Gi deg selv en fin start på jula!
JULAFTEN-GUDSTJENESTE
Stikkordarkiv: Metodistkirken
vi har fått «oppstandelsen» i gave!
Etter utstillingen av hans malerier i kirken, har komponist og maler Bertil Palmar Johansen gitt maleriet med tittelen «Oppstandelsen» i gave til kirken / menigheten. – Jeg klarte ikke å ta det ned av kirkeveggen, forteller kunstneren som ivrer for at kirka vår må bli en kulturkirke.
Maleriet har tidligere både hatt tittelen «Soloppgang» og «Oppstigning», men etter å ha sett bildet henge i kirken har Bertil endret den til «Oppstandelsen». Han vil nødig lansere en bindende tolkning, men antyder i alle fall at fokuset, dynamikken og inspirasjonen i maleriet ligger i himmelen og alt over fjellet… – Kirkerommet gjorde noe med både dette maleriet og meg, sier Bertil som forklaring på gaven.
Utstillingen med over 40 malerier i kirkesalen og Wesleysalen ble egentlig avsluttet tidlig i mai, men Bertil tilbød raust at maleriene kunne henge både gjennom konfirmasjonssøndag og takkedag m/dåp, og bidro på den måten til å gi disse spesielle søndagene en ekstra vakker ramme.
Bertil er fra Sunnmøre og har sterke religiøse personligheter i slekta. Ikke minst hans bestemor Helga. Hun var organist og spilte på evangeliseringsskipet «Elieser» som hver sommer tøffet langs kysten og besøkte lokalsamfunn som et flytende bedehus. Og hans oldefar var maskinist ombord.
– Jo eldre jeg blir, jo mer går det opp for meg hvor mye det faktisk har betydd for meg og preget meg, sier Bertil. Han var bare seks år da bestemoren døde, men har likevel mange minner om henne. Ja, det er nesten ufattelig hvor mye han husker, reflekterer han; – all musikken, alle salmene og sangene. Hun ville lære meg alle de religiøse barnesangene, og de sitter som «tatovert» i hodet mitt fortsatt, forteller Bertil. Han har også bevart lydopptak av bestemor Helga som spiller orgel, og et spor hvor han selv synger som fem-seksåring:
«Vær forsiktig lille venn hva du gjør!
Vær forsiktig lille venn hva du gjør!
For vår fader over der,
han ser ned på jorden her
Vær forsiktig lille venn hva du gjør!»
..... og mormor akkompagnerer...
– Elleve vers med små variasjoner; jeg blir fremdeles rørt bare ved tanken, sier Bertil.
Kirkerom gir ekstra dimensjon
Bertil Palmar Johansen er primært komponist, og en av samtidens mest produktive og anerkjente norske komponister. Men i de periodene han skriver musikk, maler han også, og bare da. Musikken og maleriene er et nødvendig kreativt vekselbruk.
Han har sjelden titler klare på forhånd, verken på musikk eller malerier. Han jakter på noe som han synes låter og ser så bra ut som mulig. Titlene vokser fram etter hvert, når han hører og ser hvor det bærer. Av og til i etterkant, og noen titler kan også endres når omstendigheter tilsier det., som med «Oppstandelsen».
– Jeg har aldri stilt ut i en kirke før. Å se maleriene mine i et sakralt rom gjorde liksom noe både med dem og meg, sier Bertil til hjemmesiden vår. – Et vigslet rom er noe helt annet enn et galleri eller en konsertsal. Kirkerommet har noen ekstra dimensjoner som setter i gang ulike prosesser. Bildene gjør noe med rommet og motsatt. Det har jeg opplevd som veldig positivt og meningsfullt.
– Å stille ut i Metodistkirken har vært en nærmest overveldende opplevelse. For meg som komponist var det litt skummelt å plutselig skulle stå der som maler også. Men det har vært spennende, lærerikt, hyggelig og mest av alt veldig inspirerende, sier Bertil.
Han innrømmer at han var «skitnervøs» i dagene før utstillingsåpningen, hvor det også var førstegangsframføring av hans fagottkonsert i en versjon for fagott og klavér. Men responsen på både musikk og bilder gjorde at nervøsiteten raskt gikk over i ro, takknemlighet og glede.
Håper på kulturkirke
– Jeg håper virkelig at Metodistkirken i Trondheim fortsetter å åpne seg mot byens kulturliv; kirken deres har potensiale til å bli en kulturkirke som byen savner og trenger, mener Bertil Palmar Johansen. Beliggenheten er perfekt, midt i smørøyet, og kirkerommet er kjent for sin gode akustikk. Veldig mange har minner og erfaringer fra musikkskolens konserter under Klemensdagene (et konsept fra flere år tilbake). Mange orkester og kor leier kirka til øvelser og har allerede et positivt og godt forhold til Metodistkirken. Det nye tiltaket deres med Susanna Forum bygger opp om dette, sier Bertil.
Han viser også til at kulturkirker er en sterk internasjonal trend. I Norge er Kulturkirken Jakob i Oslo en suksess, det samme er Geilo Kulturkyrkje.
– Å gjøre Metodistkirken i Trondheim til en kulturkirke, vil bli en berikelse for byen vår og trolig bidra positivt til menighetslivet også, mener Bertil. Han er overbevist om at mange sentrale og viktige aktører i Trondheims musikk- og kulturliv vil stille opp som eventuelle «kulturkirke-fødselshjelpere». Ja, på eget initiativ har han allerede snakket med flere om dette og møtt stor interesse og velvilje.
– Det er noe helt spesielt med kombinasjonen av en vigslet kirke hvor vanlig menighetsliv og gudstjenester går hånd i hånd med konserter, utstillinger, kåserier og mye mer, sier Bertil Palmar Johansen entusiastisk.
—
GRATULERER, BISKOP RAGNHILD!
Vi gratulerer vår gode lutherske venn, domprost Ragnhild Jepsen med utnevnelsen til ny biskop i Bjørgvin! Vi får bare glede oss med bergenserne, selv om Ragnhild vil bli savnet både i Nidarosdomen og i det felleskirkelige miljøet i Trondheim.
Metodistkirken i Trondheim hadde gleden av å ha besøk av domprost Ragnhild i februar 2018. Da sa hun i sin preken, på sin praktfulle Hallingdals-dialekt, blant annet:
– Å følgje Jesus inneber å stå saman med vår bror og syster som lid som følgje av ulukke, vondskap eller urett. Å vere med dei som har lagt ut på farefulle reiser for å finne redning. Vi skal ikkje forbanne dei som vil oss vondt. Vi skal ikkje forbanne det som er vondt. Men vi skal møte det med det lyset som vil godt, sa Ragnhild.
I vår hjemmesides referat fra gudstjenesten, ble det også fortalt at:
«Da hun senere i gudstjenesten vakkert messet innstiftelsesordene for nattverden (første gang de er sunget i Trondheim Metodistkirke?), var det som en manifestasjon av omkvedet på gudstjenestens avslutningssalme:
«För himmelens portar har öppnats och ljuset från himmelen strålar hit ner. I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler»
PRESENTERES IDAG
Det var tre kandidater til bispestillingen i Bjørgvin; sokneprest Kjersti Gautestad Norheim, domprost Ragnhild Jepsen og sokneprest Sunniva Gylver. I Kirkerådets avgjørende stemmerunde torsdag 9. februar, fikk Ragnhild åtte stemmer, Sunniva Gylver seks stemmer og Kjersti Gautestad Norheim tre stemmer.
Ragbhild blir presentert som biskop i Bergen Domkirke fredag 10. april kl. 12.00. Den presentasjonen blir streamet på Den norske kirkes hjemmeside : https://www.kirken.no
Selve vigslingen og innsettelsen av biskop Ragnhild skjer ved en gudstjeneste i Bergen Domkirke 16.april, hvor blant annet kong Harald vil være til stede.
Vi ønsker Ragnhild Jepsen alt godt i tjenesten som biskop!
REFLEKS TIL UKRAINA!
Vår spontante todagers lynaksjon “refleks til Ukraina» rett før jul, innbrakte 4490 kroner. Beløpet er nå omsatt i refleksuitstyr, og sendt til Ukraina. Takk til alle som bidro, og takk til Posten som fortsatt ikke tar betalt fir hjelpesendinger til Ukraina!
For en uke siden sendte tilsynsprest Knut Refsdal de første 50 refleksvestene, betalt av oss, til Ukraina. Idag har vi selv sendt to store pakker med flere refleksartikler far Trondheim. Til sammen har menigheten vår dermed bidratt til at ca. 120 vester og 20 refleksarmbånd / hodelykter (inkludert noen vestyer/armbånd som ble levert til kirken) forhåpentlig kan gjøre det litt tryuggere for ukrainere å bevege seg utendørs i mørket. Refleksaksjonen var en spontan reaksjon på en oppfordring fra vår biskop Christian Alsted, som grunnet krigen også er (midlertidig) biskop for Metodistkirken i Ukraina.
Vi sendte refleksvestene til Metodistkirken i byen Uzhhorod i vest-Ukraina, helt på grensen mot Slovakia og Ungarn. Tankevekkende at det bare er 28 timers biltur fra Trondheim. Vår kontaktmann der, er presten Oleg Starodubets. Han var sammen med sin kone Yulia (også metodistprest) prest i hovedstaden Kyiv da Russland startet invasjonen og krigen mot Ukraina. De arbeider nå i relativt fredelige vest-Ukraina med å hjelpe flyktninger, og formidle hjelp og bistand til sine medborgere i krigsområdene.
Uzhhorod ligger i en fattig del av Ukraina. Byen har normalt ca 112.000 innbyggere, men det antallet er nå mer enn doblet som en følge av flyktningestrømmen fra de krigsherjede områdene. Byen har så langt unngått direkte krigshandlinger, og flere hjelpeorganisasjoner jobber herfra med å sende hjelp videre inn i landet.
–
KJÆRLEIKEN DØYR IKKJE
«På ein dag som dette ser eg ikkje etter eit glansbilete av mennesket» sa preses i Den norske kirke, biskop Olav Fykse Tveit på kveldsgudstjenesten vår på allehelgens-søndagen 6. november. Også liv som gikk i stykker og mislyktes, er i nådens lys på allehelgendagen, undertstreket han.
En dag han understreket kan utløse mange tanker og følelser hos oss: «Vi kjenner på eit vemod, kanskje tung sorg, eller eit tomrom som ikkje lar seg så lett fylle. Men dette er også ein dag som får fram det vakre. I musikken, i tekstar, i lys, i blomar, som vi tar fram og minnest det vakre og gode dei gjorde og var, og som vi gjerne tar vare på.
For det tek slutt, dette livet i denne verda. Døden bryt dei relasjonane vi har hatt. Men noko kan vi ta med oss vidare. Minnene. Frøa dei sådde. Smila som sette seg i sinnet. Kjærleiken dør ikkje», fastslo Fykse Tveit.
Forutgående nåde
Bare noen timer før han kom til gudstjenesten vår, hadde han fått beskjeden om at den gode vennen, nrk-journalisten og forfatteren Tomm Kristiansen brått var død. «Tom har med si forteljarstemme skapt så mange bilete for vårt indre auge av Afrika og av mykje anna, ikkje minst menneske og vår Gudstru som kjem for meg i kveld», sa Fykse Tveit og fortsatte: «Denne veka låg det ei bok på pulten min frå han, «Afrika på 200 sider», med ei helsing frå Tomm inni: «En hilsen fra en del av verden du kjenner! Jeg fant Gud der, og han hadde vært der lenge.» Dette er jo god metodistisk teologi om den forutgående nåde. Gud er der før oss, sa preses.
På godt og vondt
«Det er noko tvetydig over menneskelivet som også vert sterkt synleg og merkbart for oss i møte med døden. Det vakre tek slutt. Og vi bør bli ærlege i møte med døden. Vi kan ikkje pynte på noko eller endre noko meir då», sa Fykse Tveit i sin preken. «Slik kan ein allehelgensdag med feiring av dei døde bli litt skakk eller litt halv. Vi kjenner menneske på godt og vondt».
«Dette er helgnane sin dag. Kven dei nå måtte vere. I vår lutherske kyrkjetradisjon, som har vore tilbakehalden med å feire så mange helgenar, er det nokon vi har høyrt om. Her er i Trondheim er vi ved Heilag Olavs grav, og vi vert stadig minna om det. I det økumeniske arbeidet markerte vi også ikkje-kanoniserte helegenar, så som Dietrich Bonhoeffer, Martin Luther King og Moder Theresa», sa Fykse Tveit. «Det er mange som har gitt oss gode førebilete. Nokon ved måten dei levde på. Nokon ved måten dei døydde på, og korleis deira minne vart eit frø som vaks til noko mykje større etter deira død».
Preses prekte ut fra Lukas’ versjon av bergprekenen (6:20-23), en tekst som med sine saligprisninger nesten kan oppleves provoserende rett fram om det motsetningsfulle i livet.
«Sæle de fattige!» «Sæle de som no svelt!» «Sæle de som no gret!» «Sæle de som vert hata, spotta og kasta ut…!»
«Det er ikkje dei mektige, dei perfekte, dei priviligerte, dei stødige, dei sterke som vert tiltalte», poengterte Fykse Tveit og utydypet bruken av ordet «sæle» («salige») I engelske bibeloversettelser bruykes ghjerne «blessed» (velsignet). Men det greske ordet «makarioi» kan også oversettes med «lykkelig».
Håp, her og nå
«Det er eit ord som kan verke provoserande, fordi ein opplever at det nettopp ikkje er slik», sa han, men likevel: «Det finst ord som ber meining i seg som kan gje oss det motet som trengst for å sjå det heilage og ukrenkjelge i mennesket, men som også kan få oss til å tru på Guds kraft til å skape forandring», undertstreket Fykse Tveit.
Vi tenkjer lett at det kristne håpet som Jesus uttrykkje, er eit håp om noko så langt framme at vi ikkje kan sjå det no, bak død og grav. Men det lyser inn i det livet vi lever no. Og difor vert dette ord som skaper det orda seier. Det vert slik. No. For Gud kan vere noko i ditt liv som gjer deg til meir enn eit tap eller ein tapar, eller ein fortapt», sa han.
Preses Olav Fykse Tveit avsluttet sin preken med noen betraktninger rundt sin favorittsalme «Deg å få skoda», som vi også sang før prekenen etter hans ønske. En eldgammel irsk salme, som kanskje har vært sunget i Trondheim for snart tusen år siden. Fykse Tveit er glad for den nynorske oversettelsen, bortsett fra akkurat åpningsstrofen hvor han synes originaltekstens «Be Thou my vision, o Lord of my heart» tar enda bedra tak i hva det dreier seg om:
«Det er ikkje berre det som eg skal sjå ein gong langt der framme, det er tale om, det som er utanfor tida som er å vere «sæle», eller å vere «salig». Men det er den visjonen, det biletet vi kan bere med oss kvar dag, i vårt indre, og som vi kan la kome til uttrykk i det vi seier, det vi syng, det vi ber – men også der vi går og i det vi gjer. Det kan gjere at det er noko «sælt», noko som ikkje er berre mitt, men Guds – også i mitt liv, hefr og nå», sa preses Olav Fykse Tveit.
Vi feiret også nattverd hvor preses Fykse Tveit og vår prest Christina forrettet og delte ut brød og vin sammen. Og lysgloben ble fulltent av lys.
Etter gudstjenesten tok preses seg også tid til en spørsmåls- og samtalestund, ledet av presten vår Christina Thaarup. Der svarte han på spørsmål både om hva det å være preses innebærer, hva hans ti år som Generalsekretær i Kirkenes Verdensråd har lært ham, om status for «Nådens Fellesskap», homofilispørsmålet og krigen i Ukraina.
En annen som bidro til å gjøre allehelgen-kveldsgudstjenesten til en god opplevelse, var musikeren Henning Sommerro som på kort varsel steppet inn som organist. Hans lekne improvisasjoner til pre- og postludium var bare nydelige. Dessuten tillater referenten seg å si at Sommerros «komp» til min salme «Nåden feiger aldri ut» som avsluttet gudstjenesten, var en sann fryd! (Salmen ble forøvrig skrevet, direkte inspirert av ord som ble sagt under festgudstjenesten for preses i Nidarosdomen 11. oktober 2020). Jeg gjengir de to første versene, og ikke minst refrenget hvor Sommerro fikk fram «dansefoten» hos flere enn meg… En salig opplevelse!
1) Nåden feiger aldri ut! Du kan snuble, gå på trynet
men for Gud som elsker alle, er du aldri ut av syne!
Slik er Guds kjærlighet.
Vi kan gråte og danse!
Vi kan føle og sanse!
Det er nådens puls som gjelder!
Det er Guds kjærlighet!
2) Nåden feiger aldri ut! Den har evig datostempel,
gjelder like godt på gata, som i katedral og tempel.
Slik er Guds kjærlighet.
Gudstjenestereferat og foto: Ole-Einar Andersen
OPPTAK TIL CAROLA-CD I KIRKA VÅR!
I går og idag gjør Kirkelig Kulturverksted og Erik Hillestad CD-innspilling i kirka vår. Det dreier seg om opptak av korinnsatsene i Carolas (Häggqvist) konsertforestilling «Maria Magdalena» som ble urframført i Borggården på årets Olavsfest. Og koret er kammerkoret Aurum fra Trondheim.
Carola har komponert all musikken, og Erik Hillestad har skrevet alle tekstene til syngespillet «Maria Magdalena» som skildrer påskedramaet fra Maria Magdalenas perspektiv – en av Bibelens mest fasinerende kvinneskikkelser. Konsertforestillingen i Borggården fikk gode omtaler.
For Hillestad og Carola er Maria Magdalena en kvinne som representerer det oppreiste mennesket. Maria gikk fra fornedrelse og forakt, til å bli reist opp av Jesu kjærlighet. Jesus bekreftet hennes menneskeverd, sier Hillestad.
Livsglede og raus Gud
Hillestad og Kirkelig Kulturverksted har lang «fartstid» sammen med Carola gjennom flere plateprosjekter.
– Vi er forskjellige, men har en god musikalsk og personlig kjemi. Det er veldig mye livsglede og energi i Carola, og dessuten deler vi opplevelsen og oppfatningen av en radikalt kjærlig og raus Gud, sier Hillestad som selv står for opptakene i kirka vår. Han er veldig tilfreds med akustikken og opptaksforholdene og er glad for å bli tipset om oss fra ledelsen i Olavsfest.
– Kirkerommet er akkurat passe stort. Det gir en god klang som passer korsangen og bidrar til fylde og liv i lydbildet, sier Hillestad til hjemmesiden vår.
Tilfreds er han også med innsatsen til kammerkoret Aurum. I alle fall kom det flere «bravo» fra Hillestad under den opptakssekvensen som vi var til stede på. Kammerkoret Aurum ble stiftet i 2006. Det ambisiøse og dyktige koret har 30 sangere. Dirigent er Eva Holm Foosnæs. Carola selv er ikke i Trondheim disse dagene. Hun skal legge på sin stemme som hovedpersonen Maria Magdalena i studio senere.
– Hvorfor Maria Magdalena?
– Carola og jeg har i mange år ønsket å gjøre noe med Maria Magdalena. Etter å ha laget to juleplater i Betlehem, fikk vi også lyst til å lage en påskeplate. Derfra vokste idéen om et syngespill om Maria Magdalena fram, forteller Hillestad.
– Maria Magdalena er den ene kvinnen som går igjen i alle Bibelens fortellinger om hva som skjedde i påskedramaet, og som har en sentral rolle i alle de fire evangeliene. Hun hadde en helt spesiell rolle som den fremste blant kvinnene som fulgte Jesus fra Galilea til Jerusalem og ble med ham gjennom dramaet som førte til hans død. Derfor er hun en spennende skikkelse å fordype seg i og det er mye mystikk knyttet til henne, sier Hillestad.
Det er ikke så mye vi faktisk vet om den fasinerende kvinneskikkelsen, men i tillegg til det Bibelen forteller, er det en rekke legender og historier knyttet til henne.
– Gjennom disse sidefortellingene, som vi ikke vet sikkert handler om henne, har jeg prøvd å lete frem aspekter ved Maria for å bygge ut bildet Bibelen gir av henne. Vi bygger syngespillet med utgangspunkt i den tradisjonen som finnes, forklarer Hillestad.
– Vi forsøker å forestille oss hvordan Maria Magdalena har tenkt, hvilke gleder hun har hatt, hvilken uro og desperasjon hun har følt, sier Hillestad som tenker at det er tema og spørsmål som angår alle mennesker, uavhengig av tro. Er jeg akseptert? Er jeg elsket? Tør jeg tro på meg selv? Hva angrer jeg på?
—
CD’en blir produsert med akkurat de samme musikalske kreftene som urframførte syngespillet i Borggården. I tillegg til Carola som Maria Magdalena, er det solistene Anders Wyller (Jesus ), Grethe Svensen (Maria, Jesu mor), kammerkoret Aurum (dirigent Eva Holm Foosnæs) og et band bestående av musikerne Kjetil Bjerkestrand (keyboards og piano), Gjermund Silseth (bass), Hallgrim Brattberg (gitar) og Rune Arnesen (trommer)
Nøyaktig dato er ikke satt, men «Maria Magdalena»-CD’en blir lansert i løpet av 2023, opplyser Hillestad. Og da vil det framgå at deler av opptakene er gjort i Trondheim Metodistkirke!
(Reportasje og foto: Ole-Einar Andersen)
.
Ingen 20 $-seddel med metodisten Harriet Tubman så lenge Trump er president
Anti-slaveri-aktivisten, nordstats-spionen, kvinnesaksforkjemperen og metodisten Harriet «Moses» Tubman skulle etter planen pryde forsiden av nye, amerikanske 20-dollarsedler i 2020. Nå har Trumps finansminister gjort det klart at den nye seddelen ikke blir utgitt så lenge Donald Trump er president.
Noen vil kanskje huske at hjemmesiden vår i april 2016 fortalte om Obama-administrasjonens initiativ til den nye 20-dollarseddelen. Planen var at den skulle utgis i forbindelse med 100-årsjubileet for kvinners stemmerett i USA i 2020. Men onsdag slo Trumps finansminister Steven Mnuchin altså fast at det tidligst vil skje i 2026/2028.
Under valgkampen i 2016 karakteriserteTrump forslaget som et utslag av «politisk korrekthet». Selv antydet han at Tubman heller kunne pryde den langt mindre brukte to-dollarseddelen. Trump har flere ganger rost president Jackson, som nå er avbildet på 20 $-seddelens forside, og framholdt ham som et forbilde. Han har også et bilde av Jackson hengende i the Oval Office. President Jackson var selv slaveeier…
Her er artikkelen hjemmesiden publiserte i april 2016 om Harriet Tubman:
Tubman som blir den første afroamerikaner på en pengeseddel, var metodist og medlem av African Methodist Episcopal Zion Church. Født som slave, viste hun senere til sin kristne tro som inspirasjon og grunn til å hjelpe hundrevis av slaver til å flykte og få et liv i frihet. Hennes livshistorie er usedvanlig dramatisk, spennende og inspirerende.
Harriet Tubman ble født omkring 1820/23 som tredje generasjons slave. Hennes mormor kom til USA på et slaveskip fra Afrika – trolig tilhørte hun en folkegruppen Ashanti fra Ghana. Om det stemmer er vanskelig å fastslå, men for Tubman ble den afrikanske opprinnelsen en trøst, støtte og stolthet. Som slaver ble familien splittet og solgt til ulike slave/plantasjeeiere.
Pisket før frokost
Harriet, som opprinnelig ble gitt navnet Aminta eller «Minty» av sine foreldre, var den fjerde av ni søsken. Som seksåring ble hun lånt bort som barnevakt til et meget velstående Marylandhjem. Hun skulle passe på en hvit baby. Hver gang babyen gråt, ble Minty pisket. En dag ble hun pisket fem ganger før frokost.Etter hvert som hun vokste til ble Minty satt til diverse tungt jord- og skogbruksarbeid på plantasjen i Maryland. Da hennes eier døde i 1849, oppsto en tid både forvirring og frykt. Slavene var redd de skulle bli solgt sørover, hvor forholdene om mulig var enda verre.
Minty, som da var gift, begynte å planlegge flukt. Hun tok morens pikenavn Harriet og sin manns etternavn Tubman. Mannen henens, som var en frigitt slave, valgte å bli igjen. En septembernatt i 1849 klarte Harriet og to av hennes brødre å flykte fra plantasjen i Dorchester, Maryland. De skjulte seg om dagen og vandret om natten. Men brødrene fikk kalde føtter underveis og vendte tilbake. Harriet fortsatte alene de 25 milene nordover til Pennsylvania.
Straks hun hadde tjent noen penger som tjener for en vennlig hvit familie i Philadelphia, engasjerte hun seg i arbeid med å hjelpe andre slaver til frihet – med eget liv som innsats. Det første hun fikk gjort var, via stråmenn, å kjøpe fri sin niese og hennes to barn som skulle bli solgt på en slaveauksjon. Det lyktes, og hun brakte dem til sikkerhet i Canada.
«Grenselos» med fare for livet
Etter dette ble Harriet «conductor» (en slags parallell til norske grenseloser under andre verdenskrig) innenfor slavefluktsystemet «Underground Railroad». Det var gjennom denne virksomheten hun fikk tilnavnet «Moses» – han som ledet jødene ut av slaveriet i Egypt. «Underground Railway» var et nettverk av både hvite og afroamerikanske slavemotstandere og aktivister som etablerte flere «trygge hus» langs ulike fluktruter fra sørstatene og nordover.
I ulike forkledninger, og bevæpnet med en revolver, gjennomførte Harriet til sammen 19 turer som «conductor». Ble hun tatt ville hun garantert blitt hengt eller skutt på flekken. På et tidspunkt skal det ha vært utlovet hele 40.000 dollar i dusør til den som klarte å fange henne; det tilsvarer ca 1,2 millioner dollar i dagens pengeverdi (ca 9 millioner kroner…) I 1854 klarte hun endelig å frigjøre sine tre småbrødre og i 1856 reddet hun sine foreldre. de var på den tiden blitt fri, men holdt under oppsikt og mistanke om å hjelpe andre slaver å flykte.
Spion for nordstatene
Under den amerikanske borgerkrigen 1861-1865 var Tubman aktiv innen nordstatshæren fordi hun ønsket å hjelpe alle slaver til frihet, ikke bare de hun selv kunne hjelpe. Harriet var bare 157 cm høy og hadde en rekke fysiske plager som følge av mishandling hun ble utsatt for som slave. Hun kunne verken skrive eller lese; men det begrenset ikke hennes engasjement.
Harriet deltok i borgerkrigen først som kokk og sykepleier, senere som guide og spion bak fiendens rekker. I 1863 ledet hun en avdeling på 150-200 afroamerikanske soldater i et raid langs elven Combahee i South Carolina. Ombord på tre militære fartøy (gunboats) ødela de mange av sørstatshærens miner og torpedoer, sprengte broer, raserte sørstatshærens varelager og avlinger – og befridde omkring 800 slaver. Harriet Tubman mistet ikke en eneste soldat i raidet.
Ble metodist
Etter borgerkrigen, da slaveriet formelt ble avskaffet, dedikerte hun resten av livet til å hjelpe tidligere slaver, særlig barn og eldre. Hun ble også en meget aktiv forkjemper for kvinners rettigheter og stemmerett og engasjerte seg i den amerikanske suffragette-bevegelsen. På spørsmål om hun mente at kvinner burde få stemmerett svarte hun en gang: «Jeg har lidd nok til å tro det». Etter borgerkrigen meldte hun seg også inn i African Methodist Episcopal Zion Church hvor hun var et meget bevisst og engasjert medlem. ( AME Zion Church ble ikke med i sammenslutningen da United Methodist Church ble dannet i 1968, men de to kirkene har nær kontakt og fullt sakramentsamarbeid.)
Harriet Tubman bodde siste del av livet i et hus på en liten eiendom i Auburn, New York som hun fikk i gave fra slaverimotstanderen senator William Seward. I 1903 donerte hun deler av eiendommen til African Methodist Episcopal Church for at det skulle bygges et hjem for eldre afroamerikanere. I 1908 ble «Harriet Tubman Home for the Aged» åpnet. Der døde hun også selv i 1913 av lungebetennelse. Omgitt av familie og venner skal dette ha vært hennes siste ord: «Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere» (ref. Joh:14.3)
I sin samtid var Harriet Tubman respektert og anerkjent. Hennes innsats er/var godt dokumentert. Men som tilfellet var med mange afroamerikanere, ble også hun gradvis skrevet ut av historien noen tiår etter borgerkrigen. På folkemunne forble hun hun et ikon og symbol for kampen for slavers frihet og rettferdighet. I forbindelse med den moderne borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet, begynte hennes innasts sakte å bli bli offentlig kjent igjen – og nå inngår hun i skolebøkene og allmennutdannelsen.
Tubman vil talende nok erstatte president Andrew Jackson på 20-dollarens forside; han var slaveeier og dessuten meget brutal i sin kamp mot den amerikanske urbefolkningen, indianerne. Jackson fortrenges til en langt mindre prangende positur på 20-dollarens bakside…
Å la Tubman fronte den nye 20-dollarseddelen er ledd i en politisk prosess for å synliggjøre fremtredende amerikanske kvinner på landets pengesedler. På baksiden av 10-dollarsedddelen skal for eksempel sufragettene (kvinnesaksbevegelsen) markeres.
Nyheten ble kunngjort av det amerikanske finansdepartementet onsdag denne uka. Mottakelsen har vært overveiende positiv, men ikke uten en del rasistiske kommnetarer på sosiale medier. En av de som gledet seg var presidentkandidat Hillary Clinton: «Jeg kan ikke tenke meg et bedre valg enn Harriet Tubman», skrev hun på Twitter straks etter kunngjøringen onsdag. Donald Trump kalte Tubman «fantastisk», men mente beslutningen om sette henne på 20-dollarseddelen var uttrykk for rendyrket politisk korrekthet. Han ønsker at salveeier-president Jacksom fortsatt skal pryde 20-dollarseddelen. Tubman kan få plassen på to-dollarseddelen ( som ikke lenger er i bruk), antydet Trump….
Tubman blir for øvrig den tredje metodisten på amerikansk valuta. De to tidligere er president Ulysses Grant og William McKinley. Alle disse tre ble formet av borgerkrigen og kampen mot slaveriet.
Å lansere en ny dollarseddelserie er en lang prosess. det handler ikke bare om redesign og valg av motiv, men i høyeste grad om teknologi for å gjøre sedlene så vanskelig/umulig å forfalske som mulig. Det er derfor ikke ventet at noen av de nye sedlene (1, 5, 10 og 20-dollar) blir sluppet på markedet før tidligst tidlig på 2020-tallet.
—
Metodistskoleelever – skriv særoppgave om Tubman!
Dette var bare noen kjappe hovedtrekk av Harriet Tubmanns fasinerende liv og innsats. Hun er vel verd å lese seg opp på, og er for eksempel et flott og spennende alternativt valg for skoleelever som ellers ville skrevet særoppgave om f.eks. Martin Luther King jr. og/eller Rosa Parks.
Kilder: umc.news, BBC news, Wikipedia og andre nettsteder, og her er i tillegg «9 things you should know about Harriet Tubman» hentet fra «TGC» – The Gospel Coalitions nettside:
- Harriet Tubman didn’t become “Harriet Tubman” until her mid-20s. She was originally born a slave named Araminta Ross on a plantation in Maryland’s Eastern Shore. The surname Tubman comes from her first husband, John Tubman, a free black man, and after marrying, she adopted the name “Harriet” after her mother: Harriet Ross.
- A few years after she married, Tubman and two of her brothers initially escaped from slavery. However, when her brothers returned (one of them had recently become a father) she returned with them to the plantation. She would later escape again with the help of the Underground Railroad, a network of secret routes and safe houses used by abolitionists. Tubman later recalled how she felt upon arriving a free woman in Pennsylvania:
When I found I had crossed that line, I looked at my hands to see if I was the same person. There was such a glory over everything; the sun came like gold through the trees, and over the fields, and I felt like I was in Heaven.
- Since none of Tubman’s family was with her in Pennsylvania (her husband, John, stayed behind and would later remarry another woman), she returned on several trips to help lead her relatives to freedom. Over the next 15 years she would, with the help of others in the Underground Railroad, lead approximately 70 slaves out of their captivity. Her efforts in the dangerous undertaking earned her the nickname “Moses” by abolitionist William Lloyd Garrison, who compared her to the Hebrew leader who lead his people out of slavery in Egypt.
- By the late 1850s, Tubman had gained renown in the abolitionist community. J. W. Loguen, a bishop of the African Methodist Episcopal Zion church, said of her, “Among slaves she is better known than the Bible, for she circulates more freely.” Loguen introduced Tubman to the controversially violent abolitionist John Brown, who connected her to other influential leaders in the movement. Brown once introduced Tubman by saying, “I bring you one of the best and bravest persons on the continent—General Tubman, we call her.” Tubman would go on to become a powerful speaker for the antislavery movement.
- During the Civil War, Tubman served the Union Army as a spy, helping map out areas of South Carolina. She became the only woman to lead men into battle during the Civil War when she guided a nighttime raid at Combahee Ferry in June 1863. While under fire, Tubman’s group freed more than 700 slaves from neighboring plantations. Both before and after her work as a spy she also served as a nurse and cook for the Army. Despite her service, Tubman never received a regular salary and was denied an official military pension. Tubman later became the beneficiary of military benefits, but only as the wife of an “official” veteran, her second husband, Nelson Davis.
- After the Civil War Tubman became involved in other social reform movements, including temperance, women’s rights, and universal suffrage. Tubman once gave a speech alongside suffragette leader Susan B. Anthony and was introduced at the event as the “great Black liberator.” When a friend asked Tubman if women should have the right to vote she responded, “I’ve suffered enough to believe it.”
- At a young age, Tubman suffered a traumatic head injury that caused her to have crippling headaches and disabling epileptic seizures. But it also gave her powerful visions, which, as a lifelong devout Christian, she attributed to God. The abolitionist Thomas Garrett once said about Tubman,
I never met with any person, of any color, who had more confidence in the voice of God, as spoken direct to her soul. She frequently told me that she talked with God, and he talked to her every day of her life . . . she said she never ventured only where God sent her, and her faith in the Supreme Power was truly great.
- Throughout her life Tubman remained either in poverty or on the verge of destitution. She managed to scrape by on her labor, her husband’s pension, and donations from admirers. According to one biographer, she “never drew for herself more than 20 days’ rations” during the four years she labored during the war. Instead, she supported herself by selling pies, gingerbread, and root beer to soldiers. After the war, she used her reputation to help raise $2,000 on a scheme that turned out to be a con. Tubman had hoped to use the proceeds to open a home for black people but was instead attacked, bound, and gagged by the con men. Wisconsin Congressman Gerry W. Hazelton introduced legislation in 1874 that Tubman be paid “the sum of $2,000 for services rendered by her to the Union Army as scout, nurse, and spy,” but the bill was defeated.
- From the proceeds of a biography written by a supporter, Tubman was able to buy a property with two buildings on 26 acres near her home in Auburn, New York. She later deeded the land to the African Methodist Episcopal (A.M.E.) Zion Church, to be used as a home for the elderly (which she wanted to be named John Brown Hall). At the time she attended the mostly white Central Presbyterian Church, but she later became active in the A.M.E. church, where her husband was a trustee. In 1908, the A.M.E. Zion regional conference voted to take an annual collection for the maintenance of what was now called the Harriet Tubman Home for the Aged. Tubman herself was the only female member on a board of trustees dominated by pastors. By 1911, she was so ill and impoverished that she was admitted to the home named after her. She died in 1913, with her last words being, “I go to prepare a place for you.”
Vil ha barn og ungdom på dagsorden!
– Jeg ser en særlig utfordring i å skape arenaer og møtepunkt for ungdom fra konfirmasjonsalder og oppover, sier Stephanie Buadu (21) som er den nye lederen av Metodistkirkens Barne- og Ungdomsforbund (MBU). Vi er så heldige at vi har Stephanie som student i Trondheim, og dermed er hun «vår» i alle fall to år framover!
Stephanie ble valgt som ny MBU-leder på Ungdomsforbundets landsmøte 16. april. I kraft av det vervet blir hun også fast medlem av Metodistkirkens Hovedstyre, og synes det skal bli spennende og interessant å oppleve kirken sin fra det perspektivet. På spørsmål om hun er optimist på Metodistkirkens framtid svarer Stephanie et kontant og klokkerent «JA!»
Solid metodistslekt
I Trondheim er Stephanie NTNU-student, og er i ferd med å avslutte det tredje av fem års studier innen Ingeniørvitenskap & IKT. Om hun skal sikte seg hundre prosent inn mot IT-bransjen eller det marine feltet, har hun ikke helt klart for seg ennå.
– Heldigvis har jeg et par år til å bestemme meg på, smiler Stephanie. Hun forteller at hun trives veldig godt i Trondheim, både med studiene, i metodistmenigheten og med byen generelt.
Den nye MBU-lederen er av solid metodistslekt. Både en av hennes onkel og en bestemor er metodistprester i Ghana. Stephanie selv er født i Norge. Foreldrene hennes kom hit fra Ghana tidlig på 1990-tallet. Hun ble døpt i Centralkirken i Oslo og gikk sine første barneår der, uten at hun husker særlig mye fra den tiden. I tidlig barneskolealder begynte hun og familien å gå i Metodistkirken på Bjølsen (Immanuelskirken). Der hørte hun til, helt til hun flyttet hjemmefra. På Bjølsen sang hun i menighetens barnekor, og var med i ungdomsgruppen «Bertene».
– Ellers har jeg hengt en del i Centralkirken etter konfirmasjonen, fordi det var et større ungdomsmiljø i Central enn det vi hadde på Bjølsen, forteller Stephanie.
Internasjonalt MBU-rulleblad
Bortsett fra at hun aldri har vært speider, har Stephanie har et langt og innholdsrikt «rulleblad» innen MBU. Som styremedlem har hun etter sigende imponert med oversikt og utpreget organisasjonstalent. (Og det er ingen hvem som helst som sier det, men avtroppende MBU-leder Audun Westad). MBU-engasjementet er også internasjonalt. De siste årene har Stephanie representert MBU i EMYC (European Methodist Youth and Childrens Council), og har gjennom det fått et innblikk i barne- og ungdomsarbeidet som drives rundt omkring i Europa. Hun har også blitt kjent med metodister fra andre land og besøkt flere metodistkirker i Europa. I tillegg representerer hun MBU i NECCYC (Northern European and Eurasian Central Conference Youth Council), forteller hun. (Som aktiv metodist må du tidlig lære deg internasjonale forkortelser…)
Skape arenaer og møtepunkt
– Hva blir din fremste/viktigste oppgave som MBU-leder, og hva er kirkens største utfordring i forhold til barn og ungdom?
– Nå har jo Audun (Westad) lagt et fantastisk grunnlag, så her er det bare å jobbe videre med det han har gjort. Det viktigste er å sørge for at barn- og unge får plass på kirkens og menighetenes dagsorden. Men et problem er jo menigheter hvor det er lite eller ikke noe barne- og ungdomsarbeid. Det er vanskelig å få barn og unge til kirken dersom det ikke er noe «spennende» som skjer for deres del.
– Jeg har dessuten et sterkt ønske om å få til noe for de litt eldre ungdommene i menighetene rundt om i landet, understreker Stephanie. Vi trenger virkelig arenaer for ungdom etter konfirmasjonsalder og utover i 20-årene. Jeg skulle ønske flere menigheter hadde møtepunkt for denne aldersgruppen – utenom gudtstjenestene, sier hun.
– Jeg er litt usikker på hva det skal være og hvilken form det skal ha, men jeg har heldigvis med meg et supert landsstyre. Sammen tror jeg vi skal få til mye bra i årene som kommer, håper Stephanie.
– Har du et favoritt-bibelvers?
Det er nesten litt vanskelig å velge, men om jeg skal velge kun ett, må det nesten bli 1. Tim 4:12. Og der står det: «La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet.»
—
Tips: Til sommeren skal Stephanie lede familiesamlingene på Sommerfesten 2016, Metodistkirkens store samling på Drottningborg ved Grimstad (28.juli – 31.juli). Dermed fikk du enda en grunn til å melde deg på og treffe ikke bare henne, men også masse andre flotte folk i metodiststorfamilien!
UMChicken GConfusion casserole
32 metodister samlet seg i Metodistkirken til myldremiddagen 25. april. Dagens rett var en gryteaktig greie med navnet «UMChicken GConfusion casserole». Denne kyllingbaserte myldremiddagsretten var inspirert av kokkens forventninger, frustrasjoner, frykt, beven og håp i forkant av Generalkonferansen (GC) i United Methodist Church i mai.
Kokken forklarer at retten var et helhjertet forsøk på å forene (nord)europeiske, amerikanske, afrikanske og asiatiske impulser og tolkning av kyllingoppskrifter fra både det konservative og liberale verdenskjøkkenet.
Kokken valgte bevisst å avstå fra fundamentalistisk etterfølgelse av vedtatte oppskrifter og sannheter. Retten gir mulighet for godt slingringsmonn med tanke på såvel ingredienser som mengder. Alle mål er omtrentlige. Viktigst er at retten skal være spiselig for alle (i alle fall de fleste) og at det ubetinget skal være plass til alle rundt bordet! Det var det i Metodistkirken mandag, og de fleste forsynte seg både to og flere ganger!
Lurer du på hva vi spiste, så var framgangsmåten noe ala dette:
Buljong, grov bulgur (eller couscous), asiatiske wok-grønnsaker og kokosmelk varmes og blandes til konsistensen er lett «gryteaktig» – altså tykkere enn suppe. Husk at bulguren absorberer mye veske! Tilsett knuste tomater om ønskelig, og finkuttet hvitløk! Legg i marinert/krydret kyllingkjøtt (bryst og lårfilet skåret i litt grove terninger og gjerne krydret med litt kanel, gurkemeie, koriander etc) ca. 20 minutter før servering. Holdes såvidt på kokepunktet fram til servering.
Smaksettes ekstra individuelt (for sikkerhets skyld) med f.eks. chilibaserte eksplosiver som harissa, sambal oelek, piri-piri, tabasco og rundes av med en smaksrik ketjap (indonesisk søt soyasaus). Brød/rundstykker/loff kan være ok tilbehør.
–
Myldredagene fortsetter å trekke folk. Tross opptil flere meldte «lovlige forfall» blant de faste myldrerne, rundet vi altså 30 denne mandagen også. Etter middag og kaffe med flott summing ved bordene, fortsatte myldringen med sang- og musikkøvelser, speidermøte og menighetsråd.
Neste myldredag er mandag 9. mai. Da er DU også hjertelig velkommen. Det er helt ok å «bare» komme og spise middag for 20 kroner, delta i (måltids)fellesskapet og treffe/prate med folk. Middagen serveres kl. 16.30.
Påskedag – oppstandelse verden rundt!
Kristus telah bangkit! مسیح برخاسته است!Krestos a uprisin! Christ is risen! Христóсъ воскрéсе! Christus ist auferstanden! Kristo leviĝis! Kristur er upprisinn! Cristo è risorto! Tha Crìosd air èiridh! Kristus aq ungwektaq!¡Cristo ha resucitado! المسيح قام! حقا قام! Christus is opgestaan! Kristus är uppstånden! Lo Crist es ressuscitat! Si Kristo ay nabuhay! Kristus vstal z mŕtvych! ハリストス復活！Christus resurrexit! Le Christ est ressuscité!
Dette er ikke en preken. Ingen fasit. Det er noen tankestreif rundt oppstandelsen. Sammen med illustrasjonene fra ulike deler av kristenheten, og den avsluttende salmen, kan det forhåpentlig inspirere til egne refleksjoner og bevisstgjøring. Det gjelder for påskebudskapet og oppstandelsestroen, som alle sider ved troen, at vi må gjøre den til vår egen. Ofte krever det (kritiske) spørsmål og ikke nødvendigvis skråsikre svar.
Det begynte allerede i går (norsk tid). Fra de østligste deler av Sibir, Stillehavsøyene og New Zealand begynte den kristne påskehilsenen begynt å rulle. I en sammenhengende, ubrutt ring vil den i løpet av påskedagsdøgnet lyde gjennom alle tidssoner. Som en stafettpinne blir påskeropet overlevert og bølge gjennom verdensdeler og kontinenter. På tvers av alle kirkesamfunn, raser, kjønn og sosial status lyder ropet: «KRISTUS ER OPPSTANDEN!»
Og selv om heller ikke oppstandelsen er unntatt nødvendig teologisk forskning, bibeltolkning og diskusjon, kan de fleste fra sine ulike ståsted bekrefte det tilhørende liturgiske svaret: «JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN!»
I dette påskedagsdøgnet anbefaler vi gjerne Wikipediasiden «Paschal greeting». Der er påskehilsenen (utropet og svaret) gjengitt på et stort antall språk, flere av dem garantert ukjente for mange. Å se og lese påskehilsenen opplistet på denne måten, er faktisk en spesiell og sterk opplevelse. Det bidrar også til en bevisstgjøring på påskebudskapets universelle karakter og gjennomslagskraft. Du finner den her: PASCHAL GREETING
Oppstandelsens praksis
Et av de sterkeste bildene fra denne påsken er pave Frans som skjærtorsdag knelte for å vaske og kysse føttene til muslimske, hinduistiske og kristne flyktninger fra et asylmottak i den italienske byen Castelnuovo di Porto.
For en preken og vitnesbyrd rett inn i vår hverdag! Gjennom denne ekstremt symboltunge handlingen bekreftet paven oppstandelsen ved å praktisere den. Og han setter mange av oss i skammekroken.
Den irske teologen og filosofen Peter Rollins (født 1973) er en av flere som snakker om at vi som kristne og kirke, gjennom våre handlinger og holdninger, enten er med på å bekrefte oppstandelsen, eller benekte den:
«Jeg fornekter Kristi oppstandelse hver gang jeg ikke tjener ved de undertryktes føtter, hver dag jeg snur ryggen til de fattige, når jeg lukker ørene for skrikene fra de undertrykte og gir min støtte til korrupte og urettferdige (politiske og religiøse, red.anm) systemer.»
Men det er også øyeblikk, sier Rollins, hvor vi bekrefter oppstandelsen, selv om slike øyeblikk er alt for få og langt i mellom:
«Jeg bekrefter oppstandelsen når jeg står opp for de som er tvunget til å leve på sine knær, når jeg snakker/tar ordet på vegne av de som har fått tungene sine revet ut og når jeg gråter for de som ikke har flere tårer å felle.»
Troens mysterium
Påskens budskap rommer troens store mysterium: Kristus døde. Kristus oppsto. Kristus skal komme igjen. Det kan de aller fleste bekjenne, selv om forskning, debatt og ulike fortolkninger knyttet til dette fyller «hyllekilometere» med litteratur. Det starter jo allerede med de bibelske kildene (evangeliene) som gir hver sine versjoner av hva som skjedde påskemorgen og de nærmeste timene og dagene – hvem som var der, hva de gjorde og hva de sa, tvilte, trodde og håpet.
Den tomme graven beviser ingen ting; liket kunne vært stjålet eller tatt vare på av noen. Og det er klart også ut fra de bibelske skriftene at den oppståtte Jesus ikke var til å kjenne igjen. Maria trodde for eksempel at det var gartneren som snakket til henne. To disipler gikk hele veien til Emmaus sammen med den oppståtte Jesus uten å kjenne ham igjen før de spiste kveldsmat sammen. Det er ingen tvil om at det som på litt fromt språk kalles «Jesu oppstandelseslegeme» var veldig forskjellig fra den kroppen og skikkelsen som ble lagt i graven.
I fjor ble det rabalder da den dansk sogneprest blant annet fortalte at han ikke trodde på oppstandelsen. Den historien og hvordan den endte, kan du evt sjekke opp selv ved å google ”Per Ramsdal – oppstandelsen – biskop Peter Skov Jakobsen”. Her nøyer vi oss med svaret biskop Jakobsen ga en journalist på spørsmålet:
«Må en prest i den danske kirke tro på oppstandelsen?»
» Ja det må man. Kirken ble født ved oppstandelsen. Det som intet øye så, er det kirken feirer påske for. Jesus sto opp fra de døde – det skjedde en enestående kosmisk begivenhet, som jeg tror på, og som de fleste kristne tror på. Men jeg vil ikke gå inn i ordvalget omkring fysisk, for hvis jeg sier fysisk, aksepterer jeg at det blir brukt et naturvitenskapelig språk omkring dette. Og så spør du meg videre; hvordan så han ut?»
Og som vi vet, det vet ingen – bortsett fra at Jesus sikkert så ut som en 30-åring fra Midt-Østen.
100% oppstandelsestro
Bibelen er skrevet og snakker til oss i et mytologisk språk gjennom bilder, symboler og metaforer fra skapelsesberetningen og fram til Johannes Åpenbaring. Det gjelder også påskefortellingene; fra Langfredag til påskemorgen og de følgende dagene.
Mange kristne er til utmattelse opptatt av «bevis»; at Bibelen har «rett» i ett og alt – som om det er snakk om en ufeilbarlig fagbok i historie, geografi, matematikk og naturvitenskap. Oppstandelsesfortellingen(e) er intet unntak. For mange er troen avhengig av 100% bevis for en 100% fysisk og legemlig oppstandelse. Det beviset finner vi ikke i Bibelen, og ingen andre steder heller, for den del. Men det vi helt sikkert finner, er troen på oppstandelsen.
Troen på oppstandelsen ( noen vil si troen på troen om oppstandelsen…) har hatt forvandlende kraft på mennesker og samfunn i snart 2000 år. Mange teologer og kristne vil si at oppstandelsen er virkelighet nettopp gjennom at disiplene hadde sterke og livsendrende opplevelser av Kristus etter hans død. På den bakgrunn vil mange teologer, prester og ”vanlige” kristne tolke og forstå oppstandelsen som et psykisk fenomen.
Teologen Clarence Jordan (1912-69) sa det slik: «Beviset for at Gud oppreiste Jesus fra de døde er ikke den tomme graven, men hans forvandlede disiplers fulle, glødende hjerter. Beviset for at Jesus lever, er ikke en ledig grav, men det åndelige fellesskapet mellom hans etterfølgere.»
Ikke slutten
Oppstandelsen viser at døden ikke var slutten på Jesus-historien. Oppstandelsen viser at Gud ikke har gitt opp verden. Oppstandelsen er begivenheten som gjør at den positive faktoren i alle motsetninger vinner: Døden over livet. Lyset over mørket. Kjærligheten over hatet. Håpet over frykten. Vi kan alle forlenge den listen ut fra egne erfaringer. Vi skal fortsatt alle dø, men døden har ikke det siste ordet. Og i hvert glimt av godhet og hint av håp vi ser og er med å skape, er oppstandelsen en realitet i dagens verden.
Mørket vinner aldri
I forlengelsen av dette, velger vi denne salmen «Se, mørket vinner aldri over lyset» av Sindre Skeie (2012) til refleksjon og meditasjon denne 1. påskedag.
Se, mørket vinner aldri over lyset.
La håpets flamme skinne, sterk og klar!
For ennå kjemper noen for det gode,
og ennå deler noen det de har.
Se, freden finnes i den gode striden,
så reis deg opp til kamp for andres rett!
Da skal du aldri frykte mørkets makter,
det er i mørket flammene blir sett.
Iblant vil kampen stjele dine krefter,
du kjenner sorgen over tap og svik,
du tror at alt du ga, har gjort deg fattig,
men i din fattigdom er du blitt rik.
Et mørke hviler ennå over jorden,
men barn av lyset finnes overalt:
Se, noen åpner døren for en flyktning,
og noen reiser opp en venn som falt.
Hvor finnes brød til alle folk i verden
hvis ikke du vil dele med din bror?
Vi puster alle i den samme luften
og lever på den samme, lille jord!
Må ingen lenger hegne om sitt eget.
Må de som hersker, ofre alt for fred.
Må de som tror de kjemper helt alene,
få se hvor mange flere som er med!
Se, Verdens Lys rir inn i våre gater.
En sang om frihet stiger i vår by,
hør, også vi vil være barn av lyset
og tenne håpet: Jorden skal bli ny!