Homofilisaken er eneste sak på den ekstraordinære generalkonferansen for United Methodist Church som åpner i St. Louis, USA, om få dager. Faren for splittelse i kirken vår er overhengende. – Å oppleve kirken sin i en slik situasjon innebærer smerte. Det er en form for kjærlighetssorg og det gjør vondt,  skriver rektor ved Metodistkirkens Teologiske seminar, Hilde Marie Øgreid i en artikkel i forkant av generalkonferansen.

Rektor Øgreid informative artikkel om Generalkonferansen som åpner 23. februar, er tidligere publisert i Vårt Land og på Metodistkirken i Norges hjemmeside. Trondheim menighets hjemmeside velger også å la Hilde Maries artikkel tjene som bakgrunn for skjebnedagene i St. Louis.

Når kirken rives opp

Av Hilde Marie Øgreid

The United Methodist Church, som Metodistkirken i Norge er en del av, rakner i sømmene. Det gjør vondt. UMC holder ekstraordinær generalkonferanse på globalt nivå i St. Louis 23. – 26. februar. Homofilisaken er eneste sak, og faren for splittelse i kirken er åpenbar.

The United Methodist Church som Metodistkirken i Norge er en del av, holder ekstraordinær generalkonferanse på globalt nivå i St. Louis 23. – 26. februar.  Saken er ikke ny. Hver generalkonferanse siden 1972 har behandlet forslag om å endre kirkens restriksjoner rundt vigsel og ordinasjon av homofile, samt at homofilt samliv beskrives som «uforenlig med kristen lære».

Samtidig som likekjønnede relasjoner er blitt vanlig i den vestlige verden, har trykket for likebehandling i kirken økt. Dermed har også motstanden økt. På generalkonferansene har vi sett aggressive demonstrasjoner fra den progressive siden, og de konservative pressgruppene har brukt virkemidler som i norsk kontekst grenser til korrupsjon. Særlig har tiltak for å sikre de afrikanske stemmene gått for langt. Dermed har sterke uttrykk og handlinger på begge sider forsterket aggresjonen i debatten.

Metodistkirken er global, med 800 delegater på konferansen. Øst-Europa er gjennomgående konservativt i spørsmålene som skal opp, og russisk politikk overfor homofili har funnet støtte i kirken. I flere av de afrikanske landene er homofile relasjoner forbudt ved lov og straffeforfølgelsene alvorlige. Kritikken at dette er et vestlig problem kommer jevnlig. Samtidig har vi også i den siste tiden hørt flere afrikanske stemmer med en post-kolonial vektlegging som reagerer kraftig på det massive trykket fra konservative amerikanere og appellerer til at afrikanske land må ta sine egne beslutninger. Så her er flere saker i spill samtidig. Amerikanerne og vest-europeerne er delt i spørsmålet med en progressiv overvekt, men sterke konservative bevegelser. Det er i USA foretatt mange likekjønnede vigsler, en god del prester lever i homofile relasjoner, og det er valgt en lesbisk biskop på tross av den vedtatte lovgivningen.

Tre veier

Tre modeller ble lansert av en arbeidsgruppe nedsatt av biskopene:

The One Church Plan innebærer at ulike regioner av kirken kan ha ulik teologi og praksis i spørsmålet. Kirken vil da være en misjonal kirke på ulike måter i ulike kontekster. Dette er planen et flertall både av biskopene og arbeidsgruppa går for. Men det er svært usikkert om denne planen har nok stemmer til å kunne vedtas.

The Traditionalist Plan holder fast på teksten i kirkeordningen både når det gjelder restriksjoner mot ordinasjon og vigsler, og at homofilt samliv er «uforenlig med kristen lære». Uttrykk for et progressivt ståsted tillates ikke, og godkjenninger som er gitt vil tas tilbake. Denne planen er foretrukket av de konservative pressgruppene, og den største har uttrykt at de kommer til å trekke seg ut av kirken dersom denne planen ikke blir vedtatt.

The Connectional Plan innebærer å dele kirken opp i tre hovedgrupperinger med utgangspunkt i USA – en konservativ, en progressiv og en midt på, og med en felles overbygning. Vi utenfor USA kan da velge fløy. Denne planen har så store svakheter og har derfor ikke særlig stor tilslutning.

Senere er også The Simple Plan lansert som innebærer å stryke alt av restriksjoner i kirkeordningen. Dette er nok en plan som på tross av sin enkelhet kjennes dramatisk og gir den progressive siden en for stor seier, så dette er nok ingen reell mulighet.

Exit-mulighetene har blitt en viktig del av debatten – muligheten for at en menighet kan trekke seg ut av kirkesamfunnet med alle eiendeler. Dette er per nå ikke mulig. Dette anses av motstanderne som et forsøk på å avvikle hele kirkesamfunnet. Dette viser at ved en mulig splittelse står også mange andre saker på spill – økonomi, pensjon, underorganisasjoner – akkurat som i en skilsmisse.

Kirken rives opp

Et viktig spørsmål er hvor villig vi er til å være i kirke med mennesker som mener noe annet enn oss. På hver av ytterfløyene er det mange som ikke er villig til det. Når ordene er sagt – «jeg kan ikke lenger være i kirke med deg» – er de vanskelige å ta tilbake. Den første smerten er den de berørte og deres nettverk kjenner på i denne saken. Mange av oss kjenner også på en annen smerte. Det at kirken rives opp, at mennesker ikke lenger kan være kirke sammen, er en reell og vond smerte som preger mange av oss.

Ytterpunktet på den konservative siden er mennesker som ikke kan være i en kirke hvor noen tillates å ha en annen praksis enn dem selv. Denne gruppen er relativt stor. Ytterpunktet på den progressive fløyen har nok mer tålmodighet enn motparten, men det nærmer seg en smertegrense, og disse vil ikke lenger være i en kirke hvor det er tillatt å diskriminere. Det er et stort spørsmål hvor stor gruppen i midten er – de som har et konservativt eller progressivt ståsted, men som kan være i kirke med mennesker som mener og praktiserer annerledes enn dem selv slik The One Church Plan legger opp til.

Slags kjærlighetssorg

Det å oppleve kirken sin i en så krevende situasjon innebærer smerte. Det er en form for kjærlighetssorg der vi kan miste noe som er kjært for oss og som vår identitet er knyttet til. Dette er kanskje forsterket i norsk kontekst hvor vi metodister tross alt er en liten minoritet og kirketilhørigheten vår er et svært bevisst valg vi har gjort. De mange mennesker som venter på om det blir avklart om deres liv fortsatt er «uforenlig med kristen lære» har en annen type smerte, og mange av disse har allerede forlatt kirken.

Vi metodister vet ikke hvilken kirke vi har om et par uker. Vi vet at vi etter all sannsynlighet vil miste noen, men vi vet ikke på hvilken side eller hvor mange. Vi vet heller ikke hvordan utfallet på globalt nivå vil være å leve med for oss i Norge. Denne saken har lammet kirken i lang tid, og satsninger og andre avgjørelser settes på vent. Flere av oss håper på et slags mirakel – at delegatene skal klare å finne en vei så mange som overhodet mulig kan være med på og at vi fortsatt er en global kirke med fokus på framtiden.

—–

FØLG MED!

Trondheim Metodistkirke oppfordrer alle medlemmer og venner og andre interesserte,  til å følge med i hva som skjer på Generalkonferansen.

UMC News er den sentrale, offisielle informasjonskilden; der finner du også en rekke interessante forhånds-artikler: UMC NEWS General Conference  Vi anbefaler også: UM-INSIGHT Forhandlingene i St. Louis streames, og kan følges direkte via denne linken: LIVE STREAMING

Den norske legdelegaten til generalkonferansen, Audun Wested vil også holde norske metodister oppdatert gjennom sin Facebook-side Konferanse-Audun Den anbefales! Også Brobyggerens redaktør Karl Anders Ellingsen skal følge konferansen «ringside» i St. Louis. Han vil blogge «live» og legge ut artikler på Metodistkirken i Norges hjemmeside: Metodistkirken Det anbefales å følge ham også! Andre sosiale medier som Twitter og Instagram vil også gå varme i dagene 23. – 26. februar, så lenge Generalkonferansen varer. Ulike interesse/aksjonsgrupper vil også ha direktedekning og kommentarer til det som skjer i St. Louis.

—-

 

 

Jesus har et særlig øye for dem som sliter med livet, sa pastor Lars-Erik Nordby i sin preken på den flotte dobbeldåp-gudstjenesten søndag 17. februar. – Når vi blir døpt, blir vi innviet til å være Jesu etterfølgere, til å vise omsorg, til å bringe helbredelse og forsoning, ja til å bringe det gode budskapet, evangeliet ut til alle som har det det tøft og vanskelig, sa han.

(NB: Hvis du klikker på hvert enkelt foto, får du se det i større format!)

Alle vi ca. 65 som hadde gleden av å være tilstede på gudstjenesten fikk, i metodistisk ånd og tradisjon, også gleden og ansvaret ved å være «menighetsfaddere» for dagens to dåpsbarn;  Dina (datter av Anniken Reinan og Kofi Gyimah) og Olav (sønn av Siri og Hans Kristian Strømme). Dåpen ble forrettet av pastor Nordby. I prosesjonen som innledet gudstjenesten, bar representanter for hver av dåpsfamiliene kannen med dåpsvannet og klutene. Takako (Ueno) spilte vakkert orgel gjennom hele gudstjenesten. Synnøve (Sivertsen) hadde ansvaret for «kofferten» og samtalen med barna. Trygve (Sivertsen) styrte teknikken.

Utgangspunktet for pastor Norbys preken var utdrag av Lukasevangeliets «referat» fra Jesu Slettepreken.  (Du finner prekenteksten litt senere i dette referatet. Sletteprekenen (Lukas 6: 17-49 er Lukas’ versjon av den mye lengere Bergprekenen i Matteusevangeliet (Matteus kapittel 5-7). Mens Matteus operer med åtte «saligprisninger» har Lukas bare fire, men i tillegg siterer Lukas fire «ve-rop» som Matteus ikke nevner. red.anm)

Snudd på hodet!

– Å bli døpt er å bli innviet ja, ordinert til å følge i Jesu fotspor og bringe hans budskap ut i ord og handling, og hva betyr det for oss, spurte Nordby. – Jo, vi hørte det nettopp, fortsatte han med referanse til prekenteksten: – Jesus har et særlig øye for dem som sliter med livet:

«Salige er dere fattige for Guds rike er deres! Salige er dere som sulter for dere skal mettes, salige er dere som gråter for dere skal le». Men vi hørte også advarselen til dem som er rike, som har det de trenger og som alle taler vel om. I Guds rike snus alt på hode! De første skal bli de siste og de siste skal bli de første.  De rike blir advart og de fattige oppmuntret!

20 Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa: «Salige er dere fattige, Guds rike er deres. 21 Salige er dere som nå sulter, dere skal mettes. Salige er dere som nå gråter, dere skal le.  22 Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt – for Menneskesønnens skyld! 23 Gled dere på den dagen og hopp av fryd, stor er lønnen dere har i himmelen. Slik gjorde også fedrene med profetene. 

24 Men ve dere rike, dere har alt fått deres trøst. 25 Ve dere som nå er mette, dere skal sulte. Ve dere som nå ler, dere skal sørge og gråte. 26 Ve dere når alle taler vel om dere. Det samme gjorde også fedrene med de falske profetene.

Evangelisten Lukas er på en særlig måte opptatt av det som med et moderne ord kalles utenforskap og har flere fortellinger om hvordan utenforskapet motarbeides i Guds rike, påpekte Nordby og nevnte flere eksempler:

I fortellingen om den barmhjertige samaritan er helten en utlending, ja endog fra en fiendtlig folkegruppe eller stammer. Han er den som ser stakkaren i veikanten, som viser omsorg og som yter konkret hjelp. Han er den som frakter den forslåtte til et herberge og til og med betaler for at han kan bli pleiet til han er frisk nok til å klare seg selv.

I fortellingen om sønnen som kom hjem, hører vi om den unge mannen som forlater far og mor og begir seg ut i verden. Her bruker han opp hele arven sin på et vilt og utsvevende liv. Til tross for dette blir han tatt imot med åpne armer av faren som hver dag står ved porten og speider etter gutten sin.

Jesus forteller også om mannen som hadde 100 sauer og forlater de 99 for å lete etter den ene som har rotet seg bort. Hvordan han bærer sauen hjem på skuldrene sine og innbyr vennene sine til fest fordi han har funnet den sauen som kom seg bort.

Men vi hører også om den rike bonden som planlegger å rive ned låvene sine og bygge nye og større for å få plass til all sin velstand. Vi husker han sa til seg selv: Nå har du mye godt for mange år. Slå deg til ro, spis, drikk, og vær glad! Men Gud sa til ham: Uforstandige menneske! I natt kreves ditt liv tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?

Etter å ha fortalt denne lignelsen sa Jesus: Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud. Gud bryr seg ekstra om de som sliter med livet, men de som stoler på seg selv og sin egen rikdom går det ille, sa pastor Nordby.

 Fest for livet!

– Når vi hører om dette er det både til oppmuntring og til advarsel, men under alle fortellingene ligger et kall og en utfordring til å fortelle videre hva vi har sett og hørt, understreket Nordby. Ja, ikke bare fortelle det videre med ord, men også møte vår neste med godhet og omsorg. Det er dette vi blir døpt til. I dåpen blir vi innviet til å bringe Jesu omsorg videre til dem som vi møter på vår vei. Da opplever vi det som Salme 1 i Salmenes bok handler om: Å være lik et tre plantet ved rennende vann. Et tre som gir frukt i rett tid, og hvor løvet ikke visner.

– Til ett slikt liv er det i Det gamle testamentet knyttet rike løfter: Alt han gjør, skal lykkes! I Det Gamle testamentet hadde man ennå ikke noe klart bilde av det evige liv, men var mer opptatt de jordiske velsignelser som var belønningen for et godt og fromt liv. Men erfaringen viste jo at dette ikke alltid var et regnestykke som gikk opp, minnet Nordby om.

– Jesus viser oss at slike løfter ikke er knyttet til rikdom og ære, men til gleden av å være hans etterfølger både her i tiden og like inn i evigheten! Når vi feirer dåp, så er det en fest for selve livet, men også over Guds godhet og frelse. Når dåpsbarna i dag får korset tegnet over seg. er det for å bli minnet om at Jesus døde også for deres skyld. Men ikke bare det, vi hører også at Jesus brøt dødens makt og stod opp på den tredje dagen.

– På den måten får dagens to dåpsbarn, og alle oss andre, del i Guds kraft og kjærlighet både for livet her og som et løfte med på veien. Dåpen er en fest for livet som peker like inn i evigheten, sa pastor Lars-Erik Nordby.

(… og en takknemlig referent minnes et angivelig barnesitat fra en eller annen «barnehumor-bok» angående dåp: «Når en baby blir døpt, blir den på en måte renset for jordisk gods» …)

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

 

– Gud ser, elsker og kommer alle mennesker i møte, i all deres forskjellighet, uansett hudfarge, etnisitet, kjønn eller seksuell legning, understreket pastor Yngvar Ruud i sin preken søndag 10. februar. Han sukket og undret seg over hvordan noen likevel klarer å skape et bilde av streng og dømmende «pekefinger-Gud».

Takket være en sterk og bildeskapende preken, lyktes det greit for den koftekledde Yngvar Ruud å få oss til å oppleve kirkesalen som en samisk lavvo. Han levendegjorde også et bilde av det samiske ildstedet «arran», midt i lavvoen, som et møtested mellom Gud og mennesker. Og ut av ilden, den livgivende kraften, begynte Gud å tale til hver enkelt av oss, nevnte oss ved navn og sa: «Du er dyrebar i mine øyne, aktet høyt og elsket av meg!»

Vi var 28 i kirken til denne gudstjenesten som vi hadde valgt å feire i «urfolks tegn». I forkant av gudstjenesten redegjorde Ole-Einar (Andersen) for United Methodist Church’s støtte til urfolk over hele verden, og Metodistkirken i Norges støtte til det samiske folkets kamp for egen identitet, kultur, språk og rett til naturressurser. Vi sang også to vers av den samiske nasjonalsangen, for å markedene at 6. februar var samens nasjonaldag.

Fantastisk musikk

Gudstjenesten var preget av flott musikk og store musikalske prestasjoner. Vi hadde nok en gang gleden av å ha Henning Sommerro (trekkspill, flygel og orgel) og John Pål Inderberg (diverse saxofoner) på besøk. Under lovsangselementet i gudstjenesten, øvde de to inn en svingende versjon av Anne Grethe Leine Bienties «Ånden er hellig» til Frode Fjellheims flotte, rytmiske melodi (melodi nr. 241 i Norsk Koralbok)

» Himmelens storlys, brakende torden, gnistrende lynglimt, frodige vidder, brusende vannstrømmer, reinsimlers lokkelyd  – gaver fra Skaperen!

Gud, vi vil takke deg! Gud, vi vil ære deg! Vår Herre Gud, vi lever hos deg!

Jesus, du var her, så all vår smerte, led på et korstre, døde i mørket, vant over dødskrefter, frigjorde folkene – levende her med oss!

Gud, vi vil takke deg! Gud, vi vil ære deg! Vår Herre Gud, vi lever hos deg!

Ånden er hellig, mild som en vårvind,  viser oss veien, kommer med troen, skjenker oss kildevann, kraftløse reiser seg  – livsmotet er fra deg!

Gud, vi vil takke deg! Gud, vi vil ære deg! Vår Herre Gud, vi lever hos deg! «

«Lovsangen» fortsatte instrumentalt, med en låt som nærmest startet som en joik og gikk over i folkemusikk. I samtalen med barna lærte Yngvar hele menigheten «Bæ, bæ, lille lam» på nordsamisk; og sannelig ble Henning og John Pål med på den også. (et lite videoglimt her: «Bæ, bæ» )

I tillegg hev de seg improvisert med som «salmekomp» (liten videosnutt her:  «Raus og romslig» ) sammen med vår egen organist Takako Ueno som også var i storform! (Hun hadde funnet fram flott musikk av L. Zelinski til preludium, postludium og meditasjon under forbønnen.) Du verden hvordan flott musikk, framført av inspirerte utøvere, løfter en gudstjeneste! Fantastisk var det.

Mot slutten av gudstjenesten fikk dagens tre spesielle gjester Yngvar, Henning og John Pål hver sin «håpsbrosje» i samiske farger, laget på Kirkens Bymisjons verksted i Trondheim. (Brosjen er laget av restegarn, presset telysholder, presset kaffekapsel og en tinnknapp fra en utrangert jakke.)

Etter gudstjenesten var det kirkekaffe med blant annet italiensk ostekake og fransk honningkake, bakt av et par av våre internasjonale, nye venner.

Ingen fjern og uengasjert Gud

Utgangspunktet for Yngvar Ruuds preken var fortellingen om Moses og den brennende tornebusken i 2. Mosebok 3:1-8a

I denne teksten er vi langt fra Sameland, men også her er det ilden som tiltrekker oppmerksomheten, sa Yngvar.  Moses – for tiden sauegjeter og drapsmann på flukt – står barbent og i ærefrykt tett ved en brennende tornebusk i Sinaiørkenen. Midt i dette forunderlige synet, taler Gud ut av ilden. Moses kjenner at han er på hellig grunn. Med skjerpede sanser hører han hva Gud har å si til ham: Jeg har settmitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget nedfor å fri dem ut …

– Bakteppet for denne bibelfortellingen, er et trellbundet folk som lider under egypternes forferdelige utnyttelse og overgrep, påpekte Ruud. Her tegnes ikke et bilde av Gud som fjern og uengasjert, eller en Gud som overlater mennesker i nød til seg selv. Vi møter en Gud som har hjerte for menneskelige behov. Vi møter en Gud som har øyne, ører og en aktiv hukommelse, en Gud som er tilstede, midt i livet og midt i det mennesker strever med, sa Ruud.

Gud kjenner smerten

– Den sårbare Gud er intimt involvert i lidelsene til sitt folk. Gud kjenner lidelsene fra innsiden og tar dem inn i sitt guddommelige vesen. Gud vil ikke forholde seg passiv til de mennesker han elsker. Vi møter ikke en Gud som bare knipser med fingrene, så er alle problemer løst! Det er verdt å merke seg at Gud sier til Moses: «jeg kjenner deres smerte» understreket Ruud og forklarte at det hebraiske ordet som er brukt om å kjenne her- «yada», ikke begrenser seg til å ha kald faktakunnskap, men kjennskap i form av egen erfaring; der Gud aktivt går inn i den situasjonen som Gud også kjenner inngående: Jeg kjenner deres smerte, jeg lever med den, jeg lever i den!! En type kjennskap som er så viktig i et bærekraftig forhold mellom Gud og mennesker.

– Hva med Samefolket på Nordkalotten? Er de et folk som Gud har sett, har hørt, kjenner og er steget ned for å hjelpe?, spurte Ruud og svarte: Ja, så absolutt! Her er det ingen forskjell på samer, nordmenn eller jøder! Metodistkirken i Trondheim rommer jo på en forunderlig måte en bit av historien til alle disse tro folk! Og Gud velger sine medarbeidere når Gud griper inn, sa han og viste til flere eksempler også fra sin samiske slekts historie.

– Og da Elsa Laula og Daniel Mårtensson kalte til samling den 6. februar 1917, var det som Gud hadde hørt og Gud hadde sett, Gud kjente hva som rørte seg blant samefolket. Ja, det var som om Gud steg ned i Metodistkirken i Trondheim disse februardagene. Hvorfor? Fordi Gud ser, elsker og kommer alle mennesker i møte i all sin forskjellighet, uansett hudfarge, etnisitet, kjønn eller seksuell legning, understreket Ruud. Salmisten sier: «Du er en Gud som ikke tåler urett.» Det Gud ikke tåler, ville heller ikke samefolket lenger finne seg i. Derfor har kampen mot urett fortsatt blant alle urfolk!

En Gud som ser hver og en

Visste du at den første som gav Gud et navn i Bibelen var en slavekvinne i en desperat livssituasjon? Det var Abrahams slavekvinne Hagar. Hun ble så hundset med av matmoren Sara, at hun flyktet med sin sønn ut i ørkenen. Hun og sønnen Ismael var i livsfare. Men hun ble sett og hun ble hjulpet når alt håp syntes å være ute. Vet du hvilket navn hun gav Gud? Det står: Da satte Hagar dette navnet på Herren som hadde talt til henne: «Du er en gud som ser meg.»

Kan vi se for oss Metodistkirken denne søndagen som en stor lavvo, undret pastor Ruud, og det kunne vi! Arran – et ildsted – samler oss her midt i kirken. Rundt bålet sitter Moses, Hagar, Jerpe-Gaddja, Elsa Laula og Daniel Mårtensson sammen med oss i ringen. De nikker gjenkjennende når Gud plutselig begynner å tale til oss – til hver enkelt av oss i kirken i dag – ut fra arran som ikke synes å ville slukne: Du er dyrebar i mine øyne, aktet høyt og elsket av meg! Ole-Einar, John Pål, Henning… slik henvender Gud seg til hver enkelt av oss, til vi alle har fått høre med navns nevnelse at vi er sett og vi er elsket betingelsesløst av Gud!, sa pastor Yngvar Ruud i en preken som vil være med oss lenge!

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

ISFiT, den Internasjonale Studentfestivalen i Trondheim, står bak en spennende, utfordrende og viktig kunstinstallasjon som denne uka har reist seg foran kirka vår på Lilletorget. Tema for installasjonen er «migrasjon» (folkevandring/ innvandring /utvandring) /flyktninger). Vel verd å investere 5-10 minutter på den! Installasjonen blir stående et par uker og anbefales!

Migrasjon er også hovedtema for årets ISFiT, og blir belyst gjennom en rekke ulike arrangementer – som er åpne for alle interesserte, ikke bare studenter!

ISFiT er verdens største tematiske studentfestival og har vært arrangert annethvert år siden 1990. Festivalen blir skapt av mer enn 400 studenter i Trondheim og samler 500 studenter fra over 100 land. I en festival med debatter, workshops og kulturelle innslag ønsker festivalen å skape dialog og vennskap på tvers av kulturelle grenser. Hver festival har et tema som er utgangspunktet for debatter, kulturelle arrangementer, workshops og alt annet som skjer under ISFiT.

På ISFiT’s hjemmeside sies det blant annet om årets tema at «migrasjon har potensialet til å berike livet til mangfoldige mennesker, men har likevel vist seg å være en kilde til konflikt og uoverensstemmelser. I en verden som er mer internasjonal enn noensinne er det på sin plass at studenter i dag diskuterer migrasjon, utfordringene det skaper i samfunnet, og hvordan vi kan rette blikket fremover – ved hjelp av bærekraftige løsninger som sikrer en fredelig fremtid.»

Trondheim Metodistkirke ønsker ISFiT 2019, arrangører og alle tilreisende, lykke til med festivalen!

 

«Lihku beivviin sámi álbmogii» til alle samer fra Trondheim Metodistkirke! Metodistkirken i Norge støtter urfolk over hele verden i deres kamp for rettferdighet. I dag, onsdag 6. februar, er samens nasjonaldag. Og vi sier et hjertelig «gratulerer med dagen». Søndag 10. februar markerer vi også dagen på vår gudstjeneste.

I et vedtak fra Metodistkirkens Årskonferanse 2017, heter det blant annet:

 1) Metodistkirken i Norge, som del av The United Methodist Church, erklærer sin støtte til urfolk over hele verden i deres kamp for sosial rettferdighet og kampen for land-, vann og naturressurser, bevaring og utvikling av egen kultur, religiøse skikker og vern av hellige landområder/steder. For Metodistkirken i Norge, betyr det en særlig solidaritet med og støtte til det samiske folks kamp for tilsvarende rettigheter i Norge/Sápmi.

 Den samiske nasjonaldagen bygger på historiens første samiske landsmøte – som ble arrangert i Metodistkirken i Trondheim 6. -9. februar 1917. Dagens metodister i Trondheim er både glade og stolte over at kirken vår i 1917 åpnet sine dører for samene. Landsmøtet fant sted i den gamle Metodistkirken på Cicignonsplass. Den lille, hvite trekirken sto på samme sted som dagens kirke som ble bygget i 1927. Møtet i 1917 er anerkjent som  så viktig at det danner grunnlaget for feiringen av 6. februar som samenes nasjonaldag over hele Sápmi (Sameland) i Norge, Sverige, Finland og Russland.

Trondheim Metodistkirke ser meget positivt på at Metodistkirken på den måten for alltid er skrevet inn i det samiske folks historie og dets kamp for rettferdighet. En samisk bibel har siden 1997 ligget på alteret i kirken.  Vi markerer alltid nasjonaldagen med å flagge det samiske flagget på kirkeveggen, ved siden av minneplaketten om det historiske samemøtet. Det gjør vi selvfølgelig i dag også.

Det norske storsamfunnet har ingen ærerik historie i forhold til landets samiske befolkning. En massiv og undertrykkende fornorskingsprosess tok fra midten av 1800-tallet sikte på å utslette samisk kultur og identitet. Samisk kultur og levemåte, ja samene selv ble ansett som mindreverdige. Både skole, kirke, forsvaret, næringsliv og andre samfunnsinstitusjoner ble brukt som fornorskningsredskaper. Denne prosessen  er uttrykk for holdninger og handlinger over for samene som vi som menighet, kirke og medmennesker dypt beklager og som vi selvfølgelig tar sterkt avstand fra.

Det historiske samiske landsmøtet i 1917 ble arrangert over fire dager fra 6. til 9.februar og samlet nærmere 150 representanter for samene på nordkalotten, mange av dem kvinner! Det var første gang i historien at nord- og sørsamer samlet seg til et slikt stort møte over nasjonalgrensene, for å drøfte og belyse felles sosialpolitiske saker og problemstillinger for hele Sápmi, som er betegnelsen for alle samiske områder i Norge, Sverige, Finland og Russland.

Landsmøtet var resultat av en kulturell og politisk oppvåkning blant samene rundt århundreskiftet.Samene begynte å organisere seg, og krevde rettigheter som et eget folk innenfor nasjonalstaten Norges grenser. I de sørsamiske områdene sto særlig  Elsa Laula Renbergog Daniel Mortenson i spissen for kampen mot myndighetenes politikk. Mortensson var sosialist og baptist. Det var trolig han som sørget for at selveste Martin Tranmæl var en av talerne. Den radikale fløy i AP var på den tiden positiv til samenes organisering.

Elsa Laula Renberg var initiativtakeren til samemøtet i 1917 og omtales gjerne som «den samiske nasjonaldagens mor». Hun holdt en flammende åpningstale, mens Daniel Mortensom ledet landsmøtets forhandlinger.

Renberg var født i Sverige men gift i Norge.  Hun tok utdannelse, var meget aktiv politisk, og markerte seg som en uredd og sterk forkjemper for både likestilling mellom kvinner og menn, og samiske rettigheter. Hun skrev og utga i 1904 boken/kampskriftet «Inför Lif eller død» om samenes situasjon.

Renberg arbeidet iherdig både på svensk og norsk side for å organisere samene, og konferansen i Trondheim ble kronen på verket. Hun hadde et nært og viktig samarbeid og vennskap med avisen Dagspostens journalist  Ellen Lie som gjennom mange år skrev artikler om samefolkets situasjon. Lie kan være en medvirkende årsak til at samemøtet ble arrangert i Trondheim.

Renberg holdt en flammende åpningstale der hun manet til samhold på tvers av landegrensene. Samekonferansen og Renberg ble av mange oppfattet som politisk farlig. Hun opplevde å bli hengt ut som sinnslidende, men fortsatte sin virksomhet og reiste rundt og talte om samiske spørsmål, spesielt for kvinner.

Møtet  i 1917 betydde mye for samisk selvfølelse og identitet og kampen for samisk kultur og rettigheter i årene som fulgte. Men utover på 1920- og 30-tallet fikk det man kalte «rasehygeniske» tanker  fotfeste i brede lag av befolkningen. Dette rammet både samer, tatere og andre minoriteter. Også av andre årsaker, som f.eks. at den framvoksende arbeiderbevegelsen også rekrutterte samer, flatet selve samesaken etter hvert ut, og skjøt ikke fart igjen før etter 2. verdenskrig – og egentlig ikke før på 1970-tallet.

Det var den 15. samekonferansen, som ble arrangert i Helsingfors i 1992, som besluttet at 6. februar skulle være samisk nasjonaldag til minne om det historiske møtet i Trondheim. I 1993 ble nasjonaldagen feiret for første gang, samtidig som FNs internasjonale urbefolkningsår ble offisielt åpnet i Karasjok. Bondevik II-regjeringen anerkjente betegnelsen «nasjonaldag» i  2001 – mens enkelte «bare» ville kalle dagen «samefolkets dag» . Fra 2004 har dagen vært offisiell flaggdag i Norge.(Norge har 16 offisielle flaggdager; viktige dager det alltid skal flagges på).

På ytterveggen av Metodistkirken, ble det i anledning feiringen av 80-årsjubileet, avduket en minnetavle over det første landsmøtet. Minnetavlen er laget av den samiske kunstneren Mathis Nango.  Den er støpt i bronse og formet som en trekant. Trekanten er i flere kulturer et kvinnelig symbol, men i denne sammenhengen tenkte Nango trekanten primært som et symbol som forener det religiøse og det samiske. Trekanten kan både være et symbol på den treenige Gud og på det flyttbare samiske teltet; lavvoen.

Midt i minneplaten ses tre samiske symboler, støpt som sirkler. Inne i sirklene er det farget glass i primærfargene. Den største sirkelen viser symbolet for solguden som også kan være symbol for Gud.  Den midterste symboliserer fargene i sameflagget. Den nederste sirkelen viser en detalj fra en vandrestav fra Luleå-Lappmark hvor den samiske lederen Elsa Laula Renberg ble født.

Inskripsjonen er både på samisk og norsk. Den norske teksten lyder:

» SAMEFOLKETS DAG

6. – 9. februar 1917 ble det første landsmøte for samer holdt her. Initiativtaker til møtet var Elsa Laula Renberg. Daniel Mortensen ledet møtet. Møtet bidro til at samene i de ulike land organiserte seg, og møtet danner grunnlaget for feiringen av samefolkets dag 6. februar. Minneplaten er reist 6. februar 1997″.

Det samiske flagget

 Det samiske flagget er felles for alle samer, uansett hvor de bor. Flagget har de samiske fargene rødt, grønt, gult og blått.; de samme fargene som brukes i samedrakten. Hver farge har sin egen symbolikk. I tillegg symboliserer de fire fargene også at samene lever i fire land; Norge, Sverige, Finland og Russland. Sirkelen er et sol- og månesymbol. Solringen er rød og måneringen blå.

Flagget skal være inspirert av den samiske «trolltrommen» runebommen, og diktet «Beaivvi bártnit» av sørsamen Anders Fjellner (1795–1876). I dette diktet framstiller Fjellner samene som solas sønner og døtre.

Flagget ble formgitt av den samiske kunstneren Astrid Båhl fra Skibotn i Troms og offisielt godkjent i 1986 på den 13. nordiske samekonferansen i Åre i Sverige.

Samenes nasjonalsang

Den samiske nasjonalsangen kan synges både til en tradisjonell joikemelodi fra Varanger i Øst-Finnmark, og til en melodi som Odd Sørli. Sangen ble vedtatt som samenes felles nasjonalsang på Samekonferansen i 1986.

«Sámi soga lávlla «eller «Samefolkets sang» som den heter på norsk, er skrevet av Isak Saba (1875-1921): Han var lærer og kirkesanger fra Nesseby.  Saba satt på Stortinget som første same fra 1906 til 1912.

Du kan høre den samiske nasjonalsangen her: https://www.youtube.com/watch?v=UTWUkip6Yok

Dette er teksten til «Samefolkets sang»:

Langt nord under Store Bjørnen

sakte stiger Samelandet:

Vidde seg bak vidde strekker,

sjø ved sjø hvor øyet rekker.

Lier, åser, snaue rabber

hever seg mot himmelbrynet.

Elver bruser, skoger suser,

stålgrå, steile fjell-nes skyter

mot det ville hav seg ut.

 

Vintertid med storm og kulde,

snøflokk uten mål og måte.

Sameslekten dog av hjertet

henger ved sitt hjem og yrke.

For en vandrer månen skinner,

nordlys flimrer, stjerner tindrer.

Reingrynt høres mellom krattet,

sus og brus fra sjø og slette,

pulkestøy langs vintervei.

 

Og når sommersolen gyller

fjell og skoger, hav og strende,

fiskere i gull-glans gynger,

gynger stilt på hav og innsjø.

Gyllent glinser svømmefugler

og som selv de store elver.

Staker glimter, årer glitrer,

folket under sang det farer

gjennom stiller, stryk og foss.

 

Samelandets ætt og stamme

utholdt har og tålt så mange

herjingstokter, bannskapshandler,

frekke, falske skattefuter.

Hill deg, seige samestamme!

Hill deg, fredens rot og flamme!

Aldri er der kamper kjempet,

aldri broder-blod har runnet

i den stille sameslekt.

 

Våre fedre før har seiret

over dem som urett øvet.

La oss også motstå, brødre,

dem som oss vil underkue!

Solens sønner seige avkom!

Aldri skal du overvinnes,

om det gylne språk du vokter,

husker dine fedres tale:

Sameland for samene!

—

Professor Peder Borgen skrev i anledning 80-årsjubileet for samemøtet i 1997, en bok om den sosiale og politiske bakgrunnen for og gjennomføringen av møtet. Borgen var medlem av Trondheim Metodistmenighet og sterkt engasjert i kirkens historie. Boken, som heter «samenes første landsmøte», ble utgitt på Tapir forlag. Du kan lese den på nasjonalbibliotekets  flotte tjeneste bokhylla.no. Bohylla.no ble lansert i 2009 og vil  innen utgangen av 2017 omfatte hele 250.000 bøker som er gratis tilgjengelig for alle med norsk IP-adresse!

Dette er linken til Peder Borgens bok om samemøtet:

http://www.nb.no/nbsok/nb/4637b125aeb9c872559c46ff82e8b97f#0

 

Jeg tenker at var det noen Jesus ville løfte fra undertrykkelse til frihet, så var det verdens urfolk, sier den samiske metodistpresten Yngvar Ruud som preker på vår gudstjeneste søndag 10. februar.  – Å identifisere seg med utenforskapet som mange samer har kjent og kjenner på, gjør meg bare enda mer avhengig av Guds nåde. Og betingelsesløs nåde er metodismens DNA, understreker han. – Som same gjenkjenner jeg også opplevelsen av utenforskap som homofile har kjent på i lange tider, sier Yngvar til hjemmesiden vår.

Yngvar Ruud er en mangeårig venn av Trondheim og menigheten vår. Det var på Årskonferansen i Trondheim i 1969 han ble ordinert til prest. Mange vil også huske hans meget personlige, gripende og utfordrende preken under samejubileet Tråante 2017 hvor metodistrepresentanter for en rekke urfolk i verden var tilstede. (Bildene til dette intervjuet er fra Yngvars besøk i 2017, red anm). Hans budskap den dagen gjorde et formidabelt inntrykk, og står som en av de sterkeste prekener i kirka vår på Lilletorget i «manns minne». Du kan lese den her, og det anbefales: https://trondheimumc.com/2017/02/16/fra-skam-til-oppreisning/

Frigjørende samisk identitet

– Du har valgt å stå i samemanntallet, og er bevisst din samiske identitet, også offentlig. Kan du si litt om veien/prosessen fram dit?

– Det er en vei fra skam til stolthet, som også var tema for min preken under 100 årsjubileet i Trondheim for to år siden. Jeg kontakten jeg hadde med «recovery» og «tolvtrinnsfolket» for vel 20 år siden, hjalp meg til å ta tak i dette, forteller Yngvar.

– Flytting fra Bergen til Finnsnes i 1996 gjorde at jeg gradvis «kom hjem» eller «til meg selv», slik den bortkomne sønnen i Jesu lignelse gjorde. Jeg kom hjem til alt som var godt med det å være fra Nord-Norge – dialekt, lynne, natur – men også til det smertefulle og skambelagte. Selv om det samiske og alkoholisme hang sammen gjennom min farfar – som var begge deler – ble det viktig å vende skammen til en erkjennelse av at dette også var en del av meg og min historie.

– Det hadde en dypt frigjørende virkning for meg, og da var ikke veien lang til å melde meg inn i samemanntallet. Nå kunne jeg åpent og med stolthet snakke om min samiske identitet.

Fargerik og fantastisk sammenheng

– Hva betyr det for deg å være same og tilhøre et «urfolk»?

– Det betyr å erkjenne at dette er en del av min identitet. Da jeg i 2005 ble invitert av Liberato «Levi» Bautista (Metodistprest og leder for United Methodist Church’s FN-kontor, red.anm) til et stort forum for urfolk i FN-bygget i New York, ble jeg for alvor bevisst hvilken fargerik og fantastisk sammenheng jeg står i som same, sier Yngvar.

– Levi tilhører selv et urfolk i Filippinene og ledet den internasjonale gruppen som var i Trondheim for to år siden. Derfor ble også det samiske 100 årsjubileet Tråante 2017 en opplevelse som jeg aldri kommer til å glemme. Her kjente jeg meg så hjemme blant samer fra hele Skandinavia og urfolk fra alle verdenshjørner. Jeg skulle gjerne behersket det samiske språket, slik at jeg f.eks. kunne forrette i samisk/norske gudstjenester.

– Har denne identiteten gjort noe med din teologi/tro?

– Jeg tenker at var det noen Mesteren ville løfte fra undertrykkelse til frihet, så var det verdens urfolk. De er blitt utsatt for så mye overgrep, og samtidig klar å stå rakrygget. Det minner meg om noe Paulus skriver til Korinterne: «når jeg er svak, da er jeg sterk, for Guds nåde fullendes i svakhet».

– Å identifisere meg med utenforskapet som mange samer har kjent og kjenner på, har åpnet mine øyne for at egen svakhet eller maktesløshet ikke er noen trussel. Det gjør meg bare enda mer avhengig av Guds nåde, noe som leder til åndelig modning og vekst. Jeg kan vel sammenfatte det slik en annen har uttrykt det: jo mer menneskelig jeg våger å være, desto mer åndelig er jeg.

Kommer med egen samekofte

– Kan du kort referere din «tros-cv» – og hvorfor valgte du å bli (metodist)prest?

– Jeg er vokst opp i Metodistkirken i Narvik, hvor min far var søndagsskolebestyrer. Ikke akkurat noe å skryte av blant kamerater!! Men en skolelagsleir i 1960 påvirket mitt valg – som i første omgang ble å begynne å gå i kirken hjemme.  Plutselig var vi en ungdomsflokk på 20-25 tenåringer som syntes å ha kommet til samme valg som meg.

– Jeg er ikke blant dem som har en sterk og tydelig frelsesopplevelse, men jeg vokste inn i det, selv om jeg til tider misunte dem som kunne tidfeste en slags overgangsopplevelse. For meg ble det en naturlig prosess. Å bli metodistprest vokste frem like naturlig, selvsagt noe påvirket av at broder Øystein dro til Øverås tre år før meg. Jeg har hatt stor glede (og en og annen bekymring) av det valget!

– Gleder du deg til å holde gudstjeneste i Trondheim, og betyr byen/menigheten noe spesielt for deg?

– Ja, jeg gleder meg til å komme tilbake til Trondheim. Byen og Metodistkirken var stedet der jeg under Årskonferansen i 1969 fikk min første utnevning som pastor til Molde.

– Men fremfor alt står opplevelsen av å være her under det samiske 100 årsjubileet 6. februar for to år siden som ett av mitt livs «höjdare»! Det var en ære å få preke på gudstjenesten dagen før. Da opptrådte jeg i lånt samisk Masikofte, nå kommer jeg med min egen Vassdalskofte. Det blir stort!

Metodismens DNA er NÅDE!

– Hva er metodismens «DNA»/fremste kjennetegn?

-– Den består for meg av fire bokstaver som nesten blir stående som alt min tro nå hviler på: NÅDE. Guds betingelsesløse nåde og kjærlighet avtegnes i mitt og alle mennesker dna-materiale ved at vi er skapt i Guds bilde, vi er villet og elsket av Gud.

– Jeg kan ikke gjøre noe for at Gud skal elske meg mer, jeg kan heller ikke gjøre noe for at Gud skal elske meg mindre! NÅDEN er at Gud elsker meg betingelsesløst!

Denne nåde er derfor forutgående (før alt), den er tilgivende, den er frelsende fordi Gud vil gjøre meg helt som menneske. Derfor er nåden også helliggjørende. Den vil at jeg som er elsket så betingelsesløst, mer og mer skal åpne meg for denne gaven og la den omskape og forme mitt liv og vise vei for min tjeneste for andre. Nåden springer først og sist ut av en Gud som elsker, og Guds kjærlighet blir derfor alltid lakmustesten på hva som er viktig for min tro og mitt liv.

– Gudstjenesten holdes få dager før UMC’s «skjebneuke» og den ekstraordinære generalkonferansen. Har du noen tenker rundt det, og selve stridstemaet, homofili?

– Som same gjenkjenner jeg den følelse av utenforskap som homofile har blitt utsatt for i lange tider av dem som representerer majoriteten eller opplever at de representerer «normalen». Det er ingen god følelse. Jeg håper at Generalkonferansen behandler denne saken med respekt for dem som det først og fremst gjelder – de homofile. Jeg håper også at jeg skal være i stand til å møte dem som har et annet syn enn meg med respekt, og at denne holdningen skal prege kirken vår i tiden etter avstemningen.

Euphonium 5-6 timer i uka

–Hva er dine hovedinteresser utover kirken? (hobbier, fritidsaktiviteter)

Som gutt spilte jeg baryton i Narvik skolekorps i mange år og ett år basstrombone i Narvik Orkesterforening. Etter 50 års dvale, er dette blitt min fremste pensjonisthobby. Jeg spiller euphonium (som betyr vellyd!) i SKALA BRASS, et kristent brassband som øver på Frekhaug bedehus og som har en av de store veteraner på brassband som dirigent, Tom Brevik. Vi er 15+ som øver hver uke og spiller på gudstjenester, møter og kirkelige arrangement i Bergen og Nord-Hordaland, som er brassmusikken «Mekka». Det går med 5-6 timer med egen øvelse pr uke, og jeg har stor glede av det! Noen ganger tar jeg med instrumentet og spiller sammen med organisten i kirkens gudstjenester.

– Har du en favoritt-bibelfortelling/vers? Hvilken og hvorfor?

Fortellingen om Mose møte med den brennende tornebusken fra 2.Mosebok kapittel 3, er en av mine favoritter. Flott at den er en åav rets tekster på Samefolkets dag, for det blir min prekentekst. Du får høre mer søndag 10. februar!!!

– Har du en favoritt-salme? Hvilken og hvorfor?

Det blir ikke enkelt, men generelt kan du si at jeg er blitt glad i flere av de nye salmene fra den verdensvide kirke som vi finner i sangboka «Syng håp». Men i tråd med det jeg har sagt tidligere, lander jeg på «Amazing grace», særlig i oversettelsen til Bodvar Schjelderup. Det er blitt kjenningsmelodien på våre sinnsrogudstjenester.

Kom, kom og hør et gledens ord, for Gud sitt lys har tent!

Den blinde ser og slaven får sin frihet, ufortjent.

Guds nåde lyser angsten bort, og troen kommer inn,

Og varmer det som før var kaldt av tvil og tankespinn.

Og derfor gir jeg ham mitt ja og kaller ham min Far.

For han vil gi meg evig liv og alt han er og har.

Pastor Yngvar Ruud er intervjuet for hjemmesiden av Ole-Einar Andersen

28 medlemmer og venner av Trondheim Metodistkirke møtte opp til tidenes første metodistminigolf i menighetens historie, søndag 3. februar. Stemning, engasjement, temperament og umiddelbare tilbakemeldinger, garanterer at det ikke blir siste gang vi satser på fellesskap hos vår nye nabo på Lilletorget, Trondheim Camping.

(NB: klikk på hvert enkelt bilde for å se det i større format!!)

 – For å snekre en god golfrunde har en spiller bruk for alle de 14 forskjellige køllene det er lov til å ha i bag’en, sa initiativtaker Ole-Einar (Andersen) i sin «miniandakt før minigolfen». Du trenger den spektakulære «driveren» som du kan slå 2-300 meter med, via «jern» og «wedger» til putteren som skal sørge for å få ballen i hullet. Og det kan være greit med noen «resquer» eller hybrider, spesialkøller som kan få deg ut av trøbbel i «røffen» (tykt, høyt (u)gress, steiner og trør) og innpå fairwayen igjen. For i røffen havner du garantert, både på golfbanen og i livet.

– For at kirka vår og menighetsfellesskapet vårt skal fungere, trenger vi folk med forskjellige egenskaper og personligheter. Og i motsetning til golbag’ens maksgrense, har vi ingen begrensinger på antall. Hos oss er alle velkommen, med hver sin unike personlighet og akkurat slik der er, elsket og anerkjent av Gud, understreket Ole-Einar før vi gikk de 25 metrene fra kirken, over Lilletorget til minigolfanlegget.

18 voksne og 10 barn fra menigheten ble ønsket velkommen og fikk en grunnleggende innføring i reglene av barsjef Sebastian «Basse» Bragstad før vår første kirkeminigolf startet for alvor; de aller yngste nøyde seg med å leke seg med ball på «greenene», men gøy det også.

Utstyrt med hver vår kølle og ball, og scorekort, delte vi oss opp i grupper (såkalte «flighter» på golfspråket) med 4-6 deltakere og gjøv løs på campingens 12 varierte, morsomme og litt tricki’ hull. Ekstra spennende var hull 2 og 3 som forgikk i mørke med ultrafiolett lys. Poengscoren varierte naturlig nok en del, men jevnt over ble det prestert overraskende bra! En gjennomgang av scorekortene viser at klar vinner ble Sven (Nørsett) med 31 poeng, fulgt av Arvid (Strømme) på 41 og unge Filip (Tysdal) med 43! Vel slått!!

Det er noen måneder siden vi henvendte oss til Trondheim Camping med tanke på en «kirkebakke-minigolf». Etter den første overraskelsen som henvendelsen vakle, etablerte vi raskt meget hyggelig kontakt og avtalte kirkebakkegolf søndag 3. februar. Ikke bare det, men Campingen åpnet spesielt for oss, tre kvarter før ordinær åpningstid slik at vi kunne starte kl. 11.15 og ha alle banene til vår disposisjon fra starten av. (Campingen ga også åtte gavekort på en golfrunde (á 100 kroner) til julelotteriet i fjor.) Trondheim Camping er altså ikke en campingplass, men et barkonsept bygget rundt minigolf. Utestedet holder forøvrig til i de ombygde lokalene til den tidligere «Olavspuben», som deltakere på Metodistkirkens Årskonferanse i 2005 vil huske som stedet hvor vi spiste konferansens måltider. Trondheim Camping er et nyetablert utested i byen vår, og har opplevd stor suksess etter at de åpnet i slutten av april 2018. De nærmer seg allerede 55000 solgte minigolfrunder! Trondheim Camping er nominert (og vår favoritt) til å vinne Adresseavisens «Ut-Awards 2018» i kategorien «årets utelivsnykommer».

Golfreportasje v/ Ole-Einar Andersen

NB: For dere som leser dette i tide før myldremiddagen mandag 4. februar kl. 16.30, minner vi om at den er sponset av Salma Norge, og at det står ovnsbakt/stekt laksefilet på menyen! Sunn, god og rimelig (30 kroner) mat, og kjempebra måltidsfellesskap på tvers av generasjoner! Kom, da vel! De’ e’ triveli’ i Metodistkirka, sjø!

Og:  Søndag 10. februar kl 11.00 feirer vi «#Gudstjeneste i urfolks tegn»! Den samiske metodistpresten Yngvar Ruud preker. Musikk av henning Sommerro og John Pål Inderberg!

 

 

 

 

 

 

 

Gudstjenesten 27. januar ble et flott møte med vårens tre konfirmanter. «Undring» var tema for gudstjenesten som gikk rett på sak med spørsmålet: «Hvem er jeg?» Og (spoiler-alert!) vi gikk fra kirken med klar beskjed om at Gud jubler for meg/deg/oss – uansett!

Vi var omkring 40 i kirken på gudstjenesten som ble ledet av Sylvi Larsen Strømme, og hvor vårens konfirmanttrekløver deltok aktivt-  også i prekenen. Thorvald (Nørsett) spilte gitar til salmer og preludium/postludium. Dinah (Burkeland) deltok i lovsangsgruppe. Sammen med Jonathan (Kindberg) tente hun også lys i lysgloben under forbønnen og tok opp kollekt. Og alle tre deltok i prekenen sammen med Sylvi. En super opptakt til selve konfirmasjonsgudstjenesten lørdag 1. juni!

(NB: du kan klikke på hvert enkelt foto for å se det i større format!!)

Hvem vi er, var også tema for samtalen med barna. Kofferten inneholdt søndag mange babydukker, kliss nakne. Tilsynelatende veldig like, men noen forskjeller i hår, nese og ører. Slik alle virkelige babyer er fra fødselen av – før vi kler på dem og før de utvikler tydeligere personligheter.

Prekenen ble innledet med en samtale/intervju mellom de tre konfirmantene og Sylvi, slik at vi ble litt bedre kjent med hver enkelt av dem og hvem de er. Så fortsatte prekenen som en slags «konfirmasjonstime», hvor Sylvi delte tanker som også har vært tema i konfirmasjonsundervisningen.

«Hvem er jeg?», er et av livets store, eksistensielle, utfordrende og vanskelige spørsmål, sa Sylvi. Hva er det egentlig som konstituerer «meg»? Hvor mye er arv/gener, hvor mye er miljø/påvirkning? Forskere er uenige, og det kan være individuelt. Men vi ser, forstår og definerer oss ofte i relasjoner og forhold til andre mennesker og aktiviteter/interesser. Vi eksisterer ikke i et vakuum. Vi lar oss påvirke av andre, bevisst og ubevisst. Men hvis vi prøver å skrelle vekk slik påvirkning; se bort fra familie, venner, kolleger og yrke, hvem er vi da?

– Som kristne kan vi trygt støtte oss til vissheten om at vi er Guds barn, fastslo Sylvi. Vi er ulike, unike og noe stort, skapt i Guds bilde og elsket av ham, akkurat slik som vi er! Uansett hvem vi er; uansett hvilket selvbilde vi har og uansett hva andre måtte mene om oss. Vi står i en gudsrelasjon, og kan «speile oss» i Gud. Det må være trist å svare på spørsmålet om «hvem er jeg?», uten å ta med Gud, mente hun.

– Gud ser deg/meg som den jeg/du er, og han jubler over oss i fryd, sa Sylvi og siterte til slutt et bibelvers som også konfirmantene har samtalt om:

Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd. (Sefanja 3,17)

Og det kan vi saktens (for)undre oss over, men sånn er det!

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

 

.

 

 

 

Hva assosierer du med sushi, cider, kirke, taco, fanta, korps, tennis, fotball, dataspill, bibel og Netflix? Kan svaret være noe annet enn konfirmanter? Sikkert, men i dette tilfellet dreier det i alle fall om vårens metodistkonfirmantkull i Trondheim, Dinah, Jonathan og Thorvald. Søndag 27. januar er de ansvarlige for gudstjenesten – og den bør du få med deg.

Selve «dagen», konfirmasjonsgudstjenesten, er først lørdag (nb: merk dagen) 1. juni, men allerede førstkommende søndag (27. januar) vil de tre altså sette sitt preg på gudstjenesten vår. Dinah (Burkeland) er av kjent trondheims-metodistfamilie, det samme er Thorvald (Nørsett). Jonathan (Kindberg) har kortere fartstid i Trondheim, men hans mor Tamisha er metodist fra Karibien. Familien Kindberg består ellers av far Jonas og lillebror Noah. De flyttet til Trondheim fra Sverige for ikke så veldig lenge siden, men er blitt blant våre aller mest trofaste kirkegjengere.

10 på kulhets-skalaen

Hjemmesiden har intervjuet konfirmant-trekløveret, slik at vi alle kan bli litt mere kjent med dem. Alle tre sier at «familietradisjon» er hovedgrunnen til at de konfirmerer seg i Metodistkirken. Det hindrer ikke at de på en «kulhets-skala» fra 1-10 gir metodistisk konfirmasjon en 10-er og full score. En forestående konfirmasjonstur til London bidrar sterkt til den høye scoren. Dessuten skal det nevnes at både Synnøve (Sivertsen) og Sylvi (Larsen Strømme) som har ansvaret for konfirmasjonsundervisningen, var tilstede da svaret ble avgitt… J

Inspirerende gjeng

– Årets konfirmantkull er et herlig trekløver. De kjente ikke hverandre særlig godt på forhånd, og er veldig forskjellige, men utviklet seg fort til å bli en fantastisk flott gruppe. De er rett og slett inspirerende å være sammen med, sier Sylvi og Synnøve,  – vi kan komme litt stresset og slitne, men etter en time med disse ungdommene er alt helt greit, forteller de.

– Det er selvfølgelig et ansvar å være de som skal gi konfirmantene enda bedre forståelse av kristen tro og metodistkirkens lære. Vi er borti mange vanskelige, store og eksistensielle tema knyttet til både tro, tvil og dagligliv. Ikke alt er like lett å snakke om, heller, men vi har allerede hatt mange flotte samtaler. Dette er åpne, tillitsfulle og engasjerte ungdommer, som har mye å by på. Og så blir vi jo så utrolig glade i dem, sier Sylvi og Synnøve som begge er erfarne lærere/pedagoger – som selv har hatt konfirmanter for ikke så mange år siden.

Vi spør og de svarer

Alle de tre konfirmantene satser mye på skolen, og det preger mye av hverdagen. De opplever at arbeidspresset innimellom kan bli i største laget. Likevel finner de tid til opptil flere aktiviteter.

– Hva driver du med på fritiden?

Thorvald: Korps, band, 4H, sove og se Netflix. Dinah: Spille fotball, se på fotball og slappe av.  Jonathan: Spille tennis og dataspill

 

– Hvilke to egenskaper vil du beskrive deg selv med?

Jonathan: Snabb (rask) og rolig (morsom). Dinah: Glad og utålmodig. Thorvald: Snill og flink på skolen

 

– Hvis du kunne velge drømmeyrket ditt, hva ble du da?

Thorvald: Jeg er glad i å lage mat, så kanskje noe innenfor det. Men det er vanskelig å velge, jeg har egentlig mange ideer. Dinah: Vet ikke, men jeg skal i alle fall bli rik! Jonathan: Jeg har tenkt på det, men vet ennå ikke. Det er jo så mange muligheter.

 

– Hva er favorittfargen din?

Dinah: Grå og hvit Thorvald: Blå, svart, grå Jonathan: Oransje

 

– Hva er favorittmaten din?

Jonathan: Sushi Dinah: Taco og hjemmelaget pizza Thorvald: For eksempel sushi, men det er veldig mye som er godt.

 

– Og favorittdrikke?

Dinah: Coca Cola Jonathan: Fanta exotic Thorvald: Cider og (skikkelig) ingefærøl

 

– Er det én bibelfortelling dere særlig liker?

– Ikke én fortelling, men flere fine bibelvers som vi har slått opp i timene, svarer de tre. For eksempel en time som handlet om å «speile seg i Gud». Da slo vi opp og leste hva Gud sier til oss i:

Salme 139, 2-6:

2 du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker.

3 Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier.

4 Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut.

5 Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg.

6 Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.

 

Josva 1, vers 5 og 9:

5 Så lenge du lever, skal ingen kunne holde stand mot deg. Jeg vil være med deg slik jeg var med Moses. Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke. 9 Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.»

 

Sefanja 3,17: 

17 Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd.

 

Intervju og foto v/ Ole-Einar Andersen

 

 

 

Slik Jesus gjennom «vinunderet» i Kana sikret at bryllupsfesten kunne fortsette, slik må vi som kristne gjøre vårt for at festen kan fortsette – at krukkene er fulle og at vi deler Guds lekenhet, glede og sjenerøsitet med andre, sa sokneprest April Maja Almaas i sin preken på gudstjenesten søndag 20. januar. 

 På denne siste søndagen i Bønneuka, feiret vi vår årlige og meget tradisjonsrike felles gudstjeneste med Ilen menighet, og i år var det vår tur til å få besøk av vårer lutherske venner.  Gudstjenesten, som samlet 33, var godt planlagt og ledet av Anne Jorunn (Midtkil). Ernestina (Osei) leste en av dagens tekster. Vi feiret nattverd, og under kirkebakkekaffen etter gudstjenesten var det god summing på tvers av konfesjonene.

 Sokneprest April Maja (Almaas) er en gammel kjenning og venn av oss metodister, men da som prest i den anglikanske menigheten i Trondheim. Nå var det godt å se og høre henne igjen, denne gang som luthersk prest. 

«Hvem tror du Gud er?», spurte hun i sin tekstmeditasjon som tok utgangspunkt i bibelfortellinger(  Johannes 2:1-8) om Bryllupet i Kana.– Det spørsmålet er hovedtema for denne delen av Kirkeåret, Åpenbaringstiden. Hvem er egentlig denne Immanuel («Gud med oss») som vi nettopp har feiret fødselen til? Og hva har han å gjøre med oss?  

Oppgjør med Santa Claus-gudsbilde

– Hva er ditt Gudsbilde?, utfordret April, og viste til at hun i arbeidet med konfirmanter ofte får beskrevet Gud på måter som får henne til å tenke på den amerikanske julesangen «Santa Claus is coming to town». En fengende melodi, men egentlig en «ekkel» tekst:

– You better be good! You better not cry! 

You better not pout! I’m telling you why: 

Santa Claus is coming to town”.  

Og det blir bare verre, påpekte hun: 

«He knows when you are sleeping. He knows when you’re awake.

He knows if you’ve been bad or good, so be good for goodness sake!” 

 – Det er så trist å tenke på at mange folk sliter med et Gudsbilde som ligner denne manipulerende og dømmende julenissen, sa April, – men det er absolutt ikke Gudsbildet vi finner i dagens tekst om Jesu første mirakel; og da han reddet festen ved å gjøre vann om til vin, understreket hun. 

 Okey, mamma. Her har du vin! 

Vinmangelen som oppsto i bryllupet i Kana var total krise for bryllupsverten. Maria, Jesu mor, visste at bare én person kunne redde verten fra skammen og sørge for at festen kunne fortsette. Derfor henvendte hun seg diskret til sønnen sin. Men Jesus ville ikke foreta et improvisert «talent show» foran alle gjestene. Hans tid var ennå ikke inne. Å utføre et mirakel i dette bryllupet ville «slippe katta ut av sekken». Jesu spesielle identitet ville blitt avslørt.  Derfor svarte han ganske skarpt:Kvinne, hva har det å gjøre med meg?  

Men Maria ga seg ikke. Mot Jesu ønske tilkalte hun tjenerne og ba dem gjøre det Jesus ba dem om.

– Jesu mor satte sønnen i en av de pinlige situasjonene hvor han kom til å se tåpelig ut dersom han ikke gjorde noe. Derfor gjorde han det, og det til gagns, poengterte April.

Han sørget ikke bare for en akseptabel menge vin. Han nøyde seg ikke med rikelig heller. Jesus så seg omkring og fikk øye på de store vannkrukkene som ble brukt til de jødiske renselsesritualeneog ba om at de ble fylt med vann.

– Det er som om Jesus sier: Okey, mamma, du vil jeg skal lage vin? Her har du vin! 

Jesus er lekende og «skandaløs» . Han lager en mengde vin – tilsvarende langt over 300 av vår tids vanlige vinflasker. Ikke hvilken som helst vin, heller, men av ekstraordinær kvalitet. 

Jesus redder dagen, og festen kan fortsette og fortsette og fortsette, sa April. 

Fyll krukkene!

Dette var det første tegnet Jesus gjorde, men hva er et tegn? Et tegn kan avdekke det som er skjult. Det peker vekk fra seg selv og mot noe større. Et tegn kan være en åpenbaring som viser oss hvor vi skal gå. 

–Jesus avdekker det usynlige, hellige mysterium som er Gud. Og i dagens tekst viser Jesus oss at Gud er leken og sjenerøs, sa April.

Det er så mye urett og nød i verden i dag. Så mange mennesker som pusher seg til det ytterste i frykt for å bli dømt av de rundt seg. Så mange ensomme mennesker med hundrevis av “likes”, men veldig få virkelige, faktiske forbindelser og vennskap. På grunn av sosiale medier er vi samtidig både mer globalt forbundet og lokalt isolert enn noensinne. Teologisk fakultet ved Harvard-universitetet publiserte nylig en rapport om det åndelige livet til folk under 45 år. Studien signaliserte en ensomhets-epidemi. Mennesker trenger ansikt-til-ansikt-kontakt og levende fellesskap. Et forslag i Harvard-studien er å “redde verden ved å ha en fest”.

– Ja, hvorfor ikke?, var sokneprest April Maja Almaas’ svar og oppfordring: – Som kristne vet vi at vi ikke er alene. Vi vet at Gud er med oss, også med sin lekenhet, gled og nåde. La oss derfor i dette året gjøre vårt til at festen fortsetter, at krukkene er fylt, at Guds glede inni oss er delt med andre.

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen