Kategoriarkiv: Uncategorized

UMChili con carne? Gjerne!

Vi var 30 som kom til myldre(mid)dag mandag 7. mars. Alle visste å verdsette Ediths (Nørsett) chili con carne med pasta og salat, kaffe og sjokoladekake – og fellesskapet rundt bordene. Aldersspennet i dag var 7 – 87 år! Konfirmantene hadde undervisning før middag. Etter middagen var det som vanlig et par sang/korøvelser i kirkesalen og speiderne fikk en innføring i fektingens edle kunst i Wesleysalen!

Neste Myldredag med middag kl. 16.30 er mandag 4. april. Ta gjerne  med deg familie, venner og kom! Det er full anledning til «bare»å komme og spise middag og prate med folk! Middagen koster 20 kroner og smaker godt! Kokkeansvaret går litt på rundgang blant menighetens pensjonister! Det er lov å melde seg som kokk!

Så turet vi igjen

Skikkelig påskestemning på søndagens menighetstur! 15-16 deltakere + en hund fikk noen flotte timer ute i strålende sol og 3-4 varmegrader. En turgruppe gikk rundt Theisendammen; en annen gjeng gikk rett i akebakken ved Blyberget hvor alle samlet seg til slutt. Der var det mye folk og stor aktivitet. Metodistene var ikke de som fikk minst fart på kjelker og akebrett!

Etter akingen gikk turen hjem til Sylvi og Arvid Strømme hvor det ventet sjokoladekake, kanelbollekringle, kaffe/te og saft. Gjett om det smakte! Ved kaffen fikk vi også kjempehyggelig besøk av tidligere periodetrondheimsmetodist; Ingunn Bjorå ( og sønnen Torjus ) som var på Trondheimstur denne helga.

Neste menighets-søndagstur går 3. april. Da håper vi å kunne bli enda flere. Søndagsturene gir både trim og fellesskap! Bli med du også!

Hattrick – Aston Villa også metodistlag!

Fotballklubben Aston Villa FC i Birmingham, ble grunnlagt i 1874 av fire unge menn fra cricketlaget til Villa Cross Wesleyan Chapel. De fire var også medlemmer av kirkens søndagsskole/bibelklasse for voksne. Dermed fullfører hjemmesiden vår et bra hattrick denne uka: både FC Barcelona, Everton FC og Aston Villa FC har metodistiske røtter!

 Legenden sier at de fire cricketspillerne møttes under en gasslykt i Heatfield Road like ved kirken i området Aston, en (oktober)kveld i 1874. Som så mange cricketspillere, ønsket de seg en sport de kunne drive om vinteren. De valgte den nye ballidretten «association football» og i løpet av kort tid var laget Aston Villa stiftet! (Moderne fotball har litt enkelt sagt sitt opphav i rugby. I 1863 skilte «rugby football» og «association football» lag, og the Football Association i England ble stiftet.)

Det nyetablerte Aston Villa spilte sin aller første kamp mot en rugbylag fra nabolagskirken St. Marys i Aston Brook. Betingelsen var at Villa gikk med på å spille første omgang etter rugbyregler og andre omgang med fotballregler! Det sto uavgjort ved pause, men med en scoring i andre omgang vant Villa sin første kamp 1-0! I den første tiden brukte spillerne kirken som garderobe.

Etter å ha spilt litt rundt omkring ble Wellington Road Aston Villas første offisielle hjemmebane i 1876. Det var en inngjerdet bane, slik at det var mulig å ta inngangspenger. – en viktig del av begrunnelsen for å flytte dit. Allerede i 1897 anskaffet Aston Villa tomten til det som også i dag er klubbens hjemmebane. Den het opprinnelig Aston Lower Grounds, men ble omdøpt til Villa Park i 1901.

Aston Villa ble ligamester første gang i 1893/94-sesongen. Kubben hadde stor publikumsappell, og samlet jevnlig minst 20-25000 til sine hjemmekamper på en tid da finalen i FA-cupen var godt besøkt om den trakk 20000 tilskuere.

Fotball- og kirkehistorie

Villa chapelDe fire «søndagsskole-medlemmene» valgte å kalle opp klubben etter metodistkirken de tilhørte; Aston Villa Wesleyan Chapel som ble bygget omkring 1850. Etter en utvidelse/nybygg i 1865 skiftet navnet til Villa Cross Wesleyan Chapel (bildet t.h.) fordi kirken lå tett ved veikrysset Villa Cross. I dette krysset mellom Lozells Road og Heathfield Road, lå også landemerket Aston Villa – et stort murbygg i georgiansk stil. Det huset/villaen  er egentlig navnopphavet til alt som kaller seg noe med Aston og/eller Villa. Aston-distriktet er for lengst innlemmet i byen Birmingham.

Metodistkapellet i Aston ble «plantet» der av medlemmer i Wesley Chapel på Constitution Hill i Birmingham – og det kapellet var et av flere metodistkapell/kirker i Birmingham som selveste John Wesley, alle metodisters kirkefar, etablerte! Så dette er kirkehistorie og fotballhistorie i salig blanding!

Villa-plakett

I 1967 ble Villa Cross Wesleyan Chapel solgt til New testament Church of God, en kirke med karibiske røtter. I 2007 ble kirken revet og erstattet av et nytt, stort og moderne kirkebygg som også rommer en rekke offentlige, kommunale tilbud. På veggen til dette nye kirkebygget henger en minnetavle (bildet)  som sier at her ble fotballklubben Aston Villa grunnlagt av fire medlemmer fra metodistkirken som tidligere sto på dette stedet.

Den engelske ligaens far

mcgregorAston Villa er uløselig knyttet til skotten William McGregor som også regnes som den engelske ligaens far. McGregor tok initiativet til stiftelsen av the Football League i 1888 – verdens første organiserte fotball-seriesystem. Det la grunnlaget for at fotball utviklet seg fra en amatør/fritidsaktivitet til en profesjonell idrett.

McGregor var egentlig presbyterianer. Han flyttet til Birmingham i 1870 hvor han etablerte seg som en vellykket kles/stoffhandler i Aston-distriktet. McGregor var så fotballinteressert at han stengte butikken tidlig på lørdager for å kunne se kampene til klubben Calthorpe som en skotsk venn hadde stiftet.

Fotballinteressen brakte ham i kontakt med «metodistlaget» Aston Villa. I 1877 ble han invitert/oppfordret til å bli medlem og sitte i Aston Villas styre. Han sa ikke bare ja til det, men påtok seg også å dømme kamper for klubben. Medlemslistene fra den tiden viser at McGregor var eldre enn fleste medlemmene på den tiden. Han spilte aldri fotball selv, men stilte av og til opp som keeper på Villas treninger. Det var hans store organisasjons- og forretningstalent som virkelig kom Aston Villa – og engelsk fotball til gode. McGregor steg raskt i gradene i Aston Villas administrasjon og var i lange perioder styreleder og president i klubben. Foran klubbens hjemmearena, Villa Park, står det en stor statue av McGregor.

villa-mcgregor-villa parkMc Gregor var også den som i 1878 introduserte den «den skotske løven» som sentralt element i klubbens logo. Aston Villa spilte den første tiden med ulike drakter/farger, men i 1887 landet de på den velkjente burgundervinsrøde trøyen med himmelblå armer. Det var også draktfargene da klubben samme år vant sin første FA Cup.

Det begynner å bli en stund siden Aston Villas gullalder. Men laget har vunnet førstedivisjon/Premier League sju ganger, siste gang i 1981. de har også ti andreplasser i den øverste ligaen. Et stort cuplag har det også vært. Villa har sju FA-pokaler i premieskapet, men må helt tilbake til 1957 for å finne den nyeste. Laget har tapt fire cupfinaler, den siste i 2015 mot Arsenal (4-0)

Aston Villa vant Europacupen i 1982, European Super Cup i 1982/83 og Intertotocupen i 2001.

12 lag med kirkelige røtter

I boken «Thank God for Football» skriver forfatteren Peter Lupson at 12 av de 38 klubbene som har vært innom Premier League siden 1992/93 kan spore sine røtter direkte tilbake til en kirke. Det er Aston Villa, Barnsley, Birmingham City, Bolton Wanderers, Everton, Liverpool, Fulham, Manchester City, Queen’s Park Rangers, Southampton, Swindon Town og Tottenham.

Av disse har i alle fall Everton og Aston Villa solide metodistiske røtter.

Everton FC startet som metodistlag!

Det baller på seg. Ikke før har vi slått fast at FC Barcelona ble grunnlagt av en metodist, så kan vi fortelle at Everton Football Club i England startet som et «metodist-menighetslag» i 1878. En Everton-metodist var også indirekte sterkt medvirkende til dannelsen av Liverpool FC!

Men tilbake til Everton. Laget het først St. Domingo F.C. og var knyttet til en metodistkirke i Everton/Merceyside-distriktet i Liverpool i 1878! Allerede året etter skiftet klubben navn til Everton FC, og det er en klubb med meget solide tradisjoner og meritter. Everton var blant stifterne da The Football League ble etablert i 1888, og vant sitt første seriemesterskap to år senere. Klubben har vært engelske seriemestre ni ganger, og syv ganger har de endt på sølvplass. Everton har spilt fem FA Cup-finaler og vunnet fem av dem, siste gang i 1995. Everton er det eneste laget i som har spilt over 100 sesonger på høyeste nivå i engelsk fotball! De er nå inne i sin 113. sesong!

Evertons historie startet da metodistmenigheten med det lange navnet St. Domingo Methodist Church Sunday School, bestemte seg for å bygge en ny kirke i Liverpoolområdet i 1868. Menigheten fikk kjøpt en tomt i Breckfield Road North i distriktet Everton som siden 1835 var en del av City of Liverpool. I 1871 ble den nye kirken, St. Domingo Methodist New Connection Chapel innviet. (bildet under viser St. Domingo i Breckfield Road North)

St-Domingo-Breckfield-Road-NorthI

1878 fikk menigheten en idrettsglad prest, Ben Swift Chambers. Han etablerte først et cricketlag som et tilbud til strøkets ungdommer. Men ettersom cricket var en ren sommersport, var det rom for å plusse på nok et sportstilbud gjennom vinterhalvåret, og da pastor Chambers startet fotballklubben St. Domingo FC for å gi sine sognebarn et helårs idrettstilbud. De spilte kampene i et hjørne av den nyanlagte Stanely Park. de første motstanderne var andre «kirkelag» fra Merceyside-området.

Fotballklubben ble fort et meget populært tiltak, og slett ikke bare folk som hørte til metodistkirken ønsket å bli medlemmer i klubben. Klubben ble fort en bydelsklubb mer enn et «kirkelag», og allerede i 1879 ble det bestemt å endre navnet til Everton FC.

St. Domingo/Everton spilte først sine kamper på Stanley Park og så en stund på Priory Road. Derfra ble laget kastet ut av baneeieren som mislikte at klubbens tilhengere var bråkete. Da Evertonfans sto bak betydelig uro og bråk etter at klubben slo Earlestown og vant sin første tittel i 1884, var det slutt for spill på Priory Road.

Høsten samme år fikk de adgang til å leie fotballbanen Anfield Road hvor Everton spilte sine hjemmekamper i nesten åtte år. I løpet disse årene ble Anfield den første fotballbanen i England med målnett. Men bak kulissene var det sterk uro og misnøye i klubben rettet mot den egenrådige presidenten John Holding. «Opprørsleder» var eieren av et revisor/sakførerkontor, George Mahon. Han var en meget aktiv metodist og spilte orgel i både Great Homer Street Wesleyan Chapel og i St. Domingo.

Kjemien mellom Evertons president Holding (t.h) og Mahon (tv.v) var dårlig; av mange årsaker. De var begge politisk aktive, for ulike partier. Holding var konservativ, mens Mahon tilhørte det liberale partiet. Mahon og hans meningsfeller i Everton lot seg provosere av at Holding, som eide Anfield, krevde meget høy baneleie av klubben. De var også uenige i synet på eierskapsmodell i klubben. Holding ville gi investorer adgang til å kjøpe og eie store aksjeposter, mens Mahon ønsket å spre Everton-aksjene utover til flest mulig medlemmer og vanlige folk. Å drive og eie en fotballklubb skulle ikke primært dreie seg om å tjene penger, mente han. Tilhørighet og identitet var viktige elementer for Mahon.

Mahons fløy mislikte også at Holding kun tillot salg av øl fra sitt eget bryggeri (Orrell Brothers Brewery), og i det hele tatt at Everton ble forbundet med alkoholsalg til publikum. ( Mahon var, som en god metodist på den tiden, selvfølgelig avholdsmann.)

Goodison-park-everton-hearts-1892
Tegning som viser en kamp på Goodison Park

George Mahon allierte seg derfor med en rik lege, og fikk hånd om et større landområde/tomt på nordsiden av Stanley Park. Mahon foreslo at klubben skulle flytte dit og bygge sin egen bane. Etter heftige diskusjoner og mye vondt blod mellom partene, fikk forslaget flertall. Det for datiden meget avanserte og flotte fotballstadionet, fikk navnet Goodison Park etter navnet på gaten som gikk langs den ene langsiden av banen. Med tre tribuner som tilsammen tok 11000 tilskuere, var Goodison Park Englands første virkelige fotballstadion.

John Holding sto igjen med sitt Anfield, uten leietakere. Resultatet ble at han stiftet sitt eget fotballag, Liverpool FC, som fikk Anfield som sin hjemmebane. Men det er en annen historie…

Etter bråket om banevalg og skismaet med John Holding, ble George Mahon Evertons nye styreleder i 1892. Under hans ledelse skjedde en betydelig profesjonalisering av laget. Blant annet anskaffet Everton en egen spillerbuss, som også tok med pressefolk og styremedlemmer til lagets bortekamper. Luksus i de tider!

Mahon var styreleder for Everton i to perioder. Først fra 1892 til 1895 og så fra ca 1901 til 1908 da han trakk seg tilbake.

Både George Mahon og John Houlding regnes som to av de fem «founding fathers» av Merceyside-fotballen ; miljøet som frambragte klubbene FC Everton og Liverpool FC.

Når det gleder Everton og metodistkirken, kan det også nevnes at den femte «founding father», Will Cuff (1868–1949) i alle år var korleder og kasserer i St. Domingo hvor Everton-eventyret startet. Metodisten Cuff ble kalt «Mr. Everton». Han styrte klubben effektivt og med hard hånd i fire tiår.

Kirken St. Domingo Methodist New Connection Chapel, ble revet tidlig på 1970-tallet.

 

 

 

 

 

 

 

FC Barcelona grunnlagt av metodist!

TrondheimUMC-barcelona1Grunnleggeren av verdens (kanskje) beste fotballag, Barcelona, var metodist! 22-åringen (!) Hans ”Joan” Gamper startet klubben i 1899 som et tilbud til seg selv og fotballglade metodister og andre protestantiske ungdommer i den katalanske hovedstaden. Det legger unektelig en ny dimensjon til nytelsen av Messis, Neymars og Suarez’ herjinger på fotballbanen!

Sveitseren Hans Gamper, bosatte seg i Barcelona i 1898. Han var medlem av den sveitsiske Evangelisk-Reformerte Kirke, som var og er en del av Metodiskirke-familien. I Barcelona kom Gamper i kontakt med et «gatelag» tilknyttet Metodistkirken, som gjerne spilte ”løkkefotball” på esplanaden/gaten ved Arc de Triomf; Triumfbuen som ble bygget til Verdensutstillingen i Barcelona i 1888. Der var det godt belyst om kveldene. Sammen med andre protestantiske ungdommer, ble disse metodistene kjernen i det aller første FC Barcelona-laget.

joan-gamper-sports-cardHans Gamper var egentlig på gjennomreise til Afrika hvor han ville starte sukkerhandel, men på veien dit skulle han først besøkte sin onkel i Barcelona. Gamper ble så begeistret for byen at han bestemte seg for å bli. Han lærte seg å snakke perfekt katalansk og tok seg også et katalansk fornavn, Joan. Han fikk jobb som sportskorrespondent for to sveitsiske aviser og arbeidet i tillegg som bokholder.

Etter arbeidstid og i helgene spilte Gamper aller helst fotball. Sammen med sine metodistvenner og andre ungdommer spilte han på gater og i parker, særlig i Sant Gervasi-strøket. Utstyret var det så som så med. Ballen var gjerne en litt ujevn kule, rullet sammen av tøystykker. Men da Hans Joan Gamper fikk tilsendt en skikkelig fotball fra Sveits, ble det fortgang i sakene. Han fikk med seg 36  ungdommer som ønsket å spille med en skikkelig ball. Rekrutteringskilden var sportsakademiet Gimnasio Solè hvor aktive ungdommer drev med ulike idretter.

De første 36 medlemmene var hovedsakelig engelskmenn og sveitsere som var bosatt i Barcelona, men også noen få spanjoler. Klubben ble stiftet 29. november 1899, og ble oppkalt etter byen. Barcelonas velkjente klubbfarger, blått og vinrødt (blaugrana), skal/kan være inspirert av draktene til FC Basel i Sveits hvor Hans Gamper tidligere hadde spilt angriper.

Fc Barcelona - GamperGamper spilte 48 kamper for FC Barcelona mellom 1899 og 1903, og scoret over 100 mål for klubben. I 1908 ble han president i FC Barcelona i en krisetid hvor laget holdt på å gå i oppløsning. Han fikk klubben på beina igjen, økonomisk og organisatorisk. Han var til sammen klubbpresident i 25 år, fordelt på fem perioder.

Gampers liv og historie med FC Barcelona endte imidlertid dramatisk og tragisk. Han var klubbens president da Barcelona-fansen 24. juni 1925 buet under den spanske nasjonalsangen. Som ikke det var ille nok, jublet fansen og applauderte til «God save the Queen» som et gjestende Bristish Royal Marine-korps spilte før kampen. Spanske styresmakter under diktatoren Primo de Rivera mislikte episoden sterkt. De anklaget Gamper for å fremme katalansk nasjonalisme og han ble kastet ut av Spania. Barcelonas hjemmebane Les Corts ble stengt i et halvt år. Gamper fikk etter hvert komme tilbake, men betingelsen fra myndighetene var at han holdt seg langt unna FC Barcelona. Fem år senere tok Gamper sitt eget liv, etter en lengere depresjonsperiode med bakgrunn i personlige og økonomiske problemer.

150px-Trofeu_Joan_GamperSenere har han fått en slags oppreisning. I 1966 etablerte FC Barcelona «Joan Gamper-Trofeet» til hans ære. Pokalen gikk de første 30 årene til vinneren av en internasjonal vennskapsturnering med fire lag (Barcelona + tre inviterte) i august hvert år, like før seriestart i Spania. Fra 1997 ble turneringsformatet forlatt, og det spilles én kamp mot en invitert motstander. Barcelona har vunnet trofeet de tre siste årene; i 2015 slo de Roma 3-0. For å ære Gamper har FC Barcelona også «pensjonert» Gampers medlemsnummer i klubben. Byen Barcelona har oppkalt en gate etter ham, Carrer de Joan Gamper, i distriktet Les Corts.

——

Hans Gamper ble født i den sveitsiske (lands)byen Winterthur 22.11.1877. Hans mor døde av tuberkulose da han var åtte år, og da flyttet faren med sine tre sønner og to døtre fra Winterthur til Basel.Gamper var en meget allsidig idrettsutøver. Allerede som tenåring spilte han fotball for FC Basel og som 19-åring var han med å stifte FC Zürich hvor han også hadde plass på laget. I tillegg til fotball, var han en ivrig syklist og løper, og han spilte både rugby, tennis og golf. I 1897 spilte han rugby for Athletique Union i Lyon, Frankrike.

Takk

Vi takker metodistpastor Ole Birch i Jerusalemskirken i København som på Facebook fortalte at han i det finske metodistmagasinet «Nya Budbäraren» hadde funnet opplysningen om at Barcelona ble grunnlagt av en metodist! Ytterligere kilder for denne artikkelen har vært hjemmesiden til Evangelisch-methodistische Kirche i Sveits og Wikipedia.

 

.

 

 

 

 

 

 

Ånd, sjel og legeme = metodisme

30+ til gudstjeneste første søndag i vinterferien er bra! Flott at vi også kunne dra i gang søndagsskolen igjen, med vår to «Timoteus-ungdommer» Henriette og Ellisiv som lærere!

Kirkebandet og sanggruppa var i meget bra slag, det samme var organist Takako (supert postludium!)  Stephanie Buadu  ledet gudstjenesten. Jon Løvland talte over dagens tema «Ånd, sjel og legeme» og understreket metodistkirkens vektlegging av at troen og kristenlivet omfatter hele mennesket.

Hyggelig med tilreisende studentforeldre, og et par elever fra Kristelig Videregående som hadde Metodistkirken som prosjekt.

Henriette Strømme Larsen og Ellisiv Sivertsen deltar dette året på MBUs (Metodistkirkens Barne og Ungdomsforbund) Timoteus-opplegg; det er et ledertreningsprogram for unge innen Metodistkirken. Som et direkte resultat av Timoteus-programmet, har de påtatt seg  å ha søndagsskole ca. en gang i måneden. De «debuterte» i dag, og det gikk meget bra! Neste gang blir 17. april og deretter blir det søndagsskole 22. mai og 12. juni. Henriette og Ellisiv er begge av solid metodistslekt, og var konfirmanter i 2014.

Neste søndag er det ingen gudstjeneste i kirken. Søndag 6. mars er det tursøndag. Da skal vi gå rundt Theisendammen. Det er oppmøte hos Sylvi og Arvid Strømme kl. 11.00. Etter den fine turen i lett terreng, venter det kaffe hjemme hos Sylvi og Arvid. Anbefales for alle – i alle aldre! Følg med på ukemail og hjemmeside!

 

Metodisten bak «To kill a Mockingbird»

 

Forfatteren av boken «Drep ikke en sangfugl», Nelle Harper Lee, døde tidlig fredag morgen,19. februar, 89 år gammel. Harper Lee var ikke bare den legendariske forfatteren av en av det 20. århundrets mest solgte, lese og omdiskuterte bøker. Hun var også livslang metodist og medlem av First United Methodist Church i Monroeville, Alabama. Derfra ble hun begravet lørdag 20. februar.

Bare nær familie og noen få venner deltok i begravelsen som var like privat som hun levde det meste av sitt liv. Fra kirken ble båren ført til familiegravstedet på kirkegården i Monroeville, hvor hennes far, mor og eldre søster tidligere er begravet.

«To kill a Mockingbird», som originalen heter, fikk enormt gjennomslag ikke bare i USA, men blant lesere over store deler av verden. Boken har fram til i dag solgt i over 40 millioner eksemplarer og er oversatt til over 40 språk. I mange undersøkelser (i USA) har boken tidvis konkurrert med Bibelen på spørsmål som «hvilken bok har betydd mest for deg?»

«Hun bidro til å endre USA til det bedre», sa president Obama og first lady Michelle i en kommentar til Harper Lees død. » Hva én historie gjorde, mer kraftfullt enn hundre taler kunne, var å endre måten vi så hverandre på, og dermed hvordan vi så på oss selv», sa presidentparet. Harper Lees og bokens betydning understrekes også av at storaviser som New York Times og Washington Post i USA og The Guardian, The Independent og The Telegraph i England har bragt meget fyldige nekrologer. Hennes død ble også omtalt på tv-stasjoner over hele verden.

Enorm gjennomslagskraft

Handlingen i «To kill a Mockingbird», som originalen heter, er lagt til 1930-tallet i en fiktiv og sterkt rasedelt sørstatsby kalt Maycomb i Alabama, USA. Byen har svært mange likhetstrekk med Harpers hjemby Monroeville. Hovedpersonen i romanen er den hvite småby- og sørstatsadvokaten Atticus Finch. På tvers av rasefordommer, lynsjestemning, og klasseskiller  legger Atticus all sin ære og krefter i et best mulig forsvar av en svart mann som uskyldig er tiltalt for å ha voldtatt en ung, hvit kvinne.

«To kill a Mockingbird» skildrer personene og hendelsene rundt rettssaken, gjennom øynene, ørene og tankene til Atticus’ unge datter Scout i løpet av de tre årene prosessen og handlingen strekker seg.

På grunn av boksens enorme popularitet og gjennomslagskraft, er Atticus Finch en av de litterære, fiktive skikkelsene som faktisk kan sies å ha hatt en innvirkning på samfunnet og gjort en forskjell. Atticus ble et ikon, symbol for menneskeretter og antirasisme. Han ble også en rollemodell, slik han i boken oppdrar sine to barn Scout og Jem til toleranse og (med)menneskelighet.

Boken ble utgitt i 1960 – mot et bakteppe av tidlig borgerrettighetskamp og skarpe rasemotsetninger i det amerikanske samfunnet. «To kill i Mockingbird» vakte umiddelbart enorm oppsikt både for sitt innhold og sine litterære kvaliteter. Harper Lee mottok den meget prestisjetunge Pulitzer Prize for boken (i klassen “fiksjon») i 1961. Boken ble filmatisert med Gregory Peck i hovedrollen, og filmen fikk tre Oscars i 1962.

harper lee BushI 2007 mottok Harper Lee «Presidentens frihetsmedalje» av president George W. Bush jr. Det er den høyeste sivile pris i USA og en anerkjennelse for enkeltpersoner som har gitt «en særlig fortjenstfull bidrag til samfunnet eller USAs nasjonale interesser, verdensfreden, kulturelle eller andre betydelige offentlige eller private bestrebelser.»

Tre år etter belønnet president Barack Obama henne med «Den nasjonale medalje for kunstartene» den høyeste utmerkelse gitt av de amerikanske myndigheter «for framstående bidrag til kunstartenes utmerkelse, vekst, støtte og tilgjengelighet.»

«To kill a Mockingbird» har klare selvbiografiske trekk. Harper Lees far, A.C. Lee, var for eksempel advokat slik som bokens hovedperson. Handlingen trekker også veksler på opptil flere kjente saker fra det virkelige liv, hvor svarte menn (uskyldig) ble anklaget for voldtekt mot hvite kvinner. A. C. Lee var primært skatteadvokat, men forsvarte ved en anledning to svarte menn som var anklaget for drap på en butikkeier. Han tapte saken, og de to (far og sønn) ble hengt og likene maltraktert.

Metodist

 

TrhUMC-Monroville firstUMC
First United Church i Monroeville, Alabama

I åpningskapitlet i «To kill a Mockingbird» refereres det både til metodismens grunnlegger John Wesley og metodistkirken. Vi får forståelse av at Atticus Finch er metodist, uten at kirketilhørigheten spiller vesentlig inn i bokens handling.

I det virkelige liv var Harper Lee selv av solid metodistslekt. Hennes far og mor var medlemmer av Metodistkirken. Moren hadde trolig «bipolar lidelse» og døde allerede i 1951. Harper Lee dedikerte «To kill a Mockingbird» til sin far og søster Alice. Alice, som døde 103 år gammel i, var et meget sentralt og synlig kirkemedlem. Alice var advokat som sin far, og bestyrte sin forfattersøsters interesser og vernet om hennes privatliv med hard hånd. I tillegg til å være aktiv i lokalmenigheten, fikk hun en også en rekke sentrale kirkelige tillitsverv og var delegat til Generalkonferansen. Alice døde i 2014, 103 år gammel.

Familien Lee har helt fram til i dag vært støttespillere og sentrale i First UMC i Monroeville, Alabama. Harper Lee har gjennom årene gitt betydelige summer til kirken og til ulike humanitære formål. Sammen med søsteren finansierte hun kirkens blyglassvindu som et minne om deres foreldre.

Sjokkerende og sterk ny bok

Harper Lee ble født 28. april 1926. Hennes bestefar var sørstatssoldat, og blant hennes forfedre var det slaveeiere. Etter den massive suksessen med «To kill a Mockingbird» levde Harper Lee et meget tilbaketrukket og privat liv. Hun ga sjelden eller aldri intervjuer, og viste seg bare motvillig i offentlige sammenhenger. Til tross for sin enorme popularitet, ble det påstått at hun kunne ha vandret omkring på Manhattan uten å bli gjenkjent. Harper Lee bodde hele vekselvis i New York og hjembyen Monroeville; inntil sviktende helse gjorde at hun ble fastboende på et pleie/omsorgshjem i Monroeville.

Hele litteraturverdenen har gjennom mange tiår forgjeves ventet på en oppfølger til «To kill a Mockingbird», men den kom aldri. Overraskelsen var derfor sjokkartet da Harper Lee i 2014 ga ut boken «Go set a Watchman». (Tittelen er hentet fra profeten Jesaja 21:6)

Der møter vi advokaten Atticus Finch i en senere fase i livet, omkring 20 år etter hendelsene i «To kill a Mockingbird». Sjokket ble ikke mindre da det viste seg at Atticus er blitt rasist og deltar på Ku Klux Klan-møter. Handlingens kjerne er datteren Scouts oppdagelse av dette, og hennes intense oppgjør med faren og omgivelsene. »

«Ønsker du negre på parkeringsplassene til våre skoler, kirker og teatre? Ønsker du dem i vår verden?», spør blant annet Finch sin datter Scout. «Set a watchman» er blitt en skikkelig utfordrende test på graden av toleranse og evnen til tilgivelse blant de millionene av lesere som i alle år har beundret Atticus Finch.

Det er viktig å være oppmerksom på at «Go set a Watchman» ikke er en nyskrevet bok. Faktum er at den ble skrevet før «To kill a Mockingbird». Forleggeren ønsket imidlertid et annet fortellergrep, og Harper Lee framskrev da historien og fortalte den gjennom ungpiken Scouts øyne i boken som ble «To kill a Mockingbird». Harper Lee trodde at manuset til «Go set a Watchman» var borte, men hennes advokat fant det i 2014 og den ble utgitt sommeren 2015. Boken er også utgitt på norsk med tittelen «Sett ut en vaktpost» (Aschehoug).

«Go set a watchman» har ikke de samme kvaliteter som «To kill a Mockingbird» og særlig de første anmeldelsene og reaksjonene var negative. Etter hvert som den spontane vantroen og skuffelsen over at den edle Atticus svikter sine tidligere idealer ble fordøyet, har «Go set a Watchman» bidratt til interessante diskusjoner både om samfunnsutvikling og hvordan menneskers holdninger kan påvirkes og endres. Boken setter også et ubehagelig søkelys på spriket mellom kristen overbevisning og rasistiske holdninger i enkelte miljøer.

Harper Lee var barndomsvenn av forfatteren Truman Capote. De vokste opp i samme nabolag i Monroeville. De beholdt vennskapet, og Harper Lee gjorde mye research og samarbeidet med Capote om hans bok «In cold blood». Capote er også forbildet for karakteren Dill i «To kill a Mockingbird». Forholdet mellom Lee og Capote er skildret i filmene «Capote» (2005) og «Infamous» (2006).

For ikke mange uker siden ble det kjent at «To Kill a Mockingbird» skal bli teaterstykke og settes opp på Broadway i 2017/18-sesongen. Manusforfatteren Aaron Sorkin, som blant skrev manus til filmene «Et spørsmål om ære» og «Presidenten» og tv-serien «The West Wing» («Presidenten» ) skal skrive manus til forestillingen.

 

 

 

 

 

 

Superman, Hilary og andre metodister

Quiz: Hva har tegneserie- og filmhelten Superman (Clark Kent )og presidentkandidat Hilary Clinton til felles? Enkelt. De er metodister.

Det er tidlig i valgkampen, men dersom Clinton skulle vinne høstens valg, blir hun i så fall den sjette metodisten som innehar presidentembetet i USA. Clinton har hele livet vært en aktiv og bevisst United Methodist. I april 2014 talte hun til United Methodist Women Assembly (den amerikanske metodistkirkens kvinneforbund) som har 800.000 medlemmer. Både som politiker og kirkemedlem har Hilary Clinton lenge vist et spesielt engasjement for situasjonen til kvinner og barn og deres rettigheter.

De fem amerikanske presidentene som har vært metodister, er James Knox Polk (1845-49), Ulysses S. Grant (1869-77) , Rutherford B. Hayes (1877-81), Wlliam McKinley (1897-1901) og George W. Bush (2001-09). At også visepresidenter som Walter Mondale, Hubert Humphrey og Dick Cheney var metodister, illustrerer at det er politisk romslig i den metodistiske kirkefamilien…

Trhumc-Nelson-Mandela2Verdens kanskje mest respekterte metodist er Nelson Mandela som mottok Nobels Fredspris i 1993. Også etter hans død, beundre en hel verden frigjøringskjempen og antiapartheidforkjemperen og forsoneren som både ble Sør-Afrikas første svarte statsminister og landets første president som ble valgt i frie valg. I 2013 mottok Mandela også og World Methodist Peace Award. (Du kan se og høre hans takketale her: https://www.youtube.com/watch?v=gMopoaJKWJ0 )

Mandela er forøvrig ikke den eneste metodisten som har mottatt Nobels fredspris. Allerede i 1946 fikk amerikaneren John Mott prisen for sitt arbeid for å grunnlegge og styrke internasjonale kristne ungdomsorganisasjoner som jobbet for fred. Mott var i mange år leder for World Student Christian Federation (WSCF). Han gikk også i spissen felleskirkelig arbeid på tvers av konfesjoner og nasjoner, og var sentral i etableringen av Kirkenes Verdensråd (World Council og Churches) hvor han ble livslang ærespresident i 1948.

I 2011 gikk Nobels fredspris til Liberias president Ellen Johnson Sirleaf som også er metodist. Hun fikk prisen sammen med to andre afrikanske kvinner for deres ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og deres rett til full deltakelse i fredsbyggende arbeid.

Rosa Parks1Den amerikanske borgerrettighetskampens «mor», Rosa Parks, skrev seg inn i historien i 1955, i Montgomery i Alabama. 1. desember nektet hun å gi fra seg setet i den «fargede» delen av Buss No. 2857 til fordel for en hvit mann som gjorde krav på setet fordi den «hvite» delen var full.

Parks hadde ikke planlagt sin «aksjon», men hun var sliten etter en lang arbeidsdag og lei av å bli behandlet som en annenrangs borger. Hun valgte å bli sittende. Parks ble arrestert, dømt og fengslet, men raskt løslatt mot kausjon. Hendelsen utløste raseri og en lang boikott av busselskapet, og en rekke demonstrasjoner over hele USA. Rosa Parks var hele livet medlem av African Methodist Episcopal Church – et kirkesamfunn som fikk tilnavnet «The Freedom Church» lenge før borgerrettighetskampen startet. Året etter Parks stille protest på bussen, kom USAs høyesterett i 1956 fram til at segregering av svarte og hvite på busser var grunnlovsstridig. Rosa Parks døde 92 år gammel i 2004.

trhumc-supermannDen ikoniske og legendariske tegneserie- og filmhelten Supermann (Clark Kent), ble skapt av Jerry Siegel og Joe Shuster som begge var jøder. Det har imidlertid alltid vært opplest og vedtatt Superman hadde solid protestantisk oppvekst i det amerikanske Midtvesten. Av tegneserien om superhelten over alle superhelter, framgår det begge foreldrene, Jonathan og Martha Kent, var metodister. Mor Martha var den ivrigste kirkegjengeren. Det er altså ikke tvil om at Superman Kent Clark var/er metodist…

TRHumc-Beyonce-1Andre virkelige metodister er for eksempel popstjernen Beyonce (bildet t.v.) , filmskaperen George Lucas, popduoen «The Carpenters», sangerne Roberta Flack og Dionne Warwick og skuespillerne Robert Mitchum og Donna Reed.

 

(Nb: listen/oversikten over kjente metodister vil bli forlenget. Har du tips om navn, er det flott om du bruker kommentarfeltet under til å gi oss beskjed!)

Myldrekokker med biskopelig diplom

Myldremiddag er supert fellesskap på tvers av aldersgrenser. Det var ikke minst  mandagens kokk(er) et bevis på. 87 år (!) gamle Agnes og Bjørge Nilsen kokte kyllinggryte med ris og salat som smakte aldeles utmerket! Strålende gjort av paret som allerede for 8 år siden fikk Biskopens Diplom for sin innsats i og for menigheten!

Myldremiddagen er en flott måte å starte uka på og et supert tilbud for alle metodister og -venner. For 20 kroner slipper du å lage mat selv, du spiser godt og du treffer kjentfolk til et hyggelig måltidsfellesskap.

26 møtte glade og sultne opp til  myldremiddagen 8. februar. Blant dem var årets tre konfirmanter som sammen med Jon Løvland hadde startet myldredagen med samling klokka 15.00. Middagsbordverset lød som vanlig klokka 17.30 og da summer det fort rundt bordene. Etter middag fortsetter myldredagen med korøvelser, komitemøter, speider og andre aktiviteter. Eller du kan ta en ekstra kopp kaffe og prate litt før du drar hjem eller på kino eller hva du ellers har tenkt å gjøre! NB: Neste myldredag og -middag er mandag 7. mars!

Mandagens kokk(er) var som sagt Agnes og Bjørge Nilsen. De er til sammen 175 år (!), temmelig nøyaktig fordelt med 87,5 år på hver. De har vært med på alle myldremiddagene så langt, og nå var turen kommet til å stå for selve middagen. Den oppgaven løste de med glans, og med vanlig humør! Et fenomenalt eksempel på at alder ikke er noen hindring for å gjøre en innsats, så lenge helsa holder!

Dette er en god anledning til å minne om at Agnes og Bjørge tilbake i desember 2008 mottok «Biskopens Diplom» for sin mangeårige innsats for i og for Trondheim Metodistkirke. (se et av bildene over) Da hadde de akkurat feiret sin sine respektive 80-årsdager. Det var tilsynsmann Øyvind Helliesen som overrakte diplomet og hilste på vegne av biskop Øystein Olsen og Metodistkirken i Norge.

Biskopens Diplom er den høyeste anerkjennelse og takk som Metodistkirken kan gi sine medlemmer og prester – og den henger høyt. Agnes og Bjørge Nilsen har vært meget sentrale i styre og stell i Trondheim Menighet i en kvinne- og mannsalder. Begge har årelang fartstid i ulike tillitsverv i menigheten. Bjørge blant annet som kasserer, kirkeverge og legdelegat, og Agnes særlig i funksjoner knyttet til menighetens sosiale arbeid. En viktig begrunnelse for diplom-tildelingen i 2008 var ikke minst deres enestående innsats som ledere av formiddagstreffet Kirkens Vel gjennom en årrekke. 8 år senere ivaretar de fortsatt den funksjonen med stor kjærlighet, og de tilhører «den harde kjerne» som trofast kommer til kirkens gudstjenester og samlinger så sant de er i Trondheim.

Aketur – ingen sur!

Kjempetrivelig og morsom aketur på Byneset søndag 7. februar. Kristin og Sven Nørsetts idylliske og koselige småbruk på Spongdal, et par mils vei ut av Trondheim sentrum, var perfekt base for akedagen.

Vi var 14-15 akeglade som møtte opp, og vi hadde så arti’ og fint at neste gang skal og må vi være langt flere!  Sven hadde kjørt opp og klargjort tre akeløyper med ulik fart og krav til mot. Føret var meget bra, ingen skal klage på farten! Ganske fort ble den tøffeste løypa mest populær; særlig når Sven hentet akere med traktor i bunnen av den lange og bratte bakken!

På tunet var det hyggelig rigget til med sitteplasser på saueskinn rundt en bålgrill. Etter en stund spredte det seg fristende lukt av pølser og burgere; og der kunne også noen av oss ikke fullt så aktive akere kose oss! Og den som ville kunne ta en tur inn i stallen og se både gris og kanin, eller hilse på de to islandshestene som koste seg på snølagte jorder utenfor.

Aketuren bør definitivt bli en tradisjon. Og neste gang må alle sørge for at ende flere får oppleve moroa og fellesskapet en slik tur gir.