Stikkordarkiv: United Methodist Church
Ingen 20 $-seddel med metodisten Harriet Tubman så lenge Trump er president
Anti-slaveri-aktivisten, nordstats-spionen, kvinnesaksforkjemperen og metodisten Harriet «Moses» Tubman skulle etter planen pryde forsiden av nye, amerikanske 20-dollarsedler i 2020. Nå har Trumps finansminister gjort det klart at den nye seddelen ikke blir utgitt så lenge Donald Trump er president.
Noen vil kanskje huske at hjemmesiden vår i april 2016 fortalte om Obama-administrasjonens initiativ til den nye 20-dollarseddelen. Planen var at den skulle utgis i forbindelse med 100-årsjubileet for kvinners stemmerett i USA i 2020. Men onsdag slo Trumps finansminister Steven Mnuchin altså fast at det tidligst vil skje i 2026/2028.
Under valgkampen i 2016 karakteriserteTrump forslaget som et utslag av «politisk korrekthet». Selv antydet han at Tubman heller kunne pryde den langt mindre brukte to-dollarseddelen. Trump har flere ganger rost president Jackson, som nå er avbildet på 20 $-seddelens forside, og framholdt ham som et forbilde. Han har også et bilde av Jackson hengende i the Oval Office. President Jackson var selv slaveeier…
Her er artikkelen hjemmesiden publiserte i april 2016 om Harriet Tubman:
Tubman som blir den første afroamerikaner på en pengeseddel, var metodist og medlem av African Methodist Episcopal Zion Church. Født som slave, viste hun senere til sin kristne tro som inspirasjon og grunn til å hjelpe hundrevis av slaver til å flykte og få et liv i frihet. Hennes livshistorie er usedvanlig dramatisk, spennende og inspirerende.
Harriet Tubman ble født omkring 1820/23 som tredje generasjons slave. Hennes mormor kom til USA på et slaveskip fra Afrika – trolig tilhørte hun en folkegruppen Ashanti fra Ghana. Om det stemmer er vanskelig å fastslå, men for Tubman ble den afrikanske opprinnelsen en trøst, støtte og stolthet. Som slaver ble familien splittet og solgt til ulike slave/plantasjeeiere.
Pisket før frokost
Harriet, som opprinnelig ble gitt navnet Aminta eller «Minty» av sine foreldre, var den fjerde av ni søsken. Som seksåring ble hun lånt bort som barnevakt til et meget velstående Marylandhjem. Hun skulle passe på en hvit baby. Hver gang babyen gråt, ble Minty pisket. En dag ble hun pisket fem ganger før frokost.Etter hvert som hun vokste til ble Minty satt til diverse tungt jord- og skogbruksarbeid på plantasjen i Maryland. Da hennes eier døde i 1849, oppsto en tid både forvirring og frykt. Slavene var redd de skulle bli solgt sørover, hvor forholdene om mulig var enda verre.
Minty, som da var gift, begynte å planlegge flukt. Hun tok morens pikenavn Harriet og sin manns etternavn Tubman. Mannen henens, som var en frigitt slave, valgte å bli igjen. En septembernatt i 1849 klarte Harriet og to av hennes brødre å flykte fra plantasjen i Dorchester, Maryland. De skjulte seg om dagen og vandret om natten. Men brødrene fikk kalde føtter underveis og vendte tilbake. Harriet fortsatte alene de 25 milene nordover til Pennsylvania.
Straks hun hadde tjent noen penger som tjener for en vennlig hvit familie i Philadelphia, engasjerte hun seg i arbeid med å hjelpe andre slaver til frihet – med eget liv som innsats. Det første hun fikk gjort var, via stråmenn, å kjøpe fri sin niese og hennes to barn som skulle bli solgt på en slaveauksjon. Det lyktes, og hun brakte dem til sikkerhet i Canada.
«Grenselos» med fare for livet
Etter dette ble Harriet «conductor» (en slags parallell til norske grenseloser under andre verdenskrig) innenfor slavefluktsystemet «Underground Railroad». Det var gjennom denne virksomheten hun fikk tilnavnet «Moses» – han som ledet jødene ut av slaveriet i Egypt. «Underground Railway» var et nettverk av både hvite og afroamerikanske slavemotstandere og aktivister som etablerte flere «trygge hus» langs ulike fluktruter fra sørstatene og nordover.
I ulike forkledninger, og bevæpnet med en revolver, gjennomførte Harriet til sammen 19 turer som «conductor». Ble hun tatt ville hun garantert blitt hengt eller skutt på flekken. På et tidspunkt skal det ha vært utlovet hele 40.000 dollar i dusør til den som klarte å fange henne; det tilsvarer ca 1,2 millioner dollar i dagens pengeverdi (ca 9 millioner kroner…) I 1854 klarte hun endelig å frigjøre sine tre småbrødre og i 1856 reddet hun sine foreldre. de var på den tiden blitt fri, men holdt under oppsikt og mistanke om å hjelpe andre slaver å flykte.
Spion for nordstatene
Under den amerikanske borgerkrigen 1861-1865 var Tubman aktiv innen nordstatshæren fordi hun ønsket å hjelpe alle slaver til frihet, ikke bare de hun selv kunne hjelpe. Harriet var bare 157 cm høy og hadde en rekke fysiske plager som følge av mishandling hun ble utsatt for som slave. Hun kunne verken skrive eller lese; men det begrenset ikke hennes engasjement.
Harriet deltok i borgerkrigen først som kokk og sykepleier, senere som guide og spion bak fiendens rekker. I 1863 ledet hun en avdeling på 150-200 afroamerikanske soldater i et raid langs elven Combahee i South Carolina. Ombord på tre militære fartøy (gunboats) ødela de mange av sørstatshærens miner og torpedoer, sprengte broer, raserte sørstatshærens varelager og avlinger – og befridde omkring 800 slaver. Harriet Tubman mistet ikke en eneste soldat i raidet.
Ble metodist
Etter borgerkrigen, da slaveriet formelt ble avskaffet, dedikerte hun resten av livet til å hjelpe tidligere slaver, særlig barn og eldre. Hun ble også en meget aktiv forkjemper for kvinners rettigheter og stemmerett og engasjerte seg i den amerikanske suffragette-bevegelsen. På spørsmål om hun mente at kvinner burde få stemmerett svarte hun en gang: «Jeg har lidd nok til å tro det». Etter borgerkrigen meldte hun seg også inn i African Methodist Episcopal Zion Church hvor hun var et meget bevisst og engasjert medlem. ( AME Zion Church ble ikke med i sammenslutningen da United Methodist Church ble dannet i 1968, men de to kirkene har nær kontakt og fullt sakramentsamarbeid.)
Harriet Tubman bodde siste del av livet i et hus på en liten eiendom i Auburn, New York som hun fikk i gave fra slaverimotstanderen senator William Seward. I 1903 donerte hun deler av eiendommen til African Methodist Episcopal Church for at det skulle bygges et hjem for eldre afroamerikanere. I 1908 ble «Harriet Tubman Home for the Aged» åpnet. Der døde hun også selv i 1913 av lungebetennelse. Omgitt av familie og venner skal dette ha vært hennes siste ord: «Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere» (ref. Joh:14.3)
I sin samtid var Harriet Tubman respektert og anerkjent. Hennes innsats er/var godt dokumentert. Men som tilfellet var med mange afroamerikanere, ble også hun gradvis skrevet ut av historien noen tiår etter borgerkrigen. På folkemunne forble hun hun et ikon og symbol for kampen for slavers frihet og rettferdighet. I forbindelse med den moderne borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet, begynte hennes innasts sakte å bli bli offentlig kjent igjen – og nå inngår hun i skolebøkene og allmennutdannelsen.
Tubman vil talende nok erstatte president Andrew Jackson på 20-dollarens forside; han var slaveeier og dessuten meget brutal i sin kamp mot den amerikanske urbefolkningen, indianerne. Jackson fortrenges til en langt mindre prangende positur på 20-dollarens bakside…
Å la Tubman fronte den nye 20-dollarseddelen er ledd i en politisk prosess for å synliggjøre fremtredende amerikanske kvinner på landets pengesedler. På baksiden av 10-dollarsedddelen skal for eksempel sufragettene (kvinnesaksbevegelsen) markeres.
Nyheten ble kunngjort av det amerikanske finansdepartementet onsdag denne uka. Mottakelsen har vært overveiende positiv, men ikke uten en del rasistiske kommnetarer på sosiale medier. En av de som gledet seg var presidentkandidat Hillary Clinton: «Jeg kan ikke tenke meg et bedre valg enn Harriet Tubman», skrev hun på Twitter straks etter kunngjøringen onsdag. Donald Trump kalte Tubman «fantastisk», men mente beslutningen om sette henne på 20-dollarseddelen var uttrykk for rendyrket politisk korrekthet. Han ønsker at salveeier-president Jacksom fortsatt skal pryde 20-dollarseddelen. Tubman kan få plassen på to-dollarseddelen ( som ikke lenger er i bruk), antydet Trump….
Tubman blir for øvrig den tredje metodisten på amerikansk valuta. De to tidligere er president Ulysses Grant og William McKinley. Alle disse tre ble formet av borgerkrigen og kampen mot slaveriet.
Å lansere en ny dollarseddelserie er en lang prosess. det handler ikke bare om redesign og valg av motiv, men i høyeste grad om teknologi for å gjøre sedlene så vanskelig/umulig å forfalske som mulig. Det er derfor ikke ventet at noen av de nye sedlene (1, 5, 10 og 20-dollar) blir sluppet på markedet før tidligst tidlig på 2020-tallet.
—
Metodistskoleelever – skriv særoppgave om Tubman!
Dette var bare noen kjappe hovedtrekk av Harriet Tubmanns fasinerende liv og innsats. Hun er vel verd å lese seg opp på, og er for eksempel et flott og spennende alternativt valg for skoleelever som ellers ville skrevet særoppgave om f.eks. Martin Luther King jr. og/eller Rosa Parks.
Kilder: umc.news, BBC news, Wikipedia og andre nettsteder, og her er i tillegg «9 things you should know about Harriet Tubman» hentet fra «TGC» – The Gospel Coalitions nettside:
- Harriet Tubman didn’t become “Harriet Tubman” until her mid-20s. She was originally born a slave named Araminta Ross on a plantation in Maryland’s Eastern Shore. The surname Tubman comes from her first husband, John Tubman, a free black man, and after marrying, she adopted the name “Harriet” after her mother: Harriet Ross.
- A few years after she married, Tubman and two of her brothers initially escaped from slavery. However, when her brothers returned (one of them had recently become a father) she returned with them to the plantation. She would later escape again with the help of the Underground Railroad, a network of secret routes and safe houses used by abolitionists. Tubman later recalled how she felt upon arriving a free woman in Pennsylvania:
When I found I had crossed that line, I looked at my hands to see if I was the same person. There was such a glory over everything; the sun came like gold through the trees, and over the fields, and I felt like I was in Heaven.
- Since none of Tubman’s family was with her in Pennsylvania (her husband, John, stayed behind and would later remarry another woman), she returned on several trips to help lead her relatives to freedom. Over the next 15 years she would, with the help of others in the Underground Railroad, lead approximately 70 slaves out of their captivity. Her efforts in the dangerous undertaking earned her the nickname “Moses” by abolitionist William Lloyd Garrison, who compared her to the Hebrew leader who lead his people out of slavery in Egypt.
- By the late 1850s, Tubman had gained renown in the abolitionist community. J. W. Loguen, a bishop of the African Methodist Episcopal Zion church, said of her, “Among slaves she is better known than the Bible, for she circulates more freely.” Loguen introduced Tubman to the controversially violent abolitionist John Brown, who connected her to other influential leaders in the movement. Brown once introduced Tubman by saying, “I bring you one of the best and bravest persons on the continent—General Tubman, we call her.” Tubman would go on to become a powerful speaker for the antislavery movement.
- During the Civil War, Tubman served the Union Army as a spy, helping map out areas of South Carolina. She became the only woman to lead men into battle during the Civil War when she guided a nighttime raid at Combahee Ferry in June 1863. While under fire, Tubman’s group freed more than 700 slaves from neighboring plantations. Both before and after her work as a spy she also served as a nurse and cook for the Army. Despite her service, Tubman never received a regular salary and was denied an official military pension. Tubman later became the beneficiary of military benefits, but only as the wife of an “official” veteran, her second husband, Nelson Davis.
- After the Civil War Tubman became involved in other social reform movements, including temperance, women’s rights, and universal suffrage. Tubman once gave a speech alongside suffragette leader Susan B. Anthony and was introduced at the event as the “great Black liberator.” When a friend asked Tubman if women should have the right to vote she responded, “I’ve suffered enough to believe it.”
- At a young age, Tubman suffered a traumatic head injury that caused her to have crippling headaches and disabling epileptic seizures. But it also gave her powerful visions, which, as a lifelong devout Christian, she attributed to God. The abolitionist Thomas Garrett once said about Tubman,
I never met with any person, of any color, who had more confidence in the voice of God, as spoken direct to her soul. She frequently told me that she talked with God, and he talked to her every day of her life . . . she said she never ventured only where God sent her, and her faith in the Supreme Power was truly great.
- Throughout her life Tubman remained either in poverty or on the verge of destitution. She managed to scrape by on her labor, her husband’s pension, and donations from admirers. According to one biographer, she “never drew for herself more than 20 days’ rations” during the four years she labored during the war. Instead, she supported herself by selling pies, gingerbread, and root beer to soldiers. After the war, she used her reputation to help raise $2,000 on a scheme that turned out to be a con. Tubman had hoped to use the proceeds to open a home for black people but was instead attacked, bound, and gagged by the con men. Wisconsin Congressman Gerry W. Hazelton introduced legislation in 1874 that Tubman be paid “the sum of $2,000 for services rendered by her to the Union Army as scout, nurse, and spy,” but the bill was defeated.
- From the proceeds of a biography written by a supporter, Tubman was able to buy a property with two buildings on 26 acres near her home in Auburn, New York. She later deeded the land to the African Methodist Episcopal (A.M.E.) Zion Church, to be used as a home for the elderly (which she wanted to be named John Brown Hall). At the time she attended the mostly white Central Presbyterian Church, but she later became active in the A.M.E. church, where her husband was a trustee. In 1908, the A.M.E. Zion regional conference voted to take an annual collection for the maintenance of what was now called the Harriet Tubman Home for the Aged. Tubman herself was the only female member on a board of trustees dominated by pastors. By 1911, she was so ill and impoverished that she was admitted to the home named after her. She died in 1913, with her last words being, “I go to prepare a place for you.”
UMChicken GConfusion casserole
32 metodister samlet seg i Metodistkirken til myldremiddagen 25. april. Dagens rett var en gryteaktig greie med navnet «UMChicken GConfusion casserole». Denne kyllingbaserte myldremiddagsretten var inspirert av kokkens forventninger, frustrasjoner, frykt, beven og håp i forkant av Generalkonferansen (GC) i United Methodist Church i mai.
Kokken forklarer at retten var et helhjertet forsøk på å forene (nord)europeiske, amerikanske, afrikanske og asiatiske impulser og tolkning av kyllingoppskrifter fra både det konservative og liberale verdenskjøkkenet.
Kokken valgte bevisst å avstå fra fundamentalistisk etterfølgelse av vedtatte oppskrifter og sannheter. Retten gir mulighet for godt slingringsmonn med tanke på såvel ingredienser som mengder. Alle mål er omtrentlige. Viktigst er at retten skal være spiselig for alle (i alle fall de fleste) og at det ubetinget skal være plass til alle rundt bordet! Det var det i Metodistkirken mandag, og de fleste forsynte seg både to og flere ganger!
Lurer du på hva vi spiste, så var framgangsmåten noe ala dette:
Buljong, grov bulgur (eller couscous), asiatiske wok-grønnsaker og kokosmelk varmes og blandes til konsistensen er lett «gryteaktig» – altså tykkere enn suppe. Husk at bulguren absorberer mye veske! Tilsett knuste tomater om ønskelig, og finkuttet hvitløk! Legg i marinert/krydret kyllingkjøtt (bryst og lårfilet skåret i litt grove terninger og gjerne krydret med litt kanel, gurkemeie, koriander etc) ca. 20 minutter før servering. Holdes såvidt på kokepunktet fram til servering.
Smaksettes ekstra individuelt (for sikkerhets skyld) med f.eks. chilibaserte eksplosiver som harissa, sambal oelek, piri-piri, tabasco og rundes av med en smaksrik ketjap (indonesisk søt soyasaus). Brød/rundstykker/loff kan være ok tilbehør.
–
Myldredagene fortsetter å trekke folk. Tross opptil flere meldte «lovlige forfall» blant de faste myldrerne, rundet vi altså 30 denne mandagen også. Etter middag og kaffe med flott summing ved bordene, fortsatte myldringen med sang- og musikkøvelser, speidermøte og menighetsråd.
Neste myldredag er mandag 9. mai. Da er DU også hjertelig velkommen. Det er helt ok å «bare» komme og spise middag for 20 kroner, delta i (måltids)fellesskapet og treffe/prate med folk. Middagen serveres kl. 16.30.
Påskedag – oppstandelse verden rundt!
Kristus telah bangkit! مسیح برخاسته است!Krestos a uprisin! Christ is risen! Христóсъ воскрéсе! Christus ist auferstanden! Kristo leviĝis! Kristur er upprisinn! Cristo è risorto! Tha Crìosd air èiridh! Kristus aq ungwektaq!¡Cristo ha resucitado! المسيح قام! حقا قام! Christus is opgestaan! Kristus är uppstånden! Lo Crist es ressuscitat! Si Kristo ay nabuhay! Kristus vstal z mŕtvych! ハリストス復活！Christus resurrexit! Le Christ est ressuscité!
Dette er ikke en preken. Ingen fasit. Det er noen tankestreif rundt oppstandelsen. Sammen med illustrasjonene fra ulike deler av kristenheten, og den avsluttende salmen, kan det forhåpentlig inspirere til egne refleksjoner og bevisstgjøring. Det gjelder for påskebudskapet og oppstandelsestroen, som alle sider ved troen, at vi må gjøre den til vår egen. Ofte krever det (kritiske) spørsmål og ikke nødvendigvis skråsikre svar.
Det begynte allerede i går (norsk tid). Fra de østligste deler av Sibir, Stillehavsøyene og New Zealand begynte den kristne påskehilsenen begynt å rulle. I en sammenhengende, ubrutt ring vil den i løpet av påskedagsdøgnet lyde gjennom alle tidssoner. Som en stafettpinne blir påskeropet overlevert og bølge gjennom verdensdeler og kontinenter. På tvers av alle kirkesamfunn, raser, kjønn og sosial status lyder ropet: «KRISTUS ER OPPSTANDEN!»
Og selv om heller ikke oppstandelsen er unntatt nødvendig teologisk forskning, bibeltolkning og diskusjon, kan de fleste fra sine ulike ståsted bekrefte det tilhørende liturgiske svaret: «JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN!»
I dette påskedagsdøgnet anbefaler vi gjerne Wikipediasiden «Paschal greeting». Der er påskehilsenen (utropet og svaret) gjengitt på et stort antall språk, flere av dem garantert ukjente for mange. Å se og lese påskehilsenen opplistet på denne måten, er faktisk en spesiell og sterk opplevelse. Det bidrar også til en bevisstgjøring på påskebudskapets universelle karakter og gjennomslagskraft. Du finner den her: PASCHAL GREETING
Oppstandelsens praksis
Et av de sterkeste bildene fra denne påsken er pave Frans som skjærtorsdag knelte for å vaske og kysse føttene til muslimske, hinduistiske og kristne flyktninger fra et asylmottak i den italienske byen Castelnuovo di Porto.
For en preken og vitnesbyrd rett inn i vår hverdag! Gjennom denne ekstremt symboltunge handlingen bekreftet paven oppstandelsen ved å praktisere den. Og han setter mange av oss i skammekroken.
Den irske teologen og filosofen Peter Rollins (født 1973) er en av flere som snakker om at vi som kristne og kirke, gjennom våre handlinger og holdninger, enten er med på å bekrefte oppstandelsen, eller benekte den:
«Jeg fornekter Kristi oppstandelse hver gang jeg ikke tjener ved de undertryktes føtter, hver dag jeg snur ryggen til de fattige, når jeg lukker ørene for skrikene fra de undertrykte og gir min støtte til korrupte og urettferdige (politiske og religiøse, red.anm) systemer.»
Men det er også øyeblikk, sier Rollins, hvor vi bekrefter oppstandelsen, selv om slike øyeblikk er alt for få og langt i mellom:
«Jeg bekrefter oppstandelsen når jeg står opp for de som er tvunget til å leve på sine knær, når jeg snakker/tar ordet på vegne av de som har fått tungene sine revet ut og når jeg gråter for de som ikke har flere tårer å felle.»
Troens mysterium
Påskens budskap rommer troens store mysterium: Kristus døde. Kristus oppsto. Kristus skal komme igjen. Det kan de aller fleste bekjenne, selv om forskning, debatt og ulike fortolkninger knyttet til dette fyller «hyllekilometere» med litteratur. Det starter jo allerede med de bibelske kildene (evangeliene) som gir hver sine versjoner av hva som skjedde påskemorgen og de nærmeste timene og dagene – hvem som var der, hva de gjorde og hva de sa, tvilte, trodde og håpet.
Den tomme graven beviser ingen ting; liket kunne vært stjålet eller tatt vare på av noen. Og det er klart også ut fra de bibelske skriftene at den oppståtte Jesus ikke var til å kjenne igjen. Maria trodde for eksempel at det var gartneren som snakket til henne. To disipler gikk hele veien til Emmaus sammen med den oppståtte Jesus uten å kjenne ham igjen før de spiste kveldsmat sammen. Det er ingen tvil om at det som på litt fromt språk kalles «Jesu oppstandelseslegeme» var veldig forskjellig fra den kroppen og skikkelsen som ble lagt i graven.
I fjor ble det rabalder da den dansk sogneprest blant annet fortalte at han ikke trodde på oppstandelsen. Den historien og hvordan den endte, kan du evt sjekke opp selv ved å google ”Per Ramsdal – oppstandelsen – biskop Peter Skov Jakobsen”. Her nøyer vi oss med svaret biskop Jakobsen ga en journalist på spørsmålet:
«Må en prest i den danske kirke tro på oppstandelsen?»
» Ja det må man. Kirken ble født ved oppstandelsen. Det som intet øye så, er det kirken feirer påske for. Jesus sto opp fra de døde – det skjedde en enestående kosmisk begivenhet, som jeg tror på, og som de fleste kristne tror på. Men jeg vil ikke gå inn i ordvalget omkring fysisk, for hvis jeg sier fysisk, aksepterer jeg at det blir brukt et naturvitenskapelig språk omkring dette. Og så spør du meg videre; hvordan så han ut?»
Og som vi vet, det vet ingen – bortsett fra at Jesus sikkert så ut som en 30-åring fra Midt-Østen.
100% oppstandelsestro
Bibelen er skrevet og snakker til oss i et mytologisk språk gjennom bilder, symboler og metaforer fra skapelsesberetningen og fram til Johannes Åpenbaring. Det gjelder også påskefortellingene; fra Langfredag til påskemorgen og de følgende dagene.
Mange kristne er til utmattelse opptatt av «bevis»; at Bibelen har «rett» i ett og alt – som om det er snakk om en ufeilbarlig fagbok i historie, geografi, matematikk og naturvitenskap. Oppstandelsesfortellingen(e) er intet unntak. For mange er troen avhengig av 100% bevis for en 100% fysisk og legemlig oppstandelse. Det beviset finner vi ikke i Bibelen, og ingen andre steder heller, for den del. Men det vi helt sikkert finner, er troen på oppstandelsen.
Troen på oppstandelsen ( noen vil si troen på troen om oppstandelsen…) har hatt forvandlende kraft på mennesker og samfunn i snart 2000 år. Mange teologer og kristne vil si at oppstandelsen er virkelighet nettopp gjennom at disiplene hadde sterke og livsendrende opplevelser av Kristus etter hans død. På den bakgrunn vil mange teologer, prester og ”vanlige” kristne tolke og forstå oppstandelsen som et psykisk fenomen.
Teologen Clarence Jordan (1912-69) sa det slik: «Beviset for at Gud oppreiste Jesus fra de døde er ikke den tomme graven, men hans forvandlede disiplers fulle, glødende hjerter. Beviset for at Jesus lever, er ikke en ledig grav, men det åndelige fellesskapet mellom hans etterfølgere.»
Ikke slutten
Oppstandelsen viser at døden ikke var slutten på Jesus-historien. Oppstandelsen viser at Gud ikke har gitt opp verden. Oppstandelsen er begivenheten som gjør at den positive faktoren i alle motsetninger vinner: Døden over livet. Lyset over mørket. Kjærligheten over hatet. Håpet over frykten. Vi kan alle forlenge den listen ut fra egne erfaringer. Vi skal fortsatt alle dø, men døden har ikke det siste ordet. Og i hvert glimt av godhet og hint av håp vi ser og er med å skape, er oppstandelsen en realitet i dagens verden.
Mørket vinner aldri
I forlengelsen av dette, velger vi denne salmen «Se, mørket vinner aldri over lyset» av Sindre Skeie (2012) til refleksjon og meditasjon denne 1. påskedag.
Se, mørket vinner aldri over lyset.
La håpets flamme skinne, sterk og klar!
For ennå kjemper noen for det gode,
og ennå deler noen det de har.
Se, freden finnes i den gode striden,
så reis deg opp til kamp for andres rett!
Da skal du aldri frykte mørkets makter,
det er i mørket flammene blir sett.
Iblant vil kampen stjele dine krefter,
du kjenner sorgen over tap og svik,
du tror at alt du ga, har gjort deg fattig,
men i din fattigdom er du blitt rik.
Et mørke hviler ennå over jorden,
men barn av lyset finnes overalt:
Se, noen åpner døren for en flyktning,
og noen reiser opp en venn som falt.
Hvor finnes brød til alle folk i verden
hvis ikke du vil dele med din bror?
Vi puster alle i den samme luften
og lever på den samme, lille jord!
Må ingen lenger hegne om sitt eget.
Må de som hersker, ofre alt for fred.
Må de som tror de kjemper helt alene,
få se hvor mange flere som er med!
Se, Verdens Lys rir inn i våre gater.
En sang om frihet stiger i vår by,
hør, også vi vil være barn av lyset
og tenne håpet: Jorden skal bli ny!
11 avgjørende dager i mai
«Therefore Go!» er motto for UMC Generalkonferanse 2016 i Portland, USA 10.- 20.-mai.864 delegater fra hele verden skal i løpet 11 dager i mai diskutere og vedta en rekke viktige saker knyttet til kirkens teologi og struktur/organisasjon. Noen saker er så store og tunge at vedtakene kan få store konsekvenser for kirkens framtid. Et «verste-scenario» er kirkesplittelse på homofilispørsmålet.
Generalkonferansen arrangørs hvert fjerde år. og er kirkens øverste organ – organisatorisk, teologisk og økonomisk. Prislappen for å arrangere Generalkonferansen 2016 er ganske heftige 10,532,800 dollar, altså temmelig nær 90 millioner norske kroner. Det er to millioner dollar mer enn i 2012. Prisøkningen kan stort sett knyttes til kirkens økende globale struktur, med reiseutgifter og ikke minst utgifter knyttet til simultanoversettelse fra en rekke språk. Alle Generalkonferanser har hittil vært arrangert i USA. Minneapolis (USA) er utpekt som arrangør i 2020. Men så kan det bli «utflytting». Det er gjort foreløpige vedtak om at Generalkonferansen i 2024 skal arrangeres i Manila på Filippinene og i 2028 i Harare, Zimbabwe.
I tillegg til de 864 delegatene som har stemmerett i Portland i mai, møter alle kirkens biskoper (uten stemmerett) og ledere/generalsekretærer for en rekke offisielle kirkelige råd og utvalg.P å tilhørerplass vil det i tillegg sitte hundrevis av representanter for tallrike kirkerelaterte aksjons- og interessegrupper. De vil garantert sette sitt preg på konferansen i og utenfor konferansesenteret.
Metodistkirken i Norge sender to flotte delegater som dessuten bidrar til å trekke ned snittalderen i Generalkonferansen! Det er Audun Westad (leg delegat og leder av Metodistkirkens Ungdomsforbund) og Frøydis Grinna (pastoral delegat og MBU-prest ). De er valgt av Årskonferansen, men reiser som årskonferansens delegater, ikke representanter. De har ikke noe bundet mandat fra Årskonferansen, og kan i alle saker stemme helt etter egen overbevisning.
Last ned Generalkonferanseguiden!
I god tid før Generalkonferansen anbefaler hjemmesiden vår ALLE interesserte, bevisste metodister og nysgjerrige venner av kirken å laste ned Generalkonferanseguiden. Den finner du i PDF-format her: http://s3.amazonaws.com/Website_Properties/general-conference/2016/documents/gc2016-guide.pdf
I tillegg til å gi et flott og oversiktlig innblikk i aktuelle saker, gir guiden god forståelse av konferansens sammensetning og arbeidsmåte. Du får også en nyttig kortversjon av kirkens historie, organisasjon og struktur.
Du kan også sjekke: http://www.umc.org/who-we-are/general-conference-2016-guide
App med aldergrense 17 år…
Du kan allerede laste ned app’en «UMC General Conference 2016». Den finnes i både IOS (Apple) og Android-format. Av en eller annen grunn er app’en gitt aldersgrense 17+ med følgende varsel: Infrequent/Mild Realistic Violence. Riktig nok har det forekommet demonstrasjoner og arrestasjoner under tidligere Generalkonferanser, men likevel…
Når vi kommer så langt, blir Generalkonferansens forhandlinger og gudstjenester/samlinger streamet live, slik at alle kan følge med i det som skjer. Streamingen kan du logge deg på via denne linken: http://gc2016.umc.org
Dessuten vil sosiale medier som Twitter og Facebook «koke» under Generalkonferansen. Den offisielle hashtagen er #UMCGC.
Uansett hvordan man ser på spørsmålet, vil kirkens holdning til homofili, være den store saken offisielt og uoffisielt.. Homofilispørsmålet er nå så betent at det kan ha kirkesplittende potensial. Trolig ender man opp med noe mindre dramatisk, men uansett vil spørsmålet «regionaliseres» – slik at den enkelte årskonferanse, menighet og pastor får større innflytelse på hvilken praksis som skal følges.
Meget opplysende
Det foreligger også en rekke forslag som vil påvirke kirkens struktur/organisasjon. For å sette seg inn i disse forslagene, anbefales sterkt et par bloggposter av den meget godt orienterte og reflekterte metodistpresten Jeremy Smith / Hacking Christianity.
Hans innlegg «Vision for General Conference 2016» http://hackingchristianity.net/2016/01/2020-vision-for-general-conference-2016.html
og «Primer on structural proposals for General Conference 2016» http://hackingchristianity.net/2016/01/primer-on-structural-proposals-for-umc-general-conference-2016.html er meget informative og opplysende.
Og når du først er inne på Hacking Christianity, så sjekk gjerne flere av hans bloggposter også!
—
Metodisten bak «To kill a Mockingbird»
Forfatteren av boken «Drep ikke en sangfugl», Nelle Harper Lee, døde tidlig fredag morgen,19. februar, 89 år gammel. Harper Lee var ikke bare den legendariske forfatteren av en av det 20. århundrets mest solgte, lese og omdiskuterte bøker. Hun var også livslang metodist og medlem av First United Methodist Church i Monroeville, Alabama. Derfra ble hun begravet lørdag 20. februar.
Bare nær familie og noen få venner deltok i begravelsen som var like privat som hun levde det meste av sitt liv. Fra kirken ble båren ført til familiegravstedet på kirkegården i Monroeville, hvor hennes far, mor og eldre søster tidligere er begravet.
«To kill a Mockingbird», som originalen heter, fikk enormt gjennomslag ikke bare i USA, men blant lesere over store deler av verden. Boken har fram til i dag solgt i over 40 millioner eksemplarer og er oversatt til over 40 språk. I mange undersøkelser (i USA) har boken tidvis konkurrert med Bibelen på spørsmål som «hvilken bok har betydd mest for deg?»
«Hun bidro til å endre USA til det bedre», sa president Obama og first lady Michelle i en kommentar til Harper Lees død. » Hva én historie gjorde, mer kraftfullt enn hundre taler kunne, var å endre måten vi så hverandre på, og dermed hvordan vi så på oss selv», sa presidentparet. Harper Lees og bokens betydning understrekes også av at storaviser som New York Times og Washington Post i USA og The Guardian, The Independent og The Telegraph i England har bragt meget fyldige nekrologer. Hennes død ble også omtalt på tv-stasjoner over hele verden.
Enorm gjennomslagskraft
Handlingen i «To kill a Mockingbird», som originalen heter, er lagt til 1930-tallet i en fiktiv og sterkt rasedelt sørstatsby kalt Maycomb i Alabama, USA. Byen har svært mange likhetstrekk med Harpers hjemby Monroeville. Hovedpersonen i romanen er den hvite småby- og sørstatsadvokaten Atticus Finch. På tvers av rasefordommer, lynsjestemning, og klasseskiller legger Atticus all sin ære og krefter i et best mulig forsvar av en svart mann som uskyldig er tiltalt for å ha voldtatt en ung, hvit kvinne.
«To kill a Mockingbird» skildrer personene og hendelsene rundt rettssaken, gjennom øynene, ørene og tankene til Atticus’ unge datter Scout i løpet av de tre årene prosessen og handlingen strekker seg.
På grunn av boksens enorme popularitet og gjennomslagskraft, er Atticus Finch en av de litterære, fiktive skikkelsene som faktisk kan sies å ha hatt en innvirkning på samfunnet og gjort en forskjell. Atticus ble et ikon, symbol for menneskeretter og antirasisme. Han ble også en rollemodell, slik han i boken oppdrar sine to barn Scout og Jem til toleranse og (med)menneskelighet.
Boken ble utgitt i 1960 – mot et bakteppe av tidlig borgerrettighetskamp og skarpe rasemotsetninger i det amerikanske samfunnet. «To kill i Mockingbird» vakte umiddelbart enorm oppsikt både for sitt innhold og sine litterære kvaliteter. Harper Lee mottok den meget prestisjetunge Pulitzer Prize for boken (i klassen “fiksjon») i 1961. Boken ble filmatisert med Gregory Peck i hovedrollen, og filmen fikk tre Oscars i 1962.
I 2007 mottok Harper Lee «Presidentens frihetsmedalje» av president George W. Bush jr. Det er den høyeste sivile pris i USA og en anerkjennelse for enkeltpersoner som har gitt «en særlig fortjenstfull bidrag til samfunnet eller USAs nasjonale interesser, verdensfreden, kulturelle eller andre betydelige offentlige eller private bestrebelser.»
Tre år etter belønnet president Barack Obama henne med «Den nasjonale medalje for kunstartene» den høyeste utmerkelse gitt av de amerikanske myndigheter «for framstående bidrag til kunstartenes utmerkelse, vekst, støtte og tilgjengelighet.»
«To kill a Mockingbird» har klare selvbiografiske trekk. Harper Lees far, A.C. Lee, var for eksempel advokat slik som bokens hovedperson. Handlingen trekker også veksler på opptil flere kjente saker fra det virkelige liv, hvor svarte menn (uskyldig) ble anklaget for voldtekt mot hvite kvinner. A. C. Lee var primært skatteadvokat, men forsvarte ved en anledning to svarte menn som var anklaget for drap på en butikkeier. Han tapte saken, og de to (far og sønn) ble hengt og likene maltraktert.
Metodist
I åpningskapitlet i «To kill a Mockingbird» refereres det både til metodismens grunnlegger John Wesley og metodistkirken. Vi får forståelse av at Atticus Finch er metodist, uten at kirketilhørigheten spiller vesentlig inn i bokens handling.
I det virkelige liv var Harper Lee selv av solid metodistslekt. Hennes far og mor var medlemmer av Metodistkirken. Moren hadde trolig «bipolar lidelse» og døde allerede i 1951. Harper Lee dedikerte «To kill a Mockingbird» til sin far og søster Alice. Alice, som døde 103 år gammel i, var et meget sentralt og synlig kirkemedlem. Alice var advokat som sin far, og bestyrte sin forfattersøsters interesser og vernet om hennes privatliv med hard hånd. I tillegg til å være aktiv i lokalmenigheten, fikk hun en også en rekke sentrale kirkelige tillitsverv og var delegat til Generalkonferansen. Alice døde i 2014, 103 år gammel.
Familien Lee har helt fram til i dag vært støttespillere og sentrale i First UMC i Monroeville, Alabama. Harper Lee har gjennom årene gitt betydelige summer til kirken og til ulike humanitære formål. Sammen med søsteren finansierte hun kirkens blyglassvindu som et minne om deres foreldre.
Sjokkerende og sterk ny bok
Harper Lee ble født 28. april 1926. Hennes bestefar var sørstatssoldat, og blant hennes forfedre var det slaveeiere. Etter den massive suksessen med «To kill a Mockingbird» levde Harper Lee et meget tilbaketrukket og privat liv. Hun ga sjelden eller aldri intervjuer, og viste seg bare motvillig i offentlige sammenhenger. Til tross for sin enorme popularitet, ble det påstått at hun kunne ha vandret omkring på Manhattan uten å bli gjenkjent. Harper Lee bodde hele vekselvis i New York og hjembyen Monroeville; inntil sviktende helse gjorde at hun ble fastboende på et pleie/omsorgshjem i Monroeville.
Hele litteraturverdenen har gjennom mange tiår forgjeves ventet på en oppfølger til «To kill a Mockingbird», men den kom aldri. Overraskelsen var derfor sjokkartet da Harper Lee i 2014 ga ut boken «Go set a Watchman». (Tittelen er hentet fra profeten Jesaja 21:6)
Der møter vi advokaten Atticus Finch i en senere fase i livet, omkring 20 år etter hendelsene i «To kill a Mockingbird». Sjokket ble ikke mindre da det viste seg at Atticus er blitt rasist og deltar på Ku Klux Klan-møter. Handlingens kjerne er datteren Scouts oppdagelse av dette, og hennes intense oppgjør med faren og omgivelsene. »
«Ønsker du negre på parkeringsplassene til våre skoler, kirker og teatre? Ønsker du dem i vår verden?», spør blant annet Finch sin datter Scout. «Set a watchman» er blitt en skikkelig utfordrende test på graden av toleranse og evnen til tilgivelse blant de millionene av lesere som i alle år har beundret Atticus Finch.
Det er viktig å være oppmerksom på at «Go set a Watchman» ikke er en nyskrevet bok. Faktum er at den ble skrevet før «To kill a Mockingbird». Forleggeren ønsket imidlertid et annet fortellergrep, og Harper Lee framskrev da historien og fortalte den gjennom ungpiken Scouts øyne i boken som ble «To kill a Mockingbird». Harper Lee trodde at manuset til «Go set a Watchman» var borte, men hennes advokat fant det i 2014 og den ble utgitt sommeren 2015. Boken er også utgitt på norsk med tittelen «Sett ut en vaktpost» (Aschehoug).
«Go set a watchman» har ikke de samme kvaliteter som «To kill a Mockingbird» og særlig de første anmeldelsene og reaksjonene var negative. Etter hvert som den spontane vantroen og skuffelsen over at den edle Atticus svikter sine tidligere idealer ble fordøyet, har «Go set a Watchman» bidratt til interessante diskusjoner både om samfunnsutvikling og hvordan menneskers holdninger kan påvirkes og endres. Boken setter også et ubehagelig søkelys på spriket mellom kristen overbevisning og rasistiske holdninger i enkelte miljøer.
—
Harper Lee var barndomsvenn av forfatteren Truman Capote. De vokste opp i samme nabolag i Monroeville. De beholdt vennskapet, og Harper Lee gjorde mye research og samarbeidet med Capote om hans bok «In cold blood». Capote er også forbildet for karakteren Dill i «To kill a Mockingbird». Forholdet mellom Lee og Capote er skildret i filmene «Capote» (2005) og «Infamous» (2006).
For ikke mange uker siden ble det kjent at «To Kill a Mockingbird» skal bli teaterstykke og settes opp på Broadway i 2017/18-sesongen. Manusforfatteren Aaron Sorkin, som blant skrev manus til filmene «Et spørsmål om ære» og «Presidenten» og tv-serien «The West Wing» («Presidenten» ) skal skrive manus til forestillingen.
Superman, Hilary og andre metodister
Quiz: Hva har tegneserie- og filmhelten Superman (Clark Kent )og presidentkandidat Hilary Clinton til felles? Enkelt. De er metodister.
Det er tidlig i valgkampen, men dersom Clinton skulle vinne høstens valg, blir hun i så fall den sjette metodisten som innehar presidentembetet i USA. Clinton har hele livet vært en aktiv og bevisst United Methodist. I april 2014 talte hun til United Methodist Women Assembly (den amerikanske metodistkirkens kvinneforbund) som har 800.000 medlemmer. Både som politiker og kirkemedlem har Hilary Clinton lenge vist et spesielt engasjement for situasjonen til kvinner og barn og deres rettigheter.
De fem amerikanske presidentene som har vært metodister, er James Knox Polk (1845-49), Ulysses S. Grant (1869-77) , Rutherford B. Hayes (1877-81), Wlliam McKinley (1897-1901) og George W. Bush (2001-09). At også visepresidenter som Walter Mondale, Hubert Humphrey og Dick Cheney var metodister, illustrerer at det er politisk romslig i den metodistiske kirkefamilien…
Verdens kanskje mest respekterte metodist er Nelson Mandela som mottok Nobels Fredspris i 1993. Også etter hans død, beundre en hel verden frigjøringskjempen og antiapartheidforkjemperen og forsoneren som både ble Sør-Afrikas første svarte statsminister og landets første president som ble valgt i frie valg. I 2013 mottok Mandela også og World Methodist Peace Award. (Du kan se og høre hans takketale her: https://www.youtube.com/watch?v=gMopoaJKWJ0 )
Mandela er forøvrig ikke den eneste metodisten som har mottatt Nobels fredspris. Allerede i 1946 fikk amerikaneren John Mott prisen for sitt arbeid for å grunnlegge og styrke internasjonale kristne ungdomsorganisasjoner som jobbet for fred. Mott var i mange år leder for World Student Christian Federation (WSCF). Han gikk også i spissen felleskirkelig arbeid på tvers av konfesjoner og nasjoner, og var sentral i etableringen av Kirkenes Verdensråd (World Council og Churches) hvor han ble livslang ærespresident i 1948.
I 2011 gikk Nobels fredspris til Liberias president Ellen Johnson Sirleaf som også er metodist. Hun fikk prisen sammen med to andre afrikanske kvinner for deres ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og deres rett til full deltakelse i fredsbyggende arbeid.
Den amerikanske borgerrettighetskampens «mor», Rosa Parks, skrev seg inn i historien i 1955, i Montgomery i Alabama. 1. desember nektet hun å gi fra seg setet i den «fargede» delen av Buss No. 2857 til fordel for en hvit mann som gjorde krav på setet fordi den «hvite» delen var full.
Parks hadde ikke planlagt sin «aksjon», men hun var sliten etter en lang arbeidsdag og lei av å bli behandlet som en annenrangs borger. Hun valgte å bli sittende. Parks ble arrestert, dømt og fengslet, men raskt løslatt mot kausjon. Hendelsen utløste raseri og en lang boikott av busselskapet, og en rekke demonstrasjoner over hele USA. Rosa Parks var hele livet medlem av African Methodist Episcopal Church – et kirkesamfunn som fikk tilnavnet «The Freedom Church» lenge før borgerrettighetskampen startet. Året etter Parks stille protest på bussen, kom USAs høyesterett i 1956 fram til at segregering av svarte og hvite på busser var grunnlovsstridig. Rosa Parks døde 92 år gammel i 2004.
Den ikoniske og legendariske tegneserie- og filmhelten Supermann (Clark Kent), ble skapt av Jerry Siegel og Joe Shuster som begge var jøder. Det har imidlertid alltid vært opplest og vedtatt Superman hadde solid protestantisk oppvekst i det amerikanske Midtvesten. Av tegneserien om superhelten over alle superhelter, framgår det begge foreldrene, Jonathan og Martha Kent, var metodister. Mor Martha var den ivrigste kirkegjengeren. Det er altså ikke tvil om at Superman Kent Clark var/er metodist…
Andre virkelige metodister er for eksempel popstjernen Beyonce (bildet t.v.) , filmskaperen George Lucas, popduoen «The Carpenters», sangerne Roberta Flack og Dionne Warwick og skuespillerne Robert Mitchum og Donna Reed.
(Nb: listen/oversikten over kjente metodister vil bli forlenget. Har du tips om navn, er det flott om du bruker kommentarfeltet under til å gi oss beskjed!)
—
Hipp, hippelujah MLK Jr!
Hjemmesiden vår hyller borgerrettighetskjempen og -martyren Martin Luther King Jr. Mandag 18. januar er Martin Luther King-dagen 2016. I USA er det en føderal helligdag. Slik verden ser ut for tiden, kunne dagen gjerne vært markert i Norge som gav ham Fredsprisen i 1964 – og ellers i verden også.
Martin Luther King jr. ble født i Atlanta 15. januar 1929. Helligdagen i hans navn legges til tredje mandag i januar, og mange virksomheter i skoler og bedrifter i USA holder stengt.
I United Methodist Church’s «Book of Resolutions» slår en av resolusjonene fast at United Methodist Church skal markere Martin Luther King-dagen, feire minnet om ham og ta tak i det fortsatte behovet for å kjempe for rettferdighet.
Resolusjonen og pålegget om å markere Martin Luther King Jr Day primært er myntet på kirken vår i USA . Der skal alle metodistkirkens biskopskontor, kirkelige hovedkontor, lokale kirkekontor og (så langt mulig) kontorer i kirkerelaterte institusjoner holdes stengt, og metodister oppfordres til å delta aktivt i markeringen av dagen.
«Å markere Martin Luther King Jr Day beriker og styrker vårt sosiale vitnesbyrd i dag» heter det i resolusjonen. Det understrekes også at Martin Luther King Jr ‘s vitnesbyrd om rettferdighet og fred på mange måter personifiserer og symboliserer ånden i Metodistkirkens sosiale prinsipper.
Hjemmesiden til Trondheim Metodistmenighet vil i alle fall hylle Martin Luther King Jr på denne dagen. Han er et symbol og sto for verdier som vi sårt trenger. Jobben er ennå ikke over – ikke i USA og ikke noe annet sted i verden!
(Vi regner det for helt unødvendig å redegjøre nærmere for MLKs virksomhet og betydning. Trenger du informasjon så finnes det rikelig med ressurser på nettet. Men et utmerket sted å starte er The Martin Luther King Jr Centers webside: http://www.thekingcenter.org
Og du skal selvfølgelig se/høre hele hans legendariske og profetiske «I have a dream»-tale ved den gigantiske borgerretts-demonstrasjonen i Washington DC 28. august 1963!! Den makeløse og historiske talen ble filmet og du finner den blant annet på youtube: https://www.youtube.com/watch?v=H0yP4aLyq1g )