På bakgrunn av covid-smittesituasjonen i Trondheim, sender presten vår, Christina Thaarup, denne «antibac-hilsenen» til alle mottagrne av denne ukas ukemail. Og vi publiserer den også her på hjemmesiden vår.
Kjære alle sammen! Håper dere alle har det bra.
Som alle sikkert har fått med seg, er smittesituasjonen stigende i Trondheim. Selv om vi på nåværende tidspunkt ikke har noen spesifikke anbefalinger eller påbud å følge, skal også vi som fellesskap gjøre hva vi kan for å redusere smitten og ta vare på hverandre. Etter at samfunnet åpnet opp har jeg lagt merke til at bruk av antibac har gått betraktelig ned.
Det går ikke folkens!Derfor kommer jeg med en kraftig anbefaling om at vi alle igjen bruker antibac når vi kommer til kirken, og når vi går. Både på gudstjeneste, myldremiddager og komitemøter.
Hvis jeg ser at anbefalingen ikke har noen effekt, vil det komme et påbud om å bruke antibac. Og hvis du syns at nå ble presten litt streng så stemmer det! Vi er fremdeles i en pandemi og vi må faktisk handle deretter.
Derfor vil jeg også anbefale at vi ikke håndhilser og ikke klemmer hverandre utenfor kohorter de neste to ukene. Heller ikke om vi er vaksinerte, for også vi som er vaksinerte kan bli smittet med korona og være smittebærere.
Det handler om å sammen ta vare på hverandre både i og utenfor fellesskapet vårt.
Helga 6. / 7. november markerte vi menighetens 140-årsjubileum, og det ble en fest(lig)helg med god oppslutning og enda bedre stemning rundt både historisk byvandring, kunstutstilling, jubileumsgudstjeneste og kirkelunsj. Her får du noen smakebiter, og ellers finner du referat fra de ulike arrangementene i egne saker på hjemmesiden!
Pastor Christina og kirkevertene Synnøve (t.v.) og Helebne (t.h.) åpnet jubileumsgudstjenesten med smellbonboner før vi fikk en videoihilsen fra biskop Christian Alsted. Og så var vi igang!
Jubileets hovedisamling var selvfølgelig søndagens jubileumsgudstjeneste som ble ledet av vår prest Christina Thaarup. Men akkurat denne dagen var det ekstra stas med gjensyn og gjenhør med «gammelpresten» vår, Steinar Hjerpseth og fru Anne! (Referat av Steinars sterke og gode preken finner du i egen sak på hjemmesiden). Gudstjenesten samlet gledelig bra med folk, og ikke minst var det flott (og løfterikkt) med mange barn! Organisten vår, Takako Ueno, bidro til jubileumsstemningen!
Som en slags ekstra «jubileumshilsen» ville solen det slik at den reflekterte på Jesu ansikt på altertavlen vår, slik den gjør i noen perioder hvert år. Ganske så stemningsfullt det også:
Nattverdskalken som Eystein Mattias viser fram, ble brukt på stiftelses-gudstjenesten 6. november 1881, og er den eneste gjenstand som er bevart fra den historiske dagen. Kalken er fortsatt i bruk, 140 år senere.
Etter en halvtimes kirkekaffe i kirkesalen, holdt Eystein Mattias Andersen et kåseri med tittelen «140 år med metodistmenighet – hinsides Dovre», Både Eystein og Steinar fikk for øvrig under gudstjenesten overrakt hvert sittg puslespill med Trondheim Metodistkirke i 1000 biter, som takk for besøket og alt de ga oss gjennom jubileumshelga. De lovet vel også å sende oss et bilde når puslespillene var ferdig lagt. Det skal vi nok minne dem på, hvis det drøyer for lenge….
Under kåseriet var det eget opplegg (og pølser) for de gledelig mange barna i Wesleysalen, og etter kåseriet gikk alle ned dit til en meget variert og velsmakende «salatlunsj» + kaffe og kaker. Godt jobbet av bevertningskomiteen!
Og hele jubileumssøndagen var vi omgitt av de vakre moderne ikonene i utstillingen som åpnet i kirkesalen og Wesleysalen lørdag.( se egen sak på hjemmesiden ). Utstillingen blir hengende til lørdag 4.desember. Den anbefales!
Metodistmenigheten i Trondheim har betydd forandring og forskjell i mange menneskers liv, sa «gammelpresten» vår, Steinar Hjerpseth i sin preken på 140-års jubileumsgudstjenesten søndag 7. november. Menigheten har brakt tro og håp til mennesker, understreket han.
Utgangspunktet for Hjerpseths preken var Matteusteksten (Matt 5:13-16) om verdens lys og jordens salt – i følge ham et godt utgangspunkt for en preken ved et menighetsjubileum.
– Den kristne kirke er satt til å formidle Kristus inn i vår verden, og en tanke har slått meg foran denne jubileumsdagen, og det er at nettopp i skjæringspunktet mellom kirke og samfunn, der har Metodistkirken i Trondheim funnet sin plass, sa Hjerpseth.
– Gang på gang gjennom 140 år, har menigheten vist at den evner å være til stede midt i sin egen tid og bringe tro og håp til mennesker og grupper som trenger det på en særlig måte. Og med det står kirken i Trondheim i en god metodistisk og wesleyansk tradisjon, mente han.
Men en god etterfølgelse av Wesley er ikke å gjøre alt det han gjorde, understreket Hjerpseth. Wesley og hans venner hadde en unik evne til å gå inn i sin egen tid. En evne til å se behovene som eksisterte der på 1700-tallet i England. En evne til å gå menneskene i møte og bringe Kristus inn i deres tid og deres liv. Der ligger nøkkelen til god etterfølgelse.
En tilstedeværende menighet
– Og det er noe jeg gjerne vil løfte fram idag idag; at menigheten i Trondheim gang på gang gjennom disse 140 årene nettopp har vist at har evnet å være til stede her og nå. Den har klart å se og møte behov som har vært en del av samfunnet og miljøet her i Trondheim, sa Hjerpseth.
– Slett ikke fordi det ikke har vært kontroversielt, for det tror jeg det til tider har vært. Likevel har menigheten stått med rak rygg og være til stede i sin tid, sa han og viste til flere eksempler:
Samenes landsmøte i 1917, hvor Metodistkirken åpnet sine dører når mange andre stengte sine.
Den hemmelige jødiske synagogen som ble etablert med høy risiko, ja livsfare i 1941/42. Likevel ble dørene åpnet.
De tvangsevakuerte fra Finnmark som i 1944/45 bodde i kirken; sov i kirkebenkene og spiste i Wesleysalen. Dørene var åpne.
Og et av landets første kirkeasyl, som ble en krevende tid for menigheten, men dørene var åpne.
Metodister i Pride
– Så kan vi spørre: Hva med vår tid, spurte Hjerpseth og svarte selv slik på sitt spørsmål: – Jeg vet ikke om noen annen av våre menigheter som stiller opp i Pride-parade og går under egen parole og plakater med teksten: Metodister i Pride; hvor unge og godt voksne sammen går i denne paraden for å vise sin støtte og solidaritet.
–Det er ikke ukontroversielt. Langt ifra, understreket Hjerpseth. Dette griper inn i en konflikt som holder på å splitte hele kirken vår på globalt plan. Likevel velger en relativt liten menighet, å stå opp og forsøke å være med å bringe framtidshåp til en gruppe mennesker som befinner seg midt i kampens hete, sa han.
Har betydd forandring og forskjell
– Jeg tenker altså at menigheten her i Trondheim aldri stagnert (i motsetning til mange), men til enhver tid evnet å finne sin plass i sin tid, sa Hjerpseth. Menigheten har hatt et budskap å formidle, og det har den fortsatt. Så lenge dere klarer å møte menneskene som lever her og nå, så er det ingen grunn til at det skal stoppe med 140 år, mente gammelpresten vår som avsluttet sin preken slik:
– Dere er verdens lys og jordens salt, i Trondheim. Se stort på det dere er med på. Det har betydd forandring for veldig mange mennesker. Gud som selv kom for å gi oss alle håp og framtid, han er til stede med sin Ånd, han vil fortsette å virkeliggjøre sitt rike også i vår tid. La oss fortsatt ha åpne hjerter, sinn og dører.
–
Foto og utdrag av Steinars preken v/ Ole-Einar Andersen (basert på manus)
Byvandringen som innledet markeringen av menighetens 140-årsjubileum, ble en meget interessant og ikke minst bevisstgjørende vandring i de første Trondheimsmetodisters spor. En menighet med folk som falt utenfor den gode borgerskap; svært mange var innflyttere fra Trøndelagsbygdene som søkte seg til den raskt voksende byen i håp om arbeid og et bedre liv.
Det var altså en av vår menighets fremste «eksportartikler», eksiltrondhjemsmetodisten, historikeren og konservatoren Eystein Mattias Andersen som ledet vandringen. Etter jubileumsgudstjenesten søndag, holdt han også et kåseri i kirkesalen med tittelen «140 år med metodistmenighet – hisnides Dovre». Der utfylte han gjennom tekst og historiske foto et fascinerende bilde av metodismens første tid i Trondheim.
Gjennom kombinasjonen av byvandring og kåseri maktet Eystein virkelig å levendegjøre både personer og hendelser knyttet til etableringen av metodistkirken i Trondheim. En menighet som hentet de aller fleste medlemmer fra arbeiderklassen; mange av dem vanskeligstilte og fattige. Tjenestejenter, bud, syersker, arbiedere, kaiarbeiudere, vognmenn, håndverkere og løsarbeidere. Det var bestegnende at flere av dem bodde i en vei på Bakklandet som ble kalt «via dolorosa» på grun av sin slette standard.
Nedre Bakklandet, kalt «Via dolorosa» på folkemunne, var et slitent nabolag hvor flere av de første metodistene bodde.
Selvfølgelig var Strandgaten 19 (nå Olav Trygvasons gate 19) hvor menigheten ble stiftet 6. november 1881 et av stoppestedene på den metodist-historisake byvandringen! (bildene over)
Glimt fra byvandringen på gamle metodisttrakter på Bakklandet og i midtbyen.
Eystein formildet et sterkt møte med mennesker som trosset aktiv motstand og motarbeidelse fra statskirken og andre instanser i samfunn og næringsliv som fryktet at metodistene (og andre «dissentere» / avvikere ) ville skape splid og uro i kristenhet og samfunn.Sterke og modige kvinner og menn som tross en hard og krevende livssituasjon, bidro til at menigheten vokste raskt og hadde både sangkor, søndgasskole og en rekke foreninger. Dette er mennesker som også dagens menighet er stor takk skyldig. Vi står i et evig, hellig fellesskap med dem, slik Eystein understreket med å sitere en Wesleysalme:
Come, let us join our friends above
That have obtain´d the prize,
And on the eagle wings of love
To joy celestial rise;
Let all the saints terrestrial sing
With those to glory gone,
For all the servants of our King
In earth and heaven are one.
Den første erklærte metodist
Selv om den første kirkeboken har gått tapt i brann, hadde Eystein klart å samle imponerende mye kunnskap (og historiske foto) om menighetens første medlemmer; det ble sterke møter med mange ulike og noen tragiske skjebner. Som for eksempel Anna Rebekka Rønning fra Steinkjer.
Anna Rebekka reiste inn til Trondheim i håp om å kunne livnære seg som syerske. Hun var 29 år gammel da hun meldte seg ut av Statskirken og inn i den ennå uoffisielle metodistmenigheten 7. mars 1881. Anna Rebekka er dermed den aller første erklærte metodist i Trondheim! Allerede 20. april giftet hun seg borgerlig med buntmakeren og legpredikanten Christian Martinius Holmberg. Han hadde kommet som metodist til Trondheim fra Kongsberg for å delta i metodistvekkelsen i byen. Begge erklærte seg som «tilhørende Metodistmenigheten» da de underskrev vigselspapirene hos byfogden. Men parets lykke ble dessverre kortvarig. Anna Rebekka døde tragisk nok av barselfeber 8. desember 1881, og rakk ddermed bare å være metodist i et drøyt halvår.
Et annet eksempel er ekteparet Peder Andreas Fredriksen ( fra Grytten) og Wilhelmine Fredrikke Fredriksen (fra Trondheim). De hadde allerede vært gift (viet i Nidarosdoomen) i 12 år før metodismen kom til Trondheim. Men 27. oktober 1881, en drøy uke før menigheten formelt ble stiftet, meldte de seg begge ut av Statskirken og inn i metodistmenigheten. de drev skomakerverksted i Nordre gate inntil de, i likhet mange andre av de første metodistene i byen, emigrerte til USA. I mai 1882 emigrerte de til Chicago. Det ser ikke ut til at det gikk spesielt bra med dem i USA. Peder Andreas skal ha levd som omstreifer. Wilhelmine levde lenge, hun døde i 1932, 97 år gammel.
Her drev Peder Andreas Fredriksen skomakerverskted.
Politiske radikalere
Nytt for de fleste, i alle fall for denne referenten, var at en av de første medlemmene, gullsmedlærlingen Gabriel Roesen, stiftet en av landets første arbeideraviseer, Trondhjems Arbeiderblad, i 1894 for egne midler. Han startet fagforening for svennelærlinger, var svært aktiv i arbeiderbevegelsen og tok initiativet til det som ble «Samorg» i Trondheim. Og det var ikke bare Roesen; flere av menighetens første medlemmer var aktive på den radikale venstresiden i arbeiderbevegslen.
1. side av første utgave av Trondhjems Arbeiderblad som metodisten Gabriel Roesen utga for egne midler. Vi kjenner til tre utgaver av avisen, alle fra 1894.
Interessant (og litt tankevekkende) var det også å få vite at to av de tre sentrale, unge landsevangelisterne som kom til Trondhjem for å spre metodismen «hinsides Dovre,» giftet seg med lokale metodistkvinner, allerede før menigheten formelt ble stiftet 6.november 1881.
Kirkesalen og Wesleysalen i Metodistkirken er de nærmeste ukene utsmykket med over 70 «moderne ikoner» som ledd i utstillingen som åpnet lørdag 6. november. Om det ikke er snakk om en ikonostas (ikon-vegg) i ortodoks kirkelig forstand, så er det i alle fall stor stas å se disse ikonene på våre vegger!
Utstillingen åpnet lørdag 6. november, og inngår i markeringen av menighetens 140-års jubileum. Ole-Einar Andersen ingtroduserte kunstnerne Elin Antia Aal og Heidi Vestes, og overrakte dem hver sin lille blomsterdekorasjon ved den formelle åpningen.
Elin Anita Aasland overrasket og bergtok alle ved spontant å synge Karin Woies dikt «Ønskan» – først acapella, og en times tid senere med like spontant klaverakkompagnement av en venn. Meget vakkert og stemnings-forsterkende.
I løpet av åpningsdagen fikk fem ikoner «rødlapp» som tegtn på at de er solgt. For det er en salgsutstilling, med priser fra 600 til 6500 kroner. Ikonene er, som bildene viser, i alle størrelser fra ca 5 x 5cm til ca 70 x 110 cm. Og ikke skjønneer vi annet enn at det må være flotte, meningsfulle julegaver! Kjøpte ikoner markeres med rødt, og kan hentes når utstillingen er slutt. Utstillingen er åpen til 4. desember.
Til menighetens 140-års jubileum fikk vi et knippe gratulasjons-videoer, mwd hilsener fra pastorer og andre som hafr et forhold til kirka vår. Vieoen fra biskop Chroistioan Alsted ble vist ved starten på jubileumsgidstjenesten 7.november, og resten under kirkelunsjen. Nå publiserer vi alle her på hjemmesiden!
Nedover på denner siden kan du se videohilsenene fra disse folkene (over)
TRYKK PÅ «PLAY»KNAPPEN MIDT I BILDET FOR Å AKTIVISERE VIDEOEN (kanskje må du trykke to ganger…)
Lørdag 6. og søndag 7. november markerer vi at det er akkurat 140 år siden Metodistkirken offisielt etablerte seg i Trondheim. Vi feirer med historisk byvandring, jubileumsgudstjeneste, åpning av kunstutstilling, kåseri, visning av flere videohilsener og kirkelunsj. Vi håper på stor oppslutning til alle arrangement, samtidig som vi praktiserer smittevern!
Dette skjer lørdag 6. november:
kl. 11.00: Jubileumshelga innledes med HISTORISK BYVANDRING i de første Trondheim-metodistenes spor. Hvor holdt de sine første møter og gudstjenester, hvor bodde de og hva jobbet de med? Det er historiker, konservator og opprinnelig Trondheimsmetodist Eystein Mattias Andersen som tar oss med på vandringen som starer og avsluttes i kirken. Vandringen avrundes med kaffe/te og kjeks hvor det blir vist noen gratulasjons- og hilsningsvideoer fra venner av menigheten og tidligere prester.
KL. 13.00: Åpning av KUNSTUTSTILLINGEN «Meditasjoner i vår tid – moderne ikoner». Kunstnerne Elin Anita Aasland og Heidi Hestnes stiller ut over 70 ikoner i ulike størrelser både i kirkesalen og Wesleysalen. Hjemmesiden var tilstede under rigging av utstillingen og har sjelden, nei aldri, sett kirka og Wesleysalen så vakker! Dette er også en salgsutstilling, med mulighet for å kjøpe noe som må værfe f.eks en nydelig julegave! (prisene vil ligge påå fra ca. 400 – 5000 kroner, avhengig av størrelse. Du finner intervju med kunstnerne og reportasje fra deres atelier i en tidligere post på hjemmesiden vår! Her er noen bilder fra riggingen, og hva som venter oss når utstillingen åpner:
Klikk på hvert foto for å se det større!
Dette skjer søndag 7. november:
Kl. 11.00: JUBILEUMSGUDSTJENESTE v/ pastor Christina Thaarup og «gammelprest» STEINAR HJERPSETH som holder dagens preken. NB: Det blir søndagsskole.
ca kl. 12.15: en kjapp, meget enkel kaffe/te-servering i kirkesalen. Vi se noen flere videor med hislner/gratulasjoner.
ca kl. 12.45: KÅSERI v/ Eystein Mattias Andersen. Tema: «140 år med metodistmenighet – hinsides Dovre» NB: Detr blir aktiviteter (og pølser) for barn i Wesleysalen under kåseriet.
ca. kl. 13.30: Stor JUBILEUMS-KIRKELUNSJ i Wesleysalen! (Ta gjerne med en salat av valgfri type til kirkelunsjen. Gi gjerne beskjed til Torun Andersen på forhånd, dersom du kan ta med salat slik at bevertningskomiteen vet hva de kan forvente! . Send melding til telefon: 482 76 571 )
I forbindelse med menighetens 140-års jubileum, åpnes en kunstutstilling i kirkesalen og Wesleysalen lørdag 6. november. Gjennom utstillingen «Meditasjoner i vår tid», presenterer kunstnerne Elin Anita Aasland og Heidi Hestnes et moderne, meditativt ikonuttrykk. – Vi er så glade for denne muligheten, og vi håper utstillingen vil berøre folk og bety noe, sier de to til hjemmesiden vår.
(klikk på hvert enkelt bilde for å se det større)
Elin og Heidi har en lang historie sammen, helt fra de som unge gikk i bakerlære. I mange år har de også delt interessen for maling, men malt hver for seg. Siden 2010 har de jobbet sammen for å finne frem til sitt eget ikonuttrykk ved hjelp av tradisjonelle og nye maleteknikker. Begge har grunnutdanning i tegning, og har studert temperamaling hos en virkelig «guru» innen denne teknikken, Marius Wahl Gran i Stockholm.
I sommer hadde Elin og Heidi en meget godt besøkt utstilling i kafé Streif i Pilegrimsgården i Trondheim, og de har tidligere stilt ut i Tingvoll kirke, Ilen kirke, Lademoen kirke og på Tautra. De er meget entusiastiske og takknemlige for muligheten til å stille ut i kirka vår. Det blir en salgsutstilling, med mulighet til å kjøpe. ( Prisene vil ligge mellom 4-500 kroner og opp til 4-5000 )
HVA ER ET IKON?
Ordet «ikon» har vi fra gresk, og det betyr ganske enkelt et bilde. Mange vil først og fremst forbinde «ikon» med de kristne gresk/russiskortodokse framstillingene av særlig Jesus og Jomfru Maria, og andre hellige personer, helgener, disipler, profeter etc. Det er bilder av en fortellende / forkynnende karakter, som også kan være gjenstand for tilbedelse. Ikoner kan forstås som en manifestasjon; at den personen som er aviavbildet fysisk eer tilstede. Ikoner er oftest malerier som er malt på tre, men en finner også ikoner malt på lerret, direkte på vegg eller som mosaikk. Også personer som har utmerket seg på ulike måter, kan omtales som «ikoner»; det kan være idrettshelter, kunstnere eller politiske ledere som f.eks Nelson Mandela og Martin Luther King jr. ( og i datasammenheng kjenner vi også «ikon» som et lite bilde/symbol for ulike app’er, funksjoner på datamskinen eller smarttelefonen) Men ikon kan også være et maleri som innbyr til (religiøs) meditasjon og refleksjon, gjennom en kombinasjon av materialer, farger og symboler/ornamentikk. Våre utstillingskunstnere jobber innenfor denne siste tradisjonen og uttrykket.
På atelier-besøk
Hjemmesiden vår har besøkt Elin og Heidi to på lofts-atelieret hvor de er i full sving med å male ikoner til den nye utstillingen som åpner i Metodistkirken lørdag 6. november. På bord, staffeli og langs vegger står og ligger ikoner i ulike størrelser; de minste på ca, 5×10 cm og de største opp til ca. 150 x 70 cm som skal inngå i utstillingen. Og på flere steder er det malerpensler og krukker med fargepigment.
(klikk på hvert enkelt bilde for å se det større)
– Hvorfor moderne ikoner?
– Vi har lenge vært betatt, berørt og inspirert av kirkens kunst og arkitektur, med alle dens vakre glassmalerier og utsmykninger, forteller Elin og Heidi mens de maler, risser og legger bladgull på nye ikoner i atelieret. Begge to gjør alle «operasjoner», så et ikon kan gjerne være et fellesarbeid.
– Vi er blitt spesielt opptatt av ikonene innen kirkekunsten. Vi har hentet ideer og inspirasjon fra de tradisjonelle ikonenes fargebruk, estetiske prinsipper og teknikker – og ikke minst deres sakrale uttrykk, sier de.
KORT OM KUNSTNERNE:
Heidi Hestnes er fra Trondheim, og har drevet med kunstmaling siden år 2000. Hun har hatt flere utstillinger i Trøndelag og Møre og Romsdal, og vært tilknyttet og hatt utstillinger i ulike kunstforeninger.
Elin Anita Aasland er fra Nordmøre, men bor og jobber i Trondheim. Hun har malt siden 1999. Hun har vært antatt på høstutstillingen i Møre og Romsdal flere år, og har hatt utstillinger i Trøndelag og Møre og Romsdal. Hennes maleri er innkjøpt av flere kommuner i Møre og Romsdal.
I forhold til de «tradisjonelle» ikonene i kirkekunsten, er Elin og Heidis langt mer stiliserte og «minimalistiske». De ønsker at deres «moderne ikoner» skal formidle fred, ro, trygghet. Og skjønnhet. Hvert ikon er unikt og individuelt utformet. De maler gjerne på «brukt» ved som allerede har en historie; det kan være rakved de finner i fjæra, gamle dører, veggpaneler, gulvfjøler og plankebiter fra gamle hus. Disse blir grunnet og malt før ornamenter risses inn og eventuelt bladgull legges på. Ornamentene er ofte sirkler; et velkjent religiøst symbol.
– Vi tar utgangspunkt i middelalderens ikonkunst, henter elementer fra ornamentikken – og prøver å tilføre begge disse kunstformene et nytt og moderne uttrykk. Vi håper at noe av den essensen som de tradisjonelle ikonene og ornamentikken formidler, videreføres og fornyes gjennom vår ikonkunst, forklarer Elin og Heidi.
Ornamentikk er en prydform som de har hentet mange impulser fra i alle dens varianter. Ornamentikk kan enten hentes fra naturens former som for eksempel et snøkrystall, et blad, et skjell, eller det kan være dyrefigurer eller helt abstrakte, geometriske former. Vi opplever at ornamentikken har en egen skjønnhet i seg som viser til et dypere innhold, sir de to.
Elin og Heidi jobber med den gamle maleteknikken «tempera», også kalt «eggtempera» fordi eggeplomme er bindemiddelet. De lager malingen selv. Utgangspunktet er naturlige fargepigment, gjerne av jord og stein. Pigmentet tilføres en blanding av linolje, vann og eggeplomme blandes med fargepigment. Tempera-teknikken gir en matt glans, og kjennetegnes av en helt egen effekt og opplevelse av dybde i fargene. Samtidig har pigmentene en egen evne til å fange lys, noe som gir en transparens i ikonet/bildet. Temperafargene er også vanskelige å behandle og jobbe med på grunn av uberegnelige forandringer som kan skje under både påføring, tørking og fernissering. Det er derfor alltid et element av spenning i luften på atelier-loftet, skjønner vi.
Resultatet blir å se i Metodistkirken fra lørdag 6. november og noen uker framover. Det er en salgsutstilling, men ikonene må henge i kirken under hele utstillingsperioden før kunden(e) kan ta dem hjem. Det blir ikoner utstilt både i kirkesalen og Wesleysalen. Det blir også (trolig) anledning til å kjøpe en rimnelig kopp kaffe/te. Vi tar sikte på følgende åpningstider: (kan bli justert underveis)
Lørdag 6. november kl. 13.00: UTSTILLINGEN ÅPNER
Torsdag 11. november kl. 15.00 – 19.00: Kunstnerne er tilstede
Vi var godt over 60 i kirken til høstoffergudstjeneste og dåp, søndag 24.oktober. Gudstjenesten bød på et meget hyggelig gjensyn og -hør med «gammelpresten Kjell Werner Rødder, barenåp ned «urpremiere» på ny dåpssalme, og overrekkelse av et 1000-biters puslespill med kirkebygget som motiv.
Gudstjenesten ble ledet av pastor Christgiona Thaarup som også forrettet dåpen. Det var lille Iver Johannes, sønn av Siri og Hans Kristian Strømme, og lillebror de de stolte storesøsken Alma og Olav, som ble døpt. Hele dåpsfamilien og de to prestene deltok inngangsprosesjonen ved starten av gudstjenesten.
Dåpen ble innledet med «urpremiere» på en helt nyskrevet dåpssalme, skrevet av Ole-Einar Andersen, som lenge har savnet en dåpssalme med utgangspunkt i metodistisk teologi. Du finner salmen Du var alltid min», på slutten av dette gudstjenestereferatet,
Etter en rekke ønsker om, og planlagte besøk av «gammelpresten» vår, Kjell Werner Rødder, tillot covid-stuasjonen nå endelig at det kunne la seg gjennomføre. Og da sørget Kjell og fru Jorunn å være i byen en drøy uke! De deltok også på myldrermiddagen mandag 18. oktober.
NY START
«Ny start» er denne høstens overordnede tema for våre gudstjenester, og pastor Kjell Wertner Rødder innledet sin preken slik: – Ingen ny start skjer i et tomrom, eller vakuum. For vi bærer alle med oss erfaringer, oppfatninger, vår egen lille bagasje om du vil og slik rommer ethvert øyeblikk vi møter også noe av fortiden og bærer samtidig i seg en kima av framtiden. All menneskelig erfaring bekrefter det,
Han viste til et sterkt møte med tyske diakonisser i Vest-Berlin, som etter murens fall i 1989 utvidet sitt virkeområde østover. Hjemmesykepleierne dro på mopeder inn i den gamle østsonen for å hjelpe. Kriminaliteten i området var stor, mordraten var skyhøy og de måtte ofte utføre sin hjelp med politieskorte. Diakonissene valgte også å selge unna verdifulle eiendommer de ”satt på” i ambassadestrøket, og investere disse midlene i et stort, gammelt og nedslitt sykehus i den tidligere østsonen. 90 % av de kommunistisk ansatte fulgte med inn i en ny organisasjon med diakonal og kristen ideologi.
Den teologiske begrunnelsen for dette dramatiske oppbruddet og nyorientgerimngen, fant diakonissene i profeten Jeremias brev til de landsforviste jødene i Babylon. Jødene kjente på sorg, savn og avmakt og tap av religiøs og politisk innflytelse. I den situasjonen får de denne beskjeden:
” Bygg dere hus og bo i dem, plant dere hager og spis frukten! 6 Ta dere koner og få sønner og døtre! Ta koner til sønnene og gift bort døtrene deres, så de kan få sønner og døtre. Der skal dere bli flere og ikke færre. 7 Dere skal fremme fred for den byen som jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred.”
Altså, slutt å la mimringen over fortiden og lengselen etter Jerusalem hemme dere. Ta den nye situasjonen på alvor, ta konsekvensen av det og gjør det beste ut av det!
Pastor Kjell Werner Rødder mente at Jeremias’ brev til jødene i Babylon, og de tyske diakonissenes praktiske forståelse av det budskapet, sier oss noe viktig om både troen og om Guds vesen og væremåte. Og det sier noe vesentlig hva som bør være tilstede – hvor vi skal ha fokus – ved enhver ny start, når vi skal vurdere situasjonen vi befinner oss i, når avgjørelser må tas og tvinges til å foreta valg. Bibelens tekster gir ikke først og fremst detaljert anvisning for hva vi kan eller må gjøre, men trekker opp noen viktige prinsipper for tro og liv. Gir oss en hjelp i tilnærming og forståelse av vår livssituasjon under alle forhold.
Kjell konkkluderte med to «påstander», at Gud er historiens Gud og at Gud alltid er nær og over alt. Gud er ikke terrirorial. Gudbundet og begrenset til spesielle tider eller geografiske steder. Og bak og under og foran har vi det kristne HÅPET.
– Det hender at livet tar en brå vending, følelser settes i bevegelse og situasjonen krever mer av oss en vi synes å forstå eller makte. Det kanvære sorg og savn eller pur glede som forvirret ja, til og med handlingslammet oss. Da tegner Guds ord et bilde av HÅPET som overgår all forstand, et håp som ikke er avhengig av ytre omstendigheter. Håp som troens tross mot omstendighetene, sa pastor Kjell Werner Rødder, og oppfordret alle til å bli med å synge avslutningssalmen «Jeg tror påjordens forvandling».
Som tusen takk for besøket, og for sin tidligere tjeneste i Trondheim, fikk pastor Kjell Werner Rødder overrakt det aller første eksemplaret av et puslespill på 1000 biter med kirkebygget vårt som motiv!
Etter gudstjenesten var det godt besølkt og heftig summende kirkekaffe i Wesleysalen.
Nyskrevet metodistisk dåpssalme
Etter et nesten livslangt savn av en dåpssalme med metodistisk teologi, har menighetens medlem Ole-Einar Andersen forsøkt å gjøre noe med det. Den enkle, lille salmen «Du var alltid min», fikk sin debut på høstoffer- og dåpsgudstjenesten i Trondheim Metodistkirke søndag 24. oktober.
– Det finnes mange flotte norske dåpssalmer, med tanker og bilder jeg med glede deltar i sangen av. Men så, i et vers eller to, kan det dukke opp formuleringer som signaliserer en (som regel luthersk) dåpsforståelse jeg ikke føler meg helt hjemme i, sier Ole-Einar.
– Det dreier seg da ofte om en understrekning av dåpens frelsende kraft, som blir litt i overkant av hva jeg som metodist føler meg teologisk komfortabel med, forteller han.
– Jeg har så lenge som jeg har vært bevisst metodist, egentlig savnet en dåpssalme som ikke etterlater noen tvil om at dåpen er en bekreftelse på at dåpsbarnet, og hver og en av oss, har vært et «Guds barn» fra start, sier Ole-Einar. Men først nå, godt uti pensjonistårene, har han dristet seg til å gjøre noe med det. Resultatet er en kort salme på bare tre små vers – sunget til en enkel barnesang-aktig melodi som han også har «komponert».
– Vi er alle skapt i Guds bilde, og vi har alle, alltid, vært omsluttet av Guds kjærlighet og nåde, sier Ole-Einar. Derfor har salmen hentet sin tittel fra avslutningen av tredje og siste vers:
«I dåpen bekrefter jo Gud med et smil:
Du var alltid min. Det har aldri vært tvil!»
Etter «urframføringen» i Trondheim 24.10.2021, stiller Ole-Einar nå sin nyskrevne dåpssalme (og melodi) til fri disposisjon for alle som kan tenke seg å bruke den.
– Ikke mye vil glede meg mer enn beskjed om at dåpssalmen er brukt, sier han, og har fått varsel om at den skal synges igjen på ny barnedåp i Trondheim Metodistkirke allerede neste søndag (31.10.21) Og skulle noen ønske seg en annen melodi, viser det seg at salmen for eksempel også kan synges til folkevisa «Per Spellmann», gjør salmeforfatteren
Fordi hun vil være et vitnesbyrd for andre som er på en tilsvarende “reise” , har metodistpresten Mary Johnson valgt å dele historien om sin forvandling fra å være pastor Michael Johnson, gift med UMC-biskop Peggy Johnson, til å leve som personen Gud skapte henne til å være – og fortsatt den nylig pensjionerte biskop Peggys ektefelle.
Pastor Mary Johnson (tidligere Michael )
I løpet av kjønnsidentitets-prosessen, har Mary Johnson opplevd at hennes gudsbilde har endret seg noe. «Tidligere var mye av min forståelse av kristendom knyttet til «lydighet», forteller hun. Men nå har hun innsett at «Gud bare ønsket min kjærlighet og Gud ønsket å elske meg. Gud ønsket glede i livet mitt, og fred i sjelen min, og det er noe som er forskjellig fra at Gud ønsker lydighet uansett.»
Du kan lese Marys spennende og flotte historien her: (publisert på Baltimore-Washington Conference’s hjemmeside 11.oktober)
"Vi ønsker å være en trygg, åpen, inkluderende og fordomsfri menighet for alle mennesker. Alle betyr ALLE for oss! Kirka vår er åpen for Gud, for livet, for verden – og for deg!"
