Hva er det som er så spesielt med denne kjerka vår? Hva skyltes det at den metodistiske vekkelsen spredte seg fra England og fikk fortfeste på alle kontinenter?

Skyldtes det at den var en bevegelse båret oppe av disiplin og edruelighet, av entusiasme og sterke åndelige opplevelser? At den var gjennomorganisert med regler, reguleringer og sin egen ”book of diciplin”? Eller skyldtes det at den ble et Guds arbeidsredskap fordi den møtte mennesker der de var og evnet å ta pulsen på samfunnet omkring?

En vesentlig del av det teologiske svaret vil nok være forståelsen av hva Gud i sin godhet og nåde har gjort for oss og gjør i oss. Men hva er det da som skjer når kirken vår mister innflytelse, noe av grepet?

Sånt trigger min nysgjerrighet og utfordrer min tenkning.

Endringer påvirker

Som ung teologistudent hadde jeg gleden av å tjenestegjøre i en stor Metodistmenighet i Ohio. Menigheten lå i det såkalte rustbeltet i USA. Det var en veldrevet og etter mine begreper en velsituert og framgangsrik menighet. Vi var en stab på 12 heltidsansatte der fem av oss hadde pastorale funksjoner. Menigheten drev en hel underskog av aktiviteter for barn og unge, hadde flere kor og musikalske tilbud samt drev hjelpearbeid både hjemme/lokalt og ute på misjonsmarken.

Denne menigheten er ikke lenger hva den var. Den har fulgt konjunktursvingningene i samfunnet rundt seg. Medlemstallet har sunket betydelig og selv om menigheten fortsatt er aktiv synes aktiviteten å være lavere om jeg skal dømme etter meldinger på hjemmeside og face book.

Men slik er det jo. Det som engang var blomstrende virksomheter flater ut om de ikke makter å følge med; rammes de av tilbakegang og stagnasjon. Slik er det fordi vi påvirkes og utfordres av endringene som skjer omkring oss.

Helbredelsesprosess

Jeg tror derfor at Kirkerådets direktør i ­avdeling for menighetsutvikling Paul Erik Wigernes har helt rett når han til Vårt Lands journalist Kjell Kvamme uttaler( 28.07.17):

”- Kirken må ydmykt lytte til mennesker og endringer i ­tiden. I kirken ligger en rastløshet som alltid søker å formidle Guds kjærlighet i ord og handling.

– Kirken trenger å lytte til «nødsbildet», det som mennesker opplever som vanskelig i livet, de store livsspørsmålene.

– Hvordan ser vår søken etter Gud ut nå, hva skaper avstand mellom mennesker og mellom mennesker og Gud?”

Vi lever i et endret eksistensielt landskap. Dominerende vestlig teologi har snakket mye om skyld og behovet for en nådig Gud. Det trenger vi å høre. Samtidig står vi som metodister i en tradisjon der forståelsen av Guds nåde ikke bare handler om et slags juridisk rettsoppgjør; om å bli fri fra skyld og dom. I stor grad dreier det seg om, inspirert fra østkirkens tenkemåte, en helbredelsesprosess –  en frigjøring fra syndens makt. Det dreier seg om indre frigjøring og restaurering av selvbildet. Denne optimistiske troen på hva Gud kan utrette i og gjennom mennesker,  står sentralt i vår måte å tenke om både menighet og troens liv.

Forandringen som skjer rundt oss rommer også nye muligheter. Og nettopp derfor trenger vi en økt bevissthet om hvem vi er og hva vi står for å kunne leve i og med endring. Trygge i vår egen identitet, kan vi la oss utfordre av endringene – samtidig som vi stoler på tradisjonene. Jeg sier ja, takk begge deler.

–

Bare åtte måneder gammel var Edith Alvilde Pettersen (den gang Aronsen) blant de tvangsevakuerte finnmarkingene som i november 1944 ble innlosjert i Trondheim Metodistkirke. Sist fredag var hun for første gang tilbake i kirken – hvor hun også ble døpt under oppholdet for 73 år siden.

– Jeg har ønsket å komme hit i mange år, ja hele livet, forteller Edith Alvilde Pettersen – meget takknemlig for at det lot seg gjøre for henne og familien (mannen Jens Petter, datteren Inger-Lise Eieland og de to barnebarna Elisabeth og Aron) å komme inn i kirken fredag 28. juli. Det var målet for en slags «pilegrimsreise» på jakt etter røtter og viktig familiehistorie. De fikk se kirkesalen hvor Edith Alvilde sov, døpefonten hvor hun ble døpt, og Wesleysalen hvor hun og familien spiste. Ja, lille Edith Alvilde og foreldrene er avbildet på et av de få fotografiene som finnes fra tiden i kirken. Under et måltid i Wesleysalen, ligger hun i sin mors armer og ser ut til å bli ammet. ( bilde under, innringet nederst t.v.)

Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms handler om de tyske okkupasjonsstyrkenes evakuering og rasering av landsdelen under tilbaketoget fra Murmanskfronten mot slutten av andre verdenskrig. Tyskerne tok i bruk ”den brente jords taktikk” for å hindre den sovjetiske Røde armé (som frigjorde deler av Finnmark) i å dra nytte av ressursene dit de kom.

Det var i slutten av oktober 1944 Hitler beordret iverksettelse av tvangsevakuering av en sivilbefolkning på over 60 000 mennesker. ”Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass”, understreket Hitler i sitt direktiv. De som motsatte seg evakuering ville bli skutt. Alt skulle brennes og ødelegges. Tyskerne satte fyr på hus, fjøs og brygger, slaktet husdyr og tvang befolkningen sørover med båter. Motstanden mot å evakuere var likevel stor. Omkring 25 000 klarte å flykte unna og gjemme seg for de tyske soldatene gjennom vinteren 1944/45 i fjell, skog og på vidda – i gammer, huler, og hvelvede båtvrak og gruveganger.

Nord-Troms og Finnmark sto for omkring en tredel av den samlede materielle krigsskaden i Norge. Tyskernes systematiske og omfattende ødeleggelse av landsdelen den siste krigsvinteren ble av kong Olav V omtalt som ”den største katastrofen i norsk historie siden svartedauen”.

Det ble et sterkt, godt og viktig ”gjensyn” med Metodistkirken i Trondheim for Edith Alvilde. Hun husker naturlig nok ikke noe fra oppholdet i kirken selv. Det lille hun vet, har hun hørt av foreldrene og lest seg til. De gamle snakket og fortalte veldig lite om krigen og opplevelsene under evakueringen, forteller hun. Det var liksom et «ikketema». Etter krigen var det bare gjenoppbygging og framtid som gjaldt.

Derfor var det også ganske sent i livet at Edith Alvilde ble klar over at hun faktisk ble døpt mens familien ”bodde” i Metodistkirken. Under en opprydding i foreldrenes eiendeler, fant hun et stykke papir hvor det var notert at hun ble døpt i Metodistkirken i Trondheim av sin bestefar Abel Persen. Han var i tillegg til fisker og smed, en bibelkyndig og respektert legpredikant. Bestefar Abel er også gjenkjennelig på et fotografi fra kirkesalen julen 1944, hvor han ligger og sover i en kirkebenk (nederst t.v. på bildet).

Flyktet over fjellet

Før evakueringen bodde familien på fire i Lakselvdalen i Porsanger, Finnmark; mor Elisabeth Agnete Aronsen (født Persen), far Nils Anreas Aronsen, Elisabeth Alvilde og broren Åsmund. Som så mange finnmarkinger ville de slett ikke bli tvangsflyttet sørover. Derfor flyktet de i første omgang over fjellet til en setergamme besteforeldrene hadde i Stabbursdalen hvor de planla å skjule seg og leve inntil krigen var slutt. En strabasiøs ferd i oktober/november 1944, med det de maktet å få med seg av eiendeler. Lille Edith Alvilde ble båret i en ryggsekk over fjellet.

Men tyskerne ble klar over at det var folk på den avsidesliggende seteren i Stabbursdalen, og kom for å hente dem med makt. Edith Alvildes mor, Elisabeth Agnete, strittet først imot. Hun nektet å la seg og familien evakuere. Det gikk så langt at tyskerne truet med å skyte henne før hun resignerte. Tyskerne fraktet familien (også besteforeldrene)fra Stabbursdalen til Porsanger som var ”utskipingshavn” for tvangsevakuerte.

De tyske transportene med lasteskipene «Karl Arp» og «Adolf Binder» fra Porsanger i november 1944 med til sammen omkring 3000 tvangsevakuerte, er beskrevet som de verste. I lasterommet på «Karl Arps» ble 1900 mennesker stuet sammen med to toaletter på deling. Smittsomme sykdommer spredte seg raskt på begge skipene, og folk døde både underveis og etter at skipene hadde nådd Narvik. Derfra ble Edith Alvildes familie evakuert videre sørover til Trondheim.

I Trondheim ble de, sammen med mange andre, innlosjert i Metodistkirken. En rekke kirker, skoler og forsamlingshus i byen ble tatt i bruk for å gi de omkring 15000 (!) tvangsevakuerte som kom til Trondheim tak over hodet i en ”transittperiode” før de ble flyttet og bosatt på ulike steder i Midt-Norge.

Edith Alvilde og hennes foreldre (Elisabeth Agnete og Nils Andreas Aronsen), broren Åsmund og besteforeldrene ble etter hvert sendt med båt til Åfjord hvor de bodde på en bondegård (Meland). Meland-folket åpnet raust for mottak av 15 evakuerte. Selv om familien hele tiden lengtet nordover hadde de de bra i Åfjord. Bestefar Aron fikk både fiske og ikke minst praktisere sitt håndverk i gårdens smie.

Viktig for å forstå

Dagen før Edith Alvilde besøkte Metodistkirken, hadde de vært på Meland-gården i Åfjord. Der fikk de blant annet se en kniv, med en takk inngravert, som bestefar Aaron hadde smidd som avskjedsgave før familien satte kursen nordover igjen en stund etter etter frigjøringen.

– Jeg er så utrolig glad for at endelig fikk gjennomført denne turen og besøke både Metodistkirka i Trondheim og gården i Åfjord. Selv om jeg var så liten at jeg ikke husker noe, så vet jeg jo at dette dreier seg om viktige hendelser i livet mitt og min families historie. Det hjelper meg å forstå enda bedre hva far og mor og besteforeldrene mine faktisk måtte gjennomgå og ofre. De hadde det sannelig tøft; måtte bryte opp fra hjemmene sine, og visste ikke om de noen gang kunne vende tilbake. Jeg blir både litt trist og samtidig takknemlig – til mine foreldre og besteforeldre og til alle i Trondheim og Trøndelag som stilte opp og hjalp oss evakuerte, sier Edith Alvilde.

Hjem til ruiner

Etter krigens slutt i mai 1945, ville hennes foreldre og besteforeldre tilbake nordover så fort som mulig, selv om norske myndigheter nedla midlertidig forbud mot å reise tilbake til de utbrente landsdelen. «Enhver som blir påtruffet vil ubønnhørlig bli sendt tilbake og kan risikere å bli stilt til ansvar for sin handlemåte», het det i forbudet som ble kunngjort i landets aviser 15. mai 1945.

Forbudet ble i stor grad ignorert i det som i praksis ble en stor, sivil ulydighetsaksjon. 40 prosent av de evakuerte fra Finnmark reiste hjem allerede første sommeren etter krigen, og ved utgangen av 1946 hadde hele 90 prosent av befolkningen returnert til hjemplassene sine. Den spontane tilbakeflyttingen var problematisk fordi alt manglet: materialer, transport, håndverkere og penger. De første som kom, måtte bo i telt eller bygge seg skjul av det de måtte finne i ruinene. Vinteren 1945-1946 var hard for de som vendte hjem til branntomter. Den varige gjenreisninga av hus og infrastruktur kom først i gang for alvor våren 1947.

Edith Alvildes familie kom hjem til en totalt nedbrent gård i Lakselvdalen. Alle bygninger var brent og rasert. I første omgang bygde de jordgammer til å bo i og som fjøs til noen få husdyr. Før de flyktet for tyskerne i november 1944 hadde de grav ned en del redskaper og gjenstander som de nå kunne bruke. Den økonomiske støtten/kompensasjonen fra myndighetene var liten og materialene ganske dårlige. Familien fikk etter hvert bygget en ”svenskebrakke” med to rom og et bad hvor de bodde lenge. Senere er det reist nye hus, og Edith Alvilde og ektemannen Lens Petter bor på gården i Lakselvdalen den dag i dag.

—

( Den tyske tilbaketrekningen og raseringen av Finnmark og Nord-Troms, påførte befolkningen særdeles store påkjenninger både av materiell og ikke minst følelsesmessig art. Det er ikke forsket skikkelig på hvor mange som døde som en følge av tvangsevakueringen, overvintringen og krigshandlingene i landsdelen den siste krigsvinteren. Tallene er derfor usikre, men man regner som sikkert at minst 300 menneskeliv gikk tapt.

Dessuten ble 12 000 bolighus, hvorav 6000 gårdsbruk, 500 større og mindre industrielle bedrifter, alle transportmidler, all buskap, 20 kirker, 15 prestegårder, 150 skoler, 21 medisinske anstalter med 578 senger og 200 fiskebruk ødelagt. Det gjorde også 350 større fiskefartøy med fiskeredskaper og flere tusen småbåter – det var viktig for tyskerne å ødelegge disse, for slike båter var jo redskap til å skaffe mat og kunne også brukes til transport. Videre ble 180 fyr ble ødelagt, samt 22 000 telegrafstolper, 118 elektrisitetsverk og 1066 elektriske motorer. )

—

Takkedag-gudstjenesten 18. juni ble, som seg hør og bør, preget av takknemlighet. Og den gikk i alle retninger: til ansatte fra menighet, fra ansatte til menighet – og fra menighet og ansatte til Gud. Og pastor Kjell Werner Rødder overrakte i takknemlighet et vakkert ikon til menigheten!

Leder av Personalkomiteen, Anne Jorunn Midtkil, takket våre tre supre ansatte: pastor Kjell Werner Rødder, menighetsrådgiver Jon Løvland og organist Takako Ueno. De har alle en arbeidssituasjon som medfører en del spising ute, og de fikk derfor hvert sitt gavekort til bruk på restaurant Egon. Samtidig kunne Anne Jorunn fastslå at vi heldigvis kan se fram til et nytt arbeidsår med den samme flotte trioen!

Men de ansatte takket i høyeste grad også. Det håndmalte, ”glødende” vakre ikonet pastor Rødder overrakte menigheten, har lenge vært i hans private eie, men nå ville han at menigheten skulle få det. Han begrunnet gaven med møtet og erfaringene han har gjort med Trondheim menighet, mottakelsen han har følt og tjenesten han har fått gjøre det siste året. Opplevelser som gjør at Kjell Werner personlig beskrev det tilbakelagte arbeidsåret i Trondheim som det rikeste av alle hans år som menighetsprest. (Og så er det jo vi/menigheten som er blitt beriket av hans tjeneste…)

Også menighetsrådgiver Jon Løvland takket for et spennende og godt arbeidsår, og uttrykte stor takknemlighet for den reisen han har fått gjøre, og skal fortsette, sammen med menigheten vår. (En reise også vi/menighet ser fram til å fortsette sammen med ham.)

Organist Takako Ueno takket å sin måte med vakkert orgelspill gjennom hele gudstjenesten, og et særdeles velspilt og flott postludium (av J.S. Bach) som bekreftet Bachs utsagn om sin egen musikk; at hver tone er til Guds ære! Slik sammenfattet Takako vår felles takk til Gud for et inspirerende og godt arbeidsår.

Med ”Klar, ferdig – GOD!” som prekentema, tok pastor Kjell Werner Rødder utgangspunkt i Paulus brev til Timoteus. Prekenen ble en sterk oppfordring til å omsette Guds velsignelse, kjærlighet og omsorg til oss – til andre. Der barmhjertighet og kjærlighet bor, der bor også Gud!

Over 60 frammøtte var vitne til en (kirke)historisk handling da Christine Marie Hassenstab (68) ble ordinert til prest i ”Roman Catholic Women Priests” i Trondheim Metodistkirke lørdag 17. juni. Vår pastor Kjell Werner Rødder var en av flere som deltok i ordinasjonen ved å legge sine hender på Hassenstabs hode.

Et svart sau var plassert på alteret under hele ordinasjonsgudstjenesten. Det «svarte fåret» er blitt et symbol for RCWP-bevegelsen. – Vi er jo i noens øyne en gjeng kjettere, sa biskop Patricia Fresen, med et glimt i øyet, da hun ved ordinasjonens start satte sauen på alteret. – Men Jesus gjorde ingen forskjell på hvite og svarte sauer, understreket hun.

RCWP er en katolsk grasrot/undergrunnsbevegelse som ønsker at den katolske kirke skal anerkjenne og ordinere kvinnelige prester. RCWP ser på seg selv som «innenfor», og regner seg som en del av den Romersk Katolske Kirke, men den offisielle kirken vil ikke ha noe med bevegelsen og dens prester å gjøre. Hassenstab ble i praksis ekskommunisert (stengt ute fra sakramentene) i det øyeblikk hun lot seg ordinere lørdag.

Inkluderende

RCWP mener de står i forlengelsen av en tidligkristen tradisjon og viser til at kvinner tjenestegjorde som diakoner, prester og biskoper i kirken fram til det sjette århundre. I tillegg til sin kamp for kvinnelige katolske prester, oppleves RCWP som et fristed for mange skilte katolikker, og bevegelsen inkluderer gjerne lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. RCWP praktiserer ikke sølibat, og de aller fleste av bevegelsens prester i USA, Europa og Latin-Amerika er gift. Hassenstab er selv gift med professor i statsvitenskap ved NTNU, Sabrina P. Ramet, som skiftet kjønn på 1980-tallet.

Lørdagens ordinasjon ble en spesiell og sterk opplevelse. Den ga inntrykk av RCWP som meget åpen, inkluderende og demokratisk kirkelig bevegelse. Etter selve ordniasjonshandlingen ble alle som var i kirken, og følte for det, invitert til å komme fram og legge sine hender på den nyordinerte prestens hode. Den køen ble lang! RCWP praktiserer også helt åpent nattverdsbord, og ordinasjonen ble avsluttet med nattverd hvor alle fikk både brød og vin – inkludert de tre tilstedeværende Trondheims-metodistene.

Takknemlig

Christine «Chris» Marie Hassenstab er meget takknemlig for at Metodistkirken i Trondheim stilte kirken til disposisjon for ordinasjonen. Alternativet hadde vært et hotellrom. Det hadde fungert det også, men å bli ordinert i en kirke er usammenligbart bedre, sa Hassenstab til hjemmesiden umiddelbart før ordinasjonen lørdag.

– Fra USA kjenner jeg United Methodist Church som en raus, åpen og inkluderende kirke som med sosial hellighet gjerne går i front i kampen for rettferdighet og støtte til minoriteter og . Det samme inntrykket fikk jeg da jeg sjekket Trondheim Metodistkirkes hjemmeside, sier Chris om hvorfor RCWP henvendte seg til metodistmenigheten i Trondheim om leie av kirken.

­– For oss var det naturlig å åpne kirken for en slik handling, sier pastor Kjell Werner Rødder. Vi står som kirke og menighet i en teologisk og historisk tradisjon der vi ønsker å være åpne og inkluderende også overfor grupper og menensker som ikke får mest oppmerksomhet eller respekt, forklarer han.

– Slik menigheten vår åpnet kirken for det historiske, samepoliske møtet i 1917, for en hemmlig jødisk synagoge under krigen, og for asylsøkere på 1990-tallet, ønsker vi også i vår egen tid å vise en radikal gjestfrihet. Å stille kirken til rådghet for denne ordinasjonen er én måte å praktisere det på, sier Rødder. I motsening til den katolske kirke har vi i vår metodistiske tradisjon dessuten ikke problem med ordinasjon av kvinnelige prester eller biskoper, for den del. Og la meg legge til; ordinasjonen av Christine Hassenstab ble en sterk og flott opplevelse, sier pastor Kjell Werner Rødder.

Sosialt engasjert

Christine «Chris» Hassenstab er opprinnelig fra USA, født i St. Paul, Minnesota. Hun er utdannet jurist, og jobbet i mange år som forsvarsadvokat i Seattle før hun i 2001 flyttet til Norge og jobb ved Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet i Trondheim sammen med sin livsledsager. I 2010 tok hun doktorgrad ved NTNU over emnet: «Body Law and the Body of Law» (A comparative study of Social Norm Inclusion in Norwegian and American Laws). Hun har også tatt masterstudium i teologi.

Juristen, sosiologen og teologen Hassenstab er brennende opptatt av sosiale spørsmål. Hun har levd både sitt yrkesliv, privatliv og kirkeliv i skjæringspunktet mellom kirke/tro og samfunn. Ved to anledninger ble hun arretsert for protest mot USAs forsvarsbudsjett, særlig Trident-ubåtprogrammet.

Fra hun kom til Trondheim i 2001, har Hassenstab vært medlem av den katolske kirken i byen. Hun vakte oppsikt da hun høsten 2009, som den første, var den første som varslet politiet om at daværende katolsk biskop i Trondheim, Georg Müller, hadde begått seksuelt misbruk av mindreåroige.

Klar til å bli prest

Hassenstab ble ordinert til diakon i RCWP i 2012. Normalt skulle presteordinasjonen fulgt to-tre år senere, men ble utsatt av helsemessige årsaker. Hassenstab hadde nemlig en megetalvorlig fallulykke i en trapp, og tilbrakte fem måneder på sykehus etterfulgt av omfattende opptrening. Hun plages fortsatt med smerter og nedsatt førlighet i en arm og fot.

– Om kroppen ennå ikke er helt god, er Christine i hjertet klar for å bli prest, understreket biskop Patricia som i sin preken og hilsen til Hassenstab tok utgangspunkt i bibelteksten om Jesu møte med kvinnen ved brønnen.

– Chris, på sammem låte som denne kvinnen har også du hatt et møte med Jesus. Du har smakt det levende vannet, og du vil raust dele det til andre, sa biskop Patrica. Hun var imponert og rørt over måten Hassenstab har taklet fallulykken på.

– Chris forbanner ikke ulykken og smertene slik mange av oss ville gjort. Tvert i mot har hun sagt til meg at den har lært henne mye om seg selv; om livet, om andre mennesker, om smerte og tålmodighet og gitt henne sterkere forståelse for andres lidelse. Chris, dette er erfaringer og holdninger som gjør at jeg vet at du vil bli til stor velsignelse for alle mennesker du skal tjene og møte som prest, sa biskop Patricia.

Som ordinert prest vil Christine Hassenstab vil lede en «huskirke». Der vil hun regelmessig  forrette nattverd, og andre sakramenter etter behov. Husmenigheten er også engasjert i sosiale spørsmål og arbeid, blant annet knyttet til romfolk, miljøspørsmål og homofobi.

—-

Nå sier de det vel ikke akkurat slik, men det er det de mener! I alle fall ber Biskopsrådet innen United Methodist Church president Donald Trump omgjøre  beslutningen om å trekke USA ut av Parisavtalen. I en uttalelse sier biskopsrådets president biskop Bruce R. Ough at Trumps avgjørelse var nedslående, og at den vil forverre tilstanden på en planet som allerede er i dårlig forfatning grunnet overforbruk og misbruk av ressurser.

Biskop Ough (bildet under) understreker at The United Methodist Church vil fortsette å oppfordre til modig lederskap og jobbe for en klimapolitikk med røtter i rettferdighet og bærekraft.

”Ved å bry oss om Guds folk og Guds planet, tilbyr vi oss selv som instrumenter for Guds fornyende ånd i verden – som vil fremme sosial og klimamessig hellighet. det vil vi gjøre gjennom å utfordre de som står for en politikk og praksis som ignorerer de fattige, utnytter de svake og skader miljøet»,

sier biskop Bruce i sin uttalelse på vegne av hele Council of Bishops of The United Methodist Church.

Du kan lese hele uttalelsen her – og det anbefales: Biskopsrådet mot Trump

Biskopsrådets uttalelse er godt i tråd med en Facebook-kommentar som vår biskop (for Norden og Baltikum) Christian Alsted publiserte samme dag som Trump kunngjorde sin beslutning:

”President Trump’s avgjørelse om å trekke USA ut av Parisavtalen gjør dagen i fag til en mørk dag for de fattigste mennesker i verden som allerede merker effekten av klimaendringene, og en mørk dag for våre barn og barnebarn som må leve med konsekvensene av våre handlinger”,

skrev biskop Alsted samtidig som han linket til en video som verdensbanken har laget om flom og oversvømmelser som en følge av klimaendringer: http://www.worldbank.org/climate

Bare en kort melding for å varsle at Metodistkirkens General Board of Church and Society (Rådet for kirke og samfunn ) 1. juni lanserte en ny og vesentlig forbedret hjemmeside! GBCS er et «signatur-organ» innen The United Methodist Church og representerer på mange måter vårt kirkelige DNA i sitt arbeid med viktige saker i skjæringspunktet mellom kirke/teologi og samfunn. Alle bevisste metodister – og alle som ønsker å vite hva vi som kirke står for – oppfordres til å følge denne hjememsiden: CHURCH and SOCIETY

En global arbeidsgruppe for å styrke kirkens forhold til urfolk og urfolks rettigheter, er etablert innen United Methodist Church. Markeringen av samejubileet Tråante 2017 i Trondheim i februar (blant annet i Trondheim Metodistkirke), var ”fødselshjelp” til etableringen.

 Det er UMC General Board of Church and Society (Rådet for Kirke og Samfunn) som står bak opprettelsen av arbeidsgruppen ”United Methodist Global Working Group on Indigenous Peoples”, opplyser kirkens nyhetstjeneste UMC News. Gruppen skal fokusere på fire hovedområder: urfolks rettigheter til vann og land, urfolks selvbestemmelse og suverenitet, urfolksteologi/åndelighet og urfolks språk og kultur.

( Du kan lese nyhetsartikkelen her, og det anbefales: http://www.umc.org/news-and-media/connecting-worldwide-as-indigenous-peoples )

På Generalkonferansen i Tampa, Florida i 2012, ble det holdt en spesiell gudstjeneste med ”anger og forsoning” overfor urfolk som tema. (”An Act of Repentance toward Healing Relationships with Indigenous People”) Gudstjenesten skulle markere starten på en ”åndelig helbredelses-prosess” mellom UMC og urfolk. Den nye arbeidsgruppen ønsker å å bringe kirkens forhold til urfolk et skritt videre.

– Det vi mener er: Hvordan går vi videre fra gudstjeneste, ut av kirkens dører og inn i urfolkenes samfunn?, sier Liberato ”Levi” Bautista. (bildet)  Han ledet den internasjonale gruppen som gjestet Trondheim under samejubileet, og er sentral i opprettelsen av arbeidsgruppen. Bautista er Assistant General Secretary for United Nations and International Affairs for the General Board of Church and Society (GBCS).

Bautista, som er fra Filippinene, og en rekke metodister med urfolkbakgrunn deltok i feiringen av samejubileet Tråante 2017 i februar. Dagen før den samiske nasjonaldagen, deltok de i gudstjenesten i Trondheim Metodistkirke, og avdukingen av plaketten som viser at kirken er UMC Historic Site – (fordi kirken i Trondheim åpnet sine dører for det første samepolitiske landsmøtet i 1917 – og fordi kirkeloftet var hemmelig jødisk synagoge i 1941/42). Bildene under er fra vår «urfolksgudstjeneste» søndag 5. februar:

Under jubileumsfeiringen i Trondheim startet også et seminar om kirken og urfolk som fortsatte på Folkehøgskolen i Nord-Norge (tidligere Soltun). Opplevelsene og erfaringene fra Trondheim og Soltun, og møtet med representanter for det samiske urfolket, var viktige hendelser i forbindelse med etableringen av United Methodist Global Working Group on Indigenous Peoples.

Arbeidsgruppen skal ikke bli en ny og budsjettyngende ”struktur” innen kirken. Ideen er mer en felles, global arbeidsplattform for utveksling av felles erfaringer, utfordringer og samarbeid. Hovedarbeidsredskapet blir e-post og artikler. Dessuten vil gruppen benytte anledningen til å samle flest mulig av medlemmene i forbindelse med FNs årlige forum for urfolk ( U.N. Permanent Forum on Indigenous Issues).

Det er en risikosport å prøve å forutsi og forutberegne Gud. For om vi gjør oss opp alt for bestemte meninger om hvordan Gud gir seg tilkjenne, risikerer vi at hans besøk går oss forbi. Vi må nok leve med det ukjente.

 Vi kjenner igjen dette mønsteret fra egne liv. Det er ikke mye vi på forhånd kunne regne ut av det som ble våre liv, våre dager og år. Det er ikke vi som har kontrollen. Vi forstår det muligens bedre når vi ser bakover på det som skjedde. Når vi ser sammenhenger og konsekvenser kan vi ane Guds finger, ja kanskje til og med våge å snakke om hans plan.

Slik er det også med framtiden. Vi kan ikke rive den til oss for å tvinge fram det vi ønsker skal skje. Vi må øve oss i å vente, være lydhøre, forberedt på overraskelser men alltid klar til ”å fange vinden”. Slik er det i Guds rike.

Den store overraskelsen

Pinsen, Åndens høytid står for døren. Når Peter står fram på pinsedag drar også han opp de store linjene både bakover og framover.

I Apostlenes gjerninger gir Lukas oss dramatikken i det som skjedde denne første dagen i en ny æra, og han følger opp med å fortelle om de 30 første årene i den unge kirkens liv. Han gir oss detaljene om gledene og utfordringene, om seirene og nederlagene. Nettopp det gjør ham og fortellingen troverdig.

Apostelen Peter var en av dem som hadde latt seg begeistre, slått av undring av det Jesus fortalte og underviste om. Som så mange andre ble han overivrig da han så undrene Jesus gjorde. Jesus måtte stagge deres utålmodighet og hadde i klartekst sagt til dem ”vent”. Men da det ventede inntraff ble alle overrasket. Ånden var den uventede gjesten og den store overraskelsen.

Så er det en risikosport å prøve å forutberegne Gud. For om vi gjør oss opp alt for bestemte meninger om hvordan Gud gir seg tilkjenne, risikerer vi at hans besøk går oss forbi. Men det handler altså om å være klar. Det handler om å eie en beredskap fordi vi sammen bærer på en lengsel, en tro og et håp og det er dette som knytter oss sammen til Gud og til hverandre.

Ut i det ukjente – i tro

Prekenen som biskop Sally Dyck møtte oss med i juni for et år siden (bildene under) har fulgt meg gjennom dager og måneder som er gått:

«Fortiden jager oss. For kirken finnes det ingen vei tilbake. Han (Gud) utfordrer oss til å våge gå og bli den kirken vi er kalt til å være», sa biskopen.

«Motløshet er blitt vår største fiende. Ja, mange er til og med blitt redde for å håpe», sa biskop Sally.” Men vi er kalt til å gå i tro – og til å synliggjøre hva tro, håp og kjærlighet er i verden.”

Så finnes det alltid en vei videre. Vi finner den når vi lytter til Guds kall; når vi er villige til og våger å ta skrittet ut i det ukjente, når vi tør begynne å gå uten å vite i detalj hvor veien fører oss. Det er en annen slags risikosport det. Da er det ikke lenger vi som har kontrollen, men Gud.

Kjell Werner

16 kjente sin besøkelsestid og fant veien til grotteandakten på Ladestien søndag. Der gikk vi konkret og sanselig fra lyset, inn i mørket og ut i lyset igjen. En vandring og opplevelse som også billedlig kan illustrere hva mange av oss innimellom kan erfare i egne liv. En andakt som understreket håpet om at det finnes en vei fra mørket og ut i lyset og et løfte om framtid.

Grotteandakten startet med at alle, iført hodelykter, deltok i tenningen av hundrevis av te-lys langs grottegangen og på utspring i den grovhuggede steinveggen inn mot selve grottehula. Der ble ytterligere et vell av te-lys tent. Tilsammen flere hundre små lyspunkt i grottemørket. Spennende og flott for store og små!

La det allerede nå rettes en kjempetakk til Anne Jorunn (Midtkil) som for andre året på rad påtok seg å planlegge og gjennomføre denne ganske unike grotteandakten. På Anne Jorunn-vis gjøres det med ekte engasjement og med en usvikelig sans for både praktiske, estetiske og teologiske detaljer som ikke bare imponerer veldig, men berører sterkt! Ære være! Heldige med været var vi også. Overskyet, men vindstille og behagelige 17-18 grader. Noen timer etter turen kom regnet med nordvest vind og temperaturfall, men da var metodistene kommet hjem!

Fra mørke til lys er et naturlig og selvfølgelig grunntema for grotteandakten. Den såkalte Pålsmo-grotta ved den populære turstien på Lade, er fortsatt er en «hemmlighet» for mange. Grotta har to inn/utganger – slik at man kan gå inn en vei og ut den andre. For andaktens tema gir det en «flyt» som passer veldig godt. Det var bløtere i grotta i år enn i fjor. «Gulvet» var steinete og småslepit med flere søledammer. Flere steder dryppet den vann fra taket og det rant vann langs veggene. Klamt og småkaldt. Det ga bare mer stemning og kontrast fra lyset og 18 grader ute!

Etter den innledende lystennings-dugnaden, samlet alle seg utenfor ved inngangen til grotta hvor vi sang den flotte (vår)salmen «Himmelen blåner for vårt øye». (Teksten er så bra at den er gjengitt på slutten av dette referatet.) Etter salmen fulgte vi den te-lys opplyste hulegangen inn til selve grotta igjen. Der hadde Anne Jorunn dekket et alter (hvit duk og lys over en kabeltrommel).

Hun leste profetordene fra Jeremia 29:10-14  – og i den mørke grotta, i skinnet av te-lys og hodelykter, reflekterte hun tankevekkende og oppmuntrende om en Gud som hører bønn, en Gud som lar seg finne og en Gud som har fredstanker og vil gi framtid og håp – til alle mennesker.

10 Så sier Herren: Når sytti år er gått for Babel, skal jeg se til dere. Da skal jeg oppfylle mitt gode løfte for dere og føre dere tilbake til dette stedet. 11 For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

   12 Når dere kaller på meg og kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere. 13 Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte, 14 lar jeg dere finne meg, sier Herren. Så vil jeg vende skjebnen for dere og samle dere fra alle de folkeslag og steder som jeg har drevet dere bort til, sier Herren. Jeg skal føre dere tilbake til det stedet jeg førte dere bort fra i eksil.

Etter en forbønnstund og lystenning gikk vi ut av den mørke og litt klamme grotta igjen – og ute i lyset og varmen – med nygrønnt bladverk i trærne rundt oss – sang vi «Den blomstertid nå kommer» før en fellesbønn av velsignelsen avsluttet en velsignet grotte-andakts-opplevelse!

Og så var det grilling på svabergskanten ned mot fjorden, også den forberedt og gjennomført «Anne Jorunn-style» med voksduk, nybakt sjokoladekake og marshmallows. Velsignet det også!

—

Og her er som lovet teksten til Skjæråsens salme (Norske kirkes salmebok nr. 296):

Himlen blåner for vårt øye, jorden grønnes for vår fot.                                                

Bekken risler for vår tørste, korn og blomst og tre slår rot.                                          

Fugler spiller sine vinger, barnet pludrer med sin mor.                                                    

Lovet være Han som skapte drømmen og det første ord.

Vinden har sin sti å vandre, bølgen har sin vei å gå,                                                            

Vår og sommer, høst og vinter skifter i det minste strå,                                              

Gledens tid og sorgens time har sin bolig i hvert sinn.                                                      

Lovet være Han som åpnet første le og siste grind.

Lyset stiger, lyset faller over alle dunkle fjell,                                                            

Morgensol og aftenstjerne viser dag og varsler kveld.                                                  

Hjertet har sin lengsels høyde, hånden har sin gjernings fred.                                        

Lovet være Han som er og ånder over tid og sted.

Tine Soligard Brekstad kom «hjem» med Kristiansund Gospelkor og holdt en flott konsert i Trondheim Metodistkirke lørdag kveld. – «Gospel er musikk som fenger og gleder enten du tror eller ikke; men aller best blir musikken om du tror på det vi synger», sa Tine – og hun og koret ga oss en konsert med stor troverdighet!

Det ble et strålende gjensyn og gjenhør og gjensyn Tine. Vi regner henne fortsatt som «vår», selv om det begynner å bli noen år siden hun flyttet til Kristiansund. Der har den energiske «sangfuglen» etablert et gospelkor som hun er den drivende lederen og dirigenten for. Og i «hjemmekirka» si, dirigerte Tine koret med hele seg, slik vi husker henne; med smittende engasjement, rytme og innlevelse. De 18 dyktige sangerne (pluss Tine som dirigent og delvis solist) formidlet fengende musikk og sterke tekster med sangglede, flott klang og skikkelig trøkk – godt støttet av et meget spillesugent firemanns band.

En flott lørdagskveld i kirken! Ingen av de omrking 50 frammøtte hadde noen grunn til å angre på besøket, snarere tvert i mot. Og Tine og koret hennes er hjertelig velkommen tilbake!