Slik Jesus gjennom «vinunderet» i Kana sikret at bryllupsfesten kunne fortsette, slik må vi som kristne gjøre vårt for at festen kan fortsette – at krukkene er fulle og at vi deler Guds lekenhet, glede og sjenerøsitet med andre, sa sokneprest April Maja Almaas i sin preken på gudstjenesten søndag 20. januar. 

 På denne siste søndagen i Bønneuka, feiret vi vår årlige og meget tradisjonsrike felles gudstjeneste med Ilen menighet, og i år var det vår tur til å få besøk av vårer lutherske venner.  Gudstjenesten, som samlet 33, var godt planlagt og ledet av Anne Jorunn (Midtkil). Ernestina (Osei) leste en av dagens tekster. Vi feiret nattverd, og under kirkebakkekaffen etter gudstjenesten var det god summing på tvers av konfesjonene.

 Sokneprest April Maja (Almaas) er en gammel kjenning og venn av oss metodister, men da som prest i den anglikanske menigheten i Trondheim. Nå var det godt å se og høre henne igjen, denne gang som luthersk prest. 

«Hvem tror du Gud er?», spurte hun i sin tekstmeditasjon som tok utgangspunkt i bibelfortellinger(  Johannes 2:1-8) om Bryllupet i Kana.– Det spørsmålet er hovedtema for denne delen av Kirkeåret, Åpenbaringstiden. Hvem er egentlig denne Immanuel («Gud med oss») som vi nettopp har feiret fødselen til? Og hva har han å gjøre med oss?  

Oppgjør med Santa Claus-gudsbilde

– Hva er ditt Gudsbilde?, utfordret April, og viste til at hun i arbeidet med konfirmanter ofte får beskrevet Gud på måter som får henne til å tenke på den amerikanske julesangen «Santa Claus is coming to town». En fengende melodi, men egentlig en «ekkel» tekst:

– You better be good! You better not cry! 

You better not pout! I’m telling you why: 

Santa Claus is coming to town”.  

Og det blir bare verre, påpekte hun: 

«He knows when you are sleeping. He knows when you’re awake.

He knows if you’ve been bad or good, so be good for goodness sake!” 

 – Det er så trist å tenke på at mange folk sliter med et Gudsbilde som ligner denne manipulerende og dømmende julenissen, sa April, – men det er absolutt ikke Gudsbildet vi finner i dagens tekst om Jesu første mirakel; og da han reddet festen ved å gjøre vann om til vin, understreket hun. 

 Okey, mamma. Her har du vin! 

Vinmangelen som oppsto i bryllupet i Kana var total krise for bryllupsverten. Maria, Jesu mor, visste at bare én person kunne redde verten fra skammen og sørge for at festen kunne fortsette. Derfor henvendte hun seg diskret til sønnen sin. Men Jesus ville ikke foreta et improvisert «talent show» foran alle gjestene. Hans tid var ennå ikke inne. Å utføre et mirakel i dette bryllupet ville «slippe katta ut av sekken». Jesu spesielle identitet ville blitt avslørt.  Derfor svarte han ganske skarpt:Kvinne, hva har det å gjøre med meg?  

Men Maria ga seg ikke. Mot Jesu ønske tilkalte hun tjenerne og ba dem gjøre det Jesus ba dem om.

– Jesu mor satte sønnen i en av de pinlige situasjonene hvor han kom til å se tåpelig ut dersom han ikke gjorde noe. Derfor gjorde han det, og det til gagns, poengterte April.

Han sørget ikke bare for en akseptabel menge vin. Han nøyde seg ikke med rikelig heller. Jesus så seg omkring og fikk øye på de store vannkrukkene som ble brukt til de jødiske renselsesritualeneog ba om at de ble fylt med vann.

– Det er som om Jesus sier: Okey, mamma, du vil jeg skal lage vin? Her har du vin! 

Jesus er lekende og «skandaløs» . Han lager en mengde vin – tilsvarende langt over 300 av vår tids vanlige vinflasker. Ikke hvilken som helst vin, heller, men av ekstraordinær kvalitet. 

Jesus redder dagen, og festen kan fortsette og fortsette og fortsette, sa April. 

Fyll krukkene!

Dette var det første tegnet Jesus gjorde, men hva er et tegn? Et tegn kan avdekke det som er skjult. Det peker vekk fra seg selv og mot noe større. Et tegn kan være en åpenbaring som viser oss hvor vi skal gå. 

–Jesus avdekker det usynlige, hellige mysterium som er Gud. Og i dagens tekst viser Jesus oss at Gud er leken og sjenerøs, sa April.

Det er så mye urett og nød i verden i dag. Så mange mennesker som pusher seg til det ytterste i frykt for å bli dømt av de rundt seg. Så mange ensomme mennesker med hundrevis av “likes”, men veldig få virkelige, faktiske forbindelser og vennskap. På grunn av sosiale medier er vi samtidig både mer globalt forbundet og lokalt isolert enn noensinne. Teologisk fakultet ved Harvard-universitetet publiserte nylig en rapport om det åndelige livet til folk under 45 år. Studien signaliserte en ensomhets-epidemi. Mennesker trenger ansikt-til-ansikt-kontakt og levende fellesskap. Et forslag i Harvard-studien er å “redde verden ved å ha en fest”.

– Ja, hvorfor ikke?, var sokneprest April Maja Almaas’ svar og oppfordring: – Som kristne vet vi at vi ikke er alene. Vi vet at Gud er med oss, også med sin lekenhet, gled og nåde. La oss derfor i dette året gjøre vårt til at festen fortsetter, at krukkene er fylt, at Guds glede inni oss er delt med andre.

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

Med 37 tilstede feiret vi søndag 13. januar årets «paktsgudstjeneste», en av de litt «sære» metodistiske begivenhetene i kirkeåret. Noen justeringer gjorde at årets versjon framsto noe «dempet» i forhold til tidligere, uten at det på noen måte la demper på opplevelsen av å være omsluttet av Guds betingelsesløse nåde og kjærlighet. Snarere tvert imot.

Ernestina (Osei) bidro nok en gang med lovsang, og assisterte ved nattverdsutdelingen. Arvid (Strømme) gjorde et meget bra «sykdomsforfall-innhopp» med kofferten og samtalen med barna. Takako (Ueno) trakterte både orgel og flygel. Flott preludium og postludium og «smektende» tango på flygelet. Og det ble nærmest «kø» til nattverden! (Vi rakk å synge alle versene av «Vårt alterbord er dekket» før vandringen var over!)

Sju elever fra en av Trondheim videregående skoler fylte en av de fremste benkeradene. Etter gudstjenesten fikk de orientering om Metodistkirken av Ole-Einar Andersen) og pastor Lars-Erik (Nordby). Vi har noen slike skoleprosjektbesøk gjennom året, men maken til godt forberedte, engasjerte og oppmerksomme elever har vi knapt vært borti. Flere meget relevante (og vanskelige) spørsmål, gjorde at deler av orienteringen fikk form av en samtale.  Vi bare må si «heia Charlottenlund Videregående»!

Pakt = testamente

– I kirkeåret er vi nå i begynnelsen av åpenbaringstiden, og på denne søndagen feirer vi Jesu dåpsdag. Inngangen på det nye året er også tiden da metodistene verden over fornyer sin pakt med Gud i en gudstjeneste som blir avsluttet med at vi feirer nattverd sammen. Alt dette hører i hop, sa pastor Lars-Erik Nordby i sin korte refleksjon på «paktsgudstjenesten». Han viste til at ordet «testamente» også kan oversettes med «pakt», slik at Det gamle og Nye testamente også kan omtales som Guds gamle og nye pakt med menneskene. Nordby viste til Guds pakt med Abraham og omskjærelsen av alle guttebarn som paktstegn.

– Det er denne pakt vi som kristne tror at blir fornyet ved Jesu dåp som vi hører om i dag, ved Jesu liv og ved hans død for oss, sa Nordby. Dåpen er for oss stedet hvor vi får tegnet, pantet, merket på at vi blir opptatt i Guds kirke. Og når vi bruker ordet tegn, så er det i betydningen et virkekraftig tegn hvor vi ber om at når vi døper med vann så må Gud døpe med den hellige ånd.

Kraft og mot

– Metodister tenker gjerne dåpen som en prosess hvor Ånden og med den Guds nåde, er virksom allerede før dåpen, i dåpen og fortsetter sin gjerning etter dåpen. Våre lutherske venner tenker tradisjonelt dåpen mer punktuelt,  hvor alt skjer på en gang. Uansett kan vi alle snakke om dåpen hvor Gud på en synlig måte tar oss inn i pakten med seg og bekrefter sine løfter om at vi er hans barn og tilhører hans menighet, sa Nordby, men det stopper ikke der.

– Ganske tidlig begynte man i metodistvekkelsen med å invitere til en spesiell paktsgudstjeneste hvor man takket for Guds godhet og kjærlighet, bekjente sine synder og fornyet pakten med Gud.  Det er denne gudstjenesten som fortsatt lever blant metodistene, og som vi sammen med vårt folk over hele verden gjentar ved begynnelsen av det nye året. Denne gudstjenesten avsluttes med at vi feirer nattverd sammen.  Her blir vi minnet om Jesus er vintreet og vi er grenene.  Han har gitt seg selv for vår skyld og bærer frukt gjennom våre liv. I nattverden fornyes pakten på nytt og på nytt, og vi får kraft og mot til å leve det nye livet!

Trenger revisjon

Pastor Lars-Erik Nordby hadde valgt å bare bruke utdrag av liturgien for «paktgudstjenesten», og han integrerte disse sekvensene best mulig innenfor rammen av en vanlig gudstjeneste som forberedelse til nattverden.

Det opplevdes som klokt trekk i riktig retning. Paktsgudstjenesten tåler i sin nedarvede, fullstendige form rett og slett ikke helt møtet med vår tid. Å understreke pakten mellom Gud og mennesker er en god og spennende ting, og vel verd en egen liturgi og søndag i kirkeåret vårt. Men den eksisterende «Paktsgudstjenesten» trenger (sårt) til ny teologisk refleksjon, gjennomgripende revisjon, omformuleringer og vesentlig sterkere betoning av metodistisk nådes-teologi. Det kan være et godt prosjekt for kirkens «liturgikommisjon» – som vi aner er inne på lignende tanker…

Referat, foto og refleksjoner v/ Ole-Einar Andersen

24 deltok på årets «ribbemarsj» søndag 6. januar, og det er rekord! Dermed kan vi fastslå at det aldri tidligere er forbrent så mange metodistiske kalorier under en ribbemarsj som i år!  Rekord det også!

(NB: ved å klikke på hvert enkelt bilde, kan du se bildene i større format!)

• 

• 

• 

• 

Baksiden av det regnestykket er at betydelig inntak av kakao og nystekte boller, likevel økte det samlede kaloriinntaket merkbart…  Trolig nok en rekord! Uansett kompenseres det med et godt planlagt marsj/kviss, god servering ved målgang og særdeles hyggelig stemning og høy fellesskapsfaktor. Aldersmessig favnet marsjen bredt, fra 2,5 år til nærmere 80 år med alle «generasjoner» representert. Og Balder, selvfølgelig, nestor på menighetskjæledyr»medlemskaps»lista vår, og en av de mest aktive turdeltakere året gjennom!

• 

• 

• 

• 

• 

Tidligere år har vi enten gått ribbemarsjen i speikende knallkulde eller pøsende striregn. Dagens milde yr fortonet seg derfor som det reneste godvær og «nådens regn»; desto mer som det under marsjen ble klart at Christina Thaarup blir ansatt som ny prest i Trondheim etter sommeren!

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Ribbemarsjen startet ved KVT (Kristen Videregående skole Trøndelag) og fulgte en løype langs gangveisystemet på Tiller. Underveis var det lagt inn ti poster med spørsmål hentet fra fra barne-tv-figurer til kjendiser, juletradisjoner, nasjonalflagg, og mere til.  

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Etter marsjen sørget deltakerne for fullt hus hjemme hos Synnøve og Edvard Sivertsen, hvor bollesulten og kakaotørsten raust ble tatt hånd om på beste vis. Resultatene fra spørsmålskonkurransen ble også kunngjort. Vinnerlaget scoret 24 av 30 mulige poeng. Premien var ære og respekt, og løfte om et ut/framhevet foto av laget på hjemmesiden. Herved er premien overrakt:

Ribbemarsjglimt v/ Ole-Einar Andersen

Fra 1. august 2019 blir danske Christina Mose Thaarup (38) utnevnt som pastor i 75% stilling i Trondheim Metodistkirke! Det er en knallsterk kandidat til «årets beste nyhet» allerede første uka i januar!

Christina Thaarup er nå pastor i Øståsen Metodistkirke (Oppegård/Oslo), hvor hun har vært ansatt siden 2014. Der ble menigheten informert om at Christina skal til Trondheim på gudstjenesten tidligere i dag (søndag 6. januar). Rent formelt er utnevnelsen ventet kunngjort fra kabinettet (biskop og tilsynsprester) i morgen, mandag 7. januar. Hjemmesiden kommer tilbake med Christinas egne kommentarer og tanker om ansettelsen i Trondheim i løpet av få dager.

Helt overraskende kom nyheten ikke på oss i Trondheim. Personalkomite og menighetsråd har selvfølgelig vært inne i bildet en stund. Mandag 17. desember dukket dessuten Christina opp på julegrøt-myldremiddagen vår, sammen med tilsynsprest Ingull Grefsli. Da de to etterhvert trakk opp i kirkesalen sammen med medlemmer av personalkomiteen og menighetsrådet, satt vi «menige» igjen rundt grøtfatet med en god følelse av at vi hadde «funnet mandelen»! I alle fall trengte vi ikke være rakettforskere for å legge sammen 1+1 og få = «Christina til Trondheim» som svært sannsynlig svar. Og i dag ble det altså offentlig kjent gjennom gudstjenesten på Øståsen!

Vår nye pastor har ekstremt solide metodistrøtter. Thaarup’ene er danske «ur-metodister», og Christina er metodist i 6. generasjon på farssiden! Det er ent metodistisk «slektstre» ikke veldig mange i bispedømmet vårt (Norden og Baltikum) matcher!

Christina er ikke ukjent for aktive Trondheims-metodister; blant annet har flere av våre unge opplevd henne som god og populær leirprest. Hun har også vært i Trondheim en gang før, da hun prekte på våroffergudstjenesten i 2016. I sin preken tok hun utgangspunkt i Jesu omtale av seg selv som «den gode hyrde». I den forbindelsen kommenterte Christina også Trondheim menighets situasjon og viste til at vi ikke hadde en prest som hyrde. Hun oppmuntret oss til å finne styrke i at Jesus uansett er vår hyrde, og ba oss samtidig være hyrder for hverandre. «Men jeg har også tro på at Gud vil sende en hyrde til Trondheim», sa Christina i april 2016 – og i august 2019 blir det altså hun selv som kommer til oss i den rollen! Nærmest en profeti!

Noen Christina-siater

Hjemmesiden kommer som sagt tilbake med et ferskt intervju med Christinas egne kommentarer og tanker om ansettelsen i Trondheim, i løpet av noen dager. Inntil videre repeterer vi et knippe sitater fra intervjuet vi gjorde i forkant av hennes besøk til Vårofferdagen i Trondheim i 2016:

 ”Vi blir hele mennesker først i Guds lys og kjærlighet”, 

 «Tvilen er ikke troens motsetning. Noen ganger er tvilen en hjelp for å kunne tro.» 

«Det jeg vet med sikkerhet, utfra bibelens ord er at: 1) Gud elsker meg, 2) Og han ber meg om å elske meg selv og mine medmennesker med samme kjærlighet.»

«Jeg er metodistprest fordi jeg opplever at metodismen best samstemmer med min tro, min oppfattelse av hvem Gud er, og hva Gud gjør og har gjort for sin skapelse»

«Evangeliet blir aldri irrelevant, men måten vi formidler det på, kan oppleves irrelevant for mennesker»

«Det jeg særlig setter pris på med Metodistkirken, er for det første vårt syn på nåden; nåden som frivillig kommer til oss, nåden som jobber i oss og nåden som virker sammen med oss. For det andre vår forståelse av helliggjørelse; at mennesket er skapt til å være en helhet og at mennesket alltid er i en prosess. Vi er ikke statiske. Vi er dynamiske og vi blir mer menneskelige, vi blir først hele mennesker i Guds lys og kjærlighet.»

«Slik jeg definerer disse to ytterpunktene, «liberal» og «konservativ», så ligger jeg mer mot det konservative enn det liberale. Samtidig har min tro og teologi også liberale punkter.»

«Jeg mener at homofile og andre minoritetsgrupper skal få lov å bli prester på like fot med heterofile. Jeg mener også at homofile og andre minoritetsgrupper skal kunne bli gift i kirken på like fot med heterofile.» 

«Hvordan skal verden kunne se Guds kjærlighet gjennom oss når vi i 2016 fortsetter å utelukke mennesker fra fellesskapet, fra de rettigheter og privilegier som det kristne fellesskapet består av? Det skjønner jeg virkelig ikke.»

Christina-facts:Født i Frederikshavn 8. juni 1980.  Eldst av tre søsken. Lillesøster heter Louise, og lillebror SimonOppvokst i Strandby, 10 kilometer nord for Frederikshavn hvor hennes far, Henning Thaarup, kommer fra. Moren, Karin Mose Thaarup, er født på en gård litt utenfor Ålbæk, 16 km nord for Strandby.. Studerte pedagogikk, og jobbet noen år i privat næringsliv før hun begynte å studere teologi. Fem års utdannelse fra Teologiska Högskolan i Stockholm hvor tok mastergrad i juni 2014. 

 

 

. 

 

 

 

Vi har i noen dager feiret en fødsel som skjedde for ca 2018 år siden – likevel handler julen vel så mye om framtid. En framtid som ikke bare ligger i Guds hender, men en framtid som Gud utfordrer oss til å være med å skape. 

Hjemmesidens redaktør tillater seg en liten betraktning mellom jul og det nye året. Den byr også på en aldri så liten «julegave» – en ganske ukjent, men flott salme av Charles Wesley, selv om de to versjonene er datert 1993 og 2014…

Samhandling er et velkjent begrep, i alle fall for fotballinteresserte trøndere, takket være den legendariske Rosenborg-treneren Nils Arne Eggen. Men det blekner mot samhandlingen julas budskap handler om: Gud ble menneske, en av oss – og vi skal samhandle med Gud om jordens forvandling. Intet mindre. 

Verdens fornyelse

Julebudskapet handler om det som på fint teologisk språk kalles «inkarnasjonen» – at Gud ble menneske av kjøtt og blod; en av oss. Men jula peker også framover, og handler om det som med et annet teologisk begrep kalles «eskatologi», eller læren om de siste tider. 

– Eskatologi handler om guddommelig forvandling av vår jord, ikke om en framtidig «masseutvandring» fra en fordømt verden til en velsignet himmel. sier den amerikanske teologen Marcus Borg (som jeg har stor sans for).  Eskatologi handler om slutten på krigens æra preget av vold, urettferdighet og undertrykkelse. Eskatologi handler om ikke om verdens undergang, men verdens fornyelse! Det er en konsekvens av at Gud ble menneske. Og metodister opererer med to slags hellighet – den åndelige og den sosiale. Ikke enten/eller. De to er uatskillelige og like viktige og nødvendige.

Deltagende eskatologi

Marcus Borg, som dessverre døde i 2015, høres ut som en ekte metodist når han i boka «The first Christmas» fra 2007 lanserer begrepet «deltakende eskatologi». Han tar avstand fra en vanlig oppfatning om at den «nye jord» bare kan skje gjennom en dramatisk guddommelig inngripen. Alt vi kan gjøre en å vente og be. Borg distanserer seg også fra en oppfatning om at kristendom bare handler om individuell, personlig frelse. 

«Deltagende eskatologi» betyr at vi skal samarbeide/samhandle med Gud for å opprette den verden som julen lover oss, sier Borg. Framfor å vente på at Gud skal gjøre det, skal vi agere sammen med ham.  Vi skal ikke passive vente på at Gud skaper en ny himmel og jord. 

Eller som pastor Lars-Erik Nordby så sterkt og klart sa det i sin preken på vi-synger-julen-inn-gudstjenesten søndag 16. desember: «Vi skal ikke sitte med hendene i fanget og vente på at Gud ordner opp. Jesus, fredsfyrsten, bringer noe nytt inn i vår forståelse av hvordan Gud arbeider. Guds mål er «shalom» og vi inviteres inn i arbeidet for fred og forsoning.» Eller som kirkefader Augustin (354-430) sa det: «Uten oss vil ikke Gud. Uten Gud kan ikke vi»

Wesley ber om aktiv kjærlighet

Denne jula har jeg fått en ny favoritt blant Charles Wesleys salmer; «Come o Lord»/ «Come o holy God».  For meg handler denne salmen også om deltagende eskatologi. Etter en verselinje hvor Wesley ber «Fill my heart with active love» (Fyll mitt hjerte med aktiv kjærlighet), fortsetter han slik: 

Love immense, and unconfined, Love to all of humankind Love, which wills that all should live,
Love, which all to all would give,
Love, that over all prevails,
Love, that never, never fails.

Opprinnelig var dette slett ikke en salme. Charles Wesley skrev nemlig også en rekke dikt, og teksten i den «nye» salmen er strofer og utdrag fra det lange diktet «The Beatitiudes» (Saligprisningene) som Wesley publiserte i «Hymns and Sacred Poems (1749).

To metodister har med utgangspunkt i diktet «Saligprisningene» trukket ut strofer og  bearbeidet/tilrettelagt disse til hver sin nesten identiske versjon av en Wesleysalme. (Begge gjengis i sin helhet på slutten av denne betraktningen) Den nyeste ble lansert i forbindelse med at den engelske metodistkirkens hjelpeorganisasjon «Methodist Relief and Development» endret navn til «All we can»i 2014. Legpredikanten Simeon Mitchell sto bak den versjonen.

Men det viser seg at den fremragende (united) metodistteologen K.T. Kimbrough 20 år tidligere redigerte og publiserte en ny Wesleysalme basert på stort sett de samme strofene fra Wesleys dikt. Den «nye» salmen inngår i «Songs for the Poor» som ble utgitt av vår kirkes General Board of Global Ministries i 1997. men den ble første gang publisert i Kimbroughs bok med den lange tittelen «Radical Grace: Justice for the Poor and Marginalized. Charles Wesleys views for the oTweny-First Century» fra 1993. Denne spennende boka, som jeg så langt bare har lest utdrag fra på nettet, belyser den sosiale sprengkraften i Charles Wesleys prekener, salmer, dikt og manuskripter. Mange av disse diktene og manuskriptene ble ikke utgitt før etter Wesleys død.

(Dette er forresten en anledning til å minne om Olav Øgreids meget interessante og viktige masteroppgave «Charles Wesleys diakonale salmer» som er tilgjengelig her: http://www.metodistkirken.no/hoved/_service/33447/download/id/29771/name/Charles+Wesleys+diakonale+salmer.pdf) Anbefales!

Og her er wesleysalmen!

Vi avslutter, som lovet, denne julebetraktningen med begge salmeversjonene som bygger på Charles Wesleys dikt «The Beatitudes /Saligprisningene». Gjennom bruken av utvalgte direkte sitat/strofer fra diktet, er det snakk om en fullblods Wesleysalme selv om Charles selv ikke skrev den som salme. NB: Begge versjonene kan synges til melodien DIX av Conrad Kocher (1838), men bare den ene har refreng!

Først «Come, O Lord, my heart renew» v/ Simeon Mitchell (2014)

Come, O Lord, my heart renew, Come, thou holy God and true;
Change my nature into thine,
In me thy whole image shine.

Thou to every sufferer nigh,
Hearest, not in vain, the cry
Of the widow in distress,
Of the poor and shelterless.

Thou dost care for all in need,
to the hungry dealest bread,
to the sick thou giv’st relief,
soothe the hapless prisoner’s grief.

Fill my heart with active love
Emulating thee above,
Love immense, and unconfined,  Love to all of humankind.

Love, which wills that all should live,
Love, which all to all would give,
Love, that over all prevails,
Love, that never, never fails.

Og så «Come, O holy God and true» v/ K.T. Kimbrough (1993)

Come, O holy God and true!  Come, and my whole heart renew;  take me now, possess me whole, form the Savior in my soul:

(Refreng:)  Love immense and unconfined,  Love to all of humankind.

Be to every sufferer nigh, hearing not in vain, the cry  of the widow in distress,  of the poor, the fatherless:

(Refreng)

In my heart your name reveal,  stamp me with your Spirit’s seal,  change my nature to divine in me your whole image shine:

(Refreng)

Raiment give to all that need, to the hungry furnish bread, to the sick now give relief, sooth the hapless prisoners’ grief:

(Refreng)

Love, which wills that all should live,  Love, which all to all would give,  Love, that over all prevails, Love, that never, never fails.

(Refreng:) Love immense and unconfined,  Love to all of humankind.

Fortsatt velsignet jul!

Ole-Einar Andersen (redaktør for hjemmesiden)

93 små og store valgte å starte julefeiringen 2018 med julaftensgudstjeneste i kirka vår. En gudstjeneste med rom for fellesskap, personlig glede og forventning, men også med nødvendig perspektiv utover oss selv og vår stort sett privilegerte situasjon.

Blant de 93 var det både gamle og nye ansikter å se; og mange hyggelige gjensyn med medlemmer, menighetsbarn og venner av menigheten som er kommet «hjem» til jul. Selv om de fleste skulle rett fra gudstjenesten til diverse julemiddager og -festligheter, sørget omfattende klemming og prat for at det tok hyggelig tid å «tømme» kirkesalen. Et positivt tegn, og nok en illustrasjon av «jungelordet»: «De´e´triveli´i Metodistkirka, sjø!».

(NB: Du kan klikke på hvert av bildene for å se dem i større format!)

• 

• 

• 

• 

• 

Årets julaftensgudstjeneste, i likhet med en rekke foregående, var godt gjennomtenkt, planlagt og gjennomført av Synnøve (Sivertsen) og Sylvi (Larsen Strømme). De har funnet et konsept som funker, og som med små årlige justeringer oppleves som både gjenkjennelig og nytt. Årets juleoffer gikk til Metodistkirkens Misjonsforbunds i Zimbabwe.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Som vanlig hadde Sylvi og Synnøve gode hjelpere. Sima (Abdulrahman) tente de firer advents/julelysene. Ellisiv (Sivertsen) leste dagens tekster. Trygve (Sivertsen) styrte teknikken. Sven Egil (Nørsett) spilte preludiet på flygelet, mens Takako (Ueno) spilte orgel til salmene. De julehjemkomne søstre Hanne Marit og Henriette (Larsen Strømme) sang «Jul, Jul» som vakker duett, Tine Soligard Brekstad, «hjemme» fra Kristiansund, akkompagnerte seg selv i en nydelig framført «Mariavise».  Menigheten sang årets flotte og utfordrende utvalgte advents/julesalme «Se, mørket vinner aldri over lyset» i tillegg til et potpurri av flere kjente julesanger, og selvfølgelig håps-og protestsalmen «Deilig er Jorden».

• 

I kofferten lå en baby (nb: dukke!), «Jesusbarnet» som det ble rift om blant barna som omkranset Sylvi og kofferten. Gudstjenestens «preken» var en flanellografisk fortelling av juleevangeliet. Sylvi var forteller og Synnøve holdt orden på person- og dyregalleriet. (Hun mistet bare et lam, som i tråd med god teologi fort ble innlemmet i fortellingen igjen). Flanellografen fenget. Fascinerende hvordan en så «analog» teknologi kan fascinere i vår elektronisk/digitaliserte tid!

Og når Seiki (fiolin)  og Takako (piano) Ueno framførte Andante (Fra Sonata nr.1) av J.S. Bach, etter fellessang av «Deilig er jorden», (skrevet i protest mot krig, nød og elendighet) var faktisk verden for et øyeblikk et bedre sted å være. I alle fall for oss som hadde gleden og privilegiet å starte julen i Trondheim Metodistkirke.

• 

• 

• 

• 

• 

Etter gudstjenesten var alle som ønsket det oppfordret og invitert til å tenne lys i lysgloben knyttet til egne tanker denne julaftenen – og lysgloben ble full og vel så det!

Referat og foto v/ Ole-Einar Andersen

Gud ble menneske – en av oss! I den vissheten ønsker vi alle en velsignet og håpefull jul! Og julaften kl. 15.00 er du velkommen til Julaftengudstjeneste for hele familien!

Enten er Trondheimsmetodistene i rute til jula, eller så stresser de uansett ikke med forberedelsene. Èn uke før julaften var vi i alle fall 37 som mandag 17. desember fant fram til årets siste myldremiddag – som selvfølgelig var julegrøt.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Med mandel i grøten (tre glade vinnere av poser med sjokoladehjerter), spekemat og flatbrød som «grøtpinn», klementiner og sjokolade til kaffen og måltidsfellesskap på tvers av alle generasjoner ( 8 uker til 90 år), ble det fort stor stemning og det summet skikkelig rundt bordene. En indikasjon på trivselen var også at det ble servert, og spist, nesten 16 kilo grøt… Dagens myldrekokker var Edith (Nørsett) og Ole-Einar (Andersen).

For å markere at det bare var én uke igjen til julaften, sang vi også John Bells flotte sang/salme «In a barn near Bethlehem» («The Word of life»)

Og neste samling i kirken blir altså JULAFTENGUDSTJENESTEN, mandag 24. desember kl. 15.00. Det er en flott måte å markere starten på selve julefeiringen på, og gudstjenesten blir meget familievennlig. Ta med venner og familie og kom!

 

 

 

–Vi skal ikke sitte med hendene i fanget og vente på at Gud ordner opp. Jesus, fredsfyrsten, bringer noe nytt inn i vår forståelse av hvordan Gud arbeider. Guds mål er «shalom» og vi inviteres inn i arbeidet for fred og forsoning, sa pastor Lars-Erik Nordby i sin preken på vår «vi synger julen inn»-gudstjeneste søndag 16. desember

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Om vi ikke akkurat kom fra hver en verdens krok, så var både Italia, Ghana, Karibien, Sverige, Frankrike og Bergen representert i kirkesalen. Over 40 møtte fram til den siste gudstjenesten før julaften, og fikk en fin og tankevekkende inngang til den siste juleinnspurten. En godt planlagt gudstjeneste av pastor Lars-Erik Nordby og Ingerid Marie Hoggen (sykdomsforfall), med mye samlende fellessang. Ja, dagens pianist, Sven Egil (Nørsett) spontan-innøvde menigheten i en tostemt versjon av «Deilig er joden».  Resultatet ble veldig bra – ja, enkelte toner hadde til og med opptil flere stemmer utenom partitur…  Selvfølgelig sang vi også «Se mørket vinner aldri over lyset» som menigheten har valgt som årets adventssalme. Sigrid (Nørsett) tente adventssøndagene tre lys. Synnøve (Sivertsen)  leste dagens tekst, og Sylvi (Larsen Strømme) var dagens «koffert»-ansvarlige og forklarte innholdet for såvel barn som voksne.

Fra julestri til -fred?

– Vi er nå på vei inn i den del av året da julestria blir avløst av julefreden, og de fleste av oss får et glimt både av jordisk og himmelsk fred. Men samtidig kjenner vi kontrasten mellom den himmelske freden og den verden vi lever i. Vi lever i en tid hvor utryggheten brer om seg, og vi ikke lenger kan ta menneskenes gode vilje for gitt, sa pastor Nordby. 

Julefreden har to sider, fortsatte han; trøst og utfordring. Når julefreden senker seg får vi en forsmak på den freden som skal komme. Det er som om verden stopper opp og trekker pusten. Vi blir minnet om at det lille barnet i krybben er fredsfyrsten som har som mål å skape forsoning og fred, selv om julefreden bare er en forsmak på det som skal komme. 

Så skaper det allikevel håp. En dag skal ulven og lammet beite side ved side. En dag skal våpnene smeltes om slik profeten Mika ser det for seg: «De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke lenger løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig. Men alle skal sitte trygt, hver under sitt fikentre og ingen skal skremme dem. For Herren, allhærs Gud har talt.»Det er ord som skaper håp om en ny og bedre fremtid.

Målet er «shalom»

Så blir spørsmålet; skal vi bare sette oss med hendene i fanget og vente på at dette skal skje? Skal vi bare tenke at verden går mot slutten, og vi kan ikke gjøre noe fra eller til. Er dette noe Gud alene kan ordne opp i?

– Mange tenker nok slik, og de mangler vel heller ikke bibelsteder å henvise til. Men Jesus, fredsfyrsten bringer noe nytt inn i vår forståelse av hvordan Gud arbeider.  Vi inviteres inn i arbeidet for fred og forsoning, understreket pastor Lars-Erik Nordby og siterte «saligprisningene» ( Matteus 5:1-10 )

– Målet er «shalom», fredsriket, og her har vi vår plass og oppgave allerede nå. Vi er en del av Guds plan. Samtidig vet vi at en dag vil Gud selv gripe inn og skape fred i himmel og på jord, sa pastor Nordby. Det er dette som hendelsene på Betlemsmarkene julenatt bringer bud om:

Salig fred, himmelsk fred.

Toner julenatt her ned.

Engler bringer til store og små

Bud om ham som i krybben lå.

Fryd deg hver sjel som han har frelst.

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen