I dag feirer vi bursdagen til Susanna Wesley som ble født 20. januar 1669 I London. En sterk kvinne som sprengte i alle fall noen grenser og normer i sin samtid. Susanna kalles med all mulig rett “metodismens mor”, ettersom to av hennes sønner ble vår kirkes grunnleggere, brødrene John og Charles Wesley.

Metodistkirken i Trondheim har nylig etablert «Susanna Forum», et møtested i skjæringspunktet mellom kirke/tro, kultur og samfunn, og fant det passende å knytte det til Susanna. (nederst i denne artikkelen finner du vårens program for Susanna Forum!)

Susanna la nemlig stor vekt på utdannelse og kunnskap. Hun hadde fått en uvanlig god utdannelse på en tid hvor kvinner gjerne bare skulle giftes bort. Hennes far oppmuntret henne også til selvstendig tenking, og til å utfordre holdninger og synspunkter hun ikke delte. Susanna underviste selv sine barn seks timer daglig. (Hun fødte 19 barn, hvorav 11 vokste opp). Hun sørget for å gi alle barna god utdannelse og interesse for både kirkeliv og samfunnsliv. Uhørt nok i samtiden, ga hun døtrene nøyaktig samme utdannelse som sønnene.

Nå skal vi ikke gjøre Susanna til en helgen. Hun var et barn av sin tid, og denne artikkelen gir et interessant tidsbilde: https://www.umc.org/en/content/mother-knows-best-parenting-tips-from-susanna-wesley Og Susannas regler for barneoppdragelse inneholder nok en del punkter som slett ikke er gangbare i dag:

Susanna Wesley’s Rules for Raising Godly Children: *Eating between meals not allowed. *Take medicine without complaining. *Obey parents (break their self-will). How will they ever obey God if they do not obey their parents? *Teach them to pray as soon as they can speak. *Require all to be still during Family Worship. *Teach them to cry softly so as not to disturb others. *Give them nothing that they cry for. *To prevent lying, punish no fault which is first confessed and repented of. *Never allow a sinful act to go unpunished. *Never punish a child twice for a single offense. *Comment and reward good behavior. *Any attempt to please, even if poorly performed, should be commended. *Preserve property rights, even in smallest matters. *Strictly keep all promised. *Teach children to fear the rod.

STERK OG STA

Noe av det vi liker mest ved Susanna er hennes sterke vilje. Hennes far var en dissenterprest, altså utenfor Den Anglikanske kirke (Church of England), men allerede i ung alder valgte Susanna å gå inn i den anglikanske kirken, et opprør hennes far godtok.

Og vi har sans for at Susanna trosset sin ektemann Samuel og nektet å si det forventede «amen» etter Samuels aftenbønn når han i 1701 begynte å inkludere Englands inngiftede, protestantiske kong William III i bønnen. I den meget opphetede striden rundt Englands trone, mente Susanna nemlig at den katolske kong James II, og prins Charles Edward Stuart (Bonnie Prince Charlie) etter ham, for å være de rettmessige monarker.

Hennes “amen-nekt” skapte store ekteskapåelige bruduljer, men Susanna firet ikke på sitt standpunkt. Så ille ble det mellom ektefellene at Samuel nektet å dele seng med Susanna og rasende erklærte: «You and I must part; for if we have two kings, we have two beds»

Men Susanna holdt uansett fortsatt på sitt, og det gikk så langt at Samuel reiste i sinne og frustrasjon hjemmefra i nesten et år! Ekteparet fant ikke sammen igjen før dronning Anne ble regent i 1702 – som anglikansk ble hun ble et kompromiss begge kunne akseptere. Og ni måneder etter at Susanna og Samuel ble gjenforent,  ble vår kirkefar John født. Og takk for det…

Det finnes en rekke artikler og masse informasjon om Susanna på nettet. Her er bare en henvisninger til en underholdene blogg-artikkel: https://prodigalprof.com/tell-me-a-story/susanna-wesley/ og en til : https://mylordkatie.wordpress.com/2011/12/17/susanna-wesley-mother-of-methodism/

Men søk gjerne opp mer informasjon for å få et utfyllende bilde av dagens fasinerende «bursdagsbarn»!

Her er pogrammet for Susanna Forum våren 2023:

I år er 1. mai på en søndag, og på gudstjenesten vår får vi en hilsen / appell fra LO-lederen i Trondheim, John-Peder Denstad. Forbindelsene mellom kirkesamfunn som Metodistkirken og 1. mai, arbeidernes kamp for rettigheter og bedre sosiale kår er historisk langt tettere enn det vi oppfatter i dag, skriver eksil-Trondheims-metodisten Eystein M. Andersen i en artikkel om «Kirken og 1. mai» på hjemmesiden vår! (denne saken er en «reprise» fra 1. mai 2020 og 2021 – men like aktuell i 2022)

Artikkelen er basert på kåseri og 1. mai gudstjenester som Eystein har holdt i Metodistkirken i Skien, første gang i 2016. Vi takker Eystein for at han deler denne verdifulle innsikten med oss!

KIRKEN OG 1. MAI

Kjære Gud, når du med kjærlighet formet oss fra jordens støv, blåste du livspusten inn i oss og ga oss arbeid og mening med livet. Du plasserte Adam og Eva i Edens have for å skjøtte den. Du ga hver enkelt av oss nådegaver og omsluttet oss med din nåde.

Gjennom vårt arbeid gjorde du oss til medskapere sammen med deg, slik at vi skaper den verden vi lever igjennom vårt arbeid. Du ga verdighet til vårt arbeid ved å sende din Sønn til å arbeide med oss. 

Ved vårt arbeid, beriker du verden. 

Ved vårt arbeid, kan vi høste fruktene av skapelsen. 

Ved vårt arbeid, finner vi retning og mening. 

Ved vårt arbeid, sikres våre familier. 

Vi takker deg Gud for å sørge for en rik variasjon av nådegaver og arbeid og for å velsigne oss gjennom vårt arbeid. 

Vi takker deg for at vi kan samles i ditt navn og minne oss på at vi gjennom vårt arbeid og våre nådegaver er medskapere i verden. Må du velsigne samlingen og møte hver enkelt med din kjærlighet og nåde.

(oversatt av Eystein M. Andersen)

Dette er en internasjonal bønn som brukes i United Methodist Church i forbindelse med 1. mai gudstjenester – et fenomen med lange og tradisjonsrike røtter. 

Fagforeningene valgte markering av 1. mai for arbeideres rettigheter til minne om de streikende arbeiderne som politiet i Chicago skjøt og drepte 3. mai 1886. Streiken for åttetimersdagen hadde startet 1. mai. Den internasjonale dagen for arbeidere ble første gang markert i Norge i 1890 og forbindes i liten grad med kirkelig innhold i dag. De anti-religiøse sidene av arbeiderbevegelsen har gjort at de kirkelige forbindelsene på flere plan ble visket ut på 1900-tallet, men er nå sakte på vei tilbake. 

Man er fremdeles delt i synet på graden av den kirkelige innflytelsen på arbeiderbevegelsen, men at den har vært der er det liten tvil om. 1. mai markeres i en rekke kirkesamfunn over hele verden, også i vår kirke, men er blitt uvanlig og fremmed i Norge. Forbindelsene mellom kirkesamfunn som Metodistkirken og 1. mai, arbeiderenes kamp for rettigheter og bedre sosiale kår er langt tettere enn det vi oppfatter i dag. 

Fattige og undertrykte søker styrke i troen

Den kristne troen på og lengten etter en ny himmel og en ny jord har mange avleggere opp gjennom historien.  Dette bibelske budskapet om en ny og bedre verden har vært ekstra viktig for samfunnets vanskeligstilte. Det fikk fornyet kraft i Europa og USA fra slutten av 1700-tallet da trangbodde, voksende byer med mye sosial nød skapte et stort politisk og sosialt engasjement. På samme tid ble kristent tankegods mer menneskefokusert og opptatt av å forberede det jordiske for et nytt Jerusalem. Kampen for likhet, fellesskap og solidaritet smeltet i mange sammenhenger sammen med det kristne håpet. 

Det er ikke uten grunn at fattige, arbeidere, håndverkere og sjøfolk sørget for bl.a. Metodistkirkens voldsomme vekst på 1800-tallet. De fant seg ofte ikke til rette i de mer tradisjonsbundne og konservative statskirkene. Det var de samme menneskene som var aktive i kampen for rettigheter. 

På de amerikanske plantasjene ser vi det samme. Der er koblingen mellom slavens frihetskamp og kristen tro tydelig. Harriet Tubman (1820-1913) illustrerer dette. Hun var presbyterianer og en meget dedikert kristen. Hun var født slave, men rømte som ung voksen og ble aktivist. Hun reddet tusenvis ut av slaveriet og ble en kjent borgerrettighetsaktivist og kvinnesaksforkjemper. Hun var i 2016 foreslått å komme på 20-dollarseddelen i USA, men det ble stoppet av Trump. 

Mens vi er på de amerikanske jordene i sørstatene, kan vi nevne at gospelsalmen Bringing in the seaves (Bringe våre nek), skrevet av Knowls Shaw i 1874, er svært utbredt som 1. mai-salme i protestantiske kirker. Den er typisk nok glemt i norsk metodistsammenheng i dag, men den sto i Sions Harpe og ble sunget av generasjonene før oss. Salmen var inspirert av teksten i Salmene 126, 6: Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd. 

Metodistkirken og arbeiderbevegelsen

Metodistkirkens grunnlegger John Wesley omtalte seg som «God’s steward for the poor». Hans kristendom var på mange måter en kristendom for fattige og arbeidere. Han ønsket at kirken skulle bidra til å bedre fattiges kår og arbeidsforhold, bl.a. gjennom utdannelse. Han var også motstander av slaveriet. Søndagsskolene fikk stort gjennomslag nettopp i de voksende industristedene. Mye av dette lever videre i Metodistkirkens sosiale prinsipper. 

Metodismen hadde den første tiden både i England/USA og Norge et element av protest mot det etablerte der felles kamp for et annet samfunn som beredte grunnen for et nytt Jerusalem sto sentralt. Dette var en type kristendom som fikk stort gjennomslag i industristeder og gruvesamfunn. 

Arbeidere som var aktive i menighetene, kanskje startet med søndagsskole, tok med seg erfaring fra kirkene til arbeiderbevegelsen. Det var i menighetene de lærte å holde taler, lærte retorikk, organisering og lederskap, for ikke å glemme musikk. Den tidligere britiske statsministeren Loyd George fra Arbeiderpartiet uttalte på den bakgrunnen at metodistene var de viktigste ledere i arbeiderbevegelsen de første hundre år i Storbritannia. Den tidligere generalsekretæren i Arbeiderpartiet i Storbritannia Morgan Phillips sa at Labour (Arbeiderpartiet) skyldte metodistene langt mer enn marxistene.  

Det er f.eks. en gammel tradisjon at lederen av det britiske Arbeiderpartiet leser skriftlesningen i den nærmeste Metodistkirken i forbindelse med partiets årsmøte. Den samme tradisjonen finner vi Danmark. I Australia er Tolpuddleday en årlig markering i regi av LO og Metodistkirken til minne om fagforeningsledere som ble forvist til Australia.   

Arbeidere og metodister i Norge

I Norge var det også blant fattige, håndverkere, arbeidere og sjøfolk som kjempet for bedre kår at Metodistkirken slo rot. For eksempel var de 24 første metodistene i Trondheim i 1881 håndverkere og syersker, og slik fortsatte det lenge. John Gorseth (1867-1928) som i 1911 laget døpefonten til kirken var en av de mange håndverkerne i menigheten. Han var treskjærer fra Oppdal, men flyttet til byen med sin kone Serine i 1895 og bosatte seg på Bakklandet. John hadde fått jobb som steinhugger ved restaureringsarbeidene ved Nidarosdomen. John var blant menighetens aktive og trofaste medlemmer, og benyttet seg av sin arbeidsplass og kontakter der for å gi menigheten en ny døpefont. Han brukte hele sin sommerferie og sine kveldstimer i Bygghytten i Nidarosdomen for å hugge menighetens nye døpefont. Det var altså i hardt pressede håndverkermiljø at metodismen først slo rot i Trondheim. Medlemmene bodde i ulike deler av byen; de fleste i byens østlige deler.

Akkurat som i England lærte kirken bort talekunsten, lederskap, organisering og musikk. Johannes Olav Bergersen (1874-1936) er et eksempel. Han ble metodist som ung gutt i Fredrikstad. Der fikk han utviklet sine talenter og talegaver. Han spilte fløyte, malte faner og altertavler. Han livnærte som sagbruksarbeider, men fikk i 1907 sparken etter å ha drevet fagforeningsarbeid. Han ble aktiv i avholdsbevegelsen og Arbeiderpartiet. Der steg han i gradene og ble ordfører i Borge og en sentral person på den moderate siden i arbeider- og fagbevegelsen. Han var også medlem av DNAs landsstyre, og parlamentarisk leder av sosialdemokratene 1922-1927. I 1912 ble han valgt til Stortinget for første gang på grunn av sitt kontaktnett i kirkelige miljø. På tinget fikk han en rekke verv og ble sågar Odelstingspresident 1934-1935.  Bergersen la ned en stor innsats på det sosialpolitiske området og ledet sosialkomiteen på Stortinget. Hans kristne livsholdning gjorde ham også til en aktiv fredsaktivist.

Fra historien til menigheten i Trondheim må også kampen for samenes rettigheter nevnes. Det kjente første samepolitiske møtet i Norden fant sted i Metodistkirken i Trondheim i 1917. Det var ikke helt tilfeldig. Statskirken ønsket ikke samepolitiske samlinger velkommen, men samene var vant til å samles i kirkelige forsamlingshus utenfor statskirken. Metodistkirkens nære forbindelser til arbeiderbevegelsen, som også var opptatt av samenes rettigheter, sørget for det praktiske. Møtets kasserer var metodist. Det er også illustrerende at ateisten og arbeiderpartikjempen Martin Tranmæl talte i kirken under møtet uten at det ble stilt spørsmål ved det. 

Syngende folk

Både arbeiderbevegelsen og metodistene er syngende folk. Sangen og musikken som ramme om fellesskapet er i hvert fall delvis en arv arbeiderbevegelsen har hentet fra kirkesamfunn som Metodistkirken. Mange av melodiene og tekstene har en felles tematikk rundt kampen for og håpet om et nytt samfunn eller et nytt Jerusalem. 

Det er f.eks. interessant å merke seg parallellen mellom Bibelens saligprisninger og teksten i arbeiderhymnen Internasjonalen (tekst av Olav Kringen 1904). Den tidligere omtalte 1. mai-salmen Bringe våre nek handler også om de undertrykte som skal krones med seier. Parallellene mellom den kjente kristne kampsalmen Fremmad Krsti stridsmenn og arbeidersanger som f.eks. Seieren følger våre faner er også slående. De illustrerer godt hvordan også det musikalske vandret fra det kirkelige fellesskapet og håpet og ut i samfunnet.   

Måtte Herrens velvilje være over oss! Måtte du fremme våre henders verk, ja, fremme våre henders verk! (Sal 90,17) God 1. mai! 

Døpefonten i kirka vår er en «lillebror» til døpefonten i Nidarosdomen; begge tegnet av arkitekt Nils Ryjord som ledet restaureringsarbeidene ved nasjonalhelligdommen. Og døpefonten vår er hugget i bygghytten ved Domen av metodisten og steinhuggeren John Johannesen Gorseth i 1911.  

Både historien og utførelsen gjør vår døpefont til det noen av oss uten tvil vil kalle den fineste og mest spesielle døpefonten i norske metodistkirker – i alle fall en av dem.

Denne artikkelen er basert på et innlegg menighetens tidligere historiker, konservator og kunasthistoriker Eystein Mattias Andersen, nylig har holdt på et seminar om religiøsitetens kulturminner i regi av Fortidsminneforeningen. Selv om Trondheims metodister har vært klar over døpefontens opphav, bidrar Eystein til ytterligere verdifull kunnskap om både døpefonten og historien knyttet til den! Og takk for det!

Nidarosdomens velkjente døpefont i kleberstein fra 1902, er hugget av billedhuggeren Gustav Vigeland etter tegninger av arkitekt Nils Ryjord (1875-1926) ved Nidarosdomens restaureringsarbeider. Langt mindre kjent er «døpefont-slektningen» fra 1911 i Metodistkirken i Trondheim. Også den døpefonten i kleberstein, er tegnet av Nils Ryjord. Ryjord ble assistent ved restaureringen i 1898, bare 23 år gammel, og ledet restaureringsarbeidene fra 1906.

Steinhugger-metodisten

Metodistkirkens døpefont ble altså ikke hugget av den kjente Gustav Vigeland, men av metodisten John Johannesen Gorseth (1867-1928) fra Oppdal. Han ble i 1893 gift i Melhus med Serine Larsdatter Stokke (1869-1946). De flyttet i 1895 til Trondhjem og bosatte seg på Bakklandet. John hadde fått jobb ved restaureringsarbeidene som steinhugger (vi ser ham på gruppebildet fra Nidarosdomen og på utsnittet).

John Gorseth jobbet ved Nidarosdomen frem til januar 1922, og står kanskje bak flere dekorative detaljer på den gamle katedralen. Han gikk trolig veien fra tre til kleberstein, slik flere steinhuggere gjorde. John hadde antagelig opprinnelig vært treskjærer med små dekorative detaljer som spesialitet. De gotiske bladene vi ser på Metodistkirkens døpefont var dermed ikke fremmed for ham. I tillegg til «bladverket» har døpefonten fire forgylte symboler; Alfa, Omega og to Kristusmonogrammer.

Ferie og sene kveldstimer

John og Serine Gorseth ble som mange arbeidere og håndverkere metodist og medlemmer i kirken i Trondheim i mai 1902. John benyttet seg av sin arbeidsplass og kontakter der for å gi menigheten en ny døpefont. Han brukte hele sin sommerferie og sine kveldstimer i Bygghytten ved Nidarosdomen for å hugge menighetens nye døpefont etter Ryjords tegninger. Johns datter har fortalt hvordan hun hver dag gikk ned til Domkirken med mat til sin far. Døpefonten var antagelig ferdig høsten 1911. Det første bildet vi har funnet hvor den er med, ble tatt i ”gammelkirken” julen 1912.

Døpefonten var dermed altså stille til stede i kirkerommet sammen med annet kirkeinventar da det historiske samemøtet fant sted der i februar 1917 (døpefonten vises ikke på bildet fra den gang, men stod til venstre for det metodistiske alteret med prekestol som under møtet fungerte som talerstol).  Døpefonten ble senere med inn i det nye kirkebygget til Metodistkirken i Trondheim i 1925, og er fremdeles i bruk.  

Arv fra vest

Det var ikke uvanlig på den tid Nils Ryjord virket, at arkitekter påtok seg private formgivningsoppgaver. I en del bevarte skissebøker finnes det flere tegninger han utførte til familier og institusjoner i Trondheim. Det finnes ingen fullstendig oversikt over arbeider Ryjord utførte på denne måten. Flere arbeider er derfor ukjente, slik som døpefonten i Metodistkirken. Skissebøkene viser at Ryjord var svært opptatt av ornamenter og detaljer. Det finner vi igjen på døpefonten med gotiske blader langs kanten. Den er i likhet med døpefonten i Domkirken inspirert av den engelske gotikken som preger Nidarosdomen. Arv i fra vest passer jo godt inn i Metodistkirken.

Idag feirer metodister Susanna Wesley som ble født 20. januar 1669.  Hun holdt aldri en preken, ga ut en bok eller grunnla en kirke, likevel er Susanna kjent som metodismens mor. Ikke bare var hun den yngste av 25 søsken, men hun fødte også selv (minst) 19 barn. 11 vokste opp, og hun inspirerte de to av sønnene, John og Charles, til å bli mektige åndelige ledere – og til å starte metodistbevegelsen som vår kirke er et resultat av!  Førr ei dame!

 United Methodist Communications har laget en kort og fin video om Susanna, og den kan og bør du se her:

Og vi «låner» følgende fra vår kirkes General Commission on Archives & Histrory :

Susanna var selv datter av en fremtredende dissenter-prest. Strålende, vakker og viljesterk, hun hadde en dyp innflytelse på barna sine og dermed på metodistbevegelsen. Hun var den hengivne moren til minst nitten barn, hvorav ti levde til voksen alder.

Da barna var små, utviklet hun en bemerkelsesverdig og effektiv metode for utdanning og åndelig næring. Etter hvert som de ble eldre, skrev hun manualer for dem om emner som Guds egenskaper, Den apostoliske trosbekjennelse og Den Hellige Ånd. John, Charles og de andre barna stolte på hennes kloke råd om åndelige, teologiske og personlige spørsmål.

Her er et knippe Susanna-sitater fra noen av de mange brev hun skrev:

«Som egenvilje er roten til all synd og elendighet, så forsikrer det som verdsetter dette hos barn deres etter elendighet og irreligion; uansett hva som hindrer og ødelegger det, fremmer deres fremtidige lykke og fromhet.» Fra et brev til sønnen John, juli 24, 1732, som beskriver hennes metode for barneoppdragelse

«En kristen burde, og gjør det i alminnelighet, samtale med verden som en fremmed i et gjestgiveri; han vil bruke det som er nødvendig for ham, og glede seg over det han uskyldig kan, men samtidig vet han at det bare er et gjestgiveri , og han vil bare være lite opptatt av hva han møter der, for han tar det ikke for sitt hjem.» Fra et brev til sønnen Samuel, rundt 1704

«Prøv i alle ting å handle etter prinsipper, og lev ikke som resten av menneskeheten, som går gjennom verden som strå på en elv, som føres den veien strømmen eller vinden driver dem.» Fra et brev til sønnen hennes Samuel, oktober 1709

«Ta denne regelen: hva enn som svekker din fornuft, svekker ømheten i din samvittighet, skjuler din følelse av Gud, eller fjerner gleden av åndelige ting; kort sagt, hva som øker styrken og autoriteten til kroppen din over ditt sinn, den tingen er synd for deg, hvor uskyldig den enn er i seg selv.» Fra et brev til sønnen John, juni 1725

«For min egen del, etter mange års søk og undersøkelser, fortsetter jeg fortsatt å betale min hengivenhet til en ukjent Gud. Jeg tør ikke si at jeg elsker ham; bare dette, – jeg har valgt ham for min egen lykke, mitt Alt, mitt eneste gode; med et ord, – for min Gud.» Fra et brev til sønnen John, 1. januar 1733.

—-

26. juni er det fem år siden «hele globusen» var representert på gudstjeneste i kirka vår i Trondheim. Da hadde vi besøk av omkring 45 representanter fra Kirkenes Verdensråds eksekutivkomite. Noen medvirket i gudstjenesten, hvor vi også fikk høre en ekstremt engasjerende, inspirerende og ikke minst utfordrende preken av biskop Sally Dyck (United Methodist Church). Vi tillater oss et tilbakeblikk!

Nå kan riktig nok ifølge Paulus med fordel glemme det som ligger bak og strekke oss etter det som ligger foran. Likevel tillater vi oss å mimre, og se tilbake på den internasjonale gudstjenesten i kirken vår 26. juni for fem år siden med glede og takknemlighet. (se også linker nederst i denne artikkelen)

For en fest det var! Folk fra USA og Europa, men også India, Pakistan, Australia, New Zealand, Malaysina, Nicaragua, Argentina, Brasil, Nigeria, Zimbabwe, Kenya, Benin, Kina – bare for å nevne noen.

Selv om Trondheim menighet egentlig hadde tatt «sommerferie, grep vi muligheten da Kirkenes Verdensråds Sentralkomite la sitt møte til Trondheim 22.-28.juni. 2016 Med 150 medlemmer og 200 rådgivere/gjester som representerte 345 medlemskirker i 110 land, var det tidenes største økumeniske samling i Norge.

Et par uker i forkant kontaktet vi de 15-20 metodistkirkelige representantene i komiteen ( ikke bare fra United Methodist Church) og inviterte dem til å feire gudstjeneste sammen med oss.

Responsen ble meget god. Metodistene kom, og flere av dem fikk med seg kolleger fra andre kirkesamfunn. Alle hadde fått en velkomstbrosjyre med en presentasjon av menigheten, og viktige historiske hendelser som den hemmelige jødiske synagogen på kirkeloftet i 1941/42 og det store samemøtet i 1917.

Vi fikk hilsener fra Asia, Sør-Amerika, Afrika og USA. Men også lokale krefter deltok. Ole-Einar (Andersen) ønsket velkommen. Pastor Kjell Werner Rødder ledet. Sven Nørsett sto for det liturgiske spillet ( pre/postludium og salmekomp ) Vår egen Ameila (Adubeea) sang en ghanesisk lovsang, og den verdenskjente, samiske musikeren Frode Fjellheim joiket og slo på runetromme. Seiki Ueno spilte et par solo Bach-stykker på fiolin. Skriftlesningene var det Trygve (Sivertsen) og Ellisiv (Sivertsen) som sto for.

NB: l løpet av sommeren håper vi å kunne bringe videohilsener fra noen av de internasjonale gjestene som deltok i gudstjenesten.

For alle oss fikk oppleve den, ble denne gudstjenesten en skikkelig «boost» og en vitamininnsprøyting i arbeidet med å revitalisere menigheten vår.

For de som ikke var der, og for de som kan tenke seg å gjenoppleve minnet, så er dette linken til hjemmesidens referat fra gudstjenesten: https://wordpress.com/post/trondheimumc.com/2923

Og her er en link til powerpointen (i pdf-format)med hele gudstjenestens gang: https://www.dropbox.com/s/vyormgrkyjklioz/TRH-UMC-WCC-GUDSTJENESTEN.pdf?dl=0

Har du tilgang til Viaplay bør du sørge for å se filmen «Harriet» om slavefrigjøreren, nordstats-spionen, kvinnesaks-forkjemperen (og metodisten) Harriet «Moses» Tubman. Filmen fra 2019 ble en publikumssuksess, og har fått mange meget gode anmeldelser. Her på hjemmesiden vår kan du se filmtraileren og en musikkvideo med den sterke tittelmelodien «Stand up». Snart vil Harriet Tubmans portrett også prege nye amerikanske 20-dollar sedler, noe ekspresident Donald Trump slett ikke ønsket.

«Harriet» har blant annet 97% publikumsscore på filmnettstedet Rotten Tomatoes. Filmen oppnådde også A+ på CinemaScore, noe bare 56 filmer har klart på denne siden av tusenårsskiftet. Filmen har siden premieren 1. november 2019, spilt inn ca 43,3 millioner dollar ( ca 373 millioner norske kroner ) – mens den kostet ca. 145 millioner kroner å produsere. Et klart overskuddsprosjekt, med andre ord. Under kan du se traileren for filmen, og høre det flotte tittelsporet fra soundtracket.

«Harriet» er mye mer enn en ny «slavefilm». Det er en film som viser hva et menneske er villig til å gjennomgå for friheten – og frigjøre andre, understreker regissøren Kasi Lemmons.

Sterk tittellåt

Tittelmelodien «Stand up» i filmen «Harriet», bygger på tradisjonelle gospel-tema kontekstualisert og satt inn i vår samtidg knyttet til fortsatt kamp for likeverd og rettferdighet. Sangens siste strofe «I go to prepare a place for you” var de siste ordene Harriet Tubman sa på sitt dødsleie. Under kan du se og høre hovedrolle-skuespilleren Cynthia Erivo framføre tittelmelodien fra filmens soundtrack. En sang hun selv også har vært med på å skrive. Mektig!

PÅ 20-DOLLARSEDDEL MOT TRUMPS ØNSKE!

Etter at president Donald Trump satte en stopper for planene, har president Joe Biden bestemt at anti-slaveri-aktivisten Harriet «Moses» Tubman likevel skal pryde forsiden på USAs nye 20-dollarsedler. ( Det var Obama-adminsitrasjonen som satte igang en prosess med tanke på å la Harriet Tubmans portrett pryde en ny serie med amerikanske 20-dollarsedler. ) Tubman, som blir den første afroamerikaner på en pengeseddel, var metodist og medlem av African Methodist Episcopal Zion Church. Født som slave, anførte hun sin kristne tro som inspirasjon og grunn til å hjelpe hundrevis av slaver til å flykte og få et liv i frihet.

Tubman vil symbolsterkt nok erstatte president Andrew Jackson på 20-dollarens forside; Jackson var slaveeier og dessuten meget brutal i sin kamp mot den amerikanske urbefolkningen. ( Donald Trump sørget for å få et stort maleri av Jackson i sitt kontor «The Oval Office» i Det Hvite Hus – et maleri Joe Biden raskt fjernet.)

FRA SLAVE TIL FRIGJØRER

Harriet Tubman ble født omkring 1820/23 som tredje generasjons slave. Hennes mormor kom til USA på et slaveskip fra Afrika – trolig tilhørte hun en folkegruppen Ashanti fra Ghana. For Tubman ble den afrikanske opprinnelsen en trøst, støtte og stolthet. Som slaver ble familien splittet og solgt til ulike slave/plantasjeeiere.

Pisket før frokost

Harriet, som opprinnelig ble gitt navnet Aminta eller «Minty» av sine foreldre, var den fjerde av ni søsken. Som seksåring ble hun lånt bort som barnevakt til et meget velstående Marylandhjem. Hun skulle passe på en hvit baby. Hver gang babyen gråt, ble Minty pisket. En dag ble hun pisket fem ganger før frokost.

Etter hvert som hun vokste til ble Minty satt til diverse tungt jord- og skogbruksarbeid på plantasjen i Maryland. Da hennes eier døde i 1849, oppsto en tid både forvirring og frykt. Slavene var redd de skulle bli solgt sørover, hvor forholdene om mulig var enda verre.

Minty, som da var gift, begynte å planlegge flukt. Hun tok morens pikenavn Harriet og sin manns etternavn Tubman. Mannen hennes, som var en frigitt slave, valgte å bli igjen. En septembernatt i 1849 klarte Harriet og to av hennes brødre å flykte fra plantasjen i Dorchester, Maryland. De skjulte seg om dagen og vandret om natten. Men brødrene fikk kalde føtter underveis og vendte tilbake. Harriet fortsatte alene de 25 milene nordover til Pennsylvania.

Straks hun hadde tjent noen penger som tjener for en vennlig hvit familie i Philadelphia, engasjerte hun seg i arbeid med å hjelpe andre slaver til frihet – med eget liv som innsats. Det første hun fikk gjort var, via stråmenn, å kjøpe fri sin niese og hennes to barn som skulle bli solgt på en slaveauksjon. Det lyktes, og hun brakte dem til sikkerhet i Canada.

DØD ELLER LEVENDE

• 

• 

Etter dette ble Harriet «conductor» (en slags parallell til norske grenseloser under andre verdenskrig) innenfor slavefluktsystemet «Underground Railroad». Det var gjennom denne virksomheten hun fikk tilnavnet «Moses» – han som ledet jødene ut av slaveriet i Egypt. «Underground Railway» var et nettverk av både hvite og afroamerikanske slavemotstandere og aktivister som etablerte flere «trygge hus» langs ulike fluktruter fra sørstatene og nordover.

I ulike forkledninger, og bevæpnet med en revolver, gjennomførte Harriet til sammen 19 turer som «conductor». Ble hun tatt ville hun garantert blitt hengt eller skutt på flekken. På et tidspunkt skal det ha vært utlovet hele 40.000 dollar i dusør til den som klarte å fange henne; det tilsvarer ca 1,2 millioner dollar i dagens pengeverdi (ca 9 millioner kroner…) I 1854 klarte hun endelig å frigjøre sine tre småbrødre og i 1856 reddet hun sine foreldre. de var på den tiden blitt fri, men holdt under oppsikt og mistanke om å hjelpe andre slaver å flykte.

Spion for nordstatene

Under den amerikanske borgerkrigen 1861-1865 var Tubman aktiv innen nordstatshæren fordi hun ønsket å hjelpe alle slaver til frihet, ikke bare de hun selv kunne hjelpe. Harriet var bare 157 cm høy og hadde en rekke fysiske plager som følge av mishandling hun ble utsatt for som slave. Hun kunne verken skrive eller lese; men det begrenset ikke hennes engasjement.

Harriet deltok i borgerkrigen først som kokk og sykepleier, senere som guide og spion bak fiendens rekker. I 1863 ledet hun en avdeling på 150-200 afroamerikanske soldater i et raid langs elven Combahee i South Carolina. Ombord på tre militære fartøy (gunboats) ødela de mange av sørstatshærens miner og torpedoer, sprengte broer, raserte sørstatshærens varelager og avlinger – og befridde omkring 800 slaver. Harriet Tubman mistet ikke en eneste soldat i raidet.

Ble metodist

Etter borgerkrigen, da slaveriet formelt ble avskaffet, dedikerte hun resten av livet til å hjelpe tidligere slaver, særlig barn og eldre. Hun ble også en meget aktiv forkjemper for kvinners rettigheter og stemmerett og engasjerte seg i den amerikanske suffragette-bevegelsen. På spørsmål om hun mente at kvinner burde få stemmerett svarte hun en gang: «Jeg har lidd nok til å tro det». Etter borgerkrigen meldte hun seg også inn i African Methodist Episcopal Zion Church hvor hun var et meget bevisst og engasjert medlem. (AME Zion Church ble ikke med i sammenslutningen da United Methodist Church ble dannet i 1968, men våre kirker har nær kontakt og fullt sakramentsamarbeid.)

• 

• 

Harriet Tubman bodde siste del av livet i et hus på en liten eiendom i Auburn, New York som hun fikk i gave fra slaverimotstanderen senator William Seward. I 1903 donerte hun deler av eiendommen til African Methodist Episcopal Church for at det skulle bygges et hjem for eldre afroamerikanere. I 1908 ble «Harriet Tubman Home for the Aged» åpnet. Der døde hun også selv i 1913 av lungebetennelse. Omgitt av familie og venner skal dette ha vært hennes siste ord: «Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere» (ref. Joh:14.3)

I sin samtid var Harriet Tubman respektert og anerkjent. Hennes innsats er/var godt dokumentert. Men som tilfellet var med mange afroamerikanere, ble også hun gradvis skrevet ut av historien noen tiår etter borgerkrigen. På folkemunne forble hun hun et ikon og symbol for kampen for slavers frihet og rettferdighet. I forbindelse med den moderne borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet, begynte hennes innsats sakte å bli offentlig kjent igjen – og nå inngår hun i skolebøkene og allmennutdannelsen.

For unge norske metodister som skal skrive særoppgave på skolen, må Harriet Tubman og hennes nesten utrolige liv være perfekt! Anbefales!

Anerkjente Smithsonian Institutions nettside har en god artikkel om filmen, og Harriet Tubmans liv. Den kan du lese her: https://www.smithsonianmag.com/smithsonian-institution/true-story-harriet-tubman-movie-180973413/

—

• 

•