Lørdag 19. november innvies den nye St. Olav katolske Domkirke i Trondheim. Metodistene i Trondheim gratulerer våre katolske venner med den vakre, nye kirken og gleder oss sammen med dem. En spesiell gratulasjon retter vi til den katolske sognepresten og «kirkebyggeren» Egil Mogstad. Han har en stolt og engasjert fortid som metodist og medlem av vår menighet.

– Vi har fått akkurat det vi ønsket oss, sier sogneprest Egil. – En liturgisk funksjonell kirke med én fot i oldkirken og én i det 21. århundre, og et moderne menighetssenter med plass for våre øvrige aktiviteter og behov. Selve kirken er på ca 510 kvadratmeter og har form som en basilika – et treskipet kirkerom med høyt midtskip og to lavere sideskip. Lyset, som slipper inn via høyt plasserte vinduer i midtskipet, gir et meget fascinerende og godt overlys. Prislappen er ca. 100 millioner kroner (inkludert 20% moms som norske kommuner slipper å betale når de bygger kirkebygg for Den norske kirke…)

Kirken innvies med messe lørdag 19. november, og det er en (kirke)historisk begivenhet. Den nye domkirken i Trondheim er faktisk den eneste nybygde domkirken i hele Europa, uansett kirkesamfunn, på veldig mange år!  Bjørn Gunnar Andersen vil representere vår menighet under innvielsen.

Med den nye kirken, og det tilknyttede nye kirkesenteret, har en mangeårig drøm gått i oppfyllelse for våre katolske venner. Den katolske menigheten i Trondheim har vokst dramatisk de siste tiårene og har i dag omkring 7000 registrerte medlemmer fra i overkant av 100 ulike nasjoner. Polakker, vietnamesere og filippinere utgjør de største gruppene, men det er katolikker i Trondheim fra hele Latin-Amerika, Afrika og Europa. Den gamle kirken var derfor alt for liten, i tillegg til at den var iskald og stålkonstruksjonene i ferd med å ruste i stykker.

Kirken er organisert i nord-syd-retning, med hovedalteret i syd. Alteret, som er en gave, er hugget i massiv Carrara-marmor fra Italia, og veier alene 4,1 tonn! Kirkeveggene er kledd med tegl både innvendig og utvendig – og en meget vakker takkonstruksjon hvelver seg over midtskipet. Foran kirken er et høyt, frittstående klokketårn. De seks kirkeklokkene er en gave.

Menighets- og administrasjonssenteret på ca 910 kvadratmeter, inneholder blant annet sakristi, kontorer, stort kjøkken, møte/undervisningsrom, bokhandel, WC og tre leiligheter for faste og tilreisende prester. Mellom kirken og menighetssenteret er det en overbygget «kirkebakke» på ca 180 kvadrat som blir møblert med stoler og bord.

Med den nye katolske kirken og menighetssenteret har byens «halleujakvartal» (med Baptistkirken, Frelsesarmeen, Misjonskirken og den jødiske synagogen som nærmeste naboer) fått en betydelig oppgradering! Hjemmesiden vet at det er krefter i sving for å sikre at Trondheims-metodistene kan få komme på besøk og se den nye katolske domkirken og menighetssenteret som endepunkt på en av våre søndagsturer! Inntil videre kan du få et inntrykk gjennom bildene under:

Valgte seg Wesley-salme

Sin ungdomstid i metodistkirken, karakteriserer Mogstad som en meget verdifull etappe på den «gylne omvei» han gikk på sin vei til den katolske kirke (lutheraner-metodist-luthersk prest – katolikk). Ja, Egil bestemte til og med at det skulle synges en Wesley-salme da han i februar 2014 ble vigslet som katolsk prest i Nidarosdomen(!). Salmen som lød under den katolske presteinnvielsen i nasjonalhelligdommen, var ”Lo! He comes with clouds descending”. (se under) Internasjonalt er det en av de mest kjente og utbredte salmene av Charles Wesley, skrevet i 1758, men den er ennå ikke oversatt til norsk. Det bør noen gjøre noe med!

– For meg var det viktig å ha med en Wesleysalme for å markere sammenhengen i mitt liv, fortalte Mogstad i forbindelse med presteinnvielsen for snart tre vår siden. Han synes dessuten det er en ”knakende god salme” som passet veldig godt under offertorium-leddet i messen (innledningen av nattverdsliturgien).

Ungdomsårene i metodistkirken satte sine spor både personlig og teologisk på han som nå er katolsk sogneprest i Trondheim. – Ut fra min ungdomstid i kirken på Lilletorvet er jeg på mange måter fortsatt metodist, sier Mogstad. – Kjernepunktet er helliggjørelseslæren, forklarer han. Her finner vi positiv (og katolsk..) antropologi, og en dynamikk og vilje til forandring (omvendelse!) og utvikling som våre lutherske venner med sitt ”simul justus et peccator” (”samtidig rettferdig og synder”) ikke helt har fått med seg!, mener Mogstad.

—

Dette er teksten på Wesleysalmen Egil Mogstad valgte til sin prestevielse:

1) Lo! he comes, with clouds descending,

Once for guilty sinners slain!

Thousand thousand saints attending

Swell the triumph of his train:

Hallelujah!

Alleluia! Amen.

2) Every eye shall now behold him,

Robed in dreadful majesty;

Those who set at naught and sold him,

Pierced, and nailed him to the tree,

Deeply wailing,

Shall the true Messiah see.

3) Every island, sea, and mountain,

Heaven and earth, shall flee away:

All who hate him must confounded,

Hear the trump proclaim the day;

Come to judgment!

Come to judgment! Come away!

4) Now redemption long expected,

See! in solemn pomp appear!

All his saints by man rejected,

Now shall meet him in the air!

Hallelujah!

See the day of God appear!

5) Answer thine own bride and spirit,

Hasten, Lord, the general doom!

The new heaven and earth to inherit,

Take thy pining exiles home:

All creation

Travails, groans, and bids thee come!

6) Yea! Amen! let all adore thee,

High on thine eternal throne!

Savior, take the power and glory:

Claim the kingdom for thine own!

O come quickly,

Hallelujah! Come, Lord, come!

– Noe av det mest radikale med Jesu lære, er at vi skal elske vår neste uansett hvem vår neste er og hva han har gjort mot meg, understreket pastor Kjell Werner Rødder i sin meget aktuelle preken over temaet «Jesus møter en bibelnerd», på gudstjenesten søndag 13. november.

Opp gjennom kirkens historie har mange villet tone ned Jesu radikale budskap. Det er som vi ikke klarer å ta innover oss det fantastisk frigjørende og nye som Jesus kom med, sa Rødder. Hos Gud er det ingen forskjell! Her er det ikke ulike raser eller folkeslag! Ikke slave eller fri! Ikke mann eller kvinne! Ikke dement eller frisk! Ikke fattig eller rik! Ikke afrikaner eller syrer eller norsk – alle er ett i Jesus Kristus, understreket pastor Rødder.

– Det ligger noen hundre år mellom Bibelens tilblivelse og vår samtid. Dette tidsspennet kan vi ikke ta lett på, men nærme oss med stor ydmykhet og kjærlighet når vi søker livsveiledning og sannhet, understreket vår pastor. For alle som frykter at Bibelens budskap skal bli utvannet og relativisert når vi fortolker den for å bringe budskapet opp til vår egen tid, blir det doble kjærlighetsbudet summen av alt Jesus kom for å vise oss, påpekte han.

Prekenteksten var den meget velkjente lignelsen om den barmhjertige samaritan (Lukas 10:25-37), som pastoren egentlig ikke ville kalle en lignelse, men en eksempelfortelling. I sin preken viste Rødder oss hvordan Jesus (og Lukas) løfter en i utgangspunktet intellektuell teologisk debatt og plasserer den i en farlig sving på Jerikoveien. Fra ord og meninger til praktiske handlinger.

Test på «rettroenhet»

Pastor Rødder dvelte ikke mye ved selve fortellingen; den er velkjent nok og nærmest drøvtygget fra søndagsskolen av. Hans utgangspunkt og innfallsvinkel var Jesu bruk av fortellingen i en spennende dialog med en ekspert på jødisk lov, en fariseer. I dialogen stilles det fem spørsmål og gis fem svar. Den skriftlærde («nerden») stiller to av dem, mens Jesus stiller tre spørsmål selv.

«Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Fariseeren legger tilsynelatende opp til den store, eksistensielle samtalen. Men Lukas har allerede latt oss få vite at spørsmålet ikke var alvorlig ment. Det er en test på rettroenhet. En finte eller en felle – kamuflert som et livsviktig og alvorlig spørsmål.

Det er typisk, også i dag, sa Rødder. Ofte stilles tilsynelatende alvorlige spørsmål ikke for å få tak i hva som er sant, eller høre hva andre mener, men for å få anlendning til å fremme egne interesser/ synspunkter. Selvopptatt og innvevd i sin egen virkelighetsforståelse – kke genuint opptatt av andres oppfatninger og liv. Det er nerdete, det!

Jesus varer, på typisk jødisk vis med et motspørsmål, eller to: «Hva står skrevet?» «Hvordan leser du?»

– For alle som måtte mene at det er mulig å lese Bibelen bare “slik som det står” uten å fortolke den, kan nok Jesus motspørsmål synes å være overflødige, ja nesten upassende. Men spørsmålene er selvsakt ikke overflødige, understreket pastor Rødder.

De er høyst relevante, og nødvendige. Hva står skrevet? Hvordan leser du? Det er spørsmål som bør stilles hver gang Bibelen brukes for å legitimere meninger og handlinger! Alle som påberoper seg Skriftens autoritet i bestemte livsspørsmål eller saksområder, har allerede foretatt en fortolkning. Og det er helt nødvendig for å kunne anvende Bibelens utsagn på vår egen tid, understreket pastoren.

– Ved å formulere disse motspørsmålene, gir Jesus oss en lakmustest, et hjelpemiddel i vår omgang med «Guds klare ord» – samtidig som han holder oss samtidig fast i nødvendigheten av å fortolke.

Fariseeren kjente selvfølgelig svaret på sitt fintespørsmål For den lovkyndige var jo dette svaret en del av hans daglige bønn. Formuleringen var en fast del av fromhetslivet. «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» For å arve evig liv er altså svaret greit: Gi kjærligheten rom, kjærlighet både til Gud, nesten og deg selv. Det dobbelte kjærlighetsbudet (se innledningen på denne artikkelen)

Vi skal elske – uansett!

Det er etter fariseerens skrifttro svar, at Jesus her kommer med noe radikalt nytt. I følge jødisk tro var ”min neste” begrenset til min jødiske neste. Men Jesus forteller her at min neste er hvem som helst som lider! Ja, selv min fiende, slik samaritanene var for jødene.

Det er viktig, men om vi bare lar fortellingen handle om å vise omsorg for et menneske i nød, går vi glipp av viktige poeng, mente pastor Rødder. Vi må ikke overse rammen Jesus setter fortellingen inn i:

Jesus var selv nylig blitt avvist og kritsert av samaritanerne under et besøk i Samaria. Han kunne meg god grunn benyttet anledningen til å forsterke fiendebildet mellom jøder og samaritanere. Men i stedet gir han gjennom fortellingen om den barmhjertige samaritan, et konkret eksempel på hvordan vi kan elske våre fiender, også i handling. Her er vi inne på noe av det mest radikale med Jesu lære, at vi skal elske vår neste uansett hvem vår neste er og hva han har gjort mot meg!, sa pastor Rødder.

«Hvem av dise tre viste seg som denne mannens neste?» For Jesus dreier det seg ikke lenger om hvem som er min neste, men snarere om hvem som viser seg å være en neste! I spenningene som denne Lukas-fortellingen oser av, sier Jesus en annen viktig ting: Det er ingen forskjell på folk i Guds rike.

Mange vil dempe Jesus

Det er det radikalt nye Jesus kom med, i skarp motsetning til de religiøse og kulturelle forhold i sin samtid. Der var det fullt av regler som nettopp gjorde forskjell på folk; kvinner og barn var underlagt menn, folkegrupper ble sett på som mindre verdt, spedalske og andre syke ble betraktet som besatt av demoner. Ja, hele samfunnet var gjennomsyret av at det var forskjell på folk.

Men dette radikalt nye i Jesu budskap møtte ikke bare motstand den gang. Oppgjennom hele historien, også kirkens historie, har det vært mange stemmer som vil tone dette radikale budskap ned. Det er som vi ikke klarer å ta innover oss det fantastisk frigjørende og nye som Jesus kom med: Hos Gud er det ingen forskjell, her er det ikke jøde eller greker, ellet samaritan, her er det ikke slave eller trell, her er det ikke mann eller kvinne, her er ikke dement eller frisk, ikke fattig eller rik, ikke afrikaner eller norsk, alle er ett i Jesus Kristus.

Rekkevidden av dette er det nesten umulig å fatte, mente pastor Rødder. Derfor er det så viktig å gå tilbake til det Jesus sa igjen og igjen. Vi må bli minnet i sjel og sinn på det evangelium han kom med og reflektere over hvordan det kan omsettes i våre egne liv. Det betyr blant annet kampen mot å være seg selv nærmest; kampen om å se livets ulike perspektiver. Og det betyr å sette seg inn i andres situasjon og gå noen av de skritt min neste går.

– For de som lever i kirken blir kampen aldri over. Kampen for å ta til oss rekkevidden av Jesu budskap, kampen for selv å leve etter det, er en stadig utfordring. Akkurat det er ikke nerdete. Det handler om å ta Guds ord på alvor!, sa pastor Kjell Werner Rødder.

—

Kirken vår på Lilletorget ble onsdag 16.november offisielt utpekt som et United Methodist Historic Site. Grunnen er det samiske landsmøtet som ble holdt i (den gamle) Metodistkirken i februar 1917 og at kirkeloftet vårt ble brukt som hemmelig jødisk syngagoge i 1941/42.

Søknaden ble sendt for bare en drøy ule siden, så General Comission on Archives and History har jobbet raskt! GCAH orienterte biskop Alsted om vedtaket i en mail onsdag kveld (norsk tid). På GCAHs kronologiske liste, er Metodistkirken i Trondheim site nr 524. Vi kommer tilbake med mer informasjon omkring tildelingen!

Et United Methodist Historic Site er en sted eller en bygning/struktur som er knyttet til en hendelse eller person med sterk historisk betydning.

Bakgrunnen for at Metodistkirken i Trondheim søkte om slik status, og har fått det(!), er et prisverdig initiativ og idé fra professor Peder Borgen. Han var medlem av Trondheim Menighet i mange år, innen han pensjonerte seg og flyttet sammen med fru Inger til Lillestrøm. Men både Peder og Inger er fortsatt blant vår menighets fremste supportere!

Ideen hans fikk sterk støtte fra biskop Christian Alsted og tilsynsmann Steinar Hjerpseth, som har oppfordret oss til å søke. Hovedstyret har allerede gitt sin støtte, og sist uke ble søknaden offisielt sendt til General Commission on Archives and History i Madison, New Jersey, USA som tar beslutningen.

Trondheim Menighet står formelt bak søknaden, men i utformingen har vi fått verdifull bistand fra daglig leder Johanna Lunderegng ved Metodistkirkens Hovedkontor i Oslo. Peder Borgen har oversatt historien om samefolkets første møte og den hemmelige synagogen til engelsk, og vi har sørget for såvel historiske bilder, som foto av minneplakettene på kirkens yttervegg.

Bakgrunnen for søknaden er altså tidenes første samiske landsmøte som fant sted i Metodistkirken i Trondheim i februar 1917, og at jødene fikk bruke kirkeloftet som hemmelig synagoge i 1941/42. (Du finner fyldige artikler om begge disse hendelsene på under punktet «Spennende historie» i menyen t.v. på hjemmesiden vår).

Det samiske landsmøtet i 1917 ble ansett som så viktig at Samekonferansen i 1992 vedtok å gjøre 6. februar til samisk nasjonaldag for alle samer i Norge, Finland, Sverige og Russland. 6. februar markeres i hele det samiske bosettingsområdet Sápmi på ulikt vis. I februar 2017 planlegges en stor nasjonal feiring, «Tråante 2017», hvor Sametinget, Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune har gått sammen for å markere 100-årsjubileet for det historiske landsmøtet som en nasjonal feiring og et felles samisk jubileum.

Uten at «historic site» er en kjempegreie, så er det viktig nok. For det første er det en fin måte å synliggjøre to viktige historiske hendelser også i menighetens historie.  Hendelser som ikke bare er direkte knyttet til kirken vår, men faktisk også til sentrale metodistverdier som åpenhet og respekt for andre, ikke minst minoriteter. Hendelser som vi som metodister og menighet i dag kan tillate oss være stolte av – så lenge de utfordrer oss til fortsatt å vise samme mot og åpenhet – om det skulle bli nødvendig..

Vi skal heller ikke se bort fra at stempelet «historic site» vil føre til et og annet ekstra besøk i kirken av dedikerte metodister fra utlandet – ikke minst fra USA hvor «historic site» er langt mer innarbeidet.

Bibelen må tolkes for at vi kan erkjenne, forstå og tro, skriver pastor Kjell Werner (Rødder) i sin faste spalte på hjemmesiden vår. I de nye refleksjonene sørger og gråter han over urett og overgrep som er begått under påberopelse av Bibelens autoritet. Samtidig ser han på Bibelen som inspirert av Gud; fordi den gjør oss kjent med en evig, gyldig sannhet om en nådig Gud.

Og her kan du fordype deg i Kjell W’s nye refleksjoner

DET STÅR SKREVET…

Jeg vet at jeg er bare en av mange som sørger og gråter over at den kristne kirkes historie ble så full av meningsmotsetninger og sterke brytninger. Motsetninger som førte til undertrykkelse, overgrep, ja, til og med drap – mens man påberopte seg Bibelens autoritet.

Og det gjør vondt når vi enda ikke klarer å besinne oss. Vi er blitt mer forfinet riktig nok, mer sofistikerte. Men både i avvisspaltene og på nettet ser vi utsagn og ytringer som oser av mistenksomhet og hat. Jeg gremmes.

Helvete på jord

For tiden går det debatter om hva helvete er. Noen tegner et bilde av en hevngjerrig Gud som straffer og dømmer til evig pine. Som om vi mennesker ikke er i stand til helt på egenhånd, å etablere helvete på jord gjennom krenkelser og overgrep både av individer og nasjoner!? Det vi trenger, er et håp om at disse grusomme tilstandene skal bli tømt for sin ødeleggende kraft og gi rom for fred og god vilje.

Og i vår egen kirke har vi enda ikke klart å komme til enighet om at vi er uenige om seksuell legning og dens betydning for kirkens vitnesbyrd og tjeneste. I snart 50 år har diskusjonen pågått, og nå truer den med å splitte fellesskapet. Er ikke nok nok? Hvor lenge skal de som berøres av uenigheten vente på klare svar?

Og alle påberoper seg …at det står skrevet.

 Gud inspirerte

Det er sagt at det svakeste blekk er sterkere enn det sterkeste minne. Sant nok. Det er noe trygt med å se ting svart på hvitt. Samtidig vet vi at veien fram til de klare formuleringer ofte kan være lang og kronglete. I de gamle fortellertradisjonene var den muntlige overleveringen selve nøkkelen til oppsamlet innsikt og kunnskap. Det var også slik våre hellige skrifter først ble videreformidlet. Fortellingene kom først, men ble etter hvert samlet og skrevet ned for ettertiden.

Jeg er overbevist om at hukommelsen den gang, både den kollektive og individuelle, var mer å stole på enn den er i dag. Dataalderen gjør noe med vår hukommelse. Det er lettere å google enn å bry hjernen med å huske, og det gjør oss skremmende avhengige av teknikken.

Jesushistorien ble altså båret fram av tidsvitnene i muntlig form før fortellingene om det glade budskapet ble festet til papiret. Og vi tror at Gud var med i hele prosessen at han inspirerte både i sak og personene som fortalte og de som skrev.

Kan ikke leses bokstavelig

Hvorfor er dette så viktig? Jo fordi det som er skrevet gir støtte og næring til troens liv og tjeneste. Likevel betyr ikke det at vi kan lese Bibelen bokstavelig som Guds ufeilbarlige ord, i et hvert henseende. Dertil står det for mye i den om retten til å steine, retten til hevn, retten til å ha slaver, om hellig krig og mye mer som kirken har tatt et oppgjør med og har lagt bak seg. Men Bibelen er inspirert av Gud, og den har vært og er en kilde til inspirasjon og fornyelse. Den har formidlet en forståelse av at vi er mennesker som trenger Guds nådige godhet.

Men vi vet også at Bibelen har en menneskelig side. At de som fortalte og skrev hadde begrenset innsikt og var preget av sin egen kultur og samtid. Dette svekker likevel ikke Bibelens vitnesbyrd. For den gjør oss kjent med en evig gyldig sannhet om en nådig Gud og den formidler et gledesbudskap for fattige og for de som har et knust hjerte. Den proklamerer frihet for fanger og frigjøring for de som er bundet i lenker.

Pastor Kjell Werner

Hjertepromenade?! Navnet/begrepet kan være utgangspunkt for opptil flere prekener.  En kirke og menighet som skryter av å ha åpne hjerter, har  uansett godt av å mosjonere den muskulaturen på ulike måter! Trondheims-metodistene benyttet i alle fall den siste oktobersøndagen til å gå den såkalte «hjertepromenaden» som omkranser den delen av Trondheim som gjerne kalles «byen innenfor elveslyngen». (Hovedbildet viser Nidelva og Elgeseter Bro, med Nidarosdomen og den nye katolske domkirken på hver side)

Etter en fredag og lørdag med veritable regnstormer, og varsel om mer voldsomt regnvær fra søndagskvelden og mandag av, gjennomførte vi søndagens tur i nærmest vindstille og uten en eneste regndråpe! Praktfullt! En spasertur på 5-6 kilometer langs havnebasseng, kanal og elv som understreker hvilken flott by vi bor i! Vi var 15 som gikk som en søndagstur som absolutt bokføres som en meget vellykket og hyggelig «alternativ» kirkeaktivitet. Vi er mange som har lært å sette pris på denne måten å oppleve og praktisere menighetsfellesskap på. Turansvarlige var Sylvi L. og Arvid Strømme.Bra jobba!

Vi møttes ved kirken og gikk ned Søndregate, over jernbane-gangbrua til og så fulgte vi den flotte gang- og sykkelveien langs havnebassenget og ut til Ila. Derfra krysset vi Nidelva over til Nidarø og gikk elvepromenaden hele veien nedover, under Elgeseter bru, gjennom Bakklandet og over Gamle Bybro før turen ble avsluttet med kaffe, te og nybakt kringle og sjokoladekake (ekstra takk til Sylvii!) der vi startet – i kirka! Undervies var det rom for spontane aktiviteter som alt fra bruk av utplasserte lekeapparater, mating av ender og høstløvkastekrig. Og fellesskap og samtale underveis!

Neste søndagstur blir ikke før 8. januar, og da skal vi gå «ribbe-marsj» på Tiller for å kvitte oss med eventuelle ekstra gram etter julematen. Søndag 4. desember, som også egentlig er turdag, samles vi i kirken til juleverksted. Ta med familie, venner og kjente!

Men før vi kommer så langt, kan og skal vi møtes i kirken til mange gudstjenester – den første på allehelgensdag 6. november!

Meget engasjerende og givende gudstjeneste søndag 23. oktober. Flott og personlig ledet av Ellisiv Sivertsen og Henriette Strømme. Og så mange lov/forsangere at det ikke var mikrofoner nok til alle! Med bibelfortellingen om Jesu møte med den rike mannen som dagens tekst, var «Pengene eller livet» tema for en utfordrende og bevisstgjørende preken av pastor Kjell Werner Rødder.

Den rike mannen var åpenbart sterkt religiøs og veldig engasjert. I følge Markus kom han løpende til Jesus og knelte med for han ham. Det var tydelig kjempeviktig å få grep om det som for ham var et livsviktig, helt eksistensielt spørsmål. «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv» eller «Hva er inngangsbilletten til Guds Rike»?

Pastoren vår innrømmet å ha slitt med teksten og det umiddlelbare bildet Jesu svar gir av en strenge moralfilosof. Men Rødder Han ga oss en viktig tolkningsnøkkel i å påpeke at «evig liv» ikke bare uttrykker tid, men også er et kvalitetsbegrep – at mannens spørsmål altså handlet om selve innholdet, gehalten i livet. Hva skal jeg gjøre for å få det gode, meningsfulle liv? Ikke bare i en framtidig himmel, men her og nå?

Hva er inngangsbilletten?

Jesus anerkjente iveren og engasjementet og mannens vilje og forsøk på å leve riktig, og verdsatte det. Ja, Jesus så på mannen og fikk ham kjær. Det er et viktig utgangspunkt for svaret som etter hvert kommer. Et svar som ikke er styrt av fordømmelse, men av kjærlighet. Det ligger omsorg i Jesu svar; vi har lett for bare å lese og høre kritikken.

Men Jesu og Guds kjærlighets vesen består ikke i bare å jatte med. Det er en kjærlighet som utfordrer oss. Og den rike mannen fikk beskjed om å selge alt han eide. Hva betyr det? I alle fall at livet er mye mere verd enn pengene, fastslo pastor Rødder. Ja, de to størrelsene er ofte i konflikt med hverandre.

Ikke bare penger

Økonomisk språk- og billedbruk har i alt for sterk grad fått levere premisser for hvordan vi tenker om våre liv, ikke minst i vår tid, mente Rødder. Jesu svar til mannen, er et radikalt oppgjør med hvordan vi lever som individer og samfunn.

Det handler ikke bare om penger. Nei, alt som vekker et sterkt begjær i oss; ideologier, makt, sex. Når personlig tilfredsstillelse og utbytte blir (eneste) målestokkk for hva som er godt og viktig og riktig i livet – da skal det ringe alarmklokker. «What’s in in for me?» kan og skal aldri være drivkraften vår, mente pastor Rødder. Når det fokuset blir så sterkt at oppmerksomheten trekkes bort fra Jesus, da må alarmklokkene våre ringe. Når slikt blir så viktig at det overskygger alt annet, da må vi frigjøre oss fra det. For «evig liv» handler om helt andre verdier som vi skal dele raust med hverandre. Det er Gudsrike-verdier som rettferdighet, kjærlighet, fred og omsorg.

Jesus har ikke et enkelt svar på spørsmålet fra den rike mannen. Ingen quick fix. Det mannen får, er en utfordring til etterfølgelse – en prosess. Den utfordringen gjelder i høyeste grad også oss, som borgere i et av verdens rikeste land. Etterfølgelsen er ikke enkel, men Jesus utfordrer oss til å starte prosessen. Vi er langt fra i mål, men hele tiden og hele veien hviler Jesu blikk på oss – og det er et blikk fra en som har oss kjær.

Femtegnsbønn

Etter prekenen var det forbønnstund/vandring med nattverd, lystenning og kollekt. På lysgloben hang en spesiell bønn for Syria og Irak. Flott at pastor involverer legfolk i utdeling av nattverden; som Ernestina i dag! Ellisiv og Henriette introduserte oss også for «femtegnsbønnen» – en felles bønn som gjerne kan bli fast avslutning på våre forbønnstunder. Eller, hvorfor ikke som avslutning på gudstjenesten som utsendelse?

De fem tegnene er fem bevegelser/tegn vi gjør med hendene etterfulgt av en kort bønn:

Løftede hender:
 Kjære Gud, du er hos oss. Fyll oss med ditt lys

Hendene i kryss foran brystet: 
 Kjære Jesus, du går med oss. Bevar oss i din fred

 Hendene mot hverandre foran brystet med fingertuppene opp: Kjære Gud, du ser oss. Ta imot våre tanker og stille bønner

Hendene strakt ut foran oss med håndflater opp: Kjære Jesus, du tar våre hender i dine. Led oss på den gode vei

 Vi holder hendene til dem som sitter/står ved siden av oss:  Gode Hellige Ånd, takk for at vi ikke er alene. Hjelp oss å se hverandre med kjærlighet

Meningsfullt og vakkert!

—

En på alle måter velsignet høstofferhelg i kirka, med pastor Øystein Brinch som aktiv gjest. Først som spillende Ragtime-kåsør lørdag, og så som meget god predikant på gudstjenesten søndag 16. oktober. ”Jesus fordømmer aldri noen – han bare frelser”, var det klare konklusjonen Brinch trakk av prekenteksten.

Kåseriet samlet 18 midt på blanke lørdags formiddag i høstferien, og på gudstjenesten søndag bikket vi akkurat 30. Ettersom ingen tone i utgangspunktet er ”syndig”, ble Ragtime-kåseriet holdt/spilt oppe i kirkesalen. Og ”gospelmusikkens svarte får / uskikkelige fetter” med sin opprinnelse i pub- og barmiljø, ble presentert på en humør- og innsiktsfull måte av den musikkglade og meget velspillende pastoren. Kåseriet var en vitaminpille, som framkalte smil både om munn og i hjerter.

Ingen fordømmelse – bare frelse

Stephanie Buadu ledet Høstoffer-gudstjenesten på en gjennomført flott måte. En meget gjennomtenkt bønnevandring med mange og varierte poster, ga gudstjenesten ekstra løft og dimensjon.

Tema og tekst for Øystein Brinchs Kristussentrerte, engasjerte og engasjerende preken var den kjente bibelfortellingen om ”Jesus møter kvinnen som ble grepet i hor.” Brinch forklarte hvordan Jesus frustrerte og utfordret datidens ”moralpoliti”, slik han har gjort til all tider, og lot seg lokke inn i de skriftlærdes felle. Kvinnen skulle steines, selvfølgelig. Bare rett og rimelig, i følge Moseloven. ”Leser vi Moseloven bokstav for bokstav, blir muslimenes sharia-lovgivning ganske tam”, hevdet pastor Brinch.

De skriftlærde og fariseerne ville sette Jesus fast. De mente de hadde funnet måten å gjøre det på ved å skyve et ulykkelig menneske foran seg for å ramme Jesus. Lynsjestemningen var til å ta og føle på. Mange sto sikkert med steinen klare.

Men Jesus svarer ganske enkelt ikke på provokasjonen fra datidens teologer. Han satte seg heller ned og skrev eller tegnet kruseduller i sanden. ”For et kroppsspråk”, strålte Brinch. ”Så herlig arrogant Jesus var i møte med selvrettferdigheten og de lyssky motivene!”

De skriftlærde ga seg ikke; de fortsatte og ville provosere fram et svar. Og til slutt gløttet Jesus opp på dem. Han skjelte ikke de skriftlærde huden full, selv om det sikkert var fristende, men avvæpnet dem fullstendig både bokstavelig og teologisk da han svarte: Den av dere som er uten synd, kaste den første sten”. Så fortsatte han å skrible i sanden. Hva skrev han? Det vet ingen. Og ting som skrives i sand har den velsignede egenskapen at det forsvinner, slettes ut, blir borte.

Stenene falt. De skriftlærdes listige felle kollapset rundt dem selv. De tuslet bort en etter en; de eldste først. Til slutt var det bare Jesus igjen sammen med kvinnen. Først da reiste Jesus seg, og sa ”kvinne” – ikke nedlatende (ala Trump – referentens tilføyelse…) men med respekt – og trolig et varmt smil, i følge Brinch: ”Heller ikke jeg fordømmer deg – og fra nå av, slutt med det der…” Og han fortsatte med å si til disiplene og skuelystne: Jeg er verdens lys.

Og det er der vi alltid er i møte med Jesus – i livet og lyset, understreket Brinch. ”Uansett hvilket trøbbel vi har rotet oss opp i; Jesus fordømmer ikke – han er verdens lys. Ditt lys og mitt lys. Jesus fordømmer ikke. Jesus bare frelser” sa Øystein Brinch.

Og sånn er det bare!

«Jesus er ikke interessert i hvor mye eller lite vi har «syndet». Han er interessert i min sjel», sier pastor Øystein Brinch. Søndag 16. oktober kommer han til Trondheim for å preke på Høstofferdagen. Men allerede lørdagen kl.12.00 holder han et musikalsk kåseri om ragtimemusikk i kirka vår, selv om han sier at «ragtime har strengt tatt ingenting i en kirke å gjøre».

– Så hvorfor da?

– Jeg kaller gjerne ragtime for ”Gospelmusikkens svarte får”. Ragtime springer jo opprinnelig ut fra barer og puber, men det er morsom musikk, forklarer Øystein. Han kommer til å spille og forteller om den lystige musikkstilens bakgrunn og høydepunkter, og vi får høre hvordan ragtime ble videreført i klassisk musikk gjennom mange kjente komponister. Øystein er en meget dyktig pianist og organist og vi kan «avsløre» at hjemme har han et relativt nyanskaffet Steinway piano som han naturlig nok elsker.

– Som pensjonist både preker du, og holder mange musikalske kåseri gjennom året. Hva liker du best – å være prest eller musikkkåsør?

– Jeg er og blir forkynner, understreker Øystein, men jeg har alltid vært glad i å kåsere. At jeg i moden alder har tatt opp igjen pianospillingen, og prestert noen musikkåserier, er kanskje mest til min egen glede?, svarespør han. Man han lar seg i all ubeskjedenhet strekke så langt at han karakteriserer seg selv som en veldig god «amatør-pianør». (Underskrives, og vel så det! red.anm)

Og det må alle metodister og venner av kirka i Trondheim unne seg gleden av å oppleve lørdag 15.oktober kl. 12.00! Og etterpå blir det en kaffekopp og prat! Spre budskapet blant familie, naboer og venner!»

Men husk aller først:

Gudstjeneste med pastor Kjell Werner Rødder  førstkommende søndag 9. oktober kl. 11.00!

Tema: «Jesus møter oss som sine barn».

Vokst opp med jazz

– Tilbake til deg, pastor Brinch. Hvordan ble du hekta på musikk? Og hvor viktig er musikk for deg?

– Min far var en ihuga amatørmusiker innenfor jazz. Jeg vokste opp med fars ”hamring” på vårt gamle piano: Gershwin, Fats Waller, Benny Goodman, og ås videre. Mor var også ganske god på pianoet. Både hun og tvillingsøsteren var pianoelever ved Barratt-Due.

– Har du noe favorittmusikk (sjanger, komponist, instrument)? Den klassiske musikken fra romantikken er nok det jeg hører mest på og spiller mest. Chopin står nær mitt musikkhjerte.

– Går du ofte på konserter?

– Alt for sjelden!!! Men jeg har opplevd store stunder i Oslo konserthus, for eksempel da Håvard Gimse og Oslofilharmonien framførte en pianokonsert av den norske komponisten Eyvind Alnæs. Jeg har også hatt store opplevelser med Ungdomssymfonikerne da de besøkte Tønsberg for et år siden. Men noe av det største var vel å oppleve klarinettisten Martin Fröst sammen med Oslofilharmonien i Stavanger for noen år tilbake.

– Hos oss blir det ragtime (på bestilling), men som pensjonist farter omkring og holder en rekke ulike musikalske kåserier. Hvor mange ulike program har du øvd inn?

– Det er i alle fall seks ulike, opplyser Øystein, og her er lista: 1. Ukjente norske komponister. 2.Norske damer komponerer. 3. Musikk ved et alter – om norsk musikk med islett av salmer eller titler fra kirkelivet. 4. Trønder og europeer – om den glemte komponisten og klavervirtuosen Thomas Tellefsen. 5. Sørlandet i dikt og toner – om dikteren Wilhelm Krag og komponisten Sigurd Lie. 6. Også Norden kan musisere – om komponister fra Island, Danmark, Sverige og Finland.

Jesus viser sitt «sanne jeg»

Øystein Brinch er en av landets mest profilerte og avholdte metodistpastorer og i mange år en flittig brukt morgenandaktsholder i Nrk. Og knapt noen kan så mange muntre metodisthistorier som ham – om både prester og legfolk innen kirka vår.

Vår høstofferpredikant har solide metodistiske aner. Hans morfar var metodistprest/forstander på Betanien i Oslo. Øystein ble døpt i Centralkirken i Oslo og studerte teologi ved Teologisk fakultet på Universitetet i Oslo. Han ble ordinert i 1972 og var menighetsprest i Mysen i fire år før han ble ansatt i Sandnes, hvor han var prest i seks år. Deretter fulgte tre år på Kjølberg utenfor Fredrikstad og åtte år som prest i det som inntil nylig het Første Metodistkirke i Oslo (på Grünerløkka).Så var han landsevangelist/ profileringsmedarbeider og redaktør for metodistmagasinet Brobyggeren inntil han ble uføretrygdet i 2005. Helt siden 1976 har Øystein vært oversetter og norsk redaktør for andaktsheftet I DAG. Og de siste fem årene har han vært ubetalt menighetsprest i Elverum.

– Hva er det beste med Metodistkirken? Og eventuell det verste/dummeste?

– Det beste er ut fra min erfaring at kirken preges av et visst, lyst humør og en lys kristendomsforståelse. Selv opplevde ingen ”trusler” gjennom oppveksten i kirken; hverken om helvete eller fortapelse. Jeg opplever det som en metodistisk grunnholdning at man skal elske folk inn i Guds Rike og ikke true dem…

– Det dummeste?

– Kanskje er det tegn på gryende alderdom, men jeg har en følelse av at mange menigheters gudstjenester, også hos oss, er blitt mer og mer ”forestillinger” med masse snakk, sier Brinch. Han savner en strammere, og forutsigbar, gudstjenesteform. Kall det gjerne høymesse, sier han. – Og jeg savner at prester bruker prekestolen når de skal tale – og ikke valser rundt i midtgangen viftende med manusark…

– Til prekenen din på Høstofferdagen fikk du velge prekentekst ut fra høstens hovedtema «Jesus møter » – og du har valgt fortellingen om kvinnen som ble grepet i hor. Hvorfor?

– Fordi det er en tekst – og en situasjon – hvor jeg opplever at Jesus viser oss sitt ”sanne jeg” når han bøyer seg ned og begynner å skrible i sanden mens de selvrettferdige gjør seg klar til å steine kvinnen, svarer Øystein. – Jesus er ikke interessert i hvor mye eller lite vi har ”syndet”. Jesus er interessert i min sjel…

– Og resten får folk komme på Høstofferdagen for å høre, hilser og oppfordrer Øystein Brinch.

Menighetsturen søndag 2. oktober ble en oppdagelsesferd til en ukjent idyll. Og for en oppdagelse! Naturreservatet Leinøra viste seg å være et helt usedvanlig vakkert og  spesielt sted. Trær og busker med knall organge Tindved-bær, smekkfulle av C-vitaminer, sto nærmest som en vegg langs grusveien og gressletta som vi etablerte som base. Og når sola overvant regnet, ble hele turen en skikkelig vitamininnsprøytning for de 17 + hund som deltok!

Leinøra er en del av Gaulosen naturreservat og landskapsvernområde ved utløpet av elva Gaula. Hardbarkede trondhjemmere som var med på turen, måtte med undring bekjenne at de aldri hadde hørt om stedet før, langt mindre vært der. Leinøra er en ukjent idyll og «hemmelighet», bare 25 minutters biltur fra Trondheim sentrum!

Det går turvei gjennom reservatet slik at det er lett å komme frem både til fots, på sykkel og med barnevogn. Tre minutter etter at vi hadde forlatt parkeringsplassen og startet spaserturen langs grusveien innover Leinøra, befant vi oss plutselig i en helt spesiell og unik «botanikk». Et stykke lett tilgjengelig «villmark» – og usedvanlig vakkert! Det bugnet av Tindved, fulle av bær – store orange klaser av syrlige c-vitaminbomber. Reservatet har også mange andre sjeldne/uvanlige trær og planter – og et veldig rikt fugleliv.

Det regnet ganske heftig i starten på menighetens søndagstur, så at 17 møtte opp var egentlig imponerende. Og etterhvert ga regnet seg, sola begynte å skinne og vi hadde en særdeles flott turopplevelse. I «basen» ble det tent bål til grilling av pølser og smørbrød. Noen plukket tindvedbær, og de unge lekte og kastet flyndre på elva som lå blikk stille og blank mens landskapet omkring speilte seg i vannflaten. Rett og slett vakkert! Kjempetakk til Sven og Kristin Nørsett som hadde turansvaret og viste oss dette paradiset!

Fakta om Leinøra

Noen fakta om Leinøra, som vi garantert skal tilbake til!: Samlebegrepet Gaulosen naturreservat og landskapsvernområde omfatter de tre verneområdene Gaulosen naturreservat, Leinøra naturreservat, og Gaulosen landskapsvernområde. Verneområdene ble opprettet i 1983, etter at Leinøra hadde vært fredet separat siden 1971. I nesten direkte tilknytning til landskapsvernområdet ligger også Lauglolia naturreservat (opprettet 2001) og Apoteket naturreservat (opprettet 1987).

Det utvidede verneområdet som ble etablert i 1983 skal ivareta flere botaniske vernebehov, både arter og landskapstypen. Alle planter på land og i vann er fredet, men det er lov å plukke bær og matsopp. Foruten Tindved, finnes arter som fjørekoll, strandrug, saltsiv, rødsvingel, engkvein, gåsemure og hvitkløver i området. Området er dessuten rasteplass for trekkende våtmarksfugler, ender og gjess, og hekkeområde og overvintringsområde for flere arter. Over 200 forskjellige fuglearter er registrert i området, og 12 fuglearter som er registrert i Leinøra-området er på̊ rødlista.

Området er kjent for å være et viktig tilholdssted for vannfugl det meste av året. Den varierte og spesielle naturtypen på Leinøra fungerer også som hekkeområde for stokkand, strandsnipe og en mengde spurvefugler. I vinterhalvåret har ofte sangsvane, gjess og ender tilhold, når området ikke er islagt. På grunn av de store mengdene med tindvedbær enkelte år, kan en rekke spurvefugler som normalt trekker bort fra Trøndelag, ha tilhold i området utover vinteren.

25 minutter fra sentrum! Forbløffende!

Engasjerende og actionfylt gudstjeneste i dag, søndag 25. september! Tema var «Jesus møter den lamme mannen». Selv om både Jesus og den lamme mannen i høyeste grad var med, var det hjelperne Jon (Løvland) særlig fokuserte på og trakk fram i sin preken.

Altså de som laget hull i taket på huset der Jesus var for å heise ned sin lamme venn. For uten disse hjelperne, hadde møtet mellom den lamme og jesus aldri funnet sted. Også i vår hverdag som kristne, og i vår virksomhet som menighet og kirke er vi avhengig av å fungere som «hjelpere» for å skape situasjoner og rom for møter med Jesus.

Men menighetsrådgiver Jon sto ikke bare ved lesepulten og preket. Her var det action! Ut fra det ene galleriet var det spent en hvit presenning som et slags tak eller overbygg; som alle lurte på hva var da de kom inn i kirken. Lekkasje? Oppussingsprosjekt? Nei da. Plutselig ble det liv og røre på galleriet. Noen rev en stor flenge i presenningen, så det ble et skikkelig hull;  og fire ivrige hjelpere firte en for anledningen lam Trygve (Sivertsen) ned gjennom hullet og ned på kirkegulvet. Der ble han lagt på båre og fikk sine synder tilgitt, og deretter kom han seg, som den lamme mannen i evangeliet mirakuløst raskt på fotene igjen – og kunne fortsette sin tjeneste som dagens lydteknikker. (Tryge, altså)

Kirkebandet og lovsangsgruppa var i storform og leverte en rekke engasjerende sanger i løpet av gudstjenesten som for øvrig ble meget godt ledet av Sunniva Lystrup (fra Oslo Central, men nå student i Trondheim).

Når husband med piano (Jon Løvland), bass (Per Anders Mortensen), gitar (Arvid Strømme) og slagverk (Isaac Khan) dessuten fikk brusende selskap av kirkeorgelet (Takako Ueno) i sluttsalmen «Åpne hjerter» – ja, da var i grunnen alt veldig greit for de 31 som hadde møtt fram.

Og kirka har plass til mange fler! Så neste gang…