I dag, 13. desember er selve Lucia-dagen, men i Metodistkirken «tyvstartet» vi og markerte Lucia på gudstjenesten 9. desember! Det er av typen forseelser det absolutt finnes tilgivelse for. Luciatoget var ikke verdens lengste – men vakkert var det!

Den meget familievennlige gudstjenesten, godt planlagt og ledet av Synnøve (Sivertsen), var gjennomgående preget av lys, også i valget av sanger/salmer. Ikke minst Sindre Eides flotte  » Se mørket vinner aldri over lyset»  som menigheten vår har valgt som årets adventssalme. (full tekst på slutten av dette referatet.)

Kofferten (barnestunden) viste seg denne søndagen å inneholde lapper med navnene på alle barna som var tilstede – en påminnelse om hvor viktig det er å høre navnet sitt er for opplevelsen av å bli sett og tatt på alvor. Bakgrunnen var et sitat fra Kirkens Bymisjons «Mindre alene sammen»-aksjon denne høsten: « Jeg kan ikke huske sist noen sa navnet mitt. Jeg tror det var moren min. Hun har vært død i sju år».  Synnøve minnet både barna og resten av de over 30 frammøtte om Guds løfte/garanti :  «Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min.» (Jesaja 43:1)

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Prekenen var erstattet av en gjennomtenkt bønnevandring med mange stasjoner til ettertanke og refleksjon. Vi kunne for eksempel skrive våre navn i Guds hånd, tenne lys i globen, legge glassperler (takknemlighet) og steiner (byrder) på et brosteinkors, se oss selv som helt perfekt i Guids øyne (speil) og be for verden ved en globus.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Etter gudstjenesten var det kirkebakkekaffe – med Lussekatter!

Og husk, søndag 16. desember er det «Vi synger julen inn»-gudstjeneste! Pastor Lars-Erik Nordby preker.

Og her er som lovet teksten til Sindre Skeies «Se mørket vinner aldri over lyset»:

1 Se, mørket vinner aldri over lyset.
La håpets flamme skinne, sterk og klar! 
For ennå kjemper noen for det gode, 
og ennå deler noen det de har.
 
2 Se, freden finnes i den gode striden, 
så reis deg opp til kamp for andres rett! 
Da skal du aldri frykte mørkets makter, 
det er i mørket flammene blir sett.
 
3 Iblant vil kampen stjele dine krefter, 
du kjenner sorgen over tap og svik,
du tror at alt du ga, har gjort deg fattig, 
men i din fattigdom er du blitt rik.
 
4 Et mørke hviler ennå over jorden, 
men barn av lyset finnes overalt:
Se, noen åpner døren for en flyktning, 
og noen reiser opp en venn som falt.
 
5 Hvor finnes brød til alle folk i verden 
hvis ikke du vil dele med din bror?
Vi puster alle i den samme luften 
og lever på den samme, lille jord!
 
6 Må ingen lenger hegne om sitt eget. 
Må de som hersker, ofre alt for fred. 
Må de som tror de kjemper helt alene, 
få se hvor mange flere som er med!
 
7 Se, Verdens Lys rir inn i våre gater.
 En sang om frihet stiger i vår by, 
hør, også vi vil være barn av lyset
og tenne håpet: Jorden skal bli ny!

Sindre Skeie (2012)

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

«Bevepnet» med sakser, grenklippere, limpistoler, nål, tråd og mye annet, tok det ikke mange minutter før 40 barn og voksne var i hektisk, men kontrollert aktivitet på søndagens (2. desember) juleverksted i kirken.

• 

• 

• 

• 

Metodister m/venner er blant mye annet også et kreativt folk! Juleverksted på 1. søndag i advent, viste seg nok en gang som en perfekt inngang til adventstiden. Med 40 ivrige deltakere, satte årets juleverksted også ny rekord. I drøyt to timer, som fløy fort av gårde, ble det laget kvistjuletrær, engler, stjerner, dørskilt, konglepynt, snøkuler og mye mer.  Og innimellom kunne alle «forfriske» seg med gløgg, pepperkaker og klementiner. Og prate. Og vi gjorde alt dette!  Så hyggelig og kreativt som det ble i kirka (Wesleysalen) søndag 2. desember, skal ingen bli overrasket om vi får en ny rekordnotering neste år! For juleverkstedet er definitivt kommet for å bli!

I tillegg til bildene på denne siden, kan du også se en video fra juleverkstedet på Trondheim Metodistkirkes Facebookside. Etter et døgn er videoen allerede sett 976 ganger! (du finner den her: https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim/videos/1825357304241945/

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Kjempetakk til Sylvi Larsen Strømme, Sissel Ødegård Andersen og Anne-Jorun Midtkil som hadde planlagt verkstedet og bidro med instruksjon på de ulike aktivitetspostene. Dere er reengasjert!

Fotoreportasje v/ Ole-Einar Andersen

– Jesus var en annerledes konge. Han oppfylte hverken disiplenes eller folkets forventninger!, sa Nordby sa pastor Lars-Erik Nordby i sin preken på gudstjenesten 25. november. En preken hvor han også utfordret tanken på statsreligion og kirkelig avhengighet av refusjoner, tilskudd og skattefritak.

– Gud er alltid større og Guds nåde når alltid lenger enn vi forstår, understreket pastor Nordby den siste søndagen i kirkeåret. ( det nye kirkeåret starter med 1. søndag i advent!) En dag som nå kalles Kristi Kongefest, men tidligere «Kristi domssøndag» – slik sett er dagen blitt et hakk lysere, sa pastor Nordby på en gudstjeneste som samlet over 40 i alle aldre – fra fem uker til 90 år! Og kirken luktet nyvasket, ren og ryddig, med juletreet allerede pyntet, etter lørdagens dugnad som også samlet omkring 20. 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Takako (Ueno) velsignet oss nok en gang med sitt orgelspill, og Ernestina (Osei Assibey) og Amelia (Adubeaa Hagan) med ghanesiske lovsanger. Bjørg (Burkeland) og Amelia var kirkeverter, og Ernestina assisterte ved nattverdsutdelingen. Asbjørn (Stjern) styrte teknikken. Etter gudstjenesten var det kirkebakkekaffe med juleutlodning i en nærmest fullsatt Wesleysal i god stemning. Inntektene fra årets juleutlodning er øremerket den forestående oppgraderingen av kirkekjøkkenet. 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Fra forfulgt til veletablert

Lesetekstene for søndagen var hentet fra Daniel 7:9-10, 13-14 og Joh. Åp 1:4b-8, mens pastor Nordby i sin preken tok utgangspunkt i Joh 128:33-37 og Jesu svar på Pilatus’ spørsmål: «Du er altså konge?»

Jesu svar understreket at han var en annerledes konge. Hans rike ikke var av denne verden. Hans rike skulle ikke utbres med sverd, heller ikke med ild og brann! Dette er sannhetens rike, hvor de som er av sannhet vil gjenkjenne røsten som kaller. 

– Dette var noe de kristne forstod så lenge de var en forfulgt minoritet, påpekte pastor Nordby, men så begynte ting å forandre seg. Den romerske keiseren Konstantin hadde angivelig i år 312 et syn og deretter en drøm hvor han så et kors på himmelen med ordene «Ved dette tegn skal du seire». Konstantin så mulighetene og la grunnen for at kristendommen ble statsreligion. Før århundret var over, ble hedningene forfulgt med like stor nidkjærhet som de kristne hadde vært forfulgt tidligere. Ja, ikke bare hedningene, men også de kristne som avvek fra Storkirken fikk kjenne bål og brann. 

– Følger vi så historiens gang videre ser vi at kirken og staten etter hvert kjemper om overmakten i samfunnet og det ikke bare med ord, men også med sverd, sa Nordby og trakk historiske linjer også til Norge, helt fram til våre dager.

– Etter et politisk kompromiss, ble det i 2012 etablert et tydeligere skille mellom stat og kirke i Norge, med større selvstendighet for kirken. Statskirken ble opphevet, samtidig som folkekirken skulle bestå, sa Nordby. For oss andre er det jo i parentes bemerket vanskelig å forstå at ikke statskirken består, så lenge staten betaler prestenes lønninger og kommunene dekker de det meste av menighetenes utgifter, kommenterte han.

– Nå er vel heller ikke vår kirke (Metodistkirken) så ren at det gjør noe, påpekte Nordby. Vi tar gladelig imot de refusjoner og skattefritak vi kan få. Vi aner at mange kirker har gått en vei fra å være forfulgte minoriteter som gikk i Jesu fotspor, til vi i dag er svært så veletablerte. Det er lett å glemme at Jesus sa «Min kongsmakt er ikke av denne verden»,understreket Nordby; «Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra».

Mer enn sjelers frelse

– Hva betyr det da at Jesus er vår konge?, spurte Nordby.

– I høst har vi (i Trondheim Metodistkirke) stadig blitt minnet om at Gud har skapt himmel og jord, og at vi er ansvarlig for hvordan vi forvalter alt det skapte, fortsatte han. –  Når vi bekjenner at Jesus sitter ved Faderens høyre hånd, forstår vi at han har ansvar for mer enn våre sjelers frelse. Menneskesønnen er innsatt som himmelens og jordens herre og konge.

– Men vi forstår ut fra dagens tekster at det også handler om at én dag skal bøker åpnes og vi skal stå til regnskap for våre liv og handlinger. Vi aner noe om at vi i et glimt skal bli konfrontert med det som var godt og det som vi ikke taklet. 

Dette er en smertelig tanke for de fleste av oss. Men vi forstår at det også gir trøst til alle dem gjennom livet her opplevde å bli utsatt for all verdens ondskap. En dag skal de få oppreisning! En dag skal alle skjulte sammenhenger avsløres. 

– Det virker jo skremmende også for oss hverdagsmennesker, men samtidig er vi ikke uten håp. For den som skal møte oss som dommer er den samme som ga sitt liv for vår skyld. Nettopp i dommens øyeblikk har vi det håp om at den ufortjente frelse skal bli oss til del. Som Paulus sier: Jeg er viss på at verken liv eller død, hverken det som nå er eller det som kommer skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus.

– Gjennom våre liv kan vi ikke bare vitne om vår Herre og mester, men vi kan også skygge for han, advarte pastor Nordby. Vi må våge å tro at sannhetens rike, Guds rike, ikke er identisk med de grenser vi setter. Gud er alltid større og Guds nåde når alltid lenger enn vi forstår. Det er det vi i vår(metodistiske) tradisjon prøver å beskrive med «den forutgående nåden,» og som salmedikteren Svein Ellingsen beskriver på sin måte:

Herre, når din time kommer, 

åpenbarer du ditt rike

Og i klarhet får vi skue alt det skapte,

Frigjort, fullendt! Vi skal se deg som du er.

Denne nåde er det som er virksom allerede her:

Mens vi venter på din time,

Tror vi på ditt rikes nærhet,

Skult som årer under jorden,

Skult som vind i treets krone,

Til vi ser deg som du er!

– Så er Jesu rike nærværende allerede her, understreket pastor Lars-Erik Nordby.  Ikke i Konstantinske hærer eller mektige kirker, uansett hvordan de er organisert eller hvilket navn de enn bærer,  – men midt i mellom oss. 

– Her kan vi være trygge på at han virker med sitt ord og sine nådemidler; ordet, bønnen,  dåpens vann og bordet som er dekket. Her møter vi allerede nå sannheten om våre liv. Her får bekjenne det som ikke holder mål, og her opplever vi tilgivelsens kraft og muligheten til å leve i sannhetens rike. Midt i tiden får vi her en forsmak på det som skal komme. Her virker sannhetens Ånd og tenner håpet i våre hjerter.

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

—

– Universets enorme dimensjoner gir meg håp. Studier i astronomi og sterk interesse for universet har absolutt styrket gudstroen min, ikke svekket den, sier sykehusprest Øyvind Brastein (64). Søndag 18. november preker han på gudstjenesten vår. Under kirkekaffen vil han dessuten holde et kåseri med temaet «Og kosmos roper: Gud er Gud!»Likevel er Brastein usikker på om han ønsker seg en tur ut i verdensrommet. – I alle fall ikke med enveisbillett, smiler han.

Øyvind Brastein er født metodist, men har senere gått over til den norske lutherske kirke. De siste drøyt 12 årene har han vært sykehusprest (Psykisk Helsevern) ved St. Olav Hospital i Trondheim. (red anm: mer om hans bakgrunn senere i intervjuet)

Livets mysterium

– Men hvordan og hvorfor ble du interessert i astronomi?

– Det er mange år siden nå. Under en tung periode i livet mitt, kom jeg over en del flotte bøker med bilder og framstillinger av planeter og universet. Det fascinerte meg sterkt. I en vanskelig tid fant jeg stor glede i astronomien; de enorme avstandene, de ulike solsystemene, stjerner som lå millioner av lysår borte. Jeg fikk innvilget noen måneders studiepermisjon, og tok da grunnkurs i astronomi ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo. Jeg ble totalt hekta og satt på lesesalen fra morgen til kveld, forteller Øyvind Brastein, og den sterke interessen for astronomi har han beholdt.

– For meg blir dette eksistensielt. Livets mysterium ligger for meg der; i materien, de fysiske dimensjonene i skaperverket, ikke så mye i de åndelige tingene. Gud sa ja til materien; det setter jeg i sammenheng med den kristne inkarnasjonstanken. Jeg liker å tenke eksistensielt sammen med det moderne mennesket; ikke i kategorien synd/skyld, men hva er det vi er med på? Hva er sammenhengen?

Jeg har sans for kritisk, positiv tenkning. Etter hvert er jeg blitt stadig mer skeptisk til ukritisk «halleluja-tenkning», enten det dreier seg om kristendom, politikk eller andre ting, sier Brastein.

– Hva er det mest fantastiske med «universet» slik du ser det?

– Det må bli størrelsen. Lyset går syv-og-en-halv gang rundt jorda på et sekund. Nærmeste stjerne ligger 4,2 lysår unna jorden. Melkeveien, vår galakse, er 100.000 lysår i diameter og består av mer enn hundre milliarder stjerner. Og i universet er det milliarder av andre galakser i tillegg til vår Melkevei. Det er svimlende fantastisk å tenke på, sier Brastein.

– Når vi ser opp mot himmelen, ser vi alltid tilbake i tid. Sollyset er «bare» 8 minutter og 19 sekunder gammelt når vi ser det. Men lyset fra Andromeda-galaksen, ser vi i dag slik den lyste for to millioner lysår siden. Og det er vår nærmeste nabogalakse. Det sier for meg noe om Guds storhet.

Åpen for liv andre steder

– Hva er menneskets plass i dette bildet?

– Det er det store spørsmålet. Alle mennesker bor på ett sted, nemlig jorda. Men finnes det intelligent liv andre steder i universet? Rent statistisk skal det kunne vrimle av liv i universet, det er ikke noe ved vårt solsystem som skiller seg fra andre. Problemet er de store avstandene som gjør at vi kanskje, eller trolig aldri får vite.

På jorden, til vår menneskehet, sendte Gud Jesus, menneskesønnen. Om det finnes andre åpenbaringer for Gud på andre steder, vet vi ikke, men vi må absolutt holde den muligheten åpen, sier Brastein.

– Når vi ser hva Gud har skapt, er det jo åpenbart at Gud kan gjøre ekstremt mye mer enn det vi forstår. Kunnskap om astronomi, og stadig bedre innsikt av hva som skjedde med og etter «BigBang» for 13,7 milliarder år siden er ikke «farlig». Gud kan skape nytt liv, selv om jeg ikke forstår det. Det anfekter meg som sagt ikke, men gir meg håp.

– Kunne du tenkt deg en tur i verdensrommet?

– I alle fall ikke med énveisbillett, smiler Brastein, – og uansett garantert retur tror jeg at en slik tur vil bli for stor fysisk belastning for en kropp som min. Men det skal være flere tusen som har meldt seg som interesserte til en énveistur til Mars, forteller han.

Metodist

–  Jeg er oppvokst med diplom fra «Vuggeavdelingen» i Metodistkirkens søndagsskole på veggen hjemme i Larvik, forteller Brastein som altså er født (1954) som metodist.

I Larvik metodistkirke gikk han gradene; i søndagsskole, speider og ungdomsarbeid fram til konfirmasjonsalderen. Han ble «eksaminert» som det het den gang, av pastor Karsten Stø.

– Som ung gutt var jeg nok aller mest opptatt av fotball. Larvik Turn var livet, forteller Brastein, men han tenkte stadig på «å bli kristen» eller «ta i mot Jesus». Og han husker fortsatt veldig godt når det skjedde:

– Det var 12.februar 1972 (lørdag). Mens jeg hørte musikk-koret synge, kjente jeg noe; en følelse som liksom startet på toppen, i hodet, og gikk gjennom hele kroppen. Det var en veldig sterk frelsesopplevelse. Da var jeg 17,5 år, men jeg husker det som om det var i går., sier Brastein.

Samme år, i 1972, ble han engasjert i den gryende karismatiske vekkelsen som fikk sterkt gjennomslag i Larvik, og i 1974 begynte han å studere ved Metodistkirkens teologiske seminar i Bergen.

Eksistensiell krise

– Det ble ganske tøft, ja møtet med det teologiske studiet førte meg ut i en eksistensiell krise, forteller Brastein. Han opplevde at studiet satte spørsmålstegn ved mye av det han tidligere hadde lært og trodd, og han følte behovet for å etablere sin egen teologiske plattform og ståsted. Derfor takket han etter å ha fullført studiene i Bergen nei til et tilbud om å bli ungdomsprest i Stavanger Metodistkirke. I stedet dro han til Universitetet i Oslo for å studere videre ved Teologisk Fakultet.

– Ikke nødvendigvis for å bli prest, men for selv å finne mer ut av dette med Gud. Jeg ville primært ganske enkelt bli teolog, med mulighet til å bli prest, forteller Brastein som underveis meldte overgang til den norske kirke. Etter teologisk embetseksamen, var det trangt om jobber i Osloområdet. Han så et oppslag om ledig stilling som vikarprest i Nidaros bispedømme, og den jobben fikk han. Etter en tid som vikarprest på Byneset, Strinda og andre kirker i Trondheimsområdet, ble han sogneprest i Kolstad menighet. Der var han i 20 år før han ble sykehusprest, som han nå er på trettende året.

– Selv om jeg nå har et luthersk ståsted, er jeg fortsatt veldig glad i Metodistkirken og metodistene, forsikrer Brastein. Han har mange metodistvenner både hjemme i Larvik og ellers i landet, og setter stor pris på bli invitert til å holde gudstjeneste i Trondheim. Neste år er det 50-år siden han ble konfirmert i Larvik metodistkirke, og ser fram til å bli invitert til feiringen.

– Hvordan vil du beskrive jobben din som sykehusprest?

– Givende. Læringskurven var bratt etter å ha vært menighestprest i 23 år. Forskjellen er veldig stor, mye større enn jeg trodde. Som menighetsprest er du liksom på «hjemmebane» med et budskap å formilde. Som sykehusprest er pasientene utgangspunktet, det er de som bestemmer tema. Hvis pasienter ønsker at jeg skal forkynne, gjør jeg selvfølgelig det, men jeg respekterer like selvfølgelig dersom de ikke ønsker det. Det måtte jeg lære meg, sier Brastein. Men prest er jeg like fullt, understreker han. En prest skal proklamere evangeliet, og hva er nærmere å vandre i Jesu fotspor enn det å vandre blant syke og skrøpelige mennesker? Det var Jesu førsteprioritet, sier han.

Favorittsalmer og bibelvers

– Har du en favorttsalme?

– Ja, men det må bli to, begge av Olaf Hillestad. «Se Universets Herre», hvor han så flott får fram at Gud er både i det store universet og i det helt nære; fra rommets kongehall til støvet, fra rommets kirkesal til jordens lave krypt; hvordan Gud som hersker over altet, også bor i hjertet hos sine barn på jord.

Og så «Store Gud vi lover deg»som også får fram det samme perspektivet. I den salmen finner du også strofen som blir tema for kåseriet mitt etter gudstjenesten; «Kosmos roper Gud er Gud», sier Brastein.

– Hva med et favoritt bibelvers?

– Det må bli tre! «Jeg vet hvilke tanker jeg har med deg, fredstanker» (Jeremia 29.11)

«kom til meg alle som strever», altså ikke de fromme og sterke…(Matteus 11:28) og «Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser sin godhet/miskunn» ( Rom 9:16 ) Det ordet forteller meg at jeg må stole på Gud, jeg klarer ikke å leve et «helt liv» uten, sier Øyvind Brastein.

ingen ting trumfer kjærligheten

– Til slutt, United Methodist Church står i fare for splittelse på homofilisopørsmålet. Har du, eller vil du ha noen mening om den saken?

– Jeg tenker at vi gjerne tenker litt for mye sex og for lite kjærlighet. For meg står det helt klart at vi som kristne og  kirke(r) ikke kan nekte folk å være glade i hverandre. Det er i så fall et fullstendig brudd med selve kjernen i den kristne tro. Og hvis det handler om kjærlighet «så blir de stående disse tre; tro, håp og kjærlighet. Men størst av dem er kjærligheten», sier Brastein og siterer Paulus.

– Kjærligheten er altså størst, større enn selv det fantastiske håpet om liv hos Gud. Intet trumfer kjærligheten sier sykehusprest Øyvind Brastein.

: intervju og foto ved Ole-Einar Andersen

 

 

 

 

 

 

Den kvalifiserte ikke til «Olavspass», den korte pilegrimsvandringen vi gikk søndag 11. november fra kirken til Nidaros Pilegrimsgård. (765 meter) Men velsignet ble vi likefullt med interessant orientering om Pilegrimsgårdens virksomhet. Og før det markerte vi i kirken «340-årsjubileet» for utgivelsen av oppbyggelsesboken «Pilegrims Vandring».

Det var Ole-Einar (Andersen) som før avmarsj fra kirken, presenterte et «power-point-kåseri» om John Bunyans «The Pilgrims Progress» – boken som kom til å prege puritansk og pietistisk kristendomsforståelse i over tre hundre år og som med sine karakteristikker og formuleringer har bidratt til å tilføre Kanaans Språk en rekke klassiske ord/begreper. (referenten er «med påholden penn» pålagt å si at kåseriet var interessant og lærerikt…)

Boken skal være oversatt til over 200 ulike språk, og solgt i et sted mellom 150 og 200 millioner eksemplarer. «Pilgrims Progress» regnes for å være den mest solgte (kristne) bok etter Bibelen.

Noe av bokas gjennomslagskraft illustreres også ved at den er blitt til opera og musical og flere filmatiseringer. Pilgrims Progress finnes også som brettspill, kortspill og videospill.

Bunyans fascinerende, allegoriske skildring og «militante» puritanisme har fått utbredelse i hele verden og innpass i ulike kulturer, og ikke bare innen kristendommen. Vår kirkefar, John Wesley leste «Pilgrims Progress» på en av sine mange togreiser, og utga senere en forkortet utgave av boken som han mente alle hans tilhengere og tilhørere burde lese.

Bunyans bok er også rost som et litterært mesterverk, som en klassiker innen britisk puritanisme. «Pilgrims Progress» er sammenlignet med John Miltons diktsyklus «Paradise Lost», og både Bunyan og Milton er av enkelte litteraturforskere nærmest sidestilt med William Shakespeare. Foruten å være en oppbyggelig, allegorisk fortelling kan den mellom linjene også gi interessante og treffende innblikk i samfunnsforhold i England på 1600-tallet.

Søndag fulgte vi i tekst og bilder pilegrimen Kristen fra Fordervelsens by til Den Himmelske Stad. Vi stanset ved noen av de stedene hvor hans tro ble satt på prøve, hvor han ble utsatt for fristelser og anstrengelser og hans kamp for å holde seg på den smale vei.

Selv om vi i dag må og vil ta avstand fra mye av Bunyans forestillingsverden, gudsbilde og framstilling av kristenlivet, er det nyttig og interessant å lese «Pilgrims Vandring». Boken er utgitt i flere norske utgaver, den kan kjøpes på antikvariat eller lånes på bibliotek.

Pilegrimsgården

I Nidaros Pilegrimsgård ble vi møtt av daglig leder Cathrine Roncale som over kaffe og kjeks presenterte pilegrimsgårdens virksomhet. Vi fikk mange interessante facts og ferske tall; for eksempel hadde pilegrimsgården 3000 registrerte besøkende i 2018 – en stadig stigning fra i åpningsåret 2008. (NB: besøkstallene for Nidarosdomen er langt høyere enn antall pilegrmer som lar seg registrere i Pilegrimsgården). Største antall pilegrimer kom i 2018 fra Tyskland (!), med Nederland, Norge og Sverige på de neste plassene. Men totalt var det var besøkende fra 37 ulike nasjoner i år; fra alle verdensdeler. Og flest av dem var kvinner!

Roncale ga oss videre eksempler på spesielle møter med pilegrimer og deres historie og bakgrunn for å «gå pilegrim» til Nidaros. Pilegrmsgården har også et etterhvert ganske fyldig bibliotek som brukes av mange, inkludert forskere. Nyttig å vite var også at Pilegrimsgården er i drift som Bed&Breakfast  hele året. Enkel, god standard og fredelig, og idyllisk beliggende ved Nidelven med Nidarosdomen som nærmeste nabo – og likevel bare minutters spasertur til byens mange andre tilbud og attraksjoner.  Sjekk gjerne Pilegrimsgårdens hjemmeside og ta deg en Trondheimstur! NIDAROS PILEGRIMSGÅRD

: referat ved Ole-Einar Andersen

Jesu utsagn om at vi skal være «jordens salt og verdens lys» var den tankevekkende klangbunnen for søndagens allehelgens-gudstjeneste 4. november. Med det utvidet Anne Jorunn Midtkil perspektivet; dagen handlet ikke «bare» om våre minner om andre og håp om noe der framme, men hvilke minner vi legger igjen – her og nå. Hvordan vi er salt og lys.

– Allehelgensdag minner oss, kanskje mer enn noen annen dag i hele kirkeåret, på at vi ikke står ikke alene her i livet, sa Anne Jorunn i sin tekstmeditasjon.

Hun har hatt ansvaret for de siste årenes allehelgengudstjenester, og nok en gang ble denne spesielle dagen i kirkeåret verdig ivaretatt av Anne Jorunn. Flotte, i aller beste mening solide salmer (som Mattias Skards «Solrenning sæle, som stiller all lengsel» og Svein Ellingsens «De som gikk foran oss, dem vil vi minnes» og Eivind Skeies «Jeg tror på jordens forvandling»).  Gudstjenesten ga også rom for hver enkelts tanker og følelser, sorg, savn, takknemlighet, glede og håp.

«Kofferten» som barna samles rundt på hver søndag, inneholdt denne gangen en saltbøsse. Anne Jorunn forklarte saltets viktige egenskaper; ikke minst at det er en viktig ingrediens i matlaging. Saltet setter og forsterker smak på kjøtt, fisk og bakverk.

Saltet dukket opp igjen i Anne Jorunns tekstbetraktning/meditasjon knyttet til Matteus 5:13-16:

¹³ Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
¹⁴ Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. ¹⁵ Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. ¹⁶ Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

 – Allehelgenssøndag er en dag for å pleie minnene om de vi har hatt i livene våre og som ikke lengre finnes blant oss. Foreldre, ektefelle, barn eller nære venner; men kanskje også mer tilfeldige mennesker som likevel har satt igjen sitt merke i våre liv, sa Anne Jorunn. Noen ble revet brått bort og etterlater et tomrom med mange spørsmål.  Andre får leve lenge, og får samlet sine nære; «ta farvel», som vi ofte sier, med «de nærmeste rundt seg».

– Det er som regel synonymt med barn og barnebarn, et scenario som av og til kan skremme oss som, tross vel overveiet barnløshet, ikke kommer til å ha en slik versjon av «nærmeste familie», sa Anne Jorunn som deretter introduserte oss for rockemusikeren Warren Zevon, en av hennes ungdoms favoritter. Med rockemusikerens fascinasjon av det mørke, og med et matchende liv, var han lenge var kjent for sine tunge, mørke låter.

Men to uker før han i august 2003 døde av kreft, kom Zevons siste album, «The Wind». Alle sangene på plata, (med unntak av hans versjon av Bob Dylans «Knockin’ on Heavens Door»)skrev Zevon etter at han ble diagnostisert med en aggressiv form for lungekreft året før. Den siste sangen han spilte inn og den siste låten på plata er «Keep me in your Heart for a while». ( Du finner den på youtube her: https://www.youtube.com/watch?v=2lIs0bKTnUs)

– Det er en sang for alle oss som lever, som vet at vi etter hvert skal dø og  at ettermælet vårt skal leve videre i minnene vi skaper hos andre, sa Anne Jorunn. Da Are Kalvø gjendiktet denne teksten til nynorsk og brukte den i sin forestilling «Mi bragd» for et par år siden, fikk den nytt liv for henne, fortalte hun. Dette váre i møtet med det som skal komme; håpet, troen på og ønsket om at det er noe godt på andre siden. Men ikke minst det at vi kan være helt sikker på; at det å bety noe for de som blir igjen, er å legge igjen minner her og nå, sa Anne Jorunn og viste et videoopptak av Kalvø som framfører «Ha meg i tankane ei stund». (Du finner den på youtube her: https://www.youtube.com/watch?v=sZkxkTVlQeM)

 – Akkurat disse minnene; det å være tilstede på en slik måte at når de som fortsetter å leve etter oss løfter en kopp, legger på en duk, finner fram et verktøy – at de da tenker på oss. Da har vi forblitt i hjertene, sa Anne Jorunn. – Da har vi som Matteusteksten sier: vi har vært salt og lys i verden til noen, vi har skapt minner. Og det samme har andre gjort før oss, derfor tenker vi på gode minner og husker hvorfor vi sørger og savner. Det gir grunner til å tenne et lys i dag, til å plukke opp ei rose.

Og så gjorde vi akkurat det; vi tok med oss en rose fra en vase nederst i midtgangen, gikk fram og la den på et fat på alterringen. Og vi tente lys i lysgloben mens bønnen som avsluttet tekstmeditasjonen fortsatt ga gjenklang i oss:

 Vi priser deg, himmelske far,
for felleskapet uten grenser,
for den store slekten,
ja, for at du er Far for alt og alle.

Takk for alle mennesker
som vi deler livet med,
velsign og bevar oss gjennom livsveien.

Gi oss glede i sorgen og håp i døden.
Omslutt oss alle på en merkbar måte,
og la de som går foran få leve videre i våre hjerter,
slik at vi alle kjenner at vi tilhører hverandre, og den store familien.

Amen

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

—

Til slutt bringer vi teksten til Warren Zevons «Keep me in your heart for a while», og Are Kalvøs nynorske oversettelse «Ha meg i tankane ei stund».

Keep me in your heart for a while

Shadows are fallin’ and I’m runnin’ out of breath
Keep me in your heart for a while
If I leave you it doesn’t mean I love you any less
Keep me in your heart for a while

When you get up in the mornin’ and you see that crazy sun
Keep me in your heart for a while
There’s a train leavin’ nightly called «When All is Said and Done»
Keep me in your heart for a while

Sometimes when you’re doin’ simple things around the house
Maybe you’ll think of me and smile
You know I’m tied to you like the buttons on your blouse
Keep me in your heart for a while

Hold me in your thoughts
Take me to your dreams
Touch me as I fall into view
When the winter comes
Keep the fires lit
And I will be right next to you

Engine driver’s headed north up to Pleasant Stream
Keep me in your heart for a while
These wheels keep turnin’ but they’re runnin’ out of steam
Keep me in your heart for a while

—

Ha meg i tankane ei stund

Skyene kjem og eg pustar tyngre no
Ha meg i tankane ei stund 
Viss eg drar no så er det berre for å gi deg ro
Ha meg i tankane ei stund 

Når du står opp ein fin morgon og syns livet går for fort 
Ha meg i tankane ei stund
For kvar kveld no går toget til der alt er sagt og gjort 
Ha meg i tankane ei stund

Sha la la la la la la la la la lo
Ha meg i tankane ei stund
Sha la la la la la la la la la lo
Ha meg i tankane ei stund

Ein dag når du går omkring og ryddar litt i huset
Kanskje du huskar meg og smiler
For eg er knytt til deg sånn som knappane til blusen din
Ha meg i tankane litt til

Spar ein plass i minnet 
Drøym om meg i blant
Tenk deg at no kan du ta på meg
Og når det blir kaldt
Finn du fram ein pledd
Og eg er der rett attmed deg

Konduktøren sei‘ vi nærmar oss stasjonen
Ha meg i tankane ei stund
Eg høyrer hjula rullar saktare no 
Ha meg i tankane ei stund

Sha la la la…

 

– Under skjer ikke automatisk. Det er ikke noe vi kan forlange. Men erfaringen gjennom hele kirkens historie har vist at Gud kan komme nær på måter vi ikke klarer å forklare med vår fornuft, sa pastor Lars-Erik Nordby i sin «Bartimeus»-preken på gudstjenesten 18. oktober. En preken hvor han også påpekte at frelse kan handle om mer og annet enn å få sine synder tilgitt.

Utgangspunktet for søndagens preken med temaet «Bartimeus – for vår tid» var fortellingen om den blinde tiggeren som i møte med Jesus fikk synet tilbake. (Markus 10:46-52) En sterk, aktuell og engasjerende preken som vi velger å referere store deler av.

(Tegninger fra Kees de Korts illustrerte bibelfortellinger.                                                        Boka om Bartimeus ble først utgitt på norsk i 1969 )

– Da vi vokste opp og hørte denne fortellingen for første gang, måtte vi forklares hva en tigger var, sa Nordby; på Jesu tid var det mennesker som var syke og ikke klarte å tjene til livets opphold og derfor måtte be andre mennesker om hjelp for å overleve. Disse hadde på sin side en klar moralsk forpliktelse til å dele med dem som ikke hadde noe.

– I dag er verden blitt liten, og vi finner tiggere overalt. Kanskje sitter det en eller to utenfor døren her i dag når vi kommer ut av kirken, sa Nordby.

Utenforskap

– For oss blir tiggeren i veikanten et eksempel på de mange som sliter også i vår verden i dag.  I dag er det mange som faller utenfor storsamfunnet, som lever i et utenforskap. Ungdom som ikke klarer de teoretiske kravene som dagens utdanningssystem stiller. Kronisk syke som ikke har klart å komme tilbake til arbeidslivet innenfor de tidsfrister som trygdesystemet stiller. Mennesker som har så store smerter at de de fortsetter med selvmedisinering når de ikke får mer smertestillende av legen sin. For ikke å snakke om de som for 15 år siden brukte en nødløgn for å komme inn i Norge, og som nå må forlate landet, mens kone og barn blir igjen. Og de er bare en liten del av alle som prøver å flykte fra krig og elendighet, eller som er på jakt etter et bedre liv her hos oss.  Ja, vi kjenner alle noen som tilhører den store gruppen av mennesker som faller utenfor i dagen samfunn.

Hva er vår reaksjon?

Bibelfortellingen viser at folk møtte Bartimeus på ulike måter. Noen reagerte med sinne og avvisning: Ti stille! ikke forstyrr Jesus! Han har det travelt og kan ikke la seg hefte av sånne som deg! Kanskje var det også en snev av dårlig samvittighet her, antydet Nordby, for disse hadde tydeligvis ikke hjulpet Bartimeus som de burde.

– Men vi møter også en annen reaksjon: Når Jesus stopper opp og ber om at mannen må komme til ham, er det flere som sier: «Bartimeus, vær ved godt mot! Reis deg! Jesus kaller på deg.  Nå gjelder det, nå må du benytte sjansen. Kanskje Jesus kan hjelpe deg!»

Hvilken gruppe tilhører vi, spurte Nordby. Er vi de som oppmuntrer, som inviterer, som står på for våre medmennesker, som vil dem det best?  Eller er vi blant de som hindrer, som stenger som lukker døren både bokstavelig eller i overført betydning? Eller tilhører vi kanskje den store gruppen av tilskuere? De som hverken oppmuntrer eller hindrer, men bare står rundt og ser på det som foregår. Det der angår ikke meg!

Frelse er del i det nye livet

Jesu spørsmål til Bartimeus: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» er et av diakoniens hovedspørsmål. Jesus tar mannen på alvor, han vil høre hva han egentlig ønsker. Bartimeus blir nå sett, hørt, ja, egentlig respektert.

Alt for ofte vet vi som enkeltmennesker, menighet eller samfunn, best. Vi vet hva folk trenger, før de i det hele tatt får åpnet munnen og kommet fram med sine ønsker og behov, sa Nordby.

Bartimeus vet tydeligvis hvordan det er å se, og nå ønsker han å få synet igjen. «Rabbuni, la meg få synet igjen!»  Og det går det faktisk som vi alle tenker: Jesus svarer, litt underlig: Gå du, din tro har frelst deg. Straks kunne han se, og han fulgte Jesus på veien.

Denne litt overraskende avslutningen inviterer oss til to ulike måter å lese teksten på og ikke minst til å tenke på hva som her menes med å bli frelst. Det som skjer er at Bartimeus’ tro på Jesus åpner hans øyne, slik at han blir frelst.  «Og straks kunne han se og fulgte Jesus på veien. Vi vet jo at «veien» var et vanlig uttrykk blant de første kristne for nettopp å følge Jesus. (ref. Ap.gj. 9:2).

Jesus åpner den blindes øyne så han kunne se lyset og finne veien. I det våre lutherske omgivelser blir jo frelse forbundet primært med å få våre synder tilgitt. Men her så åpner teksten for en videre betydning, påpekte Nordby: Frelsen gir del i det nye livet sammen med Jesus. Tiggeren som satt i veikanten har blitt sett, vi har fått vite navnet hans, han har møtt Jesus som tar ham og hans situasjon på alvor med å spørre hva han kan gjøre for ham og nå blir han født på ny, han får del i det nye livet, ja faktisk det evige livet allerede her og nå, og Bartimeus gir seg ut på veien sammen med Jesus.

Kan under skje i dag?

Men alle forstår at denne lille beretningen også handler om et under, en helbredelse, i bokstaveligste forstand, sa Nordby, selv om vi vel kan tenke den mer som et tegn, sa han. Et tegn på den måten forklarte meningen med (Joh 20.30-31):  «Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.»

Like fullt ligger spørsmålet der, og berører oss alle: Det som skjedde den gangen Jesus gikk her på jorden, er dette noe som bare skjedde en gang for lenge siden, eller er det noe vi kan håpe på i dag?, spurte Nordby. La oss holde hodet kalt og tenke oss litt om før vi er for raske med å lage et klart skille mellom det guddommelige og det mer verdslige, det alminnelige, det som bare skjer av seg selv, oppfordret han.

– Vi som er her er enige om at det er Gud selv som har skapt alle ting, men han er også den som virker i og holder sin skapning ved like. Gud er den som gir oss livet og som holder oss i live.Jo, mer vi lærer om kroppen vår, jo mer forstår vi at i kroppen vår foregår det en kontinuerlig kamp for å holde oss i live. Immunforsvaret i kroppen vår forsvarer oss mot virus, bakterier og endog kreft. Det betyr at de aller fleste sykdommer blir avverget eller helbredet av kroppen selv. Men troens øye ser her Guds finger. Vi våger å tro at her virker Gud selv midt i det dagligdagse.

Så har vi hele legevitenskapen som stadig gjør nye fremskritt. Hele systemet med leger, sykepleiere, hjelpepleiere, sykehus, pleiehjem, medisiner.  Det har innenfor diakonien aldri vært tvil om at dette har vært et arbeid i Guds tjeneste for mennesker i nød.  Ja, vi er til og med så frimodige at vi tror at Gud virker selv gjennom dem som ikke tror.  Ja, selv gjennom den ateistiske leges arbeid, våger vi å se Gud finger i virksomhet.

Helbredelse?

– Så nærmer vi oss spørsmålet vi alle sitter med. Virker Gud også på andre måter? Hva med bønn, håndspåleggelse og salving? Her må vi være ærlige og si at noen ganger så ber vi, og ber, men våre bønner ser ikke ut til å bli hørt. Våre nærmeste blir ikke bedre, men tvert imot ender det med død og begravelse, og kanskje også en veldig skuffelse over at Gud kunne tillate dette til tross for våre og hele menighetens intense bønner. Da må vi være så realistiske at vi innrømmer at det hører med til det å være menneske at vi en gang skal her i fra.

– Men så ser vi også at noen mennesker har en kraft i seg til å lindre «vonter», ja kanskje til og med å helbrede på uforklarlig vis. I vår kristne språkbruk sier vi at de må ha «helbredelsens nådegave».

– For noen uker siden var jeg på et seminar i Nidarosdomen med Snåsamannen. Det var en opplevelse å være sammen med han som har hjulpet tusenvis av mennesker, og å høre hans klare vitnesbyrd. Det er flere med slike gaver enn vi ofte er klar over og som ikke alltid er klar over det selv heller. Andre ganger ser det ut til at det er de troendes forbønn som bringer helbredelse, slik det er beskrevet i Jakob 5. Andre ganger er det prestens bønn og salving som har sin virkning, kanskje i forbindelse med syndsbekjennelse og tilsigelse av syndenes forlatelse. Men la oss være ærlige, dette er ikke noe som virker automatisk, noe vi kan forlange, sa pastor Nordby.

I Guds hender, uansett

– Guds godhet og omsorg virker på mange måter. Gjennom kroppens helbredende evner, gjennom naturens planter og urter, gjennom helsepersonalets kunnskap og omsorg og ved at Gud selv griper inn på uforklarlig vis. Det gjør at vi våger å tro at det også kan skje tegn i dag midt i mellom oss. Tegn som peker frem mot den gangen der fremme da det ikke skal være mer sorg, død, sykdom og pine. Men det som er viktig å vite, er at uansett hvordan det foregår eller hva som skjer, så er vi i Guds hender.

Som Paulus en gang sa det, «om jeg lever eller dør så hører jeg Herren til». Og, i Romerbrevet 8; «Og så er jeg viss på at verken liv eller død, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus vår Herre.»

Amalie Amelia (Adubeaa Hagan) og Ernestina (Osei Assibey) gledet oss nok en gang med lovsang på gudstjenesten; personlig, engasjert og troverdig! Ernestina assisterte også ved nattverden. Takako (Ueno) bidro med flott orgelspill. Synnøve (Sivertsen) hadde kofferten/barnestunden og Bjørg (Burkeland) var kirkevert og leste dagens tekster.

(Preken/gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen)

 

«Den som forsøker å si noe vettugt om himmelriket – eller om evigheten om du vil – vil alltid komme til kort. Én ting vet jeg, og det er at vi nesten ingenting vet om livet etter dette». Slik innledet pastor Øystein Brinch sin engasjerende preken på Høstoffergudstjeensten 21. oktober. En preken hvor han også slo fast at Gud ikke trenger noe «trospoliti».

Brinch hadde en travel høstofferhelg i Trondheim. Lørdag holdt han et folkeopplysende og allmendannende pianokåseri om komponisten Halfdan Kjerulf. Det hadde fortjent enda flere frammøtte. Da var det ekstra stas at Norges udiskutable harpedronning, og en av verdens mest anerkjente harpister, Willy Postma, var blant tilhørerne. Hun hadde en lang samtale med Brinch ved flygelet rett etter kåseriet, og fikk også en av notene. Praten fortsatte under kaffen etterpå.

Søndag ikke bare prekte Brinch kraftfullt; han var også dagens organist; og bidro dermed ytterligere til en gudstjeneste som «traff» og ga gjenklang i oss så det kjentes!

– Vet vi da noe som helst om himmelriket, Guds Rike eller evigheten?, spurte Brinch etter sin litt utfordrende innledende påstand. Ja, faktisk.  Bibelen gir oss antydninger eller bilde, fortsatte han. Åpenbaringsboken forteller for eksempel om perleporter og gater av gull, men trauste trøndere er vel ikke helt på den bølgelengden, sa han med et smil som viste at det er ikke han heller…

– Jesus hjelper oss med realismen, sa Brinch. Han har gitt oss flere korte lignelser; illustrasjoner om du vil, eller antydninger om det passer best. Jesus kaller himmelriket for et sennepskorn som er knøttlite men som vokser seg til en stor hagevekst som fugler kan bygge rede i. Og han kaller himmelriket for en surdeig.Folk som er litt viderekomne når det gjelder gjærbakst, vet at en surdeig virker på samme måte som gjær. Det som begynner som en liten klump, vil til slutt gjennomsyre hele bakstedeigen. Det bare skjer, stille og rolig. Nesten umerkelig. Enten jeg skjønner hva som foregår eller ei: surdeigen fortsetter å gjennomsyre den påbegynte brøddeigen.

Ikke trospoliti

– Jesus har gitt oss en annen himmellignelse også; det er nok denne som ligger mitt hjerte nærmest, sa Brinch og siterte fra dagens prekentekst (Matteus 13: 24-31):  «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne.”

– Så var det altså noen ivrige tjenere som ville gå ut i åkeren og luke vekk ugresset. Men det fikk de ikke lov til, for kanskje ville de da også rykke opp noen av hveten… og det ville ikke Gud ha noe av.

– Det hender at de ivrigste i Guds Rike blir for harde i klypa og blir trospoliti. Men Gud trenger ikke trospoliti. Gud kan forsvare seg selv, fastslo Brinch. Paulus er klar i blikket og tydelig med ord i Rom 12,19: ”Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.”

Guds Rike vokser uansett

Dagens budskap er altså dette; Guds Rike vokser enten jeg vil det eller ikke. Enten jeg ser det eller ikke. Enten jeg har tro på at det vokser eller ikke. Og til oss som er eldre enn de yngste: Er vi bekymret for kirkens fremtid? Til det er å si at menigheter dør og fødes. Slik har det alltid vært. Men Guds Rike vokser. Som regel uten at vi merker det. Det er fånyttes å sette seg ned og se på at gresset gror – at sennepsfrøet blir til busk.

– Men hva vet vi så om det som kommer?, spurte Brinch. Bibelen forteller meg i grunnen bare to ting: Himmelriket vokser enten jeg vil det eller ikke. Og for det andre: den dagen evigheten blir åpenbart har jeg ett forhåndsløfte. Vi finner det i Åp 21,4: ”Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Kan jeg sitere en salmestrofe?

Og alle ting som tynger her,

Vår Herre fjerne skal,

Og tørre alle tårer av

Der i sin gledessal.

:/: Og døden den er ikke mer :/:

Nær Herren Sebaot!

 

Den som holder seg nær til Gud her i tiden, skal også være nær Gud i evigheten som kommer, var de løfterike avslutningsordene i pastor Øysteins Brinchs preken.

—

Som vanlig deltok legfolk aktivt i gudstjenesten. Diana (di Giampaolo) og Tamisha (Kindberg) leste dagens tekster på italiensk og engelsk. Tamisha assisterte også under nattverden. Asbjørn (Stjern) styrte teknikken med stø hånd.  Ole-Einar (Andersen) ledet. Etter gudstjenesten var det kirkekaffe i Wesleysalen; som vanlig velsmakende ivaretatt av Edith (Nørsett) og Torun (Andersen).

Gudstjeneste/prekenreferat og foto ved Ole-Einar (Andersen)

 

Søndag 21. oktober kl. 11.00 er du hjertelig velkommen til HØSTOFFER-gudstjeneste i Metodistkirken. Vi er kjempeglade for å ha besøk av pastor Øystein Brinch. Han vil både preke, forrette nattverd og være gudstjenestens organist!!

Øystein er en av den norske metodistkirkens spesielt kjære og profilere prester – han er også kjent og avholdt fra morgenandaktene i nrk. Brinch er redaktør for andaktsheftet » I Dag» som er den norske utgaven av det internasjonale «Upper Room» som utgis over hele verden. Han er «pensjonist», men betjener Metodistkirken på Elverum. Du kan lese et fyldig intervju med Øystein et annet sted på denne hjemmesiden!  Mer først og fremst er du velkommen til kirken søndag! Etter gudstjenesten er det kirkekaffe i Wesleysalen. NB: Få også med deg Øysteins pianokåseri kirken lørdag kl. 13.00!!

Lørdag 20. oktober kl. 13.00 er det mange velklingende grunner til å få med seg gratis pianokåseri  i Metodistkirken!

Øystein Brinch spiller og kåserer om «Halfdan Kjerulf – Norges første nasjonalkomponist – i skyggen av Grieg».

Det er «toilldag» i midtbyen lørdag, og desto større grunn til å sikre seg et gratis innskudd på sin kulturelle dannelseskonto! Øystein Brinch er prest i Metodistkirken i Norge, og en langt over gjennomsnittet habil «amatør»-pianist! Etter kåseriet blir det enkel kaffeservering i kirken!