Bestemoren hans sa ofte at ”Rune skal bli prest”. – Det ble jeg ikke, men det finnes mange slags ”prekestoler” og ulike arenaer og muligheter til å stå fram med sin tro, sier fotballprofilen Rune Bratseth. På gudstjenesten i Trondheim Metodistkirke søndag 28. januar, deltar han i en dialogpreken med vår menighetsrådgiver Jon Løvland.

– Jeg har faktisk aldri stått fram alene og holdt en andakt. Det synes jeg er vanskelig, en setting som ikke passer for meg. Jeg er en beskjeden mann egentlig, og liker ikke å tre ”sannheter”ned over hodet på folk, sier Bratseth til hjemmesiden vår. Men samtale- eller dialogpreken har han vært med på noen ganger tidligere.

– Samtale er noe helt annet enn andakt, både som form og forkynnelse. Da er vi to eller flere jevnbyrdige som utveksler våre personlige erfaringer og oppfatninger knyttet til tro og levd liv, og ingen av oss sitter med fasiten, sier Bratseth.

Selv  er han aktivt medlem i Byåsen menighet i Trondheim. Der engasjerer han seg særlig i planlegging og gjennomføring av menighetens kulturkvelder. De har hatt en rekke spennende (samtale)gjester; foreløpig sist ute (18. januar) var forfatteren Edvard Hoem. Blant tidligere gjester har vært artisten Åge Aleksandersen, radio/tv-profilen Are Sende Olsen, filosof Henrik Syse og politisk redaktør/journalist Siri Wahl Olsen. Kulturkveldene er et forum Bratseth liker, og det trekker masse folk. Et kirkelig lavterskeltilbud, som samtidig gir mening og innhold til de som møter opp.

Metodismen er ”innafor”!

– Hva er bakgrunnen for at du nå kommer på besøk til Metodistkirken?

– For noen måneder siden slumpet jeg til å bli sittende ved siden av en blid kar, enten på flyet, eller på Flytoget. Kanskje begge deler. I alle fall hadde han åpenbare sosiale evner. Vi kom i prat og jeg ble veldig fort klar over at jeg satt ved siden av en metodist. Før vi skiltes hadde jeg sagt meg villig til å bli med i en dialogpreken i Trondheim Metodistkirke hvis vi fant en dato som passet. Og den fant vi nå, forteller Bratseth.

Han innrømmer glatt at han ikke har ”voldsomt god kjennskap” til kirka vår (Metodistkirken), men erklærer seg smilende trygg på at vi er ”helt innafor”. Ikke er han veldig opptatt av mer eller mindre spissfindige teologiske forskjeller og uenigheter, heller.  – For meg er det som forener oss som kristne mye viktigere, sier Bratseth og synes det er en bra ”godfot”-holdning å utvikle videre. Han velger å si som kirkefader Augustin: «Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt».

Rune Bratseh er 56 år (blir  57 i mars). Han er en av Norges mest suksessrike fotballspillere. Etter 83 kamper som forsvarsklippe (sweeper/libero) for Rosenborg i 1983-1986, ble han proff i den tyske toppklubben Werder Bremen i 1987. Der hadde Bratseth stor suksess, og ble meget populær og respektert både for sitt spill og sin personlighet. Med Rune på laget vant Werder Bremen Bundesliga i 1988 og 1993, den tyske cupen i 1991 og 1994 og cupvinnercupen i 1992.  Rune spilte 230 A-lagskamper og scoret 12 mål for Werder Bremen før han la opp og returnerte til Trondheim i 1994.

Bratseth debuterte på det norske fotballandslaget 26. februar 1986. Han spilte 60 kamper landskamper i løpet av en periode på åtte år,  og scoret fire mål.

Han ble av Adresseavisen tildelt Olavstatuetten i 1993. Han har også mottatt Trondheim Kommunes Kulturpris og vært vinner av både Kniksenprisen (nå Gullballen) og mottaker av Kniksens hederspris. Han var sportsdirektør i Rosenborg 1995–2007, og jobbet senere i flere år som konsulent for Olavsfestdagene. Nå er han blant annet regelmessig å se og høre på tv som ekspertkommentator i Viasat 4 – i forbindelse med internasjonal fotball, særlig Champions League. Han er også et etterspurt foredragsholder.

 

 

Hvile er viktig

– Men egentlig tar jeg det ganske med ro nå. Jeg nyter å ha god tid. Jeg var lenge temmelig rastløs, det måtte liksom skje ting med meg og rundt meg hele tiden. Men endelig innså jeg behovet for og nytten av å hvile – og klarte å omstille meg. Det har gjort livet mitt veldig mye rikere, sier Bratseth. Et hjerneslag for et par år siden, var også et varsel om å ta det litt mer med ro. Han slapp unna uten varige mén. Etter den hendelsen er ikke takknemligheten til livet blitt mindre; ikke troen heller.

–  Hvile er viktig både for kropp og sjel, understreker Bratseth. –Gjennom hvilen er jeg kommet nærmere det jeg tror på. Troen er blitt en enda mer grunnleggende faktor i livet mitt. Og det forteller jeg gjerne til andre som vil høre på eller samtale med meg. Ikke fordi jeg er viktig, men fordi jeg har noe på hjertet som jeg liker å dele, forteller han.

Bratseth har aldri lagt skjul på sin tro. Han har heller aldri opplevd det som vanskelig, og er aldri blitt mobbet eller trakassert. Heller ikke i fotballgarderoben har det vært plagsomt.

– Trenerne jeg har hatt, flotte folk som Nils Arne (Rosenborg), Drillo (landslaget) og Otto Rehagel (Werder Bremen) ville dessuten aldri akseptert noe slikt og ville slått hardt ned på det. Men det var aldri aktuelt, forsikrer Bratseth.

Glad i velsignelsen

– Har du sterke religiøse opplevelser?

– Ja, det kan jeg ha, men ikke av det voldsomme, ekspressive slaget. Jeg er ikke noe følelsesmenneske, og er ikke spesielt karismatisk anlagt. Men ”evensong” i anglikanske kirker, som jeg har hatt gleden av å være med på mange ganger, det kan gi meg nesten fysiske, åndelige opplevelser, forteller Rune. Ellers er de faste leddene i en gudstjeneste som trosbekjennelsen, fadervår velsignelsen viktige for ham. Det gir en sterk opplevelse av å stå i en lang tradisjon, et fellesskap av troende over hele verden, gjennom generasjoner og århundrer.

– Jeg må innrømme det hender at jeg ikke får all verden ut av en preken, og ofte kan det være min egen skyld. Men får jeg med meg velsignelsen, er det på mange måter nok. Da hviler jeg i den, sier Bratseth.

– Har du noen favorittsalme?

– ”Jeg er i Herrens hender”. Svaret kommer momentant, helt uten tenketid.

– Hvorfor akkurat den?

– Hvis Jon spør meg om det i løpet av samtaleprekenen, skal du få svaret, smiler Rune Bratseth.

(Rune Bratseth ble intervjuet for hjemmesiden av Ole-Einar Andersen)

—

 

Som «profetert», endte søndagens «ribbemarsj» (14. januar) med netto tilførsel av kalorier, takket være serveringen av boller, vafler, kaker og kakao ved marsjens slutt. Men den lille ulempen kompenseres glatt av enda sterkere opplevelse av godt metodistisk fellesskap. Og det er uansett kalorier menighetshelsestyrkende!

Vi var 18 som møtte opp til ribbemarsjen, inkludert Balder (hund). Etter sprutregn og sprengkulde de foregående to årene, var det bortimot velsignet å gå den drøyt én kilometers marsjen i flott vintervær. På ti lyktestolper underveis var det hengt opp plakater med spørsmål. Fasiten og gjennomgangen av svarskjemaene under kakao/bollesamlingen hjemme hos familien Sivertsen,  viste at to lag scoret like mange riktige svar, mens andre lag nok ikke presterte helt opp mot egne forventninger.

Selv om vi kikke var veldig mange, satte ribbemarsjen deltakerrekord i år, og neste år skal vi bli enda flere!

 

Menighetsstorfamilien gjorde som skrevet står i en av de gamle, solide julesalmene* og samlet seg til kirken – om de ikke kom fra absolutt ”hver gård og grend”, så møtte i alle fall 81 av ”de unge, gamle,  av kvinner og av menn”  fram til  julaftengudstjenesten i Metodistkirken.

Og alle som valgte å innlede julehøytiden i kirken fikk, som Maria i juleevangeliet, ord og inntrykk å ta med seg og grunne på i hjertet. Flott var det også å se og høre at flere av menighetsfamiliens barn og unge deltok med sang, musikk, lystenning og tekstlesing. Alle bidro til en variert og levende gudstjeneste på tvers av generasjoner; gjennomarbeidet og godt ledet av Sylvi Larsen Strømme og Synnøve Sivertsen.

 

En ”dramatisering” av juleevangeliet var gudstjenestens preken. Den hellige familie ble først funnet i kofferten som alltid åpnes med stor forventning under samtalen med barna på alle våre gudstjenester. Senere var denne afrikanske ”julekrybben” sentral i dramatiseringen hvor englene manifesterte seg i form av sprakende stjerneskudd, og hyrdene var blinkende telys som flokket seg om barnet i krybben. Effektfullt og fint!

 

Og selv om alle i kirken skulle videre til julaftenfeiring, så summet det skikkelig etter gudstjenesten og folk tok seg god tid til å ønske hverandre «så glad en julefest» (*) og glede seg over gjensyn med kjente som er kommet hjem på julebesøk. Mange benyttet seg også av anledningen og oppfordringen til å tenne lys i lysgloben etter gudstjenesten – og lysgloben ble full.

(*  ref 2. vers i julesalmen «Fra fjord og fjære» av M.B.Landstad)

–

Neste gudstjeneste i kirken er søndag 7. Januar. Da er det internasjonal gudstjeneste ved chaplain/feltprest Glenndon Genthner!

Pastor Kjell Werner tenker:

HJEMLENGSEL

Regn og ruskevær var ikke akkurat det jeg hadde håpet på  til jul. Jeg vet ikke hvordan du har det men det var i alle fall ikke dette jeg og jeg tror mange med meg, så fram til . Av en eller annen grunn bærer mange av oss på en drøm om en hvit jul.

For det er når mørket har senket seg og snøen har lagt et lunt teppe over bygd og by, at vi er klar for julen, stemningen, festen og gleden. Ja, for det er slikt vi drømmer om, er det ikke? For så mange av oss er det dette som er den ytre rammen om vår julefeiring, vår norske jul. Jeg vet ikke akkurat hvorfor et er slik; hva det er som former drømmene og lengslene våre.

Ukene og dagene opp mot julehøytiden setter så mange ting i bevegelse. For veldig mange handler det om å komme hjem til jul. Hjem til det kjente og det kjære. Til familie og venner. Til tradisjoner og samvær, samvær som er kjente og forblir som de alltid har vært. Vi merker det på juletrafikken langs vintervåte veier, på overfylte tog og i sikkerhetskøene på flyplassen.

Alle vil hjem til jul. Bevegelsen er sterk og lengselen stor. Bevegelsen er ikke mindre på det indre plan.

Det er tema både i litteratur og på film. Jostein Gårder har fanget denne bevegelsen, dette pilegrimstoget og mysteriet i julens budskap. I boken JULEMYSTERIET beskriver han reisen i tid og rom; den indre lengselen og den ytre reisen mot julens sentrum. Jeg leser gjerne historien om Elisabet Tebasile på ny og på ny fordi den rører meg på det indre plan.

Men i skinnet fra nordlyset, eller krumbøyd mot regn og sludd i kraftige vindkast, er det fortsatt noen som strever med å finne veien hjem. De som gruer seg til høytiden, er redd for at den ikke skal holde hva den lover, at freden og gleden uteblir. Erfaringene har lært dem det. Det kan være Pappaen som nektes å være sammen med barna sine, flykningene som ikke har noe sted å gjøre av seg, mennesker som lever i utenforskap og kjenner på ensomheten. Noen har forsonet seg med sitt eget liv mens andre lever i dyp frustrasjon.

”Hjem til jul” er på så mange måter vår moderne tematisering av julefortellingen. Den handler om å finne verdiene bak glitter og stas, bortenfor ytre stemninger, fallende julesnø, gaver og god mat. Det handler om håp, om fred, om tilgivelse og glede, om samvær og tilhørighet. Og dette blir vi aldri ferdig med å lengte etter. I alle fall ikke så lenge verden er som den er og vi er slik som den.

Det handler om å finne veien hjem. Helt hjem. Til gleden og til freden.

Og her er det julens budskap kommer oss i møte. Gud kommer til oss. Og mysteriet er dette: et nyfødt barn legges i menneskehetens krybbe for å vise oss hva kjærlighet, solidaritet og tilhørighet handler om.

 Jeg synes Eivind Skeie har så gode formuleringer når han skriver:

Nå er den hellige time…

Nå er Guds himmel nær….                                                         

 En nyfødt kjærlighet sover…                                                      

 Vår lange vandring er over;

For dette barn har himlen med

og jorden fylles med sang

 

Vår lange vandring er over og vi synger med i lovsangen:

 «Ære være Gud!»

GOD JUL

Med menigheten stående hånd i hånd, som en levende «julelenke» under velsignelsen, ble årets «Vi-synger-julen-inn»-gudstjeneste søndag 17. desember avsluttet. En symbolsterk og flott måte å understreke menighetens ønske om å være et inkluderende fellesskap på, hånd i hånd med alle mennesker.

Gudstjenestens tema var «Frykt ikke» – eksemplifisert og aktualisert gjennom ulike fortellinger i Bibelen hvor engler møter mennesker i ulike livssituasjoner. Et «godt budskap» til alle oss omkring 50 som var tilstede på en godt planlagt og gjennomført gudstjeneste, preget av mye sang og musikk. (Og på kort varsel «oppdatert» slik at blant annet ti amerikanske soldater fra Værnes opplevde seg velkommen og tatt hånd om med prekenmomentene oversatt til engelsk på eget ark, og sanger og bønner med både norsk og engelsk tekst på skjerm.) Gudstjenesten ble ledet av Ingerid Marie Hoggen, mens Jon Løvland var pianist, bandleder og predikant! Takk til begge!

Og nå er det snart julaften-gudstjeneste på det som er 4. søndag i advent! NB: Julaftengudstjenesten 24. desember starter kl. 15.00!

 

Lyset vinner alltid over mørket! Det var det klare budskapet fra andre-søndag-i-advent-gudstjenesten 10. desember. Det var en gudstjeneste med lys nok til alle – bokstavelig talt. For under samtalen med barna ble kofferten som vanlig åpnet og denne søndagen var den var full av blinkende telys – og hver og en av de 37 som var tilstede fikk sitt!

Dette skjedde tidlig i gudstjenesten, og under hele fortsettelsen blinket (de batteridrevne) telysene langs benkeradene. Før det hadde vi både gledet oss over et lite, men internasjonalt og flott Lucia-tog, og tenningen av det andre lyset i adventlysestaken – ”kjærlighets-lyset” i følge engelsk tradisjon hvor adventslysene symboliserer håp, kjærlighet, glede og fred.

Vi var 31 voksne og 6 barn tilstede på gudstjenesten som var godt planlagt og ledet av Synnøve Sivertsen. Hele gudstjenesten var i lysets tegn, også salmene – som for eksempel Lars Westbergs flotte julesang/salme ” For de som vandrer i mørket”. (Du finner hele originalteksten til slutt i denne artikkelen).

– Er det noen av dere som er mørkeredde?, spurte Synnøve etter å ha åpnet kofferten full av telys under samtalen med barna.

– Mørket kan være litt skummelt for vi i mørket ser vi ikke hva som er rundt oss. Da er det flott hvis det går an å slå på lyset eller ha med seg en lommelykt. For det som er så flott er at lyset ALLTID vinner over mørket, understreket hun.

Kanskje ligger du på rommet ditt, og det er mørkt og du vil ha døra til gangen litt på gløtt. Når du åpner døra kommer lyset fra gangen inn på rommet ditt og lyser opp. Aldri motsatt! Det er aldri sånn at det er mørket frå rommet ditt som sniker seg ut i gangen, det er alltid lyset som lyser opp der det er mørkt, sa Synnøve som også forklarte den gamle tradisjonen/legenden om Lucia som kom med lys og mat til redde og sultne forfulgte kristne i katakombene.

– Lucia betyr «lys», og det Lucia gjorde var å være et lys. Hun lyste opp livet til noen. Hun gjorde snille ting slik at menneskene rundt henne følte seg betre. Det er det som er å være et lys – å gjøre det litt triveligere for folk rundt seg, fortalte Synnøve til barna – og til voksne.

Gudstjenestens ”preken” hadde form av en bønnevandring med mange meningsfulle og tankevekkende poster.  Blant annet kunne vi i et speil se en som var perfekt og skapt i Guds bilde; ved en globus kunne vi finne et land og mennesker å be for; vi kunne skrive navnet vårt på en papirstripe og lime den til en ”fellesskapslenke” (som skal henge på juletreet i kirken på julaften) og vi kunne legge fra oss problemer og alt som tynger oss (symbolisert med småstein) ved et brosteinskors på kirkegulvet  – i tillegg til lysgloben og andre poster. Og vi vandret villig og lenge – lysgloben ble full av lys og ”fellesskapslenken” ble lang.

Etter bønnevandringen og Fader Vår var det meningsfullt å synge om lyset som splitter mørket – ikke bare som et håp, men som et løfte:

För dom som vandrar i mörkret ska ett ljus lysa klart.

Ja, över dem som undrar ska ett ljus gå opp!

För himmelens dörrar har öppnats och ljuset från himmelen strålar hit ner

I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler.

 

För dem som gråter och lider ska ett ljus skina klart.

För dem som fryser i skuggan ska en sol gå opp!

För himmelens dörrar har öppnats och ljuset från himmelen strålar hit ner

I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler.

 

För dem som hatas och plågas ska ett ljus skina klart.

Ja, över dem som torteras ska ett ljus gå opp!

För himmelens dörrar har öppnats och ljuset från himmelen strålar hit ner

I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler.

 

För dem som ej accepteras ska ett ljus skina klart.

Ja, över dem som föraktas ska ett ljus gå opp!

För himmelens dörrar har öppnats och ljuset från himmelen strålar hit ner

I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler.

 

För alla mänskor på jorden låt ett ljus skina klart!

För onda som för goda låt ett ljus gå opp!

För himmelens dörrar har öppnats och ljuset från himmelen strålar hit ner

I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler.

(Tekst: Lars Westberg)

—

26 møtte opp til juleverkstedet sist søndag som var 1. søndag i advent. Med stor iver og i godt adventsfellesskap på tvers av generasjoner, ble det produsert julepynt/gaver som vil skape juleglede, om ikke akkurat i «de tusen hjem», så i alle fall noen heldige utvalgte! Og førstkommende søndag (10.12) er det familiegudstjeneste med Lucia-innslag!

Juleverkstedet er blitt en fin tradisjon og del av Trondheim Metodistkirkes adventfeiring. Årets verksted ble innledet med lystenning og sang av «Nordnorsk Julesalme» (årets faste adventssalme i menigheten) og «Lys imot mørketida» – begge flotte, jordnære salmer av Trygve Hoff. Du finner teksten til begge nederst i denne artikkelen.

Sissel Ødegård Andersen var også i år primus motor for verkstedet, sammen med Sylvi Larsen Strømme og Anne Jorunn Midtkil. De hadde forberedt en rekke ulike ting som kunne lages, tilpasset både alder og fingerferdighet! Kreativt, trivelig og meget vellykket! Godt jobba!

LYS IMOT MØRKETIDA

Det kvile ei natt over landet i nord,

Husan e små der kor menneskan bor.

Men tida e travel i karrige kår,

rokken han svive og vevstolen går

Det leve i løa, i naustet og smia

Et lys, et lys, et lys imot mørketida

Snøen ligg tung over frossen jord

ute står mørket om fjell og om fjord

vår herre gir livberging, søtmat og sul

når døgnan sig fram imot advendt og jul

så støpe vi lys midt i hardaste ria

et lys, et lys, et lys imot mørke tida

Dagen e borte og natta e stor

men i mørketidslandet skal høres et ord

ei sol som skal snu så det bære mot dag

om folk som skal samles til helg og til lag

på veien mot Betlehem bære Maria

et lys, et lys, et lys imot mørketida

 

NORDNORSK JULESALME

Velsigna du dag over fjordan. Velsigna du lys over land.

Velsigna de evige ordan om håp og ei utstrakt hand.

Verg dette lille du ga oss den dagen du fløtta oss hit.

Så vi kjenne du aldri vil la oss forkomme i armod og slit.

 

Vi levde med hua i handa men hadde så sterk ei tru.

Og ett har vi visserlig sanna: Vi e hardhausa vi, som du.

Nå har vi den hardaste ria, vi slit med å karre oss frem

mot lyset og adventstida, d’e langt sør te Betlehem.

 

Guds fred over fjellet og åsen. La det gro der vi bygge og bor.

Guds fred over dyran på båsen og ei frossen og karrig jord.

Du ser oss i mørketids landet, du signe med evige ord.

Husan og fjellet og vannet og folket som leve her nord.

Kirkeloftet i Metodistkirken var som kjent hemmelig jødisk synagoge i 1941/42. Hovedårsaken var den jødiske rabbiner Abraham Isarel Jacobsons nære kontakt og vennskap med metodistpastor Einar Anker Nilsen. Rabbiner Jacobsons barne barn Seth jobber med en biografi om sin farfar, og han besøkte nylig kirken for å få vite mer om den unike kontakten og samarbeidet mellom den jødiske rabbineren og metodistpastoren.

Seth Jacobson hadde 26. november et to timer langt møte i kirken sammen med pastor Kjell Werner Rødder, Bjørn Gunnar Andersen og to representanter for det mosaiske Trossamfunn, synagogeleder Ralph Buchmann og Kristine Lehn fra Det jødiske museet.

Rabbiner Abraham Israel Jacobson flyktet i 1940 til Sverige hvor sønnen Seth vokste opp og tok sin utdannelse. Seth og hans kone har nå i en årrekke bodd i Israel der han har vært forretningsmann. Nå er han pensjonist og skriver en biografi om sin farfar. Rabbiner Abraham Israel Jacobson hadde et svært innholdsrikt og dramatisk liv, blant annet gjorde han mye for å redde europeiske jøder under krigen ved å skaffe dem pass. Årene Abraham Israel Jacobson tjenestegjorde som rabbiner  i Trondheim (1925-40) var en meget viktig periode av hans liv, understreker barnebarnet.

 

For noen uker siden tok Seth Jacobson kontakt med pastor Kjell Werner Rødder hvor han redegjorde for sin bakgrunn, og sitt biografiprosjekt. I samarbeid med det jødiske trossamfunnet i Trondheim ville han gjerne få til et møte i håp om å få fram ytterligere informasjon og dokumentasjon om samarbeidet mellom metodistpastor Einar Anker Nilsen, det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim og hans bestefar.

I løpet av møtet i kirken, kunne Bjørn Gunnar og pastor Kjell Werner gi Seth opplysninger som han satte stor pris på angående både Einar Anker Nilsen, den hemmelige synagogen og Anker Nilsens hjelp til å begrave to jødiske kvinner på jødenes kirkegård i Trondheim med en blanding av jødisk og metodistisk begravelsesrituale. ( Denne epiosden nevner også den kjente britiske krigshistorikeren Martin Gilberty i sin bok “The Unsung Heroes of the Holocaust” (2003), en historiker Seth. Som avslutning på besøket og samtalen ble Seth Jacobson også med opp på kirkeloftet/speiderrommet som fungerte som hemmelig synagoge. Han satte også pris på å høre om samlingen mellom representanter for dagens metodistmenighet og synagogen på kirkeloftet for et drøyt år siden.

Pastor Kjell Werner kunne fortelle Seth om sitt kjennskap til Anker Nilsen fra sin ungdom da Anker Nilsen var prest i Kjells hjemmemenighet, og fra studieårene på Øverås hvor Anker Nilsen var hans lærer. Bjørn Gunnar kjente Anker Nilsen fra pastorens senere besøk i Trondheim, hvor han ofte overnattet hos familien Andersen.

Seth Jacobson har etter møtet tatt kontakt og takket for det han opplevde som en meget rørende og givende samling.

( Du kan lese den spennende historien om den hemmelige synagogen på hjemmesiden vår ved å klikke på denne linken:  HEMMELIG SYNAGOGE

 

 

For meg var ett av mange høydepunkt i siste søndagens gudstjeneste (26.11) noen av salmene vi sang av Charles Wesley:

”Love divine, all loves excelling,
Joy of Heav’n to earth come down;”

I norsk bearbeidelse går de første versene slik:
Kjærlighet som ei har like,

Med Guds Sønn kom til oss ned.

Nå Guds nådes kongerike

Er iblant oss med sin fred.

Jesus, livets lys og kilde,

Synd’res håp og salighet,

Vi i dine øyne milde

Ser Guds dyp av kjærlighet.

Black Friday er ikke advent

Det slo meg at dette er en proklamasjon og et budskap som står i sterk kontrast til mye av det avisene var opptatt av den samme helgen. Der  handlet det mye  om Black Friday. Denne store handledagen ligger så tett opp til kirkeårets begynnelse at mange  derfor knytter  den sammen med adventsforberedelsene og tror begge begivenhetene er en del av en større helhet. Når høstmørket for alvor senker seg over by og land og regnbygene slår mot ruten går vi mann av huse i håp om å gjøre et godt kjøp.

Men for å rydde all mulig forvirring av veien:  ”Black Friday” var og er ikke innledningen til adventstiden. Selv om Black Friday og Advent altså faller sammen i tid, og knyttes til forberedelsene før julehøytiden, representerer de to helt forskjellige syn og tankemønster.

Rett nok har de det felles at det handler om forberedelse. Mens den ene handler om å øke fortjeneste, endre røde tall til sorte tall , dreier det andre seg om å forberede et komme som overgår alt vi kan ønske oss eller drømme om: Guds inntreden i vår verden. Det er feiringen av at Gud tok initiativet til en forsoningsprosess og valgte å komme oss i møte i Jesus.

Håp om en framtid

Men Advent er ikke bare en markering av en mer enn 2000 år gammel begivenhet i historien. Den bærer også håp i seg.  Håpet om en framtid.

Det er dette håpet – selv om det til tider kan synes svakt, og håpet om at Gud har oversikten og bryr seg – selv om han til tider synes å være mer fraværende en nærværende, som gir næring til forventningen om en framtid der fred og frihet, kjærlighet og nåde skal råde grunnen.

Så er spørsmålet hvordan vi forbereder oss; hvor vi leter etter det beste tilbudet og hvordan vi prioriterer tid og resurser. Ventetiden har verdi i seg selv; den som venter på noe godt ikke venter forgjeves.

Finish, then, Thy new creation;
Pure and spotless let us be;
Let us see Thy great salvation
Perfectly restored in Thee;
Changed from glory into glory,
Till in Heav’n we take our place,
Till we cast our crowns before Thee,
Lost in wonder, love, and praise

 

”Gud er ikke ute etter å ta oss!”  ”Gud har OK’et deg!”  ”Gud legger større vekt på nåden og kjærligheten enn synden!” Dette er noen av biskop Hans Växbys kraftfulle formuleringer da han sist helg var i Trondheim for å samtale og preke om hva som kjennetegner metodistkirken. ”Vi er en kirke uten dørvakter og utkastere”, sa biskopen og framholdt ”åpenhet” som metodistkirkens teologiske signatur.

Trondheim Menighet hadde, som allerede disse sitatene viser, med rette sett fram til besøket av biskop (emeritus) Hans Växby den siste novemberhelga ( 25-26/11). Biskopens modne refleksjoner om metodistiske kjerneverdier og kjennetegn, og hans preken om ”Pågående frelse”, ble en inspirerende og nyttig oppsummering av noen høstmåneders fokus på metodistisk identitet. Helgen med Växby ga også meget verdifulle impulser til den forestående konkretiseringen og praktiseringen av menighetens visjon og strategi som vi har jobbet med det siste drøye året.

Det var pastor Kjell Werner Rødder som hadde idéen og tok det prisverdige initiativet til å invitere biskop Hans til Trondheim. De to var på 1960-tallet studiekamerater på Metodistkyrkans Teologiske Seminarium Øverås i Gøteborg. Dermed ble biskopsbesøket også en hyggelig og god «reunion» mellom to av vår kirkes wesleyanske tenkere. ( Ikke som «museumstanker», men transformert og gjort relevant for vår tid. )

I lørdagens seminar/workshop om metodistiske kjerneverdier og kjennetegn, tok biskop Växby (heretter stort sett bare omtalt som Hans) utgangspunkt i tre meget sentrale metodistiske bøker; Book of Dicipline, Book of Worship og The Methodist Hymnal.  – Skal vi lære United Methodist Church å kjenne, kommer vi selvfølgelig ikke utenom disse bøkene, sa Hans. Men etter en gjennomgang av de tre ”grunnskriftene” konkluderte han likevel med at de, verken hver for seg eller sammen, gir fullgode svar på spørsmålet om hva som kjennetegner metodistkirken.

 

En golfstrøm av nåde

– Det er ikke i disse tre bøkene vi finner den virkelige metodistiske identiteten. For å finne den, må vi til noe som ligger mye dypere, til en grunnleggende ånd og kultur i kirken, understreket Hans. Denne ånden/kulturen beskrev han innlevende med bildet av en havstrøm – disse mektige, kontinuerlige bevegelsene av havvann, tusentalls kilometer lange strømmer av massiv energi, med stor betydning for klima og økosystem over hele kloden. (Energien i  Golfstrømmen skal i følge vitenskapen være ca.  21.000 ganger større enn energien i Niagarafallene…)

 

– Det kan blåse mange skiftende vinder i kirken vår, påpekte Hans, men det finnes én grunnleggende, underliggende havstrøm, en ”golfstrøm” som gjør oss til metodistkirke. Denne havstrømmen er den metodistiske nådeteologien, understreket han. Nåden er en dynamisk kraft som påvirker mennesker gjennom en lang livsprosess. Nåden gjennomsyrer ikke bare vår forståelse av kristen tro og liv – men hele troen og livet.

Og hvilke holdninger springer ut av nådeteologien? Jo, raushet og åpenhet mot alle mennesker, sa Hans. – Som metodister har vi mindre behov for å kontrollere og godkjenne andre mennesker. Mange vekkelsesbevegelser har hatt en tendens til slik kontroll av tanker, meninger, holdninger og handlinger. Det har nok skjedd i våre rekker også, men det er/skal ikke være typisk for oss, understreket han.

Det finnes ingen dørvakt/utkaster hos oss. I metodistkirken trenger ikke alle mene det samme; du trenger ikke være enig med alle, heller ikke med presten!

Metodisme er å være beredt til å vandre et stykke, kort eller langt, av et annet menneskes vei. I metodismen finnes en klar innsikt og forståelse av at hvert menneske er i en prosess, og det er Gud som har oversikten.

– Uansett hva jeg har gjort og vært med på, er jeg alltid velkommen tilbake til en virkelig metodistkirke. Hos oss skal mennesker oppleve det samme som ”den bortkomne sønnen” som i lignelsen kom hjem og ble tatt i mot av sin far, sa Hans som også siterte Jesu ord fra Johannesevangeliet (8:11 ) :”Heller ikke jeg fordømmer deg – synd ikke mer”. I denne lignelsen og dette Jesus-ordet rører vi ved kilden til metodistisk identitet og holdning, mente han.

Wesley var ingen systematisk teolog, men en praktisk teolog som ville hjelpe folk å leve rett. Metodistkirken nekter ethvert forsøk på å dele livet i en åndelig og verdslig del. Frelsen og troen har en åndelig og en sosial side – og begge hører med! Vi ønsker å utruste mennesker til engasjement i diakonale, miljømessige og politiske prosjekter.

Vi har et positivt syn på mennesket gjennom vår vektlegging av helliggjørelsen. Den er heller ikke et krav, men en mulighet, sa Hans som ble meget begeistret over et innspill fra en av seminardeltakerne (Anne Jorunn Midtkil) som mente at helliggjørelsen betyr at Gud ser et utviklingspotensial, et grunnlag for vekst, i hver enkelt av oss. Ja, så godt likte han denne formuleringen at han sitatet i sin preken om ”Ongoing salvation” på søndagen gudstjeneste.

”Ongoing Salvation”

Trondheim menighet er ikke stor, men i søndagens internasjonale gudstjeneste deltok medlemmer og venner av menigheten fra Japan, Ghana, Italia og Antigua med orgelspill, skriftlesninger og bønner. Flere av dem ganske nye blant oss (bare noen uker) men allerede villige til å bidra til gudstjenestefellesskapet! Det er også nåde og velsignelse! Hjertelig takk til Diana, Tamisha, Takako, Ernestina og Paolo!

 

En velsignelse var i høyeste grad også saksofonisten John Pål Inderbergs spill. (John Pål er en nestor og ruvende skikkelse i norsk musikkliv. En Norges ledende (jazz)saksofonister, improvisatorer og pedagoger). Gående oppover midtgangen, koblet han seg på organist Takakos Bach-preludium og improviserte Bach gradvis over i en norsk folketone (solo) før saksofon og orgel igjen forente seg i Bach. Tilsvarende grep, over en annen Bach-melodi, gjorde John Pål og Takako også som postludium! Det var så flott! I tillegg spilte John Pål, som er metodist-menighetsbarn, under nattverdsutdelingen. Da gled Amazing Grace over i en gammel, norsk salmetone. Mektig, ja direkte oppbyggelig!

 

Ikke et krav, men en mulighet

Biskop Hans Växby prekte over temaet ”Ongoing Salvation” (pågående/fortsatt frelse). Med referanser til bibelsteder og utsagn av John Wesley, poengterte biskop Hans at frelse er summen/resultatet av rettferdiggjørelse og helliggjørelse.

– Frelsen ikke er en engangshendelse, den er begynnelsen til noe mer. Frelsen er en prosess som varer hele (tros)livet  og den prosessen er helliggjørelsen. For  ”på samme måte som vi er rettferdiggjort ved tro, så helliggjøres vi ved tro”, sa Hans og siterte kirkefader John Wesley. Det betyr at vi kan gå skritt for skritt i tro. Hvert nytt skritt i samme retning som det første – og hele tiden er vi omsluttet av Guds nåde.

– Helliggjørelsen er heller ikke et krav fra Guds side, men en mulighet. Gud krever ikke, han gir. Helliggjørelsen betyr at ”Gud ser et vekstpotensial i deg”, sa biskop Hans og lånte et sitat fra lørdagens ”workshop” om metodistisk identitet.

Biskop Hans innledet sin preken med at hele menigheten sammen høytleste et vers fra Filipperbrevet (1:6) – og prekenen ble avsluttet med høytlesing av det samme verset – med én endring som bare understreket at frelsen, ved Guds nåde, pågår og fortsetter i hver enkelt av oss:

 

Takk biskop Hans – og du er særdeles velkommen tilbake til Trondheim!

—

 

–