Vi har kommet fram til årets siste adventssøndag, 4. søndag i advent. Alle fire lys er tent. Ventetiden er snart over. Det er kun fem dager til julaften.

Gleder du deg? Er du spent? Merker du julestemningen? Eller du stresset? Oppgitt? For mye å gjøre og for lite tid til å gjøre det i? Og hvordan er det med ditt hjerterom, hva er det som tar plass i ditt innerste?

Første søndag i advent stilte jeg oss alle disse spørsmål:

Er det rom hos oss, hos deg og meg til å ta imot Gud som kommer til oss enda en gang i juleevangeliet, i salmer, i bønner, i nærvær, i stillhet, i felleskapet med familie og venner eller er vi dem som sier: Nei, her ikke plass. Alt er opptatt. Finn et annet sted å være, et annet hjerte å finne rom i. Har vi hjerterom for Jesusbarnet? For den store, omfavnende, betingelsesløse kjærlighet som Gud sendte til alle som ville ta imot den for to tusen år siden og som han har sendt til oss hver eneste dag siden den første julenatT?

Jeg skal gjerne være den første til å innrømme at de seneste ukenes nye smitteverns-anbefalinger og påbud på grunn av økt smitte har frustrert meg. Hverdagen har blitt litt vanskeligere, og noe som jeg VIRKELIG hadde gledet meg til, nemlig å feire julaften i kirken sammen med menigheten, blir ikke til noe i år heller. Så utrolig kjipt.

Samtidig vet jeg at det blir jul likevel. En annerledes jul, men fortsatt jul. Med familie. Med god mat og julesang. Med gaver og lek med tantebarn. Jeg har mye å glede meg over. Enda mer å være takknemlig for. Selv i en annerledes julehøytid. Det håper jeg også du har og at du kan se at du har det. For jeg tror at noe av det som virkelig skal kunne åpne opp ditt og mitt hjerterom for Jesusbarnet, Guds fineste gave til oss mennesker noensinne, det er takknemlighet og det er å prøve og løfte blikket. Se stjernene på himlene. Stjernene i vinduene i hjemmene til folk. Julelysene rundt omkring. Lys midt i alt som er mørkt og kan virke mørkt.

I en dansk julesang, med tekst av presten og dikteren Johannes Møllehave og melodi av artisten Anne Linnet, synger vi i første vers:

Det sies så mye i dette første verset. Himmelen var på alerten da Jesusbarnet skulle fødes. Fødes som menneskebarn, slik alle andre menneskebarn har blir født. Med jordiske veer. Eller rier som det heter på norsk. Og likevel, i dette lille barnet ble det også født et løfte. Om befrielse. Om Guds nærvær. Om kjærlighet. Om en annerledes konge som er på vei for å hjelpe mennesker å finne veien hjem til Gud. Til å vite at de, at vi alltid har et hjem der Gud er.

Å gi plass i vårt hjerterom til Jesusbarnet, er å gi plass til den fred og glede som englene sang om, som gjeterne fikk ta imot og som Maria gjemte i sitt hjerte, i sitt hjerterom. En himmelsk glede og en himmelsk fred. Storslått og overstrømmende. En varsom glede og en varsom fred. Stille og nesten umerkelig. Begge følelser og opplevelser fødes i oss når vi gir hjerterom for Jesusbarnet. Det store og det lille. Fordi livet rommer begge deler. Fordi vi rommer begge deler. Noen dager kan vi ta imot Guds storhet. Andre ganger er det Guds litenhet som vi klarer å ta imot. Begge deler er fullt ut Gud. Begge deler er fullt ut hans kjærlighet til oss. Den kjærligheten som han sendte til oss første gang en julenatt og som han har sendt og sender til oss hver dag siden.

I det siste verset i julesangen synger vi:

Når jeg synger dette verset, eller leser det som det nydelige diktet det også er, så fylles jeg av mange ting: Glede. Fred. Kjærlighet. Og håp. Håp der man ikke først kan tro at håpet skal fødes og finnes. Håpet som noe så sårbart og samtidig fullstendig vidunderlig som et nyfødt lite barn er. Håp, som deles med andre så håpet blir større. Og håpet som, lik lyset, alltid er større enn mørket. Å gi plass for Jesusbarnet i ditt og mitt hjerterom, er å gi plass for håpet. Det trassige håpet. Det usannsynlige håpet. Det levende håpet. Håpet som er Jesus selv.

Immanuel – det betyr Gud med oss.

Med ønsket om en velsignet 4. søndag i advent til oss alle,

Pastor Christina

Det har blitt 3. søndag i advent. Vi er enda et skritt og en søndag nærmere julaften og julehøytiden. Stiger spenningen hos deg? Og julestemningen? Jeg håper det.

For de fleste av oss har denne uken vært en uke preget av nye koronarestriksjoner i form av nye påbud og anbefalinger. Utrolig irriterende. For noen veldig frustrerende fordi det igjen gjør hverdag og fremtiden usikker både økonomisk, sosialt og mentalt. Vårt hjerterom kan bli så fylt opp av uro og stress at det er ikke bra for oss i lengden. Er det din virkelighet akkurat nå, så prøv om du kan puste med magen, få ro i kropp og sjel og sinn og be om hjelp når du trenger det. Alle trenger vi hjelp av til, og da er det så viktig og også be om det.

I dag skal vi sammen se på om det er plass i vårt hjerterom til det jeg tror vi kan lære av gjeterne og som jeg tror vårt hjerterom trenger.

Gjeterne gjør ikke noe uvanlig. For dem er det en helt vanlig natt på jobb. De tar vare på sauene som de har ansvar for. Så skjer det plutselig noe helt utenom det vanlige, noe storslått og rart og forvirrende på en gang. Et englebesøk der midt i den mørke natten. Etter englebesøket får vi vite hva gjeterne da gjør:

Noe har skjedd med dem. Noe som gjør at denne natten ikke bare blir jobbing som vanlig. Det virker som om at de ganske kjapt bestemmer seg for å sjekke ut det engelen sa, og gå inn til Betlehem. Kanskje er det nysgjerrighet som driver dem? Kan det virkelig stemme det engelen sa? Kanskje er det en overveldende glede og ærefrykt over at de, av alle mennesker, gjennom engelen fikk et budskap fra Gud. Et budskap om håp og glede og frelse. Og at Gud har utvalgt de som verdige til å ta imot det og gi det videre. Vi vet ikke. Det eneste vi er at de etter englebesøket går inn til Betlehem.

Inne i byen finner dem at det engelen sa var sant. For en opplevelse det må ha vært. Den preger dem fortsatt da dem etter en stund vender tilbake til marken utenfor byen og jobben sin:

Hjerterom for gjeterne fra julenatt handler om være åpen for det budskap som Gud sender vår vei. Også det som kommer til oss helt uventet slik det gjorde det for gjeterne. Kanskje handler det særlig om å være åpen for det som kommer uventet til oss. Det er ikke sikkert vi får oppleve englebud, men det vi kan lære av gjeterne, er å ta imot når Gud plutselig er der med et budskap til oss. Det kan hende Gud kommer til oss på en plass eller til en tid vi ikke hadde forventet han skulle komme, eller at Gud velger en budbringer vi ikke hadde regnet som en mulighet en gang. Vil vi da være åpne for det eller for den som kommer? Har vi hjerterom med åpne hjerter og åpne sinn til også å ta imot det uventede?

Hjerterom for gjeterne handler også om å være nysgjerrige slik de var det. En ting er å ta imot et budskap, noe helt annet er å undersøke det nærmere og la det føre oss der og til dem det måtte føre oss. Gjeterne våger å gjøre noe som er annerledes, til og med nytt, når muligheten er der. Er vi også villige til det? Så trist det ville være om vi avviser budskapet fra Gud fordi budbringeren ikke ser ut som den vi forestilte oss, eller har bestemt oss for kan bringe oss bud fra Gud.

Er vårt hjerterom åpent og nysgjerrig etter mer fra Gud, så tror jeg det faktisk kan hende at vi er de som får besøk av vår tids gjetere også i dag når de har et budskap til oss fra Gud. Kanskje vil vi også være de gjetere Gud sender til andre mennesker med budskap fra han. Et budskap om håp, glede og frelse. For ulik oss mennesker, har Gud ikke en sjekkliste for hvem som er innafor eller ikke når det gjelder hvem som kan få ta imot budskapet om hans evige kjærlighet og gi det budskapet videre. Gud er kun interessert i å vite hvem som åpen nok til å ta imot og nysgjerrig til å gå der han kaller oss å gå.

Med ønsket om en velsignet 3. søndag i advent for oss alle,

Pastor Christina

Det har blitt 2. søndag i advent. Vi er enda en søndag nærmere julaften og julehøytiden. Hvordan har den første adventsuken din vært? Ta et øyeblikk og kjenn etter. Hva fyller mest i deg akkurat nå? Er det ro og fred? Eller stress og for mye å gjøre? Eller er det kanskje mer en blanding av begge deler? Hva trenger du akkurat nå i dette øyeblikk? Og har du tid til å ta deg tid til det? For din skyld så håper jeg at du har det.

Som en del av det å skape hjerterom for Jesusbarnet, skal vi denne og neste søndag sammen prøve å skape hjerterom for dem som var der julenatt da Jesus ble født. Først englene, og så hyrdene eller gjeterne som de heter på norsk.

I juleevangeliet i Lukas evangeliet leser vi at en engel plutselig viser seg for noen gjeter som var ute på marken:

Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»

Hva gjeterne har følt og tenkt under og etter englebesøket, det vet vi ikke. Men vi vet hva de gjør. De går inn til Betlehem og søker opp det nyfødte barnet og foreldrene hans. Engelen sier til dem: Frykt ikke! Det er jo lett for en engel å si. Men det er jo ikke merkelig hvis gjeterne ble redde. For et syn det må ha vært. Så merkelig, så annerledes, så skremmende at det ikke å bli redd nesten er unaturlig.

 Og likevel ordene: Frykt ikke! Kanskje fordi engelen vet, at selv om det å møte en engel faktisk kan være skremmende, så kan frykt i seg selv ofte hindrer oss i å ta imot et budskap, ta imot det eller den som er rett fram for oss. I engelens «frykt ikke!» ligger både en oppmuntring til ikke å frykte den som møter dem i stråleglans, og heller ikke, og kanskje enda viktigere, ikke la frykten hindre dem å ta imot det budskap engelen har til dem.

Hjerterom for englene er å prøve og ikke gi frykten, angsten, bekymringen hjerterom. Men i stedet dele den uroen med Gud og med hverandre så den ta mindre plass i oss, i vårt hjerterom. Det er ikke lett, men det er nødvendig, så det blir plass til det som er viktigere.

Engelen forteller gjeterne og oss hva det er, det som er viktigere: Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.

En glede som er viktigere enn frykten. Som er stor og som er for alle. Så merkelige ord. Gjeterne har sikkert undret seg. Vi undrer oss. En glede for hele folket. En frelser født i Davids by. Hva vil det egentlig si?

En måte å si det på er med ordene fra denne julesangen: Himmel på jord, En glede så stor, Eg e’skje alene, Her eg bor, Himmel på jord En nåde så stor Eg e’skje alene Her eg bor.

At himmelen har kommet til jorden. For at vi mennesker, du og jeg, skal vite at vi aldri mer skal være alene. Gud har kommet til oss, der vi bor, for å være der vi er. Med glede, nåde, kjærlighet og barmhjertighet.

Hjerterom for englene er også hjerterom for gleden over å være sett, være elsket og aldri mer være alene.

Engelen avslutter sitt besøk sammen med vennene sine. En himmelsk hærskare som lovpriser og synger for noen sikkert veldig forbausa gjetere: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» Det var det de sang. Alle englene. Ære være Gud. Vår Far, som er i himmelen. Skaper av himmel av og jord. Stor og mektig.

Englene ber oss løfte blikket. Se til himmelen. Se Guds storhet i oss og rundt oss. Forundres over alt som er til. Sangen starter i himmelen, i evigheten, med en lovprisning til Gud. Og så kommer den ned til gjeterne og til oss – med budskapet om Guds plan for oss. Fred på jorden blant mennesker. At vi skal leve med hverandre som Gud fra evigheten har tenkt det. Fred mellom oss. Fred i oss. Vi, mennesker som Gud har glede i. Som Gud elsker. Som Gud i Jesusbarnet er kommet så nær oss som det bare går. Fordi Gud elsker oss så høyt.

Hjerterom for englene er også å ta imot den fred de sang om julenatt og synger om hver eneste julenatt. En fred som kommer til oss fra himmelen, fra Gud selv. I sang. I stillhet. I fellesskap. I skaperverket. I kjærlighet.

Englene sang den(sjelens glade pilgrimssang). Først for markens hyrder; Skjønt fra sjel til sjel det lød: Fred over jorden! Menneske, fryd deg. Oss er en evig Frelser født.

Med ønsket om en velsignet 2. søndag i advent.

Pastor Christina