– Paulus sluttet ikke å lese skriftene (det gamle testamentet) etter Damaskushendelsen – men han så det som sto skrevet i et nytt lys, poengterte pastor Lars-Erik Nordby preken på Takkedag-gudstjenesten søndag 16. juni. Det var «pastor Lasse»’s siste preken som ansatt i Trondheim, men i stedet for et litt vemodg «farvel», ble vi enige om et gledesfylt «på gjensyn»!

Enhver eventuell følelse av vemod, ble uansett blåst vekk allerede da orgelstudent Andreas Pettersen som preludium spilte en egen improvisasjon med uvanlig liv og et «trøkk». Andreas fortsatte forresten med delikate koralforspill, og avsluttet med et postludium som gjør rensing av orgelpipene unødvendig i lang tid! Orgelfest!

• 

• 

• 

Vi var omkring 40 på gudstjenesten som pastor Nordby selv ledet.  Bjørn Gunnar (Andersen) samtalte med barna og åpnet en rikholdig koffert, som også inneholdt en bok med tittelen «Liljen på marken og fuglen under himmelen» (av Søren Kierkegaard). Samtalen med barna fortsatte da Bjørn Gunnar tok dem med seg til søndagsskole oppe på det nymalte kirkeloftet. Synnøve (Sivertsen) var kirkevert og leste tekstene. Ernestina (Osei) ga nok en gang et sterkt vitnesbyrd med sin lovsang, og assisterte ved nattverdsutdelingen.

• 

• 

• 

Takk og takk!

Lederen av personalkomiteen, Sissel (Johansen) takket renholder Hannah (Burkeland) og organist Takako (Ueno), som begge var forhindret fra å være med på takkedagen, for deres innsats. En spesiell takk gikk også til Synnøve (Sivertsen) og Sylvi (Larsen Strømme) for at de tok på seg å ha undervisningen for årets konfirmanter. Men særlig rettet Sissel en varm takk til pastor Lars-Erik Nordby for hans tjeneste i Trondheim. Den ble bare på et år, men han har satt spor etter seg. Ikke bare som pastor, men også som Lasse. I «avskjedsgave» fikk Nordby et praktverk om Nidarosdomen, og et «lysglass» med motiv fra katedralen. 

• 

• 

Da ordet ble gitt fritt, benyttet Ole-Einar (Andersen) anledningen til å takke Nordby for hans bunnsolide og sunne metodistiske forkynnelse. Nordbys prekener har vært en forbilledlig levendegjøring av det metodistiske kvadrilateralet, sa Ole-Einar; en teologisk metode, basert på anvendelse og tolkning skrift, tradisjon, fornuft og erfaring. Når dette filtreres gjennom et langt liv i kirkens tjeneste, blir forkynnelsen troverdig, bærekraftig og til å leve på.

Pastor Nordby takket for et godt år i en menighet han fort lærte å bli glad i.  Etter omkring 20 år som «skrivebordsprest» (leder for Betanien i Oslo) hadde han vært spent på hvordan han ville oppleve menighetsprestetjenesten. Rett etter utnevnelsen til Trondheim, fikk han en melding fra forgjengeren Kjell Werner Rødder som sa at det å jobbe i Trondheim menighet gir energi. Nordby erklærte seg helt enig. Han takket også for at han hadde fått «øve seg» i Trondheim, før han til høsten tiltrer en deltidsstilling i metodistkirken på Mysen.

Hva er rettferdighet?

Tilbake til Nordbys preken: Paulus gjorde etter omvendelsen den, i samtidens skriftlærde miljø (red.anm), revolusjonerende oppdagelsen: Guds rettferdighet er bare et annet ord for Guds kjærlighet og godhet – åpenbart i Kristus, utenfor loven.  

– Denne nye forståelsen av skriftene la han til grunn da de første kristne stod over for et problem som oppstod ganske raskt: Hva med de «hedningekristne», ikkejødene? 

Måtte de bli jøder først, før de kunne bli kristne? Hva med alle de bud og forskrifter som var gjerdet rundt den jødiske tro og skilte jødene fra alle andre folk? 

Måtte de nyomvendte hedningene omskjæres? Måtte de holde sabbaten? Måtte de holde alle de budene som omhandlet hva som kunne spises, og hvordan de skulle leve ned i miste detalj? Krevde ikke den rettferdige Gud at loven måtte overholdes for å bli frelst? Ville ikke det være rettferdig? Ja, hva er egentlig rettferdighet? For ikke å si Guds rettferdighet? 

Her gikk Paulus til kildene for å finne ut hva som lå i uttrykket Guds rettferdighet. Og hva fant han: I salme 98:2 Herren har gjort sin frelse kjent, åpenbart sin rettferd for folkenes øyne. Og Salme 33:4 hvor det står om Herren: Han elsker rettferdighet og rett, jorden er full av Herrens godhet. Frelse, rettferdighet og godhet henger sammen. Ja, Guds rettferdighet er simpelthen et annet ord for Guds godhet og kjærlighet. Og så det helt revolusjonerende: Nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven, altså utenfor paktsfellesskapet av jøder. Guds rettferdighet gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er ingen forskjell.

Derfra gikk Nordby til Romerbrevet, og et av brevets hovedtema; 

Et av Romerbrevets hovedtema; hvordan får vi kontakt med Gud, hva vil det si å være frelst? Hva skjer med oss når vi får del i troen? Nordby loset oss gjennom ulike faser av kirkehistorien; fra utformingen av trosbekjennelsene, fredformasjonshistorien med Luther og Wesley og fram til den ferske dialogen mellom lutheranere, katolikker – og andre kirkesamfunn hvor et viktig spørsmål har vært: Er frelse noe som skjer for meg eller i meg? 

Man er blitt enige om at frelsen, slik den er beskrevet i Bibelen handler om begge deler. (Ikke overraskende for oss metodister). 

Nåden en forvandlende kraft

– Som vi metodister sier, påpekte Nordby: I frelsen blir vi både rettferdiggjort og gjenfødt. Det første er Guds frelse for oss, og det andre er begynnelsen på Guds frelse i oss – helliggjørelsen. Den som fullendes når vi en dag kommer hjem. Denne felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren som katolikkene og lutheranerne ble enige om,  har deretter både metodistene (som har ment det hele tiden), anglikanerne og de reformerte sluttet seg til.

– Nåden er en forvandlende kraft i menneskers liv. Det er snakk om vekst og modning, understreket Nordby. 

– Når vi så husker på at Guds rettferdighet og barmhjertighet er to sider av samme sak,  åpnes porten opp for felleskapet med både Gud og mennesker. Dette handler ikke bare om forholdet mellom Gud og meg, men også mitt forhold til mine medmennesker slik Jesus selv fortalte om den fortapte sønn. og som vi blir minnet om når Jesus får bokrullen i synagogen i Kapernaum og leser: Han har salvet meg for å forkynne et godt budskap for fattige og for å sette undertrykte fri. Sa pastor Lars-Erik Nordby som avsluttet sin preken slik: 

– Frelse er å bli invitert inn i Guds familie – slik at vi selv kan få være med å dele det gode budskap i ord og handling med de som sendes i vår vei. Slik blir Gud vår skaper, frigjører og livgiver! Og dette er grunnlaget for takk og pris også i formiddag!

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Etter gudstjenesten var det kirkekaffe i Wesleysalen, med et særdeles mangfoldig utvalg kaker. En form for teologisk poeng i det også… 

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

–

Søndag 16.juni har kl. 11.00 vi såkalt «takkedag-gudstjeneste». Den markerer en slags slutt på det metodistiske kirkearbeidsåret, og er siste gudstjeneste for sommerferien. Det blir også den siste gudstjenesten med pastor Lars-Erik Nordby som pastor for menigheten vår. Han avslutter nå sin tjeneste i Trondheim.

Det er et faktum vi registrerer med både vemod og glede. Stor glede, fordi vi fra høsten, for første gang på veeeldig mange år, får pastor i 100 prosent stilling. (Og vi gleder oss til å hilse vår nye pastor Christina Thaarup velkommen på samlingsgudstjmnesten 18. august!).

Men det blir også et slags «takkedags-vemod», fordi pastor Lars-Erik Nordby, selv med bare ett års tjeneste i 30% i Trondheim, har satt solide spor etter seg i menighet og mennesker takket være sin forkynnelse og personlighet.

• 

• 

• 

• 

Det er i alle fall all grunn til å komme til kirken søndag, og «ta farvel» ( i aller beste mening) med Lars-Erik. Og vi sier jo egentlig bare «ha det» og «på gjensyn», for vi regner med at han før eller siden dukker opp som gjest en søndag!! ( Nordby skal det kommende året ha en deltidsstilling som pastor for Metodistkirken på Mysen. )

På søndagens gudstjeneste får vi høre en, for oss, ny organist spille. Det er orgel/kantor-student Andreas Pettersen (elev av blant annet Henning Sommerro) som stepper inn og spiller for oss på takkedagen. Det blir også søndagsskole; Bjørn Gunnar (Andersen) planlegger å ta med seg barna opp på det nyoppussede kirkeloftet (som var hemmelig synagoge under krigen).

Etter gudstjenesten er det kirkekaffe i Wesleysalen med mange gode kaker!

Kjøkkenet i kirka vår har lenge vært modent for utskifting. Nå er planene klare for bygging av et nytt, funksjonelt kjøkken (og oppgradering av toalettene). Prosjektet har en anslått kostnad på ca 650.000 kroner. Av det håper vi å samle minst 350.000 krone i form av gaver. La kirkehjertet banke for nytt kjøkken, og gå i banken…

For å utføre vårt oppdrag og kall som kirke i sentrum, trenger vi et funksjonelt kirkehjem. Derfor setter vi nå i gang med et stort renoveringsprosjekt.Vi har lenge savnet et kjøkken med større kapasitet og plass.Nå får vi et stort, «industrielt» og godt kjøkken (skisse over). I tillegg bygger vi om og oppgraderer toalettavdelingen med blant annet eget handikaptoalett, som også vil få dusj.

Slik vi ser for oss menighetsarbeidet i årene framover, vil et funksjonelt kjøkken bli enda viktigere enn idag, med blant annet økt satsing på (myldre)middager og studentarbeid.

Dagens kjøkken er fra 1980-tallet og trenger sårt til fornyelse. Det er gammeldags, upraktisk og sliter med å holde akseptabel standard for tilbereding og servering av mat.

• 

• 

• 

Bildene over: Slik ser det ut i dag, og det holder ikke i 2019…

Etter en periode med planlegging drevet av Edvard Sivertsen og Sven Nørsett, har menighetsrådet gitt startsignal for prosjektet som også omfatter total renovering og ombygging av toalettene. Veggen mellom den gamle garderoben (eller «ungdomsrommet» som det i sin ble kalt) skal rives, og veggen mellom kjøkkenet og toalettene flyttes. Dermed blir kjøkkenet vesentlig større en dagens, og toalettanlegget får også litt bedre plass.

Før sommerferien skal det ryddes og kastes, og de konkrete byggearbeidene vil starte i august. Målet er å ha det nye kjøkkenet operativt fra oktober.

Det nye kjøkkenet blir funksjonelt og «industrielt», med blant annet definert skitten/ren-sone, ny oppvaskmaskin, ny komfyr/stekeovn, nye kjøle- og fryseskap, kaffemaskin, store benkeflater og rikelig med skap til oppbevaring. Det blir selvfølgelig også et nytt gulvbelegg som blir langt lettere å holde rent.  Ingen ekstravagante utskeielser, men med en standard og brukervennlighet som forventes i dag.

Ved å klikke på denne linken, kan du laste ned en brosjyre som forteller litt mer om prosjektet: https://www.dropbox.com/sh/a2h5q5uq2pv85qm/AACjPYsRuor-q2kDZywdXSZra?dl=0

På hjemmesiden vil vi jevnlig oppdatere «innsamlingsbarometeret», og informere om utviklingen i prosjektet! Husk, grensen for skattefrie gaver er øket til 50.000 kroner….

Dere har tilgang til en kraftkilde som er mer grunnleggende enn all verdens sosiale medier, sa pastor Lars-Erik Nordby i sin preken til de tre konfirmantene Dinah, Jonathan og Thorvald, og ga dem samme oppmuntring og løfte som Gud en gang ga Josva: «Vær modige og sterke! La dere ikke skremme, og mist ikke motet! 

• 

• 

• 

Selv om det var lørdag og slik sett en litt ukurant kirkedag, var vi hele 97 samlet til konfirmasjonsgudstjenesten 1. juni. Og det ble en gjennomført positiv og oppmuntrende opplevelse; ikke bare for det flotte konfirmant-trekløveret, men for alle som fylte kirken. Om vi skal summere alle kommentarer og reaksjoner, må det bli med en unison stabel av adjektiver som dette: «Personlig, verdig, stilig, varm, ekte, inspirerende» – alt sagt med et forsterkende «veldig» foran! 

• 

• 

• 

Gudstjenesten var planlagt, og ble ledet av konfirmantlærerne Synnøve Sivertsen og Sylvi Larsen Strømme. Det var fint å se og høre lovsangsgruppa igjen; lørdag med konfirmant Dinah (Burkeland) på laget og Henriette (Larsen Strømme) som solist med komp fra Sven (Nørsett) på piano og konfirmant Thorvald (Nørsett) på gitar. Takako (Ueno) forsterket dagens fest og glede med sitt orgelspill. Konfirmant Jonathan (Kindberg) tente lysene i lysgloben under forbønnen.

• 

• 

• 

Synnøve og Sylvi presenterte konfirmantene gjennom et intervju hvor de både fortalte om seg selv, og om hva konfirmasjonstiden har betydd for dem. Dagens skriftlesninger var bibelvers som konfirmantene hadde valgt, og pastor Nordby viste i sin preken til alle.

2 du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker.

3 Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier.

4 Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut.

5 Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg.

6 Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det. (Salme 139:2-6)

«5 Så lenge du lever, skal ingen kunne holde stand mot deg. Jeg vil være med deg slik jeg var med Moses. Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke. 9 Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.» (Josva 1:5 og 9)

« 17 Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd. (Sefanja 3:17)

• 

• 

• 

Pastor Lars-Erik Nordby sto for selve konfirmasjonshandlingen, og velsignet sammen med Sylvi og Synnøve hver av konfirmantene med håndspåleggelse. Nordbys preken var først og fremst var rettet til de tre konfirmantene, og han viste straks til de bibeltekstene konfirmantene hadde valgt: 

– Til dagen i dag har dere valgt dere hvert deres bibelsted som vi allerede har hørt lest. Dette er sterke og klare ord til trøst og oppmuntring – men de har også noe av en utfordring i seg, påpekte Nordby. Dypest sett handler ordene om identitet. Hvem er jeg egentlig, og hvem ønsker jeg å være? Men ordene handler også om Gud. Hvem Gud er og hva han gjør for oss, og hva han venter av oss.

• 

Greta Thunberg utfordrer

– Gud er den som har skapt alle ting, også hver enkelt en av oss. Han bryr som om alt han har skapt, hele universet, men også jordkloden med alt som gror vokster og lever her. Ja, Gud har gitt oss mennesker et særlig ansvar til å passe på og stelle denne jordkloden vå, understreket Nordby. Derfor er det selvfølgelig ikke er likegyldig hvordan vi utfører denne oppgaven.  Derfor svir de, når Greta Thunberg fra deres egen generasjon kunne si til verdens økonomiske elite på deres samling i Davos tidligere i år:

«Jeg vil at dere skal få panikk. Og så vil jeg at dere skal handle. Jeg vil at dere skal handle som dere ville gjort i en krise. Jeg vil at dere skal handle som om huset deres står i brann. For det gjør det.» 

Dere kan redde kloden!

 – Med ett stilles vi som er eldre til ansvar for hva vi har stelt i stand, sa Nordby og ga på vegne av seg selv og metodistkirken støtte til siste kirkemøte i Den norske kirke som nylig påpekte at: «Klimaendringer trenger politiske løsninger – men dypest sett er det et moralsk spørsmål. Det handler om vårt forhold til Skaperen, skaperverket og vår neste. Overforbruk og rovdrift på jordas ressurser er dypt urettferdig; det ødelegger naturen og utarmer livsgrunnlaget for våre med-mennesker. Kampen mot klimaendringer er derfor en kamp for solidaritet og rettferdighet. Dette er en sentral del av kirkas oppdrag.»

– Det skjer noe spennende akkurat nå for nå vil nær sagt alle være med å bidra til det store klimaskiftet for å redde jorden og fremtiden vår, sa Nordby. 

– Men da trenger vi en ny generasjon som presser på, så det ikke bare blir store ord og lite handling, understreket han. – Det ser faktisk ut til at det er dere som kan være med å redde vår klode. Og da skal dere vite. Er det noe Gud vil skal skje så er det dette. Da er dere en del av Guds plan!

• 

• 

• 

Ikke overlatt til oss selv

– Og den Gud som står bak hele skaperverket bryr seg om hver enkelt av oss, fortsatte Nordby og viste til skriftlesningen fra 139: «Du vet at om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger så ser du det, du kjenner mine tanker. Og videre «Bakfra og forfra omgir du meg. Du har lagt din hånd på meg.» 

– Dette er ord som skaper trygghet.  Vi er ikke overlatt til oss selv og vår egen skjebne. Når dere skal ut i voksenlivet er dere ikke overlatt til dere selv. Gud selv har omsorg og vil det beste for hver enkelt av dere konfirmanter, men også for hver eneste av oss som er i kirken i dag! 

Når vi snakker om identitet og spør hvem er jeg egentlig?, så er dette noe av svaret! Jeg er skapt av Gud, jeg har fått ett oppdrag fra Gud og Gud selv har lovet å være med! Gud som en gang skapte alle ting, han skaper stadig noe nytt og han bryr seg om hver enkelt skapning. Hørte dere det ikke fra Sefanias bok: «Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg av fryd»– Hør hvor dynamisk Gud er, og hvordan han bryr seg nettopp om deg og alt som er skapt, sa Nordby.  

Ikke avhengig av likes!

– I konfirmasjonstiden har dere arbeidet med å finne ut hvem dere er og hvordan dere ønsker å være. Dere har diskutert hvordan sosiale medier så gjerne vil styre dere, og gjøre dere avhengig av alle slags produkter ved å vekke sterke følelser i dere. Dere har samtalt om at dere er verdifulle i dere selv, og ikke trenger avhengige av hvor mange «likes» dere kan oppnå på bilder av dere selv, meningene deres, eller hva dere ellers kan legge ut av glupe ting, sa Nordby. 

– Dere har nemlig tilgang til en kraftkilde som er mer grunnleggende enn all verdens sosiale medier.  Det var det Gud selv sa til Josva når han skulle lede Israelsfolket på den farefulle veien inn i Det lovede land:

«Så lenger du lever: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.»

– Også dere er nå på vei inn i det lovede land, voksenlivet, med alle dets utfordringer og muligheter! Så lover Gud selv å være med dere og sier som han sa til Josva: «Vær modige og sterke! La dere ikke skremme og mist ikke motet!»

– Oppgavene og utfordringene venter på dere både på det personlige plan og i det dere skal utrette for andre! Gud selv vil være med og han kaller dere til tjeneste for Guds rike, i samfunnet, i familien, og gjennom deres egen vekst og modning som gangs mennesker!

Lykke til, må Gud velsigne dere!, avsluttet pastor Lars-Erik Nordby sin preken.

• 

• 

Etter gudstjenesten var det heftig klemming og gratulasjoner, og fotosession. Det var også kirkebakkekaffe for alle som ikke måtte fyke direkte videre til feiring, og da sang vi bursdagsangen for en av konfirmantmødrene; Tamisha (Kindberg)!

Gudstjenestereferat og foto ved Ole-Einar Andersen

Mandag 10. juni drar vi på menighetstur til vakre, idylliske, trivelige Horg Bygdatun ved E6, ca 43 kilometer sør for Trondheim. GPS-koordinatene ser du i  overskriften! Vi feirer den kristne kirkes «bursdag» med turglede, fellesskap, grilling og ulike aktiviteter.  Vi starter med en kort andakt kl. 11.15 og grillen er varm 11.45! (Det betyr at du bør kjøre fra Trondheim senest kl. 10.15!)

• 

NB: I år disponerer vi «Samfunnshuset» (huset på bildet over) hvor vi kan oppholde oss varmt og tørt, selv om det mot formodning skulle bli kaldt og bløtt ute… Vi har også nøkkel til bom/grind – slik at de som ønsker det kan kjøre opp den litt bratte bakken fra parkeringsplassen til Samfunnshuset! 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Målet for turen er altså Horg Bygdatun som er en «ukjent perle» mindre enn en times kjøring fra Trondheim. Det er et flott opparbeidet friluftsområde rundt en serie gamle hus og med store gressletter. Bygdatunet er virkelig verd et besøk – og metodistfellesskap gjør det enda bedre! Ta med deg grillmat, drikke, familie, venner, godt humør – og bli med på turen! Kull til grillen trenger du ikke tenke på!

Bygdatunet ligger på Hovin ved E6 ca 55 minutters kjøring sørover fra Trondheim. Bygdatunet ligger til venstre for E6 når du kjører sørover, og det er skiltet fra avkjørselen til Hovin – like ved en Bygger’n-butikk.

• 

• 

Horg bygdatun har sitt utgangspunkt i et gammelt småbruk som etter hvert er tilført mange mindre bygninger og et forsamlingslokale/samfunnshus. På bygdetunet finner du en stor samling av gjenstander og redskaper, skomakerverksted, urmakerverksted og smie. I anlegget er det oppbygd en egen setervoll med bu, fjøs og løe.

Tilknyttet anlegget er en ca. 5 km lang kultursti med både kultur og naturminner. For å nevne noe, kan du finne helleristningsfelt og en høvdingegrav, et gammelt sagbruk og en husmannsplass, konglomeratvegg og isskuringsstriper, og har du lyst å sette deg ned finner du rasteplass med bord, benker og bålplass. I tillegg har anlegget en egen barnekultursti med masse aktivitetstilbud, lekeplass, eventyrbru mm.

Ingen handlinger fra foreldre, selv ikke deltakelse i den type krigføring som IS har ført, kan frata barn deres grunnleggende rettigheter», heter det i en uttalelse fra Metodistkirkens ledelse i Norge. Kirken ber norske myndigheter vise ansvar og etterlyser handling for å ivareta rettighetene til norske barn i flyktningleirer i Syria og Irak.

Uttalelsen som ble publisert torsdag kveld, er undertegnet biskop Christian Alsted, tilsynsprestene Ingull Grefslie og Knut Refsdal, og lederen av kirkens Hovedstyre, Audun Westad.

Dette er klar og god tale fra kirken vår, og alle metodister av god vilje bør bidra til å gjøre kirkens holdning kjent!

Slik lyder uttalelsen i sin helhet:

«Det er med sorg vi den siste tiden har fulgt det offentlige ordskiftet om norske barn i flyktningleirer i Syria og Irak. Som ledere i Metodistkirken etterlyser vi handling fra myndighetene som ivaretar disse barnas rettigheter.

Metodistkirken anerkjenner barnas ukrenkelige verdi uavhengig av deres foreldres handlinger, noe også Metodistkirkens sosiale prinsipper er tydelige på:

«Barn, som før ble ansett som voksnes eiendom, anerkjennes nå som fullverdige mennesker i seg selv, men også som individer som voksne og samfunnet for øvrig har visse særskilte forpliktelser overfor […]. Barn har videre rett til mat, husly, klær, helse- og velferdsordninger og emosjonell trygghet på samme måte som voksne, og vi anerkjenner disse rettighetene som ukrenkelige uavhengig av foreldres eller foresattes handlinger eller manglende handlinger. Barn må særlig beskyttes fra økonomisk, fysisk, emosjonell og seksuell utnyttelse eller misbruk.»

Det er etter Metodistkirkens syn ingen handlinger fra foreldre, selv ikke deltakelse i den type krigføring som IS har ført, som kan frata barn deres grunnleggende rettigheter.

Vi anser det derfor som vår plikt som kristne og som samfunnsborgere å ta vare på disse barna og å gjøre vårt ytterste for at de får den hjelp og omsorg de trenger og fortjener.

Vi vil oppfordre alle dem som er i kontakt med barna, det seg være via menigheter og organisasjoner eller som privatpersoner, å være inkluderende medmennesker og ta dem godt imot.

De norske barna i flyktningleirene har vi et felles ansvar for. Derfor vil vi til sist også komme med sterke oppfordringer til norske myndigheter om å hjelpe disse barna og dermed sikre at deres rettigheter ivaretas.»

I ett øyeblikk søndag formiddag, var dåpsbarnet Sander (Dimmen) ikke bare det nyeste medlemmet av vår menighet og Metodistkirken i Norge, men i hele den verdensvide kristne kirke. Og dagens tekst lover at ikke noe kan eller skal rive ham eller oss) ut av Guds hånd, påpekte pastor Lars-Erik Nordby under dåpsgudstjenesten 12. mai.

Dåp er ingen hver(søn)dagslig hendelse i kirken vår. Dåp er alltid en fest, og vi var omkring 50 tilstede på søndagens dåpsfestgudstjeneste. Takako (Ueno) spilte orgel. Bjørg (Burkeland) leste tekstene. Trygve (Sivertsen) styrte teknikken. Pastor Nordby tok selv hånd om praten med barna, og «kofferten» inneholdt denne gangen både sauer og ville dyr som barna festet på en flanellograf som var med på å belyse dagens tema: «Den gode hyrde». Etter gudstjenesten var det kirkebakkekaffe for menighet og det store dåpsfølget.

 

Veldig perspektiv

I sin preken tok Nordby utgangspunkt i tre tekster (Salme 23, Johannes 10:22-30 og Åpenbaringen 7:9-17. Leser du alle, og det anbefales, får du bedre utbytte av dette referatet…)

– Tre tekster som kaster lys over tid og evighet, over livet her, og det som kommer. Det er derfor et veldig perspektiv som møter oss, både for han som skal døpes og for alle oss andre. Det finnes en vei hvor den gode hyrde vil lede oss gjennom gode og onde tider. Han er den som gir evig liv og ingen kan rive oss ut av hans hånd, konkluderte pastor Lars-Erik Norby sin preken.

En preken han innledet med å påpeke at kapittel 10 i Johannesevangeliet handler om hvordan Jesus bruker bilder fra sauehold i Israel for å fortelle hvem han er, og hva han gjør. Jesus er den gode gjeteren som er villig til å ofre livet for å beskytte sine sauer.  Og i dagens tekst står Jesus i søylegangene i tempelet og forkynner: «Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt og ingen skal rive dem ut av min hånd. Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet, og ingen kan rive det ut av min Fars hånd. Jeg og Faderen er ett.»

– Ikke alle var like begeistret over det Jesus sa. De betraktet det sant og si som blasfemisk, sa Nordby. – Men for oss gir denne henvisningen til enheten mellom Gud Fader og Jesus som hans sønn ordene enda større tyngde når Jesus sier: Ingen kan rive dem ut av min hånd. Bildet av Gud som den gode hyrde har røtter langt tilbake i tiden og derfor blir det så sterkt når Jesus bruker det om seg selv.

Løftet står fast

I dag feirer vi dåp! Det er en stor og viktig dag i menighetens liv, og fordi det ikke skjer hver søndag, er vi som menighet desto mer glade når det skjer, understreket pastor Nordby.

Samtidig er dette en viktig feiring for familie og venner.  Et nytt barn er født inn i denne verden. Slekt følger slekters gang. Å holde et nyfødt barn i armene rører ved de dypeste følelser i oss.

– Nøyaktig hva som skjer i dåpen er et mysterium, sa han. Her i kirken liker vi å tenke oss at Guds nåde er virksom i barnet allerede før, i og etter dåpen. I dag feirer vi at dåpsbarnet blir tatt opp i Guds store menighet og i vår menighet. Dåpsbarnet får stempelet, tegnet på at det er et Guds bar, og vi ber om at Gud selv må døpe det med Den hellige Ånd, når vi døper med vann. Så må barnet selv etter hvert som det vokser til velge om det vil bli værende i den dåpspakten som det ble døpt inn, i eller finne sin egen vei.

På denne bakgrunnen er sterke ord som både dåpsbarnet og alle vi andre i dag får med oss: «Mine sauer hører min stemme; Jeg kjenner dem og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt og ingen skal rive dem ut av min hånd!» Fra Jesu side står løftet alltid fast! Han svikter oss aldri!

Håp og trøst

– Hva betyr så dette?, spurte Nordby. – Det handler både om tid og evighet, svarte han. Når livet her en gang tar slutt, får vi med oss et løfte om at Jesus selv, den gode hyrden også er der på den andre siden og tar imot oss! Men like viktig er løftet som vi i dag fikk i skriften for livet her, understreket han.

Da er det spennende å vende seg til salme 23 for da denne salmen ble skrevet var nok tidens mennesker mer opptatt av det som skjedde på denne siden av døden. Det som kom etter hadde de ikke så klare forestillinger om. I salme 23 møter vi et menneske (David?) som har opplevd alle sider av livet; hverken dødsskyggens dal eller motstandere er fremmede for ham.  Men gjennom alle ting har han opplevd den gode hyrde, Guds, godhet og omsorg.

Salmedikteren har ikke unngått det som er vondt og vanskelig i livet, men gjennom alt ser han hvordan den gode hyrde har vært der og funnet vei og retning. Derfor blir det også så sterkt når Jesus bruker bilde av den gode hyrde om seg selv. Slik har slektsledd etter slektsledd funnet trøst, både hos Jesus som deres gode hyrde i livet ,og i ordene fra salme 23.

– Om ikke de gamle israelittene hadde noen klar forestilling om livet etter dette, hørte vi i skriftlesningen fra Johannes Åpenbaring om den store skaren som står får Guds trone og priser Gud og lammet, og hvordan Jesus der både er lammet som er slaktet for vår skyld og  fortsatt er gjeteren for flokken: «For Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.»

Så kaster dagens tekster lys både over tid og evighet, over livet her og det som kommer etter.  Det er derfor et veldig perspektiv som møter oss i dag både for han som skal døpes og for alle oss andre. Det finnes en vei hvor den gode hyrde vil lede oss gjennom gode og onde tider. Han er den som gir evig liv og ingen kan rive oss ut av hans hånd, sa pastor Lars-Erik Nordby.

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

—

En liten «hard kjerne» Trondheims-metodister trosset heftige snø/sluddstormer og deltok på søndagens (5.mai) byvandring med pilegrimsprest Einar Vegge til gamle og nye helligsteder i byen vår. Og alle ni vandrere kom garantert mer opplyste hjem!

Vi bor i en by hvor evangeliet har vært forkynt og praktisert i godt over 1000 år, og det er en tradisjon også vi som kirke og menighet står i. Ja, Trondheim Metodistkirke, som i 1917 åpnet sine dører for det historiske og viktige første samiske landsmøtet, og som i 1941/42 lot jødene bruke kirkeloftet som hemmelig synagoge, hører absolutt med blant byens helligsteder – utover selve det å være en kirke.

Det ganske barske været, med snø og sludd og iskald vind, gjorde at vi snudde litt på programmet. I stedet for å gå rett ut på byvandringen, tegnet pilegrimsprest Vegge mye av det historiske bakteppet for vandringen for oss, mens vi ennå satt tørt og varmt inne i kirken. Han øste raust av stor kunnskap og sterkt engasjement, og redegjorde for ulike sider ved Olavstradisjonen, bakgrunnen for de veldig mange kirkebyggene som ble reist i Trondheim/Nidaros og litt om samfunns/byutviklingens betydning for kirkebyen Trondheim. Hans orientering ble «innrammet» av salmen «La oss vandre i lyset».

Etter en vandring gjennom Trondheim sentrum på nærmere to timer, hvor været faktisk gradvis bedret seg fra iskaldt til «temmelig hustri», var det godt å varme seg på kaffe/kakao/te i kirken; og praten gikk livlig – også om hva vi hadde hørt og sett.

– En pilegrim risikerer å bli berørt av nåden, «advarer» pilegrimsprest Einar Vegge som søndag tar oss med på en byvandring til gamle og nye helligsteder i Trondheim. – Alle pilegrimsvandringer kan og skal ikke gå over mange dager. Det hellige kan finne sted nær hvem som helst av oss, også innom elveslyngen i Trondheim sentrum, sier Vegge.

Byvandringen blir en fin anledning til å bli kjent med egen by, med «hellige steder» som filter og fokus. Værmeldingen er kanskje ikke den aller beste; men så var det dette med vær og klær, da! Og gode sko…

Vi starter i kirken kl. 11.00 med å synge en salme og be en kort bønn før vandringen. Selve byvandringen i Trondheim sentrum ( alle stedene ligger innom elveslyngen), er beregnet å ta ca 1,5 timer. Etter turen avslutter vi vandringen med kaffe/saft og kjeks i kirken. Pilegrimspresten legger gjerne opp til et hovedtema rundt byvandringene til ulike helligsteder i Trondheim. Det kan være tema som for eksempel «gjestfrihet», «kunnskap», og «vannet»,  – hva han velger for søndagens vandring med metodistene, hadde han ennå ikke bestemt seg for da vi møttes mandag denne uka.

Pilegrim – et risikoprosjekt

Einar Vegge har vært pilegrismprest i Nidaros siden 2012, før det var han studentprest i Trondheim i seks-syv år. Tidligere har han jobbet i Mellomkirkelig Råd og har vært sogneprest i Åmot i Østerdalen. Han er gift med domprost Ragnhild Jebsen. Pilegrimstenkningen har opptatt ham helt siden studiedagene; han er fascinert av nerven og energien som ligger i både teologien og vandringen.

– Hvis den kontemplative vandringen er målet; er den lange pilegrimsvandringen, over dager og kanskje uker, viktig og nødvendig. Jo lengere du går, jo bedre finner du «rytmen» og det optimale samspillet mellom kropp/fysisk anstrengelse og sjel/tanke/hvile. Pilegrimsreisen kan være et risikoprosjekt; det er en modig reise, mener Vegge. Pilegrimen investerer seg selv og sitt eget i noe fremmed, og kan bli forandret av erfaringene underveis.

Berørt av Guds godhet og nåde

– En pilegrim risikerer å bli berørt av Guds godhet – av alle gaver skaperverket gir, av alle medmennesker Gud lar oss møte på veien. En pilegrim risikerer å bli berørt av nåden. Ingen av oss er immune mot nådens forvandling. Derfor venter Skaperen på oss alle ved helligstedet, med forsmak på noe nytt.  I det perspektivet har også de kortere pilegrimsturene, som byvandringer til helligsteder, sin plass og funksjon, understreker han.

 – Det går an å tenke det «å gå pilegrim» som en slags livsvei, mener Vegge; det å hele tiden være i bevegelse – ikke bare mot et hellig sted, men mot det hellige. Pilegrimsteologien har en raushet i seg; alle kan komme med sitt til det hellige stedet, uten forhåndsreservasjon. Det handler om en åpen spiritualitet og åndelighet som favner hele livet og menneskers ulike erfaringer, drømmer og håp.

Samtidig knytter pilegrimstenkningen til historie, kultur, geografi og ikke minst natur, klima og miljø, noe som gjør den meget aktuell i vår tid. Det ligger også viktige korrektiv i pilegrimstenkningen, for eksempel gjennom et sentralt begrep og motiv som «gjestfrihet». Hvordan vi forstår og praktiserer «gjestfrihet» griper jo rett inn i vår politiske hverdag og samfunnsdebatt, påpeker Vegge.

Barmhjertighet – ikke offer

– Har du et favoritt bibelvers/fortelling?

– Det kan være litt avhengig av graden av «feelgood»-faktor, smiler Vegge. Men han føler seg utfordret av Jesusord som dette: «Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.»(Matteus 9:13)

– Det var Jesu svar til fariseerne på deres kritikk mot at han spiste og menget seg med de utstøtte. Jeg opplever at svaret tvinger oss til kreativ tenkning; hvor og overfor hvem trenges det at vi viser barmhjertighet i dag?, spør Vegge. Barmhjertighet kan kanskje høres ut som et litt gammeldags ord, men det rommer noe svært viktig. Det er et veldig verdiladet begrep, og står der som et stadig korrektiv og utfordring til oss, sier han.

Dra ut – og kom hjem!

– Hva med en favorittsalme?

– Jeg er blitt glad i Edvard Hoems salme «No kallar sol og sommarvind», (Norsk Salmebok nr. 333) med dens oppfordring til å bryte opp, ta skrittet ut i det ukjente, sier Vegge og siterer «Far ut! Far ut! Kjenn himlens regn og skjelv i nattevindens sus. La auga gå mot ukjend verd, og styr ditt sted mot ukjent hus». Samtidig er oppfordringen til å bevege seg ut i det ukjente, balansert med et «kom hjem»-motiv; «Kom heim, kom heim, du barn som rak så vide om før sol gjekk ned! Kom heim og kjenn den milde smak av nådens sol, av himlens fred».

Begge disse bevegelsene – ut og hjem utfyller hverandre. Vi må ut; effekten blir ikke den samme ved å holde seg hjemme hele tiden.

– Men det som nok er min virkelige yndlings-salme, er «Med Jesus vil eg fara». Den har vært viktig for meg lenge; ja hele livet. Både den flotte folkemeldodien og det inderlige teamet i teksten, gir meg mye. Det er en salme jeg har vokst opp med, og den holder, sier pilegrimsprest Einar Vegge.

Einar Vegge ble intervjuet av Ole-Einar Andersen