Den norske metodistkirken er ikke stor, men norske metodister er representert i flere sentrale råd/utvalg og verv som er med på å prege kirken vår internasjonalt. På Generalkonferansen i Portland ble flere norske metodister (gjen)valgt til viktige posisjoner innen United Methodist Church. Hjemmesiden vår vil både gratulere og presentere disse flotte folka som skal representere oss i UMC i årene framover. 

Det gjelder:

Kari Hay (General Board of Church and Society)

Berit Westad (General Comission om Status and Role of Women)

Øyvid Helliensen (Judicial Council)

Audun Westad (Commission on the General Conference )

Karl Anders Ellingsen (General Commission on Communication)

Per Endre Bjørnevik (General Council on Finance and Administration

 

Vi har stilt dem ganske likelydende spørsmål:

Personalia: (Navn. Alder. Yrke. Bosted. Hjemmemenighet)

– Du ble på Generalkonferansen valgt inn i ??

– Hva består vervet i / hva jobber dere med? Hvilke forventinger har du?

– Hva betyr United Methodist Church for deg?

– Hva er metodismens/metodistkirkens fortrinn?

– Er du optimist med tanke på UMCs framtid?

– Hva er vår største utfordring som kirke?

Metodist-cv:

– Når/hvordan ble du metodist? (og evt hvorfor)

– Tillitsverv i kirken, lokalt, sentralt og internasjonalt

– Hvilke(n) sak(er) brenner og jobber du spesielt for i kirken og/eller samfunnet?

Favoritt-bibelvers?

Favoritt-salme/sang?

Kari Haay

(General Board of Church and Society)

Personalia: 67 år. Lektor med tysk og norsk i fagkretsen, mastergrad i Diakoni. Lærer og i perioder inspektør på Soltun folkehøgskole. Spesialfelt: Dramaundervisning og Peacebuilding. For tiden: Menighetsleder med pastoralt ansvar på Bjølsen, Oslo, i min gamle hjemmemenighet. Ellers har jeg folkereistrert adresse på Evenskjer, der mannen min og jeg har huset vårt.

Jeg ble nominert av biskopen til vervet i GBCS. Vi har ikke startet enda – men jeg vet det dreier seg om to møter pr år – i Washington DC.

Det finnes flere underutvalg. Ser for meg at jeg passer best i gruppen som jobber med spørsmål knyttet til rus/avhengighet – eller arbeid for fred og rettferdighet. Har ikke så mange forventninger enda. Regner med å møte engasjert mennesker og å lære mer om UMC fra innsiden. Dersom vi i tillegg kan være med å utvikle kirkens rolle idag i forhold til et sekulært samfunn der også Islam er en tydelig aktør, ja da blir jeg glad.

Jeg gikk inn i Metodistkirken som 17 åring. Har tidvis vært sterkt økumenisk engasjert, og jobbet innenfor DnK når vi har bodd på steder der et er naturlig. Etterhvert som jeg har studert teologien til Metodistkirken, er jeg ganske bevisst på vår tradisjon, dåpssyn, nattverdssyn – og det faktum at vi har en sosial bekjennelse i tillegg til den ordinære trosbekjennelsen.

Jeg liker at UMC vektlegger ansvar for den virkeligheten vi lever i.

Jeg er forsiktig optimist med tanke på den lokale menigheten på Bjølsen sin fremtid. Dersom UMC konsentrerer seg om sin teologi og anvender alle de fire grunnpillarene for vår tro,da har vi et godt redskap. Også er det jo egentlig kjærligheten det handler om… Dette synes jeg er vår største utfordring som kirkesamfunn: Stå for vår teologi, våge å sette den ut i radikal praksis – og la kjærligheten være navet og kjernen som arbeidet måles opp mot.

Tillitsverv: Søndagsskolelærer, ungdomsleder, leder for dramagruppe i menigheten, menighetsrådsmedlem, leder for sosialkomite,bibelgruppeleder,

Medlem av UMC’s europeiske råd for fredsspørsmål, norsk medlem av Ex. Com for The Life & Peace Institute,som er et tverrkirkelig, internasjonalt fredsforskningsinstitutt med kontorer i Uppsala. Medlem av Global info, som er et underutvalg i Norges Kristne Råd.

Jeg har i hele mitt voksne liv vært engasjert i fredsspørsmål. «Salige er de som skaper fred …osv». Jeg tror på dialogens mulighet. Jeg tror på alle menneskers rett til å kjenne seg elsket av Gud og akseptert som kristne, uansett etnisk tilhørighet eller legning. Jeg brenner for en åpen kirke der døren er høy, terskelen lav og porten vid!

Favorittbibelvers: Rom 12: 21.

Favorittsalme(r): «Gå gjennom byens lange, rette gater» / «May the Road rize to meet you»

Berit Westad

(General Comission om Status and Role of Women – GCSRW)

Personalia: 70 år ganske snart. Kongsberg menighet Intensivsykepleier, regionalpolitiker, pensjonert høgskolelektor på Lovisenberg Diakonale Høgskole. Bor i Kongsberg.

Jeg har vært arbeidet i General Commission of Status and Role of Women (GCSRW) I det siste quaderenium og er av General Konferansen gjenvalgt som representant for North Europe and Eurasia Central Conference. Valget har vært etter innstilling fra biskopen og Centralkonferansens råd.

Arbeidet medfører to komitemøter i USA i året, intense møter med undervisning, drøftinger, komitemøter, strategi og samtaler angående tematikken, telefonmøter og oppgaver mellom møtene. Rapportering til Centralkonferansen og rådet.

Komiteen jobber med kvinners representasjon og arbeidsvilkår innenfor UMC, seksuelle overgrep inkludert offer, overgriper, menighetene og kirkens tilsynsmenn og prester. Det er utarbeidet retningslinjer og anbefalinger samt undervisningsopplegg for teologiske seminarer og det holdes konferanser om temaet. Det føres omfattende statistikker og faglige så vel som geografisk spredte innspill forventes. En del av dette ligger på nettsidene www. gcsrw.org

Komiteen har en sterk representasjon fra USA og jeg har stadig gjort oppmerksom på at dette er aktuelle tema i hele UMC. Det er meget aktuelt i store deler av vårt sentralkonferanseområde. Jeg vet mer hva jeg går til i denne perioden og jeg forventer et mer globalt fokus enn det som tidligere har vært praktisert. Det har vært en økende forståelse for dette.

UMC er for meg et vitnesbyrd om en global kirke og en enhet som viser at vi bryr oss om hverandre og er villig til å arbeide sammen for å utgjøre en forskjell der vi bor og arbeider.

Jeg ser på den globale organisasjonen og vår weslyanske teologi som et fortrinn.

Jeg er optimist for kirkens framtid. Vi har sterke tradisjoner på åpenhet og raushet i vårt fellesskap og så har vi et redskap for å snakke sammen og respektere hverandre det noe vi ikke skal undervurdere. Wesley vurderte det høyt og det bør vi også gjøre. Vår oppgave i verden er å forkynne Guds nåde og frelse, fremme Guds Rike, ikke dømme, splitte eller støte noen ut.

Vår største utfordring er i leve opp til vår egen teologi i enhet og samhold.

Metodist-cv: Lokale verv i menigheten i Kongsberg, for tiden leder i menighetsrådet og pianist. Lokalpredikant. Vært leder av kvinneforbundet og en rekke år i hovedstyret, 4 år som leder. Vært på sentralkonferanser og medlem av sentralkonferansens råd.

Jeg ble kjent med og medlem av kirken og menigheten i Kongsberg i 1970-årene og ble egentlig mer metodist etter studier av metodistkirkens historie og teologi.

Jeg brenner for åpenhet og inkludering, slik det står i kirkeordningen at alle skal føle seg vel og ha et god fellesskap i kirken.

Som favorittsalme når jeg tenker på oppgaver jeg har og har hatt i kirken eller samfunnet, vil jeg gjerne nevne salme 259 i vår salmebok. «Gud du er rik». Særlig siste vers oppsummerer for meg en trygghet i tjenesten og oppdragene jeg i årenes løp har gått inn i: «… så går vi frimodig i tjenesten inn I ly av din utstrakte arm.»

Guds rikdom er en gave til oss og det vi tar på oss i Guds rike gjør vi ikke alene, hans omsorg, beskyttelse og kraft får vi i tjenesten når vi går. Slik har jeg sunget det mange ganger og er takknemlig for alt jeg har fått lære og ta del i.

Audun Westad

(Commission on the General Conference – CGC)

Personalia: 29 år. Internasjonal koordinator ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Bosted Holmlia, Oslo. Hjemmemenighet Centralkirken, Oslo

I 2012 ble jeg valgt for en 8-årsperiode til Commission on the General Conference. Så jeg begynner nå på min siste halvdel av det vervet. Vi står for planleggingen av Generalkonferansen, og den ekstraordinære Generalkonferansen i 2018/19, hvis den blir noe av. Jeg har jobbet i undergruppen Rules committee, hvor vi sitter og bearbeider og gjør klar møtereglene for Generalkonferansen. I forrige periode var jeg nestleder i den komiteen.

Det som er noe av det som er spennende med arbeidet vårt er at vi ikke bare jobber med kommende Generalkonferanse, men vi må også tenke åtte og 12 år frem i tid, for allerede nå må avgjørelser tas for at dette skal gå i boks. Nå som Generalkonferansen 2024 blir i Manila, Filippinene, blir det kanskje litt mer jobb på oss denne perioden, da dette blir første Generalkonferanse utenfor USA.

Det er vanskelig å ha forventninger nå, da vi ikke vet helt hva som blir det store arbeidet i denne perioden. Om det er slik at det skal bli en ekstraordinær Generalkonferanse så vil jeg forvente at dette blir svært hektisk. Fortsatt moro, men hektisk. Jeg gleder meg til å ta fatt på dette arbeidet, spesielt siden vi har fått vår yngste leder av denne Commission noen sinne: 25 år gamle Duncan McMillian. I forrige periode var han leder i den komiteen jeg var nestleder i, så jeg har stor tro på hans lederskap.

UMC er på mange måter mitt hjem. Jeg er så og si født og oppvokst i kirken, så det er en stor del av den jeg er.

Det jeg liker best med metodismen er nådebegrepet og det at vi tror at frelse er en pågående prosess (helliggjørelse). Frelse er ikke noe som skjer en dag for så å være ferdig – det er noe vi lever i og utvikler oss i dag for dag.

Det jeg liker best med UMC er det internasjonale fellesskapet. Det er en trygghet i det å være mange, og det kjenner jeg på når jeg er ute og reiser. Det er alltid fint å finne en metodistkirke når en er på nye steder.

UMC har mange utfordringer vi må jobbe oss gjennom, og noen av disse prosessene kan være smertefulle når de står på. Men jeg tror at kirken vil komme styrket ut av dette hvis vi klarer å finne en god løsning for hvordan vi skal være kirke i fremtiden.

Vår største utfordring er å finne ut hvordan vi skal være kirke sammen, til tross for uenighet på visse spørsmål. Vi må finne tilbake til tilliten til hverandre og klare å bygge en kirke sammen hvor det er plass og rom for alle.

Metodist-cv: Jeg har vel alltid vært metodist, men ble tatt opp som medlem etter konfirmasjonen min. Det skjedde i Metodistkirken i Flekkefjord da Ivar Granum var pastor der.

Det begynner å bli en del tillitsverv etter hvert, men av de jeg liker best så kan jeg nevne:

-Leder av MBU (inntil Stephanie Buadu tar over i august)

-Medlem av Commission on the General Conference

-Nestleder av Ethics Committee under forrige Generalkonferanse. (Det var spennende!)

Jeg er spesielt opptatt av at kirkens skal lære seg å bruke ungdom og unge i større grad og at barn skal ha en naturlig og god plass i menigheten. Jeg er også glad i å jobbe i bakgrunnen slik at de som er virkelig gode til å jobbe med barn og unge skal få så gode og enkle arbeidsforhold som overhode mulig.

Favoritt-bibelvers?  Jesaja 55, 12b: » Fjell og hauger bryter ut i jubel foran dere, alle trær på marken klapper i hendene.»

Favoritt-salme/sang: For tiden har jeg «We are called» på hjernen. Den sangen lærte jeg i First UMC Portland. Så vidt jeg har klart å finne ut så finnes den ikke på norsk, så hvis det er noen gode sangoversettere som leser dette så vet de hva de skal gjøre!  (se bilde t.)

Hvis vi skal være litt mindre fromme og ikke tenkte på favorittsalme, men favorittsang, så er «Christmas Unicorn» av Sufjan Stevens, «Radio Free Europe» av REM, «See the sky about to rain» av Neil Young, «Going underground» av The Jam og «My sweet lord» av George Harrison blant de sanger jeg aldri går lei av.

Øyvind Helliesen

(Judicial Council – kirkens «høyesterett»)

Personalia: 60 år. Tilsynsmann. Bosted Fredrikstad. Hjemmemenighet Petrikirken, Kjølberg.

Judicial Council (Juridisk Råd) er ofte beskrevet som kirkens høyesterett. Det består av ni personer, og hovedoppgaven er å vurdere om beslutninger tatt av Generalkonferansen, Jurisdiksjonkonferansene (USA) eller Sentralkonferansene, eller organ opprettet av disse, er i tråd med kirkens konstitusjon. JC kan også prøve om lovtolkninger foretatt av kirkens biskoper er riktige. Det finnes egne prosedyrer for hvordan saker kan fremmes for JC. De som vil vite mer kan lese Kirkeordningens § 2609.

UMC er min kirke- Gjennom kirken er jeg bundet sammen i et forpliktende og tjenende fellesskap med mennesker i store deler av verden.

Metodismen fortrinn er personlig fromhet (varme hjerter) kombinert med engasjement for mine medmennesker (sosial hellighet).

Jeg er optimist med tanke på UMCs framtid. Kirken er i vekst i store deler av verden (særlig på den sørlige halvkule). Om vi kan opprettholde samme organisasjon og struktur i fremtiden, er jeg usikker på, men om kirken må endre strukturer for å kunne være kontekstuell og for å tjene og møte dagens mennesker er det ingen trussel.

Kirkens største utfordring er å være et levende og relevant fellesskap for mennesker som tror, som forkynner evangeliet om Jesus gjennom ord og sakramenter, som er opptatt av å være Jesu etterfølgere i vår tid og som viser det i et engasjement for de mennesker vi er satt til å tjene.

Metodist-cv: Jeg ble metodist da jeg ble døpt – og senere da jeg i 1971 bekreftet min tro gjennom bekjennende medlemskap i kirken.

Tilsynsmann (med alt det innebærer i kirken i Norge), Metodistkirkens Europaråd, Metodistkirkens Verdensråd (WMC), og inntil nå Sentralkonferansens Råd. (Som jeg ikke lenger kan være med i pga valget til JC)

Jeg brenner for menighetsutvikling, lederutvikling/veiledning. Dessuten har saker knyttet til nasjonal og internasjonal misjon og diakoni alltid vært en del av min lidenskap.

Favoritt-bibelvers? Johannes 1.12.

Favoritt-salme/sang? «Jeg tror på jordens forvandling»– og «Nåden er din dagligdag»

Karl Anders Ellingsen

(General Commission on Communication – GCC)

Personalia: 50 år. Redaktør (Brobyggeren/ metodistkirken.no)   Bosted Oslo. Hjemmemenighet Centralkirken

GCC arbeider, slik jeg har blitt fortalt, med en overordnet strategi for kirkens sentrale kommunikasjon på trykk og i digitale medier. De hjelper også de som arbeider i samme feltet i sentralkonferanser verden rundt og i juridiske konferanser i USA. Det hele er fortsatt nytt for meg, men jeg gleder meg til å bli kjent med kommisjonen, de andre som er valgt og de ansatte i UMC News.

UMC er kirken min, på mange måter mitt hjem her på jorden.

Metodistkirken har mange fortrinn. En kirke/bevegelse som har utgangspunkt i en trygg og varm opplevelse av frelsesvisshet, er noe som gir meg styrke i hverdagen. Jeg er en del av en global kirke, med både utfordringer og en fantastisk kraft. Jeg er en del av en kirke som er åpen for å lære nytt og ta til seg andre erfaringer, samtidig som den er en del av en lang og sterk tradisjon. Vårt åpne nattverdsbord, dåpssyn og fokus på nåden gir noen gode perspektiver på hvem Gud er.

Jeg ver optimist med tanke på UMCs framtid. Vi har levd med konflikt og meningsbrytninger siden starten. Og så lenge kirken består av mennesker, vil vi alltid ha ulike meninger, oppfatninger og erfaringer. Fornuften sier av og til at det kan bli vanskelig å romme alt, men jeg velger å tro på en fremtid for en «United» metodistkirke.

Vi har mange utfordringer som kirke. Her hjemme er det vel å være menigheter som er relevante for lokalsamfunnene vi lever i. Hvis menigheten min ble borte i morgen, vil noen utenfor den indre kjernen legge merke til det? Det er et vanskelig spørsmål, men jeg tror det kan gi perspektiver på hva som er våre største utfordringer.

Metodist-cv: Har vært metodist hele livet. Er vokst opp som prestebarn i en familie der kirken har vært sentral i hele livet.

Leder av MU Østre distrikt var mitt første verv utenfor menigheten i ungdommen. Ble ansatt i MU i 1992, og har siden vært med i svært mye i forbindelse med ulike stillinger i kirken. Jeg er med i styret i Familie & Medier og er nestleder i Barnevakten. Det er flotte oppgaver.

Jeg mener selv jeg har den beste jobben i Metodistkirken i Norge. Får møte mange begeistrede metodister lokalt og sentralt og får videreformidle det de brenner for. Får være med på svært mye av det som skjer i kirken. Det er et stort privilegium.

Jeg er forsiktig med å flagge egne synspunkter i kontroversielle saker. Det er viktig for meg at Brobyggeren og de andre kanalene skal oppleves som noe som tilhører oss alle. Jeg vil ha en god kommunikasjon med så mange metodister som mulig. Men én ting som engasjerer meg, er menigheter som opplever en fornyelse og ny inspirasjon. Det brenner jeg etter å formidle og spre noen ideer om.

Det er vanskelig å velge bare ett favorittbibelvers. Men jeg vil trekke frem historien om kvinnen som vasket Jesu føtter med sine tårer, Lukas 7, 36-50. Den inneholder så mange dimensjoner for hvem Gud er og utfordrer meg i mitt eget liv.

Favoritt-salme/sang? Jeg har mine åndelige røtter i barne- og ungdomsarbeidet i kirken, og selv i dag synger jeg med stor glede med i M(B)U-sangen. Kirkens ungdom er en viktig del av kirkens hverdag.

Per-Endre Bjørnevik

(General Council on Finance and Administration – GCFA)

Personalia: 66 år. Sivilingeniør/politiker. Bosted Stavanger. Hjemmemenighet Stavanger

GCFA har ansvar for å utarbeide budsjettforslag og for å følge opp Generalkonferansens budsjettvedtak. Dette innebærer bl.a. budsjettene til de ulike virksomhetsområdene og biskopskontorene. Jeg sitter også i en underkomite som heter Legal Responsibilities and Corporate Governance. Denne komiteen følger opp løpende saker av juridisk karakter.

En stor og viktig oppgave for oss i kommende fireårsperiode er å følge opp det vedtatte globale apportionmentsystemet. Dette går ut på at alle årskonferanser skal delta i kirkens felles økonomi ut fra sine forutsetninger.

UMC er en internasjonal og konneksjonal kirke som strekker seg fra lokalmenigheten her hjemme og til andre lokalmenigheter. UMC beslutter selv i lære- og organiseringssaker. For meg personlig har Metodistkirken gitt kontakter og venner både i Norge og internasjonalt.

Metodistkirken har en god og forståelig teologi som også har respekt for andres standpunkter og synspunkter.

Med vedtaket (biskopenes forslag om veien videre) som ble gjort på Generalkonferansen, er jeg større optimist med tanke på kirkens fremtid enn jeg var før konferansen. Jeg opplevde et sterkt ønske om å stå sammen og videreutvikle en global kirke.

Våre største utfordringer som kirke er å holde kirken samlet som en United Methodist Church – og å være en kirke som er aktuell og relevant for mennesker i ulike aldersgrupper og livssituasjoner

Metodist-cv: Jeg ble metodist noen år etter at jeg giftet meg med Marit som er født metodist. Jeg har gjennom årene vært leder av finanskomitéen, personalkomitéen og menighetsrådet i Stavanger, samt i mange år vært årskonferansedelegat fra menigheten. I tillegg har jeg nå i til sammen 11 år vært medlem av Hovedstyret i Norge, herav 10 år som leder. Dessuten har jeg vært delegat til Sentralkonferansen og Generalkonferansen samt leder av biskopskomiteen i Nord-Europa og Baltikum.

Jeg arbeider for at menighetene skal få mulighet for å utvikle menighetslivet og bety noe medlemmene og for de menneskene som de kommer i kontakt med. Særlig må det gis plass til barn og unge som representerer både kirkens nåtid og fremtid.

Jeg er også aktiv kommunepolitiker i Stavanger og er nå innvalgt i min femte periode i bystyret. Jeg arbeider for at samfunnet skal legge til rette for at innbyggerne skal oppleve at kommunen leverer gode tjenester og tar dem på alvor.

Favoritt-bibelvers?  I Johannes 13, 1-17 omtales fotvaskingen, altså der Jesus vasker disiplenes føtter. Disse versene er for meg en beskrivelse av det tjenende lederskapet. Jesus viser oss her at han ikke var kommet for å bli betjent, men for selv å tjene. Han er her et forbilde for meg som leder.

Favoritt-salme/sang? For meg har Charles Wesley sin salme «Jeg har et hellig kall» en tekst som på en fin måte omtaler vår oppgave både i kirken og i samfunnet.

Og her er sangen «WE ARE CALLED» som Audun gjerne vil at noen oversetter til norsk! Stort bedre kan ikke presentasjonen av våre internasjonale UMC’ere avsluttes!

 

 

 

Inkludert hunden  Balder, matchet vi akkurat «disippelflokken» på menighetens grottetur søndag 5. juni. Og vi ble velsignet! En meget stemningsfull, tankevekkende og utbytterik tur og andakt inne i grotta – og hyggelig grillfellesskap i sjøkanten etterpå.

Anne Jorunn (Midtkil) hadde ansvaret for opplegget i grotta som ligger ca 60 meter inne i fjellet på Østmarkneset ved  den populære Ladestien i Trondheim. Veien inn, og selve grotta var belyst med flere hundre(!) telys. Og inne i hovedhula var det laget et lite alter med stort alterlyslys.

Før vi gikk inn i grotta samlet vi oss og sang Einar Skjæråsens salme «Himlen blåner for vårt øye». På plass foran alteret sang vi «Laudate omnes gentes» før Anne Jorunn holdt en poengtert og oppbyggelig andakt over tema lys og mørke – og veien ut av mørket når vi føler at det omslutter oss. Meget passende, da, at vi etter en forbønnstund med adgang til å tenne lys, gikk ut av grotta og ut i lyset en annen vei enn den vi kom inn fra lyset og til mørket.  Vel ute i den solfylte søndagen igjen,  ble grotteandakten avsluttet med at vi sang «Den blomstertid nå kommer». Deretter gikk vi det lille stykket ned til sjøkanten, hvor Håvard (Midtkil) ventet med varme griller, godt utvalg av pølser m/tilbehør og dekket langbord!

Grotteturen var et flott tiltak, gjennomtenkt og strålende administrert, og det frister absolutt til gjentakelse. En annerledes tur- og andaktsopplevelse som mange flere vil ha glede og utbytte av å få med seg neste gang!

—

 

 

Tungvektsbokseren, OL- og verdensmesteren Muhammad Ali døde fredag 3. juni.Sporten han bedrev kan det stilles spørsmål ved, men mennesket Muhammed Ali kan vi gjerne minnes med respekt. Han ble en viktig og modig skikkelse i kampen for svartes rettigheter og et tidlig ikon i kampen mot Vietnamkrigen. Uten at det betyr all verden, finner vi det dessuten interessant og verd en omtale,  at Ali hadde metodistblod i årene.

Boksing generelt, og profesjonell tungvektsboksing spesielt, er en idrett med mange mørke og tvilsomme sider som det er vanskelig å støtte. Muhammad Ali var ubestridt en av de aller, aller største og beste innen sporten noen sinne; trolig den største av alle. Han var i mange tiår utvilsomt verdens mest kjente idrettsstjerne, ja et av de mest kjente mennesker i verden overhode. Når vi velger å markere hans død på hjemmesiden vår, er det mer på grunnlag av hans liv og innflytelse utenfor bokseringen, selv om de to er vanskelig å skille klart.

Kvittet seg med «slavenavnet»

Han ble en inspirerende, kontroversiell og polariserende skikkelse, både i og utenfor ringen. Han brukte i alle fall sin enorme berømmelse og posisjon til å fronte kampen for svartes rettigheter og mot Vietnamkrigen. Det var tøft nok i USA i første halvdel av 1960-tallet, og ble ikke lettere av at Cassius Clay som nybakt verdensmester i 1964 konverterte til Islam, kvittet seg med «slavenavnet» og tok navnet Muhammad Ali.

Han var meget intelligent og flink til å snakke for seg . Han både begeistret og provoserte med mange av sine utsagn, men ingen klarte å kneble ham.

– Hvor tror du jeg hadde vært hvis jeg ikke kunne stå opp for meg selv, snakke og skrike ut? Jeg ville trolig vært i hjembyen min, vasket vinduer, bukket og sagt «yes, sir» og «no, sir» , sa Muhammad Ali.

Han ble født som Cassius Marcellus Clay jr. i Louisville, Kentucky i 1942. Hans far, Cassius Clay senior, var metodist. Man faren gikk med på at kona oppdro sønnen som baptist. (Det hører med til historien at forholdet mellom far og sønn ble dårlig etter at junior konverterte til Islam og byttet navn.)

Unge Cassius markerte seg tidlig som et stort boksetalent og representerte USA i OL i Roma i 1960. Derfra kom han hjem med gullmedalje og som en yndling. Men da han med medaljen rundt halsen likevel ble nektet servering på en restaurant fordi han var svart, skjedde det noe med ham. I følge hans egen historie, kastet han OL-medaljen i Ohio-elva og engasjerte seg i borgerrettskampen. Medaljekastingen er noe omstridt; enkelte venner mener han mistet medaljen noe senere. Uansett, under OL i Atlanta i 1996, hvor Ali hadde æren av å tenne ol-flammen, fikk han i en pause under en basketballkamp overrakt en ny gullmedalje som erstatning for den han hadde kastet/mistet 36 år tidligere.

Mens han enda het Cassius Clay, ble bokseren i 1962 inspirert av å høre den militante borgerrettsforkjemperen Malcom X tale. Han var sentral i bevegelsen Black Muslims, også kjent som Nation of Islam. MalcolmX ble både hans venn og politiske og religiøse mentor. I dagene rundt VM-kampen mot Sonny Liston i 1964, ble det kjent at Cassius Clay hadde konvertert til Islam og at han tok navnet Muhammad Ali. Et modig og ytterst kontroversielt skritt i USA på 1960-tallet. Ali sjokkerte bokseverdenen, vant kampen og sto som tungvektsverdensmester.

(Senere kom det til et smertelig brudd mellom Ali og MalcolmX. Malcolm X brøt ut av Nation of Islam/Black Muslims og dannet American Society of Muslims. Men Muhammad Ali valgte å bli værende med lederen Elijah Muhammad i Nation of Islam. Elijah ble som en surrogatfar for Ali (Men hans kjødelige far Cassius sr. mente at sønnen ble hjernevasket).

For Cassius betydde navnebyttet at han kvittet seg med det han oppfattet som sitt hvite «slavenavn» Cassius Clay. Når journalister og andre nektet å bruke hans nye navn, svarte Ali: «Jeg trenger ikke være det du vil jeg skal være. Jeg er ikke din slave. Jeg er Muhammad Ali».

Konverteringen og navnebyttet vakte enormt oppstyr, motstand og kritikk. Bedre ble det ikke da Ali nektet å bli utkalt som soldat til Vietnamkrigen av religiøse overbevisningsgrunner. Han ble strippet for sin verdensmestertittel, fratatt bokselisensen og dømt til fem års fengsel. Alle trodde det var slutten for bokseren, men han kom tilbake etter fangenskapet og gjenvant verdensmestertittelen. Gjennom karrieren forsvarte han tittelen hele 19 ganger.

Mens han satt i fengsel vokste motstanden mot Vietnamkrigen kraftig i det amerikanske samfunnet. Alis samvittighetsstandpunkt vant stadig større sympati. Da han slapp ut ble han invitert til å tale ved universiteter over hele USA. Det var talerstoler han brukte til å kritiserte Vietnamkrigen og oppfordre til for afroamerikansk stolthet og rasemessig rettferdighet.

Det hevdes med rimelig sikkerhet at Ali inspirerte Martin Luther King jr. til å begynne å tale mot Vietnamkrigen. Luther King Jr hadde tidligere vært nølende av frykt for å ødelegge forholdet til president Lyndon B. Johnson og hans administrasjon som var viktige støttespillere i borgerrettskampen.

Mildere med årene

Nation of Islam var voldelig og krigersk i sin retorikk og Ali sa ved flere anledninger at de hvite var hans fiender. Etterhvert myknet han litt, og gradvis vant han mye av sin popularitet tilbake – tross krigsmotstand og konvertering. Ali forlot også Nation of Islam og gikk over til en liten sufistisk inspirert islamsk gruppe. Han anerkjente at også andre religioner inneholdt elementer av sannhet og brukte dette bildet fra naturen for å beskrive sitt syn på religion:

«Elver, dammer, innsjøer og bekker – de har alle ulike navn, men alle inneholder vann. Akkurat slik religioner gjør – de inneholder alle sannheter.»

Som muslim tok Ali terrorangrepet mot tvillingtårnene i New York 9. september 2001 meget tungt – også de antislamske stemningen som sveipet gjennom det amerikanske samfunnet i kjølvannet av terrorhandlingen. I en uttalelse sa han:

”Islam er en fredens religion. Islam fremmer ikke terrorisme eller drap på mennesker. Hvis ugjerningsmennene er muslimer, har de fordreid islamsk lære.”

Muhammad Ali ble etterhvert en meget avholdt, respektert og av mange elsket person i det amerikanske samfunnet og store deler av verden. Han led sterkt av Parkinson, trolig en følge av mange slag mot hodet under boksekarrieren. Ali mottok en rekke æresbevisninger. I 2005 ble han overrakt den aller høyeste sivile utmerkelse i USA, Presidentens Frihetsmedalje. Ved overrekkelsen omtalte president Bush ham som «tidenes største og en mann av fred».

Muhammed Ali døde på sykehus i Arizona fredag kveld 3. juni. Han minnes med store toppoppslag i aviser og tv-stasjoner verden over.  Og han var sønn av en metodist…

—

 

Gudstjenesten 26. juni blir en manifestasjon av metodistisk verdensfellesskap! I tillegg til «våre» to umc-biskoper Sally Dyck og Mary Ann Swenson, har også bishop John F. White i African Methodist Episcopal Church forsikret at han ser fram til å feire gudstjeneste sammen med sin «familie»  i Trondheim Metodistkirke. Det samme sier for øvrig pastor Kee Sing Wong fra Metodistkirken i Malaysia og pastor Daniel Angel Favero fra Iglesía Evangélica Metodista Argentina!

(Biledmosaikken over viser biskop Mary Ann Swenson (t.v.)  og biskop Sally Dyck, samt logoene til de kirkene som så langt vil være representert på gudstjenesten vår 26. juni)

Bakgrunnen for det som ser ut til å bli en helt spesiell gudstjenesteopplevelse, er at Kirkens Verdensråds Sentralkomite møtes i Trondheim 22. – 28. juni. Sentralkomitemøtet i Trondheim blir det det største økumeniske møtet som noen gang er holdt i Norge. Det kommer 150 kirkeledere og 200 rådgivere fra kirker over hele verden.

Søndag 26.juni er utsendingene oppfordret til å delta i gudstjenester i «sine» lokale kirker. Det er 15-20 metodister blant kirkelederne, og vi har som menighet kontaktet og invitert disse til vår gudstjeneste. Dette blir en gudstjeneste som du garantert vil ha med deg; en unik mulighet til å bli inspirert og velsignet av et verdensomfattende metodistisk fellesskap!

Gudstjeneste og kirkebakkekaffe

Arbeidet med å forberede gudstjenesten 26. juni er godt i gang. Vår nye pastor Kjell Werner Rødder kommer for å lede gudstjenesten. Den meget profilerte (umc)biskopen Sally Dyck fra Chicago vil preke, og biskop Mary Ann Swenson vil gi en hilsen og lyse velsignelsen. I tillegg får vi som nevnt hilsener fra bishop John F. White i Afrcan Methodist Episcopal Church, pastor Kee Sing Wong i Metodistkirken i Malaysia og pastor Daniel Angel Favero fra Iglesía Evangélica Metodista Argentina.  Biskop Whites store biskopsområde omfatter forresten alle øystatene i hele Karibien, samt Botswana; Lesotho, Mozambique og Swaziland i Afrika!

Deler av gudstjenesten  26. juni vil foregå på engelsk. Salmene blir tospråklige, slik at de kan synges både på norsk og engelsk. Vi satser på at folk flest forstår tilstrekkelig engelsk til at vi reduserer evt tolkning/oversettelse til et absolutt minimum. Tolkning tar både tid og virker oppstykkende på opplevelsen. Sven  Egil Nørsett spiller til salmene og pre/postludium. Amelia vil synge en lovsang, og Seiki Ueno bidrar med fiolinspill. To av menighetens unge vil lese skriftlesningene. Etter gudstjenesten blir det «myldrekirkekaffe» på kirkebakken bak i kirken, slik at alle får anledning til å hilse på våre internasjonale kirkesøstre- og brødre! Kirkekaffen tar Anne Jorunn (Midtkil) ansvaret for, og da blir den viktige delen også  bra!

Av 15-20 metodistene som kommer til Sentralkonferanse-møtet, er det seks united methodister (vår kirke). De øvrige representerer andre kirker i den store metodistfamilien som African Episcopal Methodist Church, Christian Methodist Episcopal Church, Eglise methodistse du Togo, Free Wesleyan Church of Tonga, Iglesias Evangelica Methodista Argentina, samt Methodist Church i India, Kenya, Malaysia, Nigeria, New Zealand og Sierra Leone. Vi håper å se mange (de fleste) av disse på gudstjenesten 26. juni. Og de vil garantert sette pris på å møte så mange norske metodister som mulig!

Preken og velsignelse 

Sally Dyck som holder søndagens preken, er biskop for Northern Illinois Conferens of UMC. Hun understreker betydningen av personlig og sosial hellighet. Å være united methodist utfordrer oss til å funne ut hvordan vi skal og kan leve ut troen vår i dag på en teologisk, bibelsk, etisk, sosial og global måte, sier hun. Under Generalkonferansen i Portland tiligere i mai, i en meget anspent atmosfære, holdt Sally Dyck en sterk og modig preken med temaet » Go – Learn – Mercy» på en morgengudstjeneste. Den kan du se og høre her: Sally Dyck preken

Biskop Dyck har engasjert seg for en endring av kirkens syn på homofili, men er levende opptatt av rettferdighet for alle. I 2014 ble hun arrestert under en demonstrasjon i Chicago til støtte for «ulovlige innvandrere», mot tvangsutsendelse og for en liberalisering av amerikansk innvandringspolitikkk. I samme anledning skrev hun også et åpent brev til president Obama. (Tidligere samme år ble metodistbiskopene Minerva Carcaño and Julius Trimble også arrestert i forbindelse med demonstrasjoner mot deportasjon av immigranter foran Det Hvite Hus.) Sally Dyck har vært medlem av sentralkoniteen i Kirkenes Verdensråd siden 2006.

Biskop Mary Ann Swenson vil lyse velsignelsen. Hun ble biskop i 1992. Hun er nå pensjonist, men fortsatt aktiv og engasjert. Før hun ble biskop tjenestegjorde hun som menighetsprest en rekke steder. Hun har også hatt tallrike tillits- og lederverv på høyeste nivå innen United Methodist Church. Også Swenson er en meget sosialt og evangelisk bevisst, i tråd med metodistisk tradisjon og teologi. I Kirkenes Verdensråd har hun ikke minst markert seg i kirkens kamp mot undertrykkelse og vold mot kvinner. Hun er en av sentralkomiteens fremste medlemmer og sitter også i Kirkenes Verdensråds eksekutivkomite.

Biskop Swenson har for øvrig med seg mannen Jeff til Trondheim. De har vært gift siden 1968. På sølvbryllupsdagen fikk de en tandemsykkel, og den har de brukt til å tråkke seg gjennom flere stater i USA og brukt sykkelen som transportmiddel til og fra årskonferanse . Somkmeren 1998 syklet de tvers over USA fra Stillehavskysten i vest til Atlanterhavet i øst. Det er en distanse på 653 mil (!) og de brukte 58 dager på turen!

De to sykler fortsatt gjerne tandem til gudstjenster hvor Mary Ann skal delta – men til Trondheim kommer de nok med fly…

—

«Troen» var tema for gudstjenesten som Henriette Strømme og Ellisiv Sivertsen hadde planlagt og ledet 29.mai. Pastor John-Erik Bråthen utdypet temaet i en meget tankevekkende og stimulerende preken om å ikke etablere for trange rammer rundt den kristne troen.

Gjennom velvalgte salme/sangvalg, tekster og bønner ble teamet belyst i gudstjenesten som samlet nærmere 30. Lovsangsgruppa sang flere sanger, og Sylvi L. Strømme fortalte levende om Wesleys forunderlig oppvarmede hjerte i sine ord til barna – og de voksne. Og hjertet hun hadde varmet var skikkelig varmt!!

Litt uvanlig, men fullt på sin plass og etter oppfordring fra pastor Bråthen, takket de frammøtte Henriette og Ellisiv med en skikkelig klapp da gudstjenesten var slutt!  En flott «debut» som gudstjenesteledere. Vi ser fram til neste gang!

– Det finnes mange mulige veier til tro, understreket pastor Bråthen i sin preken som tok uttgangspounkt i bibelens fortelling om den romesrke offiseren som oppsøkte Jesus fordi hans tjener var syk.

– Ofte gjør vi som kirke og kristne feilen å lage alt for trange rammer for troen – og for hva som er kristen tro. Da blir også vårt gudsbilde og gudsforståelse trang, sa john-Erik. Han viste til at et av de eldste kristne bilder på troen er «vandring». Jesus kalte seg ikke bare for sannheten og livet, men også for veien.

– Det er frigjørende å tenke på tro som en vandring; det å være under veis, sa John-Erik. Istedet for å sette grenser for andre menneskers tro, er skal vi tenke stort om vår egen tro og støtte andre på deres trosvandring – slik Jesus gjorde med den romerske offiseren.

– Det avgjørende er ikke hvor langt man er kommet, eller at man går i takt med alle andre. det som betyr noe er ønsket om å vandre sammen med Jesus, sa pastor John-Erik Bråthen.

 

Henriette (t.v.) og Ellisiv er spente og forventningsfulle før søndagens gudstjeneste som de to skal lede sammen.

To av menighetens ungdommer skal lede gudstjenesten førstkommende søndag, 29. mai. Henriette Strømme og Ellisiv Sivertsen er både gode venninner og ”Timoteus”-kolleger. Vi har intervjuet Henriette og Ellisiv om hva «Timoteus» er, og hvordan de to synes det er å gå i Metodistkirken. Til søndagens gudstjeneste får de selskap av pastor Jon-Erik Bråthen som skal preke.

1) Hva er Timoteus og hvorfor ville du være med?

ELLISIV: Timoteus er et ledertreningskurs som metodistkirka har. Jeg ville være med fordi jeg syntes det hørtes spennende ut og jeg ville lære hvordan jeg kan bli en god leder. I tillegg ville jeg lære mer om kirka.

HENRIETTE: Timoteus er metodistkirkens lederkurs. Jeg ville være med fordi mange venner fra leir skulle, og fordi det hørtes ut som et veldig bra opplegg.

2) Hvordan vil du/håper du å få brukt det du har lært gjennom Timoteus?

HENRIETTE: Jeg har jo fått mye ny kunnskap om hvordan man leder en forsamling av barn/ungdom/voksne på en god måte. Dette er lærdom jeg kommer til få bruk for hele livet.

ELLISIV: Jeg håper å få bruk for det jeg lærte der når jeg og Henriette skal ha søndagsskole. Og dersom jeg blir leder på leir en gang, håper jeg å få nytte av det. Ellers håper og tror jeg at det jeg har lært på Timoteus også kan hjelpe meg i hverdagen.

3) Er det vanskelig å være kristen (metodist) ungdom?

ELLISIV: Det er av og til litt vanskelig, spesielt når noen spør «Hva er det?» eller «hva er forskjellen på metodistkirka og den norske kirke?» Da er det litt vanskelig å vite akkurat hva man skal svare, og man føler at metodistkirka er liten i Norge. Men ellers er det ikke så vanskelig å være kristen metodistungdom; det er faktisk ganske kult og artig.

HENRIETTE: Nei, det vil jeg ikke si. Jeg har jo tatt det valget selv, og det er det også mange andre som har. Den største utfordringen med å være metodist er vel å forklare folk som spør «hva forskjellen på sånn vanlig kristen, og sånn metodistkristen er«.

4) Hva er viktig for din tro?

HENRIETTE: Det viktigste er at den er personlig og at jeg, selv om jeg er en del av et kristent fellesskap, har egne meninger og verdier. De verdiene jeg lever etter er basert på Gud og på de verdiene han selv, som Jesus, viste her på jorden. Kjærlighet og åpenhet. Selv om det finnes mange regler for hva som er rett og hva som er galt har jeg, med min personlige tro, lov til å stille spørsmål og sette egne grenser for hva jeg ser på som rett.

ELLISIV: Det som er viktig for min tro er at den er min personlige. Det er også viktig at jeg kan stille spørsmål til troen, og at jeg kan tvile i blant.

5) Trives du i Metodistkirken?

ELLISIV: Jeg trives veldig godt i Metodistkirka. Jeg trives godt fordi jeg har gode venner i kirka både lokalt og nasjonalt, og det er generelt veldig trivelig å være med i Metodistkirka.

HENRIETTE: Ja jeg trives veldig i Metodistkirken. Jeg har vokst opp innenfor menighetens fellesskap og har alltid følt meg inkludert og velkommen der. Nasjonalt har jeg gode venner fra leirer og Timoteus med meninger og tro som min egen, noe som absolutt øker trivselen og lysten til å dra i kirken og på kristenleir.

—

 

Det blir internasjonal sus over gudstjensten vår 26. juni! Da kommer United Methodist Church- biskop Sally Dyck  fra USA for å preke, og biskop Mary Ann Swenson  vil gi en hilsen og lyse velsignelsen. Vi tror og håper på deltakelse fra flere metodister fra forskjellige metodistkirker ulike steder i verden på denne gudstjensten.

(På bildene ov er ser du bishop Mary Ann Swenson t.v og Sally Dyck t.h.)

Vi har aldri tidligere hatt en slik anledning til å erfare og oppleve at vi tilhører en stor, global kirkefamilie. For en liten menighet som vår, vil det garantert bety ny inspirasjon, styrking av identitet og tilhørighet. Vi håper derfor at absolutt alle som har mulighet, kommer til gudstjenesten 26. juni! Ta gjerne med familie og venner også!

Bakgrunnen for det som ligger an til å bli en helt spesiell gudstjenesteopplevelse, er at Kirkenes Verdensråd har lagt sitt sentralkomitemøte til Trondheim 22. – 28. juni.

Blant de ca 320 deltakerne er det 15-20 metodister. Seks av disse representerer United Methodist Church (hvorav tre er bsikoper!) og resten kommer fra andre kirker i den store metodistfamilien som African Episcopal Methodist Church, Christian Methodist Episcopal Church, Eglise methodistse du Togo, Free Wesleyan Church of Tonga, Iglesias Evangelica Methodista Argentina, samt fra Methodist Church (ikke UMC) i India, Kenya, Malaysia, Nigeria, New Zealand og Sierra Leone. Vi vil kontakte så mange som mulig av disse delegatene, og invitere dem til å delta på gudstjenesten vår og gjerne bringe en hilsen.

Det som er klart er at den profilerte UMC-biskopen Sally Dyck holder prekenen. Hun har i en meget hyggelig mail takket for invitasjonen og gleder seg til å møte oss! Det samme gjelder den ikke mindre profilerte biskop Mary Ann Swenson. Hun vil bringe en hilsen og lyse velsignelsen og ser fram til å møte metodistmenigheten i Trondheim.

Sally Dyck er biskop for Northern Illinois Conferens of UMC. Hun understreker betydningen av personlig og sosial hellighet. Å være united methodist utfordrer oss til å funne ut hvordan vi skal og kan leve ut troen vår i dag på en teologisk, bibelsk, etisk, sosial og global måte, sier hun. Under Generalkonferansen i Portland tiligere i mai, i en meget anspent atmosfære, holdt Sally Dyck en sterk og modig preken med temaet » Go – Learn – Mercy» på en morgengudstjeneste. Den kan du se og høre her: Sally Dyck preken

Biskop Dyck har engasjert seg for en endring av kirkens syn på homofili, men er levende opptatt av rettferdighet for alle. I 2014 ble hun arrestert under en demonstrasjon i Chicago til støtte for «ulovlige innvandrere», mot tvangsutsendelse og for en liberalisering av amerikansk innvandringspolitikkk. I samme anledning skrev hun også et åpent brev til president Obama. (Tidligere samme år ble metodistbiskopene Minerva Carcaño and Julius Trimble også arrestert i forbindelse med demonstrasjoner mot deportasjon av immigranter foran Det Hvite Hus.) Sally Dyck har vært medlem av sentralkoniteen i Kirkenes Verdensråd siden 2006.

Biskop Mary Ann Swenson ble biskop i 1992. Hun er nå pensjonist, men fortsatt aktiv og engasjert. Før hun ble biskop tjenestegjorde hun som menighetsprest en rekke steder. Hun har også hatt tallrike tillits- og lederverv på høyeste nivå innen United Methodist Church. Også Swenson er en meget sosialt og evangelisk bevisst, i tråd med metodistisk tradisjon og teologi. I Kirkenes Verdensråd har hun ikke minst markert seg i kirkens kamp mot undertrykkelse og vold mot kvinner. Hun er en av sentralkomiteens fremste ledere.

Biskop Swenson har for øvrig med seg mannen Jeff til Trondheim. De har vært gift siden 1968. På sølvbryllupsdagen fikk de en tandemsykkel, og den har de brukt til å tråkke seg gjennom flere stater i USA og brukt sykkelen som transportmiddel til og fra årskonferanse . Somkmeren 1998 syklet de tvers over USA fra Stillehavskysten i vest til Atlanterhavet i øst. Det er en distanse på 653 mil (!) og de brukte 58 dager på turen!

De to sykler fortsatt gjerne tandem til gudstjenster hvor Mary Ann skal delta  – men til Trondheim kommer de nok med fly…

For en konfirmasjonsgudstjeneste – og for noen konfirmanter! 1. pinsedag ble i sannhet en festdag i kirken. Konfirmantene Hannah, Trygve og Aasmund imponerte og inspirerte alle med sin aktive deltagelse, frimodighet og store trygghet og gode humør foran en fullsatt kirke med godt over 100 tilstede! 

Flott var det også å ha besøk av pastor John-Erik Bråthen som holdt dagens preken og ledet «konfirmasjonssamtalen». Og ikke minst flott å ha menighetsrådgiver, og ansvarlig for konfirmasjonsundervisningen, Jon Løvland med!  Han og konfirmantene har tydelig en kjempegod match og kjemi, og av konfirmantene fikk Jon overrakt tre filmer i Star Wars-serien. Konfirmantene på sin side fikk et ikon hver av pastor John-Erik Bråthen. Han holdt en flott preken, direkte rettet til konfirmantene, med utgangspunkt i et ikon han selv hadde fått i konfirmasjonsgave.

Hannah, Trygve og Aasmund deltok fra første stund med innledningsbønn, og senere skriftlesninger.  Konfirmasjonssamtalen med John-Erik fløt meget godt om viktige tema, og etterlot ingen tvil om at konfirmasjonsforberedelsene har gitt de tre verdier og holdninger som de tar med seg videre i livet. Humør hadde de også. Samtalen fikk flere ganger menigheten til å humre og le. Samtalen ble avsluttet med visning av en video fra konfirmantenes besøk på Rosenborg-brakka på Lerkendal sist høst, hvor de intervjuet flere spillere og trenere om viktigheten av lagspill og Rosenborgs «godfot»-postulat. Imponerende bra! Aasmund bidro dessuten med flott trombonespill.

For en hjemmesideredaktør som selv er konfirmert i Metodistkirken i Trondheim for mer enn 50 år siden, og som har overvært de fleste konfirmasjonene siden, er det fristende å utrope søndagens konfirmasjonsgudstjeneste som tidenes opplevelse i sitt slag – med god margin! Og det skal først og fremst Hanna Burkeland, Trygve Sivertsen, Aasmund Nørsett, men også i høyeste grad Jon Løvland og John-Erik Bråthen ha stor takk for! Det var en dag til å bli skikkelig glad av!

Neste gudstjeneste er søndag 22. mai og da er Jon Løvland på plass igjen!

 

 

Er du nysgjerrig på Metodistkirken / United Methodist Church?
Kanskje du kan tenke deg å bli medlem?  Uansett er du hjertelig velkommen til et helt uforpliktende informasjonsmøte hvor du også kan stille de spørsmål du måtte ha.

Vi skal ha medlemsopptakelse på den såkalte «takkendagen», søndag 19. juni. Det ligger an til en kjempebra dag i kirken, med medlemsopptakelse og dobbel barnedåp!
Før medlemsopptakelsen arrangerer vi tre informasjonsmøter – og du kan velge den dagen som passer deg best:
– Søndag 22. mai kl 13.00-14.00 (etter gudstjenesten)
eller
– Søndag 5. juni kl. 20.00-21.00
eller
– Mandag 6. juni kl 15.30 – 16.30 (før myldredag)

Det er bare å dukke opp på det infomøtet du vil, eller du kan melde din interesse til menighetsrådgiver Jon Løvland på mail: jon.lovland@metodistkirken.no

Har du lyst til å bli medlem, men søndag 19. juni passer ikke, er det ingen problem å beramme ny medlemsopptakelse på andre søndager, men det kan jo være greit å få med seg informasjonen i denne runden!

De’ e’ triveli’ i Metodistkirka, sjø!