Som gode medmetodister gratulerer vi artisten Beyoncé med Grammypris 2021 for den sterke sangen «Black Parade» (i kategorien «best R&B performance»). Med nattens Grammy troner Beyoncé alene på Grammy-toppen; ingen annen sanger har vunnet flere priser enn henne (28).

I tillegg til prisen for sin framføring av «Black Parade» vant Beyoncé, sammen med sin ni-årige datter Blue Ivy Carter, tidligere på kvelden prisen for beste musikkvideo for singelen «Brown Skin Girl». Hun vant også prisen for «best rap performance» sammen med sin venninne og kollega Magen Thee Stallion med «Savage Remix». Men det var prisen for «Black Parade» som gjorde Beyoncé til «all time high»-vinner av Grammy priser.

En «svart stolthet»-hymne»

«Black Parade» var nominert til flere Grammy priser, og Beyoncés framføring av den holdt til seier i kategorien «best R&B performance». Sangen ble lansert 19.juni 2020 («juneteenth») en dag hvor man i USA markerer frigjøringen av de siste slavene. I 2020 ble dagen markert midt under de heftigste Black Lives Matter- protestene i kjølvannet av politidrapet på George Floyd (25.mai) og andre tilfeller av drap på svarte.

Beyoncé (39 år) har lenge vært et tydelig stemme i kampen mot rasediskriminering, og teksten i «Black Parade» omhandler blant annet tema som svart historie, politibrutalitet og Black Lives Matter-bevegelsen, som Beyoncé støtter helhjertet. Både hun og ektemannen, rapperen Jay-Z har vært med på å skrive teksten, som også refererer også til noen av hennes forbilder som Malcolm X, og Martin Luther King Jr.Sangen er karakterisert som en «black pride-hymne» og hyller svart stolthet, integritet, skjønnhet og styrke, og dette er de første strofene:

I’m goin’ back to the South
I’m goin’ back, back, back, back
Where my roots ain’t watered down
Growin’, growin’ like a Baobab tree
Of life on fertile ground, ancestors put me on game

Du kan høre Beyoncé framføre en spesiell acapella-versjon av «Black Parade» i denne flotte musikkvideoen, produsert av Harlem Parade. (NB: Selve sangen starter etter knapt et minutt) https://www.youtube.com/watch?v=Qly8NeoQSSw Anbefales!!

METODIST

Sangeren, skuespilleren, danseren, plateprodusenten og forretningskvinnen Beyoncé, eller Beyoncé Giselle Knowles-Carter som hennes fulle navn er, er medlem av St. John’s Downtown (United) Methodist Church i Houston, Texas.

Det var i denne kirken hun som jentunge hadde sin første solopptreden som sanger, og i miljøet rundt kirken oppsto også Rythm & Blues-gruppa «Destinys Child»  hvor Beyoncé var frontfigur. Denne gruppa ble hennes springbrett mot solokarriere og supermegastjernestatus.

St. John’s Downtown (United) Methodist Church er en av de største metodistkirkene i Texas, med en meget mangfoldig og sammensatt medlemsmasse; det gjelder både rase, klasse, kjønn og seksuell legning. Hovedprest er den profilerte metodistpastoren Rudy Rasmus. Han er redaktør og bidragsyter i den mye omtalte boken «I’m Black. I’m Christian. I’m Methodist.»  som ble publisert i november 2020.

Boken er en essaysamling hvor ti svarte (untiden) metodister deler erfaringer rundt problemene med å være svart i kirken, og krever at kirken vår omsider tar et oppgjør med både historisk og samtidig rasediskriminering. Du kan lese mer om den viktige boken her: https://www.abingdonpress.com/product/9781791017095/

Beyoncé holder kontakten med sin barndoms/ungdoms kirke i Houston. Pastor Rudy Rasmus i St. John’s er venn av familien, og har kjent Beyoncé siden hun var baby. Det var også han som viet Beyoncé og rapperen Jay-Z i New York i 2008. (Paret holder fortsatt sammen, og har tre barn.)

Beyoncé og hennes veldedige stiftelse(r) støtter flere sosiale prosjekter hvor også St. John’s Downtown Methodist Church er involvert. Etter orkanen Harveys herjinger i Texas besøkte Beyoncé St. John’s og snakket med ofre for uværet. Da sa hun blant annet et «nå er jeg hjemme. Denne kirken er mitt hjem».

Beyoncé donerte betydelige summer til arbeidet for orkanofrene. Hun er sammen med St. John’s også sterkt engasjert i prosjekter som skal sikre hjemløse/uteliggere husrom, og andre prosjekt som driver utdeling/servering av mat og andre livsnødvendigheter for fattige, blant annet gjennom organisasjonen «Bread for Life».

Beyoncé er kort og godt megastor. Hun har tallrike listetopper og har solgt 120 millioner plater. Hun sang ved insettelsen av president Obama i 2008, og har opptrått under Super Bowl tre ganger. Hun har millioner av følgere på ulike sosiale medieplattformer, og et enkelt googlesøk på hennes navn gir over 132.000.000 treff. Vil du vite mer om henne er det derfor ikke vanskelig….

We got rhythm (we got rhythm), we got pride (we got pride)
We birth kings (we birth kings), we birth tribes (we birth tribes)
Holy river (holy river), holy tongue (holy tongue)
Speak the glory (speak the glory), feel the love (feel the love)
Motherland, motherland drip on me, hey, hey, hey
Motherland, motherland drip on me, hey, hey, hey
I can’t forget my history, it’s her story
Motherland drip on me, motherland, motherland drip on me

Rehabiliteringen og utvidelsen av J.S. Pratt High School i Harper City, Liberia ,er fullført. 600 ungdommer får nå sin skolegang der og legger grunnlaget for et bedre liv! Metodistkirkens misjonsselskap har forskuttert beløpet vår menighet i fjor tok på seg som vårt misjonsprosjekt. Nå må vi fullføre vår del av prosjektet slik at vi når de 50 tusen kronene vi forpliktet oss til.

• 

• 

• 

• 

Det var i februar i fjor Trondheim Metodistkirke besluttet å gå inn som en av flere bidragytere til dette viktige skoleprosjektet i kystbyen helt sør i Liberia, mot grensen til Elfenbenskysten. Prosjekt som dette sørger for at ungdom, gjennom god utdannelse gis grunnlag for et bedre liv. J.S. Pratt High School eies av Metodistkirken i Liberia (United Methodist Church), og er en av tre videregående skoler i denne regionen av landet.

Gjennom Partnership in Developement-programmet har rehabiliteringen foregått i nært samarbeid med lokale myndigheter og lokalbeolkningen som har vært meget ivrige og engasjerte. Skolen har vært i drift under hele obyggings/oppussingsperioden. Før arbeidet startet hadde skolen 350 elever; nå er det 600 – og anslagsvis halvparten er jenter!

Rehabiliteringen av J.S. Pratt School har vært et omfattende prosjekt, med flere aktører. Blant annet har Metodistkirkens Barne- og Ungdomsforbund (MBU ) samlet inn penger til vannpumpe på skoleområdet for så sikre rent og trygt drikkevann. Andre metodister i Norge har støttet utbygging av en ny fløy med klasserom. De 50.000 kronene fra Trondheim Metodistkirke forpliktet seg til, er styrt mot rehabilitering av de eksisterende skolebygningene. Bygningsmessig sto det dårlig til med J.S. Pratt School i Harper. Vegger forvitret og smuldret opp. Kritiske bærekonstruksjoner var svekket og utgjorde en fare for elevenes og de ansattes sikkerhet. Takket være at Misjonsselskapet vårt har forskuttert utbetaling av pengene vi har forpliktet oss til, har arbeidet kunnet pågå uten opphold.

Nå er hele bygningskroppen forsterkest og alle tak skiftet. Deter blitt rom for nytt bibliotek, laboratorium, kontorer og lærerrom, og det er bygget et anneks for å gi plass til flere elever, for presset for å få videregående utdannelse er stort.

Anslagsvis 250.000 mennesker i Liberias mistet livet under to borgerkriger som avløste hverandre i 1989-1997 og 1999-2003. I disse turbulente og forferdelige årene var det mange barn og unge som ikke fikk skolegang i det hele tatt. I etterkrigstidens Liberia er det viktigere enn noensinne at så mange som mulig får skolegang og undervisning. Det anses som et av de beste bidragene til å hindre ny krig i landet.

Ebola-epidemien i 2013/14 kostet også Liberia dyrt.  Omkring 5000 mennesker døde direkte av epidemien, mens like mange antas å ha dødd av andre sykdommer senere, som en følge av at helsevesenet / helsepersonell ble hardt rammet av epidemien. Økt skolegang og utdannelse kan også øke rekrutteringen av helsearbeidere.

Harper er en kystby, helt nede mot grensen til Elfenbenskysten. Det er drøyt 40 mil nordover til hovedstaden Monrovia. Den kjøreturen tar (minst) to dager med bil, kanskje mer i regntiden når veiene går i oppløsning. Byen ligger på et landområde mellom Atlanterhavskysten og utløpet av elven Hoffman. Det var i dette området frigjorte slaver fra USA og Karibia etablerte seg i 1820-40-årene, og la grunnlaget for å etablere staten Liberia i 1847. Harper City har idag omkring 20.000 innbyggere og er hovedstad i provinsen Maryland.

• 

• 

Harper var en gang en vakker og velholdt by. Men som landet forøvrig, ble Harper og Maryland hardt rammet av borgerkrigene 1989-2003. Mye av bebyggelsen og infrastrukturen ble ødelagt. Maryland er i dag en av Liberias mints utviklede regioner / fylker, men både lokale og sentrale myndigheter søker å bedre forholdene. Det er blant annet etablert et nytt universitet, som i sin tur øker behovet for videregående utdannelse og skoler som vårt prosjekt, J.S. Pratt High School.

Liberia ligger på vestkysten av Afrika. Landet har ca. fem millioner innbyggere. Liberia er republikk, og landets nåværende president er den tidligere fotballstjernen George Weah. Han etterfulgte metodisten Ellen Johnson Sirleaf som var president fra 2005 til 2018. Hun var Afrikas første kvinnelige statsoverhode.

Ca. 85,6 prosent av befolkningen er kristne og 12,2 prosent muslimer. Engelsk er offisielt språk og snakkes av ca 20%. I tillegg er det over 20 andre språk, knyttet til ulike etniske grupper i Liberia. I 2015 ble det anslått at 52 prosent av befolkningen var analfabeter. Gjennomsnittlig levealder i Liberia er 58,6 år.

Partnership in Development: Etter borgerkrigene, kunne Metodistkirkens Misjonsselskap i Norge gjenoppta samarbeidet med Metodistkirken i Liberia i 2006. En bærebjelke i samarbeidet har vært Partnership in Development-programmet CODEVEPRO (Community Development Program);  et program for utvikling av lokalsamfunn, med stor vekt på lokale behov, lokal styring og eierskap. Rehabiliteringen av J.S. Pratt School i Harper, er et slikt prosjekt. Gjennom «Partnership in Development»-avtalen, har prosjektet mottatt betydelig pengestøtte fra NORAD og Digni.  (Digni, tidligere Norsk Misjons Bistandsnemd, er en paraplyorganisasjon for 20 norske kristne organisasjoner og kirkesamfunn. Digni støtter i dag ca. 120 prosjekter i ca. 40 land i samarbeid med Utenriksdepartementet og NORAD.)

Søndag 17. januar kl. 11.00 publiseres en digital fellesgudstjeneste for Ilen menighet og Trondheim Metodistkirke på Facebook og Youtube. Vår pastor Christina Thaarup er medliturg, og det blir «urpremiere» på Ole-Einar Andersens salmevise «Nåden feiger aldri ut». Det er i år 40 år siden første vår fellesgudstjeneste med Ilen – en ubrutt tradisjon som vi håper fortsetter.

Koronarestriksjonene gjør at vi dessverre ikke får feiret 40-årsjubileet for våre fellesgudstjenster fysisk og i økumenisk menighetsfellesskap. Men fredag ble det gjort videopptak av gudstjenesten som sendes søndag. Det er sokneprest April Maja Almaas som preker. Vår pastor Christina Thaarup er medliturg og deltar i veksellesning av dagens tekster. Christina tenner også lysene under forbønnen. Foruten de to prestene deltar kantor David Scott Hamnes, sangsolisten Iver Bogen, og en vokaljazzgruppe fra Midtnorsk Jazzsenter under ledelse av Bjørn Willadsen (piano)

Du finner videogudstjenesten her: https://www.facebook.com/ilenmenighet og på Youtube: https://www.youtube.com/channel/UC2QZ8y48fgKAgJtYF59HAXw

Avslutningssalmen er «Nåden feiger aldri ut», en helt ny «salmevise» som metodistkirkens Ole-Einar Andersen skrev så sent som i oktober 2020. Dette blir første gang salmen høres offentlig; reneste urpremieren, med andre ord. ( Det er vers 1,2 og 5 av salmens totalt ni vers som synges. Du finner hele teksten under)

Det er som sagt 40 år siden den første fellesgudstjenesten mellom Ilen menighet i Den norske kirke og Trondheim Metodistkirke, altså tilbake til pastor Per Braatens dager. Og siden den gang har vi feiret gudstjeneste sammen hvert år, vekselvis i Ilen kirke og i hos oss Metodistkirken.

Her er hele salmevisa «Nåden feiger aldri ut». på videogudstjenesten er det vers 1,2 og 5 som synges.

1) Nåden feiger aldri ut! Du kan snuble, gå på trynet

men for Gud som elsker alle, er du aldri ut av syne!

Slik er Guds kjærlighet.

      Vi kan gråte og danse!

      Vi kan føle og sanse!

     Det er nådens puls som gjelder!

     Det er Guds kjærlighet!

2) Nåden feiger aldri ut! Den har evig datostempel,

gjelder like godt på gata, som i katedral og tempel.                                                                    

Slik er Guds kjærlighet.

3) Nåden feiger aldri ut! Alle har en plass ved bordet!

Selv om noen setter grenser, sier Gud at du skal tro det!

Slik er Guds kjærlighet.

4) Nåden feiger aldri ut! Følger deg til alle tider,

når du jubler, når du sørger, når du smiler, når du lider.

Slik er Guds kjærlighet.

5) Nåden feiger aldri ut! Den står fast selv om vi svikter,

den er gitt oss kompromissløst, uten forbehold og plikter.

Slik er Guds kjærlighet.

6) Nåden feiger aldri ut! Den gir vilje, mot og krefter!

Inspirert av Jesu gjerning, tar vi sats og følger efter.

Slik er Guds kjærlighet.

7) Nåden feiger aldri ut! Hvilket trassig håp vi eier

selv når alt er kjipt og trasig – kan vi tro vi går mot seier.

Slik er Guds kjærlighet.

8) Nåden feiger aldri ut! Holder aldri noen nede,

er en utstrakt hånd til alle, reiser opp og er til stede.

Slik er Guds kjærlighet.

9) Nåden feiger aldri ut! Hvem du elsker, eller du er,

har du sterk tro eller tviler, spiller ingen rolle her.

Slik er Guds kjærlighet.

Starten på 2021 ble slett ikke som vi hadde håpet. Økt smitte og strengere smittevernregler og -påbud, gjør at vi inntil videre ikke kan møtes til gudstjenester eller andre samlinger i kirken. Vi tar sikte på noen digitale alternativer, og henviser til hjemmesidens kirkekalender! I denne situasjonen vil vi understreke at alle er omfattet av Guds nåde, og du/dere er del av et menighetsfellesskap. La oss bry oss litt ekstra om hverandre inntil vi kan møtes i kirken!

Det blir ingen vanlig metodistkirkejul i det merkelige og vanskelige året 2020. Mange vil føle sterkt savn av julaften-gudstjenesten i kirka vår som de siste årene har samlet 100+ frammøtte. Som et lite «plaster på såret» har vi laget en Julaften-videohilsen til alle menighetens medlemmer og venner. Der kan du se/høre vakker (jule)musikk, lytte til juleevangeliet og motta velsignelsen. Vi håper videoen kan bli til oppmuntring, og gi en slags opplevelse av menighetsfellesskap – tross alt. Og som pastor Christina Thaarup sier på slutten av videoen: Vi ses i 2021!

I den 14 minutter og 52 sekunder lange videoen, har vi fått med oss saksofonisten John Pål Inderberg som spiller «Et barn er født i Betlehem», «Glade jul» og «Deilig er jorden. Seiki og Takako Ueno framfører «Fantasia on Greensleeves» på fiolin og flygel. Pastor Christina Thaarup ønsker velkommen, leser juleevangeliet og lyser velsignelsen før hun avslutter vidoen med en hilsen. Alle videoopptakene er gjort i kirken av Ole-Einar (Andersen) som også har redigert og klargjort videoen.

SLIK KAN DU SE VIDEOEN:

Du kan se videoen ved å klikke på denne lenken: https://youtu.be/8_3Lg6auoak

eller trykke på «play»-knappen på bildet under:

eller du kan se den på menighetens Facebookside ved å klikke på denne lenken: https://www.facebook.com/watch/?v=3599214603497050

ÅPEN KIRKE 1. JULEDAG! Vi minner også om at kirka vår holder åpent mellom 12.00 og 14.00 på 1. juledag, fredag 25. desember. Da kan du/dere komme og tenne lys, lytte til julemusikk på høytaleranlegget og tilbringe en stille stund i kirkerommet. Juleevangeliet vil bli lest noen ganger iløpet av de to timene kirken er åpen.

Advent i sanger (4)

Det har blitt 4. og siste søndag i advent. Nedtellingen til jul nærmer seg sin avslutning. Snart skal vi få feire julehøytiden med familie og venner. Selv om det kanskje ikke blir sammen med alle vi er vant med å feire julen med, så skal vi få feire jul. Også i år.

Jeg håper du har kunnet bruke sangene jeg har delt i mine adventsrefleksjoner som din advents forberedelse til julehøytiden. Om ikke mange dager skal vi igjen få høre de velkjente ordene i Lukasevangeliet om Guds store gave til oss: at han har kommet til oss som et lite barn fordi han for alltid ønsker å være Immanuel, som betyr Gud med oss, i våre liv. Det er min bønn og mitt håp at være hjerter og tanker er forberedt på at enn en gang ta imot julens budskap.

Sangen som skal ta oss den siste delen i våre adventsforberedelser denne fjerde søndag i advent er «Nordnorsk julesalme» av Trygve Hoff. En salme som var ukjent for meg da jeg flyttet til Trondheim for snart halvannet år siden, men som jeg har blitt veldig glad i. I første vers synger vi:

Velsigna du dag over fjordan. Velsigna du lys over land.

Velsigna de evige ordan. Om håp og ei utrakt hand.

Verg dette lille du gav oss. Den dagen du fløtta oss hit.

Så vi kjenne du aldri vil la oss forkomme. I armod og slit.

For meg er verset en bønn om at Gud skal velsigne vår hverdag. Der vi bor og lever våre liv. I både gode og mindre gode dager. For livene våre bærer med seg både lyse og mørke og ikke minst grå dager. Da er det godt å kunne be Gud ta vare på oss og velsigne livene våre.

I vers to synger vi:

Vi levde med hua i handa. Men hadde så sterk ei tru.

Og ett har vi visserlig sanna. Vi e hardhausa vi som du.

Nå har vi den hardaste ria. Vi slit med å karre oss frem.

Mot lyset og adventstida. D’e langt sør til Betlehem.

Dette verset opplever jeg sier mye om hvordan tiden har vært siden starten av mars. Vi lever så godt vi formår. Vi har tro på at «alt blir bra igjen». Samtidig har det tatt mye lenger tid enn hva vi har kunnet forestille oss. Vi lever kanskje ikke i den hardeste ri, men lang, det har den jammen vært. Da føles lyset og håpet så utrolig langt unna, at alt vi klarer å si er at «det er langt sør til Betlehem». Betlehem, staden, der julens gave, Guds kjærlighetsgave til oss ble for mer enn 2000 år siden. Er det fremdeles lys, er det fremdeles håp?

Svaret får vi i vers tre når vi synger:

Guds fred over fjellet og åsen. La det gro der vi bygge og bor.

Guds fred over dyran på båsen. Og ei frossen og karrig jord.

Du ser oss i mørketids-landet. Du signe med evige ord.

Husan og fjellet og vannet. Og folket som leve her nord.

Trygve Hoff (1985)

Håpet skinner igjennom i dette verset. Håpet om lyset som skinner i mørket og mørket som aldri overvinner det. For vi lever ikke alene i denne mørketid. Gud er med. Guds fred er midt iblant oss. Kommer over oss. Det ber vi om. Det tror vi på. At Gud ser oss. At Gud velsigner oss. Også nå. Også denne advents- og juletid. Det håpet kan vi ta med oss. Leve i det, støtte oss til det, tro at det sannelig er sant.

«Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,

og de skal gi ham navnet Immanuel

– det betyr: Gud med oss. » (Matteus 1,23)

Også denne siste adventssøndag dette året vil jeg oppmuntre deg til å ta deg en rolig stund i løpet av uken som kommer, gjerne med en kop kaffe eller te. Finn frem den musikktjeneste du bruker og lytt til denne sangen og ta imot det håp, det lys, det løfte som den vil gi.

Med ønsket om en velsignet 4. søndag i advent til oss alle,

Christina

Advent i sanger (3)

Tenk at det allerede har blitt 3. søndag i advent. Kun 11 dager til julaften. Kanskje er det også noen som tenker: takk og lov at det er 11 dager til julaften. Noen som ikke er klar for julen enda i det hele tatt. Da har du i så fall 11 dager igjen. Julen kommer uansett når den kommer, enten vi er klar for den eller ikke.

Den oppmerksomme leser har kanskje lagt merke til at alle adventssangene så langt har hatt noe med lys og lys i mørke å gjøre. Det er også tilfellet for sangen for tredje søndag i advent. Den er skrevet av salmeforfatteren Shirley E. Murray (som døde 25. januar i år) og heter på engelsk «Star Child». Den er oversatt til norsk av Eyvind Skeie og heter «Solbarn, jordbarn». I første vers synger vi:

Solbarn, jordbarn, bak din tynne hud

Stråler mot oss kjærlighet fra Gud

Hør oss, se oss, stjernebarn stig ned, så

Jordens barn i alle land finner julens fred.

Salmen er skrevet i 1994 og var opprinnelig ord Shirley Murray sendte med i julekortene hun sendte til familie og venner. Julen 1994 var en vanskelig jul for mange mennesker på New Zealand, der Murray bodde, på grunn av økonomiske nedgangstider. Murray sier selv om salmen:  «Den vokste ut av min tiltagende bekymring over at markedsverdiene nå skal diktere vårt samfunn og skape fler og fler tapere, både blant barn og voksne.» Med salmen ville hun både se virkeligheten i øynene, og samtidig være et troens barn som lever i håpet.

Glemt barn, skremt barn, med sitt såre sinn,

Ingen merker tåren på dets kinn.

Hør oss, se oss, Stjernebarn, stig ned,

så jordens barn i alle land finner julens fred.

Med alt det rare, det annerledes, det nye som vi har opplevd og møtt i 2020, særlig på grunn av pandemien, trenger vi ord som både minner oss om det vanskelige i livet og at det i alt, tross alt finnes håp. Håp om lys i mørket. Håp om bedre tid. Håp om kjærlighet, ikke hat. Håp om forsoning og fred, ikke avstand og konflikt. Håp, fordi Gud kom til oss i kjærlighet, som et lite barn, for å vise oss veien til kjærligheten og livet i kjærligheten. I siste vers synger vi:

Håpsbarn, fredsbarn, Barn av evighet,

Vis hvert jordbarn himlens herlighet.

Hør oss, se oss, Stjernebarn, stig ned,

så jordens barn i alle land finner julens fred.

Når du lytter til salmen så er det mitt håp for deg at håpet den vil formidle vil omslutte deg i dag og alle dager frem til jul. Ta deg tid til å lytte til den. Gjerne med en kop kaffe eller te. Nå som vi ikke kan møtes fysisk i kirken denne julen, da trenger vi mer enn noen gang musikken og det den kan gjøre for oss og med oss. Ta godt vare på deg selv og la oss stå sammen om å ta godt vare på hverandre.

Med ønsket om en velsignet 3. søndag i advent til oss alle,

Christina

Advent i sanger (2)

Advent er her. Vi er en uke inne i adventstiden. Desember måned har det også blitt. I dag er det 18 dager til julaften. Juleforberedelsene er sikkert i full sving hos de fleste av oss.Kanskje bærer vi akkurat nå med oss en økende uro for hva det egentlig blir for jul i år. Vanlig blir den nok ikke. Kanskje kan vi komme oss i kirke på julaften. Kanskje ikke. Skolejulegudstjenester blir det høyst sannsynlig ikke for barn og unge. Ikke heller juleverksted og de fleste steder blir det ikke heller julemarked.

Det er like greit å få det sagt høyt hvis ikke vi allerede har gjort det: desember måned blir annerledes i år, er annerledes i år. Julehøytiden blir annerledes i år. Det er lov å si at det er utrolig kjipt. Det endrer ikke på noe, men å si det høyt får det ut av tankene våre og ut i verden. Det kan være ganske bra det. Tanker har vi helt sikkert nok av i hodet allerede.

Sangen har jeg har valgt å dele med dere denne andre søndag i advent kan være ukjent for de fleste av dere. For meg er det en sang som fyller meg med ro. I hvert fall for en liten stund. Jeg ble minnet om den da jeg forrige søndag så på gudstjeneste på en svensk tv-kanal. Sangen er skrevet av den svenske forfatter og poeten Ylva Eggehorn og heter «Barn och stjärnor».

Sangen er så vidt jeg har kunnet se ikke oversatt til norsk, så jeg gjør et forsøk her. Første vers går sånn her:

«Barn og stjerner fødes i mørket, uten vern fra vold og våpen.

Midt i mørket innbyr livet, oss å vokse som en flamme.»

Sangen har to klare budskap til oss: 1) Mørket vinner ikke over lyset. Selv i mørket kan en flamme skinne klart. Selv i dagenes og livets mørke kan også vi skinne klart 2) Vi er aldri alene i mørket. Guds lys bærer oss, også der. I omkvedet får vi vite at:

«Lyset bærer oss, Gud er nær oss. I et lite barn, som ser oss.

Lyset bærer oss, Gud er nær oss. I et lite barn, som ser oss.»

Uansett hvor mørkt det kan se ut. Uansett hvor rart, hvor annerledes eller hvor vanskelig ting måtte være, livet måtte være, så får vi her løftet om at lyset bærer oss. Vi skal ikke klare alt selv. Ikke kunne alt selv. Vi får hvile. Vi får «bare» være hos Gud, som er oss nær og ser oss med samme åpenhet, nysgjerrighet, tillit og kjærlighet som et lite barn møter verden med.

Vers to lover at:

«Bærer vi barnet i vårt hjerte, blir vi bot for verdens plage.

Gud er hos oss, lys i natten. For å hjelpe oss å våge.»

Med barnet i vårt hjerte, styrket av å være båret av lyset og med Gud nær oss, oppmuntres vi til selv og våge oss ut i mørket og være lys sammen med Gud, for hver og en vi møter der. Ikke alene. Aldri alene. Alltid sammen med Gud.

«Lyset bærer oss, Gud er nær oss. I et lite barn, som ser oss.

Lyset bærer oss, Gud er nær oss. I et lite barn, som ser oss.»

Presis som forrige søndag, håper jeg at du også i løpet av uken som kommer kan finne deg en rolig stund, kanskje med en kop kaffe eller te, finne frem den musikktjeneste du bruker og lytte til denne sangen og ta imot det håp, det lys, det løfte som den vil gi. Selv er jeg veldig glad i den svenske artisten Carola sin versjon av denne sangen. Et lite tips fra meg til deg 😊

( du kan se/høre Carola synge den på Youtube her: https://www.youtube.com/watch?v=T77mV3p87w8

Med ønske om en velsignet 2. søndag i advent til oss alle,

Christina

«Man of sorrows / Christ with AIDS» er et av de sterkeste Jesus-bilder man kan tenke seg. Det er malt av Wesley Maxwell Lawton, som selv døde av aids i 2006 etter å ha levd med diagnosen i 14 år.  Vi bruker det til å markere at i dag, 1.desember, er «Verdens Aids-dag». Metodistkirkens sosiale prinsipper slår fast at «Alle individer/personer som lever med HIV/AIDS skal behandles med verdighet og respekt. Vi støtter deres rett til arbeid, relevant medisinsk behandling, full deltakelse i samfunnet og i kirken.»

Kristus sitter naken. Kroppen er full av blemmer og sår. Han er tilkoblet oksygen og en drypp-pose med aidsmeidin. På det bøyde hodet bærer han en tornekrone. Teksten i bakgrunnen er sitat fra Matteus 25: «når så vi deg sulten, naken, tørst … hva dere gjør mot en disse mine minste brødre, gjør dere mot meg!»

Den kristne, og åpent erklært homofile kunststudenten og teologen Wesley Maxwell Lawton var selv diagnostisert som «siste-fase-Aids-syk» da han malte «Man of Sorrows – Jesus with AIDS» i 1993. Tre år senere tok han mastergrad i teologi ved Wesley Theological Seminary’s Center for Art and Religion i Washington DC. Tross alle prognoser, og ved hjelp av tildels tungt eksperimentell medisinering, fikk han leve til han fylte 50 år i 2006.

Maleriet hans, «Man of Sorrows – Jesus with AIDS» , må være et av de sterkeste, inspirerte, gripende og mest utfordrende Jesusportretter som finnes. For Wesley førte det til dødstrusler, raseri, hån og forakt. Samtidig er maleriet sett av millioner, og har brakt trøst, håp og ny verdighet til mange.

Wesley malte bildet rett før jul i 1993. Adventstiden hadde vært bunnløst svart, og preget av dyp fortvilelse. Han hadde mistet nesten alle sine nærmeste venner og kjære på grunn av aids. En personlig katastrofe. Den selv aidssyke kunststudenten var rystet i sitt innerste. Han følte seg totalt alene og utenfor.

En dag, under et kraftig og angstfylt gråteanfall, fikk Wesley en visjon. Han så seg selv sittende på et undersøkelsesbord på sykehuset; naken og tilkoblet oksygen og medisindrypp. Plutselig endret bildet seg. Det var ikke lenger seg selv han så, men Kristus som satt der i hans sted – med alle sårene og blemmene, oksygenet og medisinposen, naken og med tornekrone.

Samtidig ble han bevisst profeten Jesajas beskrivelse av «Herrens lidende tjener» («Man of Sorrows») i Jesaja 53:3-4:

Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.

Denne «Man of Sorrows» var det Wesley Maxwell  Lawton så foran seg. ”Jeg visste jeg måtte male det”, har han fortalt. Han samlet malersakene og som i en drømmetilstand malte han den første versjonen av bildet som fikk tittelen ”Man of Sorrows – Christ with AIDS”. Han så på bildet som et svar på kristenfundamentalistenes høylytte rop og påstander om at aids var Guds velfortjente straffedom over homofile og stoffmisbrukere.

Etter å ha malt bildet, kjente og visste han at noe hadde endret seg i ham. Han følte seg sett og kjent av noen. Han forsto at Gud kjente hans smerte, delte hans sorg og vedkjente seg ham. Wesley Maxwell var fortsatt alvorlig syk, men opplevelsen leget mye smerte og han fikk leve i 13 år til.