Presten vår, Christina Thaarup, har til hver søndag i advent tenkt adventstanker som vi har publisert her på hjemmesiden TORSDAGEN før.
Nå har hun tenkt ferdig for 4. søndag i advent, og du kan lese CHRISTINAS SISTE refleksjoner her:
Hjerterom for Jesusbarnet
Vi har kommet fram til årets siste adventssøndag, 4. søndag i advent, som i år også er julaften. Alle fire lys er tent. Ventetiden er over. Julehøytiden er her.
Gleder du deg? Er du spent? Merker du julestemningen? Eller du stresset? Oppgitt? For mye å gjøre og for lite tid til å gjøre det i? Og hvordan er det med ditt hjerterom, hva er det som tar plass i ditt innerste?
Første søndag i advent stilte jeg oss alle disse spørsmål:
Er det rom hos oss, hos deg og meg til å ta imot Gud som kommer til oss enda en gang i juleevangeliet, i salmer, i bønner, i nærvær, i stillhet, i felleskapet med familie og venner eller er vi dem som sier: Nei, her ikke plass. Alt er opptatt. Finn et annet sted å være, et annet hjerte å finne rom i. Har vi hjerterom for Jesusbarnet? For den store, omfavnende, betingelsesløse kjærlighet som Gud sendte til alle som ville ta imot den for to tusen år siden og som han har sendt til oss hver eneste dag siden den første julenatt.
Jeg gleder meg til mange ting denne julen. Gleder meg til tid med familie. Gleder meg til god mat og julesang. Til gaver og lek med tantebarn. Jeg har mye å glede meg over. Enda mer å være takknemlig for. Selv i en urolig og vanskelig tid. Det håper jeg også du har og at du kan se at du har det. For jeg tror at noe av det som virkelig skal kunne åpne opp ditt og mitt hjerterom for Jesusbarnet, Guds fineste gave til oss mennesker noensinne, det er takknemlighet og det er å prøve og løfte blikket. Se stjernene på himlene. Stjernene i vinduene i hjemmene til folk. Julelysene rundt omkring. Lys midt i alt som er mørkt og kan virke mørkt.
I en dansk julesang, med tekst av presten og dikteren Johannes Møllehave og melodi av artisten Anne Linnet, synger vi i første vers:
En stjerne på himlen og flere og flere. I natt føder himlen med jordiske veer. I natt lover himlen at den vil befri oss. Maria på eslet. Med lille Messias.
Det sies så mye i dette første verset. Himmelen var på alerten da Jesusbarnet skulle fødes. Fødes som menneskebarn som alle andre menneskebarn har blir født. Med jordiske veer. Eller rier som det heter på norsk. Og likevel i dette lille barnet ble det også født et løfte. Om befrielse. Om Guds nærvær. Om kjærlighet. Om en annerledes konge som er på vei for å hjelpe mennesker å finne veien hjem til Gud. Til å vite at de, at vi alltid har et hjem der Gud er.
I natt ruger himlen på gleden og freden. Så varsomt i mørket som fuglen i reden. Og freden og gleden nå fødes de i oss. Maria på eslet. Med lille Messias.
Å gi plass i vårt hjerterom til Jesusbarnet er å gi plass til den fred og glede som englene sang om, som gjeterne fikk ta imot og som Maria gjemte i sitt hjerte, i sitt hjerterom. En himmelsk glede og en himmelsk fred. Storslått og overstrømmende. En varsom glede og en varsom fred. Stille og nesten umerkelig. Begge fødes i oss når vi gir hjerterom for Jesusbarnet. Det store og det lille. Fordi livet rommer begge deler. Fordi vi rommer begge deler. Noen dager kan vi ta imot Guds storhet. Andre dager er det Guds litenhet som vi klarer å ta imot. Begge deler fullt ut Gud. Begge deler fult ut hans kjærlighet til oss. Som han sendte til oss første gang en julenatt og som han har sendt og sender til oss hver dag siden.
I det siste verset i julesangen synger vi:
En plass mellom sau, i en stall mellom kyrne. Hun fødte og svøpte den lille i klede. Og hyrdenes glede var stor som Marias. Lys tentes i mørket. Nå fødtes Messias. Nå fødtes Messias Nå fødtes Messias.
Når jeg synger dette verset eller leser det som det nydelig dikt det også er, så fylles jeg av mange ting: Glede. Fred. Kjærlighet. Og håp. Håp, der man ikke først kan tro at håpet skal fødes og finnes. Håpet som noe så sårbart og samtidig fullstendig vidunderlig som et nyfødt lite barn er. Håp, som deles med andre så håpet blir større. Og håpet, som lik lyset alltid er større enn mørket.
Å gi plass for Jesusbarnet i ditt og mitt hjerterom er å gi plass for håpet. Det trossige håpet. Det usannsynlige håpet. Det levende håpet. Håpet som er Jesus selv. Sterkere enn alt. Selv mørket og døden. Og alltid nær oss. I evigheters evighet.
Fordi Jesus er Immanuel – det betyr Gud med oss.
Med ønsket om en velsignet 4. søndag i advent og god jul til oss alle,
Pastor Christina
– Jeg ser en særlig utfordring i å skape arenaer og møtepunkt for ungdom fra konfirmasjonsalder og oppover, sier Stephanie Buadu (21) som er den nye lederen av Metodistkirkens Barne- og Ungdomsforbund (MBU). Vi er så heldige at vi har Stephanie som student i Trondheim, og dermed er hun «vår» i alle fall to år framover!
I Trondheim er Stephanie NTNU-student, og er i ferd med å avslutte det tredje av fem års studier innen Ingeniørvitenskap & IKT. Om hun skal sikte seg hundre prosent inn mot IT-bransjen eller det marine feltet, har hun ikke helt klart for seg ennå.
Bortsett fra at hun aldri har vært speider, har Stephanie har et langt og innholdsrikt «rulleblad» innen MBU. Som styremedlem har hun etter sigende imponert med oversikt og utpreget organisasjonstalent. (Og det er ingen hvem som helst som sier det, men avtroppende MBU-leder Audun Westad). MBU-engasjementet er også internasjonalt. De siste årene har Stephanie representert MBU i EMYC (European Methodist Youth and Childrens Council), og har gjennom det fått et innblikk i barne- og ungdomsarbeidet som drives rundt omkring i Europa. Hun har også blitt kjent med metodister fra andre land og besøkt flere metodistkirker i Europa. I tillegg representerer hun MBU i NECCYC (Northern European and Eurasian Central Conference Youth Council), forteller hun. (Som aktiv metodist må du tidlig lære deg internasjonale forkortelser…)
– Nå har jo Audun (Westad) lagt et fantastisk grunnlag, så her er det bare å jobbe videre med det han har gjort. Det viktigste er å sørge for at barn- og unge får plass på kirkens og menighetenes dagsorden. Men et problem er jo menigheter hvor det er lite eller ikke noe barne- og ungdomsarbeid. Det er vanskelig å få barn og unge til kirken dersom det ikke er noe «spennende» som skjer for deres del.
