Kategoriarkiv: PASTOR CHRISTINAS HVERDAGSTANKER

La oss (fortsatt) sløse med kjærligheten!

Denne oppfordringen kom vår prest Christina Thaarup med før pinse i fjor. Den gjelder fortsatt, og tåler å gjentas! Christinas tanker om kjærlighet og sløseri har også ført til en salme, som gjengis til slutt! Velsignet pinse til alle!

Kjærlighetens sløseri – TANKER MELLOM PÅSKE OG PINSE

Påsketiden i kirkeåret er akkurat slutt. Nå står pinsen står for døren med Helligånden, kirkens bursdag og Guds folk som virker og er til i Guds verden. Samtidig som vi går inn en ny tid i kirkeåre, lever vi bestandig i påskens lys og hverdag. Hver søndag, uansett tid på kirkeåret, er en påskedag, er Herrens oppstandelsesdag. Hvordan da ta med oss påsken mer inn i hverdagen og også med inn i pinsen? Kanskje gjennom denne hverdagstanken: La oss sløse med kjærligheten!

Nå er sløseri ikke vanligvis et ord som forbindes med noe positivt. I en ordbok jeg fant på nettet forklares sløseri som «ødsling og uvettig bruk.» Synonymer for sløseri blir ikke akkurat bedre for det er blant annet ord som «kaos, lettsindighet, rot, sjuskeri og slapphet.»

Hvorfor da sette sammen kjærlighet og sløseri? Hva skal det si oss? Her må jeg dele hvordan denne tanken kom til meg.

Det gjorde den da jeg leste en bok, og fikk nye perspektiver og tanker av det. Det er for øvrig veldig sunt. Både å lese bøker og å få nye perspektiver og tanker.

Boken jeg leste heter «Leva eller överleva – om kunsten att släppa taget» av Gøteborgs pastor Robert Eriksson. Jeg leste den i løpet av fasten sammen med fine folk jeg er i en online, nettbasert, bokklubb sammen med. Det kan for øvrig varmt anbefales. Både å være i bokklubb og også å prøve det på nettet.

Et kapittel i boken handlet om sløseri. Jeg forventet at jeg nå skulle lese noe om hvordan jeg kan sløse mindre i hverdagen, ta bedre vare på Guds skaperverk. Noe sånt. Men det handlet det overraskende nok ikke om. Det handlet i stedet om å sløse. Sløse mer. Sløse, ødsle med kjærligheten.

Som denne kvinnen gjør det i Matteus evangeliet 26,6 – 13: Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

Hendelsen beskrevet her i Matteus evangeliet skjer rett før Jesus feirer det siste påskemåltidet sammen med vennene sine. Hans siste tid har kommet. Han vet det. Vennene vet det ikke enda. Vi vet ikke om kvinnen visste det. Vi vet kun ut fra teksten at hun velger å se stort på alle sosiale regler og forventninger og gjør det hennes hjerte har overbevist henne om å gjøre: vise Jesus stor kjærlighet. Uten å forvente noe igjen. Hun gir kjærlighet for kjærlighetens skyld. Hun sløser med det fineste hun har. Og Jesus tar imot det. Tar imot henne og hennes gave. Og forsvarer henne overfor vennene når de ikke skjønner hvilken stor kjærlighets gave de presis har vært vitne til og hvor mye den betyr for ham. Ber til og med alle om for alltid å minnes henne og hennes gjerning når evangeliet forkynnes. Det er store ord fra Jesus. Hvordan tar vi dem med oss videre? Hva er det egentlig Jesus ber oss om å minnes? Kan det ha med mer enn ordene å gjorde? Enn handlingen? Kanskje dette minne krever at vi tar inn alle våre sanser?

For tenk om… Tenk om duften fra oljen hun salvet Jesus med fremdeles kunne duftes da han hang på korset? Tenk om duften av kjærlighetens sløseri var med ham, inkarnasjonen av kjærlighetens sløseri, midt i lidelsene og inn i hans død? Da døde han ikke alene på korset. Da var kjærligheten der, da kjærligheten døde. Og kjærligheten var der, da kjærligheten sto opp igjen.

Påsken budskap er jo nettopp dette: Kjærligheten gir alt for kjærlighetens skyld, så livet alltid vinner over døden, lyset alltid er sterkere enn mørket og håpet alltid det bærende i livene våre og ikke håpløsheten. For kjærligheten, Jesus Kristus Guds Sønn, vår Herre og Frelser, har overvunnet alt for vår skyld, for kjærlighetens skyld før enn vi har bestemt oss for om vi vil ta imot ham eller ikke, ta imot kjærligheten eller ikke. For et sløseri påsken egentlig er. Et kjærlighetens sløseri. Og det tror jeg er presis det Gud Fader, Gud Sønn og Gud Helligånd alltid har tenkt påsken skal være og er. Det står oss helt fritt å ta imot denne uendelige kjærlighetsgave. Gjør vi det, åpner vi oss selv opp for muligheten å også kunne sløse med kjærligheten. Både ved særlige tilfellen, som kvinnen i bibelteksten som oppsøker Jesus i den helligste av alle uker, påskeuken, for å gi han det dyrebareste hun har. Og i hverdagens små lysrom der et «jeg elsker deg, du er den fineste jeg vet om» kan komme som en uventet kjærlighets erklæring for den som den tar imot ordene og være helt rett å gi for den som deler dem der og da. Midt i hverdagen. Et hellig glimt av kjærligheten i et øyeblikks sløseri av kjærlighet.

Har du tenkt på at av alle de forskjellige tilfellene og hendelser i livet er det særlig et tidspunkt hvor vi sløser med kjærligheten og samtidig ønsker vi hadde gjort det oftere mens det enda var tid å gjøre det, nemlig til en begravelse eller en bisettelse. Sløseriet tar nesten ingen ende. For det er så mye å si, så mye kjærlighet å gi og det blir så lett og samtidig så utrolig tungt å tenke: sa jeg det til deg da du levde? Eller sparte jeg på ordene, på handlingene, på kjærligheten fordi det var jo bare hverdag og livet rullet på?

Pinsen ligger rett foran oss. Søndag 5. juni er 1. pinsedag. Og med den, påminnelsen om Helligånden alltid er ved vår side, som vår veileder, vår hjelper og vår venn. Kanskje vi denne pinsen skulle be Helligånden om hjelp. Om hjelp til å bli bedre til å sløse med kjærligheten. Både til hverdag og til fest. Både på fjellet og i dalen. Sløse med kostbar krukke og dyrbar olje. Sløse med ord og handlinger. Sløse med kjærligheten. Uten at det på noen måte gjør orden, handlingene, krukken eller oljen mindre verdt fordi vi sløser med dem. Nei, nettopp fordi at jo mer vi sløser med kjærligheten, jo mer kjærlighet er det å sløse med. Jo mer vi elsker, jo mer kan vi elske. Det er kjærlighetens mysterium. Det er kjærlighetens nåde. Den tar aldri slutt.

Pinsen er snart her. Helligånden og den kristne menighetens tid.

«Gode Helligånd lær oss å sløse med kjærligheten som kvinnen med oljen gjorde det. Lær oss å leve i og utfra påskens kjærlighets sløseri som Jesus rekker imot oss med åpne armer. Lær oss at kjærlighetens sløseri også er en hverdagstanke, er vårt hverdagsliv.»

Med ønsket om en velsignet pinse til oss alle,

Pastor Christina

Og her er salmen som Ole-Einar (Andersen) ble inspirert til å skrive etter å ha lest Christinas oppfordring om å sløse med kjærligheten:

LA OSS SLØSE MED KJÆRLIGHETEN
Salme av Ole-Einar Andersen (2022)         

Melodi: Ole-Einar Andersen

La oss sløse med kjærligheten! Den har dårlige levekår
i en røff og konfliktfylt verden, hvor kynisme og falskhet rår.
Mørke krefter må konfronteres skal Guds nåde få gjennomslag.
La oss hemningsløst gi og sløse med Guds kjærlighet hver en dag!

La oss sløse med kjærligheten! Kast all nøkternhet over bord.                                 
Øs Guds kjærlighet over alle, gjennom handlinger og i ord.
Jesus utfordret konvensjoner, møtte motstand og sure blikk.
I hans spor skal vi følge etter, tåle fordommer og kritikk!

La oss sløse med kjærligheten og la håpslyset stråle slik
at det avdekker all salgs urett, vold og overgrep, hat og svik.
For det lyset er livets kilde, og Gud satser på at vi vil
være prismene som lar lyset skape regnbuens fargespill. 

La oss sløse med kjærligheten! La oss male med Guds palett.
Den har rikere fargeskala enn all kunst som til nå er sett.
For Guds kjærlighet er for alle; hver og en er fullt inkludert.
Det er kjernen i Jesu budskap:  du er elsket og akseptert.

La oss sløse med kjærligheten, løse oppdraget som vi fikk:
fremme gudsriket i vår verden, skape hellige øyeblikk.
La oss vidåpne våre hjerter, la oss vidåpne våre sinn,
la oss vidåpne våre dører slik at alle får slippe inn.

koronaens ettervirkninger

Hverdagstanker om å ta godt vare på oss selv og hverandre i koronaens ettervirkninger.

Denne helgen er det to år siden Norge stengte ned på grunn av et ukjent virus ved navn korona som på skremmende vis truet vår helse og helsevesen. Tiltak måtte til, og de var rett så dramatiske. Ja, ikke siden 2. verdenskrig hadde det skjedd noe så dramatisk.

Den gang trodde vi jo at nedstengning og sånt, det var snakk om noen uker, kanskje måneder. Ikke visste vi at det skulle være snakk om år, og at korona er et virus vi må leve med og ikke blir kvitt. Vi tilpasset oss og livet gikk videre, som livet alltid gjør, også selv når det ser annerledes ut enn vanlig.

Det som vi fremdeles ikke vet så mye om det er konsekvensen av korona virusets inntog i våre liv, vår hverdag og i vårt samfunn. Hva blir ettervirkningene av de siste to årene? Det er det ingen som riktig vet. Kanskje det beste stedet å starte, kanskje det eneste stedet å starte, er med og ut fra innsikten om at det blir ettervirkninger. De to siste årene får konsekvenser i mange år framover. Jeg tror vi gjør klokt å starte der.

For de som har hatt korona, er ettervirkningene tydelige. Det har tatt lang tid å komme tilbake til noenlunde normalform og mange er fortsatt ikke der. For noen er det til og med et spørsmål om å finne en ny normalform, for den gamle er et fortidsminne som ikke kommer igjen.

Ettervirkningene for alle de som måtte stå på når det var som verst, har vi ennå ikke sett. Jeg er bekymret for alle som har jobbet og som fremdeles jobber innom helsevesenet. Hvor mange av de har brent seg ut for samfunnets beste? Og hvordan har vi tenkt å ta vare på dem nå her etterpå?

Jeg har skrivende stund korona. Er bare mildt rammet av noe som mest av alt føles som en forkjølelse, som gjør meg sliten. Vet ikke om jeg får noen ettervirkninger av et mildt forløp. Det vil tiden vise. Jeg håper det ikke.

Jeg har prøvd å være farlig nær å bli utbrent. Jobbet for mye og tatt for dårlig vare på meg selv og mine behov. Det går ikke. Ikke for noen av oss. Det skjedde våren 2018. Jeg husker tydelig følelsen av å være helt utslitt, og vite at jeg sto kun få skritt fra å gå fullstendig og ødeleggende inn i veggen. Jeg fikk takk og lov sagt fra i tide. Ikke alle gjør det.

Samtidig hadde utslittheten en pris som skulle betales for å bli et fungerende og noenlunde velbalansert menneske igjen. Jeg måtte sykemeldes på halv tid. Først i noen uker, så noen uker til og endte opp med å være sykemeldt i nesten 6 måneder. Jeg husker jeg sa til min lege at jeg ikke hadde forestilt meg at sykemeldingen skulle vare så lenge. Han sa noe som jeg fremdeles husker veldig godt og som fikk tårene fram. Han sa: «Du var mer sliten enn du trodde.»

Det er utrolig deilig at vi har fått en hverdag som ikke er begrenset av et irriterende virus som skal herje og bestemme. Vi kan samles, vi kan klemme, vi kan nyte av uteliv og kulturliv, vi kan reise sørpå. Vi kan gjøre mye av det vi kunne innen koronaen kom på besøk og det er utrolig befriende.

Samtidig har vi en jobb foran oss. En jobb og et ansvar som samfunn og fellesskap å ta vare på de som koronaen ikke viste noen nåde: de som ble syke og de som pleiet de syke. De som ble isolert og ennå ikke har klart å finne veien tilbake til fellesskapet. De som gikk konkurs og mistet en livslang drøm, at de må få nye drømmer og se dem bli til virkelighet. De som mistet og ikke fikk være med og ta et siste farvel. Og mange, mange andre.

Nå, mer enn noen gang trenger vi hverandre. Å se og bli sett. Å bære og bli båret. Å lytte og bli lyttet til. Løfte opp hverandre slik vi vet Gud alltid ønsker og løfte oss opp.

Jeg vil avslutte med omkvedet til det som skulle vært avsluttende salme til søndagens gudstjeneste. Salmen er skrevet av Sigurd Lund, heter «Dine løfter er mange, din trofasthet stor» og omkvedet går slik:

«Herre, led du oss frem, la oss bli til hjelp for dem 
som du viser oss trenger en hånd! 
Gi oss lys til å se, gi oss vilje til å be: 
Herre Gud, fyll vårt liv med din Ånd!»

Med ønske om en velsignet fastetid og gryende vår.

Pastor Christina