Grunnlaget for all sann misjon bygger på et ønske om å omsette Guds kjærlighet til handling. Misjon foregår lokalt, nasjonalt og globalt. Premisset for alt vi gjør som kirke og kristne er den kjærligheten som vi har fått. Den skal vi dele – også i handling, sa Emil Skartveit i sin preken på vår misjonsgudstjeneste søndag 2.oktober.

Den nye daglige lederen ved Metodistkirkens Hovedkontor innledet sin engasjerende og utfordrende preken med å innrømme at han selv er en som liker spørsmål bedre enn svar. Kanskje ikke helt i tråd med de klassiske oppfatningene av misjonæren som kom med Svaret og Sannheten i svart/hvitt.

– Derfor måtte jeg tenke over hvilke bibelvers jeg skulle bruke som utgangspunkt for min preken. Jeg måtte finne noe som danner grunnlag for all misjon; Guds kjærlighet, sa Skartveit. Og da ble det to bibelvers om det å elske. Elske sin neste som seg selv.(Les gjerne Matteus 22:34-40 og Jakob2:8)

– Kjærligheten er selve basisen for at verden overlever. At vi holder ut. At vi fortsetter å ville, sa Skartveit. Kjærlighet krever handling. Ellers blir det et tomt ord. Kjærlighet krever forpliktelse, ellers sier det ingenting. Kjærlighet må være et fundament for alt vi gjør. Vi elsker ikke fordi vi skal få til noe og skape resultater, men fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde.

– Slik er det også i misjonsarbeidet. Vi driver misjon fordi vi er elsket og fått et oppdrag: Selv å elske.  Det forplikter oss igjen på handling, understreket Skartveit.

Han la ikke skjul på at kristent misjonsarbeid har hatt sine mørke baksider. Misjon båret fram av makt og uforstand. Misjon i statens tjeneste. Misjon som redskap i kolonisering, erobring og «sivilisering» av andre folkeslag.

– Heldigvis er det et langt sprang fra dette til oss i dag, sa Skartveit og pekte på Metodistkirkens misjonsbegrep: «Partners in Development». Vi arbeider sammen. Vi er likeverdige partnere i utviklingsarbeid. Vi skal med våre ressurser sette andre i stand til å bruke sine ressurser. Slik bidrar vi sammen til å utvikle et bærekraftig samfunn som setter mennesket i sentrum. Slik kan vi gjøre verden litt bedre, eller som det også er sagt: Skape himmel på jord.

– Vi er kirke her i Norge og globalt. Hver av oss bærer et vitnesbyrd om Kristus igjennom våre liv. Vi trenger en kristen tankegang som holder fast på menneskets ukrenkelige verdi. Vi må holde oppe skapertanken, likhetstanken og omsorgstanken.

– Vi formidler Kristi evangelium. Kjærlighetens budskap. Fredens budskap til en verden som roper etter rettferdighet. Roper etter fred. Roper etter at vi deler, sa Emil Skartveit som avsluttet sin preken med et arabisk ordtak: «I ørkenen er det en synd som er større. enn alle andre: Å vite hvor det er vann å finne, men ikke si fra til andre.»

Referat og foto: Ole-Einar Andersen

Salig Johan Sebastian Bach skal ha sagt at hver note han skrev var til Guds ære. Det samme kan sies om hver note/tone som jazzpianist Bjørn Willadsen og sanger Siri Nordal Leirvik formildet i søndagens musikkgudstjeneste i Metodistkirken. Ikke bare til Guds ære, men også til glede, oppmuntring og oppbyggelse for oss som fikk høre. Et skikkelig løft!

Vi følger jo perlene i Kristuskransen i høstens gudstjenester. Søndagens perle var passende nok den blå gledes-perlen, noe prest Christina Thaarup også fulgte opp i sin preken som hadde temaet «Som barn i ditt hus» med utgangspunkt i fortellingen om da folk bar små barn til Jesus. (Markus 10:13-16).

«Guds rike er en gave som Gud gir oss gjennom Jesus. En gave vi kan ta imot, hvis vi vil. Det Jesus vil er at vi skal ta imot gaven som et barn gjør, sa Christina. For når barn får en gave viser de ofte umiddelbar glede. Voksne, derimot, tenker fort at de må gi tilbake til giveren noen som tilsvarer verdien på gaven vi fikk. Men det vil vi aldri klare. Det vi kan, er å ta imot og glede oss over det vi har fått, sa Christina som avsluttet sin preken med dette dikt/salmesitatet fra den danske forfatter Mads Nielsen: «Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet. Hver dag er på ny en nåde som stiger fra himlen ned.»

Men gleden startet allerede med preludiet, da Bjørn Willadsen spilte Jimmy McHugh’s “On the sunny side of the street”, og fortsatte under barnesangen «Livsglede» ledsaget av glade menighetsbevegelser! (bilder under)

Gledestårer

Akkompagnert av Bjørn, sang Siri Nordli Leirvik Erik Byes optimistiske «Vår beste dag» og Elias Bix’ salme «Syng i stille morgenstunder»; den siste i en nydelig folketonemelodi. Begge vakkert framført med innlevelse og troverdighet, og med en stemme som fylte kirkerommet med velklang og hjerter og sinn med glede.

Og da Bjørn Willadsen som postludium ga en personlig tolkning av Oscar Petersons mektige «Hymn to freedom», kan referenten garantere at i alle fall én i kirken satt med klump i halsen og gledestårer i øynene ved gudstjenestens slutt!

Som seg hør og bør, ble Bjørn og Siri takket, og prest Christina ga hver av dem en glassengel (laget av Kirkens Bymisjon)

Under «kirkebakkekaffen» gikk praten livlig. Også der benyttet benyttet anledningen til å takke Bjørn og Siri. Veldig hyggelig var det også med besøk av våre tidligere medlemmer Inger Borgen, og datter Heidi, som flyttet fra Trondheim for over 20 år siden. Tiden ble som visket bort!

Reportasje og foto: Ole-Einar Andersen

Gudsperlen i Kristuskransen var sentral, og å ta bilde av Gud var en av aktivitetene som bidro til at menighetsturen til Søvassli Ungdomssenter sist helg leverte både sosialt og åndelig!

Selv om kvaliteten var meget god på deltakerne, skal vi ikke legge skjul på at det hadde vært hyggelig med noe høyere kvantitet også. Men, vi 20 (+ tre hunder) som deltok på menighetsturen 26.-28. august fikk i alle fall oppleve en flott helg med godt fellesskap. Neste år bør vi bli flere!

Været viste seg også fra en av sine beste og tørreste sider i vår Søvassli-historie, og vi slapp assosiasjoner til tidligere Noas Ark-opplevelser… et hallelujaemne i seg selv.

Store og små var ute hele lørdag, samlet om ulike aktiviteter rundt den store gapahuken, bålpanna, hinderløypa og ikke minst zipline!  Dessuten fotograferte vi glimt av Gud, på «ordre» fra Christina prest! Det lille regnet som kom, var akkurat nok til å pryde lørdagens solnedgang med en nydelig regnbue.

Her er noen av våre foto av Gud: (klikk på hvert enkelt bilde for å se det større)

Kveldsmat var første punkt på fredagens program, fulgt av sosial samling med prat, brettspill og kaffe/te/saft og kake.

Prest Christina Thaarup knyttet sine «ord for natten» på fredag kveld til Kristuskransen og ulike bruksmåter av den i vårt bønneliv. Kristuskransen vil stå sentralt i våre gudstjenester gjennom høsten, og under lørdagens gudstjenesteverksted benyttet mange anledningen til å «perle» sitt eget Kristuskrans-armbånd.

I sine «ord for natten» lørdag kveld, lanserte Ole-Einar Andersen den danske poeten Benny Andersens vise «Go’ nu nat og gå nu lige hjem, mens du stadig er ved dine fulde fem…» som oppbyggelig kveldssalme, særlig knyttet til vers 3 som i Ole-Einars ganske ordrette oversettelse lyder:

«Ha god natt, gå strake veien hjem!

Noen holder bare døren litt på klem.

Jeg tar hele døren av

venter på deg natt og dag

Ha god natt, gå strake veien hjem.»

Ifølge Ole-Einar kunne dette være et direkte sitat fra Gud, og en poetisk tolkning av kjernen i en av Jesu lignelser. ( hvilken?  se svar under)

På søndagens generasjonsgudstjeneste preket Christina over tema «Gud – overalt og alltid nær» med utgangspunkt i Gudsperlen i Kristuskransen.  Gudstjenesten inkluderte framvisning av en rekke foto som deltakerne på Christinas oppfordring hadde tatt på lørdag – foto som skulle vise glimt av Gud. Det var også bønnevandring med flere stasjoner.

Menighetshelga ble avsluttet med en lasagnelunsj som bare understreket Søvassli også nok en gang gledet oss med. We’ll be back!

—–

( vers 3 i «Go’ nu nat» kan meget godt leses som en versjon av lignelsen om sønnen som kom hjem, og hele visen er som en fin kveldssalme…)

«Vi deler det vi har, og ikke det vi har til overs!» Med dette sitatet fra den cubanske nasjonalpoeten José Marti, avsluttet LO-leder John-Peder Denstad sin hilsen og appell under gudstjenesten i kirka vår 1. mai. Han uttrykte også «dyp respekt for solidariske handlinger av nasjonal betydning, som er knyttet til Metodistkirka i Trondheim».

Menigheten vår hadde invitert LO-lederen i anledning av at arbeidernes internasjonale kamp.- og solidaritetsdag i år falt på en søndag; en invitasjon han satte stor pris på. Og han kom til en menighet som satte pris på besøket.

– Vi i Folkets Hus har i mange tiår vært naboer med dere i Metodistkirka, sa Denstad og takket for invitasjonen og en spesialomvisning for et par uker siden, som var hans første besøk i kirka vår.

Metodistkirken og Folkets Hus er med glans de to eldste av «aktører» rundt Lilletorget / Cicignonsplass. Vår menighet ble jo stiftet i 1881, mens planene om Folkets Hus oppsto i 1898.

­– Men grunnlaget for dagens Folkets Hus var arbeiderbevegelsens kjøp av daværende Grand Hotel, etterfulgt av oppkjøp av naboeiendommer. Etter to verdenskriger, kunne Arbeidernes Økonomiske Fellesorganisasjon invitere til innvielsesfest av Folkets Hus, 27 år etter at byggeplanene oppsto, fortalte Denstad. Folkets Hus, som dekker store deler av kvartalet mellom Lilletorget og Olav Tryggvasons gate, var da det sto ferdig det største bygget som var oppført i Trondheim. Prislappen av 4,8 millioner kroner, hvorav hele 1,3 millioner var skaffet til veie gjennom ordinær og ekstrakontingent av fag- og partiforeninger i byen.

1. mai en kraftsamling

Denstad viste i sin appell til at det i år er 133 år siden Den andre internasjonalen erklærte 1. mai som arbeiderklassens internasjonale demonstrasjonsdag for åttetimersdagen.

­ Da var det normalt med 16 timers arbeidsdag, og det fantes ingen trygdeordninger og ikke noe arbeidervern og rettsvern, sa LO-lederen og viste til at arbeiderbevegelsens internasjonale motkrav var «8 timers arbeidsdag, 8 timers fritid, og 8 timers hvile».

Også i Norge var dette et krav, men det skulle gå 30 år før kravet ble oppfylt.  Presset av en sterk arbeiderbevegelse innførte den norske Venstre-regjeringen loven om åtte timers arbeidsdag i 1919. ( 2. mai 1918 aksjonerte mange industriarbeidere, også i Trondheim, med å forlate arbeidsplassene etter åtte timer.

– 1. mai-dagen er derfor en påminnelse om, og en kraftsamling for arbeidsfolks og fagbevegelsens tidløse klassekamp, sa Denstad og viste til kampen for landsomfattende, kollektive tariffavtaler, arbeidervern og arbeidstidsordninger som ivaretar folks helse, faste ansettelser, en sterk og solidarisk velferdsstat og kampen for arbeidermakt, internasjonal solidaritet og mer demokrati i samfunns- og arbeidsliv. (tanker som til dels har gjenklang i Metodistkirkens sosiale prinsipper, red.anm).

Denstad viste også til at årets 1.mai-fering skjer med Ukraina-krigen som dystert bakteppe med krig og menneskelig lidelse. – LO fordømmer Russlands invasjon og okkupasjon av Ukraina, fastslo Denstad og erklærte at den russiske krigføringen er et grovt brudd på Folkeretten og på Ukrainas nasjonale suverenitet og selvbestemmelsesrett. – Vi krever, på linje med internasjonal og europeisk fagbevegelse umiddelbar tilbaketrekking av de russiske styrkene, sa han.

Dyp respekt

– LO i Trondheim og omegn har dyp respekt for den historiske praksis gjennom solidariske handlinger av sosial betydning, som er knytta til Metodistkirka i Trondheim, sa Denstad. Han viste til at metodistkirken var stedet for det første samepolitiske møtet i Norden, 6. februar 1917, og at jødene i en periode under andre verdenskrig fikk ha hemmelig synagoge på kirkeloftet, og at synagogens Torarull og andre liturgiske gjenstander ble oppbevart i kirken under hele resten av krigen. At kirka også ble brukt til å huse tvangsevakuerte fra Finnmark i 1944/45 hadde han også merket seg.

– Og i dag er dere tydelig på å anerkjenne LGBT-folk sine selvfølgelige rettigheter og plass på alle nivå i kirke og samfunn, og støtter deres kamp for likeverd og respekt. Alt dette er klare solidariske handlinger, av nasjonal betydning, som dere har stor grunn til å være stolte av, sa LO-leder John-Peder Denstad og ønsket oss en fortsatt fin 1. mai-feiring. Før han måtte haste videre til andre arrangement på en spesielt travel dag, ble Denstad overrakt et puslespill med 1000 brikker som viser kirka vår; så har de noe å pusle med i kaffepausene på Folkets Hus!

Etter LO-lederens appell sang vi arbeidersangen «I det ene lille ord» (fra 1974) av sangforfatteren og komponisten Dagfinn Rimehaug. En sang som også kan synges som en salme – og det gjorde vi:

I det ene lille ord er gjemt vår store sak.
Ordet gir oss styrke til å ta et tak.
Intet annet ord i verden gir oss mot og tro
Slik som dette ene lille, varme ord.

 :/:Dette lille varme ordet – solidaritet:/:

Våre mødre løftet fanen, kjente ordets makt,
Dette lille ordet, skarene i takt.
Sult og savn ble aldri glemt, men ordets varme glød
Fikk dem til å reise seg mot tvang og nød.

  :/:Dette lille varme ordet – solidaritet:/:

Skal vår verden enes da må dette lille ord
Bli det ord som samler alle på vår jord.
Solidariteten spreder varme over alt –
Gode varme hender der det før var kaldt.

:/:Dette lille varme ordet – solidaritet:/:

1. mai i kofferten

I sin «barnestund» fant prest Christina Thaarup en pose med gullmynter i kofferten. De brukte hun til å illustrere rettferdig fordeling av goder og retten til lik betaling for likt arbeid uansett kjønn og hudfarge. Hun understreket også verdien av ubetalt, frivillig arbeid og dugnad hvor alle bidrar til fellesskapet.

Også i sin preken, knyttet til bibeltekstene fra 2 Mosebok 2,23–25;3,7–10 (utferden fra Egypt)  og Matteus 20,25–28 (om , formidlet Christina hvordan kristne tanker og refleksjoner rundt frigjøring og opp brudd, og tjeneste framfor maktbruk, har relevans for 1. mai – og omvendt.

Gudstjenesten ble avsluttet med sangen «Kringsatt av fiender» som med krigen i Ukraina på tragisk vis har fått forsterket betydning. Prest Christina understreket løftet og håpet som særlig siste verset i den sterke teksten uttrykker:

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen –
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

En sterk avslutning på en meningsfull, engasjerende og utfordrende gudstjeneste.

Ved inngangen fikk de som kom til gudstjenesten 1. mai et ark med disse opplysningene knyttet til Trondheim menighet:

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

– Gud ser ikke på utseendet vårt, om vi er vakre, kjekke, stygge, lave, høye, tykke, slanke, om vi er veltalende og har vakre sangstemmer eller om vi er rike eller fattige. VI er alle skapt i Hans bilde og likhet. Alle er invitert og inkludert i Guds rike, sa pastor Susan Gatwiri Mati i sin preken på gudstjenesten søndag 6. mars.

– Gud ser heller ikke på farge, nasjonalitet, etnisitet, sosial status og slike ting. Gud og Jesus diskriminerer og forskjellsbehandler ikke folk slik som vi ofte gjør, sa Susan. Og det sa hun med utgangspunkt i prekenteksten og Bibelens velkjente fortelling om Jesu møte med skatteoppkreveren Sakkeus. (Lukas 19:1-10) Han var foraktet av folk, fordi han var korrupt og en forræder som samarbeidet med okkupasjonsmakten. Han var også kortvokst og det var masse folk ute. Sjansen for å få se Jsus var ikke stor.

– Men Sakkeus var full av besluttsomhet denne dagen, sa Susan i sin preken som hadde tittelen «Jesus inviterer oss til fellesskap med ham». Sakkeus bare måtte se Jesus, ikke noe eller noen kunne stoppe ham. Og hans plan lyktes, han klatret opp i et tre hvor han hadde utsikt til Jesus som kom. Og så viste det seg at minst like sterkt som Sakkeus ønsket å se Jesus, var Jesu ønske om ikke bare å se, men til og med bli med Sakkeus hjem. Kom ned, Sakkeus, «kommanderte» Jesus. «I dag må jeg være gjest i ditt hus».

Og Jesus ble med Sakkeus hjem, spiste og drakk og pådro seg de skriftlærdes og fariseernes vrede og fordømmelse. Tenk han hadde måltidsfellesskap med en syndig mann!  Det var kanskje det aller siste de fromme og rettroende hadde forventet av Jesus, mente pastor Susan. De hadde nok sett for seg at Jesus enten ville irettesette Sakkeus, eller fordømme ham for hans onde gjerninger. De trodde nok Jesus ville gjøre hele besøket pinlig for Sakkeus.  Men, i stedet ble de overrumplet og sinte, for det motsatte skjedde. «I dag er frelse kommet til dette huset», sa Jesus.

Hva kan vi så lære av dette?, spurte Susan og understreket blant annet: Jesus kom ikke til verden for å dømme eller fordømme verden slik mange forventet. Jesus er alltid klar til å ønske alle velkommen til fellesskap med ham. Han er ikke på noen måte diskriminerende slik vi er. Han inviterer både syndere og ikke-syndere til å ha fellesskap med ham. Alle nasjoner i verden er invitert til himmelen.

Husk, Jesus kaller ikke de kvalifiserte, men kvalifiserer de som han kaller til å tjene ham.  Tviler dere, så sjekk bare historiene til Moses, Josva, Saul og andre i Bibelen, sa Susan og utfordret oss:  

– Jesus ønsker å være våre gjester, men er vi klare til å si «Ja, du er velkommen», eller har vi forskjellige unnskyldninger for ikke å ønske ham velkommen? Eller kanskje vi tenker at det ikke akkurat er riktig eller passende tidspunkt å ønske Jesus velkommen i livene våre?

– La oss alle i tiden fram mot påske tenke på muligheten Gud tilbyr oss. La oss tenke nytt om å si «Ja Herre! du er velkommen inn i livet mitt», avsluttet Susan Gatwiri Mati sin preken.

Søndagens gudstjeneste var internasjonal, og foregikk på engelsk. Med tanke på barna, hadde pastor Christina denne gangen lagt en lang lenke fra kirkens juletrepynt, med mange ulike nasjoners flagg i kofferten. Flagglenken ble strukket ned midtgangen, og vi fant vi fram til flaggene til de fleste nasjoner som er representert i menigheten vår (et par må vi supplere med!) Nå var det ingen barn til stede søndag, men symbolikken og innholdet hadde definitivt også relevans for oss voksne.

Krigen i Ukraina satte naturlig nok også sitt preg på gudstjenesten, ikke minst i tilknytning til forbønnstunden og tenning av lys i lysgloben. Diana Di Giampaolo leste dagens tekst på italiensk. Musikken var det Sven Nørsett (flygel) og Arvid Strømme (gitar) som sto for.

Etter gudstjenesten var det kirkekaffe i Wesleysalen hvor folk fikk anledning til å møte pastor Susan (fra Kenya, men metodistprest på Hønefoss) og hennes mann Benjamin. Lenge siden sist vi var samlet til slik kirkekaffe, så det summet skikkelig rundt bordene. I tillegg til norsk bakverk, var det italienske kaker og piroger ala Ghana (Ghana, som forresten hadde nasjonaldag på søndag).

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

Yrende liv og stor kreativitet i kirka vår 1. søndag i advent, da 38 små og store møtte fram til årets juleverksted! I løpet av drøyt to timer ble det laget massevis av julepynt og gaver rundt bordene i Wesleysalen. Juleverksted er praktisk forkynnelse og teologi – og godt fellesskap! De’ e’ triveli’ i Metodistkirka, sjø!

De tre lederne Sissel, Sylvi og Anne Jorunn hadde forberedt mange ulike «verksted-stasjoner», med aktiviteter tilpasset alle aldre. I tillegg til ble det også spist pepperkaker og klementiner og drukket noen liter julegløgg og kaffe! Årets juleverksted levde absolutt opp til forventningene skapt gjennom flere års tradisjon, og forsterket verkstedets posisjon som udiskutabel «gudstjeneste» 1. søndag i advent!

Byvandringen som innledet markeringen av menighetens 140-årsjubileum, ble en meget interessant og ikke minst bevisstgjørende vandring i de første Trondheimsmetodisters spor. En menighet med folk som falt utenfor den gode borgerskap; svært mange var innflyttere fra Trøndelagsbygdene som søkte seg til den raskt voksende byen i håp om arbeid og et bedre liv.

Det var altså en av vår menighets fremste «eksportartikler», eksiltrondhjemsmetodisten, historikeren og konservatoren Eystein Mattias Andersen som ledet vandringen. Etter jubileumsgudstjenesten søndag, holdt han også et kåseri i kirkesalen med tittelen «140 år med metodistmenighet – hisnides Dovre». Der utfylte han gjennom tekst og historiske foto et fascinerende bilde av metodismens første tid i Trondheim.

• 

• 

Gjennom kombinasjonen av byvandring og kåseri maktet Eystein virkelig å levendegjøre både personer og hendelser knyttet til etableringen av metodistkirken i Trondheim. En menighet som hentet de aller fleste medlemmer fra arbeiderklassen; mange av dem vanskeligstilte og fattige. Tjenestejenter, bud, syersker, arbiedere, kaiarbeiudere, vognmenn, håndverkere og løsarbeidere. Det var bestegnende at flere av dem bodde i en vei på Bakklandet som ble kalt «via dolorosa» på grun av sin slette standard.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Eystein formildet et sterkt møte med mennesker som trosset aktiv motstand og motarbeidelse fra statskirken og andre instanser i samfunn og næringsliv som fryktet at metodistene (og andre «dissentere» / avvikere ) ville skape splid og uro i kristenhet og samfunn.Sterke og modige kvinner og menn som tross en hard og krevende livssituasjon, bidro til at menigheten vokste raskt og hadde både sangkor, søndgasskole og en rekke foreninger. Dette er mennesker som også dagens menighet er stor takk skyldig. Vi står i et evig, hellig fellesskap med dem, slik Eystein understreket med å sitere en Wesleysalme:

Come, let us join our friends above
That have obtain´d the prize,
And on the eagle wings of love
To joy celestial rise;
Let all the saints terrestrial sing
With those to glory gone,
For all the servants of our King
In earth and heaven are one.

Den første erklærte metodist

Selv om den første kirkeboken har gått tapt i brann, hadde Eystein klart å samle imponerende mye kunnskap (og historiske foto) om menighetens første medlemmer; det ble sterke møter med mange ulike og noen tragiske skjebner. Som for eksempel Anna Rebekka Rønning fra Steinkjer.

Anna Rebekka reiste inn til Trondheim i håp om å kunne livnære seg som syerske. Hun var 29 år gammel da hun meldte seg ut av Statskirken og inn i den ennå uoffisielle metodistmenigheten 7. mars 1881. Anna Rebekka er dermed den aller første erklærte metodist i Trondheim! Allerede 20. april giftet hun seg borgerlig med buntmakeren og legpredikanten Christian Martinius Holmberg. Han hadde kommet som metodist til Trondheim fra Kongsberg for å delta i metodistvekkelsen i byen. Begge erklærte seg som «tilhørende Metodistmenigheten» da de underskrev vigselspapirene hos byfogden. Men parets lykke ble dessverre kortvarig. Anna Rebekka døde tragisk nok av barselfeber 8. desember 1881, og rakk ddermed bare å være metodist i et drøyt halvår.

Et annet eksempel er ekteparet Peder Andreas Fredriksen ( fra Grytten) og Wilhelmine Fredrikke Fredriksen (fra Trondheim). De hadde allerede vært gift (viet i Nidarosdoomen) i 12 år før metodismen kom til Trondheim. Men 27. oktober 1881, en drøy uke før menigheten formelt ble stiftet, meldte de seg begge ut av Statskirken og inn i metodistmenigheten. de drev skomakerverksted i Nordre gate inntil de, i likhet mange andre av de første metodistene i byen, emigrerte til USA. I mai 1882 emigrerte de til Chicago. Det ser ikke ut til at det gikk spesielt bra med dem i USA. Peder Andreas skal ha levd som omstreifer. Wilhelmine levde lenge, hun døde i 1932, 97 år gammel.

Politiske radikalere

Nytt for de fleste, i alle fall for denne referenten, var at en av de første medlemmene, gullsmedlærlingen Gabriel Roesen, stiftet en av landets første arbeideraviseer, Trondhjems Arbeiderblad, i 1894 for egne midler. Han startet fagforening for svennelærlinger, var svært aktiv i arbeiderbevegelsen og tok initiativet til det som ble «Samorg» i Trondheim. Og det var ikke bare Roesen; flere av menighetens første medlemmer var aktive på den radikale venstresiden i arbeiderbevegslen.

Interessant (og litt tankevekkende) var det også å få vite at to av de tre sentrale, unge landsevangelisterne som kom til Trondhjem for å spre metodismen «hinsides Dovre,» giftet seg med lokale metodistkvinner, allerede før menigheten formelt ble stiftet 6.november 1881.

Vi var godt over 60 i kirken til høstoffergudstjeneste og dåp, søndag 24.oktober. Gudstjenesten bød på et meget hyggelig gjensyn og -hør med «gammelpresten Kjell Werner Rødder, barenåp ned «urpremiere» på ny dåpssalme, og overrekkelse av et 1000-biters puslespill med kirkebygget som motiv.

Gudstjenesten ble ledet av pastor Christgiona Thaarup som også forrettet dåpen. Det var lille Iver Johannes, sønn av Siri og Hans Kristian Strømme, og lillebror de de stolte storesøsken Alma og Olav, som ble døpt. Hele dåpsfamilien og de to prestene deltok inngangsprosesjonen ved starten av gudstjenesten.

Dåpen ble innledet med «urpremiere» på en helt nyskrevet dåpssalme, skrevet av Ole-Einar Andersen, som lenge har savnet en dåpssalme med utgangspunkt i metodistisk teologi. Du finner salmen Du var alltid min», på slutten av dette gudstjenestereferatet,

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Etter en rekke ønsker om, og planlagte besøk av «gammelpresten» vår, Kjell Werner Rødder, tillot covid-stuasjonen nå endelig at det kunne la seg gjennomføre. Og da sørget Kjell og fru Jorunn å være i byen en drøy uke! De deltok også på myldrermiddagen mandag 18. oktober.

NY START

«Ny start» er denne høstens overordnede tema for våre gudstjenester, og pastor Kjell Wertner Rødder innledet sin preken slik: – Ingen ny start skjer i et tomrom, eller vakuum. For vi bærer alle med oss erfaringer, oppfatninger, vår egen lille bagasje om du vil og slik rommer ethvert øyeblikk vi møter også noe av fortiden og bærer samtidig i seg en kima av framtiden. All menneskelig erfaring bekrefter det,

• 

• 

• 

• 

Han viste til et sterkt møte med tyske diakonisser i Vest-Berlin, som etter murens fall i 1989 utvidet sitt virkeområde østover. Hjemmesykepleierne dro på mopeder inn i den gamle østsonen for å hjelpe. Kriminaliteten i området var stor, mordraten var skyhøy og de måtte ofte utføre sin hjelp med politieskorte. Diakonissene valgte også å selge unna verdifulle eiendommer de ”satt på” i ambassadestrøket, og  investere disse midlene i et stort, gammelt og nedslitt sykehus i den tidligere østsonen. 90 % av de kommunistisk ansatte fulgte med inn i en ny organisasjon med diakonal og kristen ideologi.

Den teologiske begrunnelsen for dette dramatiske oppbruddet og nyorientgerimngen, fant diakonissene i profeten Jeremias brev til de landsforviste jødene i Babylon. Jødene kjente på sorg, savn og avmakt og tap av religiøs og politisk innflytelse. I den situasjonen får de denne beskjeden:

” Bygg dere hus og bo i dem, plant dere hager og spis frukten!  ⁶ Ta dere koner og få sønner og døtre! Ta koner til sønnene og gift bort døtrene deres, så de kan få sønner og døtre. Der skal dere bli flere og ikke færre.  ⁷ Dere skal fremme fred for den byen som jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred.”

Altså, slutt å la mimringen over fortiden og lengselen etter Jerusalem hemme dere. Ta den nye situasjonen på alvor, ta konsekvensen av det og gjør det beste ut av det!

Pastor Kjell Werner Rødder mente at Jeremias’ brev til jødene i Babylon, og de tyske diakonissenes praktiske forståelse av det budskapet, sier oss noe viktig om både troen og om Guds vesen og væremåte. Og det sier noe vesentlig hva som bør være tilstede – hvor vi skal ha fokus – ved enhver ny start, når vi skal vurdere situasjonen vi befinner oss i, når avgjørelser må tas og tvinges til å foreta valg. Bibelens tekster gir ikke først og fremst detaljert anvisning for hva vi kan eller må gjøre, men trekker opp noen viktige prinsipper for tro og liv. Gir oss en hjelp i tilnærming og forståelse av vår livssituasjon under alle forhold.     

Kjell konkkluderte med to «påstander», at Gud er historiens Gud og at Gud alltid er nær og over alt. Gud er ikke terrirorial. Gudbundet og begrenset til spesielle tider eller geografiske steder. Og bak og under og foran har vi det kristne HÅPET.

– Det hender at livet tar en brå vending, følelser settes i bevegelse og situasjonen  krever mer av oss en vi synes å forstå eller makte. Det kanvære sorg og savn eller pur glede som forvirret ja, til og med handlingslammet oss. Da tegner Guds ord et bilde av HÅPET som overgår all forstand, et håp som  ikke er avhengig av ytre omstendigheter. Håp  som  troens tross mot omstendighetene, sa pastor Kjell Werner Rødder, og oppfordret alle til å bli med å synge avslutningssalmen «Jeg tror påjordens forvandling».

Som tusen takk for besøket, og for sin tidligere tjeneste i Trondheim, fikk pastor Kjell Werner Rødder overrakt det aller første eksemplaret av et puslespill på 1000 biter med kirkebygget vårt som motiv!

• 

Etter gudstjenesten var det godt besølkt og heftig summende kirkekaffe i Wesleysalen.

Nyskrevet metodistisk dåpssalme

Etter et nesten livslangt savn av en dåpssalme med metodistisk teologi, har menighetens medlem Ole-Einar Andersen forsøkt å gjøre noe med det.  Den enkle, lille salmen «Du var alltid min», fikk sin debut på høstoffer- og dåpsgudstjenesten i Trondheim Metodistkirke søndag 24. oktober.

– Det finnes mange flotte norske dåpssalmer, med tanker og bilder jeg med glede deltar i sangen av. Men så, i et vers eller to, kan det dukke opp formuleringer som signaliserer en (som regel luthersk) dåpsforståelse jeg ikke føler meg helt hjemme i, sier Ole-Einar.

– Det dreier seg da ofte om en understrekning av dåpens frelsende kraft, som blir litt i overkant av hva jeg som metodist føler meg teologisk komfortabel med, forteller han.

­– Jeg har så lenge som jeg har vært bevisst metodist, egentlig savnet en dåpssalme som ikke etterlater noen tvil om at dåpen er en bekreftelse på at dåpsbarnet, og hver og en av oss, har vært et «Guds barn» fra start, sier Ole-Einar. Men først nå, godt uti pensjonistårene, har han dristet seg til å gjøre noe med det. Resultatet er en kort salme på bare tre små vers – sunget til en enkel barnesang-aktig melodi som han også har «komponert».

– Vi er alle skapt i Guds bilde, og vi har alle, alltid, vært omsluttet av Guds kjærlighet og nåde, sier Ole-Einar. Derfor har salmen hentet sin tittel fra avslutningen av tredje og siste vers:

«I dåpen bekrefter jo Gud med et smil:

Du var alltid min. Det har aldri vært tvil!»

Etter «urframføringen» i Trondheim 24.10.2021, stiller Ole-Einar nå sin nyskrevne dåpssalme (og melodi) til fri disposisjon for alle som kan tenke seg å bruke den.

– Ikke mye vil glede meg mer enn beskjed om at dåpssalmen er brukt, sier han, og har fått varsel om at den skal synges igjen på ny barnedåp i Trondheim Metodistkirke allerede neste søndag (31.10.21) Og skulle noen ønske seg en annen melodi, viser det seg at salmen for eksempel også kan synges til folkevisa «Per Spellmann», gjør salmeforfatteren