. Og de hverdagstankene gjør vi til søndagsandakt!

I skrivende stund er jeg på reise. Jeg skal på høstferie. Det gleder jeg meg til.

I forkant av min reise har jeg gjort en del forberedelser. Jeg har sjekket hvordan været er dit jeg skal og pakket min koffert etter det. Eller ja, jeg har byttet ut noe som allerede var i kofferten med det som passer til dit jeg skal nå.

Sist min koffert og jeg var på reise, var forrige helg. Da var vi på konfirmantleir. Det krevde litt andre ting i kofferten enn det som er i den nå. Det er lurt at det som er i kofferten også er det man trenger til den reise man skal på og det kan se veldig forskjellig ut. Men noen ganger kan det også være kanskje likt.

Å sjekke været og pakke kofferten min er ikke det eneste jeg har gjort i forkant av min reise. For i det hele tatt å kunne reise har jeg sjekket, bestilt og kjøpt billetter til reisen min. Jeg skal med fly denne gang, så jeg har også måtte sjekke, bestille og kjøpe billetter til flybussen for å komme meg til flyplassen i forkant av flyreisen.

Jeg syns det er fascinerende, noen gange utrolig irriterende, så mange forskjellige forslag til tilleggs produkter jeg får spørsmål om når jeg vil bestille flybillett. Vil jeg har den ene, andre, tredje eller fjerde forsikringen som alle selvfølgelig dekker forskjellige ting? Nei takk, jeg klarer meg. Trenger jeg mer enn en koffert? Da kan jeg betale for det med en gang, for det er jo dyrere å gjøre det på flyplassen vet du.

Vel, vel. Jeg får også forslag til hvor jeg kan bo, om jeg vil leie bil, hvor jeg kan spise og hva jeg gjøre når jeg har kommet meg fram til dit jeg skal. Okay, okay. Har selv funnet et sted å bo, så nei takk. Vet også hva jeg skal gjøre, så det går bra. Har riktig nok ikke helt oversikt over, hvor eller når jeg skal spise, men det ordner seg er jeg sikker på. Takk for forslag.

Alt dette har jeg vært igjennom. Jeg er som jeg nevnte i sted, allerede på reise. Sitter på flyet dit jeg skal. Blå himmel, sol og hvite, fine skyer omgir flyet. Rundt meg sitter mennesker jeg ikke vet hvem er. Barn som reiser alene. Småbarnsfamilier. Tenåringer. Unge voksne. Voksne. Godt voksne. Eldre. Flypersonalet som tar vare på oss alle sammen. Alle skal vi få være samme sted for en stund. Alle har vi med oss både bagasje og liv. Alle er vi bærere av hver vår livshistorie.

Det å leve et liv er en reise i seg selv. Ikke alltid med et særlig mål for øye. Noen ganger med et veldig tydelig mål for øye. Ofte er selve reisen målet i seg selv. Reisen alle barn skal på, som tar dem fra å være nyfødte, babyer, små barn, barn og store barn til neste reise begynner. Reisen gjennom tenårslivet. Også sånn fortsetter livsreisen gjennom livets faser. Hver reiser trenger sin koffert og sine forberedelser. Noen reiser kan vi ikke forberede selv, kan vi ikke ta alene. Vi trenger at andre tar seg av oss for at vi kan være med på den reisen.

Andre reiser kan vi forberede selv. Selv bestemme hva som skal og hva som virkelig ikke skal være med i kofferten. Noen reiser skal vi faktisk få lov til å planlegge, forberede og gjennomføre selv. Men noen av de reiser vi selv kan både forberede og gjennomføre, kan det underveis vise seg at det hadde vært lurt, til og med klokt og omsorgsfullt om vi hadde latt noen hjelpe oss likevel. Også selv om vi egentlig kunne selv.

Hvordan ser din livsreise ut akkurat nå? Har den et mål du ser fram til eller som du gruer deg til? Holder du på med forberedelser? Pakke eller omorganisere kofferten din? Pakker du for deg selv eller pakker du også for noen andre? Er du på vei ditt du skal? Er du i begynnelsen av reisen din, i midten eller mot slutten? Kanskje er reisen din akkurat nå ikke å være på vei noe sted, men være nærværende til stede der du er, i den reise det er å være i nuet?

Når du leser om alle mine praktiske forberedelser innfor reisen min, vekker det da noen tanker i deg om hvilke forberedelser – praktiske, åndelige, sjelelige, fysiske – som du trenger i livet ditt akkurat nå? Tar din livsreise deg dit du gjerne vil og hvis den ikke gjør det, er det da noe du kan gjøre for å endre retning?

Masse spørsmål – jeg vet. Men også spennende spørsmål håper jeg.

Innen jeg starter en reise, uansett om den er med fly, båt, bil, tog, mm, og uansett om reisen tar meg til en plass eller om den er målet i seg selv, så ber jeg alltid Gud om å ta vare på meg og alle de jeg reiser sammen med. Jeg ber Gud holder sin hånd under oss og over oss, rundt om oss og ved vår side til vi alle når fram til dit vi skal på neste del av vår livsreise. Jeg trenger at Gud er med meg på mine reiser og særlig på min livsreise, og jeg tror også andre gjør det. Jeg trenger at Guds kjærlighet, nåde, barmhjertighet og visdom er faste bestanddeler i min koffert, og i mitt liv, for jeg vet aldri når jeg måtte trenge det underveis eller om jeg skulle treffe på noen som trenger det gjennom meg.

Derfor, til alle dine og mine reiser og særlig til vår livsreise, lyser jeg Herrens velsignelse over oss alle:

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg av sin fred.
I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.
Amen.

God reise!

Pastor Christina

"Vi ønsker å være en trygg, åpen, inkluderende og fordomsfri menighet for alle mennesker. Alle betyr ALLE for oss! Kirka vår er åpen for Gud, for livet, for verden – og for deg!"