Søndag 29. oktober kl. 13.00 er Susanna Forum glad og takknemlig for å invitere alle til et møte med Aisha Bigset fra Burundi og hennes sterke engasjement for jenter / kvinner / likestilling og helse i hjemlandet!
Foredraget «Fra Burundi til Beistad og tilbake med tøybind» i Susanna Forum inngår i en todagers «Tøybind-dugnad» i Metodistkirken lørdag 28. oktober og søndag fra kl. 10.00 til ca kl. 17.00. På dugnaden skal det tegnes, klippes og sys vaskbare tøybind til jenter og kvinner i Burundis hovedstad Bjumbura. ( se dugnadsevent: https://www.facebook.com/events/705749460949414/?ref=newsfeed )
I Susanna Forum søndag kl. 13.00 vil Aisha fortelle om hvordan et besøk til mormoren i Burundi i 2018, er blitt til en dugnad rundt stoffhauger og symaskiner rundt om i Norge, i tillegg til at det også sys i et nybygd hus / kvinne-barn-senter i Bujumbura. I forbindelse med foredraget serveres kanelboller og kaffe/te.
Aisha Bigset var bare 3 år gammel da hun og hennes familie flyktet fra Burundi. I dag, over 30 år seinere, har hennes sterke engasjement for jenter, likestilling og helse resultert i et kvinne- og barnsenter i hovedstaden.
Gjennom norske støttespillere deles det ut startpakker med vaskbare bind og informeres om kvinnehelse – slik at unge jenter ikke havner i mensfattigdom.
Dette vil / bør du bli med på! Og ta med deg andre syglade og sosiale venner til meningsfull aktivitet!!
Metodistkirken i Trondheim støtter Det jødiske samfunn i Trondheims kamp mot Regjeringens forslag om betydelige endringer i loven om trossamfunn. Med kravet om minst 500 medlemmer, kan synagogen i Trondheim bli nektet registrering / godkjenning, og dermed retten til offentlige tilskudd.
Metodistkirken i Trondheim har gjennom «den hemmelige synagogen» på kirkeloftet i 1941/42 for alltid skrevet oss inn byens jødiske menighets historie; og det er naturlig og selvfølgelig at vi i dag støtter deres kamp mot et lovforslag som kan true deres eksistens.
Som metodister er også vi en liten religiøs minoritet i Trondheim, men fordi vi er organisert annerledes (del av Metodistkirken i Norge) er vi ikke truet av medlemskravet, selv om vi nasjonalt også er små. Men, for å bruke styreleder Rita Abrahamsens og forstander Ralph Dan Buchmanns ord i deres høringsuttalelse, så ber vi Regjeringen «tenke nøye gjennom hvilke konsekvenser det vil få for noen av verdens eldste eksisterende trossamfunn dersom man gjør terskelen for å bli godkjent såpass høy at flere veletablerte livssynssamfunn faller utenfor. Det finnes samfunn som er registrert med få medlemmer i Norge, men som har svært mange medlemmer internasjonalt. Dette er et resultat av vår tids migrasjoner, som delvis er drevet av krig og forfølgelser.»
I full solidaritet gir Metodistkirken i Trondheim vår tilslutning til den meget grundige, saklige og lærerike høringsuttalelsen fra Det jødiske trossamfunnet i Trondheim som i sin helhet lyder slik:
«Regjeringens forslag vil stenge ned jødisk menighetsliv nord for Dovre. Arven etter den sittende regjeringen når det gjelder livssynsmangfoldet vil altså bli at jødisk liv i Norge blir kraftig redusert, og tvangssentralisert til hovedstadsområdet.
Politikere fra flere partier har gjennom mange år vært bekymret for at useriøse eller samfunnsnedbrytende krefter skal misbruke legitimiteten som ligger i å være et registrert tros- og livssynssamfunn. Ulike forslag til løsninger har blitt drøftet.
Nå har Barne- og familiedepartementet sendt ut på høring forslag til endringer i trossamfunnsloven som en oppfølging av Hurdalsplattformen. Departementet legger i høringsnotatet fram forslag om at tros- og livssynssamfunn som motarbeider den demokratiske styreformen, kan nektes tilskudd og registrering etter trossamfunnsloven. Det stilles også krav til likestilling og minst 40 prosent representasjon av begge kjønn i styrende organer.
Departementet vil også gjøre det vanskeligere for små minoriteter å bli godkjent og beholde godkjenningen, ved å heve grensen for å kunne være et registrert samfunn fra dagens 50 medlemmer, til opp til 500.
På vegne av Det jødiske samfunn i Trondheim vil vi uttrykke sterk kritikk av deler av de endringer som regjeringen legger til grunn i forslaget som er sendt ut på høring.
Regjeringen må, når forslaget legges fram, tenke nøye gjennom hvilke konsekvenser det vil få for noen av verdens eldste eksisterende trossamfunn dersom man gjør terskelen for å bli godkjent såpass høy at flere veletablerte livssynssamfunn faller utenfor. Det finnes samfunn som er registrert med få medlemmer i Norge, men som har svært mange medlemmer internasjonalt. Dette er et resultat av vår tids migrasjoner, som delvis er drevet av krig og forfølgelser.
På listen vil vi også finne trossamfunn som er under sterkt press og tidvis utsettes for direkte forfølgelse i sine opprinnelige områder, men som videreføres i diaspora gjennom flyktningbaserte miljøer i andre deler av verden, herunder Norge. Dette gjelder blant annet eldgamle kirkesamfunn med røtter i Midtøsten.
Det er viktig å ha i mente at det eksisterer signifikante forskjeller innen de ulike religionene som ikke uten videre gjør det aktuelt å slå sammen menigheter for å oppnå krav til antall medlemmer i Norge. I ytterste konsekvens kan dette bidra til at mer liberale samfunn enten blir nedlagt, eller tvunget inn under større registrerte trossamfunn som i sin troslære er mer ortodokse og konservative, blant annet når det gjelder synet på kvinners plass i religionsutøvelsen.
Det jødiske samfunn i Trondheim ble formelt sett etablert i 1905, etter at det hadde bodd jøder i byen i omkring to tiår. Den første organiserte form for menighetsliv så dagens lys på slutten av 1880-tallet. I 1891 ble den første religiøse leder engasjert for å ivareta enkelte basisoppgaver. Den første rabbiner, 24 år gamle Samuel Brandhändler, ble ansatt i 1896 – og skulle med årene bli en sterk drivkraft for å utvikle en særegen identitet i det jødiske samfunn i byen. Søknad om å etablere egen gravlund ble sendt i 1897.
Henvendelsen lå flere år til behandling, hovedsakelig på grunn av motstand fra kirkelig hold, og ble først innvilget i 1902. Dette var likevel tre år før menigheten ble formelt stiftet og registrert. Den første synagogen, for øvrig det første ikke-kristne gudshus i Trondheim siden vikingtiden, ble innviet i leide lokaler rundt århundreskiftet. Noen år senere hadde man klart å spare opp nok penger til at lokalene man leide i St. Jørgensveita 7, rett bak Vor Frue kirke, kunne kjøpes. Bygningen står fortsatt.
Antall jøder i Trondheim økte jevnt etter at Det mosaiske troessamfund (som navnet var i stiftelsesåret) ble etablert i 1905. Til menighetsmøtet i 1918 sto nytt samfunnshus med synagoge, bibliotek, undervisningslokaler og festlokale på agendaen. Tanken var å kjøpe en av naboeiendommene til St. Jørgensveita og bygge dette sammen til én enhet, men i 1922 dukket et nytt og bedre alternativ opp: Det ble kjent at byens gamle jernbanestasjon, i dag beliggende i Ark. Christies gate 1b, kunne komme for salg.
Den jødiske menigheten engasjerte arkitekt Jacob Holmgren for å utrede mulighetene i bygget. 18. desember 1923 fattet ekstraordinært menighetsmøte vedtak om å kjøpe gården.
To år senere ble synagogen innviet i den sammenbygde 2. og 3. etasje. Med årene ble også resten av den relativt store og staselige bygården innredet, blant annet med leilighet for tjenestepersonell. Huset ble på nytt fullstendig restaurert og ombygd rundt årtusenskiftet og inneholder i dag alt av jødiske aktiviteter i byen.
Synagogen er i aktiv bruk til gudstjenester, markering av familiære begivenheter som brylluper, Brit Milah, Bar Mizva, Bat Chayil og kulturelle arrangementer. Jødisk Museum Trondheim har kontorer og sin permanente utstilling i underetasjen og deler av 1. etasje, og ukentlig undervisning av barn og unge, aktiviteter for eldre samt feiring av jødiske fester og helligdager finner sted i lokalene.
Sett i ettertid er det ingen tvil om at perioden 1920 til 1940 framstår som blomstringstiden for den jødiske minoriteten i Trondheim og Trøndelag. Så kom krigen. Ingen andre jødiske samfunn i Norden ble hardere rammet under Holocaust enn menigheten i Trondheim. Over halvparten av medlemmene ble drept, en andel som ligger høyt over sammenlignbare jødiske samfunn, også de (den gang) to forsamlingene i Oslo.
Det jødiske miljøet i Trondheim slet med å reetablere seg etter krigen, men i 1947 klarte man å innvie synagogen på ny, etter at bygningen var blitt benyttet som soldatforlegning av okkupasjonsmakten under krigen og framsto sterkt ramponert da freden kom. Antall medlemmer ble imidlertid aldri hva det en gang hadde vært, det samme må sies om aktivitetsnivået.
Mange spådde at trossamfunnet ville dø en stille død når «krigsgenerasjonen», det vil si de overlevende som var voksne under verdenskrigen, gikk ut av tiden. En fremskriving som viste forventet utvikling i antall medlemmer, som styret i menigheten fikk utarbeidet på 1980-tallet, antydet at trossamfunnet ikke ville leve stort lenger enn til sitt eget hundreårsjubileum.
Fremskrivingen viste seg å bygge på forutsetninger som endret seg. I dag er det flere medlemmer enn noen gang etter Andre verdenskrig. Den viktigste årsaken er innvandring, ikke minst takket være kunnskapsmiljøene i byen med NTNU som den viktigste drivkraften, men også mer generell innvandring, blant annet fra land som tidligere var en del av Sovjetunionen. Et svært positivt trekk er at mange av de «nyankomne» medlemmene tar aktivt del i trossamfunnets indre liv. Dette har ført til at de religiøse aktivitetene i synagogen nå er på et høyere nivå enn på svært mange tiår.
De to jødiske menighetene i Oslo valgte å slå seg sammen etter krigen. Dette var utvilsomt et godt og fremtidsrettet valg. Likevel er antall medlemmer også i hovedstaden relativt lavt, og vil over tid potensielt kunne bli utfordret av en nedre grense på 500 medlemmer. Vi tillater oss også å nevne det nyetablerte jødiske samfunnet i Bergen, som først på 2010-tallet nådde et nivå etter krigen som gjorde det mulig å etablere en struktur som ivaretar gudstjenester under de viktigste helligdagene og undervisning i jødisk historie, tro og kultur av barn og unge fra jødiske familier.
Historien har bidratt til at Det jødiske samfunn i Trondheim og Det mosaiske trossamfunn i Oslo på enkelte områder har beveget seg i noe ulik retning. Innvandrerne som etablerte samfunnet i Trondheim kom hovedsakelig fra Baltikum via Sverige, mens de som etablerte samfunnet i Oslo i stor grad kom fra Danmark, delvis Tyskland via Danmark.
Dette er nok forklaringen på at man i Oslo utviklet sterke bånd til søstermenigheten i København, noe som helt til vår tid har vært godt synlig blant annet ved at menighetens rabbinere har snakket dansk. I Trondheim orienterte man seg i retning Stockholm – fordi det var dit de første jødene i byen hadde sine forbindelseslinjer, og – for de flestes vedkommende – også familie. Det tok flere år før det ble knyttet tilsvarende bånd til det jødiske miljøet i Sør-Norge.
Derfor var det naturlig at man ba overrabbineren i Stockholm innvie synagogen i 1925, noe som gjentok seg i 1947. Utviklingen innen jødisk liv i Sverige, særlig i Stockholm, har beveget seg i en mer liberal og reformert retning enn tilsvarende i København – og dette ser vi tydelige spor etter i Trondheim og Oslo.
Et eksempel er kvinnenes plass i religionsutøvelsen. I Oslo praktiserer man fortsatt kjønnsdeling under gudstjenestene, ved at kvinner og menn er henvist til ulike plasser, i Trondheim sitter kvinner og menn sammen. I Trondheim kan også kvinner delta som liturger under gudstjenester, det kan de foreløpig ikke i Oslo. Dette er samtidig ikke til hinder for at det på svært mange områder eksisterer et godt samarbeid mellom Trondheim og Oslo, blant annet om tema som barne- og ungdomsarbeid, sikkerhet og myndighetskontakt.
Dette nevnes fordi det er relevant i den grad myndighetene mener at krav om antall medlemmer kan løses gjennom å slå sammen trossamfunn som tilhører samme religion. Etter vår mening vil dette være uheldig – fordi det ikke hensyntar det faktum at det ligger mer enn geografi bak at man har flere menigheter innen samme trosretning. Dette er gjeldende innen alle større religioner – i Norge mest synlig innen kristenheten og islam. Vi finner imidlertid tilsvarende skiller innen det jødiske miljøet.
Det har aldri vært mange jøder i Norge – heller ikke før folkemordet. Vi var, som departementet selvfølgelig vet, ikke ønsket i riket – utestengt gjennom Grunnlovens paragraf 2. Derfor var det først mot slutten av det 19. århundre en viss jødisk innvandring fant sted.
Krigen tok ikke bare svært mange liv, den bidro også til at det tok tiår før man klarte å gjenreise seg kulturelt og gjenskape et aktivitetsnivå på bred front som kan sammenlignes med hva man hadde før Holocaust. Dess færre man i utgangspunktet var da krigen kom, dess lenger tid har denne prosessen tatt.
Det jødiske samfunn i Trondheim har de siste tre tiårene i økende grad tatt en aktiv rolle i storsamfunnet. Vi etablerte for over 25 år siden Jødisk Museum Trondheim og var en av grunnleggerne av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i byen på 2000-tallet. Hvert år arrangeres Jødisk kulturfestival Trondheim, som er vårt kanskje viktigste eksterne bidrag når det gjelder å bygge opp under Trondheim som et velfungerende multikulturelt samfunn. «Jødisk kulturfestival Trondheim er byens viktigste», uttalte ordfører Rita Ottervik tidligere i år, referert av blant andre NRKs journalist Sidsel Wold.
Vår utadrettede virksomhet, som for oss ikke minst handler om å forebygge rasisme og fremmedfrykt i Midt-Norge, hadde ikke vært mulig uten et aktivt og vitalt trossamfunn som kjerne.
Dersom regjeringen skulle lande på at man vil heve grensen for medlemmer til 300 eller 500 for å bli godkjent og dermed være kvalifisert for statsstøtte, vil dette innebære at den norske stat klarer det den nazistiske okkupasjonsmakten ikke lyktes med: Å stenge ned jødisk menighetsliv nord for Dovre. Det samme vil skje i Bergen. Arven etter den sittende regjeringen når det gjelder livssynsmangfoldet vil altså bli at jødisk liv i Norge blir kraftig redusert, og tvangssentralisert til hovedstadsområdet.
Vår sterke anbefaling er at man beholder dagens grense på 50 medlemmer, sekundært at man ikke går over 100. Vi mener også man bør vurdere andre kriterier for å bli godkjent som et livssynssamfunn enn antall medlemmer i seg selv.
Vi har vondt for å se det logiske i at et i Norge lite trossamfunn, som er en del av en lang og rik religiøs og kulturell historie internasjonalt, blindt skal vurderes på samme måte som en sammenslutning som ikke opererer innen en (aner) kjent religionshistorisk kontekst.»
SØNDAG 27. AUGUST kl. 11.00 kan vi endelig ønske velkommen til Gudstjeneste i kirken igjen. Etter en lang sommerferie, som forhåpentlig har gjort alle godt både til sjel, sinn og kropp, ser vi med forventning fram til SAMLINGSDAG og gjensynsglede på gudstjenesten som er ved vår kjære prest Christina Thaarup. Det blir nattverd. Søndagsskole v/ Bjørn Gunnar Andersen. Takako Ueno er organist. Etter gudstjenesten er det kirkebakkekaffe. Det blir færre gudstjenester enn vanlig i tiden framover; med andre ord desto viktigere at vi stiller opp og opprettholder menighetsfellesskapet! Vi gleder oss til å se hverandre søndag!
Etter utstillingen av hans malerier i kirken, har komponist og maler Bertil Palmar Johansen gitt maleriet med tittelen «Oppstandelsen» i gave til kirken / menigheten. – Jeg klarte ikke å ta det ned av kirkeveggen, forteller kunstneren som ivrer for at kirka vår må bli en kulturkirke.
Maleriet har tidligere både hatt tittelen «Soloppgang» og «Oppstigning», men etter å ha sett bildet henge i kirken har Bertil endret den til «Oppstandelsen». Han vil nødig lansere en bindende tolkning, men antyder i alle fall at fokuset, dynamikken og inspirasjonen i maleriet ligger i himmelen og alt over fjellet… – Kirkerommet gjorde noe med både dette maleriet og meg, sier Bertil som forklaring på gaven.
Utstillingen med over 40 malerier i kirkesalen og Wesleysalen ble egentlig avsluttet tidlig i mai, men Bertil tilbød raust at maleriene kunne henge både gjennom konfirmasjonssøndag og takkedag m/dåp, og bidro på den måten til å gi disse spesielle søndagene en ekstra vakker ramme.
Bertil er fra Sunnmøre og har sterke religiøse personligheter i slekta. Ikke minst hans bestemor Helga. Hun var organist og spilte på evangeliseringsskipet «Elieser» som hver sommer tøffet langs kysten og besøkte lokalsamfunn som et flytende bedehus. Og hans oldefar var maskinist ombord.
– Jo eldre jeg blir, jo mer går det opp for meg hvor mye det faktisk har betydd for meg og preget meg, sier Bertil. Han var bare seks år da bestemoren døde, men har likevel mange minner om henne. Ja, det er nesten ufattelig hvor mye han husker, reflekterer han; – all musikken, alle salmene og sangene. Hun ville lære meg alle de religiøse barnesangene, og de sitter som «tatovert» i hodet mitt fortsatt, forteller Bertil. Han har også bevart lydopptak av bestemor Helga som spiller orgel, og et spor hvor han selv synger som fem-seksåring:
«Vær forsiktig lille venn hva du gjør!
Vær forsiktig lille venn hva du gjør!
For vår fader over der,
han ser ned på jorden her
Vær forsiktig lille venn hva du gjør!»
..... og mormor akkompagnerer...
– Elleve vers med små variasjoner; jeg blir fremdeles rørt bare ved tanken, sier Bertil.
Kirkerom gir ekstra dimensjon
Bertil Palmar Johansen er primært komponist, og en av samtidens mest produktive og anerkjente norske komponister. Men i de periodene han skriver musikk, maler han også, og bare da. Musikken og maleriene er et nødvendig kreativt vekselbruk.
Han har sjelden titler klare på forhånd, verken på musikk eller malerier. Han jakter på noe som han synes låter og ser så bra ut som mulig. Titlene vokser fram etter hvert, når han hører og ser hvor det bærer. Av og til i etterkant, og noen titler kan også endres når omstendigheter tilsier det., som med «Oppstandelsen».
– Jeg har aldri stilt ut i en kirke før. Å se maleriene mine i et sakralt rom gjorde liksom noe både med dem og meg, sier Bertil til hjemmesiden vår. – Et vigslet rom er noe helt annet enn et galleri eller en konsertsal. Kirkerommet har noen ekstra dimensjoner som setter i gang ulike prosesser. Bildene gjør noe med rommet og motsatt. Det har jeg opplevd som veldig positivt og meningsfullt.
– Å stille ut i Metodistkirken har vært en nærmest overveldende opplevelse. For meg som komponist var det litt skummelt å plutselig skulle stå der som maler også. Men det har vært spennende, lærerikt, hyggelig og mest av alt veldig inspirerende, sier Bertil.
Han innrømmer at han var «skitnervøs» i dagene før utstillingsåpningen, hvor det også var førstegangsframføring av hans fagottkonsert i en versjon for fagott og klavér. Men responsen på både musikk og bilder gjorde at nervøsiteten raskt gikk over i ro, takknemlighet og glede.
Håper på kulturkirke
– Jeg håper virkelig at Metodistkirken i Trondheim fortsetter å åpne seg mot byens kulturliv; kirken deres har potensiale til å bli en kulturkirke som byen savner og trenger, mener Bertil Palmar Johansen. Beliggenheten er perfekt, midt i smørøyet, og kirkerommet er kjent for sin gode akustikk. Veldig mange har minner og erfaringer fra musikkskolens konserter under Klemensdagene (et konsept fra flere år tilbake). Mange orkester og kor leier kirka til øvelser og har allerede et positivt og godt forhold til Metodistkirken. Det nye tiltaket deres med Susanna Forum bygger opp om dette, sier Bertil.
Han viser også til at kulturkirker er en sterk internasjonal trend. I Norge er Kulturkirken Jakob i Oslo en suksess, det samme er Geilo Kulturkyrkje.
– Å gjøre Metodistkirken i Trondheim til en kulturkirke, vil bli en berikelse for byen vår og trolig bidra positivt til menighetslivet også, mener Bertil. Han er overbevist om at mange sentrale og viktige aktører i Trondheims musikk- og kulturliv vil stille opp som eventuelle «kulturkirke-fødselshjelpere». Ja, på eget initiativ har han allerede snakket med flere om dette og møtt stor interesse og velvilje.
– Det er noe helt spesielt med kombinasjonen av en vigslet kirke hvor vanlig menighetsliv og gudstjenester går hånd i hånd med konserter, utstillinger, kåserier og mye mer, sier Bertil Palmar Johansen entusiastisk.
ÅPEN KIRKE SØNDAG 11.JUNI KL. 11.00 Vi er glade for å kunne invitere til Åpen kirke med menighetsrådsleder Ernestina Osei søndag 11.juni kl. 11.00. Ernestina legger opp til l «åpen mikrofon» hvor du kan velge å dele en favorit bibelfortling/vers, en sang/salme eller annen musikk (gjerne via spotify) som betyr mye for deg. Det blir også mulighe til bønn, lystenning i lysgloben og stille refleksjon. Enkel kaffe/te-servering. Vær velkommen til godt fellesskap kirken!
Selv om innholdet er skremmende og trist, er Trondheim Metodistkirke glad for Sannhets- og forsoningskommisjonens omfattende rapport til Stortinget. Rapporten avdekker noen av de mørkeste sidene i norsk samfunnshistorie, og gir grunnlag for et helt nødvendig oppgjør med fornorskingspolitikk og urett begått mot det samiske folk og andre minoritetsfolkegrupper.
«Generasjoner har lidd tap, men hele Norge har også tapt», sa kommisjonens leder Dagfinn Høybråten da han overleverte rapporten til stortingspresidenten torsdag 1. juni.
Metodistkirken i Norge støttet opprettelsen av Sannhets- og forsoningskommisjonen i en uttalelse fra kirkens Årskonferanse i 2017. Når rapporten nå foreligger, bør vi som kirke også forplikte oss og ta vår del av ansvaret for å lindre skadevirkningene av fornorskningsprosessen, bidra til at forsoningsarbeidet lykkes, og samtidig engasjere oss i kampen for å bevare og utvikle minoritetsfolkegruppenes egen kultur og identitet.
Kommisjonens gransking viser at fornorskingen har rammet mye bredere, og vært mer inngripende på flere samfunnsområder enn tidligere kjent, og den har hatt dyptgående negative konsekvenser for gruppenes kultur, språk, helse og tradisjonelle næringer.
Og det har ikke tatt slutt:
«Fortsatt opplever folk urett og negative virkninger som har sine røtter i den lange historien med fornorskingspolitikk. Nå er det tid for et oppgjør med nasjonens urett overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner»,sa kommisjonens sleder Dagfinn Høybråten ved framleggelsen av rapporten.
Og Stortingspresident Masud Gharahkhani, som mottok rapporten på vegne av Stortinget. sier det blant annet slik: «For Norge som moderne og åpent demokrati er vern om menneskerettighetene grunnleggende. Hvor gode vi er til å beskytte urfolk og våre minoriteter, er et av de viktigste tegnene på om vi lever opp til pliktene og verdiene våre. Sannhets- og forsoningskommisjonen ble oppnevnt fordi vi skjønte at vi som samfunn har sviktet i den oppgaven». Kommisjonens rapport bekrefter dette, fastslår han.
HER ER RAPPORTEN:
Du kan lese hele den 658 sider lange rapporten her:
TIRSDAG 6. JUNI KL. 19.30 innkalles / inviteres det til menighetskonferanse (menighetens årsmøte). Alle medlemmer og venner av menigheten er velkommen. Bare medlemmer har stemmerett, men vi lytter til alle! Enkel kaffe/te-servering får du også!
Det er viktig at alle har lest de aktuelle rapportene før menighetskonferansen. Du finner et komplett rapporthefte m/foto og hvert enkelt dokument/rapport ved å klikke på denne Google-linken (Du trenger ikke ha egen Googlekonto, men må trolig klikke en gang til på meldingen som da dukker opp på skjermen):
Da du våknet i dag, hadde kirkens jubelrop allerede runget i timevis og gjennom mange tidssoner. Nå kan du la din stemme høres i denne 24-timers «stafetten» som krysser verdensdeler og kontinenter. På tvers av alle kirkesamfunn, raser, kjønn og sosial status lyder ropet: «KRISTUS ER OPPSTÅTT».
Husk: VI HAR PÅSKEGUDSTJENESTE 2.PÅSKEDAG, 10. APRIL KL. 11.00!!Du er velkommen til å dele påskegleden i kirkefellesskapet!
Det begynte allerede i går (norsk tid). Øygruppen Catham Islands i Stillehavet, øst for New Zealand er det bebodde stedet på kloden hvor dagen starter først, og der finnes det én kirke (anglikansk). Derfra spredte jubelropet seg via de østligste delene av Sibir hvor Fra de østligste deler av Sibir, Stillehavsøyene og New Zealand begynte den kristne påskehilsenen begynt å rulle.
Kristus telah bangkit! مسیح برخاسته است!Krestos a uprisin! Christ is risen! Христóсъ воскрéсе! Christus ist auferstanden! Kristo leviĝis! Kristur er upprisinn! Cristo è risorto! Tha Crìosd air èiridh! Kristus aq ungwektaq!¡Cristo ha resucitado! المسيح قام! حقا قام! Christus is opgestaan! Kristus är uppstånden! Lo Crist es ressuscitat! Si Kristo ay nabuhay! Kristus vstal z mŕtvych! ハリストス復活！Christus resurrexit! Le Christ est ressuscité!
I dette påskedagsdøgnet anbefaler vi gjerne Wikipediasiden «Paschal greeting». Der er påskehilsenen (utropet og svaret) gjengitt på et stort antall språk, flere av dem garantert ukjente for mange. Å se og lese påskehilsenen opplistet på denne måten, er faktisk en spesiell og sterk opplevelse. Det bidrar også til en bevisstgjøring på påskebudskapets universelle karakter og gjennomslagskraft. Du finner den her: PASCHAL GREETING
1. Påskedags budskap er at livet beseirer døden! Det kan og vil vi som kirke trassig proklamere, også mot et bakteppe av Putins brutale krig i Ukraina, alvorlig uro i Palestina og Israel, politisk ustabilitet og dyp sosial urettferdighet i mange deler av verden. Oppstandelsen er begivenheten som gjør at den positive faktoren i alle motsetninger vinner: Døden over livet. Lyset over mørket. Kjærligheten over hatet. Håpet over frykten.
Påskens budskap rommer troens store mysterium: Kristus døde. Kristus oppsto. Kristus skal komme igjen. Heller ikke oppstandelsen er unntatt fra helt nødvendig (teologisk) forskning, bibeltolkning og diskusjon. Litteraturen om dette fyller «hyllekilometere».
Mange kristne er opptatt av «bevis»; at Bibelen har «rett» i ett og alt – som om det er snakk om en ufeilbarlig fagbok i historie, geografi, matematikk og naturvitenskap. Oppstandelsesfortellingen(e) er intet unntak. For mange er troen avhengig av 100% bevis for en 100% fysisk og legemlig oppstandelse. Det beviset finner vi ikke i Bibelen, og ingen andre steder heller, for den del.
Andre mener at Bibelen er skrevet, og snakker til oss, i et mytologisk språk gjennom bilder, symboler, lignelser og metaforer fra skapelsesberetningen og fram til Johannes Åpenbaring. Påskefortellingene inkludert. Mange teologer og kristne vil si at oppstandelsen er virkelighet nettopp gjennom at disiplene hadde sterke og livsendrende opplevelser av Kristus etter hans død.
Oppstandelsen viser at døden ikke var slutten på Jesus-historien. Oppstandelsen viser at Gud ikke har gitt opp verden. Oppstandelsen er begivenheten som gjør at den positive faktoren i alle motsetninger vinner: Døden over livet. Lyset over mørket. Kjærligheten over hatet. Håpet over frykten.
Ingen som kaller seg kristen vil finne på å benekte at oppstandelsestroen har hatt forvandlende kraft på mennesker og samfunn i snart 2000 år. Uansett kirkelig/teologisk ståsted; enten vi oppfatter oppstandelsen som 100% fysisk/legemlig, eller erfarer den som sann i betydningen at Jesus lever, at gudsriket er virksomt i blant oss og Guds frelsesplan utfolder seg; kan vi med glede og uten å nøle bekrefte det liturgiske svaret som uløselig hører til påskehilsenen: «JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN!»
Blir vi frelst ved Jesus liv eller hans død? Er Guds tilgivelse avhengig av tilbakebetaling av gjeld, eller er tilgivelse renspikka nåde? På Langfredag kan vi ha godt av å slite med litt vanskelige spørsmål og tanker. Vi er ikke de første som gjør det. Jesu lidelse og død var jo en skikkelig gåte for de første kristne også. De skjønte ikke hva de skulle tro og tenke etter korsfestelsen. Selv etter at de fikk møte Jesus oppstått, var de forvirret.
til side med «alternative» kristusbilder i tilknytyning til rteportasje fra Link¨poing domkirke
Crucifixion 1946 Graham Sutherland OM 1903-1980 Purchased 1947 http://www.tate.org.uk/art/work/N05774
Crucifixion of Christ
Crete
17th century
The Menil Collection, Houston, Gift of George R. Bunker
Photo: Paul Hester
De vanskelige spørsmålene trenger seg på, og må stadig gjennomtenkes. Måtte Jesus dø fordi en furten, forsmådd Gud skulle blidgjøres? Kan menneskeofring være en del av Guds frelsesplan med verden Hvis det var Guds plan og krav at Jesus måtte dø for at Gud kunne tilgi oss, måtte det være en så brutal død som korsfestelse? Hvor mye lidelse og tortur måtte til for å tilfredsstille hans sinne? Et minimum av piskeslag? Døde Jesus som en soning for våre synder, eller fordi han tirret og utfordret de politiske, økonomiske og religiøse makthavere så kraftig at han til slutt ble ansett som en for stor trussel og destabiliserende faktor for den romerske okkupasjonsmakten?
Forsoning og nytt liv i frihet
Bibelen bruker selv en rekke bilder og metaforer for å beskrive og forklare at forholdet mellom Gud og menneskene ble (blir) gjenopprettet. Synd, soning og sonoffer er bare et av dem. Bildene er ikke entydige, og de er lette å overfortolke. Metaforene kan ta utgangspunkt i offerhandlingene i Tempelet og i jussens forestilling om soning og straff. Men bibelens forfattere sammenligner også Jesu død med løsepenger, som ved frikjøp av slaver og fanger eller nedbetaling av gjeld. Eller de bruker bildet av gjeteren som setter livet til for sauene, vennen som setter livet til for vennene, eller knytter Jesu død til det medisinske begrepet «legedom».
Alt dette er forsøk på å si noe om at Jesu død gir mennesket nytt liv og frihet, og er forsøk på å si noe om det man i teologien kaller «forsoning». Innen teologien finnes en rekke «forsoningslærer»; de kan grovt deles i tre kategorier, men hver av disse har sine igjen mange varianter.
Den objektive forsoningslærens utgangspunkt er at mennesket står i bunnløs skyld til Gud på grunn av arvesynden og dens konsekvenser. Forsoningen har Guds vrede som objekt. Mennesket har syndet grunnleggende mot Gud. Dette kan og vil Gud ikke bare sette en strek over. Han må blidgjøres eller forsones. Men av kjærlighet vil Gud selv sone menneskenes synder og oppheve dommen. Derfor blir han menneske i Jesus. Gud straffer sin sønn med døden, selv om han ikke skylder Gud noe. Gud forsones med seg selv når Jesus dør en universell, evig gyldig offerdød på korset. Alle mennesker kan derfor
Den klassiske forsoningslærens utgangspunkt er døden og ondskapens realitet i verden. Mennesket er underlagt død, forgjengelighet og ufred. Jesu liv og gjerning er av helbredende og dødsoverskridende karakter.
Også i den klassiske forsoningslæren er Jesu død en soningsdød. Viktigere er det likevel at Jesus korsfestes for å beseire døden, synden og det onde. Det er denne befrielsen fra dødens og syndens makt som er grunnlaget for forsoningen med Gud – og ikke motsatt.
I den subjektive forsoningslæren er perspektivet at Gud av kjærlighet sendte sin sønn til jorden med budskapet om forsoning og tilgivelse. Jesus døde ikke for å dempe/mildne Guds vrede gjennom å sone menneskenes synder. Jesu død på korset var den prisen han måtte betale for å forkynne sitt budskap om kjærlighet – et kall Jesus tok helt ut.
Siste ord er sikkert ikke sagt om forsoningen. Den er en del av kristentroens store mysterier, og må stadig gjennomtenkes og nyformuleres.
Redaktøren tar seg den frihet å framheve et bilde. Den kinesiske kunstneres He (James) Qi har gjennom en stor og spennende produksjon billedlagt de aller fleste kjente bibelhistoriene. Bildene hans har fått stort gjennomslag i kirkelig sammenheng over hele verden. (sjekk gjerne hans hjemmeside: He Qi ) Qis framstilling av Jesus er fascinerende; sett gjennom vestlige øyne, har Jesus nærmet et androgynt uttrykk. Qi kombinerer kinesisk maleteknikk med vestlig modernisme. Bildene hans er «flate»; perspektiv skapes gjennom bruk av farger.
Qis skildring av korsfestelsen viser Jesus omgitt av en naken (prostituert?) kvinne, en skadet mann, en kvinne (enslig mor?) med et barn, en fange og en mann som må støttes opp av sin venn. I form av en due svever Den Hellige Ånd over alle disse sårede menneskene mot en klangbunn fra lignelsen om dommen i Matteus 25:34-45.
I et intervju har He Qi fortalt at bakgrunnen for bildet er tre besøk han gjorde i et fattig fjellområde i den sørvestre delen av Kina. Der observerte han at folk av ren nød begikk ulike typer kriminalitet. Noen ble tyver, ranere og prostituerte. «Jeg tror at Jesus hadde spesiell omtanke og omsorg for de fattige og deres liv allerede under sitt eget liv på jorden», sier He Qi og malte sin versjon av korsfestelsen.
Som salme til denne langfredagsbetraktningen, har vi valgt den kjente negro spiritualen
«Were You There When They Crucified My Lord?»
Langfredagsselfie….
Svaret er selvfølgelig nei. Ingen av oss var der, fysisk. Men vi er medlemmer av samfunn og kirke som har fortsatt å drepe sine profeter. Daglig skjer det «korsfestelser» i verden. Flyktninger dør på vei mot drømmen om liv og rettferdighet. Mennesker lider som følge av krig, okkupasjon og folkemord. Barn og kvinner er gjenstand for moderne sexslaveri og menneskehandel. Gamle og unge dør av unødvendig sult og sykdom. Skaperverket trues av menneskeskapte klimaendringer. Marginaliserte mennesker og grupper undertrykkes, trues og trakasseres og tvinges i desperasjon til å ta sine egne liv. Listen kan forlenges.
Er vi der? Nøyer vi oss med å ta selfie?
WERE YOU THERE WHEN THEY CRUCIFIED MY LORD?
Were you there when they crucified my Lord?
Were you there when they crucified my Lord?
Oh! Sometimes it causes me to tremble, tremble, tremble.
Were you there when they crucified my Lord?
Were you there when they nailed him to the tree?
Were you there when they nailed him to the tree?
Oh! Sometimes it causes me to tremble, tremble, tremble.
Were you there when they nailed him to the tree?
Were you there when they pierced him in the side?
Were you there when they pierced him in the side?
Oh! Sometimes it causes me to tremble, tremble, tremble.
Were you there when they pierced him in the side?
Were you there when the sun refused to shine?
Were you there when the sun refused to shine?
Oh! Sometimes it causes me to tremble, tremble, tremble.
Were you there when the sun refused to shine?
Were you there when they laid him in the tomb?
Were you there when they laid him in the tomb?
Oh! Sometimes it causes me to tremble, tremble, tremble.
Were you there when they laid him in the tomb?
Salmen/sangen ble først trykket i salmeboken Old Plantation Hymns i 1899. Originalen omfatter kun langfredagens hendelser. Vers som det under, er eksempel på et av flere senere tillegg. Men som utfordrende langfredagssalme funker den best uten.
Were you there when He rose up from the grave?
Were you there when He rose up from the grave?
Oh sometimes it causes me to tremble, tremble, tremble
Were you there when He rose up from the grave?
NB: VELKOMMEN TIL 1.PÅSKEDAGS-GUDSTJENESTE I KIRKEN KL. 11.00 – OG PÅSKEFROKOST KL. 09.30!!
Det er SKJÆRTORSDAG! God påske, så langt! Her er noen skjærtorsdagsmotiver, og en salme til ettertanke. Salmen «The bread is blessed» er skrevet av salmedikteren Shirley Erna Murray fra New Zealand (som har bakgrunn fra Metodistkirken). Teksten er på engelsk, så gjør gjerne din egen oversettelse til din «preken» eller andakt i dag!
Delingen av brød og vin i Jesu navn, er både en visjon om festen Gud en gang vil stelle i stand for for alle mennesker. Men gudsriket har både en allerede her- og en ennå ikke-dimensjon. Guds utfordring til oss er å virkeliggjøre denne visjonen om plass til alle – allerede nå som et tegn på at gudsriket er virksomt. Ikke noe annet uttrykket bedre hva vi tror på, enn måten vi oppfører oss mot hverandre og mot andre mennesker. Som enkeltpersoner og menighet og kirke.
The bread is blessed
The bread is blessed, the wine is poured:
The joyful feast of Christ our Lord!
You prepare a table before me,
my cup overflows to the brim.
This bread be shared till all have food,
This wine run red for human good.
You restore the spirit within me,
you lead me in pathways to peace.
To each a life, to each a sun,
The way of hope where there was none.
You bring forth the light out of darkness,
you shine through the valley of dark.
Not one be left, not one be lost:
The stone be rolled, the Cross uncrossed.
Your unfailing goodness and mercy
prepare me a room in your house.
The bread is blessed, the wine is poured:
Come share the feast of Christ our Lord!
Come share the feast of Christ!
Vi avslutter skjærtorsdags-illustrasjonene med noen bilder som viser hvilket gjennomslag og nedslagskraft fortellingen om nattverden/det siste måltid har hatt langt utenfor kirkens rom og grenser. Det går selvfølgelig an å la seg ergre over det. Men det går også an å glede seg over at kunstnere og reklamefolk så ofte griper til bibelske fortellinger og motiver for å kommunisere budskap i vår tid. For å forstå/oppleve noe ved disse bildene, kreves det jo at både kunstner og publikum kjenner originalen. Slike kunsteriske uttrykk er derfor en positiv utfordring til kirken – og kanskje kan disse skjeve blikkene utenfra også ha noe å si oss?
HUSK: Vi har gudstjeneste 1. påaksedag kl. 11.00!!
"Vi ønsker å være en trygg, åpen, inkluderende og fordomsfri menighet for alle mennesker. Alle betyr ALLE for oss! Kirka vår er åpen for Gud, for livet, for verden – og for deg!"
Redaktøren tar seg den frihet å framheve et bilde. Den kinesiske kunstneres He (James) Qi har gjennom en stor og spennende produksjon billedlagt de aller fleste kjente bibelhistoriene. Bildene hans har fått stort gjennomslag i kirkelig sammenheng over hele verden. (sjekk gjerne hans hjemmeside: 
