Søndag 5. juni, 1. pinsedag, er det konfirmasjonsgudstjeneste, og hjemmesiden har intervjuet årets to konfirmanter, Eira Halvorsen og Sigrid Nørsett. Med en snittscore på 9 av 10 mulige poeng, er årets to konfirmanter veldig fornøyde med konfirmasjonstiden sin. Og begge trives på TikTok…Kom til kirken og gjør dagen til en god opplevelse og godt minnefor de to!
Sigrid er datter av Sven og Kristin Nørsett. Eira er datter av Solveig (Andersen) og Tarje Halvorsen. De har begge både fulgt konfirmasjonsforberedelser i sine lokale menigheter i Den norske kirke, og ekstra «metodist-forberedelser» med vår prest Christina Thaarup og Ellisiv Sivertsen som medhjelper.
Dette bildet ble tatt da de kommende konfirmantene ble presentert på samlingsdagen i august i fjor. Vi se fra venstre medhjelper Ellisiv Sivertsen, Eira Halvorsen, prest Christina Thaarup og Sigrid Nørsett.
Hjemmesiden har stilt Sigrid og Eira de samme 10 spørsmålene, og under et lite knippe bilder av dem, finner du deres svar:
1) Hvor kul/grei/interessant har konfirmasjonstiden vært på en skala fra 1- 10?SIGRID: 10 fordi vi har spist sushi og masse annen god mat og dratt til London!
EIRA: 8
2) Hva er ditt beste minne fra konfirmasjonsforberedelsene?EIRA: Mitt beste minne fra konfirmasjonsforberedelsene er da vi reiste til London. Det var en veldig fin og lærerik tur.
SIGRID: London-turen. Spesielt å se på Mamma Mia musikal!
3) Hvorfor velger du å bli konfirmert i Metodistkirken?SIGRID: Fordi det er masse hyggelige folk her og en veldig flink prest. Og jeg hadde veldig lyst til å dra til London!
EIRA: Jeg velger å bli konfirmert i metodistkirka fordi jeg er døpt der, og fordi det er den kirka jeg føler mest tilhørighet til.
4) Har du rukket å finne deg et favoritt-bibelvers?EIRA: Nei, det har jeg ikke.
SIGRID: Nei, tror ikke det, men det er mange fine.
5) Hvordan vil du karakterisere deg selv med 3 ord?SIGRID: Snill, ærlig og glad i dyr.
EIRA: Omsorgsfull, følsom og skolenerd.
6) Og hvordan tror du dine beste venner vil karakterisere deg med 3 ord?EIRA: Ubestemt, omsorgsfull og hyggelig.
SIGRID: Blid, åpen og morsom/rar på en god måte.
7) Hva er favorittfaget og hva er kjedeligste fag på skolen?SIGRID: Sal og scene er det beste og et fag jeg misliker litt er engelsk.
EIRA: Favorittfaget mitt på skolen er gym og spansk, det kjedeligste faget på skolen er engelsk
8) Hvis du fikk velge drømmeyrket ditt nå. Hva ville du valgt?EIRA: Jeg aner ikke og jeg har ingen peiling på hva jeg vil drive med når jeg blir eldre.
SIGRID: Jeg vet egentlig ikke, men når jeg var liten ville jeg bli sangstjerne.
9) Hvilke hobby/fritidsinteresser har du?SIGRID: Jeg går på dans, sang og 4H, også liker jeg veldig godt å ri og være med dyr.
EIRA: På fritiden spiller jeg fotball. Mye av tiden min går på fotballbanen, men når jeg ikke er der, er jeg med venner.
10) Hvilke sosiale medier er du på – og hvilken bruker du mest tid på?EIRA: De sosiale mediene jeg er på er TikTok, snapchat og instagram. Det jeg bruker mest tid på er TikTok. Jeg bruker aaaalt for mye tid der.
SIGRID: Snapchat, instagram, TikTok og vsco. Jeg bruker desidert mest tid på TikTok. Tiden kan gå veldig fort når man scroller på TikTok.
1. pinsedag er jo i utgangspunktet en av årets store kirkelige festdager, og med konfirmasjon blir det ekstra stas. Derfor oppfordrer vi alle som kan, til å komme til kirken på søndag, og bidra til at konfirmasjonsgudstjenesten blir et god opplevelse og fint minne for Sigrid og Eira!
Til menighetene i Norges Kristne Råd sine medlemskirker
Fellesskap og støtte til
flyktninger fra Ukraina
Krigen i Ukraina er nå inne i sin tredje uke, og ødeleggelsene og de menneskelige lidelsene blir verre dag for dag. Mer enn to millioner mennesker har flyktet fra Ukraina siden krigen brøt ut. De fleste av dem er kvinner og barn. Norges Kristne Råd vil uttrykke vår dypeste medfølelse med ofrene for krigshandlingene. Vi deler smerten og sorgen med mennesker som må flykte, blir skadet og som har mistet sine kjæreste. Nå må vi stå sammen og gjøre alt vi kan for å støtte dem.
Be alltid!
Kirker og organisasjoner over hele verden går sammen i bønn for Ukraina.
Vi ber nå alle landets menigheter og kirker til å holde ut i tro og bønn til vår Herre Jesus Kristus som er vår og hele verdens fred, han som rev ned skillemuren, fiendskapet (Ef 2,14).
Be om fred i Ukraina. Husk også på alle andre som opplever krig og konflikt i andre deler av verden. Be for alle som har måttet flykte eller som befinner seg i krig og konflikt. Be om at de beskyttes og får erfare Guds omsorg og trøst gjennom solidaritet og handling fra det internasjonale samfunnet. Be om innsikt, mot og handlingskraft hos politikere og ledere til å velge dialog og til å gå fredens vei og vise vei til rettferdig fred.
Legg til rette for åndelig fellesskap
Ukraina er et åndelig sentrum i Europa og mange flyktninger som er kommet og som kommer vil ha stort behov for kristent fellesskap. Vi ber dere aktivt legge til rette for at flyktninger inviteres til deres gudstjenester og samlinger. Vi oppfordrer dere også til å legge til rette for at de kan bruke kirkene til egne gudstjenester om behovet er der.
Behovet for humanitær bistand er stort
Det er fantastisk å merke givergleden og engasjementet hos nordmenn som vil støtte Ukraina.
Mange av Norges Kristne Råds medlemssamfunn er engasjert i humanitær innsats i Ukraina og nabolandene. Vi oppfordre alle til å bidra ved å gi solide gaver gjennom eksisterende profesjonelle hjelpeorganisasjoner, som Kirkens Nødhjelp, Caritas, Frelsesarmeen, Pinsebevegelsen, ADRA m.fl. Hjelpearbeidet foregår under ekstreme og kaotiske forhold og det er viktig med god koordinering. Disse organisasjonene har kompetanse, erfaring og nettverk som sikrer at hjelpen når fram og at arbeidet utføres på best mulig måte. Organisasjonene er til stede med livsviktig nødhjelp i Ukraina og flere av nabolandene sammen med sine lokale partnere og i dialog med myndigheter. Det de særlig trenger fra oss nå er forbønn og økonomisk støtte.
Ta godt imot flyktningene – og god dialog med myndighetene
Flyktningene fra Ukraina begynner nå å komme til Norge, og vi forventer mange. Vi henstiller alle våre medlemssamfunn til å ønske dem velkommen og ta godt vare på dem.
Vi oppfordrer menigheter til å kontakte kommunene og tilby sin hjelp. Offentlige myndigheter har ansvar for mottak og integrering, men trenger sivilsamfunnets støtte. Vi har alle et ansvar for at flyktninger fra Ukraina, eventuelt også fra Russland, blir tatt godt vare på. Vi oppfordrer menighetene til å stille med åpne kirker og private til å kontakte kommunen for eventuelt å tilby botilbud.
Vi ber dere også vise vennlighet og omtanke for ukrainere og russere som er bosatt i Norge. Det er president Putins og hans regime som er ansvarlig for krigen, ikke vanlige russere. De trenger også omsorg i denne forferdelige situasjonen. Ta klart avstand fra stigmatisering, mobbing og ekskludering av vanlige russere i Norge er totalt uakseptabelt
En sårbar situasjon
Noen har organisert transport for å hente flyktninger fra grensene. Vi forstår ønsket om å hjelpe og verdsetter engasjementet, men vi vil likevel oppfordre til å kanalisere dette gjennom etablerte organisasjoner. Vi ber også om å utvise forsiktighet overfor private pengeinnsamlinger til nye aktører man ikke allerede har et godt etablert samarbeid med.
I store kriser er det alltid noen uhederlige mennesker som vil utnytte andres nød til egen fordel. FNs høykommisær varsler om at menneskehandlere opererer blant utsatte grupper. Politidirektoratets koordineringsenhet for ofre for menneskehandel (KOM) skriver: «Vi er sterkt bekymret for at utnyttelse av særlig kvinner og barn til menneskehandel vil kunne øke i tiden fremover, ikke bare i Ukraina, ved grensene og i nabolandene, men også i land som Norge som vil motta store grupper med flyktninger og fordrevne i tiden fremover. Mange vil være i en sårbar situasjon som kan utnyttes, både som ledd i transport og annen bistand fra privatpersoner/organiserte nettverk, eller etter ankomst. Vi er bekymret for utnyttelse både til seksuelle formål, tvangsarbeid eller tvangstjenester».
Dette er viktig å være klar over og et argument for å bruke etablerte hjelpeorganisasjoner. Vær oppmerksom på at flyktningene kan ha vært usatt for overgrep og hatt svært traumatiserende opplevelser etter at de forlot sitt hjem. Når de kommer hit til oss skal de bli møtt av medmennesker som tar imot dem med et varmt hjerte og hender som er villige til å hjelpe dem i et nytt land, men som samtidig anerkjenner at det kan være behov for å påkoble fagkompetanse. Flere av de kirkelige diakonale organisasjonene har kunnskap og kompetanse både i flyktningehåndtering og menneskehandel-problematikk. Ønsker dere kursing eller mer informasjon, anbefaler vi å samarbeide med disse. Norges Kristne Råd kan om ønskelig formidle kontakt.
Med vennlig hilsen
Berit Hagen Agøy, styreleder
Erhard Hermansen, generalsekretær
Vedlegg: Bønner til bruk i gudstjenesten
Bønner til bruk i gudstjenesten
Samlingsbønn
Hellige treenige Gud, du er verdens opprettholder og frelser. Vi kommer sammen i bønn for Ukraina. Vi ber om innsikt, mot og handlekraft hos politikere og ledere til selv å gå fredens vei og vise andre veien til rettferdig fred. Styrk enheten mellom mennesker, folk og stater. Og vær nær alle mennesker som befinner seg i det konfliktrammede området, at de erfarer verdens solidaritet og din kjærlighet og nærhet, Gud. Kom synlig til stede gjennom utstrakte hender. Se til alle russere og andre grupper som også lider under denne krigen. Hjelp oss alle å arbeide for fred og forsoning. Jesus Kristus, vår befrier, kom med din trøst i våre urolige hjerter og forny håpet i oss alle. Kom med din fred.
Fredsbønn
Hellige, treenige Gud, du er visdommens, fredens og kjærlighetens kilde. Sammen med din Kirke i hele verden kommer vi til deg og ber:
beskytt folket i Ukraina! La ditt rike komme.
A: Hør vår bønn.
Jesus Kristus, vår frelser og fredsfyrste, kom med din trøst til alle som er redde og frykter for sine liv. La dem erfare din trøst og omsorg, og finne styrke og mot til å stå i prøvelsene. Send mennesker i deres vei med hjelpen de trenger La ditt rike komme.
A: Hør vår bønn.
Vi ber om beskyttelse over barn og unge. Over urolige og sørgende. Over syke og skadde, over dem som må bli hjemme og dem som må flykte. For de redde, målbevisste? de sårede, de sørgende og for pårørende. Vi ber for de medmenneskene som nå er soldater i felt. Se i nåde, Gud! La ditt rike komme.
A: Hør vår bønn.
Til deg, Gud, kommer vi og ber om fred i Europa og verden. Gi verdens ledere klokskap, mot og handlekraft til å avslutte krigshandlingene, redde menneskeliv og finne vei til rettferdig fred.
Jesus Kristus, du som er verdens lys, kom med din fred! La ditt rike komme.
A: Hør vår bønn.
Vi ber for politiske ledere og nasjonale myndigheter i. Vi ber om sannhetens lys og hjertets omvendelse for dem som erklærer krig; Vi ber om utholdenhet og mot for dem som søker fredelige løsninger. Vis oss hvordan vi kan bidra til fred og trygghet, og hvordan vi kan ta imot våre medmennesker all slags nød – nær og fjern. Herre, forbarm deg over oss. La ditt rike komme.
– Å være prest er det jeg elsker aller mest i livet. Og jeg er det med mye lidenskap og glede, sier pastor Susan Gatwiri Mati (47) til hjemmesiden vår. Susan er fra Kenya, men tjenestegjør siden høsten 2021 som metodistprest på Hønefoss. Med to mastergrader fra Menighetsfakultetet har hun også solid faglig bakgrunn. Søndag 6. mars preker Susan på vår internasjonale gudstjeneste!
– Å bli prest er den beste avgjørelsen jeg har tatt noen gang. Jeg har aldri angret et øyeblikk. Jeg elsker å tjene Gud; det er min største motivasjon i livet. Jeg er overbevist om at det er Guds kall til meg. Jeg føler sterkt for å være prest; å preke, døpe, vie og møte mennesker i ulike livssituasjoner og sammenhenger, forteller Susan. Å være prest gir meg sterk indre tilfredshet. Derfor er jeg kjempefornøyd, og tror jeg har valgt tidenes beste yrke og karriere, sier hun entusiastisk. Susan er gift med Benjamin Mati, som var metodistpastor i Kenya i mange år før kom han til landet. Som Susan, er han også utdannet på MF, og sammen har de tre gutter (Victor 21, Prosper 16, og Joshua 15 år).
– Livet er ikke alltid lett, og Gud lover oss heller ikke et lett liv. Livet mitt har ikke vært uten utfordringer, men jeg har alltid lært meg å jobbe hardt. Jeg er et vitnesbyrd om at hardt arbeid og besluttsomhet lønner seg, mener Susan som forteller at hennes livsmotto er: Susans livsmotto er: «Gi aldri opp! Fortsett å prøve!»
Guds nåde er alltid tilstrekkelig for alle.
Solid metodistfamilie
Hun ble født i åssidene til fjellet Mount Kenya, i Meru County, for førtisju år siden, og er den syvende av totalt ti søsken. Begge foreldrene er trofaste medlemmer av metodistkirken i Kenya, og alle hennes søsken er også metodister.
– Jeg vokste opp på søndagsskolen og elsket alt som hadde med kirkelige aktiviteter å gjøre, slik som sang og dans. Som ung jente tok jeg imot Jesus i mitt hjerte, og har hele tiden siden følt et sterkt ønske om å tjene ham, forteller Susan. Hun ble engasjert søndagsskolelærer som 16-åring, og ungdomsleder som 18-åring. På videregående skole var hun sekretær i en kristen ungdomsgruppe. – Jeg elsket kristne sanger, særlig lovsanger. Jeg beundret også hvordan predikanter og pastorer med lidenskap og entusiasme underviste og forkynte Guds ord. Jeg bestemte meg tidlig for å tjene Gud på den måten, det virket interessant og givende, forteller hun.
– Hvorfor kom du til Norge, og ble boende her?
– Jeg kom til Norge i 2011 for å studere teologi som stipendiat i et utvekslingssamarbeid mellom Kenyan Universitet og Menighetsfakultetet i Oslo, forteller Susan. Meningen var at hun skulle reise tilbake til Kenya straks hun hadde fullført sin mastergrad i teologi, men da det var gjort, ble hun nysgjerrig på et ny lansert masterstudium i religion, samfunn og globale spørsmål.
– Jeg trodde en kombinasjon av de to masterstudiene ville gi meg enda bedre kunnskap om og forståelse av religionens relevans i dagens globale og flerkulturelle samfunn, sier Susan som dermed kan vise til to mastergrader.
Tidlig i studieårene ble hun kjent med «International Methodist Church» (IMCO), i Oslo (Metodistkirken på Grünerløkka), og ble et aktivt og engasjert medlem der i 2012. Hun ledet flere av menighetens utvalg, blant annet for søndagsskole og ungdomsarbeid.
– Sakte, men sikkert begynte jeg å kjenne en sterk trang og ønske om å jobbe i kirken Norge, forteller Susan. Én dag, på vei fra gudstjeneste, hørte hun en stemme i hjertet som sa: «Gud er én. Du kan tjene ham hvor som helst i verden. Det trenger ikke nødvendigvis å være i ditt eget hjemland». Hun ble også minnet om at John Wesley, metodismens grunnlegger, en gang sa: «Verden er mitt sogn».
– Jeg fortsatte å tenke over det, mens jeg ba om Guds veiledning. Jeg trodde ikke det ville være lett, med mindre jeg kunne jobbe i en internasjonal menighet. Men mannen min, og guttene våre, var veldig positive og støttende, og de oppmuntret meg til å studere norsk og lære meg språket, sier Susan.
Susan og ektemannen Benjamin (som også blir med til Trondheim 6. mars!)
Da mannen Benjamin var ferdig med sine studier med Menighetsfakultetet i januar 2021, var familien likevel innstilt på å reise hjem til Kenya, for det var ikke ledig jobb i Metodistkirken i Norge.
– Men, stråler Susan, – ved Guds nåde dukket det plutselig opp en ledig stilling. En dag fikk jeg e-post fra tilsynsprest Knut Refsdal som spurte om jeg var interessert i å være prest på Hønefoss fra august 2021. Selvfølgelig svarte jeg ja, sier Susan. Hvorfor ikke? Familien min og jeg var så begeistret, og vi takket Gud for å ha besvart våre bønner.
Susan har aldri hatt problem med å bli akseptert, verken i samfunnet eller Metodistkirken. Den største utfordringen har vært språket. Da hun kom til Norge, kunne hun bare engelsk. Å kombinere norsk språkkurs med studier på engelsk, og familieliv, var ikke bare enkelt, så hun slet noen år med språket. Nå forstår hun norsk godt, og snakker stadig bedre: Samtidig har hun ikke noe imot at vår Internasjonale gudstjeneste skal foregå på engelsk …
Den største utfordringen har vært å finne en relevant jobb i tråd med utdannelse og yrke. – Mange sa til meg at religion er i ferd med å bli irrelevant i Norge, og at jeg burde ha valgt noe annet enn teologi, hvis jeg fortsatt ønsket å bli i landet, forteller Susan. Men så dukket Hønefoss opp!
Evangeliene forbløffer meg alltid, spesielt når jeg leser om hvordan Jesus håndterte sosiale problemer som utroskap og andre sosiale onder i sin tid.
– Hva er den største forskjellen mellom livet i Kenya og Norge?
– Mennesker har sin egen måte å leve på, over hele verden. Imidlertid er vi også like, fordi vi alle er skapt i Guds bilde, mener Susan, men livet i Norge er selvsagt annerledes enn i Kenya, sier hun.
– Den største forskjellen for meg er klimaet og kulturen. I Kenya har jeg aldri sett snø. Det var bare noe jeg hørte og leste om i geografitimene på skolen. Kenya er som mange afrikanske land veldig varmt nesten hele året, i motsetning til i Norge. Kulturen er også annerledes, inkludert nasjonalspråket. I Norge er norsk morsmål som læres og snakkes av alle. I Kenya er det mer enn 47 forskjellige språk, og Kiswahili er det eneste nasjonale språket som forener alle. Mange kenyanere forstår slett ikke hverandre.
– Hva gjør troen og kirken relevant i dagens samfunn?
– Bibelen sier at vi er verdens lys. Kirken forventes å være et godt eksempel for verden ved å gjøre gode ting, vise kjærlighet og medfølelse og ikke fordømme noen. Jeg tror den kristne troen er tuftet på Guds kjærlighet til verden. Den kom Jesus for å demonstrere, og den skal vi bringe videre.
– Hva er da kirkens største oppgave og utfordring?
– Kirken er forpliktet til å gjøre alle mennesker til Jesu disipler, slik misjonsbefalingen gjør det klart. Utfordringen er «inkludering» – å faktisk tro og mene at vi alle skal være Jesu disipler. I den aktuelle sosiale og etiske debatten, kan kirken kanskje oppleve det som et dilemma. Men jeg tenker at Gud er den eneste dommeren, og ikke vi som kristne. Vår hovedoppgave er å gjøre alle mennesker til Kristi disipler, og ikke å dømme eller fordømme noen. Tross alt er vi alle Guds barn, skapt i hans eget bilde og likhet, sier Susan.
Den overbevisningen preger også hennes syn på den brennaktuelle debatten og situasjonen i Metodistkirken, knyttet til homofilispørsmålet:
– Etter min mening bør ikke kirken være splittet i etiske og sosiale spørsmål, for Jesus inviterer alle til å ha fellesskap med ham. Vi bør heller ikke dømme noen, uansett grunn, fordi Gud er den absolutte dommer. Og Guds nåde er alltid tilstrekkelig for alle. Vi er alle frelst av Guds nåde og barmhjertighet. Dette betyr at Guds frelsende nåde ikke er begrenset til noen. Vi som kristne er heller ikke bedre på alle måter enn andre, mener Susan.
– Hvor vil du plassere deg teologisk på en litt tabloid skale fra «konservativ» til «liberal»?
– Jeg må være ærlig som pastor og si at det ikke er lett å svare på, særlig i forhold til reelle problemstillinger i dagens verden. Jeg har alltid vært så naiv og iherdig, jeg har lenge liksom klamret meg mye til den gamle tradisjonelle kristentroen, forteller Susan.
Hun har vært nødt til å revurdere noen posisjoner; som for eksempel skilsmisse og gjengifte. Susan har fra egen kultur vært vitne til at enkelte (kvinner) nærmest har gått til grunne, blitt krenket og utsatt for vold og overgrep som følge av forventninger og krav om å «redde ekteskapet» og beskytte den kristne tro.
– Slikt er jeg sterkt imot, ja jeg fordømmer det. Jeg kan og vil ikke råde noen til å gjøre slike offer, sier Susan, selv om hun vet at noen av den grunn vil anklage henne for å støtte skilsmisse og gjengifte, og være på vei til å bli liberal.
– Evangeliene forbløffer meg alltid, spesielt når jeg leser om hvordan Jesus håndterte sosiale problemer som utroskap og andre sosiale onder i sin tid. Jeg ser på Jesus som et perfekt eksempel og et forbilde i tjenesten. Hans oppdrag på jorden var ikke å bringe dom, men å søke og redde de fortapte, sier Susan. – I sin tjeneste viste Jesus mye medfølelse og kjærlighet til alle. Han samhandlet med alle klasser av mennesker, både rike og fattige, syndere og utstøtte. Han samhandlet også med de som trodde at de ikke var syndere, slik som fariseere og de skriftlærde, lovens lærere.
– Jeg er overbevist om at Gud har kalt meg til å tjene hele sitt folk fra alle samfunnslag. Jeg trenger å vise dem kjærlighet og medfølelse slik Jesus gjorde. Jeg har ingen forpliktelse til å dømme noen, for jeg tror at Gud er den endelige dommeren, understreker Susan.
– Det ble et langt svar, men kanskje jeg på denne tabloidskalaen kan plassere meg i midten, antyder hun.
– Har du et favoritt-bibelvers?
– Efeserne 2:8-9, og der står det: «For av nåde er dere frelst ved tro, og dette er ikke fra dere selv. Det er Guds gave, ikke ved gjerninger, slik at ingen kan skryte».
–Jeg tror at vi ikke av oss selv kan gjøre noe godt eller være rettferdige overfor Gud. Gud kunne ha valgt hvem som helst andre enn meg, men han valgte meg. Ikke fordi jeg oppførte meg bedre enn andre, men bare gjennom nåde og barmhjertighet.
– Og en favorittsalme/sang?
– «Hvilken venn har vi i Jesus»! Jesus er ikke som en mann som ombestemmer seg. Han er en virkelig venn, som aldri forlater oss. Selv når vi gjør galt, er Jesus alltid klar til å tilgi oss, i motsetning til alle andre i verden hvor vi kan miste venner og aldri få dem igjen. Jesus er alltid villig til å akseptere oss tilbake til sitt fellesskap, understreker pastor Susan Gatwiri Mati.
Søndag 6. mars kan du høre og møte henne på Internasjonal gudstjeneste i Trondheim Metodistkirke!
Menigheten vår er, som eneste utenfor USA, omtalt i nyhetssaken «Churches face another test with omicron» på United Methodist News. Det er den musikalske orgel-julehilsenen vi fikk fra Cathedral of the Rockies som har vakt vår internasjonale kirkes nyhetsbyrås interesse.
Den forrykende orgelvideoen fra våre venner i Cathedral of the Rockies i Boise, Idaho var ment som en spesiell oppmuntring til oss da det ble klart at vi måtte avlyse våre gudstjenester både og ikke minst på juleaften. Med andre ord hadde videoen med Covid19-situasjonen å gjøre, og det er netopp pandemien og virkninger av den som er tema og utgangspunkt for artikkelen som avsluttes med å fortelle om oss og videoen vi fikk:
Den erfarne og dyktige reporteren Sam Hodges i UMNews står bak artikkelen som beskriver hvordan pandemien (særlig etter omikron-varianten ) har påvirket og utfordret ulike (amerkanske) menigheters arbeid og samlinger. Trondheim Metodistkirke er den eneste menigheten utenfor USA som omtales i artikkelen. Du kan lese hele artikkelen her: https://www.umnews.org/en/news/churches-face-another-test-with-omicron
Der kan du også lese litt mer om hvordan videoen ble en realitet!
Litt arti’ at videoinitiativet vårt og den flotte hilsenen fra Cathedral of the Rockies har vakt interesse, og nå er blitt gjort kjent for metodister over hele verden!
Spenn fast setebeltene, skru opp volumet og send nabovarsel! Vi har fått en forrykende musikalsk julehilsen fra Cathedral of the Rockies hvor organist David Young spiller to julesanger – spesielt for oss i Trondheim – på katedralens praktfulle orgel med ca 4000 piper og 67 stemmer.
David Young spiller først den internasjonale megajulesang-hit’en «Joy to the world» som bygger på musikk av Georg Friedrich Händel. David spiller den for oss i en ekstra jublende versjon.
Etter en personlig julehilsen til vår menighet, avslutter David Young musikkvideo-julegaven med et vesentlig nyere verk, komponert i 2019 av organisten Neil Harmon. Musikken er skrevet til den kjente Wesleysalmen «Hark the Herald Angels Sing» («Hør den englesang så skjønn») – og lytter du godt vil du gjenkjenne bruddstykker av den tradisjonelle melodien i dette moderne verket. Et særdeles kraftfullt stykke musikk, i en gnistrende 6/8-takt, som virkelig gjør nytte av det store kirkeorgelets ressurser!
SE VIDEOEN HER: (klikk eller dobbelklikk…)
Orgelet i Cathedral of the Rockies ble bygget av firmaet Aeolian Skinner og innviet ved åpningen av den nye kirken i 1960. I 1983 var orgelet gjenstand for et omfattende restaurerings og ombyggingsprosjekt i regi av orgelbyggerne Balcom and Vaughan. Instrumentet har også gjennomgått forbedringer gjennom 2000-tallet. Spillepulten har tre manualer + pedaler, og orgelet har i dag 67 stemmer og ca 4000 piper.
Han som har stått for opptakene heter Svend Knutsen. Svend er produsent og videoredigerer i Cathedral of the Rockies, og det viser seg at han har familiære forbindelser til Norge og Trondheim! Hans bestefar var norsk metodistprest! Svend har ikke besøkt Norge og Trondheim på godt over 20 år, men vi har forsikret ham om at han er hjertelig velkommen!
PROGRESSIV MENIGHET
Cathedral of the Rockies (Rocky Mountains-katedralen) ligger i byen Boise som er hovedstad i staten Idaho i USA. Byen har ca 230.000 innbyggere og er blant de raskest voksende byene i USA. Cathedral of the Rockies het tidligere First United Methodist Church Boise, og ble grunnlagt i 1872 – de er altså ni år eldre enn vår menighet!
Det er en sentrumskirke (downtown) og Cathedral of the Rockies er en av de større, progressive United Methodist-menighetene i USA.
De fikk betydelig (inter)nasjonal oppmerksomhet sommeren 2020, da de etter politidrapet på afroamerikaneren George Floyd og i tråd med Black Lives Matter-bevegelsen, bestemte å fjerne et stort blyglassvindu i kirken som viste sørstatsgeneralen Robert E. Lee (skulder ved skulder med Abraham Lincoln og George Washington). «Symboler på hvit overlegenhet (ala sørstatsgeneral Robert E. Lee, red. anm) hører ikke hjemme i vårt hellige rom», sa menighetsrådet i sitt vedtak om å bytte ut vinduet med generalen.
Og etter at vindusåpningen har stått tildekket i nesten et og et halvt år, kom det nye blyglassvinduet på plass 7. desember i år. Det viser biskop Leontine T.C. Kelly, den første afroamerikanske kvinne som ble ordinert til biskop i the United Methodist Church. Hun er også, i tråd med eget inkluderende og aksepterende syn, framstilt med en regnbuefarghet LGTBQ+ stola. Leotine T.C. Kelly ble ordinert til biskop nettopp i Catherdral of the Rockies i 1984. (Underveis i prosessen ble også Martin Luther King Jr., og den tidlige borgerretighetsforkjemperen Harriet Tubman vurdert som kandidater til den ledige vindusplassen.) Prisen for det nye blyglassvinduet skal være ca 25.000 dollar eller omkring 225.000 kroner.
SIER VELKOMMEWN TIL ALLE
Hovedpastoren i Cathedral of the Rockies heter Duane Anders, og det er gjennom ham vi har fått ordnet med musikkvideoen. Menigheten har ca 2800 medlemmer, og det ukentlige gudstjenesteframmøtet er drøyt 1300 fordelt på en «contemporary»(moderne) gudstjeneste kl. 10.00 og en «classic»(tradisjonell) kl. 11.00. Menigheten driver også arbeid i bydelen Amity.
Dagens kirke/katedral ble bygget I 1960, og er en korsformet kirke i nygotisk stil. Den har flere kapeller, men selve hovedkirkesalen har plass til omkring 1000.
På sin hjemmeside møter menigheten folk med denne velkomst-hilsenen:
«We extend a special welcome to those who are single, married, divorced, LGBTQ+, straight, filthy rich, or dirt poor. We extend a special welcome to crying newborns, those who are skinny as a rail or could afford to lose a few pounds.
You’re welcome here if you’re “just browsing,” just woke up or just got out of jail. We don’t care if you’re more Catholic than the Pope, more Methodist than Wesley, or haven’t been in church since little Joey’s baptism.
We welcome soccer moms, Bronco dads, starving artists, tree-huggers, latte-sippers, vegetarians, junk-food eaters. We welcome those who are in recovery or still addicted.
We welcome you if you’re having problems, if you’re down in the dumps, or in need of a prayer. Whether you had church shoved down your throat as a kid, or if you don’t like “organized religion”.
We’ve been there too.
We welcome those who are inked, pierced or both. We welcome tourists, seekers and doubters, bleeding hearts… and you!”
Oversatt og lett redigert blir den slik på norsk:
«Vi sier hjertelig velkommen til de som er enslige, gifte, skilt, LHBTQ+, hetero, søkkrike eller lutfattige. Vi ønsker spesielt velkommen til gråtende nyfødte, de som er skinnmagre, eller har råd til å gå ned noen kilo.
Du er velkommen hos oss hvis du «bare kirkesurfer», nettopp har våknet eller nettopp har kommet deg ut av fengselet. Vi bryr oss ikke om du er mer katolsk enn paven, mer metodist enn Wesley, eller ikke har vært i kirken siden lille Petters dåp.
Vi ønsker fotballmødre, hockey-fedre, sultende artister, treklemmere, kaffelatte-sippere, vegetarianere og junkfood-spisere velkommen. Vi sier velkommen til de som er i bedring, eller fortsatt er avhengige.
Vi ønsker deg velkommen hvis du har problemer, hvis du er nede på bånn eller trenger en bønn. Enten du fikk kirken dyttet ned i halsen som barn, eller om du ikke liker «organisert religion».
Vi har vært der også.
Vi sier velkommen til de med tatoveringer, piercing eller begge deler. Vi ønsker turister, søkere og tvilere velkommen, folk med et stort hjerte for andre … og deg!»
Vil du bli bedre kjent med Cathedral of the Rockies, kan du se den «klassiske» gudstjenesten fra 19. desember her:
og den «moderne» gudstjenesten fra 19. desember her: (du kommer litt brått inn, men det er likevel starten på gudstjenesteopptaket)
På bakgrunn av covid-smittesituasjonen i Trondheim, sender presten vår, Christina Thaarup, denne «antibac-hilsenen» til alle mottagrne av denne ukas ukemail. Og vi publiserer den også her på hjemmesiden vår.
Kjære alle sammen! Håper dere alle har det bra.
Som alle sikkert har fått med seg, er smittesituasjonen stigende i Trondheim. Selv om vi på nåværende tidspunkt ikke har noen spesifikke anbefalinger eller påbud å følge, skal også vi som fellesskap gjøre hva vi kan for å redusere smitten og ta vare på hverandre. Etter at samfunnet åpnet opp har jeg lagt merke til at bruk av antibac har gått betraktelig ned.
Det går ikke folkens!Derfor kommer jeg med en kraftig anbefaling om at vi alle igjen bruker antibac når vi kommer til kirken, og når vi går. Både på gudstjeneste, myldremiddager og komitemøter.
Hvis jeg ser at anbefalingen ikke har noen effekt, vil det komme et påbud om å bruke antibac. Og hvis du syns at nå ble presten litt streng så stemmer det! Vi er fremdeles i en pandemi og vi må faktisk handle deretter.
Derfor vil jeg også anbefale at vi ikke håndhilser og ikke klemmer hverandre utenfor kohorter de neste to ukene. Heller ikke om vi er vaksinerte, for også vi som er vaksinerte kan bli smittet med korona og være smittebærere.
Det handler om å sammen ta vare på hverandre både i og utenfor fellesskapet vårt.
Helga 6. / 7. november markerte vi menighetens 140-årsjubileum, og det ble en fest(lig)helg med god oppslutning og enda bedre stemning rundt både historisk byvandring, kunstutstilling, jubileumsgudstjeneste og kirkelunsj. Her får du noen smakebiter, og ellers finner du referat fra de ulike arrangementene i egne saker på hjemmesiden!
Pastor Christina og kirkevertene Synnøve (t.v.) og Helebne (t.h.) åpnet jubileumsgudstjenesten med smellbonboner før vi fikk en videoihilsen fra biskop Christian Alsted. Og så var vi igang!
Jubileets hovedisamling var selvfølgelig søndagens jubileumsgudstjeneste som ble ledet av vår prest Christina Thaarup. Men akkurat denne dagen var det ekstra stas med gjensyn og gjenhør med «gammelpresten» vår, Steinar Hjerpseth og fru Anne! (Referat av Steinars sterke og gode preken finner du i egen sak på hjemmesiden). Gudstjenesten samlet gledelig bra med folk, og ikke minst var det flott (og løfterikkt) med mange barn! Organisten vår, Takako Ueno, bidro til jubileumsstemningen!
Som en slags ekstra «jubileumshilsen» ville solen det slik at den reflekterte på Jesu ansikt på altertavlen vår, slik den gjør i noen perioder hvert år. Ganske så stemningsfullt det også:
Nattverdskalken som Eystein Mattias viser fram, ble brukt på stiftelses-gudstjenesten 6. november 1881, og er den eneste gjenstand som er bevart fra den historiske dagen. Kalken er fortsatt i bruk, 140 år senere.
Etter en halvtimes kirkekaffe i kirkesalen, holdt Eystein Mattias Andersen et kåseri med tittelen «140 år med metodistmenighet – hinsides Dovre», Både Eystein og Steinar fikk for øvrig under gudstjenesten overrakt hvert sittg puslespill med Trondheim Metodistkirke i 1000 biter, som takk for besøket og alt de ga oss gjennom jubileumshelga. De lovet vel også å sende oss et bilde når puslespillene var ferdig lagt. Det skal vi nok minne dem på, hvis det drøyer for lenge….
Under kåseriet var det eget opplegg (og pølser) for de gledelig mange barna i Wesleysalen, og etter kåseriet gikk alle ned dit til en meget variert og velsmakende «salatlunsj» + kaffe og kaker. Godt jobbet av bevertningskomiteen!
Og hele jubileumssøndagen var vi omgitt av de vakre moderne ikonene i utstillingen som åpnet i kirkesalen og Wesleysalen lørdag.( se egen sak på hjemmesiden ). Utstillingen blir hengende til lørdag 4.desember. Den anbefales!
Metodistmenigheten i Trondheim har betydd forandring og forskjell i mange menneskers liv, sa «gammelpresten» vår, Steinar Hjerpseth i sin preken på 140-års jubileumsgudstjenesten søndag 7. november. Menigheten har brakt tro og håp til mennesker, understreket han.
Utgangspunktet for Hjerpseths preken var Matteusteksten (Matt 5:13-16) om verdens lys og jordens salt – i følge ham et godt utgangspunkt for en preken ved et menighetsjubileum.
– Den kristne kirke er satt til å formidle Kristus inn i vår verden, og en tanke har slått meg foran denne jubileumsdagen, og det er at nettopp i skjæringspunktet mellom kirke og samfunn, der har Metodistkirken i Trondheim funnet sin plass, sa Hjerpseth.
– Gang på gang gjennom 140 år, har menigheten vist at den evner å være til stede midt i sin egen tid og bringe tro og håp til mennesker og grupper som trenger det på en særlig måte. Og med det står kirken i Trondheim i en god metodistisk og wesleyansk tradisjon, mente han.
Men en god etterfølgelse av Wesley er ikke å gjøre alt det han gjorde, understreket Hjerpseth. Wesley og hans venner hadde en unik evne til å gå inn i sin egen tid. En evne til å se behovene som eksisterte der på 1700-tallet i England. En evne til å gå menneskene i møte og bringe Kristus inn i deres tid og deres liv. Der ligger nøkkelen til god etterfølgelse.
En tilstedeværende menighet
– Og det er noe jeg gjerne vil løfte fram idag idag; at menigheten i Trondheim gang på gang gjennom disse 140 årene nettopp har vist at har evnet å være til stede her og nå. Den har klart å se og møte behov som har vært en del av samfunnet og miljøet her i Trondheim, sa Hjerpseth.
– Slett ikke fordi det ikke har vært kontroversielt, for det tror jeg det til tider har vært. Likevel har menigheten stått med rak rygg og være til stede i sin tid, sa han og viste til flere eksempler:
Samenes landsmøte i 1917, hvor Metodistkirken åpnet sine dører når mange andre stengte sine.
Den hemmelige jødiske synagogen som ble etablert med høy risiko, ja livsfare i 1941/42. Likevel ble dørene åpnet.
De tvangsevakuerte fra Finnmark som i 1944/45 bodde i kirken; sov i kirkebenkene og spiste i Wesleysalen. Dørene var åpne.
Og et av landets første kirkeasyl, som ble en krevende tid for menigheten, men dørene var åpne.
Metodister i Pride
– Så kan vi spørre: Hva med vår tid, spurte Hjerpseth og svarte selv slik på sitt spørsmål: – Jeg vet ikke om noen annen av våre menigheter som stiller opp i Pride-parade og går under egen parole og plakater med teksten: Metodister i Pride; hvor unge og godt voksne sammen går i denne paraden for å vise sin støtte og solidaritet.
–Det er ikke ukontroversielt. Langt ifra, understreket Hjerpseth. Dette griper inn i en konflikt som holder på å splitte hele kirken vår på globalt plan. Likevel velger en relativt liten menighet, å stå opp og forsøke å være med å bringe framtidshåp til en gruppe mennesker som befinner seg midt i kampens hete, sa han.
Har betydd forandring og forskjell
– Jeg tenker altså at menigheten her i Trondheim aldri stagnert (i motsetning til mange), men til enhver tid evnet å finne sin plass i sin tid, sa Hjerpseth. Menigheten har hatt et budskap å formidle, og det har den fortsatt. Så lenge dere klarer å møte menneskene som lever her og nå, så er det ingen grunn til at det skal stoppe med 140 år, mente gammelpresten vår som avsluttet sin preken slik:
– Dere er verdens lys og jordens salt, i Trondheim. Se stort på det dere er med på. Det har betydd forandring for veldig mange mennesker. Gud som selv kom for å gi oss alle håp og framtid, han er til stede med sin Ånd, han vil fortsette å virkeliggjøre sitt rike også i vår tid. La oss fortsatt ha åpne hjerter, sinn og dører.
–
Foto og utdrag av Steinars preken v/ Ole-Einar Andersen (basert på manus)
Kirkesalen og Wesleysalen i Metodistkirken er de nærmeste ukene utsmykket med over 70 «moderne ikoner» som ledd i utstillingen som åpnet lørdag 6. november. Om det ikke er snakk om en ikonostas (ikon-vegg) i ortodoks kirkelig forstand, så er det i alle fall stor stas å se disse ikonene på våre vegger!
Utstillingen åpnet lørdag 6. november, og inngår i markeringen av menighetens 140-års jubileum. Ole-Einar Andersen ingtroduserte kunstnerne Elin Antia Aal og Heidi Vestes, og overrakte dem hver sin lille blomsterdekorasjon ved den formelle åpningen.
Elin Anita Aasland overrasket og bergtok alle ved spontant å synge Karin Woies dikt «Ønskan» – først acapella, og en times tid senere med like spontant klaverakkompagnement av en venn. Meget vakkert og stemnings-forsterkende.
I løpet av åpningsdagen fikk fem ikoner «rødlapp» som tegtn på at de er solgt. For det er en salgsutstilling, med priser fra 600 til 6500 kroner. Ikonene er, som bildene viser, i alle størrelser fra ca 5 x 5cm til ca 70 x 110 cm. Og ikke skjønneer vi annet enn at det må være flotte, meningsfulle julegaver! Kjøpte ikoner markeres med rødt, og kan hentes når utstillingen er slutt. Utstillingen er åpen til 4. desember.
Lørdag 6. og søndag 7. november markerer vi at det er akkurat 140 år siden Metodistkirken offisielt etablerte seg i Trondheim. Vi feirer med historisk byvandring, jubileumsgudstjeneste, åpning av kunstutstilling, kåseri, visning av flere videohilsener og kirkelunsj. Vi håper på stor oppslutning til alle arrangement, samtidig som vi praktiserer smittevern!
Dette skjer lørdag 6. november:
kl. 11.00: Jubileumshelga innledes med HISTORISK BYVANDRING i de første Trondheim-metodistenes spor. Hvor holdt de sine første møter og gudstjenester, hvor bodde de og hva jobbet de med? Det er historiker, konservator og opprinnelig Trondheimsmetodist Eystein Mattias Andersen som tar oss med på vandringen som starer og avsluttes i kirken. Vandringen avrundes med kaffe/te og kjeks hvor det blir vist noen gratulasjons- og hilsningsvideoer fra venner av menigheten og tidligere prester.
KL. 13.00: Åpning av KUNSTUTSTILLINGEN «Meditasjoner i vår tid – moderne ikoner». Kunstnerne Elin Anita Aasland og Heidi Hestnes stiller ut over 70 ikoner i ulike størrelser både i kirkesalen og Wesleysalen. Hjemmesiden var tilstede under rigging av utstillingen og har sjelden, nei aldri, sett kirka og Wesleysalen så vakker! Dette er også en salgsutstilling, med mulighet for å kjøpe noe som må værfe f.eks en nydelig julegave! (prisene vil ligge påå fra ca. 400 – 5000 kroner, avhengig av størrelse. Du finner intervju med kunstnerne og reportasje fra deres atelier i en tidligere post på hjemmesiden vår! Her er noen bilder fra riggingen, og hva som venter oss når utstillingen åpner:
Klikk på hvert foto for å se det større!
Dette skjer søndag 7. november:
Kl. 11.00: JUBILEUMSGUDSTJENESTE v/ pastor Christina Thaarup og «gammelprest» STEINAR HJERPSETH som holder dagens preken. NB: Det blir søndagsskole.
ca kl. 12.15: en kjapp, meget enkel kaffe/te-servering i kirkesalen. Vi se noen flere videor med hislner/gratulasjoner.
ca kl. 12.45: KÅSERI v/ Eystein Mattias Andersen. Tema: «140 år med metodistmenighet – hinsides Dovre» NB: Detr blir aktiviteter (og pølser) for barn i Wesleysalen under kåseriet.
ca. kl. 13.30: Stor JUBILEUMS-KIRKELUNSJ i Wesleysalen! (Ta gjerne med en salat av valgfri type til kirkelunsjen. Gi gjerne beskjed til Torun Andersen på forhånd, dersom du kan ta med salat slik at bevertningskomiteen vet hva de kan forvente! . Send melding til telefon: 482 76 571 )
VELKOMMEN!
"Vi ønsker å være en trygg, åpen, inkluderende og fordomsfri menighet for alle mennesker. Alle betyr ALLE for oss! Kirka vår er åpen for Gud, for livet, for verden – og for deg!"
