Søndag 5. juni, 1. pinsedag, er det konfirmasjonsgudstjeneste, og hjemmesiden har intervjuet årets to konfirmanter, Eira Halvorsen og Sigrid Nørsett. Med en snittscore på 9 av 10 mulige poeng, er årets to konfirmanter veldig fornøyde med konfirmasjonstiden sin. Og begge trives på TikTok…Kom til kirken og gjør dagen til en god opplevelse og godt minnefor de to!
Sigrid er datter av Sven og Kristin Nørsett. Eira er datter av Solveig (Andersen) og Tarje Halvorsen. De har begge både fulgt konfirmasjonsforberedelser i sine lokale menigheter i Den norske kirke, og ekstra «metodist-forberedelser» med vår prest Christina Thaarup og Ellisiv Sivertsen som medhjelper.
Dette bildet ble tatt da de kommende konfirmantene ble presentert på samlingsdagen i august i fjor. Vi se fra venstre medhjelper Ellisiv Sivertsen, Eira Halvorsen, prest Christina Thaarup og Sigrid Nørsett.
Hjemmesiden har stilt Sigrid og Eira de samme 10 spørsmålene, og under et lite knippe bilder av dem, finner du deres svar:
1) Hvor kul/grei/interessant har konfirmasjonstiden vært på en skala fra 1- 10?SIGRID: 10 fordi vi har spist sushi og masse annen god mat og dratt til London!
EIRA: 8
2) Hva er ditt beste minne fra konfirmasjonsforberedelsene?EIRA: Mitt beste minne fra konfirmasjonsforberedelsene er da vi reiste til London. Det var en veldig fin og lærerik tur.
SIGRID: London-turen. Spesielt å se på Mamma Mia musikal!
3) Hvorfor velger du å bli konfirmert i Metodistkirken?SIGRID: Fordi det er masse hyggelige folk her og en veldig flink prest. Og jeg hadde veldig lyst til å dra til London!
EIRA: Jeg velger å bli konfirmert i metodistkirka fordi jeg er døpt der, og fordi det er den kirka jeg føler mest tilhørighet til.
4) Har du rukket å finne deg et favoritt-bibelvers?EIRA: Nei, det har jeg ikke.
SIGRID: Nei, tror ikke det, men det er mange fine.
5) Hvordan vil du karakterisere deg selv med 3 ord?SIGRID: Snill, ærlig og glad i dyr.
EIRA: Omsorgsfull, følsom og skolenerd.
6) Og hvordan tror du dine beste venner vil karakterisere deg med 3 ord?EIRA: Ubestemt, omsorgsfull og hyggelig.
SIGRID: Blid, åpen og morsom/rar på en god måte.
7) Hva er favorittfaget og hva er kjedeligste fag på skolen?SIGRID: Sal og scene er det beste og et fag jeg misliker litt er engelsk.
EIRA: Favorittfaget mitt på skolen er gym og spansk, det kjedeligste faget på skolen er engelsk
8) Hvis du fikk velge drømmeyrket ditt nå. Hva ville du valgt?EIRA: Jeg aner ikke og jeg har ingen peiling på hva jeg vil drive med når jeg blir eldre.
SIGRID: Jeg vet egentlig ikke, men når jeg var liten ville jeg bli sangstjerne.
9) Hvilke hobby/fritidsinteresser har du?SIGRID: Jeg går på dans, sang og 4H, også liker jeg veldig godt å ri og være med dyr.
EIRA: På fritiden spiller jeg fotball. Mye av tiden min går på fotballbanen, men når jeg ikke er der, er jeg med venner.
10) Hvilke sosiale medier er du på – og hvilken bruker du mest tid på?EIRA: De sosiale mediene jeg er på er TikTok, snapchat og instagram. Det jeg bruker mest tid på er TikTok. Jeg bruker aaaalt for mye tid der.
SIGRID: Snapchat, instagram, TikTok og vsco. Jeg bruker desidert mest tid på TikTok. Tiden kan gå veldig fort når man scroller på TikTok.
1. pinsedag er jo i utgangspunktet en av årets store kirkelige festdager, og med konfirmasjon blir det ekstra stas. Derfor oppfordrer vi alle som kan, til å komme til kirken på søndag, og bidra til at konfirmasjonsgudstjenesten blir et god opplevelse og fint minne for Sigrid og Eira!
Denne oppfordringen kom vår prest Christina Thaarup med før pinse i fjor. Den gjelder fortsatt, og tåler å gjentas! Christinas tanker om kjærlighet og sløseri har også ført til en salme, som gjengis til slutt! Velsignet pinse til alle!
Kjærlighetens sløseri – TANKER MELLOM PÅSKE OG PINSE
Påsketiden i kirkeåret er akkurat slutt. Nå står pinsen står for døren med Helligånden, kirkens bursdag og Guds folk som virker og er til i Guds verden. Samtidig som vi går inn en ny tid i kirkeåre, lever vi bestandig i påskens lys og hverdag. Hver søndag, uansett tid på kirkeåret, er en påskedag, er Herrens oppstandelsesdag. Hvordan da ta med oss påsken mer inn i hverdagen og også med inn i pinsen? Kanskje gjennom denne hverdagstanken: La oss sløse med kjærligheten!
Nå er sløseri ikke vanligvis et ord som forbindes med noe positivt. I en ordbok jeg fant på nettet forklares sløseri som «ødsling og uvettig bruk.» Synonymer for sløseri blir ikke akkurat bedre for det er blant annet ord som «kaos, lettsindighet, rot, sjuskeri og slapphet.»
Hvorfor da sette sammen kjærlighet og sløseri? Hva skal det si oss? Her må jeg dele hvordan denne tanken kom til meg.
Det gjorde den da jeg leste en bok, og fikk nye perspektiver og tanker av det. Det er for øvrig veldig sunt. Både å lese bøker og å få nye perspektiver og tanker.
Boken jeg leste heter «Leva eller överleva – om kunsten att släppa taget» av Gøteborgs pastor Robert Eriksson. Jeg leste den i løpet av fasten sammen med fine folk jeg er i en online, nettbasert, bokklubb sammen med. Det kan for øvrig varmt anbefales. Både å være i bokklubb og også å prøve det på nettet.
Et kapittel i boken handlet om sløseri. Jeg forventet at jeg nå skulle lese noe om hvordan jeg kan sløse mindre i hverdagen, ta bedre vare på Guds skaperverk. Noe sånt. Men det handlet det overraskende nok ikke om. Det handlet i stedet om å sløse. Sløse mer. Sløse, ødsle med kjærligheten.
Som denne kvinnen gjør det i Matteus evangeliet 26,6 – 13: Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»
Hendelsen beskrevet her i Matteus evangeliet skjer rett før Jesus feirer det siste påskemåltidet sammen med vennene sine. Hans siste tid har kommet. Han vet det. Vennene vet det ikke enda. Vi vet ikke om kvinnen visste det. Vi vet kun ut fra teksten at hun velger å se stort på alle sosiale regler og forventninger og gjør det hennes hjerte har overbevist henne om å gjøre: vise Jesus stor kjærlighet. Uten å forvente noe igjen. Hun gir kjærlighet for kjærlighetens skyld. Hun sløser med det fineste hun har. Og Jesus tar imot det. Tar imot henne og hennes gave. Og forsvarer henne overfor vennene når de ikke skjønner hvilken stor kjærlighets gave de presis har vært vitne til og hvor mye den betyr for ham. Ber til og med alle om for alltid å minnes henne og hennes gjerning når evangeliet forkynnes. Det er store ord fra Jesus. Hvordan tar vi dem med oss videre? Hva er det egentlig Jesus ber oss om å minnes? Kan det ha med mer enn ordene å gjorde? Enn handlingen? Kanskje dette minne krever at vi tar inn alle våre sanser?
For tenk om… Tenk om duften fra oljen hun salvet Jesus med fremdeles kunne duftes da han hang på korset? Tenk om duften av kjærlighetens sløseri var med ham, inkarnasjonen av kjærlighetens sløseri, midt i lidelsene og inn i hans død? Da døde han ikke alene på korset. Da var kjærligheten der, da kjærligheten døde. Og kjærligheten var der, da kjærligheten sto opp igjen.
Påsken budskap er jo nettopp dette: Kjærligheten gir alt for kjærlighetens skyld, så livet alltid vinner over døden, lyset alltid er sterkere enn mørket og håpet alltid det bærende i livene våre og ikke håpløsheten. For kjærligheten, Jesus Kristus Guds Sønn, vår Herre og Frelser, har overvunnet alt for vår skyld, for kjærlighetens skyld før enn vi har bestemt oss for om vi vil ta imot ham eller ikke, ta imot kjærligheten eller ikke. For et sløseri påsken egentlig er. Et kjærlighetens sløseri. Og det tror jeg er presis det Gud Fader, Gud Sønn og Gud Helligånd alltid har tenkt påsken skal være og er. Det står oss helt fritt å ta imot denne uendelige kjærlighetsgave. Gjør vi det, åpner vi oss selv opp for muligheten å også kunne sløse med kjærligheten. Både ved særlige tilfellen, som kvinnen i bibelteksten som oppsøker Jesus i den helligste av alle uker, påskeuken, for å gi han det dyrebareste hun har. Og i hverdagens små lysrom der et «jeg elsker deg, du er den fineste jeg vet om» kan komme som en uventet kjærlighets erklæring for den som den tar imot ordene og være helt rett å gi for den som deler dem der og da. Midt i hverdagen. Et hellig glimt av kjærligheten i et øyeblikks sløseri av kjærlighet.
Har du tenkt på at av alle de forskjellige tilfellene og hendelser i livet er det særlig et tidspunkt hvor vi sløser med kjærligheten og samtidig ønsker vi hadde gjort det oftere mens det enda var tid å gjøre det, nemlig til en begravelse eller en bisettelse. Sløseriet tar nesten ingen ende. For det er så mye å si, så mye kjærlighet å gi og det blir så lett og samtidig så utrolig tungt å tenke: sa jeg det til deg da du levde? Eller sparte jeg på ordene, på handlingene, på kjærligheten fordi det var jo bare hverdag og livet rullet på?
Pinsen ligger rett foran oss. Søndag 5. juni er 1. pinsedag. Og med den, påminnelsen om Helligånden alltid er ved vår side, som vår veileder, vår hjelper og vår venn. Kanskje vi denne pinsen skulle be Helligånden om hjelp. Om hjelp til å bli bedre til å sløse med kjærligheten. Både til hverdag og til fest. Både på fjellet og i dalen. Sløse med kostbar krukke og dyrbar olje. Sløse med ord og handlinger. Sløse med kjærligheten. Uten at det på noen måte gjør orden, handlingene, krukken eller oljen mindre verdt fordi vi sløser med dem. Nei, nettopp fordi at jo mer vi sløser med kjærligheten, jo mer kjærlighet er det å sløse med. Jo mer vi elsker, jo mer kan vi elske. Det er kjærlighetens mysterium. Det er kjærlighetens nåde. Den tar aldri slutt.
Pinsen er snart her. Helligånden og den kristne menighetens tid.
«Gode Helligånd lær oss å sløse med kjærligheten som kvinnen med oljen gjorde det. Lær oss å leve i og utfra påskens kjærlighets sløseri som Jesus rekker imot oss med åpne armer. Lær oss at kjærlighetens sløseri også er en hverdagstanke, er vårt hverdagsliv.»
Med ønsket om en velsignet pinse til oss alle,
Pastor Christina
Og her er salmen som Ole-Einar (Andersen) ble inspirert til å skrive etter å ha lest Christinas oppfordring om å sløse med kjærligheten:
LA OSS SLØSE MED KJÆRLIGHETEN
Salme av Ole-Einar Andersen (2022)
Melodi: Ole-Einar Andersen
La oss sløse med kjærligheten! Den har dårlige levekår
i en røff og konfliktfylt verden, hvor kynisme og falskhet rår.
Mørke krefter må konfronteres skal Guds nåde få gjennomslag.
La oss hemningsløst gi og sløse med Guds kjærlighet hver en dag!
La oss sløse med kjærligheten! Kast all nøkternhet over bord.
Øs Guds kjærlighet over alle, gjennom handlinger og i ord.
Jesus utfordret konvensjoner, møtte motstand og sure blikk.
I hans spor skal vi følge etter, tåle fordommer og kritikk!
La oss sløse med kjærligheten og la håpslyset stråle slik
at det avdekker all salgs urett, vold og overgrep, hat og svik.
For det lyset er livets kilde, og Gud satser på at vi vil
være prismene som lar lyset skape regnbuens fargespill.
La oss sløse med kjærligheten! La oss male med Guds palett.
Den har rikere fargeskala enn all kunst som til nå er sett.
For Guds kjærlighet er for alle; hver og en er fullt inkludert.
Det er kjernen i Jesu budskap: du er elsket og akseptert.
La oss sløse med kjærligheten, løse oppdraget som vi fikk:
fremme gudsriket i vår verden, skape hellige øyeblikk.
La oss vidåpne våre hjerter, la oss vidåpne våre sinn,
la oss vidåpne våre dører slik at alle får slippe inn.
«Vi deler det vi har, og ikke det vi har til overs!» Med dette sitatet fra den cubanske nasjonalpoeten José Marti, avsluttet LO-leder John-Peder Denstad sin hilsen og appell under gudstjenesten i kirka vår 1. mai. Han uttrykte også «dyp respekt for solidariske handlinger av nasjonal betydning, som er knyttet til Metodistkirka i Trondheim».
Menigheten vår hadde invitert LO-lederen i anledning av at arbeidernes internasjonale kamp.- og solidaritetsdag i år falt på en søndag; en invitasjon han satte stor pris på. Og han kom til en menighet som satte pris på besøket.
– Vi i Folkets Hus har i mange tiår vært naboer med dere i Metodistkirka, sa Denstad og takket for invitasjonen og en spesialomvisning for et par uker siden, som var hans første besøk i kirka vår.
Metodistkirken og Folkets Hus er med glans de to eldste av «aktører» rundt Lilletorget / Cicignonsplass. Vår menighet ble jo stiftet i 1881, mens planene om Folkets Hus oppsto i 1898.
– Men grunnlaget for dagens Folkets Hus var arbeiderbevegelsens kjøp av daværende Grand Hotel, etterfulgt av oppkjøp av naboeiendommer. Etter to verdenskriger, kunne Arbeidernes Økonomiske Fellesorganisasjon invitere til innvielsesfest av Folkets Hus, 27 år etter at byggeplanene oppsto, fortalte Denstad. Folkets Hus, som dekker store deler av kvartalet mellom Lilletorget og Olav Tryggvasons gate, var da det sto ferdig det største bygget som var oppført i Trondheim. Prislappen av 4,8 millioner kroner, hvorav hele 1,3 millioner var skaffet til veie gjennom ordinær og ekstrakontingent av fag- og partiforeninger i byen.
1. mai en kraftsamling
Denstad viste i sin appell til at det i år er 133 år siden Den andre internasjonalen erklærte 1. mai som arbeiderklassens internasjonale demonstrasjonsdag for åttetimersdagen.
Da var det normalt med 16 timers arbeidsdag, og det fantes ingen trygdeordninger og ikke noe arbeidervern og rettsvern, sa LO-lederen og viste til at arbeiderbevegelsens internasjonale motkrav var «8 timers arbeidsdag, 8 timers fritid, og 8 timers hvile».
Også i Norge var dette et krav, men det skulle gå 30 år før kravet ble oppfylt. Presset av en sterk arbeiderbevegelse innførte den norske Venstre-regjeringen loven om åtte timers arbeidsdag i 1919. ( 2. mai 1918 aksjonerte mange industriarbeidere, også i Trondheim, med å forlate arbeidsplassene etter åtte timer.
– 1. mai-dagen er derfor en påminnelse om, og en kraftsamling for arbeidsfolks og fagbevegelsens tidløse klassekamp, sa Denstad og viste til kampen for landsomfattende, kollektive tariffavtaler, arbeidervern og arbeidstidsordninger som ivaretar folks helse, faste ansettelser, en sterk og solidarisk velferdsstat og kampen for arbeidermakt, internasjonal solidaritet og mer demokrati i samfunns- og arbeidsliv. (tanker som til dels har gjenklang i Metodistkirkens sosiale prinsipper, red.anm).
Denstad viste også til at årets 1.mai-fering skjer med Ukraina-krigen som dystert bakteppe med krig og menneskelig lidelse. – LO fordømmer Russlands invasjon og okkupasjon av Ukraina, fastslo Denstad og erklærte at den russiske krigføringen er et grovt brudd på Folkeretten og på Ukrainas nasjonale suverenitet og selvbestemmelsesrett. – Vi krever, på linje med internasjonal og europeisk fagbevegelse umiddelbar tilbaketrekking av de russiske styrkene, sa han.
Dyp respekt
– LO i Trondheim og omegn har dyp respekt for den historiske praksis gjennom solidariske handlinger av sosial betydning, som er knytta til Metodistkirka i Trondheim, sa Denstad. Han viste til at metodistkirken var stedet for det første samepolitiske møtet i Norden, 6. februar 1917, og at jødene i en periode under andre verdenskrig fikk ha hemmelig synagoge på kirkeloftet, og at synagogens Torarull og andre liturgiske gjenstander ble oppbevart i kirken under hele resten av krigen. At kirka også ble brukt til å huse tvangsevakuerte fra Finnmark i 1944/45 hadde han også merket seg.
– Og i dag er dere tydelig på å anerkjenne LGBT-folk sine selvfølgelige rettigheter og plass på alle nivå i kirke og samfunn, og støtter deres kamp for likeverd og respekt. Alt dette er klare solidariske handlinger, av nasjonal betydning, som dere har stor grunn til å være stolte av, sa LO-leder John-Peder Denstad og ønsket oss en fortsatt fin 1. mai-feiring. Før han måtte haste videre til andre arrangement på en spesielt travel dag, ble Denstad overrakt et puslespill med 1000 brikker som viser kirka vår; så har de noe å pusle med i kaffepausene på Folkets Hus!
Etter LO-lederens appell sang vi arbeidersangen «I det ene lille ord» (fra 1974) av sangforfatteren og komponisten Dagfinn Rimehaug. En sang som også kan synges som en salme – og det gjorde vi:
I det ene lille ord er gjemt vår store sak.
Ordet gir oss styrke til å ta et tak.
Intet annet ord i verden gir oss mot og tro
Slik som dette ene lille, varme ord.
:/:Dette lille varme ordet – solidaritet:/:
Våre mødre løftet fanen, kjente ordets makt,
Dette lille ordet, skarene i takt.
Sult og savn ble aldri glemt, men ordets varme glød
Fikk dem til å reise seg mot tvang og nød.
:/:Dette lille varme ordet – solidaritet:/:
Skal vår verden enes da må dette lille ord
Bli det ord som samler alle på vår jord.
Solidariteten spreder varme over alt –
Gode varme hender der det før var kaldt.
:/:Dette lille varme ordet – solidaritet:/:
1. mai i kofferten
I sin «barnestund» fant prest Christina Thaarup en pose med gullmynter i kofferten. De brukte hun til å illustrere rettferdig fordeling av goder og retten til lik betaling for likt arbeid uansett kjønn og hudfarge. Hun understreket også verdien av ubetalt, frivillig arbeid og dugnad hvor alle bidrar til fellesskapet.
Også i sin preken, knyttet til bibeltekstene fra 2 Mosebok 2,23–25;3,7–10 (utferden fra Egypt) og Matteus 20,25–28 (om , formidlet Christina hvordan kristne tanker og refleksjoner rundt frigjøring og opp brudd, og tjeneste framfor maktbruk, har relevans for 1. mai – og omvendt.
Gudstjenesten ble avsluttet med sangen «Kringsatt av fiender» som med krigen i Ukraina på tragisk vis har fått forsterket betydning. Prest Christina understreket løftet og håpet som særlig siste verset i den sterke teksten uttrykker:
Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.
Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen –
som om vi bar et barn
varsomt på armen!
En sterk avslutning på en meningsfull, engasjerende og utfordrende gudstjeneste.
Ved inngangen fikk de som kom til gudstjenesten 1. mai et ark med disse opplysningene knyttet til Trondheim menighet:
I år er 1. mai på en søndag, og på gudstjenesten vår får vi en hilsen / appell fra LO-lederen i Trondheim, John-Peder Denstad. Forbindelsene mellom kirkesamfunn som Metodistkirken og 1. mai, arbeidernes kamp for rettigheter og bedre sosiale kår er historisk langt tettere enn det vi oppfatter i dag, skriver eksil-Trondheims-metodisten Eystein M. Andersen i en artikkel om «Kirken og 1. mai» på hjemmesiden vår!(denne saken er en «reprise» fra 1. mai 2020 og 2021 – men like aktuell i 2022)
Artikkelen er basert på kåseri og 1. mai gudstjenester som Eystein har holdt i Metodistkirken i Skien, første gang i 2016. Vi takker Eystein for at han deler denne verdifulle innsikten med oss!
Arbeiderpartilederen og statsminister og trønderen Johan Nygårdsvold (1879 – 1952) har siden 1986 stått foran kirken vår.
KIRKEN OG 1. MAI
Kjære Gud, når du med kjærlighet formet oss fra jordens støv, blåste du livspusten inn i oss og ga oss arbeid og mening med livet. Du plasserte Adam og Eva i Edens have for å skjøtte den. Du ga hver enkelt av oss nådegaver og omsluttet oss med din nåde.
Gjennom vårt arbeid gjorde du oss til medskapere sammen med deg, slik at vi skaper den verden vi lever igjennom vårt arbeid. Du ga verdighet til vårt arbeid ved å sende din Sønn til å arbeide med oss.
Ved vårt arbeid, beriker du verden.
Ved vårt arbeid, kan vi høste fruktene av skapelsen.
Ved vårt arbeid, finner vi retning og mening.
Ved vårt arbeid, sikres våre familier.
Vi takker deg Gud for å sørge for en rik variasjon av nådegaver og arbeid og for å velsigne oss gjennom vårt arbeid.
Vi takker deg for at vi kan samles i ditt navn og minne oss på at vi gjennom vårt arbeid og våre nådegaver er medskapere i verden. Må du velsigne samlingen og møte hver enkelt med din kjærlighet og nåde.
(oversatt av Eystein M. Andersen)
Dette er en internasjonal bønn som brukes i United Methodist Church i forbindelse med 1. mai gudstjenester – et fenomen med lange og tradisjonsrike røtter.
Fagforeningene valgte markering av 1. mai for arbeideres rettigheter til minne om de streikende arbeiderne som politiet i Chicago skjøt og drepte 3. mai 1886. Streiken for åttetimersdagen hadde startet 1. mai. Den internasjonale dagen for arbeidere ble første gang markert i Norge i 1890 og forbindes i liten grad med kirkelig innhold i dag. De anti-religiøse sidene av arbeiderbevegelsen har gjort at de kirkelige forbindelsene på flere plan ble visket ut på 1900-tallet, men er nå sakte på vei tilbake.
Man er fremdeles delt i synet på graden av den kirkelige innflytelsen på arbeiderbevegelsen, men at den har vært der er det liten tvil om. 1. mai markeres i en rekke kirkesamfunn over hele verden, også i vår kirke, men er blitt uvanlig og fremmed i Norge. Forbindelsene mellom kirkesamfunn som Metodistkirken og 1. mai, arbeiderenes kamp for rettigheter og bedre sosiale kår er langt tettere enn det vi oppfatter i dag.
Fattige og undertrykte søker styrke i troen
Den kristne troen på og lengten etter en ny himmel og en ny jord har mange avleggere opp gjennom historien. Dette bibelske budskapet om en ny og bedre verden har vært ekstra viktig for samfunnets vanskeligstilte. Det fikk fornyet kraft i Europa og USA fra slutten av 1700-tallet da trangbodde, voksende byer med mye sosial nød skapte et stort politisk og sosialt engasjement. På samme tid ble kristent tankegods mer menneskefokusert og opptatt av å forberede det jordiske for et nytt Jerusalem. Kampen for likhet, fellesskap og solidaritet smeltet i mange sammenhenger sammen med det kristne håpet.
Det er ikke uten grunn at fattige, arbeidere, håndverkere og sjøfolk sørget for bl.a. Metodistkirkens voldsomme vekst på 1800-tallet. De fant seg ofte ikke til rette i de mer tradisjonsbundne og konservative statskirkene. Det var de samme menneskene som var aktive i kampen for rettigheter.
På de amerikanske plantasjene ser vi det samme. Der er koblingen mellom slavens frihetskamp og kristen tro tydelig. Harriet Tubman (1820-1913) illustrerer dette. Hun var presbyterianer og en meget dedikert kristen. Hun var født slave, men rømte som ung voksen og ble aktivist. Hun reddet tusenvis ut av slaveriet og ble en kjent borgerrettighetsaktivist og kvinnesaksforkjemper. Hun var i 2016 foreslått å komme på 20-dollarseddelen i USA, men det ble stoppet av Trump.
Mens vi er på de amerikanske jordene i sørstatene, kan vi nevne at gospelsalmen Bringing in the seaves (Bringe våre nek), skrevet av Knowls Shaw i 1874, er svært utbredt som 1. mai-salme i protestantiske kirker. Den er typisk nok glemt i norsk metodistsammenheng i dag, men den sto i Sions Harpe og ble sunget av generasjonene før oss. Salmen var inspirert av teksten i Salmene 126, 6: Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd.
Metodistkirken og arbeiderbevegelsen
Metodistkirkens grunnlegger John Wesley omtalte seg som «God’s steward for the poor». Hans kristendom var på mange måter en kristendom for fattige og arbeidere. Han ønsket at kirken skulle bidra til å bedre fattiges kår og arbeidsforhold, bl.a. gjennom utdannelse. Han var også motstander av slaveriet. Søndagsskolene fikk stort gjennomslag nettopp i de voksende industristedene. Mye av dette lever videre i Metodistkirkens sosiale prinsipper.
Metodismen hadde den første tiden både i England/USA og Norge et element av protest mot det etablerte der felles kamp for et annet samfunn som beredte grunnen for et nytt Jerusalem sto sentralt. Dette var en type kristendom som fikk stort gjennomslag i industristeder og gruvesamfunn.
Arbeidere som var aktive i menighetene, kanskje startet med søndagsskole, tok med seg erfaring fra kirkene til arbeiderbevegelsen. Det var i menighetene de lærte å holde taler, lærte retorikk, organisering og lederskap, for ikke å glemme musikk. Den tidligere britiske statsministeren Loyd George fra Arbeiderpartiet uttalte på den bakgrunnen at metodistene var de viktigste ledere i arbeiderbevegelsen de første hundre år i Storbritannia. Den tidligere generalsekretæren i Arbeiderpartiet i Storbritannia Morgan Phillips sa at Labour (Arbeiderpartiet) skyldte metodistene langt mer enn marxistene.
Det er f.eks. en gammel tradisjon at lederen av det britiske Arbeiderpartiet leser skriftlesningen i den nærmeste Metodistkirken i forbindelse med partiets årsmøte. Den samme tradisjonen finner vi Danmark. I Australia er Tolpuddleday en årlig markering i regi av LO og Metodistkirken til minne om fagforeningsledere som ble forvist til Australia.
Arbeidere og metodister i Norge
I Norge var det også blant fattige, håndverkere, arbeidere og sjøfolk som kjempet for bedre kår at Metodistkirken slo rot. For eksempel var de 24 første metodistene i Trondheim i 1881 håndverkere og syersker, og slik fortsatte det lenge. John Gorseth (1867-1928) som i 1911 laget døpefonten til kirken var en av de mange håndverkerne i menigheten. Han var treskjærer fra Oppdal, men flyttet til byen med sin kone Serine i 1895 og bosatte seg på Bakklandet. John hadde fått jobb som steinhugger ved restaureringsarbeidene ved Nidarosdomen. John var blant menighetens aktive og trofaste medlemmer, og benyttet seg av sin arbeidsplass og kontakter der for å gi menigheten en ny døpefont. Han brukte hele sin sommerferie og sine kveldstimer i Bygghytten i Nidarosdomen for å hugge menighetens nye døpefont. Det var altså i hardt pressede håndverkermiljø at metodismen først slo rot i Trondheim. Medlemmene bodde i ulike deler av byen; de fleste i byens østlige deler.
Akkurat som i England lærte kirken bort talekunsten, lederskap, organisering og musikk. Johannes Olav Bergersen (1874-1936) er et eksempel. Han ble metodist som ung gutt i Fredrikstad. Der fikk han utviklet sine talenter og talegaver. Han spilte fløyte, malte faner og altertavler. Han livnærte som sagbruksarbeider, men fikk i 1907 sparken etter å ha drevet fagforeningsarbeid. Han ble aktiv i avholdsbevegelsen og Arbeiderpartiet. Der steg han i gradene og ble ordfører i Borge og en sentral person på den moderate siden i arbeider- og fagbevegelsen. Han var også medlem av DNAs landsstyre, og parlamentarisk leder av sosialdemokratene 1922-1927. I 1912 ble han valgt til Stortinget for første gang på grunn av sitt kontaktnett i kirkelige miljø. På tinget fikk han en rekke verv og ble sågar Odelstingspresident 1934-1935. Bergersen la ned en stor innsats på det sosialpolitiske området og ledet sosialkomiteen på Stortinget. Hans kristne livsholdning gjorde ham også til en aktiv fredsaktivist.
Fra historien til menigheten i Trondheim må også kampen for samenes rettigheter nevnes. Det kjente første samepolitiske møtet i Norden fant sted i Metodistkirken i Trondheim i 1917. Det var ikke helt tilfeldig. Statskirken ønsket ikke samepolitiske samlinger velkommen, men samene var vant til å samles i kirkelige forsamlingshus utenfor statskirken. Metodistkirkens nære forbindelser til arbeiderbevegelsen, som også var opptatt av samenes rettigheter, sørget for det praktiske. Møtets kasserer var metodist. Det er også illustrerende at ateisten og arbeiderpartikjempen Martin Tranmæl talte i kirken under møtet uten at det ble stilt spørsmål ved det.
Syngende folk
Både arbeiderbevegelsen og metodistene er syngende folk. Sangen og musikken som ramme om fellesskapet er i hvert fall delvis en arv arbeiderbevegelsen har hentet fra kirkesamfunn som Metodistkirken. Mange av melodiene og tekstene har en felles tematikk rundt kampen for og håpet om et nytt samfunn eller et nytt Jerusalem.
Det er f.eks. interessant å merke seg parallellen mellom Bibelens saligprisninger og teksten i arbeiderhymnen Internasjonalen (tekst av Olav Kringen 1904). Den tidligere omtalte 1. mai-salmen Bringe våre nek handler også om de undertrykte som skal krones med seier. Parallellene mellom den kjente kristne kampsalmen Fremmad Krsti stridsmenn og arbeidersanger som f.eks. Seieren følger våre faner er også slående. De illustrerer godt hvordan også det musikalske vandret fra det kirkelige fellesskapet og håpet og ut i samfunnet.
Måtte Herrens velvilje være over oss! Måtte du fremme våre henders verk, ja, fremme våre henders verk! (Sal 90,17) God 1. mai!
Blir vi frelst ved Jesus liv eller hans død? Er Guds tilgivelse avhengig av tilbakebetaling av gjeld, eller er tilgivelse renspikka nåde? På Langfredag kan vi ha godt av å slite med litt vanskelige spørsmål og tanker. Vi er ikke de første som gjør det. Jesu lidelse og død var jo en skikkelig gåte for de første kristne også. De skjønte ikke hva de skulle tro og tenke etter korsfestelsen. Selv etter at de fikk møte Jesus oppstått, var de forvirret.
til side med «alternative» kristusbilder i tilknytyning til rteportasje fra Link¨poing domkirke
Crucifixion 1946 Graham Sutherland OM 1903-1980 Purchased 1947 http://www.tate.org.uk/art/work/N05774
Crucifixion of Christ
Crete
17th century
The Menil Collection, Houston, Gift of George R. Bunker
Photo: Paul Hester
De vanskelige spørsmålene trenger seg på, og må stadig gjennomtenkes. Måtte Jesus dø fordi en furten, forsmådd Gud skulle blidgjøres? Kan menneskeofring være en del av Guds frelsesplan med verden Hvis det var Guds plan og krav at Jesus måtte dø for at Gud kunne tilgi oss, måtte det være en så brutal død som korsfestelse? Hvor mye lidelse og tortur måtte til for å tilfredsstille hans sinne? Et minimum av piskeslag? Døde Jesus som en soning for våre synder, eller fordi han tirret og utfordret de politiske, økonomiske og religiøse makthavere så kraftig at han til slutt ble ansett som en for stor trussel og destabiliserende faktor for den romerske okkupasjonsmakten?
Forsoning og nytt liv i frihet
Bibelen bruker selv en rekke bilder og metaforer for å beskrive og forklare at forholdet mellom Gud og menneskene ble (blir) gjenopprettet. Synd, soning og sonoffer er bare et av dem. Bildene er ikke entydige, og de er lette å overfortolke. Metaforene kan ta utgangspunkt i offerhandlingene i Tempelet og i jussens forestilling om soning og straff. Men bibelens forfattere sammenligner også Jesu død med løsepenger, som ved frikjøp av slaver og fanger eller nedbetaling av gjeld. Eller de bruker bildet av gjeteren som setter livet til for sauene, vennen som setter livet til for vennene, eller knytter Jesu død til det medisinske begrepet «legedom».
Alt dette er forsøk på å si noe om at Jesu død gir mennesket nytt liv og frihet, og er forsøk på å si noe om det man i teologien kaller «forsoning». Innen teologien finnes en rekke «forsoningslærer»; de kan grovt deles i tre kategorier, men hver av disse har sine igjen mange varianter.
Den objektive forsoningslærens utgangspunkt er at mennesket står i bunnløs skyld til Gud på grunn av arvesynden og dens konsekvenser. Forsoningen har Guds vrede som objekt. Mennesket har syndet grunnleggende mot Gud. Dette kan og vil Gud ikke bare sette en strek over. Han må blidgjøres eller forsones. Men av kjærlighet vil Gud selv sone menneskenes synder og oppheve dommen. Derfor blir han menneske i Jesus. Gud straffer sin sønn med døden, selv om han ikke skylder Gud noe. Gud forsones med seg selv når Jesus dør en universell, evig gyldig offerdød på korset. Alle mennesker kan derfor
Den klassiske forsoningslærens utgangspunkt er døden og ondskapens realitet i verden. Mennesket er underlagt død, forgjengelighet og ufred. Jesu liv og gjerning er av helbredende og dødsoverskridende karakter.
Også i den klassiske forsoningslæren er Jesu død en soningsdød. Viktigere er det likevel at Jesus korsfestes for å beseire døden, synden og det onde. Det er denne befrielsen fra dødens og syndens makt som er grunnlaget for forsoningen med Gud – og ikke motsatt.
I den subjektive forsoningslæren er perspektivet at Gud av kjærlighet sendte sin sønn til jorden med budskapet om forsoning og tilgivelse. Jesus døde ikke for å dempe/mildne Guds vrede gjennom å sone menneskenes synder. Jesu død på korset var den prisen han måtte betale for å forkynne sitt budskap om kjærlighet – et kall Jesus tok helt ut.
Siste ord er sikkert ikke sagt om forsoningen. Den er en del av kristentroens store mysterier, og må stadig gjennomtenkes og nyformuleres.
Redaktøren tar seg den frihet å framheve et bilde. Den kinesiske kunstneres He (James) Qi har gjennom en stor og spennende produksjon billedlagt de aller fleste kjente bibelhistoriene. Bildene hans har fått stort gjennomslag i kirkelig sammenheng over hele verden. (sjekk gjerne hans hjemmeside: He Qi ) Qis framstilling av Jesus er fascinerende; sett gjennom vestlige øyne, har Jesus nærmet et androgynt uttrykk. Qi kombinerer kinesisk maleteknikk med vestlig modernisme. Bildene hans er «flate»; perspektiv skapes gjennom bruk av farger.
Qis skildring av korsfestelsen viser Jesus omgitt av en naken (prostituert?) kvinne, en skadet mann, en kvinne (enslig mor?) med et barn, en fange og en mann som må støttes opp av sin venn. I form av en due svever Den Hellige Ånd over alle disse sårede menneskene mot en klangbunn fra lignelsen om dommen i Matteus 25:34-45.
I et intervju har He Qi fortalt at bakgrunnen for bildet er tre besøk han gjorde i et fattig fjellområde i den sørvestre delen av Kina. Der observerte han at folk av ren nød begikk ulike typer kriminalitet. Noen ble tyver, ranere og prostituerte. «Jeg tror at Jesus hadde spesiell omtanke og omsorg for de fattige og deres liv allerede under sitt eget liv på jorden», sier He Qi og malte sin versjon av korsfestelsen.
Som salme til denne langfredagsbetraktningen, har vi valgt den kjente negro spiritualen
«Were You There When They Crucified My Lord?»
Langfredagsselfie….
Svaret er selvfølgelig nei. Ingen av oss var der, fysisk. Men vi er medlemmer av samfunn og kirke som har fortsatt å drepe sine profeter. Daglig skjer det «korsfestelser» i verden. Flyktninger dør på vei mot drømmen om liv og rettferdighet. Mennesker lider som følge av krig, okkupasjon og folkemord. Barn og kvinner er gjenstand for moderne sexslaveri og menneskehandel. Gamle og unge dør av unødvendig sult og sykdom. Skaperverket trues av menneskeskapte klimaendringer. Marginaliserte mennesker og grupper undertrykkes, trues og trakasseres og tvinges i desperasjon til å ta sine egne liv. Listen kan forlenges.
Er vi der? Nøyer vi oss med å ta selfie?
WERE YOU THERE WHEN THEY CRUCIFIED MY LORD?
Were you there when they crucified my Lord?
Were you there when they crucified my Lord?
Oh! Sometimes it causes me to tremble, tremble, tremble.
Were you there when they crucified my Lord?
Were you there when they nailed him to the tree?
Were you there when they nailed him to the tree?
Oh! Sometimes it causes me to tremble, tremble, tremble.
Were you there when they nailed him to the tree?
Were you there when they pierced him in the side?
Were you there when they pierced him in the side?
Oh! Sometimes it causes me to tremble, tremble, tremble.
Were you there when they pierced him in the side?
Were you there when the sun refused to shine?
Were you there when the sun refused to shine?
Oh! Sometimes it causes me to tremble, tremble, tremble.
Were you there when the sun refused to shine?
Were you there when they laid him in the tomb?
Were you there when they laid him in the tomb?
Oh! Sometimes it causes me to tremble, tremble, tremble.
Were you there when they laid him in the tomb?
Salmen/sangen ble først trykket i salmeboken Old Plantation Hymns i 1899. Originalen omfatter kun langfredagens hendelser. Vers som det under, er eksempel på et av flere senere tillegg. Men som utfordrende langfredagssalme funker den best uten.
Were you there when He rose up from the grave?
Were you there when He rose up from the grave?
Oh sometimes it causes me to tremble, tremble, tremble
Were you there when He rose up from the grave?
NB: VELKOMMEN TIL 1.PÅSKEDAGS-GUDSTJENESTE I KIRKEN KL. 11.00 – OG PÅSKEFROKOST KL. 09.30!!
Det er SKJÆRTORSDAG! God påske, så langt! Her er noen skjærtorsdagsmotiver, og en salme til ettertanke. Salmen «The bread is blessed» er skrevet av salmedikteren Shirley Erna Murray fra New Zealand (som har bakgrunn fra Metodistkirken). Teksten er på engelsk, så gjør gjerne din egen oversettelse til din «preken» eller andakt i dag!
Delingen av brød og vin i Jesu navn, er både en visjon om festen Gud en gang vil stelle i stand for for alle mennesker. Men gudsriket har både en allerede her- og en ennå ikke-dimensjon. Guds utfordring til oss er å virkeliggjøre denne visjonen om plass til alle – allerede nå som et tegn på at gudsriket er virksomt. Ikke noe annet uttrykket bedre hva vi tror på, enn måten vi oppfører oss mot hverandre og mot andre mennesker. Som enkeltpersoner og menighet og kirke.
The bread is blessed
The bread is blessed, the wine is poured:
The joyful feast of Christ our Lord!
You prepare a table before me,
my cup overflows to the brim.
This bread be shared till all have food,
This wine run red for human good.
You restore the spirit within me,
you lead me in pathways to peace.
To each a life, to each a sun,
The way of hope where there was none.
You bring forth the light out of darkness,
you shine through the valley of dark.
Not one be left, not one be lost:
The stone be rolled, the Cross uncrossed.
Your unfailing goodness and mercy
prepare me a room in your house.
The bread is blessed, the wine is poured:
Come share the feast of Christ our Lord!
Come share the feast of Christ!
Vi avslutter skjærtorsdags-illustrasjonene med noen bilder som viser hvilket gjennomslag og nedslagskraft fortellingen om nattverden/det siste måltid har hatt langt utenfor kirkens rom og grenser. Det går selvfølgelig an å la seg ergre over det. Men det går også an å glede seg over at kunstnere og reklamefolk så ofte griper til bibelske fortellinger og motiver for å kommunisere budskap i vår tid. For å forstå/oppleve noe ved disse bildene, kreves det jo at både kunstner og publikum kjenner originalen. Slike kunsteriske uttrykk er derfor en positiv utfordring til kirken – og kanskje kan disse skjeve blikkene utenfra også ha noe å si oss?
HUSK: Vi har gudstjeneste 1. påaksedag kl. 11.00!!
Til menighetene i Norges Kristne Råd sine medlemskirker
Fellesskap og støtte til
flyktninger fra Ukraina
Krigen i Ukraina er nå inne i sin tredje uke, og ødeleggelsene og de menneskelige lidelsene blir verre dag for dag. Mer enn to millioner mennesker har flyktet fra Ukraina siden krigen brøt ut. De fleste av dem er kvinner og barn. Norges Kristne Råd vil uttrykke vår dypeste medfølelse med ofrene for krigshandlingene. Vi deler smerten og sorgen med mennesker som må flykte, blir skadet og som har mistet sine kjæreste. Nå må vi stå sammen og gjøre alt vi kan for å støtte dem.
Be alltid!
Kirker og organisasjoner over hele verden går sammen i bønn for Ukraina.
Vi ber nå alle landets menigheter og kirker til å holde ut i tro og bønn til vår Herre Jesus Kristus som er vår og hele verdens fred, han som rev ned skillemuren, fiendskapet (Ef 2,14).
Be om fred i Ukraina. Husk også på alle andre som opplever krig og konflikt i andre deler av verden. Be for alle som har måttet flykte eller som befinner seg i krig og konflikt. Be om at de beskyttes og får erfare Guds omsorg og trøst gjennom solidaritet og handling fra det internasjonale samfunnet. Be om innsikt, mot og handlingskraft hos politikere og ledere til å velge dialog og til å gå fredens vei og vise vei til rettferdig fred.
Legg til rette for åndelig fellesskap
Ukraina er et åndelig sentrum i Europa og mange flyktninger som er kommet og som kommer vil ha stort behov for kristent fellesskap. Vi ber dere aktivt legge til rette for at flyktninger inviteres til deres gudstjenester og samlinger. Vi oppfordrer dere også til å legge til rette for at de kan bruke kirkene til egne gudstjenester om behovet er der.
Behovet for humanitær bistand er stort
Det er fantastisk å merke givergleden og engasjementet hos nordmenn som vil støtte Ukraina.
Mange av Norges Kristne Råds medlemssamfunn er engasjert i humanitær innsats i Ukraina og nabolandene. Vi oppfordre alle til å bidra ved å gi solide gaver gjennom eksisterende profesjonelle hjelpeorganisasjoner, som Kirkens Nødhjelp, Caritas, Frelsesarmeen, Pinsebevegelsen, ADRA m.fl. Hjelpearbeidet foregår under ekstreme og kaotiske forhold og det er viktig med god koordinering. Disse organisasjonene har kompetanse, erfaring og nettverk som sikrer at hjelpen når fram og at arbeidet utføres på best mulig måte. Organisasjonene er til stede med livsviktig nødhjelp i Ukraina og flere av nabolandene sammen med sine lokale partnere og i dialog med myndigheter. Det de særlig trenger fra oss nå er forbønn og økonomisk støtte.
Ta godt imot flyktningene – og god dialog med myndighetene
Flyktningene fra Ukraina begynner nå å komme til Norge, og vi forventer mange. Vi henstiller alle våre medlemssamfunn til å ønske dem velkommen og ta godt vare på dem.
Vi oppfordrer menigheter til å kontakte kommunene og tilby sin hjelp. Offentlige myndigheter har ansvar for mottak og integrering, men trenger sivilsamfunnets støtte. Vi har alle et ansvar for at flyktninger fra Ukraina, eventuelt også fra Russland, blir tatt godt vare på. Vi oppfordrer menighetene til å stille med åpne kirker og private til å kontakte kommunen for eventuelt å tilby botilbud.
Vi ber dere også vise vennlighet og omtanke for ukrainere og russere som er bosatt i Norge. Det er president Putins og hans regime som er ansvarlig for krigen, ikke vanlige russere. De trenger også omsorg i denne forferdelige situasjonen. Ta klart avstand fra stigmatisering, mobbing og ekskludering av vanlige russere i Norge er totalt uakseptabelt
En sårbar situasjon
Noen har organisert transport for å hente flyktninger fra grensene. Vi forstår ønsket om å hjelpe og verdsetter engasjementet, men vi vil likevel oppfordre til å kanalisere dette gjennom etablerte organisasjoner. Vi ber også om å utvise forsiktighet overfor private pengeinnsamlinger til nye aktører man ikke allerede har et godt etablert samarbeid med.
I store kriser er det alltid noen uhederlige mennesker som vil utnytte andres nød til egen fordel. FNs høykommisær varsler om at menneskehandlere opererer blant utsatte grupper. Politidirektoratets koordineringsenhet for ofre for menneskehandel (KOM) skriver: «Vi er sterkt bekymret for at utnyttelse av særlig kvinner og barn til menneskehandel vil kunne øke i tiden fremover, ikke bare i Ukraina, ved grensene og i nabolandene, men også i land som Norge som vil motta store grupper med flyktninger og fordrevne i tiden fremover. Mange vil være i en sårbar situasjon som kan utnyttes, både som ledd i transport og annen bistand fra privatpersoner/organiserte nettverk, eller etter ankomst. Vi er bekymret for utnyttelse både til seksuelle formål, tvangsarbeid eller tvangstjenester».
Dette er viktig å være klar over og et argument for å bruke etablerte hjelpeorganisasjoner. Vær oppmerksom på at flyktningene kan ha vært usatt for overgrep og hatt svært traumatiserende opplevelser etter at de forlot sitt hjem. Når de kommer hit til oss skal de bli møtt av medmennesker som tar imot dem med et varmt hjerte og hender som er villige til å hjelpe dem i et nytt land, men som samtidig anerkjenner at det kan være behov for å påkoble fagkompetanse. Flere av de kirkelige diakonale organisasjonene har kunnskap og kompetanse både i flyktningehåndtering og menneskehandel-problematikk. Ønsker dere kursing eller mer informasjon, anbefaler vi å samarbeide med disse. Norges Kristne Råd kan om ønskelig formidle kontakt.
Med vennlig hilsen
Berit Hagen Agøy, styreleder
Erhard Hermansen, generalsekretær
Vedlegg: Bønner til bruk i gudstjenesten
Bønner til bruk i gudstjenesten
Samlingsbønn
Hellige treenige Gud, du er verdens opprettholder og frelser. Vi kommer sammen i bønn for Ukraina. Vi ber om innsikt, mot og handlekraft hos politikere og ledere til selv å gå fredens vei og vise andre veien til rettferdig fred. Styrk enheten mellom mennesker, folk og stater. Og vær nær alle mennesker som befinner seg i det konfliktrammede området, at de erfarer verdens solidaritet og din kjærlighet og nærhet, Gud. Kom synlig til stede gjennom utstrakte hender. Se til alle russere og andre grupper som også lider under denne krigen. Hjelp oss alle å arbeide for fred og forsoning. Jesus Kristus, vår befrier, kom med din trøst i våre urolige hjerter og forny håpet i oss alle. Kom med din fred.
Fredsbønn
Hellige, treenige Gud, du er visdommens, fredens og kjærlighetens kilde. Sammen med din Kirke i hele verden kommer vi til deg og ber:
beskytt folket i Ukraina! La ditt rike komme.
A: Hør vår bønn.
Jesus Kristus, vår frelser og fredsfyrste, kom med din trøst til alle som er redde og frykter for sine liv. La dem erfare din trøst og omsorg, og finne styrke og mot til å stå i prøvelsene. Send mennesker i deres vei med hjelpen de trenger La ditt rike komme.
A: Hør vår bønn.
Vi ber om beskyttelse over barn og unge. Over urolige og sørgende. Over syke og skadde, over dem som må bli hjemme og dem som må flykte. For de redde, målbevisste? de sårede, de sørgende og for pårørende. Vi ber for de medmenneskene som nå er soldater i felt. Se i nåde, Gud! La ditt rike komme.
A: Hør vår bønn.
Til deg, Gud, kommer vi og ber om fred i Europa og verden. Gi verdens ledere klokskap, mot og handlekraft til å avslutte krigshandlingene, redde menneskeliv og finne vei til rettferdig fred.
Jesus Kristus, du som er verdens lys, kom med din fred! La ditt rike komme.
A: Hør vår bønn.
Vi ber for politiske ledere og nasjonale myndigheter i. Vi ber om sannhetens lys og hjertets omvendelse for dem som erklærer krig; Vi ber om utholdenhet og mot for dem som søker fredelige løsninger. Vis oss hvordan vi kan bidra til fred og trygghet, og hvordan vi kan ta imot våre medmennesker all slags nød – nær og fjern. Herre, forbarm deg over oss. La ditt rike komme.
Hverdagstanker om å ta godt vare på oss selv og hverandre i koronaens ettervirkninger.
Denne helgen er det to år siden Norge stengte ned på grunn av et ukjent virus ved navn korona som på skremmende vis truet vår helse og helsevesen. Tiltak måtte til, og de var rett så dramatiske. Ja, ikke siden 2. verdenskrig hadde det skjedd noe så dramatisk.
Den gang trodde vi jo at nedstengning og sånt, det var snakk om noen uker, kanskje måneder. Ikke visste vi at det skulle være snakk om år, og at korona er et virus vi må leve med og ikke blir kvitt. Vi tilpasset oss og livet gikk videre, som livet alltid gjør, også selv når det ser annerledes ut enn vanlig.
Det som vi fremdeles ikke vet så mye om det er konsekvensen av korona virusets inntog i våre liv, vår hverdag og i vårt samfunn. Hva blir ettervirkningene av de siste to årene? Det er det ingen som riktig vet. Kanskje det beste stedet å starte, kanskje det eneste stedet å starte, er med og ut fra innsikten om at det blir ettervirkninger. De to siste årene får konsekvenser i mange år framover. Jeg tror vi gjør klokt å starte der.
For de som har hatt korona, er ettervirkningene tydelige. Det har tatt lang tid å komme tilbake til noenlunde normalform og mange er fortsatt ikke der. For noen er det til og med et spørsmål om å finne en ny normalform, for den gamle er et fortidsminne som ikke kommer igjen.
Ettervirkningene for alle de som måtte stå på når det var som verst, har vi ennå ikke sett. Jeg er bekymret for alle som har jobbet og som fremdeles jobber innom helsevesenet. Hvor mange av de har brent seg ut for samfunnets beste? Og hvordan har vi tenkt å ta vare på dem nå her etterpå?
Jeg har skrivende stund korona. Er bare mildt rammet av noe som mest av alt føles som en forkjølelse, som gjør meg sliten. Vet ikke om jeg får noen ettervirkninger av et mildt forløp. Det vil tiden vise. Jeg håper det ikke.
Jeg har prøvd å være farlig nær å bli utbrent. Jobbet for mye og tatt for dårlig vare på meg selv og mine behov. Det går ikke. Ikke for noen av oss. Det skjedde våren 2018. Jeg husker tydelig følelsen av å være helt utslitt, og vite at jeg sto kun få skritt fra å gå fullstendig og ødeleggende inn i veggen. Jeg fikk takk og lov sagt fra i tide. Ikke alle gjør det.
Samtidig hadde utslittheten en pris som skulle betales for å bli et fungerende og noenlunde velbalansert menneske igjen. Jeg måtte sykemeldes på halv tid. Først i noen uker, så noen uker til og endte opp med å være sykemeldt i nesten 6 måneder. Jeg husker jeg sa til min lege at jeg ikke hadde forestilt meg at sykemeldingen skulle vare så lenge. Han sa noe som jeg fremdeles husker veldig godt og som fikk tårene fram. Han sa: «Du var mer sliten enn du trodde.»
Det er utrolig deilig at vi har fått en hverdag som ikke er begrenset av et irriterende virus som skal herje og bestemme. Vi kan samles, vi kan klemme, vi kan nyte av uteliv og kulturliv, vi kan reise sørpå. Vi kan gjøre mye av det vi kunne innen koronaen kom på besøk og det er utrolig befriende.
Samtidig har vi en jobb foran oss. En jobb og et ansvar som samfunn og fellesskap å ta vare på de som koronaen ikke viste noen nåde: de som ble syke og de som pleiet de syke. De som ble isolert og ennå ikke har klart å finne veien tilbake til fellesskapet. De som gikk konkurs og mistet en livslang drøm, at de må få nye drømmer og se dem bli til virkelighet. De som mistet og ikke fikk være med og ta et siste farvel. Og mange, mange andre.
Nå, mer enn noen gang trenger vi hverandre. Å se og bli sett. Å bære og bli båret. Å lytte og bli lyttet til. Løfte opp hverandre slik vi vet Gud alltid ønsker og løfte oss opp.
Jeg vil avslutte med omkvedet til det som skulle vært avsluttende salme til søndagens gudstjeneste. Salmen er skrevet av Sigurd Lund, heter «Dine løfter er mange, din trofasthet stor» og omkvedet går slik:
«Herre, led du oss frem, la oss bli til hjelp for dem
som du viser oss trenger en hånd!
Gi oss lys til å se, gi oss vilje til å be:
Herre Gud, fyll vårt liv med din Ånd!»
Med ønske om en velsignet fastetid og gryende vår.
– Gud ser ikke på utseendet vårt, om vi er vakre, kjekke, stygge, lave, høye, tykke, slanke, om vi er veltalende og har vakre sangstemmer eller om vi er rike eller fattige. VI er alle skapt i Hans bilde og likhet. Alle er invitert og inkludert i Guds rike, sa pastor Susan Gatwiri Mati i sin preken på gudstjenesten søndag 6. mars.
Pastor Susan Gatwiri Mati fra Kenya. Hun er prerst i Metodistkirken på Hønefoss og var gjest på vår internasjonale gudstjeneste.
– Gud ser heller ikke på farge, nasjonalitet, etnisitet, sosial status og slike ting. Gud og Jesus diskriminerer og forskjellsbehandler ikke folk slik som vi ofte gjør, sa Susan. Og det sa hun med utgangspunkt i prekenteksten og Bibelens velkjente fortelling om Jesu møte med skatteoppkreveren Sakkeus. (Lukas 19:1-10) Han var foraktet av folk, fordi han var korrupt og en forræder som samarbeidet med okkupasjonsmakten. Han var også kortvokst og det var masse folk ute. Sjansen for å få se Jsus var ikke stor.
– Men Sakkeus var full av besluttsomhet denne dagen, sa Susan i sin preken som hadde tittelen «Jesus inviterer oss til fellesskap med ham». Sakkeus bare måtte se Jesus, ikke noe eller noen kunne stoppe ham. Og hans plan lyktes, han klatret opp i et tre hvor han hadde utsikt til Jesus som kom. Og så viste det seg at minst like sterkt som Sakkeus ønsket å se Jesus, var Jesu ønske om ikke bare å se, men til og med bli med Sakkeus hjem. Kom ned, Sakkeus, «kommanderte» Jesus. «I dag må jeg være gjest i ditt hus».
Og Jesus ble med Sakkeus hjem, spiste og drakk og pådro seg de skriftlærdes og fariseernes vrede og fordømmelse. Tenk han hadde måltidsfellesskap med en syndig mann! Det var kanskje det aller siste de fromme og rettroende hadde forventet av Jesus, mente pastor Susan. De hadde nok sett for seg at Jesus enten ville irettesette Sakkeus, eller fordømme ham for hans onde gjerninger. De trodde nok Jesus ville gjøre hele besøket pinlig for Sakkeus. Men, i stedet ble de overrumplet og sinte, for det motsatte skjedde. «I dag er frelse kommet til dette huset», sa Jesus.
Diana leser dagens bibeltekst (t.v.) og pastor Susan preker. Klikk på bildene for å se dem større!
Hva kan vi så lære av dette?, spurte Susan og understreket blant annet: Jesus kom ikke til verden for å dømme eller fordømme verden slik mange forventet. Jesus er alltid klar til å ønske alle velkommen til fellesskap med ham. Han er ikke på noen måte diskriminerende slik vi er. Han inviterer både syndere og ikke-syndere til å ha fellesskap med ham. Alle nasjoner i verden er invitert til himmelen.
Husk, Jesus kaller ikke de kvalifiserte, men kvalifiserer de som han kaller til å tjene ham. Tviler dere, så sjekk bare historiene til Moses, Josva, Saul og andre i Bibelen, sa Susan og utfordret oss:
– Jesus ønsker å være våre gjester, men er vi klare til å si «Ja, du er velkommen», eller har vi forskjellige unnskyldninger for ikke å ønske ham velkommen? Eller kanskje vi tenker at det ikke akkurat er riktig eller passende tidspunkt å ønske Jesus velkommen i livene våre?
– La oss alle i tiden fram mot påske tenke på muligheten Gud tilbyr oss. La oss tenke nytt om å si «Ja Herre! du er velkommen inn i livet mitt», avsluttet Susan Gatwiri Mati sin preken.
Søndagens gudstjeneste var internasjonal, og foregikk på engelsk. Med tanke på barna, hadde pastor Christina denne gangen lagt en lang lenke fra kirkens juletrepynt, med mange ulike nasjoners flagg i kofferten. Flagglenken ble strukket ned midtgangen, og vi fant vi fram til flaggene til de fleste nasjoner som er representert i menigheten vår (et par må vi supplere med!) Nå var det ingen barn til stede søndag, men symbolikken og innholdet hadde definitivt også relevans for oss voksne.
Krigen i Ukraina satte naturlig nok også sitt preg på gudstjenesten, ikke minst i tilknytning til forbønnstunden og tenning av lys i lysgloben. Diana Di Giampaolo leste dagens tekst på italiensk. Musikken var det Sven Nørsett (flygel) og Arvid Strømme (gitar) som sto for.
Etter gudstjenesten var det kirkekaffe i Wesleysalen hvor folk fikk anledning til å møte pastor Susan (fra Kenya, men metodistprest på Hønefoss) og hennes mann Benjamin. Lenge siden sist vi var samlet til slik kirkekaffe, så det summet skikkelig rundt bordene. I tillegg til norsk bakverk, var det italienske kaker og piroger ala Ghana (Ghana, som forresten hadde nasjonaldag på søndag).
– Å være prest er det jeg elsker aller mest i livet. Og jeg er det med mye lidenskap og glede, sier pastor Susan Gatwiri Mati (47) til hjemmesiden vår. Susan er fra Kenya, men tjenestegjør siden høsten 2021 som metodistprest på Hønefoss. Med to mastergrader fra Menighetsfakultetet har hun også solid faglig bakgrunn. Søndag 6. mars preker Susan på vår internasjonale gudstjeneste!
– Å bli prest er den beste avgjørelsen jeg har tatt noen gang. Jeg har aldri angret et øyeblikk. Jeg elsker å tjene Gud; det er min største motivasjon i livet. Jeg er overbevist om at det er Guds kall til meg. Jeg føler sterkt for å være prest; å preke, døpe, vie og møte mennesker i ulike livssituasjoner og sammenhenger, forteller Susan. Å være prest gir meg sterk indre tilfredshet. Derfor er jeg kjempefornøyd, og tror jeg har valgt tidenes beste yrke og karriere, sier hun entusiastisk. Susan er gift med Benjamin Mati, som var metodistpastor i Kenya i mange år før kom han til landet. Som Susan, er han også utdannet på MF, og sammen har de tre gutter (Victor 21, Prosper 16, og Joshua 15 år).
– Livet er ikke alltid lett, og Gud lover oss heller ikke et lett liv. Livet mitt har ikke vært uten utfordringer, men jeg har alltid lært meg å jobbe hardt. Jeg er et vitnesbyrd om at hardt arbeid og besluttsomhet lønner seg, mener Susan som forteller at hennes livsmotto er: Susans livsmotto er: «Gi aldri opp! Fortsett å prøve!»
Guds nåde er alltid tilstrekkelig for alle.
Solid metodistfamilie
Hun ble født i åssidene til fjellet Mount Kenya, i Meru County, for førtisju år siden, og er den syvende av totalt ti søsken. Begge foreldrene er trofaste medlemmer av metodistkirken i Kenya, og alle hennes søsken er også metodister.
– Jeg vokste opp på søndagsskolen og elsket alt som hadde med kirkelige aktiviteter å gjøre, slik som sang og dans. Som ung jente tok jeg imot Jesus i mitt hjerte, og har hele tiden siden følt et sterkt ønske om å tjene ham, forteller Susan. Hun ble engasjert søndagsskolelærer som 16-åring, og ungdomsleder som 18-åring. På videregående skole var hun sekretær i en kristen ungdomsgruppe. – Jeg elsket kristne sanger, særlig lovsanger. Jeg beundret også hvordan predikanter og pastorer med lidenskap og entusiasme underviste og forkynte Guds ord. Jeg bestemte meg tidlig for å tjene Gud på den måten, det virket interessant og givende, forteller hun.
– Hvorfor kom du til Norge, og ble boende her?
– Jeg kom til Norge i 2011 for å studere teologi som stipendiat i et utvekslingssamarbeid mellom Kenyan Universitet og Menighetsfakultetet i Oslo, forteller Susan. Meningen var at hun skulle reise tilbake til Kenya straks hun hadde fullført sin mastergrad i teologi, men da det var gjort, ble hun nysgjerrig på et ny lansert masterstudium i religion, samfunn og globale spørsmål.
– Jeg trodde en kombinasjon av de to masterstudiene ville gi meg enda bedre kunnskap om og forståelse av religionens relevans i dagens globale og flerkulturelle samfunn, sier Susan som dermed kan vise til to mastergrader.
Tidlig i studieårene ble hun kjent med «International Methodist Church» (IMCO), i Oslo (Metodistkirken på Grünerløkka), og ble et aktivt og engasjert medlem der i 2012. Hun ledet flere av menighetens utvalg, blant annet for søndagsskole og ungdomsarbeid.
– Sakte, men sikkert begynte jeg å kjenne en sterk trang og ønske om å jobbe i kirken Norge, forteller Susan. Én dag, på vei fra gudstjeneste, hørte hun en stemme i hjertet som sa: «Gud er én. Du kan tjene ham hvor som helst i verden. Det trenger ikke nødvendigvis å være i ditt eget hjemland». Hun ble også minnet om at John Wesley, metodismens grunnlegger, en gang sa: «Verden er mitt sogn».
– Jeg fortsatte å tenke over det, mens jeg ba om Guds veiledning. Jeg trodde ikke det ville være lett, med mindre jeg kunne jobbe i en internasjonal menighet. Men mannen min, og guttene våre, var veldig positive og støttende, og de oppmuntret meg til å studere norsk og lære meg språket, sier Susan.
Susan og ektemannen Benjamin (som også blir med til Trondheim 6. mars!)
Da mannen Benjamin var ferdig med sine studier med Menighetsfakultetet i januar 2021, var familien likevel innstilt på å reise hjem til Kenya, for det var ikke ledig jobb i Metodistkirken i Norge.
– Men, stråler Susan, – ved Guds nåde dukket det plutselig opp en ledig stilling. En dag fikk jeg e-post fra tilsynsprest Knut Refsdal som spurte om jeg var interessert i å være prest på Hønefoss fra august 2021. Selvfølgelig svarte jeg ja, sier Susan. Hvorfor ikke? Familien min og jeg var så begeistret, og vi takket Gud for å ha besvart våre bønner.
Susan har aldri hatt problem med å bli akseptert, verken i samfunnet eller Metodistkirken. Den største utfordringen har vært språket. Da hun kom til Norge, kunne hun bare engelsk. Å kombinere norsk språkkurs med studier på engelsk, og familieliv, var ikke bare enkelt, så hun slet noen år med språket. Nå forstår hun norsk godt, og snakker stadig bedre: Samtidig har hun ikke noe imot at vår Internasjonale gudstjeneste skal foregå på engelsk …
Den største utfordringen har vært å finne en relevant jobb i tråd med utdannelse og yrke. – Mange sa til meg at religion er i ferd med å bli irrelevant i Norge, og at jeg burde ha valgt noe annet enn teologi, hvis jeg fortsatt ønsket å bli i landet, forteller Susan. Men så dukket Hønefoss opp!
Evangeliene forbløffer meg alltid, spesielt når jeg leser om hvordan Jesus håndterte sosiale problemer som utroskap og andre sosiale onder i sin tid.
– Hva er den største forskjellen mellom livet i Kenya og Norge?
– Mennesker har sin egen måte å leve på, over hele verden. Imidlertid er vi også like, fordi vi alle er skapt i Guds bilde, mener Susan, men livet i Norge er selvsagt annerledes enn i Kenya, sier hun.
– Den største forskjellen for meg er klimaet og kulturen. I Kenya har jeg aldri sett snø. Det var bare noe jeg hørte og leste om i geografitimene på skolen. Kenya er som mange afrikanske land veldig varmt nesten hele året, i motsetning til i Norge. Kulturen er også annerledes, inkludert nasjonalspråket. I Norge er norsk morsmål som læres og snakkes av alle. I Kenya er det mer enn 47 forskjellige språk, og Kiswahili er det eneste nasjonale språket som forener alle. Mange kenyanere forstår slett ikke hverandre.
– Hva gjør troen og kirken relevant i dagens samfunn?
– Bibelen sier at vi er verdens lys. Kirken forventes å være et godt eksempel for verden ved å gjøre gode ting, vise kjærlighet og medfølelse og ikke fordømme noen. Jeg tror den kristne troen er tuftet på Guds kjærlighet til verden. Den kom Jesus for å demonstrere, og den skal vi bringe videre.
– Hva er da kirkens største oppgave og utfordring?
– Kirken er forpliktet til å gjøre alle mennesker til Jesu disipler, slik misjonsbefalingen gjør det klart. Utfordringen er «inkludering» – å faktisk tro og mene at vi alle skal være Jesu disipler. I den aktuelle sosiale og etiske debatten, kan kirken kanskje oppleve det som et dilemma. Men jeg tenker at Gud er den eneste dommeren, og ikke vi som kristne. Vår hovedoppgave er å gjøre alle mennesker til Kristi disipler, og ikke å dømme eller fordømme noen. Tross alt er vi alle Guds barn, skapt i hans eget bilde og likhet, sier Susan.
Den overbevisningen preger også hennes syn på den brennaktuelle debatten og situasjonen i Metodistkirken, knyttet til homofilispørsmålet:
– Etter min mening bør ikke kirken være splittet i etiske og sosiale spørsmål, for Jesus inviterer alle til å ha fellesskap med ham. Vi bør heller ikke dømme noen, uansett grunn, fordi Gud er den absolutte dommer. Og Guds nåde er alltid tilstrekkelig for alle. Vi er alle frelst av Guds nåde og barmhjertighet. Dette betyr at Guds frelsende nåde ikke er begrenset til noen. Vi som kristne er heller ikke bedre på alle måter enn andre, mener Susan.
– Hvor vil du plassere deg teologisk på en litt tabloid skale fra «konservativ» til «liberal»?
– Jeg må være ærlig som pastor og si at det ikke er lett å svare på, særlig i forhold til reelle problemstillinger i dagens verden. Jeg har alltid vært så naiv og iherdig, jeg har lenge liksom klamret meg mye til den gamle tradisjonelle kristentroen, forteller Susan.
Hun har vært nødt til å revurdere noen posisjoner; som for eksempel skilsmisse og gjengifte. Susan har fra egen kultur vært vitne til at enkelte (kvinner) nærmest har gått til grunne, blitt krenket og utsatt for vold og overgrep som følge av forventninger og krav om å «redde ekteskapet» og beskytte den kristne tro.
– Slikt er jeg sterkt imot, ja jeg fordømmer det. Jeg kan og vil ikke råde noen til å gjøre slike offer, sier Susan, selv om hun vet at noen av den grunn vil anklage henne for å støtte skilsmisse og gjengifte, og være på vei til å bli liberal.
– Evangeliene forbløffer meg alltid, spesielt når jeg leser om hvordan Jesus håndterte sosiale problemer som utroskap og andre sosiale onder i sin tid. Jeg ser på Jesus som et perfekt eksempel og et forbilde i tjenesten. Hans oppdrag på jorden var ikke å bringe dom, men å søke og redde de fortapte, sier Susan. – I sin tjeneste viste Jesus mye medfølelse og kjærlighet til alle. Han samhandlet med alle klasser av mennesker, både rike og fattige, syndere og utstøtte. Han samhandlet også med de som trodde at de ikke var syndere, slik som fariseere og de skriftlærde, lovens lærere.
– Jeg er overbevist om at Gud har kalt meg til å tjene hele sitt folk fra alle samfunnslag. Jeg trenger å vise dem kjærlighet og medfølelse slik Jesus gjorde. Jeg har ingen forpliktelse til å dømme noen, for jeg tror at Gud er den endelige dommeren, understreker Susan.
– Det ble et langt svar, men kanskje jeg på denne tabloidskalaen kan plassere meg i midten, antyder hun.
– Har du et favoritt-bibelvers?
– Efeserne 2:8-9, og der står det: «For av nåde er dere frelst ved tro, og dette er ikke fra dere selv. Det er Guds gave, ikke ved gjerninger, slik at ingen kan skryte».
–Jeg tror at vi ikke av oss selv kan gjøre noe godt eller være rettferdige overfor Gud. Gud kunne ha valgt hvem som helst andre enn meg, men han valgte meg. Ikke fordi jeg oppførte meg bedre enn andre, men bare gjennom nåde og barmhjertighet.
– Og en favorittsalme/sang?
– «Hvilken venn har vi i Jesus»! Jesus er ikke som en mann som ombestemmer seg. Han er en virkelig venn, som aldri forlater oss. Selv når vi gjør galt, er Jesus alltid klar til å tilgi oss, i motsetning til alle andre i verden hvor vi kan miste venner og aldri få dem igjen. Jesus er alltid villig til å akseptere oss tilbake til sitt fellesskap, understreker pastor Susan Gatwiri Mati.
Søndag 6. mars kan du høre og møte henne på Internasjonal gudstjeneste i Trondheim Metodistkirke!
"Vi ønsker å være en trygg, åpen, inkluderende og fordomsfri menighet for alle mennesker. Alle betyr ALLE for oss! Kirka vår er åpen for Gud, for livet, for verden – og for deg!"
Redaktøren tar seg den frihet å framheve et bilde. Den kinesiske kunstneres He (James) Qi har gjennom en stor og spennende produksjon billedlagt de aller fleste kjente bibelhistoriene. Bildene hans har fått stort gjennomslag i kirkelig sammenheng over hele verden. (sjekk gjerne hans hjemmeside: 
