NB: Vi har ingen gudstjeneste i morgen, søndag16. februar, men lever fortsatt godt på karnevalsgudstjenesten sist søndag hvor pastor Christina blant annet klistret et hjerte, som tegn på Guds kjærlighet, på alle de ca 35 som kom til kirken med liv og lyst.
Som et «eksperiment» startet karnevalsgudstjenesten kl. 16.00. Det er vanskelig ( og meningsløst ) å trekke en konklusjon etter én gang. Vi nøyer oss med å konstatere at frammøtet var omtrent på snittet – men med betydelig flere barn enn vanlig. Og alle barna fikk med seg en bok fra kirken. Det var nemlig bokutdeling til alle dåpsbarn fra de siste 15 årene – og andre barn som var tilstede.
NB: Klikk på hvert enkelt bilde for å se det større!
Karnevalsgudstjenesten var planlagt og ble ledet av Synnøve Sivertsen. Det var opptil flere flotte, morsomme kostymer å se, fra prinsesser til sjørøver og Harry Potter. Andre nøyde seg med hodepynt ala «museører» og masker, mens mange også kom akkurat slik som de er/var. Og alle ble del av et livsglad fellesskap. Kirkevert var Arvid Strømme, mens Sven Nørsett trakterte flygelet.
I tillegg til mange sanger som bygget opp om livsglede og kjærlighet, var det bønnevandring med flere tankevekkende poster. Og pastor Christina Thaarup holdt i forbindelse med åpningen av kofferten, en kort betraktning om det å bli sett – med utgangspunkt i fortellingen om Jesu møte med Sakkeus.
Kofferten inneholdt diverse utgaver emojis og smileys, med tommel opp og tommel ned slik vi er blitt vant til å markere ting vi liker og misliker på sosiale medier.
– Vi omgis av så slike mengder av «likes» og «dislikes» at det kan gjøre oss både forvirret, usikre og fortvilet, sa Christina. Derfor er det viktig å legge merke til hva Jesus sa til Sakkeus: «I dag må jeg være sammen med deg!» Det betyr at Jesus var glad i Sakkeus, slik han var. Og det sier han også til oss: Du er kjempebra. Du er du, og du duger! Det er mer enn nok!
NB: Klikk på hvert enkelt bilde for å se det større!
Av og til glemmer vi det, sa Christina. For å minne oss om det, gikk hun rundt i hele kirken med en lang remse hjerteklistrelapper og «merket» oss alle, én etter én, med et hjerte som tegn på Guds ubetingede kjærlighet. ( Ekstra passende fordi det om noen dager var Valentinsdag )
NB: Og neste søndag, 23. februar, er det aketur på Byneset! Sjekk ukemail og hjemmeside!
I dag, torsdag 6. februar, er samens nasjonaldag. Nasjonaldagen bygger på historiens første samiske landsmøte – som ble arrangert i Metodistkirken i Trondheim 6. februar 1917. Metodistene i Trondheim sier et hjertelig «Læhkoeh biejjine» – «Vuorbbe biejvijn» – «Lihkku beivviin» («gratulerer med dagen») til det samiske folk.
UnitedMethodist Church støtter urfolk over hele verden i deres kamp for sosial, politisk og kulturell rettferdighet og aksept. Samene er nordkalottens urfolk. Det forplikter Metodistkirken i Norge på vårt forhold til samene.
I 2017, i «kjølvannet» av det mektige 100-årsjubileet for det historiske samemøtet i 1917, gikk Metodistkirken i Norge offisielt ut og støttet det samiske folkets fortsatte kamp for rettferdighet. Kirkens årskonferanse vedtok en sterk støtte til samene som urfolk i Norge – inkludert opprettelsen av en sannhets- / granskningskommisjon i forhold til den brutale fornorskingsprosessen som ville viske ut samisk språk, kultur, religion og identitet.
I uttalelsen, som fortsatt gjelder, heter det blant annet:
«Metodistkirken i Norge, som del av The United Methodist Church, erklærer sin støtte til urfolk over hele verden i deres kamp for sosial rettferdighet og kampen for land-, vann og naturressurser, bevaring og utvikling av egen kultur, religiøse skikker og vern av hellige landområder/steder. For Metodistkirken i Norge, betyr det en særlig solidaritet med og støtte til det samiske folks kamp for tilsvarende rettigheter i Norge/Sápmi.»
«Metodistkirken i Norge støtter Sametingsrådets ønske om å få etablert en offentlig sannhets- og forsoningskommisjon etter internasjonal modell. Tiden er inne for en granskning av fornorskingsprosessen og dens konsekvenser for det samiske folk og deres kultur og levekår gjennom generasjoner – og helt fram til i dag.»
Vedtaket i 2017 ble gjort i erkjennelse av at vi som kirke, heller ikke i Norge, kan nøye oss med å være feststemte og uforpliktende for urfolk inntil de «står i veien» for storsamfunnet og konkurrerende næringsinteressers jakt på kortsiktig profitt.
Det norske storsamfunnet har ingen ærerik historie i forhold til landets samiske befolkning. En massiv og undertrykkende fornorskingsprosess tok fra midten av 1800-tallet sikte på å utslette samisk kultur og identitet. Samisk kultur og levemåte, ja samene selv ble ansett som mindreverdige. Både skole, kirke, forsvaret, næringsliv og andre samfunnsinstitusjoner ble brukt som fornorskningsredskaper. Denne prosessen ter uttrykk for holdninger og handlinger over for samene som vi som menighet, kirke og medmennesker dypt beklager og som vi selvfølgelig tar sterkt avstand fra.
Dagens metodister i Trondheim er både glade og stolte over at kirken vår i 1917 ville åpne sine dører for samene og historiens første samepolitiske møte som ble arrangert 6. -9. februar. Landsmøtet fant sted i den gamle Metodistkirken på Cicignonsplass. Den lille, hvite trekirken sto på samme sted som dagens kirke som ble bygget i 1927.
Trondheim Metodistkirke ser meget positivt på at Metodistkirken på den måten for alltid er skrevet inn i det samiske folks historie og dets kamp for rettferdighet. En samisk bibel har siden 1997 ligget på alteret i kirken. Vi markerer alltid nasjonaldagen, også i år, med å flagge det samiske flagget på kirkeveggen, ved siden av minneplaketten om det historiske samemøtet.
Denne plaketten er vakkert lyssatt, og den formelig svever på kirkeveggen i vintermørket.
Minnetavlen er laget av den samiske kunstneren Mathis Nango. Den er støpt i bronse og formet som en trekant. Trekanten er i flere kulturer et kvinnelig symbol, men i denne sammenhengen tenkte Nango trekanten primært som et symbol som forener det religiøse og det samiske. Trekanten kan både være et symbol på den treenige Gud og på det flyttbare samiske teltet; lavvoen.
Midt i minneplaten ses tre samiske symboler, støpt som sirkler. Inne i sirklene er det farget glass i primærfargene. Den største sirkelen viser symbolet for solguden som også kan være symbol for Gud. Den midterste symboliserer fargene i sameflagget. Den nederste sirkelen viser en detalj fra en vandrestav fra Luleå-Lappmark hvor den samiske lederen Elsa Laula Renberg ble født.
Inskripsjonen er både på samisk og norsk. Den norske teksten lyder:
» SAMEFOLKETS DAG
6. – 9. februar 1917 ble det første landsmøte for samer holdt her. Initiativtaker til møtet var Elsa Laula Renberg. Daniel Mortensen ledet møtet. Møtet bidro til at samene i de ulike land organiserte seg, og møtet danner grunnlaget for feiringen av samefolkets dag 6. februar. Minneplaten er reist 6. februar 1997″.
Det samiske flagget
Det samiske flagget er felles for alle samer, uansett hvor de bor. Flagget har de samiske fargene rødt, grønt, gult og blått.; de samme fargene som brukes i samedrakten. Hver farge har sin egen symbolikk. I tillegg symboliserer de fire fargene også at samene lever i fire land; Norge, Sverige, Finland og Russland. Sirkelen er et sol- og månesymbol. Solringen er rød og måneringen blå.
Flagget skal være inspirert av den samiske «trolltrommen» runebommen, og diktet «Beaivvi bártnit» av sørsamen Anders Fjellner (1795–1876). I dette diktet framstiller Fjellner samene som solas sønner og døtre.
Flagget ble formgitt av den samiske kunstneren Astrid Båhl fra Skibotn i Troms og offisielt godkjent i 1986 på den 13. nordiske samekonferansen i Åre i Sverige.
Samenes nasjonalsang
Den samiske nasjonalsangen kan synges både til en tradisjonell joikemelodi fra Varanger i Øst-Finnmark, og til en melodi som Odd Sørli. Sangen ble vedtatt som samenes felles nasjonalsang på Samekonferansen i 1986.
«Sámi soga lávlla «eller «Samefolkets sang» som den heter på norsk, er skrevet av Isak Saba (1875-1921): Han var lærer og kirkesanger fra Nesseby. Saba satt på Stortinget som første same fra 1906 til 1912.
Du kan høre den samiske nasjonalsangen her: https://www.youtube.com/watch?v=UTWUkip6Yok
– Det er en rikdom for mennesker å dele kulturer, tradisjoner og skikker, og viktig at vi tar hensyn til hverandres egenart. I Kristus finnes ingen forskjell. Vi får være den vi er, slik vi er, sa pastor Christina Thaarup i sin preken på gudstjenesten søndag 2. februar, hvor vi på ulike måter markerte at kommende torsdag, 6. februar, er den samiske nasjonaldagen.
Allerede ved gudstjenestens begynnelse, ble det tent et lys i lysgloben for det samiske folket, med en bønn om at de skal få ta vare på, og styrke sin kultur og identitet.
Så fortsatte det med kofferten, hvor barna fant et samisk flagg før de fulgte med Åse-Karen Mortensen opp til søndagsskole på kirkeloftet. Og dagens bibeltekster ble lest fra menighetens samiske bibel, av Tone-Merete Øverby. Hun er vitenskapelig assistent ved NTNU, og har i mange år jobbet med registrering og bevaring av samiske kulturminner for både Sametinget og ved Sørsamisk museum og kultursenter i Snåsa. Eidith og Syvert Nørsett var kirkeverger. Takako Ueno spilte orgel, og Rune L. Hoggen styrte teknikken.
Egenart er viktig
I sin preken tok pastor Christina Thaarup utgangspunkt i bibeltekstene for nettopp den samiske nasjonaldagen, 6. februar: Galaterne 3:26–29 ( «Dere er alle én i Kristus» ) og Matteus 5:13–16 («Dere er jordens salt og verdens lys»)
– Paulus skriver at «her er ikke jøde eller greker, osv. Vi kan også tenke oss at han sier at vi er ikke etnisk norske eller samer, sa Christina. Vi er alle én i Kristus.
Som dansk trakk hun paralleller mellom det norske storsamfunnets til dels brutale, historiske undertrykkelse av samene, og Danmarks tilsvarende holdning overfor urbefolkningen på Grønland, inuittene. Begge land har med sterkt kritikkverdige metoder forsøkt å utslette urfolkets identitet, språk og kultur, for å gjøre dem «norske» eller «danske».
– Både samer og grønlendere er med rette stolte av sin egenart. Og i Kristus gjøres det ikke forskjell, understreket Christina.
Sette smak på livet
I forhold til selve prekenteksten om jordens salt og lys (Matteus 5:13-16), tok Christina utgangspunkt i saltets funksjon. Ikke bare at det konserverer og gjør holdbart, men også at det setter smak på mat. Når Jesus sier at vi skal være jordens salt, betyr det at vi skal være med å sette smak på folks liv, gjennom gudsrikets framvekst i blant oss. Vi skal bevare hans ord – og dele det.
– Salt og lys er bilder på gode gjerninger, sa Christina. Vi gjør ikke gode gjerninger for Gud skyld, han trenger dem slett ikke. Men vi er lys og salt for alle medmennesker som trenger det. Heldigvis ikke i egen kraft, men gjennom troen på Jesus, understreket hun.
Flott med 1917 – hva nå?
Med få dager fram til samenes nasjonaldag, kan vi med rette se med både glede og stolthet tilbake på at menigheten vår i 1917 åpnet dørene for det historisk viktige samemøtet. Det var en god gjerning; der var metodistene i Trondheim salt og lys, sa Christina.
– Samtidig må vi spørre oss: hva slags gode gjerninger er det menneske rundt oss trenger at vi som kirke og menighet gjør i dag? Ikke alt vi gjør er av en slik karakter at det vil bli husket for ettertiden og skrive historie, påpekte hun. Men betydningen for mennesker som møtes av våre handlinger og holdninger er uansett viktig – der og da, her og nå, sa Christina.
Trondheim Metodistkirke står foran en ny runde med strategiarbeid, vi skal finne ut av hva slags menighet vi vil være, hvilke oppgaver vi skal prioritere og hvordan vi skal sette strategi og mål ut i praksis.
– I dette må vi spørre oss; hvilken forskjell skal vi være for byen vår? Hvordan kan vi i 2020 og årene framover være salt og lys for menneskene i Trondheim?, spurte pastor Christina Thaarup.
Alle svarene på det kom vel ikke akkurat under kirkebakkekaffen, men praten gikk livlig…
Søndagens dåpsgudstjeneste (26. januar) var et «halleluja» verd! En inspirerende og sterk gledesstund. Det syntes nærmere 50 andre kirkegjengere også, som dessuten fikk oppklart hvorfor Jesus tilsynelatende hadde null peiling på å så korn.
Gudstjenesten ble innledet med en liten prosesjon hvor dåpskandidaten Diana Di Giampaolo under preludiet gikk sammen med sin ektemann Paolo Pisciella og pastor Christina Thaarup. Diana bar dåpslyset, og Paolo kannen med dåpsvannet. Dåpen fant sted mot slutten av gudstjenesten. I dåpsritualet bekreftet Diana sin kristne tro før hun knelte ved døpefonten og ble døpt og velsignet av pastor Christina. Sterkt og flott! Hjemmesidens referent er jo ikke akkurat kjent for hyppig bruk av «hallelujah», men tar altså sjansen på å bruke årskvoten allerede før januar er omme! Etter dåpshandlingen sang vi, etter Dianas ønske, salmen «Nærmere deg min Gud».
Gudstjenesten ble ledet av ungdommene Hannah (Burkeland) og Trygve (Sivertsen). Sven Nørsett bidro med vakkert pianospill og salmekomp. Kirkevert var Synnøve Sivertsen som også leste dagens bibeltekst. Vi markerte i tillegg at det var Bibeldagen, og ga et offer til Bibelselskapets aksjon for bibelspredning i Kina.
Såmann uten peiling?
I sin preken tok pastor Christina Thaarup utgangspunkt i Jesu lignelse om såmannen (Lukas 4), og kornet som falt både på steingrunn, blant tornebusker og i god jord.
Alle som kan noe om å så, ville ristet på hodet av lignelsen. Såteknikken var under enhver kritikk. Jesus hadde tilsynelatende ikke peiling, mente Christina. I alle fall var det helt umulig å få noe levebrød som bonde ved å så på den måten som lignelsen forteller.
Korn var en verdifull ressurs som man ikke bare slengte vilkårlig rundt omkring seg uten å sjekke hvor det egentlig falt. Steiner og tornebusker gir dårlige vekstforhold. – Denne måten å så på gir rett og slett ikke mening, sa Christina, – før vi spør oss hva Jesus egentlig mente, la hun til.
Det Jesus vil understreke med lignelsen, er at Gud er god. Kornet i lignelsen er Guds ord, evangeliet. Det sås overalt – uansett hvor. Å så slik, kan kalles tullete, eller ekstremt raust, sa Christina og etterlot liten tvil om hvilken tolkning hun gikk inn for.
Den «håpløse» metoden såmannen brukte, sier noe om hvor god Gud er, og hvor høyt han elsker alle. Guds ord, evangeliet, skal nå ut til alle. Alle skal i alle fall hatt muligheten til å reagere på det.
– Også i våre egne kristenliv kan vi erfare at jordsmonnet varierer, påpekte Christina. Vårt hjerte og sinn er ikke alltid like mottagelig. Derfor er det både trøst og håp i at Gud ufortrødent fortsetter å så på samme rause måte. Lignelsen utfordrer oss også til å stille spørsmålet; er jeg åpen for ordet, er hjertet mitt forberedt til å ta imot? Hvordan er det med vår tro? Det gjelder å sikre best mulig jordsmonn i troshagen vår, understreket Christina. Valget er alltid vårt, men ordet sås hele tiden og over alt slik at det kan nå oss – uansett hvor og i hvilken situasjon vi befinner oss.
Etter gudstjenesten var Wesleysalen full av glade mennesker som ville dele Dianas store dag med henne. Et raust kake/matbord med en blanding av italienske og norske godsaker, fikk mange besøk, og nykjøkkenets kaffemaskin fikk kjørt seg…
«Christ will color all the world», skrev Shirley Erena Murray håpefullt i en av sine mer enn 700 salmer. Lørdag 25. januar døde hun, og kristenheten har mistet et av vår samtids flotteste salmediktere. Trondheim metodistkirke har lenge hatt velsignelsen av å synge flere av hennes salmer, både på norsk og engelsk. Du finner hele håpssalmen som den innledende strofen er hentet fra, på slutten av dette «minneordet».
Fra Shirley Erena Murrays kjære hjemland New Zealand, meldes det at salmedikteren og troshelten døde fredelig, 88 gammel, etter lang tids sykdom. Fredag 31. januar blir det i hjembyen Wilmington arrangert en «Celebration of Life» til Murrays minne, før hun blir kremert i en privat seremoni. Feiringen av Murrays liv, blir direkte streamet, og er du interessert, kan du se den her: https://vimeopro.com/withloveweremember/shirleyerenamurray
Linken til streamingen vil bli holdt åpen en stund, slik at man ikke trenger/må se den live.
Shirley begynte å skrive salmer på 1970-tallet, og det er registrert/publisert over 700 salmetekster i hennes navn. Hun er representert i omkring 200 (!) salmebøker/samlinger rundt om i verden.
I Trondheim Metodistkirke brukte vi senest i adventstiden 2019 hennes «Star child» som gjennomgangssalme.De siste seks-syv årene har vi sunget, og blitt særlig glad i, salmer som «For everyone born, a place at the table»(«For alle på jord en plass omkring bordet») «Love is your way», («Lysenes Gud»), «Stranger, standing at my door», «Vern og beskytt meg» og « God of the Bible». Og hun har altså skrevet mange, mange flere, som både fortjener å oversettes til norsk – eller synges på engelsk!
Svært få har som Murray maktet å skrive slitesterke, aktuelle og troverdige salmetekster i skjæringspunktet mellom kristen tro og samfunnet omkring oss. Hun ønsket å uttrykke kristen tro i, og for sin samtid. Hun skriver om gudsrikets framvekst på jord, og vår delaktighet og ansvar. Hennes tekster er inkluderende og kreative. Hun bruker vår tids språk, bilder og referanser. Hun var ikke redd for å skrive salmer med referanse til brennaktuelle tema som klima/miljø, homofili, urfolks rettigheter, fremmedfrykt, kvinners og barns rettigheter, krig og fred og menneskeretter. Og hun skrev om ubegrenset kjærlighet, nåde og håp. Alt med solid teologisk forankring.
Shirley Erena Murray (1931 – 2020) fra New Zealand studerte tidlig musikk, men tok mastergrad i klassiske språk og fransk. Hun ble født og oppvokst i en metodistfamilie (!), men skiftet kirkesamfunn da hun giftet seg med den presbyterianske presten John Stewart Murray for ca 60 år siden. Noen av hennes tidligste salmer var «bestillinger» fra ektemannen som trengte aktuelle salmetekster til sine gudstjenester. Shirley jobbet i starten som språklærer, men ble etter hvert aktiv i Amnesty International og jobbet som rådgiver/forsker på menneskerettighets-spørsmål for arbeiderpartiets parlamentsgruppe. Engasjementet i disse organisasjonene har påvirket og beriket hennes omfattende salmeskriving. Salmene berører gjerne menneskeretter, fred, rettferdighet, kvinnespørsmål, skaperverket, klima og kirkelig fellesskap. For sin salmedikting ble Murray I 2001 tildelt “the New Zealand Order of Merit” av landets regjering.
Christ will color all the world
I Trondheim Metodistkirke vil vi fortsette å synge Shirley Erena Murrays salmer med glede og i takknemlighet. Og som et «fred over hennes minne», deler vi denne flotte håpssalmen, som starter med påskedagsopplevelsen.
På gudstjenesten søndag 26. januar er det klart for en spesiell begivenhet i kirken. Da skal Diana Di Giampaolo ( 39 år) døpes. Hjemmesiden har intervjuet Diana før den viktige dagen, og i vår «dåpssamtale» forteller hun både om sin familie, sitt liv og sin troshistorie. Dianas favoritt-bibelfortelling er forresten lignelsen om den barmhjertige samaritan. Les hele intervjuet, så får du vite hvorfor!
– Vi går rett på sak, Diana. Hvorfor er det viktig og riktig for deg å bli døpt, og hvorfor ønsker du at det skal skje i Metodistkirken i Trondheim?
– Metodistmenigheten i Trondheim er blitt et referansepunkt for meg, både for mitt åndelige liv og hverdagslivet. Jeg er takknemlig for pastorene Kjell (Werner Rødder), Lars-Erik (Nordby) og Christina (Thaarup), og for alle medlemmene i kirken. Takknemlig for velkomsten de ga meg og Paolo, og kjærligheten som vises mot oss. Da vi etablerte oss i Trondheim, besøkte vi noen gudstjenester i flere kirker. Men fra vi første gang kom inn i Metodistkirken, forsto vi at den skal være vår lokale menighet, sier Diana.
– Jeg har alltid sett på dåp som en viktig hendelse i det kristne livet, der man viser sin tro og tilhørighet til kirken. I det italienske pinsemiljøet, hvor jeg vokste opp, blir barna introdusert for Herren og kirken med et ritual som ikke er en dåp. Dåpen må man selv be om, som ungdom eller voksen, forteller Diana.
Første gang hun ønsket å bli døpt, var hun 18 år gammel. Av ulike årsaker, blant annet at hun har flyttet flere ganger, er aldri ønsket blitt oppfylt. Det har vært et savn.
– Å bli døpt i Trondheims Metodistkirke er derfor en kilde til stor glede for meg fordi jeg samtidig kan vitne om kjærligheten som denne menigheten viser til alle, både nordmenn og utlendinger.
Livet er en pilegrimsreise
Diana kommer fra byen Pescara i den lille provinsen Abruzzo, «midtveis» på den italienske Adriaterhavskysten, drøyt 20 mil øst for Roma. Det gjør også hennes mann, Paolo. Paolo tok sin doktorgrad i Trondheim mens de var kjærester og Diana fortsatt bodde i Italia. I 2017 giftet deg seg, og Diana flyttet til Trondheim hvor Paolo har jobb som forsker på NTNU. Diana har siden hun kom til Trondheim i 2017, tatt norskkurs, gjennomført «gründer/etableringskurs for utlendinger» og er i ferd med å utvikle en forretningsidé basert på elektronisk /netthandel av italienske (mat)varer. Hun jobber også som italiensk guide, språkundervisning og holder kurs om italiensk mat og kultur.
Våre to italienske venner har i snart tre år vært blant våre aller mest aktive og trofaste kirkegjengere, og de er begge tatt opp som assosierte medlemmer av menigheten.
– Et bibelord som har vært med meg siden jeg kom til Trondheim er Salme 84, forteller Diana. Den minner oss om at livet vårt er en pilegrimsreise, og inviterer oss til å komme inn og forbli i Herrens nærhet. Jo lengere vi går på den veien, jo mer styrke får vi (vers 8). Vi henter velsignelser for oss selv og for andre, også fra livets prøvelser og plager (vers 7), sier Diana – av erfaring. For veien til Trondheim har ikke bare vært enkel for henne, noe hennes nært sammenknyttede livs- og troshistorie forteller.
Omvendt under «Giro d’Italia»
Diana ble født i en aktiv, kristen familie, og gikk som barn i en pinsemenighet i Pescara.
Foreldrene hennes, Paolo og Rita, var ansatt i den offentlige, videregående skolen. Faren som lærer og moren som sekretær. Hennes mormor og morfar jobbet i tekstilsektoren, mens farfar og farmor drev en mølle og en olivenoljefabrikk. Fabrikken er fortsatt i familien, og administreres nå av Dianas søskenbarn.
– Ettersom jeg var enebarn til jeg var 10 år gammel, var forholdet til voksne slektninger og søskenbarnene mine viktig for meg gjennom oppveksten. Og da min lillebror Igor ble født, ble jeg en slags «vakt» for ham, forteller Diana.
Diana ser fram til dåpshandlingen søndag; det er liksom noe som har manglet i hennes kristenliv. Hun husker selv godt sin egen omvendelse. Den skjedde ikke i kirken eller på et møte, men hjemme, og hun var syv år gammel.
– Det var en fin ettermiddag i slutten av mai. Solen skinte, og jeg husker at de sendte en etappe av sykkelløpet «Giro d’Italia» på tv, minnes Diana. I syvårsalderen har man jo ikke noe klart bilde av synd, og det hadde ikke jeg heller. Men der og da jeg følte at jeg manglet noe i livet mitt. Jeg trengte hjertevennen Jesus, han som alltid forstår, sier Diana og viser til bibelordet (Joh. Åp. 3:20 ): «Se jeg står for døren og banker. Om noen hører min stemme og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.» Syvåringen Diana hørte det banket, lukket opp, slapp Jesus inn – og der har han vært siden.
– Troen ble med meg og beskyttet meg i ungdomsårene, og senere i voksen alder, sier Diana. Hun var aktiv i søndagsskolen i Pescara til hun fylte 18, og sang et år i kirkekoret. Hun var heldig og hadde mange gode lærere på barneskolen og ungdomsskolen. De bidro til vekst og til utviklingen av kritisk forstand både som samfunnsborger og troende, forteller hun.
– Da jeg var ferdig med videregående skole, startet jeg å studere økonomi på Universitetet i Bologna, på campusen i Rimini. Der deltok jeg først i en lokal pinsemenighet, men senere kom jeg i kontakt med valdenserne, forteller Diana. Valdenserkirken er en av de aller eldste reformerte kirkene, og ble etablert før Luther og hans reformasjon. I Italia ble Valdenserkirken slått sammen med Metodistkirken i 1979. (Så på den måten har Diana metodistiske linjer i sin troshistorie!)
Behov for endring
Etter å ha fullført mastergrad i økonomi, ble Diana tildelt et EU-stipend for å spesialisere seg ytterligere innen ledelse, markedsførings- og kommunikasjonsfag rettet mot turisme. Da universitetet i Chieti arrangerte et kurs for turistutvikling i hjemmeregionen hennes, flyttet Diana tilbake til Pescara for videre studier og praksis.
Like etter kurset, og samtidig som den globale økonomiske krisen rammet Italia veldig hardt, skjedde også en meget alvorlig hendelse i regionen. Et kraftig jordskjelv la byen L’Aquila i ruiner i 2009. Det gjorde sterkt inntrykk, og forverret en allerede vanskelig og tung tid for mange, med negative konsekvenser samfunn og næringsliv. Diana fikk bare noen midlertidige jobber. Samtidig var hun pårørende for syke familiemedlemmer, og på fritiden gjorde hun en innsats som frivillig på sykehjem i Pescara.
– Da jeg fylte 30 år i 2011, innså jeg at det var behov for en endring i livet mitt, forteller Diana. Hun hadde studert og jobbet hardt, men det virket ikke å være nok, ettersom alle hadde endt opp i en situasjon med økonomisk og sosial tilbakegang. Men Diana ga ikke opp. – Den troende vet at vår glede ikke er avhengig av omstendighetene, men av Herren, sier hun og siterer Salme 4:7-8.
Diana bestemte seg derfor for å reise til Milano i Nord-Italia for å studere et år ved en berømt Forretnings/handelshøyskole. Hun besto opptaksprøven, og begynte studiene i mai 2011.
– På togreisen fra Pescara til Milano husker jeg at jeg ikke ba til Gud om at studiet skulle gå bra og at jeg måtte få en jobb. I stedet følte jeg meg inspirert til å be annerledes; ikke om arbeid og materielle goder, men om «å lære ydmykhet», forteller Diana. Og det skjedde, også takket være pinsemenigheten i Cesano Boscone (Milano) som tok vennlig og kjærlig imot henne, og særlig et ektepar (Antonio og Annamaria) som Diana anser som sine åndelige veiledere.
I 2012 jobbet Diana som stipendiat på en kontoret til Innovasjon Norge Milano. Mens hun var der, fikk hun beskjed om at far til kjæresten hennes, Paolo, plutselig var død i en ulykke.
– Det fulgte vanskelige måneder hvor jeg også hadde helseproblemer, men hvor jeg samtidig følte mer og mer nærhet til Herren, familien og menigheten, forteller hun.
– Spesielt var jeg i stand til å meditere med Paolo over Saligprisningene, med utgangspunkt i Matteus 5:4: «Salige er de som sørger, for de skal trøstes».
Flyttet hjem igjen
Fordi hun ikke fikk betalte jobber i Milano, bare ubetalt praksis, og fortsatt slet med noen helseproblemer, bestemte Diana seg for å flytte tilbake til hjembyen Pescara. I 2014 valgte hun å starte sin egen, lille bedrift med økonomisk støtte av ektemannen og sin mor. Diana produserte håndlaget bakverk innen spesialkost (allergier og intoleranser) og la vekt på bruk av lokalproduserte råvarer.
– Det var ingen lett vei, forteller Diana, selv om kundetilfredsheten var en stor oppmuntring til å gå videre. Men i de vanskeligste periodene spurte hun noen ganger i sine bønner hva innsatsen egentlig var for. Svaret hun fikk, var uventet; «å møte mennesker underveis».
– Og det er sant, om jeg tenker på det nå, sier Diana. Takket være bakeribedriften fikk jeg møte mange mennesker og fortelle dem Ordet de trengte. I tillegg var det en nyttig erfaring å ta med, en lærdom i å bli kjent med verden og menneskets natur. Jeg forsto hvorfor Skriften vil at vi blir «kloke som slanger og troskyldige som duer!», Matteus 10:16.
– Like før at Paolo og jeg giftet oss i 2017 og flyttet til Norge, fant vi ut at det var mest praktisk å stenge bedriften i Italia. I løpet av 2020 håper jeg å kunne starte bedrift på nytt, her i Trondheim. Den vil nok ha med mat å gjøre, selv om den vil være veldig forskjellig fra bedriften jeg hadde i Italia, sier Diana.
Åndelig følsomhet
Som 20-åring var Diana utsatt for en liten trafikkulykke. Etter den hendelsen begynte hun å oppleve et mer intenst bønne- og meditasjonsliv. Det utviklet seg til noe hun selv karakteriserer som «en viss åndelig følsomhet» og viser til Joel 3:1 hvor det står: «En gang skal det skje at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal profetere, de gamle skal drømme drømmer og de unge skal se syn.»
– I begynnelsen forsto jeg ikke grunnen til endringen i fromhetslivet mitt. Ja, jeg var også redd for den, forteller Diana. – Men over tid forsto jeg at hver troende har en nådegave eller flere forskjellige nådegaver, som må komme til uttrykk for at menigheten skal bygges opp. (1. Korinter 12:1-11).
– Siden jeg vokste opp i pinsemenighet, ba jeg gjennom hele ungdommen konstant om å få tungetale, men jeg fikk aldri noe svar. Etter hvert sluttet jeg derfor helt å be denne bønnen, forteller Diana.
Men i 2016 deltok hun på sjelemessen for Paolos bestemor. Hun følte at hun måtte bli med, selv om det ikke var den beste anledningen til å besøke en katolsk kirke. Luther bygde jo hele sin reformasjon rundt blant annet kritikken av avlatshandelen, tenkte Diana
– Men, fordi Herren ikke tar hensyn til steder eller omstendigheter, fikk jeg tungetalens nådegave akkurat der, under sjelemessen, forteller Diana. Frans av Assisi, en av den katolske kirkens helgener og forbilder, sier at vi skal «vitne om evangeliet, også ved bruk av ord om nødvendig», og jeg tenker da at Åndens ild hver dag skal brenne i den troendes hjerte, slik at hun / han kan vitne med sitt liv, sine gjerninger og sine ord om hva Kristus gjorde for oss, sier hun.
Siden 2018 har Diana arbeidet som frivillig oversetter for prosjektet “Your Version” prosjekt. Det er en app som lar millioner av mennesker lese Bibelen på sitt eget språk hver dag, og få tilgang til forskjellige meditasjoner og bønner.
– Alt vi gjør, også de minste av tjenestene, er dyrebare for Herrens øyne, sier Diana. – Vi tror ofte at vi må gjøre store ting for å bygge Guds rike; men vi skjønner ikke at Herren er guden for de små ting, at alt vårt engasjement er viktig. Ja, Gud vil verdsette et glass vann som vi har gitt til en trengende person. Vi blir ofte fristet til å satse på vår egen styrke, men Gud kaller oss til å gjøre akkurat det motsatte, til å stole på Ham til enhver tid, understreker hun.
Kjenner på stor takknemlighet
Når dåpsdagen hennes nå nærmer seg, ser Diana tilbake på livet så langt med takknemlighet. – Jeg vil særlig takke Gud for de åndelige tegn og de personlige og materielle velsignelser jeg har fått, akkurat da jeg trengte dem, og for menneskene jeg har møt underveis, sier hun.
– Jeg vil også takke Herren for eksemplene på kristen tro jeg fikk fra farfar Donato, farmor Antonietta, morfar Licio, mormor Rosa og oldemor Maria. Hver på sin måte, har de bidratt til min personlige og åndelige vekst. Jeg takker også Herren for alle mennesker, kateketer, pastorer og kirkearbeidere, som gjennom sin tjeneste har fulgt meg i tro, i Italia og her i Norge. Jeg takker Herren for foreldrene mine, Paolo og Rita, og broren min, Igor, for deres kjærlighet og støtte.
– Og ikke minst takker jeg Herren for mannen min, Paolo, for at han daglig er min reisefelle gjennom livet og for at vi kan dele nye trosopplevelser og Herrens barmhjertighet hver dag, sier Diana.
Favorittsalme
– Har du en favorittsalme?
– Det finnes veldig mange salmer som jeg liker, og som jeg ofte synger eller lytter til. Både , klassiske og moderne, og på forskjellige språk. Likevel er det én salme som har fulgt med meg helt siden jeg var barn: «Nærmere deg, min Gud» som beskriver Jakobs drøm.
I Italia er det også vanlig å synge denne melodien til en annen tekst, forteller Diana, hvor den første strofen går slik:
Così qual sono, misero ingrato
Vengo a quel sangue da Te versato;
Sotto di esso, o mio Signore,
Lava il mio cuore; pietà di me.
–
( Slik som jeg er, elendig og utakknemlig
Jeg kommer til dette blod som du har gitt.
Med det, min Herre,
vask mitt hjerte; ha barmhjertighet med meg.)
– Det er en invitasjon til å komme til Gud slik som vi er, med alle våre svakheter og inkonsekvenser; i tillit til at ingen krukke er så ødelagt at den ikke kan repareres av Ham, sier Diana.
Elsker den barmhjertige samaritan
– Har du en favoritt bibelfortelling også?
– Blant mange bibelske vers og fortellinger som har sagt, og sier, noe til hjertet mitt, er en fortelling som jeg har vært spesielt glad i siden jeg var liten. Det er historien om den barmhjertige samaritan (Lukas 10:25-37), sier Diana.
– Jeg hadde nettopp lært å lese, da foreldrene mine kjøpte en illustrert versjon av denne historien i en kirkebokhandel. Senere har jeg meditert og reflektert rundt denne teksten mange ganger.
– Jeg rett og slett elsker den historien fordi den viser oss hvordan Herren bruker mennesker som verden betrakter som annerledes, fiendtlige, foraktet, og utstøtt, for å utføre Hans verk. De andre personene som var involvert, presten og levitten, hadde egentlig plikt til å stoppe og hjelpe. I stedet gikk de videre på grunn av frykt og overfladiskhet. Derimot viste samaritanen seg som en neste for ham som led, og hjalp ham.
– Dette lærer oss å elske de som viser barmhjertighet mot oss; materielt, personlig og åndelig. Og ikke minst oppfordrer det oss til å bli en neste, en barmhjertig samaritan, for de som herren viser oss på vår vei gjennom livet, sier Diana.
Til slutt vil søndagens dåpskandidat gjerne dele et favorittvers fra Salme 62 som oppfordrer oss til å sette vårt håp til Herren:
«Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp.» (vers 6)
– Jeg ber om at Herren vil gi oss alle nåde til å søke ut av oss selv, glemme våre små besværligheter, for å leve til Guds ære og i Hans nærvær – for å tjene andre, sier Diana Di Giampaolo.
– Tjenerne som på Jesu ord sørget for at vann ble til hundrevis av liter med god vin, ble en del av Marias bønnesvar, sa pastor Christina Thaarup i sin preken på høymessen i Ilen kirke søndag 19. januar. Jesu første under hindret også at brudepar ble påført skam, og det sikret en skikkelig fest, sa Christina.
Tradisjonen med at lutheranere fra Ilen menighet og Trondheims metodister hver januar møtes til en felles gudstjeneste, er en flere tiår gammel tradisjon som en «bilateral» spinoff av Bønneuken for kristen enhet. I år var det vår tur til å feire høymesse i Ilen kirke, og med en ca 25% andel av de gudstjenestebesøkende var vi bra representert.
Vår pastor Christina Thaarup holdt dagens preken, og forrettet nattverden sammen med Ilens sogneprest April Maia Almås (som har bakgrunn fra vår «moderkirke», den anglikanske kirken).
Klikk på hvert foto for å se det større
Tekstgrunnlaget for Christinas preken var fortellingen om Jesu første under, bryllupet i Kana. Johannes 2:1-11. Vers for vers gikk Christina gjennom teksten for å se hva Johannes ville si oss om Jesus.
Bryllup var også viktige markeringer av fellesskap og tilhørighet, understreket Christina. Festen samlet slekt, venner og nabolag. Bryllupet i Kana var åpenbart en stor fest, med mange innbudte. Maria høres ut til å være en sentral gjest, men også Jesus og disiplene var invitert. Men, krise! Maria la merke til at vinen var i ferd med å ta slutt. Det ville bli en skandale. Vinen var viktig for festen og gleden (og et element i det messianske festmåltidet) Et bryllup med vinmangel ville bli flaut og en skamfull fadese for brudeparet. Det var tydelig viktig for Maria at det ikke skjedde. Hun ville forskåne brudeparet for den vanæren.
Hva skulle hun gjøre? Hun sa det til Jesus – «vinen er i ferd med å ta slutt». Men hva kunne han gjøre med det? Jesus hadde, så langt vi vet, ikke gjort noe tidligere som skulle indikere at han kunne gjøre noe fra eller til. Men Maria visste, åpenbart. Hun, om ingen andre, kjente sin sønns potensial.
Jesu første reaksjon tyder slett ikke på at han ønsket å involvere seg. Svaret kunne virke direkte kjølig og avvisende. Men når Jesus kaller Maria «kvinne» og ikke «mamma» er ikke det i seg selv et tegn på upersonlig avvisning, understreket Christina. «Kvinne» var en ærefull måte å snakke til sin mor på. Jesus markerte ikke avstand, men respekt; han snakket ikke sin mamma ned, men opp.
Men vinmangelen ville Jesus i første omgang ikke gjøre noe med. Hans time var ikke kommet. Det er som om han sier til Maria: Du er min mor og du har født meg, men det er Guds plan og vilje jeg må følge.
Maria så ikke svaret som en avvisning, hverken av henne eller ønsket om å gjøre noe med vinkrisen. Tvert i mot. Som om hun visste, forberedte hun i stedet tjenerne på at noe kom til å skje. Hun utpeker Jesus for tjenerne og sier: «Det han sier, det skal dere gjøre». Og Jesus velger å handle; han har hørt Marias bønn. Tiden er inne. Vannet i seks store kar ble til vin da tjenerne gjorde som Jesus sa log begynte å øse opp. Hvor mye, er litt uklart, men et sted mellom 300 og 800 liter vin må det ha vært. En skikkelig god fest, uansett, sa Christina.
Slik ble tjenerne en del av bønnesvaret. Er vi like forberedt på å være bønnesvar?, undret Christina. For det kan Gud også ønske å bruke oss som; og da gjelder det av vi er forberedt, at vi har lyttet oss inn i situasjoner og vet når det er tid for å handle.
Men bryllupet og Jesu første under i Kana, handler ikke bare om masse god vin, men er et tegn på at Jesus representerer noe nytt. Det er ikke bare et under, men et tegn på den nye pakten mellom Gud og mennesker, et nytt bryllup.
De seks vannkarene som teksten forteller om, var renselseskar, påbudt av Moseloven. Vann man måtte vaske seg med for å kunne stille seg inn for Guds ansikt. Det var dette rituelle vannet Jesus forvandlet til vin. Det gamle er borte, noe nytt er blitt til. Moseloven forvandles til evangelium. Vi er alltid rene nok til å stille oss fram for Guds ansikt. Vi, du og jeg, er elsket akkurat slik som vi er.
Underet var også en måte for Jesus å vise disiplene hvem det var de skulle gå sammen med i tiden som fulgte. Teksten passer derfor godt i starten av «åpenbaringstiden» i kirkeåret, påpekte Christina. Vi har nylig feiret at Gud ble menneske. Johannes sier det slik (1:14); «ordet ble menneske og tok bolig iblant oss …. full av nåde og sannhet».
– Også vi kan glede oss over at Jesus vil vandre sammen med oss, og på ulike måter åpenbare for oss hvem og hva Gud er. Også vi kan få se hans herlighet, midt iblant oss, sa Christina.
Etter høymessen var det sosial samling nede i Ilen kirkes vakre og stemningsfulle kirkekjeller. Det var ingen mangel på kaffe, og praten gikk livlig mellom lutheranere og metodister. Et nådens fellesskap. Neste år kommer Ilen-folka til oss, og vi gleder oss allerede.
– Alle relasjoner har godt av å bli fornyet og bekreftet for å vokse seg enda sterkere. Det gjelder ikke bare Gudsforholdet, men også ekteskap, vennskap, menighet og alle relasjoner mennesker i mellom, sa pastor Christina Thaarup da hun ønsket velkommen til gudstjenesten søndag 12. januar. En «oppfrisket» paktsgudstjeneste som ble en sterk og god bekreftelse av den tosidige forbindelsen mellom Gud og mennesker; en bærekraftig connection!
Metodismen har siden John Wesleys dager hatt tradisjon med en årlig «Paktsgudstjeneste» for å fornye «pakten» med Gud. Viktig, men den «originale» paktsgudstjenesten har vært så ordrik og til dels «gammelmodig» i språk og formanende formuleringer at den for mange har virket mer fremmedgjørende enn motiverende og inspirerende.
Ikke nå lenger. Pastor Christina presenterte søndag en modernisert «fornyelses-gudstjeneste», med sterkt forenklet og forkortet ritual, og i et språk til å kjenne seg igjen i.
Gudstjenesten var inndelt i tre hovedledd som ivaretok til intensjonene i den opprinnelige wesleyanske paktsgudstjenesten: «Takk» – «Bekjennelse» – «Paktsinngåelse». Mellom leddene sang vi passende salmer som «Dra meg og Jesus, inn i din favn», «I surrender all» og «Vi kommer på ditt ord».
Nattverden på slutten av gudstjenesten ble en ytterligere forsterkning og aktualisering av fornyelsen og relasjonen. Meget bra! (Med glans den mest relevante og utbytterike «paktsgudstjenesten» referenten har vært med på i sitt bevisste kirkeliv, og det begynner å bli noen….!)
Også denne gudstjenesten ga selvfølgelig rom for åpning av «kofferten». Der hadde pastor Christina lagt pysjamasen sin, slumbershades («sovebind» for øynene) og en vekkerklokke. Dette som en introduksjon til dagens søndagsskoletema: Hva som skjedde da Jesus sov i båten under stormen. Og det Åse-Karen Mortensen videre med på kirkeloftet. Men også barna fikk med seg en understrekning av dagens hovedtema gjennom trønderversjonen av «Når det stormer». Bjørg Burkeland og Amelie Abudeaa Hagan var kirkeverter. Bjørg leste tekstene. Takako Ueno var organist.
Pastor Christina holdt ingen preken, men i en kort refleksjon rundt Johannes 17:1-8 om «det sanne vintre», tok hun utgangspunkt i salmestrofen «Abide with me». Tre ganger sier Jesus «bli hos meg» i løpet av de åtte versene i Johannesevangeliet, og forsikrer om at «jeg vil bli hos dere».
«Abide», har betydning utover det å bli hos, sa Christina, og ordet gir viktige og nyttige ekstra assosiasjoner. «Abide» handler om «connection»; om det å være tett knyttet sammen. En gjensidig, bevisst og forpliktende relasjon, i gode og vonde dager. En slik «connection» kan vi ha med Gud. Vi kan velge å leve med og i Guds kjærlighet, i dag og alle dager. Fra Guds side er hånden alltid rekket ut – vi trenger bare ta i mot.
Men, så er vi er mennesker. Vi er forskjellige. Dagene er forskjellige. Noen dager kan det oppleves vanskeligere å «bli hos» Jesus enn andre dager. Det er lov, understreket Christina. Da slår også «connection» inn; Gud står ved og opprettholder relasjonen med oss også i perioder hvor vi sliter. Guds nåde, kjærlighet og tilgivelse virker hele tiden i oss. Løftet er klart og står fast: «Bli i meg, og så blir jeg i dere».
– Det er vårt valg. Jesus står med åpne armer og sier: «Jeg er her for deg», understreket pastoren vår.
Såvel det fornyede ritualet, som pastor Christinas refleksjon, falt åpenbart ikke på stengrunn, men i god jord denne søndagen; noe den fulltallige oppslutningen om nattverd og lystenning understreket.
Etter gudstjenesten var det kirkebakkekaffe med fransk «Helligtrekongers-kake» ( «Galette des Rois» ) som menighetens gode og trofaste venn Candy hadde tatt med til kirken i tråd med tradisjon hun og familien ( Ludvig, Tim og Mimi) er vant med fra hjemlandet. Den falt i smak i begge varianter, med mandel/eggekrem og sjokolade! Og denne søndagen summet av trivsel og fellesskap, enda lengre enn vanlig, på kirkebakken! Connection og fornyelse av relasjoner, der også!
Ribbemarsjens «plan B» ble en suksess. I stedet for å risikere å bli blåst bort eller snødd ned, møtte hele 26 opp til stasjonær ribbemarsj hjemme hos familien Sivertsen søndag 5. januar. Mellom snøbygene laget noen også en snømann som ble inkludert i fellesskapet; selv om han av hensyn til eget ve og vel måtte stå utenfor. Dermed ble vi 27!
Arvid (Strømme) og Solvår (Sivertsen) sørget for at deltakerantallet kom opp i 27! Tar vi ikke mye feil, heter snømannen i disse «Frost-tider», Olaf. Bildet er tatt før han fikk gulrot til nese. Foto: Sylvi Larsen Strømme
Nå ble ikke søndagsværet fullt så dramatisk som meldt, men den tørre og varme reserveløsningen ble like fullt verdsatt. Tradisjonen med en ribbemarsj-quiz, ble selvfølgelig opprettholdt. Plakatene med spørsmål var dessuten fordelt på husets tre etasjer, så trimaspektet var ikke helt fraværende….
Familielaget «Strømme» gikk seirende ut av quizen i hard konkurranse med fire andre lag. Seieren ble honorert med en stooor Toblerone (sjokolade, for evt. uinvidde). Alle lagene med barn, plasserte seg foran det ene pensjonistlaget som siste seg å mangle vesentlige kunnskaper om barne-tv…
Etter quiz’en vanket det varm kakao, nystekte boller og oppskåret frukt, og store og små lekte og pratet heftig i bortimot tre timer!
Neste år blir det garantert ribbemarsj igjen. I utgangspunktet utendørs, men nå vet vi at «plan B» funker utmerket…
Førstkommende søndag er det gudstjeneste v/ pastor Christina Thaarup. Da ses vi i kirka!
Grunnet en usedvanlig guffen værmelding full av snø og sludd og stormkast, omgjøres søndagens «Ribbemarsj» til en tørr og lun sosial samling hjemme hos familien Sivertsen! Derfor er det bare å møte opp direkte i Movollen 18 på Tiller kl. 11.00! Barn kan evt leke litt i parken utenfor mellom bygene, men quiz’en tar vi rundt bordene inne! Og selvfølgelig serveres det kakao og boller! Kom, da vel!
Grunnet en usedvanlig guffen værmelding full av snø og sludd og stormkast, omgjøres søndagens «Ribbemarsj» til en tørr og lun sosial samling hjemme hos familien Sivertsen! Derfor er det bare å møte opp direkte i Movollen 18 på Tiller kl. 11.00! Barn kan evt leke litt i parken utenfor mellom bygene, men quiz’en tar vi rundt bordene inne! Og selvfølgelig serveres det kakao og boller! Kom, da vel!
"Vi ønsker å være en trygg, åpen, inkluderende og fordomsfri menighet for alle mennesker. Alle betyr ALLE for oss! Kirka vår er åpen for Gud, for livet, for verden – og for deg!"
