Kjære venner! Vi kan ikke holde dette for oss selv. Vi er faktisk kalt til å vitne, om nødvendig med ord, utfordret pastor Lars-Erik Nordby på slutten av sin preken på gudstjenesten 1. påskedag. En gudstjeneste som ifølge en kommentar vi har fått, var «Metodistkirken på sitt beste».

Grunnet særdeles beklagelig sykdom i redaksjonen, kunne hjemmesiden ikke delta på årets kirkepåske. Men vi har jo våre kilder, og har mottatt flere takknemlige reaksjoner på en gudstjeneste, som åpenbart gjorde mange godt. Vi har allerede brukt sitatet «Metodistkirken på sitt beste»,og det hadde et ledd til: «det vil si en velsignelse til å ha med seg ut i hverdagen!»

Kirkepåsken ble avsluttet 2. påskedag, med et enkelt måltid og en andakt – knyttet til Emmaus-vandrerne.  De to påskedagene sett under ett, bød på utfordrende og inspirerende nærkontakt med oppstandelsen!

Påskegudstjenesten 21. april, var godt besøkt, med i overkant av 35 tilstede; blant dem meget hyggelig besøk fra Danmark (tante og onkel og søskenbarn av vår kommende, nye pastor Christina). Gudstjenesten var preget av mange salmer, og «Deg være ære» ble sunget med vers på både norsk, fransk og engelsk. Våre ghanesiske medlemmer Ernestina og Amelia gledet nok en gang med sin lovsang. Takako forsterket gudstjenesteopplevelsen med sitt orgelspill. Sylvi hadde ansvaret for samtalen med barna, og når «kofferten» ble åpnet, inneholdt den et tomt kors – og sjokoladepåskeegg! Under førbønnen ble det selvfølgelig tent lys for ofrene og alle berørte av terrorbombingen mot kirker og hoteller i Sri Lanka; en hendelse som kastet lange skygger over påskefeiringen i hele verden.

Øyenvitnet Maria

I sin preken tok pastor Nordby utgangspunkt i Johannes 20:1-18, hvor evangelisten lar oss komme tett på begivenhetene med Maria Magdalena som øyenvitne. Hun var en av kvinnene som på langfredag stod ved korset. Hun nevnes 12 ganger i Det nye testamentet og regnes som en av de mest betydningsfulle kvinner i den første kristne tid. Hun var en av de velstående kvinnene som fulgte Jesus og som hjalp Jesus og de tolv med det de eide. Hun var regnet som en nær venn av Jesus, men noe ut over det er finnes det ikke belegg for, bare så er det sagt, sa Nordby, som også redegjorde for noen av de mer legendepregede forestillingene om Maria Magdalena.

– Men ser vi på det nye testamentet og den plasseringen hun har der, ikke minst i vår tekst, så fremstår hun som den ledende disippel som brakte mennene budskapet om Jesu oppstandelse, understreket Nordby.

Fra mørke til lys

Maria fant graven tom. Gråtende ble hun tilsnakket av en mann hun umiddelbart trodde var gartneren, men straks den ukjente sa navnet hennes «Maria», skjønte hun hvem det var. Men hun fikk ikke ta på ham; «Rør meg ikke», eller kanskje «Hold meg ikke fast», sa Jesus.

– Det er som Jesus er i en mellomtilstand mellom det jordiske og det himmelske, sa Nordby. Ingen ting må lenger holde ham fast i det jordiske. Også Maria må gi slipp på den jordiske Jesus. Hun er også på vei fra mørke til lys. Nå kan hun søke han på en ny måte, som den oppstandne. Slik ble Maria fra Magdala ved Genesaretsjøen, det første vitne og budbringer om Jesu oppstandelse. En oppmuntring for kvinner til alle tider når de utsettes for mannlig dominans og undertrykkelse.

– Vi møter i dag på første påskedag det første vitne på at Jesus er oppstått.  Hun har ikke bare sett den tomme grav, møtt engler i graven men også så møtt Jesus ansikt til ansikt for så å vitne hva hun hadde opplevd: Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

Maria blir for alltid stående som den første som møtte Jesus etter oppstandelsen og som brakte budskapet videre. Senere ble han sett av disiplene og til sist av Tomas som fikk høre: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror».

Ikke holde det for oss selv

– Og her kommer vi alle inn, understreket Nordby. Kvinner og menn, unge og gamle, og med ulike seksuelle identiteter. Alle vi som er ett i Jesus Kristus og som bærer med oss et håp som går ut over tiden her, et håp for tid og evighet.

– Men er det slik, da kan vi jo ikke holde dette for oss selv. Her ligger det en utfordring til oss alle. Vi lever i en tid hvor vi har frihet til å tro og mene hva vi vil, men hvor vi samtidig aner en kulturell motstand mot enhver form for religion. Det er i hvert fall ikke noe som skal prakkes på andre, hverken store eller små. Og kjenner vi etter, så kjenner vi en gjenklang av dette også i vårt eget bryst. Ikke minst vi som har vokst opp som dissentere og som nok har minner om majoritetens arroganse. Det kan ha gjort oss tilbakeholdene, mente Nordby.

– Men nettopp i dag, på første påskedag blir vi minnet om det utrolige under som vi bygger vår tro på: Som Johan Nordal Brun skrev: «Jesus lever graven brast! Han stod opp med guddoms velde. Trøsten står som klippen fast at hans død og blod skal gjelde!» Og som Johan Halmrast synger: «Tenk jeg skal hans hilsen frembære, Å kunne jeg synge det ut!»

—

Hellige Emmaus-øyeblikk kan bli våre

– Det finnes ikke et eneste sted på denne jord, og det finnes ikke et eneste menneske som ikke lever omgitt av Guds kjærlighet og nåde, understreket pastor Lars-Erik Nordby i sin andakt i forbindelse med  2. påskedagsmåltidet, mandag 22. april.

Omkring 15 deltok i denne samlingen, som ble en aktualisering av bibelens fortelling om Emmaus-vandrerne og deres møte med Jesus etter oppstandelsen. Torun (Andersen) sørget for et godt brødmåltid, og alle som kom fikk et ark med ulike kunsteriske framstillinger av Emmaus-vandringen, og salmene «Deg være Ære» og  «Tro ikke Gud er død». Toril Nordby spilte til salmene.

– Vi har hørt fortellingen om Emmausvandrerne fra vi var små.  Vi kjenner den som vår egen bukselomme. Men alltid er det noe nytt å oppdage. Har dere tenkt på hvordan Jesus kan gå sammen med oss, ja være sammen med oss, og så kjenner vi han ikke igjen, spurte pastor Lars-Ertik Nordby i sin andakt.

Kjenner  og kjenner ikke

– Noen ganger så kjenner vi ham meget godt.  Vi kan alle fortellingene om ham, ja mer enn det, vi er slett ikke så verst teologer, heller.  Vi vet hva ordene betyr.  Vi vet hva som menes med rettferdiggjørelse og helliggjørelse.  Ord som frelse og nåde er ikke ukjente for oss.  Når vi synger:  «Vi går nå til Sion», så  vet vi hvor vi er på vei, og hva det innebærer.

Men til tross for alt dette, er det som et ullent tåketeppe har senket seg over oss.  Vi kan med vår kristelige forstand både lese og forstå at tett ved sida mi går Jesus – men vi tror det ikke allikevel.  Han er ikke der.  Jeg kan ikke finne ham, jeg kan ikke kjenne ham.  Og om han allikevel er der, så bryr han seg i hvert fall ikke om meg. Han er død og begravet, og om all verdens kvinner kommer og forteller meg at jeg tar feil, han lever og de har både sett og møtt ham, ja så tror jeg det ikke.

– Og så er det sant allikevel.  Plutselig skjer ett eller annet som trekker forhenget til side.  Å nåde rike for hvem som helst, For hver og en som ber.  Jeg var fortapt, men er nå frelst, Var blind, men nå jeg ser!

En dag letter tåken, jeg forstår og ser det jeg ikke hadde kunnet fatte.  At jeg virkelig ikke var overlatt til meg selv.  Men at han var der hele tiden.

Hellige øyeblikk kan bli våre

– Kan dere ikke kjenne dere igjen i opplevelsen til de to emmausvandrerne når Jesus tar brødet, bryter det, og gir dem? , spurte Nordby, Kan dere kjenne følelsen av innsikt, av forståelse.  Husker dere at dere arbeidet med et vanskelig regnestykke.  Dere har prøvd å løse det på alle mulige måter, dere var nær ved å gi opp, ja hadde kanskje gitt opp, men så i ett nå ser dere løsningen.  Eller det har vært noe dere har strevd med og arbeidet med uten å forstå.  Og så -kanskje i søvne- fikk dere løsningen.

– Var det noe som lignet på dette, bare enda sterkere og enda viktigere, som de to disiplene opplevde? Jesus selv – han som var død og begravet – satt mitt i mellom dem.  Det var han som vandret sammen med dem og hadde forklart skriftene for dem mens de gikk på veien.  Nå forstod de det alt sammen!   Ja, takk og lov slike hellige øyeblikk kan bli oss til del.  De kan bli våre!, understreket pastor Nordby.

Nærmere enn du tror

– Men det er ikke bare gjennom slike sterke åndsopplevelser vi kan erfare ham, poengterte Nordby. Noen ganger finner Jesus oss gjennom andre mennesker.  Derfor er det slik at når Jesus til tider kan synes ukjent, fjern og langt borte – så er han oss kanskje nærmere enn du tror.

– Han er der nær i dine aller nærmeste, eller i det mennesket du tilfeldig møter på din vei gjennom livet.  Den omsorg som du daglig møter, den er også et uttrykk for Jesu omsorg og Jesu kjærlighet.  Tenk på det gåtefulle ordet i hebreerbrevet: «Uten å vite det kan dere ha hatt engler på besøk».  Angelos betyr jo nettopp budbærer, de som er betrodd å gå med et viktig budskap for Kongen selv.  Kanskje er det flere slike budbærere og sendebud rundt deg hver eneste dag, enn du oppfatter, minnet Nordby om.

– Også det blir en variant av fortellingen om Emmausvandrerne.  De så først bare en fremmed ukjent mann, men de så ikke Jesus.  Kanskje du bare ser mennesker som du har kjent bestandig, men du ser ikke Jesu sendebud i de samme menneskene?  Kanskje vi også på den måten skulle akte hverandre høyere, undret pastor Lars-Erik Nordby.

– I alle fall er Jesus nærmere deg enn du tror – også i dem du ikke tror, understreket han og avsluttet slik: Hør det glade budskap.  Jesus lever og er nær – også deg!

—

 

 

 

 

Vi må våkne fra våre drømmerier. Håpet vekker oss fra drømmetilstanden, sa pastor Kjell Werner Rødder i sin preken på Palmesøndagsgudstjenesten 14. april

– Hjemme vekkes jeg nesten hver morgen mens det enda er mørkt, av en liten sangfugl. Den er åpenbart sikker på at dagen er underveis, at lyset overvinner mørket, at solen snart stiger over horisonten, fortalte Kjell Werner i sin åpningshilsen til menigheten.

– For meg blir sangfuglen et bilde på håpet, fortsatte han. – Drømmen har noe søvnig og uklart over seg. Men håpet vekker til liv, gir struktur, energi til og framdrift i dagens gjøremål. Håpet adresserer og griper tak i lengslene i oss. Håp om bedring og forandring gir livet retning og mening. Håp omdannes til energi i møte med problemer. Håpet er derfor livsviktig. Uten håp dør vi.

Tross en del påskeferiefravær, var vi 33 på gudstjenesten som fikk et godt gjensyn og -hør med Kjell Werner. Takako (Ueno) var både organist og pianist. Ernestina (Osei)nassisterte ved nattverden og Isak (Hoggen) tente lysene under forbønnen. Gudstjenesten ble innledet ved at hele menigheten gikk i prosesjon med gule tulipaner og kvister med «gåsunger» som de leverte fra seg ved alteret.

Temaet for gudstjenesten og prekenen var «Håpet er en våken drøm», og pastor Rødder tok utgangspunkt i Johannes 12:1-16 som starter med gledesfesten i Betania dagen før «inntoget» i Jerusalem. – En tekst som presenterer oss for et helt galleri av mennesker. Enkeltvis og sammen bar de alle på en drøm og en lengsel. Palmesøndag ble drømmen til virkelighet. Håpet tok form og ga retning til deres liv, sa Kjell Werner.

Som Maria, som hver gang Jesus kom på besøk inntok sin yndlingsplass ved hans føtter. Der satt hun, klar til sine viktigste øyeblikk. Maria hadde funnet nøkkelen. Hun visste at der, i Jesu nærhet, kunne hun prøve seg ut, der kunne hun få tenke høyt og hun visste at i en god samtale ble det skapt store mentale rom som hun kunne bevege seg i. Det var derfor hun elsket plassen ved Jesus føtter. Der fikk håpet rom.

Selv Judas kunne bære på et håp, mente pastor Rødder. Bildet av Judas som den forræderriske skurken som svikter, er ikke nyansert nok. Mye tyder på at han var en zelot, en av opprørerne mot den romerske okkupasjonsmakten. I så fall bar han på en drøm om at Jesus skulle gripe makten og knuse tyranniet.

Etter å ha skildret folkemengdens ulike forventninger og håp, (religiøse og politiske)  til Jesus, rettet pastor Rødder spørsmålet til oss. Hva og hvem venter vi på? Hva drømmer vi, lengter vi etter og håper vi på? Personlig og privat. For kirken vår, for landet vårt, for verden vi lever i? Hva gjør det med vår livssituasjon  og situasjonsforståelse at det er Jesus som kommer oss i møte denne dagen? At hans som kommer, Jesus, gjør drømmene virkelige, gir ord til lengslene og håpet levende!

– Alt for mange av oss lever på sparebluss. Vi reserverer oss mot de store og entusiastiske følelsene, garderer oss likesom mot alle skuffelsene som vi har erfart ligger på lur, og tør ikke slippe gleden løs, mente pastor Rødder.

– Men noen dager er bare fantastiske, fastslo han. Våren og forsommeren synes å romme rikelig av slike dager. Dager når sollyset trenger inn over alt, når den friske morgenluften fyller lungene og havbrisen rusker oss lett i håret. Og så lyset og alle fargene. Krokus og tulipaner.

– Da er det godt å bekjenne håpet på Skaperen, Frelseren og Trøsteren, og stemme  i lovsangen sammen med den herlig frelste drukkenbolten og evangelisten Åge Samuelsen: “O Jesus du som fyller alt I alle som rik på miskunnhet og nåde er…”, sa pastor Kjell Werner Rødder. Og så sang vi den.

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

 

 

«Et flott punktum for min aktive tjeneste i kirken», sier pastor Kjell Werner Rødder om sine to år (2016-18) som prest i Trondheim Metodistkirke. Men Palmesøndag 14. mars kl. 11.00 blir punktumet til et semikolon; for da kommer Kjell Werner (74) tilbake for å preke og feire gudstjeneste sammen med oss! 

 – Jeg ser tilbake på de to årene jeg fikk sammen med dere med takknemlighet og glede», sier Kjell Werner i et «oppdaterings-intervju» med hjemmesiden før hans besøk. Som aktiv pensjonist karakteriserer han seg selv som fortsatt nysgjerrig og vitebegjærlig.

– Hva/hvordan tenker du nå tilbake om din tid i Trondheim?

– Som sagt, med takknemlighet og glede. Ja, jeg  trivdes så godt i fellesskapet at tanken har streifet meg: «Jeg skulle gjerne hatt en slik utnevnelse da jeg var yngre.»

– Jeg kunne godt ha tenkt meg å ha hatt Trondhjem som bopel. Men en det nytter jo ikke å tenke slik, nå. Jeg er imidlertid glad for at jeg fikk muligheten før jeg gikk i full pensjon. Selv om jeg strevde med reising og brukte mye krefter, løfter jeg gjerne fram at arbeidet ga mye energi og glede også. For meg ble det et flott punktum for min aktive tjeneste i kirken, understreker Kjell Werner.

– Hva har du i korte trekk gjort siden du var i Trondheim som pastor?

– Svaret er enkelt: De nære ting og relasjoner, først og fremst. Jeg har nå sagt fra meg alle faste oppdrag men stilt meg til disposisjon for enkeltoppdrag, forteller Kjell Werner.

– Å være pensjonist er for meg nå å ha frihet til å velge hva jeg vil engasjere meg i, og hvor mye, sier han. –  Jeg har aldri vært noen «front -runner», og nå kjenner jeg på gleden ved å «støtte bak», og være en supporter for de som nå bærer dagens byrde og hete. Ellers trives jeg med å pusle i hagen og se ting vokse å gro. Jeg har også flust med tid til å lese og gå turer i Guds frie natur. Reiselysten er heller ikke pensjonert enda, og jeg er fortsatt nysgjerrig og vitebegjærlig.

– Hva tenker du rundt situasjonen kirken vår er i? Hva er veien videre?

– Det har vært spennende og rett og slett slitsomt å holde seg oppdatert. Jeg fulgte Generalkonferansen da den ble streamet, og jeg deler sorgen med veldig mange over måten konferansen ble avviklet på. Vi kan bedre som kirke, ja, vi er bedre enn vi fikk vist der, mener Kjell Werner.

– Jeg er uenig i vedtaket som ble fattet i St. Louis.  Selv hadde jeg håpet på at planen som flertallet av biskopene anbefalte, One Church Plan, ville få gjennomslag ,men innrømmer at jeg innerst inne var forberedt på det som ble utfallet.

– Slik situasjonen er nå, er kirken vår i realiteten delt. Jeg tror likevel på dialogens kraft og mulighet og hilser derfor velkommen alle innspill om det. Men da må vi snakke om det som er vanskeligst, understreker KLjell Werner. – Tiden er kommet for å være tydelige, sier han. Vi må tåle å utfordre hverandre, våge å stå i uenigheten, utforske, utdype og klargjøre før vi velger. Ja, for vi må nok gjøre valg. Jeg er i dag ikke overbevist om at vi kan bli enige, og utelukker derfor ikke at det hele kan ende i et skisma. Jeg skulle dessuten ønske at dialogen ikke bare foregår på leder- og mellomlederplan. Det er minst like viktig at samtalen får rom i den enkelte menighet, sier Kjell Werner.

– Du og Jorunn har reist en del (senest India!). Noen spesielle steder/minner – og hvorfor?

– Nå i vår var vi på på en 14 dagers studietur til fantastiske India. Vi kjørte mer enn 2000 km i det nordvestlige India, i Rajastan. Vi besøkte flere severdigheter som står på Unescos verdensarvliste og inntrykkene var formidable, forteller Kjell Werner.

– Taj Mahal var bare vakker, men et av høydepunktene for meg var besøket på museet, i hagen der Ghandi ble drept. Jeg tror det var det å bli minnet om hans mange og kloke utsagn om fred og sameksistens, som gjorde så sterkt inntrykk. Volden og drapet som hadde funnet sted i så vakre omgivelser ,ble ekstra brutalt og minnet  meg om godhetens vanskelige kår i vår verden. (se bilde)

– Er helsa og formen ok?

– Ja, takk. Jeg har det bra, ikke minst takket være et flott norsk helsevesen, sier pastor Kjell Werner Rødder.

Benytt anledningen til å høre og hilse på ham i kirken på Palmesøndag. Han vil også forrette nattverd, og det blir anledning til mye prat på kirkebakkekaffen!

 

 

Nå spirer det ikke, nå GROR det skikkelig etter årets våroffergudstjeneste! Opptil flere solsikker er optimistisk på gang etter at  små frø ble plantet i kirken! 

Se bare her, på bilder vi har fått i løpet av påsken fra Isak og Sunniva (t.v.) og Solvår (t.h):

Da kofferten ble åpnet på våroffergudstjenesten 24. mars under den faste samtalen med barna, fant barna både jord og frø. Dette tok de med seg ned til søndagsskolen, hvor de plantet tre frø hver, i «krukker» av melkekartonger. Små frø, med potensiale til å bli  flere meter høye solsikker! ( se bilder på slutten )

Og som du ser på bildene over,  begynte å skje ting ganske fort! Allerede etter fire dager fikk vi 28. mars et bilde fra Isak og Sunniva (Hoggen) hvor den første solsikkespiren titter fram; få dager senere kom lignende, optimistiske spirebilder fra Tim og Mimi (Deck). Og så har det tydelig begynt å gå fort. Søndag 7. april, to uker etter at frøene ble plantet i kirken, fikk vi nye bilder fra Tim og Mimi – og nå titter solsikkespirene allerede over kanten av melkekartongen!

Og i Buvika, hjemme hos Isak og Sunniva, er flere av spirene blitt kjempestore! Bare se på dette bildet vi fikk søndag kveld, 7. april:

Og 10. april ser det slik ut i Solvårs melkekartong i vinduskarmen:

Supert! Hjemmesiden håper å følge solsikkeprosjektet tett videre! Vi oppfordrer barna som deltok (og foreldrene) til å sende oss oppdaterte bilder underveis!

– Livets mange møter har lært meg å like mangfold og å la folk få være folk, sier korpsleder Elin Kyseth i Frelsesarmeen. Søndag 31. mars preker hun på gudstjenesten i Metodistkirken hvor Frelsesarmeen er våre gjester, og korpslederen har også med seg Hornmusikken! – Frelsesarmeen er kirken jeg elsker, den har alt jeg kan ønske meg: Romslighet, frihet, stabilitet, raushet, djervhet og setter enkeltmennesket først, sier Kyseth.

Hun ble utnevnt til jobben som korpsleder i Trondheim i 2017, etter å ha vært korpsleder på Island i tre år. Til hjemmesiden vår forteller Kyseth at hun gleder seg veldig til å preke i Metodistkirken, og oppleve gudstjenestefellesskapet.

– Vi i FA  (Frelsesarmeen)er veldig glade i vår metodistiske arv, og vi ser på Wesly som en av vår egne. På offisersskolen hadde vi en metodist som lærer i Frelsesarmeens historie; han var bergenser og alltid morgenglad. Her i Trondheim har Anne Jorunn (Midtkil) vært en av dem som har gjort at jeg kjenner meg raskt hjemme; og med hennes sprudlende vesen har mitt bilde av metodistene bare blitt enda mer bekreftet som et svært raust og storhjertet kirkefolk. Jeg gleder meg veldig til å dele fellesskapet med dere, se dere og snakke med dere. Ordene som blir delt i prekenen, håper jeg skal bekrefte dette, sier Kyseth.

Liker mangfold

– Hvem er du?

– Jeg er et menneske som liker å skue mot horisonten og kjenne at vinden blåser. Være bevisst på at jeg er bare et menneske, blant alt det skapte, men at skaperen kjenner meg og lar meg få kjenne seg. Det synes jeg er et ufattelig stort mysterium hver eneste dag, sier Elin.

– Jeg går mot det siste sifferet på trettitallet, og er glad for å kunne kalle meg voksen, med alt det innebærer. Jeg er vel kjent med livsseilas på opprørt hav, men har lært meg til å like stille sjø. Jeg reiser alene, men er ikke ensom. Men kjenner på utfordringen ved å etablere gode nye vennskap som voksen på nye steder, forteller hun.

– Mjøsa og Randsfjorden var min barndoms og ungdomssjø, og fortsatt det som kalles hjemme innerst i hjerte.  Omsorgsarbeidet åpnet et landskap med mange nye menneskemøter. Jeg er ydmyk over alle som har sluppet meg inn i livene deres. Vernepleie og spesialpedagogikk med mye oppfølging av familier med barn med nedsatt funksjonsevne har vært et viktig bidrag til hvem jeg er i dag, og til å lære meg at vi er aldri bedre enn det svakeste leddet i et fellesskap. Livets mange møter har lært meg å like mangfold og å la folk få være folk. I dag er jeg mer fargerik enn svart/hvit.

 

Teologi gjennom menneskelige møter

– Hva er din «tros-cv»?

– Jeg kjente til Jesus via kristendomsfaget i skolen,  og hadde Han med som et håp for livet. Men jeg «festet ikke ankeret» før jeg var nærmere 20 år. Da vendte jeg ansiktet mitt mot Han, og lite visste jeg at Han hadde sett meg hele tiden. I to år vokste jeg i tro alene, men stabbet litt tvilrådig rundt i 3.mosebokens regler. Skjønte etter hvert at dette var en annerledes bok, som ikke trengte å begynne på første side. Da ble det liv i hjerte og sinn, og mange ord ble åpnet til liv, sier Kyseth.

– Gud i aleneheten er mitt landskap. Når livet med Gud også ble min tjeneste, er det et landskap jeg verner med omhu.

– Hvorfor valgte du Frelsesarmeen? Hva er FA’s viktigste kjennetegn slik du ser det?

– Jeg valgte FA, men FA ble også valgt til meg. Det er der Gud vil ha meg, og hvor jeg vil blomstre mest, lide mest og lære Gud mest å kjenne som menneske. FA er kirken jeg elsker, den har alt jeg kan ønske meg: Romslighet, frihet, stabilitet, raushet, djervhet og setter enkeltmennesket først. Den har rom for å romme både den troende, den tvilende, den ikke troende og annerledestroende. Teologien vår formes av menneskelige møter og det er jeg stolt av.

Vi må tåle mangfoldet

– Hva gir deg mest i tjenesten?

– Å aldri vite hvem jeg skal sitte rundt bordet med denne dagen. Å ikke vite hvem som hører til i fellesskapet i dag. Det gir en euforisk følelse av himmelsk lykke, og en visshet om at Gud er større og at Han er en Gud for alle mennesker.

– Hvis du ikke var blitt Frelsesoffiser; hvilket yrke kunne du da sett deg i?

– I hjerte og hjerne er jeg vernepleier og spesialpedagog. Det er det Gud har formet meg til, og da ville jeg fortsatt med det utenfor Frelsesarmeen og da gjerne i det politiske landskapet. «Brannen» og tjenesten ville vært den samme, bare et annet sted. Men nå er det her Gud har kalt meg, og da skal jeg fylle det til fulle.

– Hva er kristendommens viktigste budskap til dagens mennesker /samfunn?

– Til mennesket: At det finnes en Gud bakom alt. En Gud Som ser deg, som vil deg, og som er barmhjertig mot deg. Han lider med deg og Hans kjærlighet til deg kan gi deg trygghet til å være deg, den du ble skapt til. Dette må vi som kirke leve ut.

– Til samfunnet: Det finnes en Gud som er rettferdighet. Det er derfor viktig med gode bomiljø for mennesket, gode strukturelle systemer som fremmer den svakeste, og som sikrer likeverd mellom rik og fattig. Vi må tåle mangfoldighet slik at Guds skaperverk ikke hindres og ødelegges. Forsoning og tilgivelse må fortsette å prege samfunnet vårt gjennom et godt rettsvesen og demokratiske styringssett.

– Har du noen hobbier/interesser utenom jobben?

– Med en firbent venn er utsagnet «Ut på tur, aldri sur» blitt et livsmotto. Å ta inn naturen og la alle sanser være åpne og strekke seg mot det skapte og skaperen, er en stor glede jeg nyter hver dag. Å skue horisonten og å være liten under en allmektig stjernehimmel er nok min yndlingshobby, om det kan kalles det. En joggetur med påfølgende yogatime er fantastisk. Ellers er jeg glad i å strikke og til å slappe av i sofaen. Holde kontakt med venner og familiens syv barn er også en favoritt.

Jeg er i Herrens hender

– Hva er din favorittbibelfortelling eller -bibelvers?

«Han som har skapt meg i morsliv, har ikke Han også skapt den andre?»(Job 31:15)

Mitt Gudsbilde er universelt, og hvem er jeg fremfor noen andre til å komme med noe svar om noe som helst..? Men dialog med hverandre har jeg stor sans for. «Som ansikt speiler ansikt i vann, slik finner det ene mennesket seg selv igjen i det andre.»(Ordspr 29:19) En Gud som lar seg bli funnet igjen i den andre, er sårbart og fint.

«Så vandrer Han bortover og slår følge med to. . Hva går dere og snakker så ivrig om spør Han. Vet du ikke det? Du må være den eneste tilreisende som ikke har hørt hva som foregår her i disse dager. . Han sier: HVA DA?»( Lukas24.14-19)

Disse tre versene rommer mitt favorittbilde av Jesus som Gud. Etter oppstandelsen, når Han vandrer rundt med et legeme som har overvunnet døden og dødsrikets krefter, så vandrer Han igjen sammen med mennesket og har tid og fornuft til å lytte og spørre «hva da?». Han vet at Han har skapt den andre som går der. Han vet at den andre finner seg selv igjen i Han, og dermed så eier Han rommet til å vandre med, stille spørsmål og til å la den andre fortelle også når Han selv er hovedpersonen i fortellingen. Og etter det, åpenbarer Han seg, og de står igjen med vissheten. «Brant ikke våre hjerter da vi snakket med Han på veien?»

– Det ønsket har jeg for mitt eget liv og for andre mennesker, at når vi ser oss tilbake så kan vi gjenkjenne at Han vandret oppstanden med oss.

– En favorittsalme/sang?

– «Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer».Jeg tror på alt i den salmen, og den rommer alt jeg tror. En alltid tilstedeværende Gud, som jeg alltid kan overgi min livsvandring til, og ta i mot det som kommer med visshet om at Han selv er med i alt, sier Elin Kyseth.

Korpsleder Elin Kyseth ble intervjuet og fotografert av Ole-Einar Andersen

 

– Det lille hjertet som begynner å slå i barnet som Maria kjenner beveger seg i magen sin, slår med Guds kjærlighet og rettferdighet. Det er Guds hjerteslag på jord. Jeg tror det er viktig i dag at vi lar oss smitte av denne kjærligheten, sa Ivan Chetwynd i sin inspirerende preken på våroffergudstjenesten søndag 24. mars.

 Chetwynd, som var pastor i Trondheim Metodistkirke fra 1988-1997, var en særdeles velkommen «våroffer-gjest». Det var flott å både se, møte  og høre ham igjen! Selv om kraftig «bløtsnøstorm» gjorde sitt beste for å stille spørsmålstegn ved kalenderdatoen og vårfølelsen, fikk omkring 35 frammøtte en varm og optimistisk gudstjeneste, ledet av Ingerid Marie Hoggen (som Chetwynd konfirmerte i sin tid som prest i Trondheim i forrige årtusen…). Etter gudstjenesten var det hyggelig og god kirkekaffe i Wesleysalen.

 

I «kofferten» som barna åpner som ledd i gudstjenesten hver søndag, var det denne gangen både jord og frø. Dette tok barna med seg ned til søndagsskolen, hvor de plantet tre frø hver,  i «krukker» av melkekartonger. Små frø, som om noen måneder (kanskje) har spiret og vokst seg til flere meter høye solsikker! (Vi skal prøve å følge solsikkeprosjektet på Facebook og hjemmesiden vår!)

 

 Revolusjonens mor?

Vårofferdagen falt i år på Maria Budskapsdag, og «gammelpresten» vår Ivan Chetwynd tok i sin preken utgangspunkt i det vi kjenner som «Marias Lovsang» i Lukas 1:46-55:_

«Min sjel opphøyer Herren,

og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.

For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.

Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,

for store ting har han gjort mot meg,

han, den mektige; hellig er hans navn.

Fra slekt til slekt varer hans miskunn

over dem som frykter ham.

Han gjorde storverk med sin sterke arm;

han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.

Han støtte herskere ned fra tronen

og løftet opp de lave.

Han mettet de sultne med gode gaver,

men sendte de rike tomhendte fra seg.

Han tok seg av Israel, sin tjener,

og husket på sin miskunn

slik han lovet våre fedre,

Abraham og hans ætt, til evig tid.»

 – Marias lovsang er gjennomsyret av kjærlighet og rettferdighet, understreket Chetwynd i sin preken. Hun synger om Guds kjærlighet som gjør at hun føler seg verdifull, og som varer fra slektledd til slektledd i den slekten som hun hører til; og hun synger om en rettferdighet som gjør at de små opphøyes mens herskere styrtes ned fra tronene, de sultne får mat mens de rike går tomhendt bort. Maria kunne kalles Revolusjonens mor, sa Chetwynd. som også reflekterte litt rundt «jomfrufødselen».

– I våre dager er det mange, også kristne, som ikke tror på den bibelske beretning om engelens budskap og Marias status som jomfru da Jesus ble unnfanget og født, påpekte Chetwynd. Han mente grunnen er et vi lever i Vitenskapens tidsalder, med stor V. Vi tror at vitenskapen kan forklarer alt, at alt har sin plass i en kjede med naturlige årsaker og virkninger som strekker seg langt tilbake til verdens begynnelse. En jomfrufødsel passer liksom ikke inn i dette.  – Jeg tenker på samme måte, men egentlig er det litt pussig, mente Chetwynd.

– Moderne forskning har fått mange vitenskapsmenn til å tvile på at allting kunne oppstå og utvikle seg av seg selv uten at en intelligent skaper står bak. Skaperen må ha ordnet Marias svangerskap på en eller annen måte.  Hvis det finnes en intelligent, rasjonell skaper som er ansvarlig for at vi rasjonelle, og i varierende grad intelligente, mennesker er til, så kanskje ønsker denne skaperen å vise seg for oss og bli kjent med oss, funderte han.

– Den dagen Maria ble gravid, kan være begynnelsen på skaperens viktigste måte å vise seg for mennesker på – uansett hvordan han, eller hun eller hen, ordnet selve svangerskapet, sa Chetwynd.

Vi må la oss smitte av kjærligheten

– Da Marias barn ble voksen, var hjerteslaget fortsatt kjærlighet og rettferdighet. Det gjennomsyrer alt han gjorde. Han trøstet og helbredet de svake og han refset dem som utnyttet andre, veltet pengevekslernes bord for eksempel.  Jeg tror det er viktig i dag at vi lar oss smitte av denne kjærligheten, sa Chetwynd

Mange er redde for fremtiden, påpekte han, med henvisning til forskning som dokumenterer at jordkloden blir varmere, at dyrearter utryddes i et farlig tempo, at det er fare for at mennesker kan bli blant dyreartene som forsvinner. De sier at de vet med 99,9% sikkerhet og at alt dette skyldes den måten de rike iblant menneskene har utnyttet naturen og dens ressurser på.

– Men de samme forskere forteller oss at det ennå er tid å snu utviklingen. Og hvis vi skal klare det, tror jeg ikke at frykt er den beste motivasjon. Jeg tror at vi må bli smittet av Guds hjerteslag, av kjærlighet og rettferdighet, sa Chetwynd. Vi trenger kjærlighet til vår neste; ikke bare den neste som lever i dag, men også den som ennå ikke er født, kommende generasjoner som hører med til menneskeslekten.

– Og vår neste er ikke bare mennesker, understreket han. Det er et slektskap mellom mennesker og andre dyrearter. Det har vitenskapen vist oss gjennom dna med mer. Og vår skjebne er knyttet til skjebnen til de andre arter som vi deler jordkloden med. Vi er avhengige av dem.

Som håpstegn fremhevet Chetwynd flotte, engasjerte ungdommer og forbilder som 14-årige Penelope Lea fra Miljøagentene som i fjor ble kåret til tidenes yngste vinner av Frivillighetsprisen, og svenske Greta Thunberg som satte i gang hele den verdensomspennende skolestreikbevegelsen.

DU er verdifull!

– Vi trenger en kjærlighet til alt levende og en rettferdig harme over for alle som ødelegger for andre skapninger mens de bare tenker på egne interesser, sa Chetwynd og minnet om første momentet i Marias Lovsang: Hun kjente at hun var verdifull. Gud brydde seg om henne, hun hadde fått et spesielt oppdrag.

– Du er også verdifull. Gud bryr seg om deg. Du har et spesielt oppdrag i livet. Det blir nok ikke til noe så stort som det Maria fikk gjøre, eller Penelope Lea eller Greta Thunberg. Men du kan spre kjærlighet og rettferdighet, uansett hvor du er og hvor ung eller gammel du er, utfordret og oppmuntret Ivan Chetwynd oss.

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

 

 

 

 

 

– Guds kjærlighet for alt og alle, som kan smitte oss med nestekjærlighet, er det som gjør kristen tro relevant og meningsfull i dagens samfunn, sier «gammelpresten vår, Ivan Chetwynd som søndag 24. mars preker på våroffergudstjenesten! – Som min neste regner jeg også kommende generasjoner og andre dyre- og plantearter, understreker Ivan.

Ivan Chetwynd var pastor i Trondheim Metodistkirke i ni år fra 1988 til 1997, men hans aller første minne fra byen er å se Nidarosdomen under restaurering tilbake i 1975. Hans beste minne fra årene i Trondheim er utflukter med de kosovo-albanske barna under kirkeasylet i Metodistkirken i 1993 (som Ivan åpnet kirken vår for).

– Hva betydde de ni årene i Trondheim for deg?

– Forankringen i det kristne fellesskapet, både i menigheten og det økumeniske fellesskapet. Historien betydde også veldig mye, som Trondheim metodistkirkes historie i forhold til samene og jødene, og Olavstradisjonen, sier Ivan.

–Hva har du gjort gjennom årene som er gått siden du var prest her?

– Jeg har blant annet vært prest i Centralkirken i Oslo, menighetsforvalter i Paulus kirke (i Den norske kirke). Nå er jeg landssekretær i St. Georgs Gildene (voksne speidere). I tillegg har jeg en del oversetteroppdrag, særlig for Kirkerådet.

Ivans tros-cv

På spørsmålet «Hva er din tros-cv?», sier Ivan at det var en morsom øvelse, og han prøver å svare kronologisk:

Barndom:Metodistmenigheten ble en ny familie som tok imot oss da vi flyttet til en fremmed by – noe som skjedde ca. annet hvert år gjennom hele barndommen.

1960:Ble lokalpredikant – så kristendom som alternativ til prestasjonssamfunnet. Fascinert av Maria. Engasjert i kristent fredsarbeid.

1963:Boken «Honest to God» (skrevet av den anglikanske biskopen John A.T. Robinson, red.anm) utløste et jordskjelv i britisk kirkeliv. Bokens kritikk av tradisjonell kristen teologi, skapte interesse for moderne teologi og livsfilosofi. Nattverden som den viktigste møteplass med Jesus (som i den første metodismen). Fascinert av kirkehistorie (helgener) som viser kristentroens mangfold.

1969-75:Møtet med afrikansk religion og kultur; åndens nærvær i andre sammenhenger enn den vestlige.

1973-78:Inspirert av den karismatisk fornyelse, særlig i Den katolske kirke, men etterhvert skuffet over skandinaviske utslag. Fornyet interesse for Charles Wesleys salmer.

1980-tallet:Inspirert av Grundtvig, av Maria og feminist-teologi.

1990-tallet:Inspirert av keltisk kristendom, Taizé og pilegrimstradisjonen. Engasjert i homofilidebatten.

2000-idag:Alt dette sauset sammen og tilsatt tvil.

Spørsmål, undring og fred

– Hva er viktigst i din tro i dag?

–Spørsmål, svarer Ivan og erkjenner at han for eksempel har problemer med konsekvensene som 1. Mosebok 1, 28b har fått! (der står det: «Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.») Undring, er også viktig, mener han. Hvorfor finnes det noe i det hele tatt?

Ivan understreker videre freden som finnes i gudstjenesten. Og ikke minst at troen kan bli virksom i kjærlighet.  – Jeg har møtt og lest bøker av andre eldre prester som ikke lenger synes at dogmer og læresetninger er viktig, det er nestekjærlighet som gjelder, sier Ivan.

Selv er han som travel pensjonist voksenkontakt for et lokallag i Mijøagentene. Han deltar i forskjellige aktiviteter i «Besteforeldrenes klimaaksjon» hvor han blant annet lager nyheter til organisasjonens hjemmeside. (https://www.besteforeldreaksjonen.no) Ivan er også en ivrig fotograf, og bruker Facebook som sitt utstillingslokale. Og som alle besteforeldre følger han selvfølgelig med i barnebarnas liv! Ivan og fru Jorunn har tre barnebarn; Mathilde (13), Theodor (12) og Othilie (6). ( Og datteren Marie og hennes Jan Ivar er foreldre til alle tre.)

– Hva er din favoritt-salme?

Vanskelig, det er så mange å velge mellom. Kanskje Svein Ellingsens «Vi ser deg, Herre Jesus» (Norsk Salmebok 65), og i det siste er jeg blitt veldig glad i «Jupmelen gïele / Skaperens stemme»(NoS 295), sier Ivan. (Den siste sang vi på gudstjenesten i Trondheim 10. februar)

– Og en favoritt bibelfortelling/skriftsted?

– Kanskje 1. Johannes 3:16-18. og Marias lovsang i Lukas 1:46-55. Det handler igjen om tro virksom i kjærlighet. Og Maria, som man mener var i konfirmantalderen, og som har ungdommens sunne syn på samfunnsforhold og livet. Tanker og holdninger som jeg har hørt fra flere konfirmanter gjennom årene, og som jeg i dag hører fra den unge, svenske skoleeleven og politiske aktivisten Greta Thunberg som har mot til å konfrontere både politikere, stats- og næringslivsledere.

–Har du egenskaper/interesser som du tror kan overraske andre?–

Ja, gjelder det ikke oss alle? Og er det ikke godt at andre ikke vet om dem?, svarer Ivan med et lurt smil…

Ivan Chetwynd ble intervjuet av Ole-Einar Andersen

 

 

 

 

 

 

Omkring 60 (!) små og store feiret en livsglad fastelavns- og karnevalsgudstjeneste søndag 3. mars. I en ganske dramatisk og dyster tid for vår internasjonale kirke, var søndagens gudstjeneste i Trondheim en oppmuntrende understrekning av hvert menneskes unike verdi; at vi alle er akseptert, anerkjent og omfattet av Guds nåde og kjærlighet.

Vi har knapt vært så mange på tidligere karnevalsgudstjenster, så det er en «rekord» å ta med seg!. Mange kom også til kirken iført karnevalskostymer/masker av ulike slag. (Likevel var det kanskje litt færre utkledde i år; til neste år får vi leve ut den «hellige galskapen» og kreativiteten!) På gudstjenesten var det også «feiring» av alle dåpsbarn, og utdeling av bok til alle mellom 0 og 14 år som er døpt i kirka vår. Selvfølgelig var det en bok også til barna som ikke er døpt hos oss.

Gudstjenestens gjennomgangstema, i ord, sanger og bønner, var at vi alle er unike og har en plass i Guds plan. I kofferten var det denne søndagen massevis av «snøkrystaller» klippet i papir, for å understreke nettopp dette. Dagens «preken» var en bønnevandring med mange tankevekkende og kreative stasjoner. Blant annet kunne vi fra et fruktfat «smake at Herren er god», og ved en makuleringsmaskin kunne vi skrive ned ting vi ber om tilgivelse for på papirark som deretter ble «shreddet» i maskinen. Lyden avslørte at den var i flittig bruk.. Som vanlig ble lysglobe og brosteinskors fulle av lys.

Gudstjenesten var meget godt planlagt og gjennomført av Synnøve (Sivertsen). Flott å se og høre at lovsangs/forsangsgruppa var i aksjon igjen! Vårens tre konfirmanter deltok også i gudstjenesten. Den livsbejaende gudstjenesten ble avsluttet med en, til «trege trøndere» å være, heftig samba rundt omkring i kirkerommet! Oppmuntrende og godt å få med seg i skyggen av Generalkonferansen. Alle frammøtte fikk en printet utgave av biskop Christian Alsteds hyrdebrev.

Du kan se en video av «sambaen» her: SAMBA-VIDEO

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

«Til dere som identifiserer dere som LGBTQ vil jeg si: Jeg er oppriktig lei for den smerte, som debatten i Metodistkirken har påført dere», skriver biskop Christian Alsted i et hyrdebrev til medlemmer og venner av Metodistkirken i Norden&Baltikum etter Generalkonferansen i St. Louis sist helg.

Biskopen sier han forstår at LGBTQ-personer kan oppleve at kirken ikke lever opp til sitt motto om åpne hjerter, sinn og dører. «Jeg forstår at dere kan oppleve at det ikke er sant og at døren er lukket. Men jeg forsikrer dere om at deres lokale menighet ikke har forandret seg. LGBTQ-personer er stadig velkomne som medlemmer i våre kirker. Vi er alle Guds barn, skapt i hans bilde, og vi ønsker å være kirke sammen med dere og med alle mennesker, skriver biskopen i hyrdebrevet som blir lest/distribuert i alle bispedømmets kirker søndag. Du kan også lese hyrdebrevet i sin helhet her:

København februar 2019

Og over alt dette: Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen. La Kristi fred råde i hjertet, for til det ble dere kalt da dere ble én kropp. Og vær takknemlige!
(Kol. 3: 14-15)

KJÆRE MEDLEMMER OG VENNER I DE NORDISKE OG BALTISKE LAND

Jeg hilser dere med Paulus’ ord til menigheten i Kolossai, som minner oss om å ta imot den kjærlighet, som vi har lært å kjenne i Jesus Kristus. Vi blir oppfordret til å ta kjærligheten på, den er et valg, og den er det fullkomme bånd, som holder oss sammen.

Jeg skriver til dere fra St. Louis, Missouri i USA, hvor kirkens ekstraordinære Generalkonferanse ble avsluttet tirsdag kveld. Generalkonferansen er kirkens øverste lovgivende myndighet, og mange av dere har sammen med metodister i hele verden bedt for kirken og for konferansen. – Jeg vil takke for deres forbønn og for deres kjærlighet til kirken.
De seneste månedene har jeg flere ganger oppfordret til å ha tillit til at Generalkonferansen, når den samles til gudstjeneste, ettertanke og debatt, vil kunne treffe beslutninger som kan lede oss inn i Guds fremtid. I kirken har vi forskjellige forståelser av menneskelig seksualitet og av hvordan vi vil være kirke med LGBTQ-personer. Ved den ekstraordinære Generalkonferansen klarte vi ikke å komme frem til en bred felles beslutning. Kirken var delt før konferansen, og det er den fortsatt.  
Med et knapt flertall vedtok Generalkonferansen den såkalte ”Traditional Plan”, som fastholder kirkens nåværende posisjon hvor homofile og lesbiske som lever i parforhold, ikke kan bli prester i kirken, og at kirken fortsatt ikke tillater å vie personer av samme kjønn. Beslutningen innebærer dessuten en rekke innstramninger og spesifiseringer av konsekvensene, hvis prester og diakoner ikke holder seg innenfor rammene.

«Traditional Plan” ble straks sendt til vurdering i kirkens Juridiske Råd, som allerede to ganger har erklært at store deler av planen er i strid med kirkens konstitusjon og derfor ikke vil være gyldig. Juridisk Råd vil avsi sin dom i april måned, deretter vet vi hvilke paragrafer som vil være gyldige.

Det er også vesentlig å notere seg at ingen beslutning truffet ved denne Generalkonferansen vil ha effekt før etter vår egen Sentralkonferanse våren 2021. Der vil det være muligheter for å gjøre tilpasninger til vår kontekst.  

Noen vil uten tvil være skuffet og oppleve beslutningene som unødvendig stramme og kontrollerende, mens andre vil være tilfredse med vedtakene.

På årskonferansen senere i år vil det være mulighet for å ha grundige samtaler om hva Generalkonferansens beslutninger innebærer.
Det er min klare oppfatning at det til tross for innstramninger, fortsatt står enhver fritt å være uenig i kirkens ordning og å gi åpent utrykk for denne uenigheten.  

Sentralkonferansens Råd vil møtes den 30. mars i København. Her vil Generalkonferansens beslutninger bli debattert, og vi vil overveie mulige konsekvenser for vår sentralkonferanse, som for uten de nordiske og baltiske land også omfatter Eurasia.

I den nærmeste tid vil det være møter i de enkelte land, hvor Generalkonferansens beslutninger vil bli presenterte, og det vil bli mulighet for gode samtaler.

Jeg vil minne om at kirken ikke har truffet beslutninger om et emne eller et spørsmål. Vi snakker om mennesker og om kirken. Vi snakker om sønner, døtre, nieser, nevøer, barnebarn, venner og medlemmer av våre menigheter, som er homofile og lesbiske. Og vi må erkjenne at vi i den globale Metodistkirken er dypt uenige om hvordan vi kan være kirke med alle mennesker og ta del i Guds misjon i verden.

Til dere som identifiserer dere som LGBTQ vil jeg si: Jeg er oppriktig lei for den smerte, som debatten i Metodistkirken har påført dere. Vi taler ofte om å være en kirke med åpne hjerter, åpne sinn og åpne dører, og jeg erkjenner og forstår at dere kan oppleve at det ikke er sant og at døren er lukket. Men jeg forsikrer dere om at deres lokale menighet ikke har forandret seg. LGBTQ-personer er stadig velkomne som medlemmer i våre kirker. Vi er alle Guds barn, skapt i hans bilde, og vi ønsker å være kirke sammen med dere og med alle mennesker.

I en anspent tid med dyp uenighet, er det lett å ødelegge relasjoner, som det kan lang tid å gjenoppbygge. Derfor ønsker jeg å si til oss alle at vi skal ta oss av hverandre og være varsomme i forhold til hverandre. Jeg oppfordrer til at vi tenker oss grundig om før vi kommenterer eller poster på sosiale medier og at vi søker å lytte til hverandre og unngå støtende og polariserende bemerkninger. Selv om vi kan være uenige, er vi fortsatt kalt til å elske hverandre og til å dele Guds kjærlighet med alle.

Metodistkirkens stifter, John Wesley, utformet for mange år siden tre enkle regler, som han oppfordret metodistene til å følge. Han kalte dem ”De Alminnelige Regler”, og de er bemerkelsesverdig aktuelle i denne situasjonen. For det første ”Unnlat å gjøre det onde”, for det andre ”Gjør det gode” og for det tredje ”Bli i Guds kjærlighet ved å anvende nådemidlene”. Vi vil fortsette å feire gudstjeneste sammen, å be sammen, å tilbe Gud sammen, å dele nattverden med hverandre og å snakke sammen. – Vi vil derfor kle oss i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen.

Må Gud fortsatt lede oss inn i sin fremtid!

Christian Alsted
biskop