Musikk gjør noe med oss. Den bringer trøst, håp og glede. Musikk peker på lyset som faktisk er det midt i mørket og omfavner oss for en liten stund, sier pastor Christina Thaarup som hver søndag i advent’20 vil reflektere og dele en salme eller sang som kan hjelpe oss med juleforberedelsene.

Advent står for døren. Det samme gjør desember måned. Begge handler om forberedelse. Forberedelse til julehøytiden. Forberedelse til familie sammenkomster, innkjøp av julegaver, mat, mm. De fleste av oss har tenkt gjennom hvordan vi skal forberede diverse familie sammenkomster i løpet av desember og ikke minst i juledagene og i romjulen. Vi vet mer eller mindre maten vi skal kjøpe og gaver har vi ønskelister som kan hjelpe. Julen skal gjerne være den samme fra år til år, så forberedelsene er ikke uforutsigbare, men mer eller mindre de samme fra år til år. Vi vet hva som skal gjøres og vi gjør det. Forhåpentlig uten å miste julefreden vår underveis.

Men hvilke advents-forberedelser har vi da? Hvordan forbereder vi oss på enn en gang å ta imot Guds store gave til oss: at han har kommet til oss som et lite barn fordi han for alltid ønsker å være Immanuel, som betyr Gud med oss, i våre liv? Er de forberedelsene de samme fra år til år? Er de like gjennomtenkt, like tradisjonsrike som våre forberedelser av kos, fest, mat og gaver? Hvis ikke, så kunne de kanskje bli det.

Mine adventsrefleksjoner i år er et forslag til hva våre adventsforberedelser kunne være. Jeg har valgt ut noe som taler til manges hjerter og tanker, nemlig adventssalmer og sanger. Sang gjør noe med oss. Musikk gjør noe med oss. Bringer trøst, bringer håp, bringer glede, peker på lyset som faktisk er det midt i mørket og omfavner oss for en liten stund.

Til hver søndag i advent vil jeg dele en adventssang som jeg tror kan hjelper oss i våre forberedelser til jul. Den første jeg vil dele med dere er egentlig ikke tenkt å være en adventssang. Den er skrevet av Sindre Skeie til fasteaksjonen i 2012 og heter «Se, mørket vinner aldri over lyset». Den handler om håp og om nestekjærlighet. Om å se den som lider, den som har det vanskelig, men også om hva vi kan gjøre for hverandre og for vår neste. I gudstjenestekomiteen har vi valgt denne sang som menighetens adventssang. Første vers går sånn her:

«Se, mørket vinner aldri over lyset. La håpets flamme skinne, sterk og klar! For ennå kjemper noen for det gode, og ennå deler noen det de har.»

2020 har vært ett annerledes år. Ett tøft år. Ett år med avstand og ting som er alt annet enn vanlig. Da trenger vi å høre at det finns håp. Håp midt i alt det vanskelige og tro på en bedre hverdag. En mer vanlig hverdag for oss alle. Når vi ser inn i flammen på hvert lys vi tenner i løpet av advent kan vi minne oss selv på at mørket aldri vinner over lyset. Ikke heller nå i disse rare tider.

Sangen slutter med dette verset:

«Se, Verdens Lys rir inn i våre gater. En sang om frihet stiger i vår by, hør, også vi vil være barn av lyset og tenne håpet: Jorden skal bli ny!»

Jeg håper at du i løpet av uken som kommer kan finne deg en rolig stund, kanskje med en kop kaffe eller te, finne frem den musikktjeneste du bruker og lytte til denne sangen og ta imot det håp, den glede, det løfte som den vil gi.

Med ønsket om en velsignet 1. søndag i advent til oss alle,

Christina

Trondheim Metodistkirke er siden november 2020 godkjent og listet som «trygg kirke» på Skeivt Kristent Nettverks (SKN) hjemmeside. Vi var den andre metodistmenigheten i landet som fikk plass på denne lista som nå inneholder seks metodismenigheter!

Trondheim Metodistkirke ønsker med dette å signalisere og bekrefte at vi vil være en trygg havn for skeive som oppsøker vårt fellesskap, våre gudstjenester og samlinger. Vi vil være en menighet hvor skeive ikke skal møte fordømmelse, men aksept og respekt og opplevelse av likeverd. Når vi nå står på SKNs liste som «trygg kirke» er det noe som forplikter oss i tråd med menighetens tidligere engasjement for samefolket, jødene, kirkeasylanter og romfolk, for å nevne noe.

Frikirkelig nettverk

– Det er fint å høre at dere i Trondheim Metodistkirke ønsker å være en inkluderende og trygg menighet, og vi håper at Metodistkirken i Norge følger etter som organisasjon, sier daglig leder i SKN, Marit Liarbø til hjemmesiden vår. Hun er initiativtaker og leder for SKN. Bodøværingen Liarbø har bakgrunn fra tros- og pinsebevegelsen, har drevet med lovsang og jobbet som ungdomsleder.

Skeivt Kristens Nettverks (SKN) kan kalles frikirke-Norges parallell til «Åpen kirkegruppe» i Den norske kirke). På SKNs hjemmeside presenterer de seg blant annet slik:

«Mange strever med å akseptere sin seksuelle identitet eller kjønnsidentitet, og spesielt vanskelig er det når man har eller har hatt tilhørighet til kristne konservative menigheter. Man kjenner ofte på en sterk indre konflikt fordi man over lang tid har blitt utsatt for forkynnelse som i svært krasse ordelag fordømmer alt samliv utenfor heterofilt ekteskap, eller å skulle være tro mot egen kjønnsidentitet.

 For mange oppleves også trusselen om og frykten for helvete som høyst reell, og det kan ta lang tid å bearbeide slike opplevelser.

Det er dessverre også slik at de aller fleste som opplever en mismatch mellom sin seksuelle identitet, kjønnsidentitet og sin kristne tro, har blitt påført så mye skam og så kraftig fordømmelse gjennom kristen forkynnelse at de gir opp hele troen. De er ikke lenger velkommen i menigheten sin, og åndelige overgrep og urett begått i «Jesu navn» gjør at de også kaster Gud overbord i samme slengen.»

«Det er ikke så lett å finne menigheter hvor man som LHBT+ kan få være seg selv, og dette gjelder særlig pinsemenigheter, frittstående karismatiske sammenhenger og andre frikirkelige menighetsfellesskap, hvor mange av våre medlemmer har sin bakgrunn fra. Vårt ønske er derfor å kunne tilby en enkel oversikt over kirker der man blir tatt imot akkurat slik man er, og behandlet på lik linje med alle andre.»

De andre metodistmenighetene i Norge som står på «trygg kirke»-listea er: Centralkirken i Oslo, Metodistkirken på Grünerløkka (Oslo), Metodistkirken på Bjølsen (Oslo), Metodistkirken i Harstad, og Metodistkirken i Moss.

Dette har vi svart på

For å bli godtatt for oppføring på SKNs liste, har menigheten vår besvart et knippe med spørsmål. ( Generelle uttalelser av typen «vi inkluderer alle» eller «vi ønsker alle velkommen» er ikke tilstrekkelig for å komme på listen.) Dette er spørsmålene – og svarene vi har gitt:

– Kan LHBT+ personer inneha alle frivillige oppgaver/tjenester i deres menighet? Vår svar: JA

– Kan dere bekrefte at det er sannsynlig at LHBT+ personer som er åpne om sin legning vil bli akseptert og tatt godt imot av både ledelse og menigheten for øvrig?  Vårt svar: JA

– Kan dere bekrefte at dere er en kirke som jobber aktivt for å gjøre det trygt å være LHBT+ i deres menighetsfellesskap? Vårt svar:  JA. Vi kan bekrefte at vi er en menighet som jobber for å gjøre det trygt å være LHBT+ i vårt menighetsfellesskap. Trondheim metodistkirke jobber aktivt (forkynnelse og praksis) for å være et fullt inkluderende og aksepterende fellesskap for alle. Uansett hva/hvem de er, uansett kulturell, geografisk, religiøs bakgrunn, sosial status og seksuell legning.

Positive svar på disse spørsmålene er tilstrekkelig for å bli oppført på listen. I tillegg har vi svart på tre «frivillige» spørsmål, hvor svarene ikke ville ha innvirkning på om vi kom med på listen:

– Kan LHBT+ inneha lønnede stillinger i deres kirke? Vårt svar: JA

– Kan LHBT+ ordineres til vigslede stillinger / bli pastor i deres kirke? Vårt svar: Nei, men det jobbes med saken innenfor The United Methodist Church / Metodistkirken i Norge. Og UMC i USA har flere skeive prester og en biskop…

– Kan LHBT+ gifte seg i deres kirke?  Vårt svar: Nei, men det jobbes med saken innenfor The United Methodist Church / Metodistkirken i Norge.

—

Vil du vite mer om Skeivt Kristent Nettverk, så finner du deres hjemmeside her: https://www.skeivtkristentnettverk.no/

Denne billedmontasjen, med teksten «Rosa sat, so Ruby could walk, so Kamala could run», har gått viralt (som det heter i våre dager) på sosiale medier etter at Kamala Harris ble valgt som USAs visepresident. Den historiske bakgrunnen for billedmontasjen, har flere viktige metodistiske elementer. Den femårige metodistjenta Pam hadde fortjent å bli med i montasjen hun også…

Det nyeste bildet i montasjen, viser Kamala Harris, som kaster skygge på veggen – ikke av seg selv, men seksåringen Ruby Bridges, som i november 1960 ble første afroamerikanske elev på en tidligere rasedelt, 100% hvit sørstatsskole. At Ruby begynte på denne skolen førte til at hvite foreldre holdt sine barn borte og boikotten skolen. Ei femårig metodistjente og prestedatter, Pam, brøt boikotten allerede dagen etter. (mer om det senere i artikkelen)

Det siste bildet i montasjen er et foto av den svarte arbeiderkvinnen, og aktive metodisten (!) Rosa Parks, som 1. desember 1955 nektet å gi fra seg setet på bussen i Montgomery, Alabama, til fordel for en hvit mann som gjorde krav på setet fordi den «hvite»  seksjonen av bussen var full. Denne handlingen, og effekten av den, gjorde Rosa Parks til et ikon i og for den moderne borgerrettighets- og likestillingskampen i USA. Hun ble arrestert, og der første til opptøyer. Rosa Parks inspirerte blant annet Martin Luther King jr. og jobbet med ham i borgerrettighets-bevegelsen. Symbolverdien av det hun gjorde på bussen, kan knapt overvurderes. Rosa Parks var et livslangt og aktivt medlem av African Methodist Episcopal Church (AME).

• 

• 

Fem år etter Rosa Parks nektet å gi fra seg setet på bussen, gikk seksåringen Ruby Bridges 14. november 1960 opp trappen til William Frantz Elementary School i New Orleans, Louisianna. Den tidligere 100% hvite og rasedelte skolen var beordret til å åpne for svarte elever. Ruby var første afroamerikanske elev på en tidligere raseskilt sørstatsskole. Det vakte heftige protester og demonstrasjoner. Hvite foreldre boikottet vedtaket, og holdt sine 500 barn vekk fra skolen. Bare én av skolens hvite lærere, Barbara Henry, sa seg villig til å undervise Ruby. Ruby måtte følges til og fra skolen av fire agenter. Hvite demonstranter bar hatske plakater, og kastet tomater og andre grønnsaker mot seksåringen, og noen demonstranter bar en barnelikkiste med en svart dukke i. Både Ruby og familien hennes mottok dødstrusler,

• 

• 

Seksåringen Ruby på skolevei med beskyttelse av agenter, med rasistisk graftii og råtne grønnsaker på veggen, er er udødeliggjort i dette legendariske maleriet av Norman Rockwell.  Etter personlig ønske fra president Barack Obama, ble maleriet “The Problem We All Live With” utlånt fra til Det Hvite Hus,  hvor det hang i fire måneder i 2011 i forbindelse med et besøk av Ruby Ridges. Mens de så på maleriet sammen,  sa landets første afro-amerikanske president til Ruby “I think it’s fair to say that if it hadn’t been for you guys, I might not be here and we wouldn’t be looking at this together.”

Året som fulgte, fikk Rubys familie lide for avgjørelsen om å skrive datteren inn på den «hvite» skolen. Faren mistet jobben ved en bensinstasjon, og besteforeldrene ble drevet bort frac «husmannsplassen» sin. Også dagligvarebutikken familien brukte å handle i, nektet dem adgang. Men etterhvert returnerte flere hvite elever til skolen; boikotten og demonstrasjonene smuldret vekk. Allerede året etter var det flere afro-amerikanske elever ved skolen; takket være Rubys inspirerende tapperhet og utholdenhet. ( Ruby Bridges bor fortsatt I New Orleans. Siden 1999 har hun ledet Ruby Bridges Foundation, som arbeider for å fremme “tolerance, respect og anerkjennelse av alle forskjeller”. – Rasisme er en voksen-sykdom og vi må stoppe å bruke barn for å spre den. Hver og en av oss er født med et rent hjerte. Vi skylder våre barn å hjelpe dem å bevare hjertet rent, sier Ruby. 

Den hvite metodist-jenta Pam brøt boikotten

Men historien om Ruby har også en “metodist-tvist”. Allerede dagen etter Rubys Bridges første skoledag, brøt den hvite femåringen Pam boikotten av skolen. I noen dager var den svarte Ruby og hvite Pam de to eneste elevene ved skolen. Pam ble fulgt til skolen av sin far, den 34-årige metodistpresten Lloyd Anderson Foreman. Dette bruddet på boikotten vakte oppsikt, og forbannelse. Også pastor Foreman ble utsatt for trakassering, og St. Mark Community Center hvor han var ansatt som prest, ble vandalisert. Både Foreman og staben ved St. Mark mottok bombe- og drapstrusler

I 2010 feiret Ruby Bridges og Pam Foreman (Testroet) en 50-års gjenforening ved William Frantz Elementary School; den første svarte eleven sammen med den første hvite  – som brøt den rasistiske boikotten. 

PS: Visepresident Kamala Harris har for øvrig besøkt en rekke metodistkirker i USA gjennom mange år.

Vi beklager at vi av hensyn til smittevern ser oss nødt til å avlyse alle kirkelige samlinger til og med søndag 22. november. Samtidig anser vi det som en riktig og ansvarlig beslutning. Vi gjør dette i solidaritet med samfunnet rundt oss i kampen mot Covid19 / korona-epidemien. Men selv om kirken er stengt, slutter vi ikke å være kirke! Og Guds nåde feiger aldri ut; den omgir deg desto mer i tider som dette!

Det er altså med tungt hjerte, men i tro på at det er en både nødvendig og forsvarlig avgjørelse, så lukker vi kirkebygget for all aktivitet – i første omgang til og med søndag 22. november. Vi håper fremdeles å kunne samles 1.søndag-i-advent, 29.november. Følg med på hjemmeside, Facebook og ukemail!
Dette er i tråd med anbefalinger fra Metodistkirken i Norge (og Norges Kristne Råd) på bakgrunn av myndighetenes nye retningslinjer for å hindre spredningen av Covid19 / koronaviruset.
At kirkebygget stenger, betyr ikke at vi slutter å være kirke. Pastor Christina Thaarup er tilgjengelig for samtale, og vi må hver og en av oss vise ekstra omsorg for medlemmer og venner av menigheten vår. Ring hverandre! «Møtes» og hold kontakt på Skype, Snapchat, Instagram og andre sosiale medier Avtal gjerne å gå turer og prate (med én meters avstand) i friluft! Det er tid for å bry seg ekstra om hverandre!
Situasjonen kan skape både usikkerhet, uro og angst, men midt i det hele kan vi stole på at nåden feiger aldri ut! Ikke minst i det vonde og vanskelige, er vi ALLE omgitt av Guds ubetingede kjærlighet og nåde. Og vi minner allerede nå om hva vi har valgt som årets adventssalme, og som  starter slik: 

«SE MØRKET VINNER ALDRI OVER LYSET!
LA HÅPETS FLAMME SKINNE STERK OG KLAR!»

Forhåpentlig blir situasjonen såpass forbedret at vi kan samles og synge hele salmen sammen – i kirken iløpet av advent!

Han kan dessverre ikke komme «in persona», men pastor Lars-Erik «Lasse» Nordby vil preke via video på gudstjenesten søndag 8. november. Det er de skjerpede nasjonale smittevernreglene som gjør at Lasses besøk på gudstjenesten må avlyses. Vi hadde gledet oss til besøket av «gammelpresten» vår, så dette er svært beklagelig, men også ansvarlig. OG, som et plaster på såret vil Lasse gjøre en videoinnspilling av sin preken, som blir vist på skjerm under gudstjenesten. Derfor: Vel møtt i kirken kl. 11.00 søndag. Det blir også kirkekaffe.

• 

• 

• 

• 

Førstkommende søndag (8.november) får vi besøk av «gammelpresten» vår, Lars-Erik «Lasse» Nordby som preker på gudstjenesten. – Det var et spennende og givende år vi hadde sammen, sier Nordby som gleder seg til å se og møte menigheten igjen, etter nesten halvannet år.

Lars-Erik Nordby var ansatt i 30% stilling som prest i Trondheim menighet i arbeidsåret 2018/2019, og holdt sin siste gudstjeneste 16. juni 2019.

Vil du friske opp hukommelsen om Lasse, kan du lese det fyldige «velkomstintervjuet» vi gjorde med ham i 2018 her: https://trondheimumc.com/2018/04/14/pastor-lasse-og-jesus-og-vi/

Du kan også lese et par av hans prekener i Trondheim her: https://trondheimumc.com/2018/08/27/ingen-lokal-stammegud/

og: https://trondheimumc.com/2018/12/19/malet-er-shalom/

– Det var et spennende og givende år vi hadde sammen, sier han. – For meg var det en fin mulighet til å venne meg til menighetsarbeidet igjen (etter 20 år som forstander for Betanien i Oslo). Dessuten var det spennende å arbeide i en menighet i «skyggen av katedralen» – og så gleder jeg meg veldig til å se kjøkken og toalettanlegge, sier Lasse som bare fikk med seg planleggingsfasen av dette ombyggingsprosjektet.

– Hva har skjedd etter Trondheim?

– Før jeg sluttet tjenesten i Trondheim, ble jeg utfordret til å ta 25 prosent stilling som metodistprest i Mysen. For meg var det spennende, for det var nettopp på Mysen jeg hadde mine første fem år i full prestestilling. ddet betyr at jeg kjente alle i menigheten som var over 85 år, sier Lasse. Han forteller at det var en liten og ivrig gruppe metodister som møtte ham på Mysen. En menighet som var ivrig etter å gjøre noe godt for mennesker i samfunnet. De serverte ukentlig gratis middag og var med i en stor juleinnsamling sammen med alle gode krefter på stedet. – Privat er nå både Toril (kona) og jeg pensjonister, men vi mangler ikke oppgaver av den grunn, forsikrer Lasse.

 – Hvordan har corona påvirket deg og menigheten på Mysen? Har epidemien påvirket tanker om fremtiden?

– Da Coronaen kom i mars, utsatte vi alle samlinger heltfram til 23. august, for ikke å smitte noen.  I stedet begynte vi med ukentlige andakter på Facebook, og jeg prøvde å ringe rundt til så mange som mulig av medlemmer og menighetsbarn. Nå er vi i gang igjen, med aktiviteter tilpasset smittevernsbestemmelsene, forteller Lasse. –  I våres trodde jeg at dette kom til å være over innen høsten; nå vet jeg ikke hvor lenge det vil vare, men jeg håper at vi får en vaksine som kan hjelpe oss neste år, sier han.

 – Tanker foran gjensynet med Trondheim menighet?

– Jeg gleder meg til å treffe dere.  Jeg ser tilbake på året i Trondheim med takknemlighet. Jeg satte veldig pris på å være sammen med en liten, men levende menighet i et internasjonalt miljø, sier Lars-Erik «Lasse» Nordby som også rekker nå bli med på starten av myldremiddagen mandag 9. november.

Har du noen usagte ord, som du burde og skulle få sagt før det av ulike grunner er for sent? Jeg tror at det i de aller fleste tilfellene er bedre å si det usagte, enn å vente på det helt riktige tilfellet, den helt perfekte situasjonen, tenker og reflekterer pastor Christina Thaarup med koronasituasjonen som bakteppe.

Hverdagstanker: «Hvis verden raser sammen»

15. mai 2020 ga artistene Chris Holten og Frida Ånnevik ut en coverlåt med tittelen «Hvis verden». Av en eller annen grunn, sikkert fordi jeg sjeldent hører på radio eller på musikkprogrammer, lyktes den låten i å gå meg helt forbi frem til for snart to uker siden, da jeg hørte den på «Lindmo», fredag 25. september.

Låten presenteres som Norges «trøstevise for koronatiden». Alle er sikkert ikke enige i det. Samtidig har mange uttrykt glede over og takknemlighet for sangen. Noe av refrenget går slik:

«Hvis verden raser sammen, så er dette sagt. Hvis alt går over, holder jeg deg fast. Og hvis dette er et ‘takk for alt’. Er det deg og meg jeg ville valgt. Hvis verden raser sammen, så er dette sagt. Sagt. Hvis verden raser sammen, så er dette sagt. Sagt.«

Musikk gjør noe med oss. Musikk snakker et språk som taler til oss på en måte som det talte ordet ikke alltid klarer. Det åpner opp. Setter ord på det som kan være vanskelig å sette ord på. Noen ganger er det ordene som synges, som trøster, løfter og bærer. Noen ganger er det mer melodien som trøster, løfter og bærer. Noen ganger er det begge deler.

Vet ikke hvordan du har det med denne sangen. For meg er det både melodien og ordene som synges som har kraft. Jeg har tenkt litt over starten på refrenget: «Hvis verden raser sammen…». Jeg antar at Chris Holten og Frida Ånnevik har hatt originallåten «If the World was ending» i tankene for den norske versjonen. Verdens ende. Slutt på all ting. Da skal det viktigste i livet i hvert fall være sagt.

Koronapandemien er ikke verdens ende. Den er ikke et slutt på all ting. Men den har medført store forandringer i liv og hverdag. Så det har faktisk til tider føltes som om at verden nærmest har rast sammen. For det er ting i våre liv og i vår hverdag, som skjer eller ikke skjer, som gjør at det føles som om at vår verden raser sammen. Da blir det ikke et spørsmål om «hvis verden raser sammen». Det blir et spørsmål om «når verden raser sammen».

Alle som har erfart å miste noen, har opplevd det som om verden for en stund raste sammen. Helt sammen. Alt måtte bygges opp igjen. Og det som ble bygget opp, var ikke det samme som det som var før det raste; for når man plutselig mister et umistelig menneske, er alt forandret for alltid. Verden blir aldri den samme.  Da kan de usagte ordene nærmest forfølge den som har blitt igjen. De gode ordene. De kjærlige ordene. De takknemlige ordene. De viktige ordene. For alltid usagt…

For mange mennesker har koronapandemien med nedstengning, avstand, permittering, manglende støtte til barn med funksjonsnedsettelser, ensomme eldre og mye mer, vært som om hele verden faktisk rast sammen. Og ikke alle har gjenfunnet fotfestet etter det raset. De trenger vår hjelp, vår omsorg og vår tålmodighet; og rom og mulighet for å få sagt det som må sies. Om nødvendig hjelp som ikke var tilgjengelig da alt stengte ned. Hjelp til å snakke om ensomhet som har gitt sår på sjelen. Om mistet livsdrøm og jobb. De ordene er også viktige å få sagt. Både for de som har dem på hjertet, og for oss som må lytte til dem med hjerte og ører.

«Hvis verden raser sammen, så er dette sagt. Hvis alt går over, holder jeg deg fast. Og hvis dette er et ‘takk for alt’. Er det deg og meg jeg ville valgt. Hvis verden raser sammen, så er dette sagt. Sagt. Hvis verden raser sammen, så er dette sagt. Sagt.»

Har du noe usagt i ditt liv? Ord som skal sies for første og eneste gang? Eller for første, men ikke siste gang? Ord du ikke har sagt på en stund, men som du egentlig skulle ønske du sa oftere, kanskje til og med hver dag? Ord som: «jeg elsker deg» – «jeg savner deg» – «du og jeg er det beste jeg vet, jeg vil oss for evig» – «du og jeg er det verste jeg vet, vi må si stopp nå».

Jeg vet ikke hva dine usagte ord er. Men jeg tror at det i de aller fleste tilfellene er bedre å si det usagte enn å vente på det helt riktige tilfellet, den helt perfekte situasjonen. For gjør vi det, da tror jeg at du og jeg risikerer at verdens ende kommer før vi får sagt det vi så gjerne skulle ha sagt. Så la oss si det usagte, med ærlighet og kjærlighet, med omsorg og tydelighet, med sannhet og nåde.

Slett ikke alt som kommer fra USA er verd å adoptere. Men i amerikansk kirkeliv, også metodistisk, har man siden 1992 markert hele oktober måned som «pastor appreciation month» («sett-pris-på-presten-din-måned»), og andre søndag i oktober er «sett-pris-på-presten-din-søndagen». Akkurat det er kanskje en kirkelig skikk vi med fordel kan kopiere.

I Trondheim Metodistkirke er vi i alle fall kjempetakknemlige for at vi siden i fjor har hatt Christina Thaarup som vår pastor – ikke bare i oktober, men hele året. Hjemmesiden oppfordrer derfor medlemmer og venner av menigheten til å bruke anledningen til å vise Christina at vi setter pris på henne både som person, og på hennes tjeneste som prest. Hvordan, får bli opp til hver enkelt, men Christina har for eksempel både mail  (christina.thaarup@metodistkirken.no) og telefon/sms  (948 05 686 ) – og det finnes garantert et antall andre kreative måter å vise sin takknemlighet på! ( Og er det noen av «gammelpresetene» våre du har lyst til å takke, så gjør gjerne det, også! )

Andre søndag i oktober (selve «sett-pris-på-presten din-dagen») har vi ikke gudstjeneste grunnet høstferie, men det kommer jo enda to søndager i oktober!

– Jeg ønsker og håper at folk gjennom min forkynnelse får med seg noe konkret inn i hverdagen, sas pastor Christina Thaarup i et intervjhu med hjemmesiden da hun kom til Trondheim for et drøyt år siden. Hun erklærte seg «veldig klar» for Trondheim.

– Jeg har en opplevelse av at det er her Gud vil jeg skal være, sa Christina i fjor. Etter et år med henne som vår prest, deler vi den opplevelsen.

Har du lyst kan du lese hele «velkomst-intervjuet» med Christina fra august 2019, her: https://trondheimumc.com/2019/08/15/jeg-gleder-meg-100-prosent/

Kirken vår deltar i «Kulturnatt Trondheim» som arrangeres fredag 18. september. Med hovedfokus på den hemmelige synagogen under krigen, og det historiske samemøtet i 1917, kan dette være en fin anledning til å markere oss for interesserte. Kirken vil holde åpent for besøk fra kl. 19.00 til 22.00.

Folk vil få anledning til å se kirkeloftet hvor synagogen holdt til. I tillegg til den hemmelige synagogen og samemøtet, kan og vil vi informere / fortelle besøkende om selve kirkebygget (tegnet av den kjente arkitekten Claus Hjelte), og om detaljer fra innredningen som altertavlen og døpefonten. Og selvfølgelig vil vi svare på eventuelle spørsmål om hva metodistkirken står for, menighetens historie og hva enn folk måtte spørre om….

Vi har også forberedt en del trykksaker/enkle brosjyrer, og vi vil vise en kontinuerlig powerpoint knyttet til kirkebygget og menighetens historie.

Vi har opprettet et eget «Facebook-event», ( https://www.facebook.com/events/760897498022560/ ), og er dessuten koblet opp til Kulturnatt Trondheims Facebookside. Anbefal gjerne vårt innslag i «kulturnatt» for familie og kjente, og ta gjerne en tur innom selv også!

Du finner hele programmet til Kulturnatt Trondheim 2020 her: http://kulturnatt-trondheim.no/

– Som menighet vil vi tilby et fellesskap for alle. Hos oss skal det være trygt og godt å være. Vi vil deg vel! Du har en plass her. Den kan ingen ta fra deg», erklærte pastor Christina Thaarup i sin preken søndag 6. september. – Vi vil gjerne ta metodistmottoet «åpne hjerter, sinn og dører» på alvor, men da forplikter det oss som menighet, understreket hun. På gudstjenesten fikk vi også en appell ved nestleder Eivind Rindal i Trondheim Pride.

• 

• 

• 

39 kom til gudstjenesten, og av dem var ni barn som fikk følge Bjørn Gunnar (Andersen) opp på kirkeloftet til søndagsskole etter «kofferten» og sangen «Du er du og du duger». Kofferten ble forresten ikke ble åpnet i kirkesalen denne gangen. Den hadde attpåtil ekstra hengelås på, fordi den inneholdt mange lyder som ikke måtte slippe ut før den skulle åpnes på søndagsskolen…. Kirkeverter var Edith og Syvert (Nørsett), Takako (Ueno) spilte både orgel og piano, og Paolo (Pisciella) styrte teknikken.

I Trondheim er årets Pride-uke i gang, og på gudstjenesten hadde vi besøk av nestleder Eivind Rindal i Trondheim Pride, som holdt en sterk og personlig appell. Langt fra agitatorisk, mer som ord til ettertanke og refleksjon. Menighetens historie for å åpne for undertrykte og forfulgte (samemøtet i 1917 og den hemmelige jødiske synagogen under krigen), gjorde ham både ydmyk og takknemlig for muligheten til å adressere metodistene i Trondheim. Han verdsatte også at metodister var blant de første som Trondheim Pride under eget motto («Metodister på Pride») og ikke «bare» under et felleskirkelig banner, og han hadde med glede lest plakaten på oppslagstavla vår, hvor det understrekes at alle er velkommen.

Rindal la særlig vekt å årets motto for Trondheim Pride, «Internasjonal solidaritet»; ikke bare med skeive som fortsatt trakasseres og risikerer livet for sin kjærlighet i mange land, men med alle undertrykte og forfulgte mennesker.  – Kjærlighet kjenner ingen grenser, hverken geografiske, sosiale, politiske, religiøse, kulturelle eller mellom mennesker, sa Rindal før han ønsket god gudstjeneste videre.

Gudstjenestens tema var «Fellesskap med åpne hjerter, sinn og dører» – altså United Methodist Church’s motto. Pastor Christina forankret sin preken om temaet i tre fortellinger fra Lukas-evangeliet; Jesus og de små barna, Jesu møte den blinde mannen ved Jeriko, og med Sakkeus.

Disiplene så ut til å dele de voksnes oppfatning: barn er ikke viktige. Barn skal ikke ses og høres. Det reagerte Jesus kraftig på og kjeftet rett og slett på disiplene, mente Christina og parafraserte over Jesu respons: «Nei, nei nei! Det er ikke dette jeg er kommet for! Ikke hindre barna. Slipp dem fram! Gudsriket tilhører dem!».

– Barn er nysgjerrige, nysgjerrige, undrende, lekende, umiddelbare, uten filter, og de er tillitsfulle til at foreldrene vil dem vel. Når Jesus sier at vi må bli som barn igjen, er det slike holdninger og egenskaper han vil vi skal ha; det er det som gir plass i Guds rike. Vi skal også være tillitsfulle til at Gud vil oss vel, slik en far/mor elsker sitt barn, sa Christina.

Den blinde mannen ved Jeriko hadde hørt om Jesus. Det hadde skapt håp hos ham, og han ville benytte seg av muligheten til å ta kontakt da Jesus gikk forbi. Men folk hindret ham; en blind mann er da ikke verdig Jesu oppmerksomhet!? Derfor hysjet folk på ham og ba ham ikke forstyrre. Men mannen ga seg ikke. Han bare ropte enda høyere, en skikkelig urokråke.

­«Dere forlanger at jeg skal holde kjeft!? Ingen sjanse!», Og Jesus, som aldri avviste noen, sa «kom hit! Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» At han fikk synet igjen, var mer enn en helbredelse; det var en gjenopprettelse av menneskeverd, respekt og plass i samfunnet.

• 

• 

• 

• 

Tolleren Sakkeus var foraktet av mange. Han hadde tjent seg styrtrik på å jobbe for okkupasjonsmakten. Men også Sakkeus hadde hørt om denne Jesus. Han var nysgjerrig. Han ga avkall på sosial rang og verdighet og klatret opp i et tre for å se Jesus. Jesus stoppet under treet og sa «Sakkeus, jeg blir med deg hjem på besøk idag. Jeg har ikke bare lyst, jeg MÅ», sa Jesus.  Og folk ble sjokkert og sa «vet du ikke hvem han er og hva han har gjort? Og så vil du besøke ham hjemme?»

Men Jesus ble med Sakkeus hjem og sa «idag er frelse kommet til dette huset».  Sakkeus hadde manglet noe i livet. Han opplevde å bli sett av Jesus som rakte ut hånden til ham.

– Vi er en menighet som ønsker å praktisere åpne hjerter, sinn og dører, sa Christina. Vi vil være et fellesskap for alle. Et fellesskap som også tar imot «bråkmakerne» og folk som samfunnet prøver å «hysje ned».

– Åpne dører for alle, betyr også at vi ikke kan vente til at folk kommer, understreket Christina. Vi må gå ut, og si «hei, jeg har lyst til å bli venn med deg» til mennesker vi møter. Si at du er velkommen til vår kirke og menighet. At hos oss er det trygt og godt å være uansett hvem du er og hvem du elsker. Vi vil deg vel!  Du har en plass her. Ingen kan ta den fra deg. Hva vil du at vi skal gjøre for deg??

– Hvordan vi praktisk skal gjøre dette, finner vi ut av sammen. For noen kan det være å gå Pride, trene et fotballag, hjelpe hjemløse, være forbilder, være tilstede i byen vi bor i. Uansett hva vi gjør, gjør vi det sammen med Jesus. Da tror jeg det blir bra, sa pastor Christina Thaarup.

Vi feirert nattverd og i den forbindelse leste vi Trygve Skaugs vakre påskedikt «skjærtorsdag» ( et av fire påskedikt Skaug har skrevet for Frelsesarmeen). Det passet godt til dagens tema og Christinas preken:

Så tok han hjertet mitt
like etter måltidet
takket
velsignet hjertet og sa
dette er mitt hjerte
som skal banke og brenne
for alle som ikke trodde
det var plass til dem
rundt bordet her
kom for alt er ferdig
kom det er her du hører hjemme

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

——-