Selv om vi av ulike årsaker manglet noen på årets menighetstur, var vi 28 som sjekket inn på Søvassli Ungdomssenter – i alderen ti måneder til 75 år+. Vi fikk ei fin helg som styrket samholdet og ga inspirasjon til det metodistiske arbeidsåret som akkurat har begynt!
På en del tidligere Søvassliturer, har vi spøkefullt trøstet oss med å bli klissvåte av «nådens regn». I år holdt været seg stort sett tørt, og mildt, gjennom hele helga, så vi måtte erfare nåden på annet vis. Og det gjorde vi til gagns, gjennom godt fellesskap, fine samlinger, gode og muntre samtaler og ikke minst ved å bli enda bedre kjent med vår nye pastor Christina (Thaarup).
Fredag startet med kveldsmat, et av mange solide og gode måltider (7+) gjennom helga. Sannelig klarte vi også å finne en ny bordversvariant til hvert måltid! En sosial kveldssamling, med kaffe og kaker og «ord for natten» avsluttet fredagen før det etter noen timers søvn ble morgen andre dag.
Lørdagen er alltid uteaktivitetsdagen på menighetsturen til Søvassli. Slik også i år; og det i langt bedre vær enn vi har hatt for vane de siste par årene. Etter pastor Christinas morgenandakt, valgte én gruppe å gå «fjelltur» langs en merket turløype i terrenget ovenfor Søvassli, mens andre gikk ned til den flotte stranda ved Søvatnet hvor det ikke tok lang tid før fire kanoer var på vannet. De to turgruppene ble lykkelig gjenforent etter noen timer, da det var klart for utendørs vaffelsteking i «tømmerlavvoen».
Deretter var det tid for klatrevegg for de sprekeste/modigste. Med Ellisiv (Sivertsen) og Hans Kristian (Strømme) som sertifiserte instruktører var sikkerheten godt ivaretatt. Imponerende klatring av både barn og noen litt større…
Etter middag samlet vi oss til «gudstjeneste-verksted» for å forberede søndagens gudstjeneste. Pastor Christina fortalte at tema skulle være nåde i lys av skapelsesfortellingen i 1. Mosebok første kapittel, og sa hva hun kunne ønske seg praktisk hjelp til. Og dermed var hele gjengen aktivt involvert i blant annet utforming av bønnestasjoner, kreering av et «alterbilde» i tegning/collage-teknikk, pynting av selve alterbordet, utvelgelse av salmer, og laging av powerpoint. Halvannen times kreativ, og givende åndelig innsats – og en liten øyeåpner for hva som egentlig kreves av forberedelse til en gudstjeneste…
Gudstjeneste-verkstedet ble etterfulgt av kveldsmat, før nok en sosial samling med ulike aktiviteter, brettspill, prat og kaffe, kaker, frukt, snop og et nytt «ord for natten»; og nye timers hvile før det ble morgen tredje dag.
Etter frokost, og de siste forberedelser, var det klart for søndagens gudstjeneste preget av mye sang og deltakelse av mange. Takako (Ueno) spilte, og etter at syv tekstlesere (!) hadde lest om hver sin «skapelsesdag», prekte pastor Christina prekte over skapelsesberetningen, og understreket blant annet at slik Gud har skapt oss – absolutt er godt nok.
Og vi så at det var godt!
Så godt, at vi ganske sikkert kommer tilbake til Søvassli neste år!
Mens den såkalt «fortapte sønn» forberedte seg på hva han skulle si, sprang pappaen ham i møte og kastet seg om halsen på ham. Før sønnen fikk fullført sin unnskyldning/beklagelse, avbrøt pappen ham og sa: «Stopp – du er hjemme! Du kom tilbake til meg – det rekker». Slik gjenfortalte pastor Christina (Thaarup) den kjente lignelsen i sin på «låvegudstjenesten» søndag 25. august.
Vi var hele 31 som fant veien til gudstjenesten på familien Nørsetts «smågods» på Byneset søndag. På låven var det dekket et enkelt alterbord, og satt fram benker. Takako (Ueno) var organist, og konverterte for anledningen sømløst til elpiano/orgel for salmer og flotte preludium og postludium. Ole-Einar (Andersen) ledet gudstjenesten. Pastor Christina prekte. Hun hadde også barnepraten, og imponerte med allerede å kunne fornavnet på alle barna – som hun kun har møtt én gang før! Hun brettet ut et kart på gulvet. Der pekte ut hvor hun selv bor, og barna kunne gjøre det samme; og Christina fulgte opp med å snakke om å finne veien hjem.
«Nå skal vi ha fest«
Tema for pastor Christinas preken til de voksne var «Nåden – en andre sjanse». Hun startet med å parafrasere (omskrive/gjenfortelle) fortellingen fra Lukas 15: 11-32; la til litt i dialogen, men Lukas ville nok vært enig. Sønnen hadde i beste fall sett for seg å kunne bli akseptert som tjener på hjemgården, men pappaen ville det annerledes. Han ga blaffen i status og stolthet og rykte, og risikerte skam og spott ved å ta imot sønnen, som hadde falt så dypt og på alle måter var blitt «uren» i de rettroendes øyne, som sin sønn og sitt barn.
«Du skal få sko på føttene (signal om at han ikke var tjener/slave) og du skal være min sønn igjen. Nå skal vi ha fest», slo faren fast.
Den eldste sønnen ble sint. Enn å gjøre slik stas på denne drittungen som har sølt bort alt og gjort seg selv uren og uverdig gjennom utagerende festing. Faren måtte minne eldstesønnen om at «alt mitt er ditt» – og «dette er din bror». (Et alvorsord også til oss, om hvordan vi ser på folk og tar imot dem. ) – Vi vet ikke om den eldste broren ble med på festen. Det sier teksten ikke noe om. Men jeg håper det, sa Christina; – også han fikk en andre sjanse.
Gud springer oss i møte
– Å være Guds barn er ikke noe vi gjør oss fortjent til. Vi er det fordi Gud elsker oss. Vi er hans sønner og døtre, sa Christina. – Gud er en ventende far som aldri gir opp håpet om at barna skal komme hjem. Han venter heller ikke på at vi kommer. Han springer oss i møte. For Gud er vi så viktige at han må oppsøke oss. Ingenting er så viktig for meg, som deg, sier Gud – til oss og til alle mennesker, konkluderte hun og understreket at den oppsøkende Gud er en illustrasjon på det vi metodister forstår med «den forutgående nåde» – Guds nåde er i forkant av oss. Alltid, sa Christina og leste dette diktet av Ragnhild Bakke Waale:
Fortell meg
at jeg er noe,
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.
Fortell meg det.
Ikke fortell meg
det jeg gjorde,
eller det jeg kunne gjort,
eller det jeg burde eller skulle gjort.
Nei, ikke fortell meg det.
Fortell meg heller
at jeg er noe,
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.
Fortell meg heller det.
Jeg trenger det,
skjønner du.
Jeg trenger det så sårt.
Jeg trenger en søyle av trygghet
å lene meg mot gjennom livet.
Jeg trenger det,
skjønner du,
for det er så værhardt å leve!
– Gud venter på oss, og oppsøker oss med nåde og tilgivelse. Han er klar til å tilgi før vi får bedt om det, Gud gir oss alltid en andre sjanse, igjen og igjen og igjen, sa Christina.
Veien hjem er alltid åpen
– Ingen ting vi kan finne på å gjøre, vil fører til at veien til Gud ikke er åpen. Den er alltid åpen. Det er «hjemme», sa Christina – og da hun avsluttet prekenen med sangen «I’ll rescue you» på musikkanlegget, ble nåden ble til å ta og føle på, under hvelvingen på det gamle høyloftet:
You are not hidden There’s never been a moment You were forgotten You are not hopeless Though you have been broken Your innocence stolen
I hear you whisper underneath your breath I hear your SOS, your SOS
I will send out an army to find you In the middle of the darkest night It’s true, I will rescue you
There is no distance That cannot be covered Over and over You’re not defenseless I’ll be your shelter I’ll be your armor
Derfor var det som det skulle være, at akkurat da Christina lyste velsignelsen, brøt sola gjennom skydekket og skapte en ekstra flott ramme rundt den sosiale samlingen på tunet, med grilling og annen medbragt mat.
Stas for barn godt opp i voksen alder, at Sven slapp ut hønene, og en hane, lslik at de spankulerte omkring på tunet sammen med de andre metodistene. Vi fikk også sett kaninen, og hilst på hestene innimellom god prat og måltidsfelleskap rundt grillen.
Kjempetakk til Sven og familien som stilte låven og tunet til disposisjon på kort varsel. Konklusjonen er klar; menighets-akedagen på Byneset i februar/mars er allerede en tradisjon, nå må en «låvegudstjeneste» i august også bli det! Og det blir det nok…
Låvegudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar (Andersen) – og tanker fra Christinas preken, slik han hørte den
Det er meget bra framdrift i kjøkkenprosjektet vårt. Nå gjelder det at innsamlingsaksjonen også skyter fart! Gleden over å få et nytt og funksjonelt kirkekjøkken, og nytt toalettanlegg, vil bli enda større dersom vi klarer å nå målet om å samle inn 350.000 kroner!
OBS: Har du ennå ikke fått gjort en dugnadsinnsats? Da har du muligheten mandag 26. august ca. kl. 18.00. Da må vi bli kvitt en del veggplater og murstein etc. dette må bæres opp fra Wesleysalen og kjøres til Hegstadmoen på tilhenger. Samtidig må det ryddes og vaskes litt i Wesleysalen. Kan/vil du delta? meld fra til Edvard Sivertsen på mail: edvard.sivertsen@sintef.no eller sms: 486 05 179
Kombinasjonen av god planlegging, effektivt dugnadsarbeid og meget dyktige fagfolk gjør at byggeprosjektet går på skinner, og vel så det. Etter at menighetsmedlemmer fikk fjernet 7-8 tonn murstein, har håndverkerne virkelig gjort vei i vellinga. Fredag skal det støpes nytt gulv både i kjøkken/toalett og korridor-arealet. Veggene er allerede lektet ut og skjult elektrisk- og røranlegg montert; vegghengt toalettopplegg er på plass, slik at veggene kan kles igjen i neste uke! Kjøkkenutstyret/innredningen er bestilt og vil bli levert uten noen forsinkelse.
Vi er mange som ser fram til at det nye kjøkkenet (og toalettene) er på plass. Da ligger det an til en skikkelig «fest»!
Kjøkkenet i kirka vår har lenge vært modent for utskifting. Nå er planene klare for bygging av et nytt, funksjonelt kjøkken (og oppgradering av toalettene). Prosjektet har en anslått kostnad på ca 650.000 kroner. Av det håper vi å samle minst 350.000 krone i form av gaver. La kirkehjertet banke for nytt kjøkken, og gå i banken…
For å utføre vårt oppdrag og kall som kirke i sentrum, trenger vi et funksjonelt kirkehjem. Slik vi ser for oss menighetsarbeidet i årene framover, vil et godt kjøkken bli enda viktigere enn idag, med blant annet økt satsing på (myldre)middager og studentarbeid.
Vi har lenge savnet et kjøkken med større kapasitet og plass.Det nye kjøkkenet blir funksjonelt og «industrielt», med blant annet definert skitten/ren-sone, ny oppvaskmaskin, ny komfyr/stekeovn, nye kjøle- og fryseskap, kaffemaskin, store benkeflater og rikelig med skap til oppbevaring. Det blir selvfølgelig også et nytt gulvbelegg som blir langt lettere å holde rent. Ingen ekstravagante utskeielser, men med en standard og brukervennlighet som forventes i dag. I tillegg bygger vi om og oppgraderer toalettavdelingen med blant annet eget handikaptoalett, som også vil få dusj.
Grunnet de pågående byggearbeidene, kan vi ikke bruke kirka som planlagt førstkommende sønda, 25. august. Men fortvil ikke! I stedet blir det «sensommergudstjeneste» på familien Nørsetts idylliske «smågodsbruk» på Byneset kl. 11.00. Gudstjenesten holdes på låven, og etterpå er det «kirkegrill» og sosial samling på tunet!
Det blir en «sommergudstjeneste» med litt mer uformelt preg. Ole-Einar (Andersen) leder, og pastor Christina preker og lærer oss blant annet en dansk barnesang!
Ta med grillmat hvis du vil grille, eller matpakke/annen mat til «kirkegrilkaffen» på tunet.
Familien Nørsetts småbruk ligger meget vakkert til, med flott utsikt over Gaulosen. Det er meldt til dels veldig ok vær, ikke noe regn, og 18-19 grader. Det ligger altså an til en super søndagsutflukt «på landet», for hele familien. Vi håper «alle» blir med! Blir været likevel for dårlig, kan vi spise og hygge oss på låven. Trivelig får vi det, uansett! Og både barn og voksne, som ønsker det, får sikkert hilse på gårdens dyr!
Det er altså byggearbeidene i kirkekjelleren som på kort varsel gjør det nødvendig å endre sted for denne gudstjenesten. Fredag blir det lagt gulv, og det trenger et par døgn for å tørke. Dermed ville vi vært uten toalettadgang på søndag, og det ville vi ikke. Men på Byneset er det opptil flere toaletter! (se ellrs egen nyhetssak om byggeprosjektet på hjemmesiden).
SLIK FINNER DU FRAM: Har du GPS, så legg inn adressen: Nestingvegen 47.
Kjør RINGVÅLVEIEN/Fv 841 fra Heimdal og fortsett til du får av/nedkjørselen til NESTINGVEIEN til venstre. Fortsett Nestingveien til småbruket! Der er det god plass til å parkere.
NB: Kommer du via Leinstrandvegen (Fv 707) får du Nestingvegen som en bratt avkjørsel oppover på høyre side!
– En menighet er på mange vis en merkelig sak. Et fellesskap mellom ganske ulike, og noen av oss rare, mennesker. Men vi holder sammen, på tross av forskjeller, fordi vi har troen og fordi Jesus har kalt oss til å følge ham. Å følge Jesus er et livgivende nådens fellesskap, og et livsprosjekt, sa vår nye pastor Christina Thaarup i sin preken på samlingsgudstjenesten 18. august.
«Nådens Fellesskap» var overskriften for Christinas preken. ikke samarbeidsavtalen med den lutherske kirken i Norge, som er viktig nok, men Guds nådes felleskap; fellesskapet med Gud og med hverandre – som er enda mye større.
Vi var 45 på samlingsgudstjenesten, fra babyer til veteraner på 90+. Veldig hyggelig gjensyn med Ulf Arne Meistad, som var på feriebesøk i hjembyen. Inntrykk gjorde det også å ha besøk av Hermann (vi oppdaterer med etternavn straks vi får det!) fra Finnmark som var på en «røtter-reise»; hans foreldre var blant de tvangsevakuerte fra Finnmark som bodde i kirken november/desember 1944. Ja, hans mor fødte en av Hermanns brødre under oppholdet i Metodistkirken!
To av våre flotte ungdommer, Hannah (Burkeland) og Trygve (Sivertsen) ledet gudstjenesten. De hilste umiddelbart Christina velkommen ved å overrekke henne et trøndersk «survival-kit» bestående av en stor paraply, et par hvite tennissokker og en samling med løsbarter. Senere i gudstjenesten fikk hun fra menigheten en pose med ulike «hjemmehygge»-artikler, overlevert av personalkomiteens leder Sylvi (Larsen Strømme). Takako Ueno høynet som vanlig gudstjenesten med sitt orgel- og pianospill. Flott med lovsangs/forsangergrupp, denne gange bestående av Henriette (Strømme) Hannah (Burkeland) og Synnøve (Sivertsen). Har du lyst til å bidra med sang/musikk i gudstjenesten, så nøl ikke med å si fra!! Kirkeverter var Torun og Ole-Einar (Andersen)
Og etter gudstjenesten summet det heftig og lenge under kirkekaffen, som måtte avvikles i kirkesalen i påvente av at det nye kjøkkenet skal stå ferdig i kjelleren – som nå er byggeplass. Det ble pratet og klemt og hilst og samlet slik en samlingsdag skal funke.
Nåde – fellesskap og livsprosjekt
I sin preken tok Christina utgangspunkt i en film hun nylig hadde sett, om en gruppe ulike mennesker som av felles interesse for og kjærlighet til kunst og kultur, jobbet for å redde vakre, uvurderlige kunstskatter fra nazistene under andre verdenskrig. De gjorde det, vel vitende om at det kunne være med livet som innsats. Men de hadde fått et oppdrag, et kall – en «misjon», et livsprosjekt.
Jesu disipler var også en aksjonsgruppe som ble gitt et oppdrag. Jesus samlet en gruppe til dels veldig ulike mennesker rundt seg. Noen av dem dyktige fiskere, som ifølge prekenteksten (Lukas 5:1-119 om «Peters fiskefangst») likevel hadde fisket hele natten uten å få noe.
Simon (Peter) ristet garantert på hodet da Jesus foreslo at de skulle ro ut igjen og kaste garn midt på blanke formiddagen. For en profesjonell, erfaren fisker, hørtes det ut som det reneste tøv og amatørskap. Peter prøvde å argumentere og forklare at det neppe var en god ide, men av respekt for Jesus rodde han ut og satte garn likevel. Og to båter ble smekk fulle. Peter, med en profesjonell fiskers verdensbilde – fastslo at dette kunne bare være av Gud.
Jesus hoverte ikke, og hånet ikke Simon og hans fiskervenner. I stedet gjorde Jesus det han alltid gjør i møte med mennesker; han reiser opp og gir verdighet. – Du er en dyktig fisker, du gjorde hva du kunne, men jeg har en annenplan med ditt liv, sa Jesus til Peter ifølge Christina. – Jeg skal vise deg veien og gi ditt liv mening og mål. Jeg skal gi deg et livsprosjekt – følg meg. det samme sier han til oss, i dag.
Vi går sammen i tro
Peter og hans fiskerkolleger forlot alt, og fulgte Jesus. De 12 mannlige disiplene som vi hører mest om, fikk slett ikke med seg alt, og forsto ikke alt hva Jesus sa og gjorde. Da virker det som om kvinnene rundt Jesus hadde større innsikt og forståelse og skjønte mer, mente Christina. De fleste disiplene forsto det først etter oppstandelsen og en periode med tvil og uro. «Det er ikke slutt», innså de. «Dette skal og må vi dele videre!»
– Jesus samlet mennesker, uansett forutsetninger og uten å skjele til hva de hadde gjort tidligere, til et fellesskap som skulle være med å bygge Guds rike. Å følge Jesus er et nådens fellesskap. Å følge Jesus handler om å bli sett, anerkjent og satt inn i dette fellesskapet, sa Christina.
Jesus kaller ikke én og én, som isolerte etterfølgere, men til et fellesskap. Vi trenger dette fellesskapet, støtten og tryggheten. Det er derfor vi er kirke; vi samles om Jesus og med hverandre – for å gi noe videre og stadig utvide fellesskapet.
– I dag har vi «samlingsdag» og starter et nytt arbeidsår. Vi vet ikke hva som venter. Men uansett skal vi møte framtiden sammen. Sammen med Jesus skal vi være menighet, som vi er kalt til å være; et nådens felleskap. Vi skal finne vår vei videre, finne måter å «fiske mennesker» på, og det skal vi gjøre med åpne hjerter, sinn og dører. Vi skal undre oss sammen med hverandre, lære av hverandre og elske hverandre – slik Gud elsket oss først.
– Vi går sammen i tro. Det er nåde, å få være en del av felleskapet med Jesus, et fellesskap som alle får være en del av. Et felleskap der alle er velkommen; uansett hvem og hva man er. Det er vårt livsprosjekt og vårt kall, og i dette fellesskapet gjelder Guds ubetingede nåde og kjærlighet, sa Christina og avsluttet sin preken med å lese Efeserne 3:14-21 som en felles bønn:
-Derfor bøyer jeg mine knær for Far, 15 han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord. 16 Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.17 Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. 18 Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, 19 ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde! 20 Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, 21 ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen.
Gudstjenestereferat, foto og tanker fra Christinas preken, slik Ole-Einar Anderssen hørte den…
Allerede helga fredag 30. august – søndag 1. september, drar vi på menighetstur til Søvassli Ungdomssenter. Den turen håper vi mange blir med på! Det blir ei helg med flott felleskap på tvers av alle generasjoner! Du kan melde deg på nå!
Under finner du litt mer informasjon, blant annet om priser og program. Turen passer for alle aldre/hele familien og venner! Turen blir også en flott anledning til å bli bedre kjent med vår nye pastor, Christina Thaarup!
Vi minner spesielt om at det er en meget rimelig spesialpris for studenter, og at det er en makspris for familier (foreldre og barn)
Meld fra om eventuelle allergier, så vi kan gi kjøkkenet beskjed! Solid og god frokost, middag og kveldsmat er inkludert i prisen. Lørdag smører vi lunsj-matpakke ved frokosten!
Påmelding og evt spørsmål til Ole-Einar Andersen:
Mail: oleander@getmail.no
SMS/telefon: 95198657
Meld deg/dere på så fort som mulig. Senest løpet av mandag 26. august! Helst før!
– Jeg ønsker og håper at folk gjennom min forkynnelse får med seg noe konkret inn i hverdagen, sier vår nye pastor Christina Thaarup. Hun holder sin første preken som «vår prest» på samlingssøndagen 18. august, og erklærer seg «veldig klar» for Trondheim. – Jeg har en opplevelse av at det er her Gud vil jeg skal være, sier Christina.
Hjemmesiden møtte vår nye pastor et par dager før samlingssøndagen. Christina forteller at hun har funnet seg godt til rette i sin nykjøpte leilighet på Risvollan. Hun ser med forventning fram til prestetjenesten i Trondheim, med innslag av spenning og usikkerhet.
«Du og jeg, Gud»
– Jeg gleder meg 100%, forsikrer Christina, og det merkes fra første stund i samtalen vår. Smilene er mange, og engasjementet sterkt. Elementene av spenning og usikkerhet er knyttet til at hun ikke akkurat vet hva som venter. – Jeg er en person som gjerne vil vite, forteller hun. Samtidig er det greit med det ukjente. Jeg har lært meg å hvile i usikkerheten.
Så langt i mitt liv og min prestetjeneste har Gud vært trofast, og jeg satser på at det fortsetter i Trondheim, smiler Christina og sier hun kan identifisere seg med den korte samtalen mellom Emil i Lønneberga og tjenestegutten Alfred. I solnedgangen etter et kveldsbad i Katthultsjøen og en sommerdag full og lek og lyst, sier Emil til Alfred: «Du och jag, Alfred». «Ja, du og jag», svarer Alfred. Ikke mange ord, men de sier mye om tilhørighet og trygghet.
– Jeg kan si det samme om mitt forhold til Gud. For meg er det «Du og jeg, Gud», og jeg kan høre svaret «Ja, du og jeg, Christina».
Oppdagelsesreise
– Hvilke forventinger har du til å være prest i Trondheim?
– Først og fremst ser jeg fram til å bli skikkelig kjent med menigheten jeg skal være kirke sammen med. Og så er jeg spent på hvordan det er å være prest for en menighet som gjennom mange år har utviklet seg til å bli en veldig selvstendig, «selvgående» menighet. Det blir en spennende prosess for både meg og menigheten, tror Christina.
Hun gleder seg til å være prest i Norges største studentby og bli kjent med Trondheims mangfoldige studentmiljø. Det er noe hun vil prioritere høyt. Christina vet også at Trondheim menighet, selv om den ikke er stor, er så heldig og velsignet å ha medlemmer og venner i alle aldre og generasjoner.
– Det blir på mange måter en stor forskjell fra hva jeg er vant med fra mine år som prest på Øståsen (Kolbotn). Det er en forandring jeg hadde lyst på, og som jeg er klar for, sier Christina som også ser fram til å orientere seg i «kirkelandskapet» i Trondheim og bli kjent med både kolleger og menigheter i andre kirkesamfunn. Til sammen blir dette en spennende «oppdagelsesreise», sier hun.
Vil sette preg
– Før du er blitt kjent med oss, hvilket inntrykk har du av Trondheim menighet?
– «Åpen» og «varm», er de første ordene som kommer til meg, sier Christina, og «selvstendig». Dere får folk til å føle seg hjemme, og det er kjempeflott. Dere har også funnet rutiner som fungerer for dere, og jeg er spent på hva som skal fortsette av det, eller hva vi skal endre på – når jeg er blitt litt varmere i trøya, sier Christina. Samtidig er det viktig at selvstendigheten, og evnen og viljen til å gjøre ting på deres måte bevares, understreker hun.
– Jeg ønsker selvfølgelig å sette mitt preg på menigheten, men ikke skape avhengighet. Det vi gjør, skal vi gjøre sammen; menighet og prest. Alt må være forankret i menigheten. Aktiviteter skal ikke være avhengige av meg. Når jeg en gang, om maaange år, reiser fra Trondheim, skal ikke noe klappe sammen av den grunn. Jeg håper jeg både kan inspirere og motivere, og kanskje komme med noen ideer og nyttige innspill som vil fremme menighetens utvikling, sier Christina.
– Hva er «Christina-preg»?
– Jeg må nesten svare på grunnlag av tilbakemeldinger jeg har fått. Det går kanskje særlig på forkynnelsen. For meg er det viktig å alltid preke/tale inn i hverdagen. De som kommer til gudstjenesten skal alltid kunne ta med seg noe konkret, tanker som kan bety noe for dem i hverdagslivet; for det er i hverdagen, utenfor kirken vi lever og oppholder oss mest som kristne.
Dessuten håper jeg å gi alle en opplevelse av å bli sett av presten. At jeg bryr meg, på en positiv måte. Det er når vi begynner å dele liv og erfaringer, vi for alvor vokser i troen og fellesskapet med Gud og med hverandre. Å se folk, kan vi gjøre på ulike måter. For meg er det blant annet viktig å hilse folk med bruk av navn; så jeg får mange nye navn å lære meg, ler Christina.
Wow! Et kall!
– Hva er det med det å være prest som gjør at du vil bruke livet ditt til det?
– Først og fremst opplevelsen av et kall. Jeg tror at det er dette Gud vil jeg skal gjøre med livet mitt, med de gaver og evner Gud har gitt meg.
– Betyr det at du har en konkret kallsopplevelse?
– Ja – og nei, svarer Christina, og utdyper det nærmere: Da jeg var 18 år, visste jeg at jeg ville tjene Gud ved å jobbe i kirken, men absolutt ikke som prest, forteller hun. Hun flyttet fra hjembyen Strandby til København og ble aktiv i ungdomsmiljøet.
– Som 20-åring fikk jeg stadig spørsmålet «skal ikke du bli prest?», og svarte «nei, tuller dere?» Jeg så for meg prester som eldre gråhårede menn, og bestemt ikke noe for meg, sier Christina. I de 7-8 årene som fulgte, var Christina «på leit», mens hun prøvde å finne ut hva hun skulle bli som voksen, som hadde med kirken å gjøre. Prestespørsmålet dukket opp så ofte at hun ble både irritert og frustrert.
Noe skjedde da hun rundet 28 år, og innså at «nå er du voksen». Mens hun sjekket studiekatalogen for Universitet i Århus, opplevde Christina at hun hørte noe hun beskriver som en «stemme» som sa: «Kanskje du ikke finner det du leter etter i den katalogen, kanskje du skal bli prest?»
– «Wow», svarte jeg, forteller Christina. Opplevelsen satte tankene i gang. Hennes tidligere absolutte «nei» kom i bevegelse. Det var nesten skummelt. Christina konfererte med prester hun hadde tillit til og særlig med én som mente at de fikk be Gud om et tegn.
– Da vil jeg se et lysende neonskilt hvor det står «Christina skal bli prest», svarte Christina, men fikk beskjed fra sin «mentor» (Charlotte Thaarup – prest og en ikke helt nær slektning) at hun kanskje skulle tenke noe litt mer realistisk – og gjerne sette en tidsfrist.
Tre avgjørende tegn
For å gjøre en lengere historie kort, bestemte Christina seg tre tegn. (Hva tegnene var, kan Christina med fordel fortelle mer om senere). Charlotte ville sette 1. november som tidsfrist, altså 2,5 måneder. Det syntes Christina var veldig kort tid, og mente de burde gi Gud fram til 1. juledag, Jesu fødselsdag.
En høstkveld fikk Christina det siste svaret; en venninne som hun aldri hadde snakket med om tro, sa da de samtalte om sine framtidsutsikter: «men skal ikke du bli prest? Det har jeg alltid sett for meg».
– Da sa jeg til Gud: «Jeg hører hva du sier. Jeg vil bli prest, selv om jeg ikke helt vet hva det betyr», forteller Christina – og det var kvelden før 1.november…
Hun begynte å studere teologi ved Teologiska Högskolan i Stockholm (Ekumeniakyrkan). De første par årene var hun irritert på både seg selv og Gud. – Hvorfor sa jeg ikke ja til å bli prest da jeg var 21 år – så mange bortkastede år, tenkte jeg, sier Christina. Etter hvert lærte hun å se på det som nødvendig erfaring, utvikling og modning. – Kanskje var jeg ikke klar som 21-åring. Kanskje ville jeg ikke «overlevd» om jeg ble prest så tidlig, undrer hun.
– Nå er jeg helt sikker, og jeg opplever at tjenesten har bekreftet at jeg valgte rett, sier Christina.
Erter du meg, Gud?
– Men som dansk, ble du prest i Norge?
– Jeg studerte jo for å bli prest i metodistkirken i Danmark. Men da jeg hadde et år igjen av teologistudiet, fikk jeg vite at kirken ikke hadde økonomi til å ansette meg. Tilsynsmannen sa at jeg enten kunne bli i Sverige, men antydet også at det kunne være en åpning i Norge, forteller Christina. I Sverige var jo metodistkirken blitt en del av Ekumeniakyrkan, men Christina er bevisst metodist og ville være prest i Metodistkirken. En stund følte Christina at Gud erter henne, og hun ble sint. Norge??
– Da hørte jeg «stemmen» igjen, forteller Christina. Stemmen sa: «Hva var det du sa ja til for fem år siden?» «Å bli prest», svarte Christina og da alvoret i det sank inn, sa hun til Gud: «Nå blir det Norge. Jeg har gjort mitt, nå får du gjøre ditt for at dette skal bli bra.»
– Det er, og har alltid vært viktig for meg, understreker Christina; alt jeg gjør, gjør jeg sammen med Gud. «Du og jeg, Gud» – «Ja, du og jeg, Christina».
– Så langt har Gud holdt sin del og vært trofast. Jeg satser på at det vil fortsette her i Trondheim. Jeg har flyttet hit med den klar oppfatning og opplevelse av at det er her Gud vil jeg skal være nå. Og her er jeg, smiler Christina.
(Pastor Christina ble intervjuet og fotografert for hjemmesiden vår av Ole-Einar Andersen)
I løpet av «mursteinsdugnaden» tirsdag, ble mellom sju og åtte tonn (!) murstein lempet fra kirkekjelleren og kastet i container utenfor kirketrappa! Arne Garborg ville nikket anerkjennende til innsatsen!
«Det vert nok stridt, men litt om litt det gjeng, når kvar vil gjera sitt. Tek kvar og ein sin vesle stein, er snart vår åker rein.» (Arne Garborg)
Sitatet er fra Arne Garborgs dikt «So lang ei tid», som han skrev i forbindelse med 80-årsjubileet for Grunnloven i 1894. Dikterhøvdingen ville nok latt seg imponere over Trondheimsmetodistenes «mursteinsdugnad» tirsdag kveld; i alle fall burde han det.
Det var nemlig veldig mye murstein som ventet på å bli fjernet i kirkekjelleren etter at to vegger var revet ned for å gi rom til nytt og større kirkekjøkken. Bøtte etter bøtte etter bøtte ble fylt med murstein, båret opp fra kjelleren og kastet i containeren utenfor kirkedøra. Etter kjempeinnsats var hver bidige murstein fjernet løpet av knapt fire timer!! Og vekta av mursteinen er troverdig ingeniør-beregnet til mellom 7 og 8 tonn!!
Med dette tok også kjøkkenprosjektet vårt et viktig skritt videre etter sommerferien. Nå rykker snekkere/håndverkere umiddelbart inn for å starte selve arbeidet med det nye kjøkkenet og toalettene. Vi er i rute, og vel så det!
Innsamlingsaksjonen har, naturlig nok også hatt en viss sommerferie, men nå er tiden inne til å gi sin gave til det etterlengtede nye kirkekjøkkenet. (se tidligere sak på hjemmesiden om hvordan du kan gi din (skattefrie) gave). Vi vil regelmessig oppdatere «aksjonsbarometeret» som viser hva som er kommet inn – og hva som ennå gjenstår! Som kjent tar vi sikte på å samle inn minst 350.000 kroner. Det klarer vi!
Et flertall på Metodistkirkens Årskonferanse 2019, åpnet sist lørdag, 22. juni, for en framtidig full inkludering av homofile og lesbiske i kirken. Konferansen vedtok å nedsette et utvalg som skal utrede hva som skal til for å komme dit. Biskop Christian Alsted har idag sendt ut et hyrdebrev om saken.
Dette er ordlyden i årskonferansevedtaket som fikk stort gjennomslag i norske medier gjennom helga:
«Metodistkirken i Norge opplever uro, stor uenighet og fare for splittelse etter den ekstraordinære Generalkonferansens vedtak.
Vi erkjenner at det er mange i Norge som har et annet standpunkt enn det Generalkonferansen vedtok og at det derfor går mot en kirke i Norge som inkluderer begge syn. Samtidig er det et klart mindretall som ønsker å holde fast ved kirkens tradisjonelle syn. Før vi fatter formelle vedtak bør vi utrede mulighetene for å leve sammen i respekt og uenighet.
Utvalget skal i sitt arbeid holde seg orientert om lignende prosesser innenfor The United Methodist Church i vårt eget biskopsområde, Europa og USA.
Det er et sterkt ønske om å holde kirken samlet, og finne veier eller modeller for fortsatt å være én kirke. Vi vil derfor foreslå følgende:
1. Det nedsettes et utvalg på åtte personer, tre ordinerte og fire lekfolk pluss tilsynspresten for østre distrikt. Utvalget legger frem en innstilling til Årskonferansen 2020. 2. Utvalget skal avspeile ulike syn, oppnevnes av kabinettet, i samråd med hovedstyrets ledelse, og ledes av tilsynspresten for østre distrikt. 3. Samtalene foregår i fortrolighet men med åpne kanaler til resten av kirken
Utvalget skal svare på følgende spørsmål: A. Hva skal til for at Metodistkirken i Norge skal kunne leve med et fullt ut inkluderende syn på menneskelig seksualitet. B. Hva er konsekvensene av de valg Årskonferansen inviteres til å gjøre, i forhold til kirkeordning, økonomi, administrasjon og internasjonal tilknytning.
Vedtatt i konsensus-prosess
Vi gjengir her hva Metodistkirken i Norges nyhetstjeneste skrev om debatten i forkant av vedtaket:
«Etter en omfattende og inkluderende konsensusprosess, der det kun på et par punkter ble holdt vanlige avstemninger, arbeidet konferansen frem et vedtak som fikk svært bred konsensus.
Prosessen ble gjennomført ved at forsamlingen ga uttrykk for sin holdning ved å rekke opp blå eller orange ark. Blå indikerer kjølighet/uenighet til det som ble sagt/foreslått, og orange varme/tilslutning. Så ble de som var i mindretall hørt for å arbeide inn endringer for å få størst mulig konsensus. Når en oppnådde nesten ren konsensus, ble de som fortsatt holdt oppe blå lapper spurt om de opplevde seg som sett og hørt. Det ble bekreftet ved hvert viktige punkt.
Det eneste punktet det ble stor diskusjon om, og som krevde en vanlig avstemning, var et forslag fra Roar Barmen Fløysland om å endre ordlyden om at vi bevegde oss mot en kirke med to syn. Han fikk støtte fra flere som ønsket at det skulle være en helt åpen prosess en gikk inn i, uten noen indikasjon om sluttproduktet.
Dette ble imøtegått av blant annet Marianne Munz og Audun Westad. De påpekte at det omforente forslaget var et bredt kompromiss der de opprinnelige forslagsstillerne ga fra seg en tydelighet de ønsket. Å fjerne dette helt, slik endringen foreslo, ble å gå for langt.
Ved konsensusindikasjon viste det at det fortsatt var et betydelig mindretall som ønsket endringen. Det ble derfor valgt å gå til en tradisjonell avstemning. Etter to innlegg for og to mot, ble det en avstemning der det var et tydelig – men ikke overveldende – flertall, mot endringen.
En gikk deretter tilbake til forslaget og konsensusindikasjon viste at det var en stor og bred enighet. Biskop Alsted spurte de få som fortsatt holdt blå lapper om de opplevde seg som sett, hørt og inkludert, og det ble bekreftet. Biskopen konkluderte derfor med at forslaget var endelig vedtatt.
Hyrdebrev
Tirsdag 25. juni sendte biskop Christian Alsted, på vegne av seg selv og tilsynsprestene, ut et hyrdebrev som i sin helhet er viet denne saken på Årskonferansen:
«Det var fremsatt flere forslag om en vei videre til den norske årskonferanse i år, og i løpet av behandlingen ble ytterligere to endringsforslag presentert. Forslagsstillerne ble bedt om i fellesskap, å utarbeide et forslag, og de klarte å utarbeide et kompromissforslag. Alle andre forslag ble trukket.
Gjennom hele behandlingen anvendte vi en konsensusprosess og hadde en lang, god og respektfull samtale, hvor konferansen underveis ble bedt om å indikere om de var varme (orange) eller kalde (blå) i forhold til forslag, konkrete spørsmål og enkelte innlegg. Det er vesentlig i en konsensusprosess å sikre, at så mange forskjellige stemmer som mulig blir hørt, og at mindretallet er godt ivaretatt og får mulighet til å gi uttrykk for sine betenkeligheter og sin uenighet.
Konferansen var ikke enig, men det var full konsensus for, og alle aksepterte og anerkjente, at det var konferansens vilje å følge det felles forslag med få justeringer. Det var et klart flertall i konferansen for å bevege seg i en retning, hvor kirken gir plass for to likeverdige syn, og at vi samtidig så langt som overhodet mulig søker å bevare kirkens enhet. (vår uthevelse, red.anm)
Det var dem som ønsket at årskonferansen tydeligere skulle uttale at den vil jobbe for full inklusjon av LGBTQI personer, og det var dem som ønsket, at årskonferansen skulle bekrefte kirkens nåværende posisjon. Konsensusprosessen viste at det er mulig å bøye seg mot hverandre for å søke gjensidig respekt og enhet.
Kirkens offisielle posisjon er uendret, og vi er bevisste på, at beslutningene ved den ordinære Generalkonferansen i mai 2020 og senere ved Sentralkonferansen i mars 2021 vil foreta endringer av kirkeordningen, og at vi ikke kan forutsi hva disse endringer vil være. Disse endringer vil tre i kraft 15. mai 2021.
Det årskonferansen bestemte var, proaktivt å nedsette et bredt sammensatt utvalg, som skal undersøke hvordan Metodistkirken i Norge kan bli en kirke som inkluderer begge syn.
Utvalget skal svare på følgende spørsmål:
A. Hva skal til for at Metodistkirken i Norge skal kunne leve med et fullt ut inkluderende syn på menneskelig seksualitet.
B. Hva er konsekvensene av de valg Årskonferansen inviteres til å gjøre, i forhold til kirkeordning, økonomi, administrasjon og internasjonal tilknytning.
Kabinettet vil i samarbeide med Stephanie Buadu (MBU leder og fra kirkens hovedstyre) oppnevne utvalget, som ledes av tilsynsprest Knut Refsdal. Utvalget vil legge frem en innstilling til årskonferansen 2020.
Vi er bevisste på at Årskonferansens beslutning vil bli mottatt på forskjellige måter i menighetene. Noen vil synes at beslutningen ikke er tilstrekkelig vidtgående, og andre vil synes at beslutningen går altfor langt. Årskonferansen viste at det er mulig å snakke sammen om vanskelige spørsmål med gjensidig kjærlighet, respekt og anerkjennelse.
Årskonferansen viste også at det er mulig å bøye seg mot hverandre for å søke felles forståelse og felles grunn. Vi håper og ber, at dette gode samtaleklima kan fortsette i de kommende måneder.
Samtidig oppfordrer vi menighetene til forbønn for utvalget og for hele United Methodist Church. Vi er fremdeles kallet til å gjøre mennesker til Jesu Kristi disipler for derigjennom å forandre verden.
På vegne av kabinettet
Christian Alsted
biskop
Klarere tale fra Trondheim
Det er verd å merke seg at Trondheim Metodistkirke, på linje med en rekke andre lokalmenigheter, i forkant av Årskonferansen vedtok langt klarere uttalelser.
Menighetskonferansen i Trondheim 13. mai, vedtok blant annet å gi uttrykk for følgende:
«Inntil det foreligger en endelig avklaring om fremtiden til UMC og Metodistkirken i Norge, finner Trondheim menighet det nødvendig å klargjøre sin posisjon:
Vi kan tenke ulikt om dette i Trondheim menighet, men flertallet i menighetskonferansen tror ikke at homoseksualitet er uforenlig med kristen lære. Derfor kan og vil vi ikke innrette oss etter ordlyden i kirkeordningens paragrafer knyttet til homoseksualitet, og vi tar sterk avstand fra de ytterligere innstramningene og restriksjonene som ligger i Generalkonferansens vedtak av Traditional Plan.
Vi mener veien videre for kirken, er en løsning innenfor intensjonene i «The One Church Plan», som også flertallet i Biskopsrådet sto bak, og som samlet støtte fra 2/3 av de amerikanske og vesteuropeiske delegatene til generalkonferansen. Vi støtter videre prosesser, samtaler og utredninger med sikte på en fullt LGBTQ+ aksepterende og inkluderende Metodistkirke i Norge/Norden/Vest-Europa, i eller utenfor UMC. Samtidig vil vi i en slik kirke gi rom for ordinerte til å reservere seg i forhold vigsel og ordinasjon av homofile.
Trondheim Metodistkirke ønske ALLE mennesker velkommen i vår menighet, uavhengig av deres seksuelle orientering og kjønnsidentifisering. Vi bekrefter LGBTQ+-personers hellige verdi og rett til full aksept, inkludering og tjeneste på alle nivå i kirken. Vi er åpne for vigsel av LGBTQ+-personer i vår kirke og for ordinasjon av LGBTQ+ pastorer og diakoner.
Som en refleks av Guds ubetingede nåde og kjærlighet, vil Trondheim Metodistkirke fortsatt være en raus og ekte metodistmenighet med åpne hjerter, sinn, dører.»
—
Vi oppfordrer fortsatt alle til å følge prosessen videre gjennom nyhetsdekningen på www.metodistkirken.no, og metodistkirken i Norges side på Facebook. Vi anbefaler også Facebookgruppen «Nordic methodists for a way forward». I tillegg skal vi selvfølgelig prøve å henge med så godt vi kan på menighetens hjemmeside www.trondheimumc.com og menighetens Facebookside!
– Paulus sluttet ikke å lese skriftene (det gamle testamentet) etter Damaskushendelsen – men han så det som sto skrevet i et nytt lys, poengterte pastor Lars-Erik Nordby preken på Takkedag-gudstjenesten søndag 16. juni. Det var «pastor Lasse»’s siste preken som ansatt i Trondheim, men i stedet for et litt vemodg «farvel», ble vi enige om et gledesfylt «på gjensyn»!
Enhver eventuell følelse av vemod, ble uansett blåst vekk allerede da orgelstudent Andreas Pettersen som preludium spilte en egen improvisasjon med uvanlig liv og et «trøkk». Andreas fortsatte forresten med delikate koralforspill, og avsluttet med et postludium som gjør rensing av orgelpipene unødvendig i lang tid! Orgelfest!
Vi var omkring 40 på gudstjenesten som pastor Nordby selv ledet. Bjørn Gunnar (Andersen) samtalte med barna og åpnet en rikholdig koffert, som også inneholdt en bok med tittelen «Liljen på marken og fuglen under himmelen» (av Søren Kierkegaard). Samtalen med barna fortsatte da Bjørn Gunnar tok dem med seg til søndagsskole oppe på det nymalte kirkeloftet. Synnøve (Sivertsen) var kirkevert og leste tekstene. Ernestina (Osei) ga nok en gang et sterkt vitnesbyrd med sin lovsang, og assisterte ved nattverdsutdelingen.
Takk og takk!
Lederen av personalkomiteen, Sissel (Johansen) takket renholder Hannah (Burkeland) og organist Takako (Ueno), som begge var forhindret fra å være med på takkedagen, for deres innsats. En spesiell takk gikk også til Synnøve (Sivertsen) og Sylvi (Larsen Strømme) for at de tok på seg å ha undervisningen for årets konfirmanter. Men særlig rettet Sissel en varm takk til pastor Lars-Erik Nordby for hans tjeneste i Trondheim. Den ble bare på et år, men han har satt spor etter seg. Ikke bare som pastor, men også som Lasse. I «avskjedsgave» fikk Nordby et praktverk om Nidarosdomen, og et «lysglass» med motiv fra katedralen.
Da ordet ble gitt fritt, benyttet Ole-Einar (Andersen) anledningen til å takke Nordby for hans bunnsolide og sunne metodistiske forkynnelse. Nordbys prekener har vært en forbilledlig levendegjøring av det metodistiske kvadrilateralet, sa Ole-Einar; en teologisk metode, basert på anvendelse og tolkning skrift, tradisjon, fornuft og erfaring. Når dette filtreres gjennom et langt liv i kirkens tjeneste, blir forkynnelsen troverdig, bærekraftig og til å leve på.
Pastor Nordby takket for et godt år i en menighet han fort lærte å bli glad i. Etter omkring 20 år som «skrivebordsprest» (leder for Betanien i Oslo) hadde han vært spent på hvordan han ville oppleve menighetsprestetjenesten. Rett etter utnevnelsen til Trondheim, fikk han en melding fra forgjengeren Kjell Werner Rødder som sa at det å jobbe i Trondheim menighet gir energi. Nordby erklærte seg helt enig. Han takket også for at han hadde fått «øve seg» i Trondheim, før han til høsten tiltrer en deltidsstilling i metodistkirken på Mysen.
Hva er rettferdighet?
Tilbake til Nordbys preken: Paulus gjorde etter omvendelsen den, i samtidens skriftlærde miljø (red.anm), revolusjonerende oppdagelsen: Guds rettferdighet er bare et annet ord for Guds kjærlighet og godhet – åpenbart i Kristus, utenfor loven.
– Denne nye forståelsen av skriftene la han til grunn da de første kristne stod over for et problem som oppstod ganske raskt: Hva med de «hedningekristne», ikkejødene?
Måtte de bli jøder først, før de kunne bli kristne? Hva med alle de bud og forskrifter som var gjerdet rundt den jødiske tro og skilte jødene fra alle andre folk?
Måtte de nyomvendte hedningene omskjæres? Måtte de holde sabbaten? Måtte de holde alle de budene som omhandlet hva som kunne spises, og hvordan de skulle leve ned i miste detalj? Krevde ikke den rettferdige Gud at loven måtte overholdes for å bli frelst? Ville ikke det være rettferdig? Ja, hva er egentlig rettferdighet? For ikke å si Guds rettferdighet?
Her gikk Paulus til kildene for å finne ut hva som lå i uttrykket Guds rettferdighet. Og hva fant han: I salme 98:2 Herren har gjort sin frelse kjent, åpenbart sin rettferd for folkenes øyne. Og Salme 33:4 hvor det står om Herren: Han elsker rettferdighet og rett, jorden er full av Herrens godhet. Frelse, rettferdighet og godhet henger sammen. Ja, Guds rettferdighet er simpelthen et annet ord for Guds godhet og kjærlighet. Og så det helt revolusjonerende: Nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven, altså utenfor paktsfellesskapet av jøder. Guds rettferdighet gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er ingen forskjell.
Derfra gikk Nordby til Romerbrevet, og et av brevets hovedtema;
Et av Romerbrevets hovedtema; hvordan får vi kontakt med Gud, hva vil det si å være frelst? Hva skjer med oss når vi får del i troen? Nordby loset oss gjennom ulike faser av kirkehistorien; fra utformingen av trosbekjennelsene, fredformasjonshistorien med Luther og Wesley og fram til den ferske dialogen mellom lutheranere, katolikker – og andre kirkesamfunn hvor et viktig spørsmål har vært: Er frelse noe som skjer for meg eller i meg?
Man er blitt enige om at frelsen, slik den er beskrevet i Bibelen handler om begge deler. (Ikke overraskende for oss metodister).
Nåden en forvandlende kraft
– Som vi metodister sier, påpekte Nordby: I frelsen blir vi både rettferdiggjort og gjenfødt. Det første er Guds frelse for oss, og det andre er begynnelsen på Guds frelse i oss – helliggjørelsen. Den som fullendes når vi en dag kommer hjem. Denne felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren som katolikkene og lutheranerne ble enige om, har deretter både metodistene (som har ment det hele tiden), anglikanerne og de reformerte sluttet seg til.
– Nåden er en forvandlende kraft i menneskers liv. Det er snakk om vekst og modning, understreket Nordby.
– Når vi så husker på at Guds rettferdighet og barmhjertighet er to sider av samme sak, åpnes porten opp for felleskapet med både Gud og mennesker. Dette handler ikke bare om forholdet mellom Gud og meg, men også mitt forhold til mine medmennesker slik Jesus selv fortalte om den fortapte sønn. og som vi blir minnet om når Jesus får bokrullen i synagogen i Kapernaum og leser: Han har salvet meg for å forkynne et godt budskap for fattige og for å sette undertrykte fri. Sa pastor Lars-Erik Nordby som avsluttet sin preken slik:
– Frelse er å bli invitert inn i Guds familie – slik at vi selv kan få være med å dele det gode budskap i ord og handling med de som sendes i vår vei. Slik blir Gud vår skaper, frigjører og livgiver! Og dette er grunnlaget for takk og pris også i formiddag!
Etter gudstjenesten var det kirkekaffe i Wesleysalen, med et særdeles mangfoldig utvalg kaker. En form for teologisk poeng i det også…
Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen
–
"Vi ønsker å være en trygg, åpen, inkluderende og fordomsfri menighet for alle mennesker. Alle betyr ALLE for oss! Kirka vår er åpen for Gud, for livet, for verden – og for deg!"
