Stikkordarkiv: advent

ANDAKT, CHRISTINAS ADVENTS-REFLEKSJONER

refleksjoner i advent iV

Legg igjen en kommentar

Presten vår, Christina Thaarup, har til hver søndag i advent tenkt adventstanker som vi har publisert her på hjemmesiden TORSDAGEN før.

Nå har hun tenkt ferdig for 4. søndag i advent, og du kan lese CHRISTINAS SISTE refleksjoner her:

Hjerterom for Jesusbarnet

Vi har kommet fram til årets siste adventssøndag, 4. søndag i advent, som i år også er julaften. Alle fire lys er tent. Ventetiden er over. Julehøytiden er her.

Gleder du deg? Er du spent? Merker du julestemningen? Eller du stresset? Oppgitt? For mye å gjøre og for lite tid til å gjøre det i? Og hvordan er det med ditt hjerterom, hva er det som tar plass i ditt innerste?

Første søndag i advent stilte jeg oss alle disse spørsmål:

Er det rom hos oss, hos deg og meg til å ta imot Gud som kommer til oss enda en gang i juleevangeliet, i salmer, i bønner, i nærvær, i stillhet, i felleskapet med familie og venner eller er vi dem som sier: Nei, her ikke plass. Alt er opptatt. Finn et annet sted å være, et annet hjerte å finne rom i. Har vi hjerterom for Jesusbarnet? For den store, omfavnende, betingelsesløse kjærlighet som Gud sendte til alle som ville ta imot den for to tusen år siden og som han har sendt til oss hver eneste dag siden den første julenatt.

Jeg gleder meg til mange ting denne julen. Gleder meg til tid med familie. Gleder meg til god mat og julesang. Til gaver og lek med tantebarn. Jeg har mye å glede meg over. Enda mer å være takknemlig for. Selv i en urolig og vanskelig tid. Det håper jeg også du har og at du kan se at du har det. For jeg tror at noe av det som virkelig skal kunne åpne opp ditt og mitt hjerterom for Jesusbarnet, Guds fineste gave til oss mennesker noensinne, det er takknemlighet og det er å prøve og løfte blikket. Se stjernene på himlene. Stjernene i vinduene i hjemmene til folk. Julelysene rundt omkring. Lys midt i alt som er mørkt og kan virke mørkt.

I en dansk julesang, med tekst av presten og dikteren Johannes Møllehave og melodi av artisten Anne Linnet, synger vi i første vers:

En stjerne på himlen og flere og flere. I natt føder himlen med jordiske veer. I natt lover himlen at den vil befri oss. Maria på eslet. Med lille Messias.

Det sies så mye i dette første verset. Himmelen var på alerten da Jesusbarnet skulle fødes. Fødes som menneskebarn som alle andre menneskebarn har blir født. Med jordiske veer. Eller rier som det heter på norsk. Og likevel i dette lille barnet ble det også født et løfte. Om befrielse. Om Guds nærvær. Om kjærlighet. Om en annerledes konge som er på vei for å hjelpe mennesker å finne veien hjem til Gud. Til å vite at de, at vi alltid har et hjem der Gud er.

I natt ruger himlen på gleden og freden. Så varsomt i mørket som fuglen i reden. Og freden og gleden nå fødes de i oss. Maria på eslet. Med lille Messias.

Å gi plass i vårt hjerterom til Jesusbarnet er å gi plass til den fred og glede som englene sang om, som gjeterne fikk ta imot og som Maria gjemte i sitt hjerte, i sitt hjerterom. En himmelsk glede og en himmelsk fred. Storslått og overstrømmende. En varsom glede og en varsom fred. Stille og nesten umerkelig. Begge fødes i oss når vi gir hjerterom for Jesusbarnet. Det store og det lille. Fordi livet rommer begge deler. Fordi vi rommer begge deler. Noen dager kan vi ta imot Guds storhet. Andre dager er det Guds litenhet som vi klarer å ta imot. Begge deler fullt ut Gud. Begge deler fult ut hans kjærlighet til oss. Som han sendte til oss første gang en julenatt og som han har sendt og sender til oss hver dag siden.

I det siste verset i julesangen synger vi:

En plass mellom sau, i en stall mellom kyrne. Hun fødte og svøpte den lille i klede. Og hyrdenes glede var stor som Marias. Lys tentes i mørket. Nå fødtes Messias. Nå fødtes Messias Nå fødtes Messias.

Når jeg synger dette verset eller leser det som det nydelig dikt det også er, så fylles jeg av mange ting: Glede. Fred. Kjærlighet. Og håp. Håp, der man ikke først kan tro at håpet skal fødes og finnes. Håpet som noe så sårbart og samtidig fullstendig vidunderlig som et nyfødt lite barn er. Håp, som deles med andre så håpet blir større. Og håpet, som lik lyset alltid er større enn mørket.

Å gi plass for Jesusbarnet i ditt og mitt hjerterom er å gi plass for håpet. Det trossige håpet. Det usannsynlige håpet. Det levende håpet. Håpet som er Jesus selv. Sterkere enn alt. Selv mørket og døden. Og alltid nær oss. I evigheters evighet.

Fordi Jesus er Immanuel – det betyr Gud med oss.

Med ønsket om en velsignet 4. søndag i advent og god jul til oss alle,

Pastor Christina

ANDAKT

refleksjoner i advent III

Legg igjen en kommentar

Presten vår, Christina Thaarup, vil til hver søndag i advent tenke adventstanker som vi publiserer her på hjemmesiden TORSDAGEN før.

Her kan du lese christinas refleksjoner knyttet til 3. søndag i advent

Hjerterom for gjeterne

Det har blitt 3. søndag i advent. Vi er enda et skritt og en søndag nærmere julaften og julehøytiden. Stiger spenningen hos deg? Og julestemningen? Jeg håper det.

I dag skal vi sammen se på om det er plass i vårt hjerterom til det jeg tror vi kan lære av gjeterne og som jeg tror vårt hjerterom trenger.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin.  Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»

Gjeterne gjør ikke noe uvanlig. Denne natten er det hverken julestemning eller stress og uro som preger dem. Bare en helt vanlig natt på jobb. De tar vare på sauene som dem har ansvar for. Så skjer det plutselig noe helt utenom det vanlige, noe storslått og rart og forvirrende på en gang. Et englebesøk der midt i den mørke natten. Med et budskap dem ikke visste at dem trengte og som straks gjør noe med dem. Etter englebesøket får vi vite hva gjeterne da gjør:

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte.

Noe har skjedd med dem. Noe som gjør at denne natten ikke bare blir jobbing som vanlig. Det virker som om at dem rett så kjapt bestemmer seg for å sjekke ut det engelen sa og gå inn til Betlehem. Kanskje er det nysgjerrighet som driver dem? Kan det virkelig stemme det engelen sa? Kanskje er det en overveldende glede og ærefrykt over at de av alle mennesker gjennom engelen fikk et budskap fra Gud. Et budskap om håp og glede og frelse. Og at Gud har utvalgt de som verdige til å ta imot det og gi det videre. Vi vet ikke. Det eneste vi vet er at de etter englebesøket går inn til Betlehem.

Inne i byen finner dem at det engelen sa var sant. For en opplevelse det må ha vært. Den preger dem fortsatt da dem etter en stund vender tilbake til marken utenfor byen og jobben sin:

Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.

Hjerterom for gjeterne fra julenatt handler om være åpen for det budskap som Gud sender vår vei. Også det som kommer til oss helt uventet slik det gjorde det for gjeterne. Kanskje handler det særlig om å være åpen for det som kommer uventet til oss. Det er ikke sikkert vi får oppleve englebud, men det vi kan lære av gjeterne er det å ta imot når Gud plutselig er der med et budskap til oss. Det kan hende Gud kommer til oss på en plass eller til en tid vi ikke hadde forventet han skulle komme eller at Gud velger en budbringer vi ikke hadde regnet som en mulighet en gang. Vil vi da være åpne for det eller for den som kommer? Har vi hjerterom med åpne hjerter og åpne sinn til også å ta imot det uventede?

Hjerterom for gjeterne handler også om å være nysgjerrige slik de var det. En ting er å ta imot et budskap, noe helt annet er å undersøke det nærmere og la det føre oss der og til dem det måtte føre oss. Gjeterne våger å gjøre noe som er annerledes, til og med nytt, når muligheten er der. Er vi også villige til det? Så trist det ville være om vi avviser budskapet fra Gud fordi budbringeren ikke ser ut som den vi forestilte oss eller har bestemt oss for kan bringe oss bud fra Gud.

Er vårt hjerterom åpent og nysgjerrig etter mer fra Gud så tror jeg det faktisk kan hende at vi er dem som får besøk av vår tids gjetere også i dag når de har et budskap til oss fra Gud. Kanskje vil vi også være de gjetere Gud sender til andre mennesker med budskap fra han. Et budskap om håp, glede og frelse. For ulik oss mennesker har Gud ikke en sjekkliste for hvem som er innafor eller ikke når det gjelder hvem som kan få ta imot budskapet om hans evige kjærlighet og gi det budskapet videre. Gud er kun interessert i å vite hvem som åpen nok til å ta imot og nysgjerrig nok til å gå der han kaller oss å gå.

Å, la oss gå med åpne sinn, som hyrdene til barnet inn. Med gledestårer takke Gud, for miskunnhet og nådebud.

Med ønsket om en velsignet 3. søndag i advent for oss alle,

Pastor Christina