Gud kunne ikke forhindret koronaepidemien! Korona er ikke en straff fra Gud. Å tro på Gud er ikke et vern mot å bli smittet! Tilsynsprest Knut Refsdal i Metodistkirken har publisert et meget viktig og riktig innlegg på Facebook, som vi har fått hans tillatelse til å legge ut på hjemmesiden vår.

Det var mandag kveld (23.mars) Refsdal delte sine tanker på Facebook, og innlegget fikk i løpet av kvelden, natten og morgentimene i dag mange lesere, og mange takknemlige kommentarer. (Gå gjerne til Refsdals Facebookside og les reaksjonene! Mye fint å lese der også!)

Her er hans gode og viktige tanker, som vi er takknemlige for å få bruke på hjemmesiden vår:

KORONA, GUD OG SÅNN…

I møte med alle kriser dukker det opp mye usunn og feilaktig teologi. Sånn er det også nå. Ganske kjapt etter koronautbruddet kunne vi både lese om at epidemien er en straff fra Gud, men også at de som tror på Gud kan være trygge. Begge disse «teologiene» vil jeg ta skarp avstand av. De er også begge langt fra det Metodistkirken står for.

Det at det finnes lidelse i verden er et tema vi mennesker aldri har kommet til rette med og funnet svar på. Det som forundrer meg er at så mange synes å akseptere dårlige svar. Det skyldes nok at for en del er dårlige svar bedre enn ingen svar, men også at man så gjerne vil trøste og ha iallfall noe å si i usikre tider preget av frykt.

Men tanken om at Gud «tillater» korona eller at Gud har skapt koronaviruset vel vitende om at hundretusener av mennesker vil dø, er et gudsbilde som de fleste teologer for lengst har tatt et oppgjør med, særlig etter andre verdenskrig.

Vonde ting kan skje

Selv har jeg aldri hatt en tro som utelukker at vonde og meningsløse ting kan skje. Noe av det jeg har opplevd, ikke minst å miste en sønn, Fredrik, har fått meg til å tenke mer gjennom noen av livets mest eksistensielle spørsmål: Hvor er Gud? Hvis Gud er til stede i vår verden, hvordan er hun/han det? Og kanskje enda viktigere: Hvem er Gud? Er det mulig å snakke om at Gud er allmektig? Er Gud en lunefull gud vi ikke kan stole på? Er Gud en grusom gud som lar ulykken ramme tilfeldig? Eller er Gud en gud som ikke bryr seg om oss mennesker, som lar kaoskreftene ramme tilfeldig?

Jeg har ikke alle svarene på disse spørsmålene. De tror jeg heller ikke finnes. Heller ikke Bibelen har alle svarene. Den lar snarere spørsmålene stå og dirre: For eksempel er mange av salmene i Salmenes bok klagesalmer, som ikke besvares. Vi kan også lese om Job som kaster de eksistensielle spørsmålene mot Gud og som spør hvor Gud er. Job får ikke svar, men han lærer seg å leve med at Gud ikke er til å forstå fullt ut.

Ingen Super-Gud

Det finnes to forskjellige forståelser av Gud i den kristne tradisjonen: På den ene siden viser Gud til et vesen utenfor universet, atskilt fra resten av alt det skapte, der ute eller der oppe. Dette er bildet av Gud som en ekstern autoritetsfigur, som har åpenbart hva som er rett og galt, hva vi skal tro, hvordan vi skal leve og som av og til griper inn i verden. Denne forståelsen er knyttet til et tradisjonelt bilde av en allmektig Gud, en slags Super-Gud, som griper inn utenfra og som ordner opp på måter som gjør at vi aldri er i tvil om at det er Gud som handler.

Den andre forståelsen av Gud er veldig annerledes. I denne viser ordet Gud ikke til et eksternt vesen, en som er atskilt fra universet, men til en altomfattende, hellig virkelighet i oss og rundt oss. Her er Gud i mye større grad en del av vår verden, noe som også åpner for at Gud kan ha en rolle i det som skjer uten å være årsaken til det som skjer. Jeg tror Paulus er inne på dette når han sier: ”Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til” (Apg 17:27b-28a).

Den sårbare Gud

Hvor er vi i forhold til Gud? Vi er i Gud. Vi beveger oss i Gud. Vi har vår væren innenfor Gud. Gud er ikke en som er langt borte, der ute eller der oppe, atskilt fra verden. Gud er den virkeligheten som omfatter oss og alt som er. Det finnes ikke et sted der man kan befinne seg og samtidig være utenfor eller atskilt fra Gud.

Det slår meg gang på gang når vi feirer jul hvordan Gud gir oss svarene på en annen måte enn det vi ofte forventer. Da Gud ble en del av vår verden, valgte han å komme like utsatt, like sårbar for alt det vi mennesker kan oppleve, som ethvert annet menneske som blir født. Det var ikke noe eget, guddommelig sikkerhetsnett for Guds sønn. I all menneskelig sårbarhet, lot Gud sin sønn bli menneske. Inn i en helt vanlig familie, like mye overlatt til og avhengig av andre menneskers omsorg som alle andre, ble Guds sønn født.

Kanskje kunne Gud ha valgt å komme til verden på en annen måte, som mektig og stor? Det vet jeg ikke. Men Gud valgte å komme som et lite barn og jeg tror dette sier mye om hvordan Gud er til stede i verden. Her det ikke bildet av den allmektige Gud i tradisjonell forstand, Super-Guden, Fix it-Guden som ordner opp i alt, som trer fram. Det er bildet av den sårbare Gud, som først og fremst kjennetegnes av solidaritet med oss mennesker, som lever med oss, som trer fram.

I stedet for å tenke på Gud som en utenfor verden, gir det mer mening for meg å tenke på Gud som Værens grunn, som er den som bærer alt, men som ikke har mulighet til å gripe inn slik vi ofte ønsker at han gjør det. Jeg for min del kan ikke tro at Gud kunne ha grepet inn for å forhindre at Fredrik døde, men at han – av en eller annen ukjent grunn – lot det være. Det blir en absurd tanke, uansett hvor gode grunner en slik gud måtte ha for ikke å gripe inn. Da blir Gud til syvende og sist ansvarlig.

Jeg for min del kan heller ikke tro at Gud kunne ha avverget koronaepidemien, men at Gud – av en eller annen ukjent grunn – lot det være. Like lite tror jeg at Gud kan holdes ansvarlig for andre katastrofer som vi mennesker opplever, enten det er på det globale, nasjonale, lokale eller personlige plan. Slik er rett og slett ikke Gud.

Derfor handler dette om å erkjenne at sårbarheten uttrykker noe grunnleggende ved det å være menneske, at vi aldri vil leve under andre forutsetninger, at Gud vanligvis ikke er en som griper inn og ordner opp på måter som gjør at vi aldri er i tvil om at det er Gud som handler, men at vi samtidig bæres av en overbevisning om at hele vår tilværelse er i Gud.

Å tenke om Gud på denne måten gjør det ikke nødvendigvis noe lettere. Alt er heller ikke besvart, heller ikke i møte med kriser. På mange måter stiller det oss overfor nye spørsmål, ikke minst knyttet til opplevelsen av livets sårbarhet. Våger vi å være i vår sårbarhet? Våger vi å erkjenne at sårbarheten uttrykker noe grunnleggende ved det å være menneske, at vi aldri vil leve under andre forutsetninger, at det ikke finnes en gud som ordner opp i alt for oss og at utfordringen handler om å leve med vissheten om denne usikkerheten og sårbarheten uten at det tar fra oss livsmotet, håpet og gleden?

Jeg tenker at dette er en mye mer ærlig måte å forholde seg til Gud og livet på.

For meg har Jesu ord om at ”…ingen kan rive noen ut av min Fars hånd (Joh 10:29), blitt ord å klynge seg til, som en slags grunnleggende trosbekjennelse om oss mennesker i Guds verden.

Vi kan ikke fullt ut forstå hvem Gud er. Det vi kan tro er at Gud er med oss i alle ting. Gud ble menneske i Jesus for å være nær med sin kjærlighet midt i en verden som langt fra er god for alle. Vi er ikke overlatt til ondskap eller ensomhet. Vi er overlatt i Guds hender – i både liv og død.

Gud slutter aldri å elske

Det helt grunnleggende i kristen tro er dette: Det står en skapende Gud bak alt, en Gud som vil livet og som har skapt mennesket i sitt bilde. Alle som vet noe om foreldres kjærlighet til sine barn, vet noe om Guds kjærlighet: Foreldre slutter aldri å elske. Gud slutter heller aldri å elske. Å tro på Gud handler derfor om å leve med et livsperspektiv som sier at alle mennesker og alt annet som er skapt, er omsluttet av Gud som den store kjærlighetskraften.

Denne bønnen, som jeg ikke vet noe om opprinnelsen til, uttrykker mye av det jeg tenker: «Herre Jesus Kristus Gud Sønn: Du hører våre skrik, du merker våre tause rop, du ser våre gråtende sjeler. Møt oss ved grensene for vår forstand. Møt oss i vår dype avmakt. La din kjærlighet være båndet til verden slik den er. Hold oss fast i din dype omsorg og fyll oss med mot nok til å møte livet».

Fra en av de hardest korona-rammede områdene i Italia, låner vi i takknemlighet og solidaritet idéen om en «selfie-menighet» fra den katolske presten Don Giuseppe Corbari. Derfor: Send oss en selfie eller annet digitalt foto! På en eller annen måte vil vil bruke bildene til å gi uttrykk for menighetsfellesskap og omsorg – selv med pålagt sosial distanse!

Oppfordringen gjelder ikke bare medlemmer og venner av Metodistkirken i Trondheim. Metodister fra alle steder i landet, kan få plass i vår «selfie-kirke» og dermed på en spesiell måte bli inkludert i våre tanker, bønner og fellesskap. Ja, ikke-metodister også, selvfølgelig!

Vil du bli del av dette virtuelle, men like fullt «ekte» fellesskapet, så send oss bilder av deg og familien! (Helst portretter – men også gruppebilder). Akkurat hvordan vi vil gjøre det, vet vi ikke helt ennå. Men bildene vil bli printet ut og på en eller annen måte bli plassert i kirkerommet. Resultatet vil bli vist på menighetens hjemme- og Facebookside, slik at dere ser hvem dere «er i kirken» sammen med!

Det viktigste i første omgang er at dere sender bilder så raskt som mulig! Vi setter ingen tidsfrist, men vil sørge for å oppdatere og legge til nye «selfie-menighets-medlemmer» etter hvert som vi mottar bilder!

Foto sendes til Ole-Einar Andersen på SMS / Messenger : 951 98 657 – eller mail: oleander@getmail.no

• 

• 

Herfra fikk vi ideen:

Det var i forkant av søndag for et par uker siden, at presten Don Giuseppe Corbari i landsbyen Robbiano di Giussano i Lombardia kom på den kreative idéen. Lombardia er en av regionene i Nord-Italia som fikk koronaviruset først, og hvor det har rammet hardest. 

Don Guiseppe Corbari sørget over virusets herjinger, og var samtidig lei seg for at kirken måtte holdes stengt for gudstjeneste. I sin frustrasjon over å ikke kunne feire messe med menigheten foran seg, sendte han en overraskende oppfordring til de ca 4500 innbyggerne i landsbyen.  

«Send meg bilder av dere selv, av deg og din familie. Jeg trenger å se ansiktene deres foran meg når jeg feirer messe neste søndag», appellerte Don Guiseppe og forklarte: «Jeg vil printe ut hvert foto dere sender meg, og feste dem i kirkebenkene – barna selvfølgelig i første rekke.»

Responsen fra menigheten var overveldende. Selfies og digitale foto strømmet inn på mobilen og pc’en hans, og presten måtte kjøpe mere blekk til skriveren sin for å printe ut alle. Og nå feirer Don Guiseppe messe foran en kirke full av foto av smilende mennesker, mens han gleder seg til at virusepidemien en gang går over, og menigheten igjen kan samles ansikt til ansikt.

Det gjør vi også!

«Kjære Gud, i kjipe virustider, vi tenner lys og knytter håp til det. Et mørke imot livets krefter strider, men vi tror trassig gode ting kan skje!» Slik går første vers i et spontant «salmedikt» hjemmesidens redaktør skrev under nyhetssendinger på tv i ettermiddag. Med bildet av lysgloben og alteret i kirka vår, inviterer vi deg til å tenne lys der du er hjemme, og utvide lysglobens håpefulle sirkel!

Her kan du også lese hele «salmen» vi refererte til i starten!

Kjære Gud, i kjipe virustider

vi tenner lys og knytter håp til det.

Et mørke imot livets krefter strider,

men vi tror trassig gode ting kan skje!

Kjære Gud, i kjipe virustider

la kirke bli et verb – gjør troen ny!

La oss få vise verden nye sider

av hva din frelse faktisk kan bety!

Kjære Gud, i kjipe virustider

ber vi en bønn for alle folka som

trår til og stiller opp når andre lider,

som viser mot og at de bryr seg om.

Kjære Gud, i kjipe virustider.

gi at vi ikke bare ser oss selv,

men tenker på at alle individer

har samme rett til mat og helsestell.

Kjære Gud, på kjipe virusdager

tålmodigheten vår kan fort ta slutt,

vi kjefter lett og frustrasjonen gnager;

la destruktive tankesett bli brutt!

Kjære Gud, i kjipe virusnetter

når uro, angst og tvil kan feste seg,

ber vi om trøst og håp så angsten letter,

at vi kan finne fred i tro på deg.

Kjære Gud, i kjipe virusstunder

hjelp oss å holde fast på det vi vet:

at uten opphold er du med oss under

vår kamp og strid, og gir oss kjærlighet.

Kjære Gud, i kjipe virustider

la håpet leve i oss likevel;

at når koronaviruset omsider

er vekk, nytt liv skal feires med et smell!

Tekst: Ole-Einar Andersen

– Jeg sier nei takk til ufeilbarlige helter. Jeg kan ikke speile meg i dem. Jeg kan aldri leve opp til dem, skriver pastor Christina Thaarup når hjemmesiden vår i dag åpner hennes nye, faste spalte: «CHRISTINA – hverdagstanker».

Ufeilbarlige helter – nei takk!

I Livssynsspalten i Vårt Land fredag 6. mars, skrev sykehusprest Aud Irene Svartvasmo: «Mor Teresa mistet troen og Jean Vanier misbrukte kvinner. Kanskje vi like gjerne skal se det i øynene. Det finnes ikke ufeilbarlige helter.»

Da jeg leste disse ordene, ble jeg først og fremst utrolig provosert – sette Mor Teresa sin troskamp på linje med Jean Vaniers kriminelle handlinger! Det hører ingen steder hjemme. Var de begge feilbarlige? Ja, det var de, men på så helt forskjellige nivåer og dybder at de ikke kan settes i samme bås på noen måte. Ærlig talt, dame.

Hvis ikke du vet hvem Jean Vanier var, kommer det her litt info. Han var en kanadisk katolsk teolog som blant annet grunnla «Arken», L’Arche på fransk. Det er en internasjonal økumenisk organisasjon, og noe av det spesielle med Arken er dens fokus på, og arbeid med tro og liv hos mennesker med forskjellige funksjonsnedsettelser. Gjennom dette arbeidet ble Vanier en talsmann for det sårbare i livet og det helende i fellesskapet og i Gud. Etter hans død har det kommet fram at han misbrukte seks kvinner i perioden 1970 til 2005. Avsløringer som rystet kristne over hele verden for hvem Vanier var et forbilde og en troshelt.

For en god ordens skyld, tar vi også litt om Mor Teresa. I løpet av sin tjeneste skrev hun blant annet i private brev om hvordan hun slet med troen sin og hadde tvil. «Gud, er du der?» var et tilbakevendende spørsmål i hennes brev. Under prosessen med å helgenforklare henne var dette, hennes ærlige trostvil, den største motstanden mot å å gjøre henne til helgen, for en helgen kan jo ikke tvile, eller?

Da jeg først hadde kommet meg over min umiddelbare provokasjon av Svartvasmos sammenligning, ble jeg hengende litt i termen «ufeilbarlige helter». Når ble det bestemt at våre helter skal ufeilbarlige for å være helter? Og ikke minst troshelter? At Mor Teresa ikke skulle være en troshelt fordi hun hadde tvil, ja en ganske sterk opplevelse av tvil? Jeg er rett og slett helt uenig i det.

UFEILBARLIG? EH…?

Ser vi i bibelen, blir det fort åpenlyst at ingen av bibelens troshelter er ufeilbarlige. Abraham ufeilbarlig? Eh, nei. Usikker og full av tvil. Sara ufeilbarlig? Nei, hun var like usikker og full av tvil som mannen sin. Kong David? Det er vel nesten ikke noen i bibelen som bommer mer på mål enn kong David. Profeten Jeremia? Åh, herlighet nei. Dronning Ester? Hun hadde aldri klart det hun skulle gjøre uten støtte og oppmuntring fra sin onkel Mordekai. Maria, Jesu mor? Ikke hun heller. Hun glemte underveis hva sønnen hennes var kalt til å gjøre da hun ba han slutte tale og komme med hjem. Apostelen Peter? Han som Jesus ville bygge sin kirke på. Ufeilbarlig? I think not. Det var vel neppe noen i Jesu følge som gang på gang dret seg mer ut enn hva Peter gjorde. Og likevel, likevel kalte Jesu fremdeles Peter for klippen han ville bygge sin kirke på.

Men Jesus er vel en ufeilbarlig troshelt, kanskje du tenker. Jesus var som menneske ufeilbarlig. Det er sant. Samtidig var og er han så mye mer enn troshelt. Han er selve troens grunn. Troshelter er alle de mennesker som på forskjellig vis peker på Jesus, peker på den han er og det han gjorde da han levde som menneske, peker på budskapet om Guds uendelige, gjennomtrengende kjærlighet til alle mennesker, som det var Jesu misjon å forkynne da han vandrede rundt på jord.

Spørsmålet blir da: kan du og jeg se hva disse trosheltene peker på, hva de med sine liv ønsker å formidle hvis de også er feilbarlige mennesker? Jeg tror det. Jeg tror faktisk ikke det finns ufeilbarlige mennesker. For det å være menneske innebærer å gjøre feil. Om og om og om igjen. Jeg tror helte-potensialet ligger i villigheten til å lære av sine feil, vokse av dem, bli et bedre menneske på grunn av dem, ved hjelp av dem og vise andre at presis samme helte-potensiale ligger dem. At det ikke handler om å være menneske eller helt på tross av våre feil, men med våre feil; når vi lærer av dem og deler den læringen med hverandre. Da blir våre feil og mangler ikke et hinder for at vi kan være noe for andre. Da er vi noe for andre; en rollemodell, en støttespiller, en venn, en troshelt med hele oss. Ikke bare det vi syns er våre gode sider.

HERLIGE FEILBARE

Derfor sier jeg nei takk til ufeilbarlige helter. Jeg kan ikke speile meg i dem. Jeg kan aldri leve opp til dem. De blir bare noen å slå meg selv i hodet med når jeg i all min feilbarlighet aldri kommer i nærheten av deres ufeilbarlighet. Nei, mine helter kan nås i øyenhøyde. De er der jeg er. De er mennesker av kjøtt og blod som meg. Med tro og tvil som meg. Samtidig kan de imponere meg som Maria gjør det hver gang jeg leser om hennes møte med engelen Gabriel. De kan inspirere meg som Abraham gjør det, når han velger å bryte opp fra alt kjent fordi Gud ber ham gjøre det. Og de kan forsikre meg, som Peter med sitt liv gjør det når han etter hvert, med tid, tålmodighet og nåde, vokser inn i den oppgave Jesus gir ham.

Hvis Peter kan, da kan også jeg – og du – med tid, tålmodighet og nåde bli klar for den oppgave Jesus har tro på jeg kan klare for han, og som Jesus har tro på du kan klare for han.

Herlige, feilbarlige troshelter, midt i hverdagen, midt i livet. Ja takk!

CHRISTINA

Det er naturlig at mange slags tanker og følelser dukker opp i den situasjonen vi nå befinner oss i. Nøl ikke med å ta kontakt dersom du føler behov for det!

«Vi må passe på hverandre, og som kirke ta vårt ansvar for å medvirke til å begrense spredningen av smitte i samfunnet«, uttaler vår biskop Christian Alsted i forbindelse med at både Metodistkirken i Norge og Danmark nå har avlyst alle gudstjenester og andre samlinger i våre kirker – i første omgang til og med søndag 29. mars.

Fra Metodistkirkens hovedkontor har vi i dag, torsdag 12. mars motttatt følgende retningslinjer:
•    Gudstjenester og øvrig møteaktivitet: Alle offentlige gudstjenester og all annen møteaktivitet i Metodistkirken avlyses foreløpig til og med 29. mars. Dette omfatter også barne- og ungdomsaktiviteter.
•    Kirkelige handlinger: Prester kan gjennomføre gravferd og vielser med maksimalt 100 deltakere forutsatt at dette ikke fører til mer enn halvfull kirke / kapell.
•    Sykebesøk: Ved å overholde nødvendig sikkerhetsavstand kan en prest på anmodning foreta sykebesøk hos alvorlig syke eller døende. Vi anbefaler kun ett besøk pr dag, og at det hvis mulig går minimum to dager til neste besøk. For besøk på institusjoner er det viktig å sette seg inn i hvilke retningslinjer som gjelder på stedet.
•    Menighetskonferanser: Det gjøres en vurdering sammen med tilsynsprest om menighetskonferansen skal utsetter eller gjennomføres på annen måte f.eks. som pastoratkonferanse.
•    Reiser: Innenlandsreiser som ikke kan skje med bil, bør avlyses. Alle utenlandsreiser avlyses.

Biskop Christian Alsted skriver i en mail til Metodistkirken i Danmark: «Koronavirus- pandemien utfordrer vår helse og vårt helsesystem. De nødvendige forholdsreglene regjeringen har tatt, påvirker hverdagen for oss alle, særlig de som er smittet, alvorlig syke, og som befinner seg i risikogruppen. Vi skal passe på hverandre, og som kirke ta vårt ansvar for å medvirke til å begrense spredningen av smitte i samfunnet. Derfor følger vi naturligvis regjeringens anbefalinger, også selv om dette medfører at planlagte arrangementer ikke kan gjennomføres, og at vi en tid må endre våre måter å være sammen på. Vi skal passe på hverandre og holde avstand».

Kabinettet arbeider nå med muligheten for å lage en nettbasert gudstjeneste på for eksempel Facebook. Det vil bli gitt nærmere informasjon om dette når det er endelig avklart.

La oss be for vårt land og vår regjering, for helsevesenet og for de som er rammet av Koronaviruset eller lever med frykt!

«Korona-retningslinjene» som nå gjelder for Metodistkirken i Norge og Danmark, er ganske like, men her kan du lese biskopens brev til de danske metodister:

C

– Vi er kommet langt med likestilling i Metodistkirken i Norge, men heller ikke vi er i mål, sa pastor Christina Thaarup i sin preken på gudstjenesten søndag 8. mars. Gudstjenesten var preget av flotte kvinner fra menigheten som presenterte flotte kvinneskikkelser fra Bibelen. Vi fikk både en berettiget forsvarstale for Marta, og fine refleksjoner om trofasthet, kjærlighet, målbevissthet og mot til å gå i tro.

Pastor Christina Innledet gudstjenesten med en hilsen til de 31 frammøtte fra Metodistkirkens Kvinneforbund, knyttet til Magnificat («Marias lovsang») i Lukas, men selv Maria kan skvises i forhold til 12 mannlige disipler. Kvinners kamp for likeverd er reell, og må stadig synliggjøres i forhold til både evangeliet, samfunnet og kirken, sa Christina.

– Det finnes så mange historier i Bibelen om sterke kvinner som følger Gud og går i tro. Det er viktig å løfte disse fram, sa Christina. Sammen med Tamisha (Kindberg), Diana ( Di Giampaolo), Synnøve (Sivertsen), og Candy (Deck) gjorde hun akkurat det. De leste hver sin bibelfortelling om Hanna, Rut, Marta og den «ukjente kvinnen» som rørte ved Jesu kappe. Å høre disse kjente fortellingene lest på italiensk, engelsk og fransk i tillegg til norsk, ga en ekstra dimensjon og understrekning av kvinnedagens internasjonale rolle. Etterfølgende tanker og vitnesbyrdaktige refleksjoner knyttet til hver kvinneskikkelse, bidro også til å levendegjøre og aktualisere dem. Menighetens flotte organist Takako (Ueno)var med sitt spill en av kvinnene som aktivt bidro til en meningsfull kvinnedags-gudstjeneste. Det samme gjelder Sunniva Elise (Lystrup) som sammen med Synnøve var forsangere. Og så glemmer vi ikke at Guttorm (Tysdal) som hadde søndagsskolen!

Hanna ble framholdt som et bilde på den utholdende bønnen (les 1. Samuelsbok 1:9-20). Omsider fikk hun det hun mest av alt ønsket seg (en sønn) – og så ga hun ham tilbake til Gud. Hanna er en kvinne som sannelig fyller oss med (be)undring og kjærlighet. 

Ruts historie og forhold til Naomi sier oss mye om tro, kjærlighet og dedication ( les Ruts bok 1:8-18). Det er krevende å følge hjertets overbevisning, bryte opp og følge med i ukjent land. Ruts ord til Naomi, en kvinnes ord til en annen kvinne, sier oss noe vesentlig om dypt, sterkt vennskap og det å leve sammen i kjærlighet; ta imot hverandre og være villige til å gå der den andre vil gå.

Marta den travle søsteren som gjorde seg «strev og uro med mange ting»  (Lukas 1:46-55) fikk en forsvarstale. Det som ofte fokuseres på i denne fortellingen er Jesu 

irettesettelse av Marta. Men Marta er irettesatt nok! Dessuten er dette bare én av bibelhistoriene om Marta. I fortellingen hvor Jesus vekker Lasarus, Martas og Marias bror, til live, får vi gjennom dialogen med Jesus et annet inntrykk (les Johannes 11: 1-44). Der viser Marta både sterk tro og stor frimodighet overfor Jesus.  

Å dømme Marta ut ifra den ene gangen hun får en mild irettesettelse, er derfor urettferdig.

Som kirke og menighet trenger vi mange Marta’er – ikke bare Maria’er. Det er en Marta som i dag ville ha organisert bevertningskomiteen og sørget for kaker til kirkekaffen. Det er en Marta som ville sørget for rengjøring av kirkebygg og blomster på alteret. Enhver menighet går i stå uten en Marta eller fem – og Marta’er kommer i dag i begge kjønn!

Maria på sin side, ville kanskje i vår tid vært den fødte retreat-deltaker. Maria søker stillhet og Jesus-meditasjon og er intenst Jesusfokusert. Maria er de menneskene som lytter intenst til Jesus og som formidler det de har fått videre, og som bærer andre fram i bønn. 

At Jesus irettesetter Marta er en mild påminnelse om at vi trenger balansen mellom Marta og Maria – både i menigheten, men også i vårt eget liv. Johannesevangeliet slår fast at Jesus var like glad i både Marta og Maria. Jesus ser verdien i alle– enten vi er «lyttemennesker» som Maria eller «handlingsmennesker» som Marta!

• 

• 

• 

• 

Den ukjente kvinnen som rørte ved Jesu kappe ( les Markus 5: 25-34 ) vet vi ikke mye om, bortsett fra at hun slet med helsen og hadde mistet alt. Men samtidig var kvinnen åpenbart litt sta, og tok et massivt trosskritt da hun nærmet seg Jesus bakfra og dristet seg til å ta på kappen hans. Jesu spørsmål om hvem det var, var retorisk. Både han og kvinnen var øyeblikkelig klar over hva som hadde skjedd.  Selv en ukjent, for oss navnløs kvinne, er et eksempel på at Jesus kan gjøre en forskjell.  Å våge å ta et slikt trosskritt som denne kvinnen gjorde, kan endre liv, også ditt og mitt.

Kirken har fortsatt en vei å gå

– I Norge er vi kommet ganske langt i likeverd og likestilling av menn og kvinner. Men det er fortsatt et stykke igjen, sa pastor Christina Thaarup mot slutten av gudstjenesten. Det er områder og arenaer hvor kvinner i praksis vurderes som mindre verd, og det er ikke greit.

Slik er det også i vår egen kirke, Metodistkirken, påpekte hun, og trakk fram årskonferansen som eksempel. Der har både hun og kvinnelige kolleger opplevd at deres synspunkt ikke tillegges samme verdi som når nøyaktig samme syn fremmes av menn i alderen 60+.  Hun refererte også til opplevelsen av en slags nedlatende holdning fra eldre mannlige kolleger og delegater, hvor hun og unge kvinnelige pastorer kan blir omtalt som «flinke jenter». 

– I den sammenhengen er jeg ikke jente, men en voksen kvinne, understreket Christina, og finner på å kalle yngre mannlige pastorer for «veslegutt»…

– Jeg kan oppleve at jeg  «snakkes ned» og ikke verdsettes som den jeg er. Vi er kommet langt i kirken vår, men er ikke i mål ennå. Vi må i sterkere grad respektere hverandre for det vi er og alt vi er, sa Christina. Vi er alle skapt i guds bilde. Gud gjør ikke forskjell på folk.

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

Rehabiliteringen av misjonsprosjektet vårt, Pratt High School i Harper, Liberia, er godt i gang, rapporterer bistandssekretær Ann Ng Forster i Metodistkirkens Misjonsselskap. Hun har også spurt direktøren for Partnership-programmet i Liberia, Emma, hvorfor de prioriterer en landsby som ligger så langt unna, og svaret var: «Fordi ingen andre gjør det»!

– Som i alle Partnership in Development prosjektene våre, er hele lokalsamfunnet med på jobben, forteller Ann Ng Forster. Det er de lokale som sørger for alle mursteiner til byggingen, sand og vann til sement og arbeidskraft. Det øker eierfølelsen til prosjektet, og også vedlikeholdet i ettertid. Når prosjektet er ferdig, gis det over til landsbyen og myndighetene, som er ansvarlige for å ansette lærere. Ofte er det et problem, og mange av lærerne er frivillige, som ikke får betalt. Da samler ofte landsbyene inn noe fra hver familie, slik at også de frivillige lærerne får litt lønn.

Som kjent har Trondheim Metodistkirkegått inn i et samarbeidsprosjekt for å totalrenovere og utvide J.S. Pratt High School i kystbyen Harper, helt sør i Liberia. Vi er en av flere bidragsytere som skal sørge for at ungdom, gjennom god utdannelse gis grunnlag for et bedre liv.  Vi har i første omgang forpliktet oss til 50.000 kroner som konkret går til rehabilitering av skolebyggene. Skolen er i drift i byggeperioden, og over halvparten av de 350 elevene er jenter.

Les mer om prosjektet i en tidligere artikkel på hjemmesiden!

For Metodistkirken er kvinnedagen 8. mars en viktig dag. United Methodist Church er klokkeklar i sitt syn på kvinners likeverd og likerett i både kirke og samfunn. I år faller dessuten kvinnedagen på en søndag, og 8. mars kl. 16.00 (NB tiden) er du velkommen til gudstjeneste med sterk og flott kvinneprofil.

Gudstjenesten er planlagt og blir ledet av pastor Christina Thaarup, men hun er slett ikke alene. En rekke kvinner er engasjert til blant annet å lese bibeltekster / fortellinger om sterke osv fascinerende kvinneskikkelser i Bibelen. Disse historiene blir lest på både norsk, italiensk, engelsk og fransk

Metodistkirken  (the United Methodist Church) erkjenner samtidig at kampen for kvinners rettigheter ikke er over. Kirken har derfor blant annet et eget utvalg som overvåker kirkens praksis i forhold til kvinner rettigheter. Du finner hjemmesiden til General Comission on the status and role of women her: https://gcsrw.org

Og her er hjemmesiden til United Methodist Women: https://www.unitedmethodistwomen.org

Vi gratulerer uansett med dagen med å referere kirkeordningens paragraf 162 (United Methodist Book of Dicipline) :

Rights of Women

We affirm women and men to be equal in every aspect of their common life. We therefore urge that every effort be made to eliminate sex-role stereotypes in activity and portrayal of family life and in all aspects of voluntary and compensatory participation in the Church and society.

We affirm the right of women to equal treatment in employment, responsibility, promotion, and compensation.

We affirm the importance of women in decision-making positions at all levels of Church and society and urge such bodies to guarantee their presence through policies of employment and recruitment.

We support affirmative action as one method of addressing the inequalities and discriminatory practices within our Church and society.

We urge employers of persons in dual career families, both in the Church and society, to apply proper consideration of both parties when relocation is considered.

We affirm the right of women to live free from violence and abuse and urge governments to enact policies that protect women against all forms of violence and discrimination in any sector of society.

(Paragraf 162 i United Methodist Book of Dicipline)

Det synes også på sin plass å referere § 6 i Book of Dicipline, om likeverd mellom kjønnene. ( Denne paragrafen, som er et nytt tillegg til kirkeordningen, fikk en trang fødsel, og måtet sendes ut på en ekstra verdensvid stemmerunde. Paragrafen fikk omsider tilstrekkelig flertall i alle UMC årskonferanser i løpet av 2018. Hva striden besto i, får vi heller ta en annen gang, Her er i alle fall gjeldende ordlyd for § 6:

Gender equality

“As the Holy Scripture reveals, both men and women are made in the image of God and, therefore, men and women are of equal value in the eyes of God. The United Methodist Church acknowledges the long history of discrimination against women and girls. The United Methodist Church shall confront and seek to eliminate discrimination against women and girls, whether in organizations or in individuals, in every facet of its life and in society at large. The United Methodist Church shall work collaboratively with others to address concerns that threaten the cause of women’s and girl’s equality and well-being.”

Come, celebrate the women!

Hjemmesiden vili tillegg gjerne markere Kvinnedagen 2020 med denne flotte salmen av den nylig avdøde salmedikteren Shirley Erena Murray fra New Zealand – som også blir sunget på gudstjenesten vår søndag 8. mars! . (bildet) Har du lyst til å gjøre deg kjent med den i forkant, så kan salmen synges til samme melodi som «Den blomstringstid nu kommer»…

Come, celebrate the women who brought the Church to birth!

The gentle revolution that shall transform the earth:

Whose faith was salt and leaven, whose hearts and minds were free,

And this was their direction – to peace and unity

The teachers, saints and mothers who lived and died unsung

Kept safe the gospel story and taught it to the young;

The Christ child Mary cradled,

The living Word to be,

Were crucified for pleading this peace and unity.

Daughters of the disciples, you weave the story still,

The fabric of the future with warmth and love and skill,

You make the bread of wholeness, the wine of harmony –

and all shall share your feasting in peace and unity!

Trondheim Metodistkirke har gått inn i et samarbeidsprosjekt for å totalrenovere og utvide en skole i kystbyen Harper, helt sør i Liberia. Vi er en av flere bidragsytere som skal sørge for at ungdom, gjennom god utdannelse gis grunnlag for et bedre liv.  Vi har i første omgang forpliktet oss til 50.000 kroner som konkret går til rehabilitering av skolebyggene. Skolen er i drift i byggeperioden, og over halvparten av de 350 elevene er jenter.

Skolen eies av Metodistkirken i Liberia (United Methodist Church), og har 350 elever. Bare 25% av elevene er metodister. Skolen har 24 lærere, og er en av tre videregående skoler i regionen Maryland. Etter rehabiliteringen og utvidelsen, er målet at elevtallet bortimot skal dobles, slik at skolen kan ta imot 650 elever.

Etter henvendelse fra Trondheim menighet, er det Metodistkirkens Misjonsselskap i Norge som har tildelt oss dette misjonsprosjektet. Tidligere misjonssekretær Tove Odland, som kjenner Liberia bedre enn noen annen norsk metodist, er kjempeglad.

– At dere er med på et skoleprosjekt, det er bare så utrolig flott!!, sier Tove til hjemmesiden vår.

– Kunnskap gir innsikt. Ikke minst er det veldig viktig at jenter får skolegang og skolering. I skolene får de både kunnskap og lederopplæring. Det er en tragisk sannhet at jenter i Liberia (og mange andre land) får barn så tidlig som i 13-års alder og noen ganger yngre. Mange av dem er dessverre også utsatt for overgrep; det er så man ikke helt klarer å ta det helt inn over seg. Men også her tror jeg skolegang og utdannelse hjelper. Det gir jentene mot, selvtillit og kompetanse til å mestre sine liv, sier Tove.

– I etterkrigstidens Liberia er det dessuten viktigere enn noensinne at så mange som mulig får skolegang og undervisning. Det er et av de beste bidragene til å hindre ny krig i landet, understreker Tove. Anslagsvis 250.000 mennesker mistet livet under to borgerkriger som avløste hverandre i 1989-1997 og 1999-2003. I disse turbulente og forferdelige årene var det mange barn og unge som ikke fikk skolegang i det hele tatt.

Ebola-epidemien i 2013/14 kostet også Liberia dyrt.  Omkring 5000 mennesker døde direkte av epidemien, mens like mange antas å ha dødd av andre sykdommer senere, som en følge av at helsevesenet / helsepersonell ble hardt rammet av epidemien.

Rehabiliteringen av J.S. Pratt School er et omfattende prosjekt, med flere bidragsytere. Metodistkirkens Barne- og Ungdomsforbund (MBU )samler allerede inn penger til vannpumpe på skoleområdet for så sikre rent og trygt drikkevann. Andre metodister i Norge støtter utbygging av en ny fløy med klasserom.  De 50.000 kronene fra Trondheim Metodistkirke, skal konkret styres mot rehabilitering av eksisterende skolebygninger. Misjonsselskapet vårt forskutterer utbetaling av pengene, slik at arbeidet kan utføres uten opphold.

Bygningsmessig står det dårlig til med J.S. Pratt School i Harper. Selv om det fortsatt pågår undervisning, er dagens bygningsmasse skrøpelig, Vegger forvitrer og smuldrer opp. Bærekonstruksjoner er svekket og utgjør en fare for elevenes og de ansattes sikkerhet.

Derfor skal hele bygningskroppen forsterkes, og alle tak skiftes. Det skal bli rom for nytt bibliotek, laboratorium, kontorer og lærerrom. Det skal også bygges et anneks for å gi plass til flere elever, for presset for videregående utdannelse er stort.

Lokale samarbeidspartnerne skal i tråd med Partnership in Development, styre prosjektet. De stiller også med den manuelle arbeidskraften som trengs, og skaffer lokalt tilgjengelige byggematerialer. Og ikke minst forplikter de seg til stor «transparens» i økonomistyring og gjennomføring av prosjektet. Korrupsjon er erklært fiende nummer én, og skal være bannlyst.

Harper er en kystby, helt nede mot grensen til Elfenbenskysten. Det er drøyt 40 mil nordover til hovedstaden Monrovia. Den kjøreturen tar (minst) to dager med bil, kanskje mer i regntiden når veiene går i oppløsning.

Byen ligger på et landområde mellom Atlanterhavskysten og utløpet av elven Hoffman. Det var i dette området frigjorte slaver fra USA og Karibia etablerte seg i 1820-40-årene, og la grunnlaget for å etablere staten Liberia i 1847.

Harper City har idag omkring 20.000 innbyggere og er hovedstad i provinsen Maryland.

• 

• 

• 

Harper var en gang en vakker og velholdt by. Men som landet forøvrig ble Harper og Maryland hardt rammet av borgerkrigene 1989-2003. Mye av bebyggelsen og infrastrukturen ble ødelagt. Maryland er i dag en av Liberias mints utviklede regioner / fylker, men både lokale og sentrale myndigheter søker å bedre forholdene. Det er blant annet etablert et nytt universitet, som i sin tur øker behovet for videregående utdannelse og skoler som vårt prosjekt, J.S. Pratt High School.

Partnership in Development: Etter borgerkrigene, kunne Metodistkirkens Misjonsselskap i Norge gjenoppta samarbeidet med Metodistkirken i Liberia i 2006. En bærebjelke i samarbeidet er Partnership in Development-programmet CODEVEPRO (Community Development Program);  et program for utvikling av lokalsamfunn, med stor vekt på lokale behov, lokal styring og eierskap. Rehabiliteringen av J.S. Pratt School i Harper, er et slikt prosjekt. Gjennom «Partnership in Development»-avtalen, mottar prosjektet derfor betydelig pengestøtte fra NORAD og Digni.  (Digni, tidligere Norsk Misjons Bistandsnemd, er en paraplyorganisasjon for 20 norske kristne organisasjoner og kirkesamfunn. Digni støtter i dag ca. 120 prosjekter i ca. 40 land i samarbeid med Utenriksdepartementet og NORAD.)