Nå kan du lese sakspapirene til den avlyste Menighetskonferansen / årsmøtet som skulle finne sted tirsdag 14. april. Har du spørsmål og kommentarer til det du leser, så meld fra før en ekstraordinær, digital pastoratkonferanse som arrangeres tirsdag kveld!
Det er koronasituasjonen som dessverre gjorde det umulig å arrangere Menighetskonferansen som planlagt, på grunn av restriksjoner knyttet til reiser (tilsynsprest) og samling av folk. Menighetskonferansen, hvor alle har adgang og alle medlemmer har stemmerett, er en viktig del av kirkedemokratiet og fellesskapet vårt. 2020 er trolig det eneste året i menighetens historie, at menighetskonferansen ikke er blitt holdt.
Samtidig er det kirkeordningsmessig og praktsik både viktig og nødvendig at regnskap, budsjett og rapporter behandles i rett tid. Derfor er det i samråd med kirkens ledelse og vår tilsynsprest Inguil Grefsli bestemt at i disse helt spesielle tider, må menighetskonferansen erstattes av en ekstraordinær, digital pastoratkonferanse slik at de nødvendige vedtak og kan gjøres.
Pastoratkonferansen består av menighetsrådet og ordinerte eldste i menigheten. Pastoratkonferansen har myndighet til å godkjenne rapporter og regnskap jfr.kirkeordningen i en slik nødssituasjon som den vi er inne i. Men har du spørsmål / kommentarer / innspill til sakspapirene, kan de tas inn i pastoratkonferansen og protokollføres.
Spørsmål / kommentarer rettes skriftlig ( mail/epost/sms) til menighetsrådets leder Arvid Strømme : mail: arvid.stromme@norway.online.no SMS: 911 93 313 og det må gjøres innen tirsdag 14. april kl. 17.00!
Når koronarestriksjonene lettes, vil det bli vurdert å arrangere menighetskonferanse i løpet av høsten 2020, for å drøfte og samtale om aktuelle spørsmål.
Etter videogudstjenesten som legges ut 1. påskedag kl. 12.00, inviteres alle medlemmer og venner av Trondheim Metodistkirke til kirkebakke-kaffe via skjermen på mobilen, nettbrettet eller PC’en klokka 12.45!! Kirkekaffen holdes på nettmøtestedet ZOOM, som sikkert er kjent for noen, men nytt for andre. Men det krever bare et par enkle «klikk» å bli med! Slik gjør du:
1. påskedag, søndag 12. april kl. 12.00 er du velkommen til videogudstjeneste på menighetens Facebookside (Trondheim Metodistkirke). Gudstjenesten er ved Christina Thaarup. 1. påskedag er normalt en «jubeldag» i kirkeåret. I år feirer vi påske under helt spesielle forhold. Men bli en del av online-gudstjenestefellesskapet!
Skjærtorsdag kl. 18.00 er du velkommen til å delta i nattverd via en videoandakt på menighetens Facebookside (Trondheim Metodistkirke). Andakten er ved pastor Christina Thaarup. Ha brød og juice klar når andakten starter.
I en påske hvor de fleste har mye bedre tid enn vanlig, minner vi om noen betraktninger for hver av hoveddagene i påsken, illustrert med en rekke ulike kunstverk, som ligger på hjemmesiden vår fra tidligere år. Har du tid og lyst, finner du dem fortsatt her:
På Facebooksiden vår er det lagt ut fire videoer, hvor organisten vår, Takako Ueno, spiller orgel, samtidig som vi filmer kirkerommet vårt, altertavlen, alteret og lysgloben full av lys! Bli med inn i kirken og unn deg selv et lite «hellig øyeblikk» – når som helst på døgnet!
På et par av videoene kan du synge med i «Deg være ære» og «Jeg tror på jordens forvandling» . På en annen kan du delta i lesing av velsignelsen, også det innrammet av orgelmusikk. Eller du kan bare se, lytte, reflektere og skape deg et lite «hellig øyeblikk».
En kjempetakk til Takako som sporty og blid stilte opp til dette «stuntet» tirsdag denne uka!
Salmedikteren Svein Ellingsen døde palmesøndag og vi ble et åndsmenneske fattigere her i landet. Samtidig er Ellingsens salmer en stadig rikdom som vi vil ta med oss videre, også i Trondheim Metodistkirke. Først og fremst vil vi i takknemlighet minnes ham som en formidler av nåde og håp og en trassig tro på gudsrikets nærvær i vår verden.
Ellingsens tekster er økumeniske og utgjør en salmeskatt på tvers av konfesjoner. Et godt eksempel på det er «Vinden kjenner ingen grenser» (1992) som du finner på nr. 700 i Norsk Salmebok. Ellingsens samlede prekener kan i det hele tatt karakteriseres som en bra felleskirkelig katekisme. Det hindrer ikke at vi som metodister med fordel kan lese og synge noen av hans mer dogmatisk-lutherske «sakramentsalmer», særlig knyttet til dåpen, med lett korrigerende metodistiske brilleglass…
I vår norske metodistkirkes salmebok fra 1987, fant dessverre bare fem salmer av Ellingsen plass. I Norsk Salmebok fra 2013, finner du hele 58 salme ( 43 originale og 15 gjendiktninger/oversettelser). Han er representert i salmebøker i alle nordiske land, og i Tyskland, Østerrike, Sveits og USA. Ytterligere salmer er publisert i bøker.
Noen kjenner nok Ellingsen bare som salmedikter. Men han var også billedkunstner. Omgivelsene forventet nok at han skulle studere teologi, men i 1951 startet Ellingsen i stedet kunststudier ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskoles begynnerskole, og fortsatte studiene ved Statens Kunstakademi og Statens lærerskole i forming. Han var flere ganger representert med bilder på Høstutstillingen. Ellingsen har malt «tittel-bildet» som vi har valgt til denne saken på hjemmesiden. Det heter «Underveis».
Sine første salmer skrev Ellingsen på 1950-tallet, men den første salmesamling ble ikke utgitt før i 1976. Ellingsen hadde en spesiell evne til å formidle dyptpløyende, eksistensielle tanker med enkle ord. I så måte kan han tjene som et forbilde for mange teologer og prester…
Mange av salmene er knyttet til livets sårbare situasjoner. Han er ikke fremmed for å sette ord på angst, sorg og fortvilelse knyttet til sykdom, død og ødeleggelse av skaperverket. Men det blir aldri bekmørkt og håpløst i hans salmer. Han finner plass for ikke bare håpet, men en visshet om at lyset seirer over mørket, som for eksempel i den flotte påskesalmen «Døden må vike for Gudsrikets krefter» (1975) og «Noen må våke i verdens natt» hvor siste verset lyder slik:
Herre, du våker i verdens natt, Herre, du bor i mørket, Herre, du viser oss Kristi dag! Selv under livets tyngste slag er vi hos deg, du vår Gud!
Et flott trekk ved flere av Ellingsens salmer er forståelsen av Gudsrikets allerede-nå-men-ennå-ikke aspekt. Guds frelsesplan med verden er ikke bare framtid, den er allerede i virksomhet, og vi er en del av den. Det foregår en nyskapelse av verden, dels i det skjulte, som viser fram mot gudsrikets endelige gjennombrudd.
Svein Ellingsen ble statsstipendiat i 1976. I 1995 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I november 1992 mottok han Fritt Ords honnørpris for nyskapende virke innen kirkelig kunst.
Et lite døgn etter meldingen om hans død, er det vanskelig å velge favoritter blant Ellingsens salmer. Vi har allerede nevnt et par, og her er ytterligere tre som hjemmesidens redaktør umiddelbart vil trekke fram – ikke minst i tider som det vi nå gjennomlever:
Midt i vår angstfylte verden
Midt i vår angstfylte verden, midt i dens lammende nød, aner vi evige krefter, gitt oss i liv og i død. Truende undergangs-makter får ikke siste ord. Lyset fra Gud vinner seier, ny blir vår blodstenkte jord.
Bud fra den kommende verden når oss i dypeste nød, bud om forvandlende krefter, sterkere enn vår død. Midt i vår motløshets vinter ser vi et blomstrende tre. Jorden er gjemt ved Guds hjerte, snart skal hans under skje.
Fra i samlingen «Vårt øye ser mot Betlehem» Aschehoug forlag 1987
Stjernene lyser fremdeles i mørket
Stjernene lyser fremdeles i mørket, solen gjør natten til morgen og dag, stjerner og sol senker lysende drømmer over vår sårede, blødende jord.
Ennå er håpet en levende flamme, lyset er tent i mørkeste natt, ennå kan sårene leges og heles, vi kan forsones med jorden, vår mor.
Drømmen og håpet skal bo i vårt hjerte! Se, nå er skapelsens åttende dag! Vi skal erkjenne i gledesfylt undring: Alt som er skapt, er vår søster og bror.
Vi skal få tro på en fremtid på jorden; avmakt må vike og dag følge natt, se, våre søsken i skapningens mangfold venter på handling fra hjerter som tror.
Skapningens sukk skal forvandles til lovsang, sangen skal fylle vår jordiske dag; alt vil vi bære i bønn til vår skaper, vi som er barn av hans rike på jord.
Svein Ellingsen (1991)
–
En bønn er gjemt i hjerteslagets rytme
En bønn er gjemt i hjerteslagets rytme: Vår Gud! La gleden aldri bli tatt fra oss! La gleden bringe livet frem til modning igjennom alt som møter oss på jorden!
Vi ber deg, Gud: La gleden alltid finnes som en usårlig kjerne i vårt indre! La gleden fylle våre sinn med jubel når vårbrudd efterfølger golde dager!
Vi eier del i Kristus-livets rikdom! Å, hvilken grunn til uopphørlig lovsang! Vi skal få leve under Nådens hvelving fra dåpens daggry til vår siste time!
Vi ber deg, Gud: La gleden over livet få bringe oss tilbake til vår neste, selv om vi ennå gjemmer oss bak murer og, blinde for din godhet, går og klager.
Hver stund som hjertet slår, skal bønnen lyde: Vår Gud, la gleden aldri bli tatt fra oss! La gleden gi oss kraft, så vi kan leve for dem som trenger oss vår tid på jorden.
Fra samlingen «Det skjulte nærvær», Aschehoug forlag 1979/85
Dette er bare noen eksempler. Søk gjerne opp Ellingsens salmer i den lutherske Salmeboken, og på nett!
Vil du trenge litt dypere inn i Ellingsens salmer, kan vi anbefale den helt ferske artikkelen «Riket som er skjult i verden – Teologien i Svein Ellingsens salmer» av Harald Hegstad som ble publisert i tidsskriftet Kirke og Kultur nr. 1 / 2020. Den artikkelen finner du på denne linken: https://www.idunn.no/kok/2020/01/riket_som_er_skjult i_verden
Med dette håpefulle budskapet, kritt-tegnet i oppkjørselen, hilser eksiltrondhjemmeren Eystein M. (Andersen) og hans familie til metodistene i Trondheim! Det er Eysteins datter Anna (Tveit Andersen) som er gatekunstneren!. Det er andre bidrag til vår «oppmuntrings-stafett». Send oss et bilde, tegning eller annen oppmuntring og ta en etappe eller fler, du også!
«Vi ønsker alt godt til alle i Trondheim Metodistkirke, og sender varme tanker og hilsner til alle kjente!», skriver Eystein fra Skien. Han forteller at 8-åringen Anna er stolt og glad for at gatekusnten fra oppkjørselen foran huset kommer «på trykk» på hjemmesiden vår! Mamma Anne hilser oss også!
1ste etappe: I ukemailen som vi sendte ut tidligere i dag (4-april) , publiserte vi første «etappe» i oppmuntringsstafetten. Det var dette bildet fra Bjørn Gunnar Andersen (tatt før det aller siste snøfallet..):
Og Bjørn Gunnar skriver: «Utenfor arbeidsrommet mitt her på Stjørdal, dukker også denne våren krokusen opp fra mørk jord, side om side med snøflekker og løv. Og det ryktes at blåveisen har dukket opp nede i lia. Jeg tror det:) For meg ble det en liten påminnelse om håp og tro. På veggen inne henger bildet av kirken vår, der jeg har møtt så mange mennesker som betydde og betyr mye for meg. Og det viktigste av alt, der fikk jeg motta troen på Jesus Kristus. Jeg hilser alle kjente og ukjente, som leser dette med ordet om at intet kan skille oss fra Guds kjærlighet.»
Livsglede, gnist og håp!
Vi opplever spesielle tider, og opp i alvoret er det også viktig å holde fast på livsgleden, gnisten og håpet. Derfor lar vi nå startskuddet gå for en «fast post» på hjemmesiden for å spre litt oppmuntring, smil og håp! Men til det trenger vi din/deres hjelp!
Send oss tegninger, foto, dikt, en vits, god historie, eller rett og slett «bare» en hilsen (gjerne ledsaget av et bilde av deg/dere selv) – til felles oppmuntring og glede! Det akter vi å holde gående en stund!
Hjemmesiden blir oppdatert etter hvert som dere bidrar! Sett gjerne barna i sving også! Bli med å spre litt oppmuntring! (send bidrag til Ole-Einar (Andersen) på mail: oleander@getmail.no eller sms 951 98 657
Menigheten har fått ny kontor-mobiltelefon. Det var på tide, for å si det sånn… En av bonusene er at vi utvider vårt nærvær på sosiale / digitale plattformer. Nå er menigheten å finne på Instagram og SnapChat, i tillegg til Facebook og hjemmesiden. Vi har samme navn på Instagram og Snap og det er: metotrondheimSjekk inn og bli med!
Dermed er vi tilstede på følgende sosiale/digitale plattformer:
Gud kunne ikke forhindret koronaepidemien! Korona er ikke en straff fra Gud. Å tro på Gud er ikke et vern mot å bli smittet! Tilsynsprest Knut Refsdal i Metodistkirken har publisert et meget viktig og riktig innlegg på Facebook, som vi har fått hans tillatelse til å legge ut på hjemmesiden vår.
Det var mandag kveld (23.mars) Refsdal delte sine tanker på Facebook, og innlegget fikk i løpet av kvelden, natten og morgentimene i dag mange lesere, og mange takknemlige kommentarer. (Gå gjerne til Refsdals Facebookside og les reaksjonene! Mye fint å lese der også!)
Her er hans gode og viktige tanker, som vi er takknemlige for å få bruke på hjemmesiden vår:
KORONA, GUD OG SÅNN…
I møte med alle kriser dukker det opp mye usunn og feilaktig teologi. Sånn er det også nå. Ganske kjapt etter koronautbruddet kunne vi både lese om at epidemien er en straff fra Gud, men også at de som tror på Gud kan være trygge. Begge disse «teologiene» vil jeg ta skarp avstand av. De er også begge langt fra det Metodistkirken står for.
Det at det finnes lidelse i verden er et tema vi mennesker aldri har kommet til rette med og funnet svar på. Det som forundrer meg er at så mange synes å akseptere dårlige svar. Det skyldes nok at for en del er dårlige svar bedre enn ingen svar, men også at man så gjerne vil trøste og ha iallfall noe å si i usikre tider preget av frykt.
Men tanken om at Gud «tillater» korona eller at Gud har skapt koronaviruset vel vitende om at hundretusener av mennesker vil dø, er et gudsbilde som de fleste teologer for lengst har tatt et oppgjør med, særlig etter andre verdenskrig.
Vonde ting kan skje
Selv har jeg aldri hatt en tro som utelukker at vonde og meningsløse ting kan skje. Noe av det jeg har opplevd, ikke minst å miste en sønn, Fredrik, har fått meg til å tenke mer gjennom noen av livets mest eksistensielle spørsmål: Hvor er Gud? Hvis Gud er til stede i vår verden, hvordan er hun/han det? Og kanskje enda viktigere: Hvem er Gud? Er det mulig å snakke om at Gud er allmektig? Er Gud en lunefull gud vi ikke kan stole på? Er Gud en grusom gud som lar ulykken ramme tilfeldig? Eller er Gud en gud som ikke bryr seg om oss mennesker, som lar kaoskreftene ramme tilfeldig?
Jeg har ikke alle svarene på disse spørsmålene. De tror jeg heller ikke finnes. Heller ikke Bibelen har alle svarene. Den lar snarere spørsmålene stå og dirre: For eksempel er mange av salmene i Salmenes bok klagesalmer, som ikke besvares. Vi kan også lese om Job som kaster de eksistensielle spørsmålene mot Gud og som spør hvor Gud er. Job får ikke svar, men han lærer seg å leve med at Gud ikke er til å forstå fullt ut.
Ingen Super-Gud
Det finnes to forskjellige forståelser av Gud i den kristne tradisjonen: På den ene siden viser Gud til et vesen utenfor universet, atskilt fra resten av alt det skapte, der ute eller der oppe. Dette er bildet av Gud som en ekstern autoritetsfigur, som har åpenbart hva som er rett og galt, hva vi skal tro, hvordan vi skal leve og som av og til griper inn i verden. Denne forståelsen er knyttet til et tradisjonelt bilde av en allmektig Gud, en slags Super-Gud, som griper inn utenfra og som ordner opp på måter som gjør at vi aldri er i tvil om at det er Gud som handler.
Den andre forståelsen av Gud er veldig annerledes. I denne viser ordet Gud ikke til et eksternt vesen, en som er atskilt fra universet, men til en altomfattende, hellig virkelighet i oss og rundt oss. Her er Gud i mye større grad en del av vår verden, noe som også åpner for at Gud kan ha en rolle i det som skjer uten å være årsaken til det som skjer. Jeg tror Paulus er inne på dette når han sier: ”Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til” (Apg 17:27b-28a).
Den sårbare Gud
Hvor er vi i forhold til Gud? Vi er i Gud. Vi beveger oss i Gud. Vi har vår væren innenfor Gud. Gud er ikke en som er langt borte, der ute eller der oppe, atskilt fra verden. Gud er den virkeligheten som omfatter oss og alt som er. Det finnes ikke et sted der man kan befinne seg og samtidig være utenfor eller atskilt fra Gud.
Det slår meg gang på gang når vi feirer jul hvordan Gud gir oss svarene på en annen måte enn det vi ofte forventer. Da Gud ble en del av vår verden, valgte han å komme like utsatt, like sårbar for alt det vi mennesker kan oppleve, som ethvert annet menneske som blir født. Det var ikke noe eget, guddommelig sikkerhetsnett for Guds sønn. I all menneskelig sårbarhet, lot Gud sin sønn bli menneske. Inn i en helt vanlig familie, like mye overlatt til og avhengig av andre menneskers omsorg som alle andre, ble Guds sønn født.
Kanskje kunne Gud ha valgt å komme til verden på en annen måte, som mektig og stor? Det vet jeg ikke. Men Gud valgte å komme som et lite barn og jeg tror dette sier mye om hvordan Gud er til stede i verden. Her det ikke bildet av den allmektige Gud i tradisjonell forstand, Super-Guden, Fix it-Guden som ordner opp i alt, som trer fram. Det er bildet av den sårbare Gud, som først og fremst kjennetegnes av solidaritet med oss mennesker, som lever med oss, som trer fram.
I stedet for å tenke på Gud som en utenfor verden, gir det mer mening for meg å tenke på Gud som Værens grunn, som er den som bærer alt, men som ikke har mulighet til å gripe inn slik vi ofte ønsker at han gjør det. Jeg for min del kan ikke tro at Gud kunne ha grepet inn for å forhindre at Fredrik døde, men at han – av en eller annen ukjent grunn – lot det være. Det blir en absurd tanke, uansett hvor gode grunner en slik gud måtte ha for ikke å gripe inn. Da blir Gud til syvende og sist ansvarlig.
Jeg for min del kan heller ikke tro at Gud kunne ha avverget koronaepidemien, men at Gud – av en eller annen ukjent grunn – lot det være. Like lite tror jeg at Gud kan holdes ansvarlig for andre katastrofer som vi mennesker opplever, enten det er på det globale, nasjonale, lokale eller personlige plan. Slik er rett og slett ikke Gud.
Derfor handler dette om å erkjenne at sårbarheten uttrykker noe grunnleggende ved det å være menneske, at vi aldri vil leve under andre forutsetninger, at Gud vanligvis ikke er en som griper inn og ordner opp på måter som gjør at vi aldri er i tvil om at det er Gud som handler, men at vi samtidig bæres av en overbevisning om at hele vår tilværelse er i Gud.
Å tenke om Gud på denne måten gjør det ikke nødvendigvis noe lettere. Alt er heller ikke besvart, heller ikke i møte med kriser. På mange måter stiller det oss overfor nye spørsmål, ikke minst knyttet til opplevelsen av livets sårbarhet. Våger vi å være i vår sårbarhet? Våger vi å erkjenne at sårbarheten uttrykker noe grunnleggende ved det å være menneske, at vi aldri vil leve under andre forutsetninger, at det ikke finnes en gud som ordner opp i alt for oss og at utfordringen handler om å leve med vissheten om denne usikkerheten og sårbarheten uten at det tar fra oss livsmotet, håpet og gleden?
Jeg tenker at dette er en mye mer ærlig måte å forholde seg til Gud og livet på.
For meg har Jesu ord om at ”…ingen kan rive noen ut av min Fars hånd (Joh 10:29), blitt ord å klynge seg til, som en slags grunnleggende trosbekjennelse om oss mennesker i Guds verden.
Vi kan ikke fullt ut forstå hvem Gud er. Det vi kan tro er at Gud er med oss i alle ting. Gud ble menneske i Jesus for å være nær med sin kjærlighet midt i en verden som langt fra er god for alle. Vi er ikke overlatt til ondskap eller ensomhet. Vi er overlatt i Guds hender – i både liv og død.
Gud slutter aldri å elske
Det helt grunnleggende i kristen tro er dette: Det står en skapende Gud bak alt, en Gud som vil livet og som har skapt mennesket i sitt bilde. Alle som vet noe om foreldres kjærlighet til sine barn, vet noe om Guds kjærlighet: Foreldre slutter aldri å elske. Gud slutter heller aldri å elske. Å tro på Gud handler derfor om å leve med et livsperspektiv som sier at alle mennesker og alt annet som er skapt, er omsluttet av Gud som den store kjærlighetskraften.
Denne bønnen, som jeg ikke vet noe om opprinnelsen til, uttrykker mye av det jeg tenker: «Herre Jesus Kristus Gud Sønn: Du hører våre skrik, du merker våre tause rop, du ser våre gråtende sjeler. Møt oss ved grensene for vår forstand. Møt oss i vår dype avmakt. La din kjærlighet være båndet til verden slik den er. Hold oss fast i din dype omsorg og fyll oss med mot nok til å møte livet».
"Vi ønsker å være en trygg, åpen, inkluderende og fordomsfri menighet for alle mennesker. Alle betyr ALLE for oss! Kirka vår er åpen for Gud, for livet, for verden – og for deg!"
