De nye sidene ligger på https://trondheim.metodistkirken.no/
Her vil de gamle sidene ligge for de som ønsker å lese noen av de gode artiklene som er publisert gjennom mange år.
JULAFTEN-GUDSTJENESTE
Gi deg selv en fin start på jula!
refleksjoner i advent iV
Presten vår, Christina Thaarup, har til hver søndag i advent tenkt adventstanker som vi har publisert her på hjemmesiden TORSDAGEN før.
Nå har hun tenkt ferdig for 4. søndag i advent, og du kan lese CHRISTINAS SISTE refleksjoner her:
Hjerterom for Jesusbarnet
Vi har kommet fram til årets siste adventssøndag, 4. søndag i advent, som i år også er julaften. Alle fire lys er tent. Ventetiden er over. Julehøytiden er her.
Gleder du deg? Er du spent? Merker du julestemningen? Eller du stresset? Oppgitt? For mye å gjøre og for lite tid til å gjøre det i? Og hvordan er det med ditt hjerterom, hva er det som tar plass i ditt innerste?
Første søndag i advent stilte jeg oss alle disse spørsmål:
Er det rom hos oss, hos deg og meg til å ta imot Gud som kommer til oss enda en gang i juleevangeliet, i salmer, i bønner, i nærvær, i stillhet, i felleskapet med familie og venner eller er vi dem som sier: Nei, her ikke plass. Alt er opptatt. Finn et annet sted å være, et annet hjerte å finne rom i. Har vi hjerterom for Jesusbarnet? For den store, omfavnende, betingelsesløse kjærlighet som Gud sendte til alle som ville ta imot den for to tusen år siden og som han har sendt til oss hver eneste dag siden den første julenatt.
Jeg gleder meg til mange ting denne julen. Gleder meg til tid med familie. Gleder meg til god mat og julesang. Til gaver og lek med tantebarn. Jeg har mye å glede meg over. Enda mer å være takknemlig for. Selv i en urolig og vanskelig tid. Det håper jeg også du har og at du kan se at du har det. For jeg tror at noe av det som virkelig skal kunne åpne opp ditt og mitt hjerterom for Jesusbarnet, Guds fineste gave til oss mennesker noensinne, det er takknemlighet og det er å prøve og løfte blikket. Se stjernene på himlene. Stjernene i vinduene i hjemmene til folk. Julelysene rundt omkring. Lys midt i alt som er mørkt og kan virke mørkt.
I en dansk julesang, med tekst av presten og dikteren Johannes Møllehave og melodi av artisten Anne Linnet, synger vi i første vers:
En stjerne på himlen og flere og flere. I natt føder himlen med jordiske veer. I natt lover himlen at den vil befri oss. Maria på eslet. Med lille Messias.
Det sies så mye i dette første verset. Himmelen var på alerten da Jesusbarnet skulle fødes. Fødes som menneskebarn som alle andre menneskebarn har blir født. Med jordiske veer. Eller rier som det heter på norsk. Og likevel i dette lille barnet ble det også født et løfte. Om befrielse. Om Guds nærvær. Om kjærlighet. Om en annerledes konge som er på vei for å hjelpe mennesker å finne veien hjem til Gud. Til å vite at de, at vi alltid har et hjem der Gud er.
I natt ruger himlen på gleden og freden. Så varsomt i mørket som fuglen i reden. Og freden og gleden nå fødes de i oss. Maria på eslet. Med lille Messias.
Å gi plass i vårt hjerterom til Jesusbarnet er å gi plass til den fred og glede som englene sang om, som gjeterne fikk ta imot og som Maria gjemte i sitt hjerte, i sitt hjerterom. En himmelsk glede og en himmelsk fred. Storslått og overstrømmende. En varsom glede og en varsom fred. Stille og nesten umerkelig. Begge fødes i oss når vi gir hjerterom for Jesusbarnet. Det store og det lille. Fordi livet rommer begge deler. Fordi vi rommer begge deler. Noen dager kan vi ta imot Guds storhet. Andre dager er det Guds litenhet som vi klarer å ta imot. Begge deler fullt ut Gud. Begge deler fult ut hans kjærlighet til oss. Som han sendte til oss første gang en julenatt og som han har sendt og sender til oss hver dag siden.
I det siste verset i julesangen synger vi:
En plass mellom sau, i en stall mellom kyrne. Hun fødte og svøpte den lille i klede. Og hyrdenes glede var stor som Marias. Lys tentes i mørket. Nå fødtes Messias. Nå fødtes Messias Nå fødtes Messias.
Når jeg synger dette verset eller leser det som det nydelig dikt det også er, så fylles jeg av mange ting: Glede. Fred. Kjærlighet. Og håp. Håp, der man ikke først kan tro at håpet skal fødes og finnes. Håpet som noe så sårbart og samtidig fullstendig vidunderlig som et nyfødt lite barn er. Håp, som deles med andre så håpet blir større. Og håpet, som lik lyset alltid er større enn mørket.
Å gi plass for Jesusbarnet i ditt og mitt hjerterom er å gi plass for håpet. Det trossige håpet. Det usannsynlige håpet. Det levende håpet. Håpet som er Jesus selv. Sterkere enn alt. Selv mørket og døden. Og alltid nær oss. I evigheters evighet.
Fordi Jesus er Immanuel – det betyr Gud med oss.
Med ønsket om en velsignet 4. søndag i advent og god jul til oss alle,
Pastor Christina
refleksjoner i advent III
Presten vår, Christina Thaarup, vil til hver søndag i advent tenke adventstanker som vi publiserer her på hjemmesiden TORSDAGEN før.
Her kan du lese christinas refleksjoner knyttet til 3. søndag i advent
Hjerterom for gjeterne
Det har blitt 3. søndag i advent. Vi er enda et skritt og en søndag nærmere julaften og julehøytiden. Stiger spenningen hos deg? Og julestemningen? Jeg håper det.
I dag skal vi sammen se på om det er plass i vårt hjerterom til det jeg tror vi kan lære av gjeterne og som jeg tror vårt hjerterom trenger.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»
Gjeterne gjør ikke noe uvanlig. Denne natten er det hverken julestemning eller stress og uro som preger dem. Bare en helt vanlig natt på jobb. De tar vare på sauene som dem har ansvar for. Så skjer det plutselig noe helt utenom det vanlige, noe storslått og rart og forvirrende på en gang. Et englebesøk der midt i den mørke natten. Med et budskap dem ikke visste at dem trengte og som straks gjør noe med dem. Etter englebesøket får vi vite hva gjeterne da gjør:
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte.
Noe har skjedd med dem. Noe som gjør at denne natten ikke bare blir jobbing som vanlig. Det virker som om at dem rett så kjapt bestemmer seg for å sjekke ut det engelen sa og gå inn til Betlehem. Kanskje er det nysgjerrighet som driver dem? Kan det virkelig stemme det engelen sa? Kanskje er det en overveldende glede og ærefrykt over at de av alle mennesker gjennom engelen fikk et budskap fra Gud. Et budskap om håp og glede og frelse. Og at Gud har utvalgt de som verdige til å ta imot det og gi det videre. Vi vet ikke. Det eneste vi vet er at de etter englebesøket går inn til Betlehem.
Inne i byen finner dem at det engelen sa var sant. For en opplevelse det må ha vært. Den preger dem fortsatt da dem etter en stund vender tilbake til marken utenfor byen og jobben sin:
Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Hjerterom for gjeterne fra julenatt handler om være åpen for det budskap som Gud sender vår vei. Også det som kommer til oss helt uventet slik det gjorde det for gjeterne. Kanskje handler det særlig om å være åpen for det som kommer uventet til oss. Det er ikke sikkert vi får oppleve englebud, men det vi kan lære av gjeterne er det å ta imot når Gud plutselig er der med et budskap til oss. Det kan hende Gud kommer til oss på en plass eller til en tid vi ikke hadde forventet han skulle komme eller at Gud velger en budbringer vi ikke hadde regnet som en mulighet en gang. Vil vi da være åpne for det eller for den som kommer? Har vi hjerterom med åpne hjerter og åpne sinn til også å ta imot det uventede?
Hjerterom for gjeterne handler også om å være nysgjerrige slik de var det. En ting er å ta imot et budskap, noe helt annet er å undersøke det nærmere og la det føre oss der og til dem det måtte føre oss. Gjeterne våger å gjøre noe som er annerledes, til og med nytt, når muligheten er der. Er vi også villige til det? Så trist det ville være om vi avviser budskapet fra Gud fordi budbringeren ikke ser ut som den vi forestilte oss eller har bestemt oss for kan bringe oss bud fra Gud.
Er vårt hjerterom åpent og nysgjerrig etter mer fra Gud så tror jeg det faktisk kan hende at vi er dem som får besøk av vår tids gjetere også i dag når de har et budskap til oss fra Gud. Kanskje vil vi også være de gjetere Gud sender til andre mennesker med budskap fra han. Et budskap om håp, glede og frelse. For ulik oss mennesker har Gud ikke en sjekkliste for hvem som er innafor eller ikke når det gjelder hvem som kan få ta imot budskapet om hans evige kjærlighet og gi det budskapet videre. Gud er kun interessert i å vite hvem som åpen nok til å ta imot og nysgjerrig nok til å gå der han kaller oss å gå.
Å, la oss gå med åpne sinn, som hyrdene til barnet inn. Med gledestårer takke Gud, for miskunnhet og nådebud.
Med ønsket om en velsignet 3. søndag i advent for oss alle,
Pastor Christina
REFLEKSJONER I ADVENT II
Presten vår, Christina Thaarup, vil til hver søndag i advent tenke adventstanker som vi publiserer her på hjemmesiden TORSDAGEN før.
Her kan du lese Christinas refleksjoner knyttet til 1. søndag i advent.
Hjerterom for englene
Det har blitt 2. søndag i advent. Vi er enda en søndag nærmere julaften og julehøytiden. Hvordan har din uke vært siden 1. søndag i advent? Ta et øyeblikk og kjenn etter. Hva fyller mest i deg akkurat nå? Er det ro og fred? Eller stress og for mye å gjøre? Eller er det kanskje mer en blanding av begge deler? Ser du forhåpningsfylt på tiden som kommer? Eller fyller den deg med uro? Hva trenger du akkurat nå i dette øyeblikk? Og har du tid til å ta deg tid til det? For din skyld så håper jeg at du har det.
Som en del av det å skape hjerterom for Jesusbarnet skal vi denne søndag og neste søndag sammen prøve å skape hjerterom for dem som var der julenatt da Jesus ble født. Først englene og så hyrdene eller gjeterne som de heter på norsk.
I juleevangeliet i Lukas evangeliet leser vi at en engel plutselig viser seg for noen gjeter som var ute på marken:
Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»
Hva gjeterne har følt og tenkt under og etter englebesøket det vet vi ikke. Vi vet hva dem gjør. Går inn til Betlehem og søker opp det nyfødde barnet og foreldrene hans. Engelen sier til dem: «Frykt ikke!» Det er jo lett for en engel å si. Men det er jo ikke merkelig hvis gjeterne ble redde. For et syn det må ha vært. Så merkelig, så annerledes, så skremmende, at det ikke å bli redd nesten er unaturlig. Og likevel ordene: «Frykt ikke!» Kanskje fordi engelen vet, at selv om det å møte en engel faktisk kan være skremmende, så kan frykt i seg selv ofte hindrer oss i å ta imot et budskap, ta imot det eller den som er rett fram for oss. I engelens «Frykt ikke!» ligger både en oppmuntring til ikke å frykte den som møter dem i stråleglans og ikke heller, og kanskje enda viktigere, ikke la frykten hindre dem å ta imot det budskap engelen har til dem.
Hjerterom for englene er å prøve og ikke gi frykten, angsten, bekymringen hjerterom. Men i stedet dele den uroen med Gud og med hverandre så den tar mindre plass i oss, i vårt hjerterom. Det er ikke lett, men det er nødvendig, så det blir plass til det som er viktigere.
Engelen forteller gjeterne og oss hva det er, det som er viktigere: Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.
En glede som er viktigere enn frykten. Som er stor og som er for alle. Så merkelige ord. Gjeterne har sikkert undret seg. Vi undrer oss. En glede for hele folket. En frelser født i Davids by. Hva vil det egentlig si?
En måte å si det på er med ordene fra denne julesang: Himmel på jord, En glede så stor, Eg e’skje alene, Her eg bor, Himmel på jord En nåde så stor Eg e’skje alene Her eg bor.
At himmelen har kommet til jorden. For at vi mennesker. Du og jeg. Skal vite at vi aldri mer skal være alene. Gud har kommet til oss, der vi bor, for å være der vi er. Med glede, nåde, kjærlighet og barmhjertighet.
Hjerterom for englene er også hjerterom for gleden over å være sett, være elsket og aldri mer være alene.
Engelen avslutter sitt besøk sammen med vennene sine. En himmelsk hærskare som lovpriser og synger for noen sikkert veldig forbausa gjetere: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» Det var det dem sang. Alle englene. Ære være Gud. Vår Far, som er i himmelen. Skaper av himmel av og jord. Stor og mektig. Englene ber oss løfte blikket. Se til himmelen. Se Guds storhet i oss og rundt oss. Forundres over alt som er til. Noe vi særlig trenger å gjøre nettopp denne adventstid. Så at vi ikke mister håpet og motet eller gir etter for frykten, når vi også ser alt det vonde og vanskelige som skjer rundt oss. Både på nært hold og langt borte.
Englenes sang starter i himmelen, i evigheten, med en lovprisning til Gud. Og så kommer den ned til gjeterne og til oss. Med budskapet om Guds plan for oss. Fred på jorden blant mennesker. At vi skal leve med hverandre som Gud fra evigheten har tenkt det. Fred mellom oss. Fred i oss. Det går an å synge om det vi ikke ser. Prøv det. Noen gange og til visse tider kan det være livsnødvendig å synge om fred, også når vi ikke ser den. Særlig når vi ikke ser den rundt oss. Ikke opplever den i oss. Så at vi, vi mennesker som Gud har sin glede i, trossig kan gi hjerterom for den fred, som mørket prøver å fordrive. Men som Gud i Jesusbarnet er kommet så nær oss med, som det bare går. Som pust mot pust. Som hjerteslag mot hjerteslag.
Hjerterom for englene er også å ta imot den fred de sang om julenatt og synger om hver eneste julenatt. En fred som kommer til oss fra himmelen, fra Gud selv. I sang. I stillhet. I fellesskap. I skaperverket. I kjærlighet.
Englene sang den(sjelens glade pilgrimssang). Først for markens hyrder; Skjønt fra sjel til sjel det lød: Fred over jorden! Menneske, fryd deg. Oss er en evig Frelser født.
Med ønsket om en velsignet 2. søndag i advent.
Pastor Christina
REFLEKSJONER I ADVENT
Presten vår, Christina Thaarup, vil til hver søndag i advent tenke adventstanker som vi publiserer her på hjemmesiden TORSDAGEN før.
Her kan du lese Christinas refleksjoner knyttet til 1. søndag i advent.
Opptatt eller hjerterom i adventstiden?
Adventstiden er over oss igjen. Fire søndager i desember, som uke for uke tar oss enda litt nærmere julehøytiden. Mye skal skje innen vi kommer så langt. Hus og hjem skal pyntes med stjerner, julenisser og adventslys. Julegaver, julemat og juletre skal kjøpes. Blir det tid for å skrive julekort i år eller blir det en vennlig hilsen i en melding eller e-post? Hvilke julekonserter skal vi gå på? Blir det julebord med jobben i år? Eller kanskje sammen med vennene eller familien? Så mye å forberede, fundere over, komme seg gjennom. Det er lurt å planlegge noe av alt det som skal skje, så at det er en sjans for at juleroen kan innfinne seg når vi når fram til 24. desember.
Ordet advent betyr «komme». Adventstiden handler om adventus Domini, «Herrens komme». Gud selv skal komme til oss mennesker. Vi trenger ikke oppsøke Gud. Gud kommer til oss der vi er. Samtidig står det i innledningen til Johannes evangeliet at: «Han(Jesus, Guds sønn) kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.» For det at Gud kommer til oss, i julens budskap, i det lille Jesusbarnet, i hverdagen som den ser ut hos hver og en av oss, er ikke det samme som at Gud blir tatt imot av oss. Gud maser seg ikke på. Kommer kun til den som ønsker ham velkommen inn, i hjerte, tanke, sjel og sinn. «Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.»
Adventstid er ventetid. Advent er forventningstid. I adventstiden forbereder vi oss på at Herren skal komme. Like lurt som det er å planlegge for alt som skal skje i desember og ikke minst i julen, like lurt er det å planlegge for å kunne ta imot, at også denne jul kommer Gud til oss der vi er. I det lille Jesus barnet som fødes i en stall og legges i en krybbe. Da Jesus ble født julenatt, var det ikke rom for hverken ham eller foreldrene hans. I juleevangeliet får vi vite, som du kanskje husker, at Maria og Josef ikke fant husrom noe sted da de kom seg fram til Betlehem og de måtte nøye seg med en stall.
Her kommer vi til det mine adventsrefleksjoner vil handle om denne advent. Et spørsmål til oss alle: Er det rom hos oss, hos deg og meg til å ta imot Gud som kommer til oss enda en gang i juleevangeliet, i salmer, i bønner, i nærvær, i stillhet, i felleskapet med familie og venner eller er vi dem som sier: Nei, her er ikke plass. Alt er opptatt. Finn et annet sted å være, et annet hjerte å finne rom i. Har vi hjerterom for Jesusbarnet? For den store, omfavnende, betingelsesløse kjærlighet som Gud sendte til alle som ville ta imot den for to tusen år siden og som han har sendt til oss hver eneste dag siden den første julenatt. Er julens budskap blitt noe som kun kjører på rutinen? Som ikke lenger har sterke, dype, bærekraftige røtter i våre liv? Eller har det blitt noe som vi ikke riktig klarer å ta inn lenger, som vi ikke gir rom for i hjertet vårt?
Vi kan jo historien. Den er den samme år etter år. Ikke noe nytt der. Men det trenger jo ikke gjøre budskapet mindre verdt av den grunn. Det trenger ikke minske gleden eller storheten i kjærligheten Gud har til oss. Også denne jul. Som vi synger det i en kjent julesalme: «Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født; Da lyste stjernen som en sol og engler sang så søtt.» Selv om budskapet er det samme, er det like stort og nådefullt hver julekveld. Men å ta imot det, la det synke helt inn og forme oss, krever noe av oss. Det krever at vi ønsker å ta imot Gud som enda en gang kommer til oss i julens budskap. At vi vil åpne oss for det. Åpne oss for Gud. Selv i disse tunge tider vi lever i. Så at vi finner plass til budskapet og ønsker det, ønsker Gud velkommen inn. Også i år.
Min oppmuntring til oss alle denne adventstid er å kjenne etter og gi plass til, lage hjerterom for Jesusbarnet, så at hele fylden av julens budskap kan få ta bolig i oss når vi kommer fram til julaften. Ta sakte skritt, dag for dag, som åpner våre hjerter sa at vi kan si: «Her, Jesus, her er det plass, her er det hjerterom for deg og for din kjærlighet til meg.» Det finns forskjellige måter å gjøre det på, like forskjellige som vi mennesker er forskjellige. I julesalmen fra i sta tennes det lys: «Da tenner moder alle lys så ingen krok er mørk; Hun sier stjernen lyste så i hele verdens ørk.»
Kanskje det var noe å prøve, tenne et lys og sitt i stillhet i 5 minutter og se lyset brenne. Eller ta en kopp kaffe/te/varm sjokolade og lytte til en julesalme på mobilen. Stoppe opp og se barn leke og bli berørt av deres glede. Lese juleevangeliet i første kapittel i enten Matteus eller Johannes evangeliet, og fundere på hvordan disse tekstene sier noe om Guds kjærlighet til oss. Hvis det å være i naturen er det som best åpner ditt hjerterom, så vær der jevnlig i adventstiden. Hvis det å være med mennesker er det som åpner ditt hjerterom for Jesusbarnet, så vær med mennesker. Er det å være kreativ, så vær kreativ. Er det å være praktisk, så vær praktisk. Uansett hva du og jeg gjør, så la oss denne adventstid skape hjerterom for Jesusbarnet, så også vi helhjertet til jul kan synge: «Jeg holder av vår julekveld og av den herre Krist, Og at han elsker meg igjen, det vet jeg ganske visst.»
Med ønsket om en velsignet adventstid til oss alle.
Pastor Christina
TØYBIND I SUSANNA FORUM
Søndag 29. oktober kl. 13.00 er Susanna Forum glad og takknemlig for å invitere alle til et møte med Aisha Bigset fra Burundi og hennes sterke engasjement for jenter / kvinner / likestilling og helse i hjemlandet!
Foredraget «Fra Burundi til Beistad og tilbake med tøybind» i Susanna Forum inngår i en todagers «Tøybind-dugnad» i Metodistkirken lørdag 28. oktober og søndag fra kl. 10.00 til ca kl. 17.00. På dugnaden skal det tegnes, klippes og sys vaskbare tøybind til jenter og kvinner i Burundis hovedstad Bjumbura. ( se dugnadsevent: https://www.facebook.com/events/705749460949414/?ref=newsfeed )
I Susanna Forum søndag kl. 13.00 vil Aisha fortelle om hvordan et besøk til mormoren i Burundi i 2018, er blitt til en dugnad rundt stoffhauger og symaskiner rundt om i Norge, i tillegg til at det også sys i et nybygd hus / kvinne-barn-senter i Bujumbura. I forbindelse med foredraget serveres kanelboller og kaffe/te.
Aisha Bigset var bare 3 år gammel da hun og hennes familie flyktet fra Burundi. I dag, over 30 år seinere, har hennes sterke engasjement for jenter, likestilling og helse resultert i et kvinne- og barnsenter i hovedstaden.
Gjennom norske støttespillere deles det ut startpakker med vaskbare bind og informeres om kvinnehelse – slik at unge jenter ikke havner i mensfattigdom.
Dette vil / bør du bli med på! Og ta med deg andre syglade og sosiale venner til meningsfull aktivitet!!
SYNAGOGEN MÅ FORTSATT GODKJENNES
Metodistkirken i Trondheim støtter Det jødiske samfunn i Trondheims kamp mot Regjeringens forslag om betydelige endringer i loven om trossamfunn. Med kravet om minst 500 medlemmer, kan synagogen i Trondheim bli nektet registrering / godkjenning, og dermed retten til offentlige tilskudd.
Metodistkirken i Trondheim har gjennom «den hemmelige synagogen» på kirkeloftet i 1941/42 for alltid skrevet oss inn byens jødiske menighets historie; og det er naturlig og selvfølgelig at vi i dag støtter deres kamp mot et lovforslag som kan true deres eksistens.
Som metodister er også vi en liten religiøs minoritet i Trondheim, men fordi vi er organisert annerledes (del av Metodistkirken i Norge) er vi ikke truet av medlemskravet, selv om vi nasjonalt også er små. Men, for å bruke styreleder Rita Abrahamsens og forstander Ralph Dan Buchmanns ord i deres høringsuttalelse, så ber vi Regjeringen «tenke nøye gjennom hvilke konsekvenser det vil få for noen av verdens eldste eksisterende trossamfunn dersom man gjør terskelen for å bli godkjent såpass høy at flere veletablerte livssynssamfunn faller utenfor. Det finnes samfunn som er registrert med få medlemmer i Norge, men som har svært mange medlemmer internasjonalt. Dette er et resultat av vår tids migrasjoner, som delvis er drevet av krig og forfølgelser.»
I full solidaritet gir Metodistkirken i Trondheim vår tilslutning til den meget grundige, saklige og lærerike høringsuttalelsen fra Det jødiske trossamfunnet i Trondheim som i sin helhet lyder slik:
«Regjeringens forslag vil stenge ned jødisk menighetsliv nord for Dovre. Arven etter den sittende regjeringen når det gjelder livssynsmangfoldet vil altså bli at jødisk liv i Norge blir kraftig redusert, og tvangssentralisert til hovedstadsområdet.
Politikere fra flere partier har gjennom mange år vært bekymret for at useriøse eller samfunnsnedbrytende krefter skal misbruke legitimiteten som ligger i å være et registrert tros- og livssynssamfunn. Ulike forslag til løsninger har blitt drøftet.
Nå har Barne- og familiedepartementet sendt ut på høring forslag til endringer i trossamfunnsloven som en oppfølging av Hurdalsplattformen. Departementet legger i høringsnotatet fram forslag om at tros- og livssynssamfunn som motarbeider den demokratiske styreformen, kan nektes tilskudd og registrering etter trossamfunnsloven. Det stilles også krav til likestilling og minst 40 prosent representasjon av begge kjønn i styrende organer.
Departementet vil også gjøre det vanskeligere for små minoriteter å bli godkjent og beholde godkjenningen, ved å heve grensen for å kunne være et registrert samfunn fra dagens 50 medlemmer, til opp til 500.
På vegne av Det jødiske samfunn i Trondheim vil vi uttrykke sterk kritikk av deler av de endringer som regjeringen legger til grunn i forslaget som er sendt ut på høring.
Regjeringen må, når forslaget legges fram, tenke nøye gjennom hvilke konsekvenser det vil få for noen av verdens eldste eksisterende trossamfunn dersom man gjør terskelen for å bli godkjent såpass høy at flere veletablerte livssynssamfunn faller utenfor. Det finnes samfunn som er registrert med få medlemmer i Norge, men som har svært mange medlemmer internasjonalt. Dette er et resultat av vår tids migrasjoner, som delvis er drevet av krig og forfølgelser.
På listen vil vi også finne trossamfunn som er under sterkt press og tidvis utsettes for direkte forfølgelse i sine opprinnelige områder, men som videreføres i diaspora gjennom flyktningbaserte miljøer i andre deler av verden, herunder Norge. Dette gjelder blant annet eldgamle kirkesamfunn med røtter i Midtøsten.
Det er viktig å ha i mente at det eksisterer signifikante forskjeller innen de ulike religionene som ikke uten videre gjør det aktuelt å slå sammen menigheter for å oppnå krav til antall medlemmer i Norge. I ytterste konsekvens kan dette bidra til at mer liberale samfunn enten blir nedlagt, eller tvunget inn under større registrerte trossamfunn som i sin troslære er mer ortodokse og konservative, blant annet når det gjelder synet på kvinners plass i religionsutøvelsen.
Det jødiske samfunn i Trondheim ble formelt sett etablert i 1905, etter at det hadde bodd jøder i byen i omkring to tiår. Den første organiserte form for menighetsliv så dagens lys på slutten av 1880-tallet. I 1891 ble den første religiøse leder engasjert for å ivareta enkelte basisoppgaver. Den første rabbiner, 24 år gamle Samuel Brandhändler, ble ansatt i 1896 – og skulle med årene bli en sterk drivkraft for å utvikle en særegen identitet i det jødiske samfunn i byen. Søknad om å etablere egen gravlund ble sendt i 1897.
Henvendelsen lå flere år til behandling, hovedsakelig på grunn av motstand fra kirkelig hold, og ble først innvilget i 1902. Dette var likevel tre år før menigheten ble formelt stiftet og registrert. Den første synagogen, for øvrig det første ikke-kristne gudshus i Trondheim siden vikingtiden, ble innviet i leide lokaler rundt århundreskiftet. Noen år senere hadde man klart å spare opp nok penger til at lokalene man leide i St. Jørgensveita 7, rett bak Vor Frue kirke, kunne kjøpes. Bygningen står fortsatt.
Antall jøder i Trondheim økte jevnt etter at Det mosaiske troessamfund (som navnet var i stiftelsesåret) ble etablert i 1905. Til menighetsmøtet i 1918 sto nytt samfunnshus med synagoge, bibliotek, undervisningslokaler og festlokale på agendaen. Tanken var å kjøpe en av naboeiendommene til St. Jørgensveita og bygge dette sammen til én enhet, men i 1922 dukket et nytt og bedre alternativ opp: Det ble kjent at byens gamle jernbanestasjon, i dag beliggende i Ark. Christies gate 1b, kunne komme for salg.
Den jødiske menigheten engasjerte arkitekt Jacob Holmgren for å utrede mulighetene i bygget. 18. desember 1923 fattet ekstraordinært menighetsmøte vedtak om å kjøpe gården.
To år senere ble synagogen innviet i den sammenbygde 2. og 3. etasje. Med årene ble også resten av den relativt store og staselige bygården innredet, blant annet med leilighet for tjenestepersonell. Huset ble på nytt fullstendig restaurert og ombygd rundt årtusenskiftet og inneholder i dag alt av jødiske aktiviteter i byen.
Synagogen er i aktiv bruk til gudstjenester, markering av familiære begivenheter som brylluper, Brit Milah, Bar Mizva, Bat Chayil og kulturelle arrangementer. Jødisk Museum Trondheim har kontorer og sin permanente utstilling i underetasjen og deler av 1. etasje, og ukentlig undervisning av barn og unge, aktiviteter for eldre samt feiring av jødiske fester og helligdager finner sted i lokalene.
Sett i ettertid er det ingen tvil om at perioden 1920 til 1940 framstår som blomstringstiden for den jødiske minoriteten i Trondheim og Trøndelag. Så kom krigen. Ingen andre jødiske samfunn i Norden ble hardere rammet under Holocaust enn menigheten i Trondheim. Over halvparten av medlemmene ble drept, en andel som ligger høyt over sammenlignbare jødiske samfunn, også de (den gang) to forsamlingene i Oslo.
Det jødiske miljøet i Trondheim slet med å reetablere seg etter krigen, men i 1947 klarte man å innvie synagogen på ny, etter at bygningen var blitt benyttet som soldatforlegning av okkupasjonsmakten under krigen og framsto sterkt ramponert da freden kom. Antall medlemmer ble imidlertid aldri hva det en gang hadde vært, det samme må sies om aktivitetsnivået.
Mange spådde at trossamfunnet ville dø en stille død når «krigsgenerasjonen», det vil si de overlevende som var voksne under verdenskrigen, gikk ut av tiden. En fremskriving som viste forventet utvikling i antall medlemmer, som styret i menigheten fikk utarbeidet på 1980-tallet, antydet at trossamfunnet ikke ville leve stort lenger enn til sitt eget hundreårsjubileum.
Fremskrivingen viste seg å bygge på forutsetninger som endret seg. I dag er det flere medlemmer enn noen gang etter Andre verdenskrig. Den viktigste årsaken er innvandring, ikke minst takket være kunnskapsmiljøene i byen med NTNU som den viktigste drivkraften, men også mer generell innvandring, blant annet fra land som tidligere var en del av Sovjetunionen. Et svært positivt trekk er at mange av de «nyankomne» medlemmene tar aktivt del i trossamfunnets indre liv. Dette har ført til at de religiøse aktivitetene i synagogen nå er på et høyere nivå enn på svært mange tiår.
De to jødiske menighetene i Oslo valgte å slå seg sammen etter krigen. Dette var utvilsomt et godt og fremtidsrettet valg. Likevel er antall medlemmer også i hovedstaden relativt lavt, og vil over tid potensielt kunne bli utfordret av en nedre grense på 500 medlemmer. Vi tillater oss også å nevne det nyetablerte jødiske samfunnet i Bergen, som først på 2010-tallet nådde et nivå etter krigen som gjorde det mulig å etablere en struktur som ivaretar gudstjenester under de viktigste helligdagene og undervisning i jødisk historie, tro og kultur av barn og unge fra jødiske familier.
Historien har bidratt til at Det jødiske samfunn i Trondheim og Det mosaiske trossamfunn i Oslo på enkelte områder har beveget seg i noe ulik retning. Innvandrerne som etablerte samfunnet i Trondheim kom hovedsakelig fra Baltikum via Sverige, mens de som etablerte samfunnet i Oslo i stor grad kom fra Danmark, delvis Tyskland via Danmark.
Dette er nok forklaringen på at man i Oslo utviklet sterke bånd til søstermenigheten i København, noe som helt til vår tid har vært godt synlig blant annet ved at menighetens rabbinere har snakket dansk. I Trondheim orienterte man seg i retning Stockholm – fordi det var dit de første jødene i byen hadde sine forbindelseslinjer, og – for de flestes vedkommende – også familie. Det tok flere år før det ble knyttet tilsvarende bånd til det jødiske miljøet i Sør-Norge.
Derfor var det naturlig at man ba overrabbineren i Stockholm innvie synagogen i 1925, noe som gjentok seg i 1947. Utviklingen innen jødisk liv i Sverige, særlig i Stockholm, har beveget seg i en mer liberal og reformert retning enn tilsvarende i København – og dette ser vi tydelige spor etter i Trondheim og Oslo.
Et eksempel er kvinnenes plass i religionsutøvelsen. I Oslo praktiserer man fortsatt kjønnsdeling under gudstjenestene, ved at kvinner og menn er henvist til ulike plasser, i Trondheim sitter kvinner og menn sammen. I Trondheim kan også kvinner delta som liturger under gudstjenester, det kan de foreløpig ikke i Oslo. Dette er samtidig ikke til hinder for at det på svært mange områder eksisterer et godt samarbeid mellom Trondheim og Oslo, blant annet om tema som barne- og ungdomsarbeid, sikkerhet og myndighetskontakt.
Dette nevnes fordi det er relevant i den grad myndighetene mener at krav om antall medlemmer kan løses gjennom å slå sammen trossamfunn som tilhører samme religion. Etter vår mening vil dette være uheldig – fordi det ikke hensyntar det faktum at det ligger mer enn geografi bak at man har flere menigheter innen samme trosretning. Dette er gjeldende innen alle større religioner – i Norge mest synlig innen kristenheten og islam. Vi finner imidlertid tilsvarende skiller innen det jødiske miljøet.
Det har aldri vært mange jøder i Norge – heller ikke før folkemordet. Vi var, som departementet selvfølgelig vet, ikke ønsket i riket – utestengt gjennom Grunnlovens paragraf 2. Derfor var det først mot slutten av det 19. århundre en viss jødisk innvandring fant sted.
Krigen tok ikke bare svært mange liv, den bidro også til at det tok tiår før man klarte å gjenreise seg kulturelt og gjenskape et aktivitetsnivå på bred front som kan sammenlignes med hva man hadde før Holocaust. Dess færre man i utgangspunktet var da krigen kom, dess lenger tid har denne prosessen tatt.
Det jødiske samfunn i Trondheim har de siste tre tiårene i økende grad tatt en aktiv rolle i storsamfunnet. Vi etablerte for over 25 år siden Jødisk Museum Trondheim og var en av grunnleggerne av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i byen på 2000-tallet. Hvert år arrangeres Jødisk kulturfestival Trondheim, som er vårt kanskje viktigste eksterne bidrag når det gjelder å bygge opp under Trondheim som et velfungerende multikulturelt samfunn. «Jødisk kulturfestival Trondheim er byens viktigste», uttalte ordfører Rita Ottervik tidligere i år, referert av blant andre NRKs journalist Sidsel Wold.
Vår utadrettede virksomhet, som for oss ikke minst handler om å forebygge rasisme og fremmedfrykt i Midt-Norge, hadde ikke vært mulig uten et aktivt og vitalt trossamfunn som kjerne.
Dersom regjeringen skulle lande på at man vil heve grensen for medlemmer til 300 eller 500 for å bli godkjent og dermed være kvalifisert for statsstøtte, vil dette innebære at den norske stat klarer det den nazistiske okkupasjonsmakten ikke lyktes med: Å stenge ned jødisk menighetsliv nord for Dovre. Det samme vil skje i Bergen. Arven etter den sittende regjeringen når det gjelder livssynsmangfoldet vil altså bli at jødisk liv i Norge blir kraftig redusert, og tvangssentralisert til hovedstadsområdet.
Vår sterke anbefaling er at man beholder dagens grense på 50 medlemmer, sekundært at man ikke går over 100. Vi mener også man bør vurdere andre kriterier for å bli godkjent som et livssynssamfunn enn antall medlemmer i seg selv.
Vi har vondt for å se det logiske i at et i Norge lite trossamfunn, som er en del av en lang og rik religiøs og kulturell historie internasjonalt, blindt skal vurderes på samme måte som en sammenslutning som ikke opererer innen en (aner) kjent religionshistorisk kontekst.»
——-
….. og som metodistmenighet sier vi bare «amen»!
ENDELIG MØTES VI igjen!
SØNDAG 27. AUGUST kl. 11.00 kan vi endelig ønske velkommen til Gudstjeneste i kirken igjen. Etter en lang sommerferie, som forhåpentlig har gjort alle godt både til sjel, sinn og kropp, ser vi med forventning fram til SAMLINGSDAG og gjensynsglede på gudstjenesten som er ved vår kjære prest Christina Thaarup. Det blir nattverd. Søndagsskole v/ Bjørn Gunnar Andersen. Takako Ueno er organist. Etter gudstjenesten er det kirkebakkekaffe. Det blir færre gudstjenester enn vanlig i tiden framover; med andre ord desto viktigere at vi stiller opp og opprettholder menighetsfellesskapet! Vi gleder oss til å se hverandre søndag!
vi har fått «oppstandelsen» i gave!
Etter utstillingen av hans malerier i kirken, har komponist og maler Bertil Palmar Johansen gitt maleriet med tittelen «Oppstandelsen» i gave til kirken / menigheten. – Jeg klarte ikke å ta det ned av kirkeveggen, forteller kunstneren som ivrer for at kirka vår må bli en kulturkirke.
Maleriet har tidligere både hatt tittelen «Soloppgang» og «Oppstigning», men etter å ha sett bildet henge i kirken har Bertil endret den til «Oppstandelsen». Han vil nødig lansere en bindende tolkning, men antyder i alle fall at fokuset, dynamikken og inspirasjonen i maleriet ligger i himmelen og alt over fjellet… – Kirkerommet gjorde noe med både dette maleriet og meg, sier Bertil som forklaring på gaven.
Utstillingen med over 40 malerier i kirkesalen og Wesleysalen ble egentlig avsluttet tidlig i mai, men Bertil tilbød raust at maleriene kunne henge både gjennom konfirmasjonssøndag og takkedag m/dåp, og bidro på den måten til å gi disse spesielle søndagene en ekstra vakker ramme.
Bertil er fra Sunnmøre og har sterke religiøse personligheter i slekta. Ikke minst hans bestemor Helga. Hun var organist og spilte på evangeliseringsskipet «Elieser» som hver sommer tøffet langs kysten og besøkte lokalsamfunn som et flytende bedehus. Og hans oldefar var maskinist ombord.
– Jo eldre jeg blir, jo mer går det opp for meg hvor mye det faktisk har betydd for meg og preget meg, sier Bertil. Han var bare seks år da bestemoren døde, men har likevel mange minner om henne. Ja, det er nesten ufattelig hvor mye han husker, reflekterer han; – all musikken, alle salmene og sangene. Hun ville lære meg alle de religiøse barnesangene, og de sitter som «tatovert» i hodet mitt fortsatt, forteller Bertil. Han har også bevart lydopptak av bestemor Helga som spiller orgel, og et spor hvor han selv synger som fem-seksåring:
«Vær forsiktig lille venn hva du gjør!
Vær forsiktig lille venn hva du gjør!
For vår fader over der,
han ser ned på jorden her
Vær forsiktig lille venn hva du gjør!»
..... og mormor akkompagnerer...
– Elleve vers med små variasjoner; jeg blir fremdeles rørt bare ved tanken, sier Bertil.
Kirkerom gir ekstra dimensjon
Bertil Palmar Johansen er primært komponist, og en av samtidens mest produktive og anerkjente norske komponister. Men i de periodene han skriver musikk, maler han også, og bare da. Musikken og maleriene er et nødvendig kreativt vekselbruk.
Han har sjelden titler klare på forhånd, verken på musikk eller malerier. Han jakter på noe som han synes låter og ser så bra ut som mulig. Titlene vokser fram etter hvert, når han hører og ser hvor det bærer. Av og til i etterkant, og noen titler kan også endres når omstendigheter tilsier det., som med «Oppstandelsen».
– Jeg har aldri stilt ut i en kirke før. Å se maleriene mine i et sakralt rom gjorde liksom noe både med dem og meg, sier Bertil til hjemmesiden vår. – Et vigslet rom er noe helt annet enn et galleri eller en konsertsal. Kirkerommet har noen ekstra dimensjoner som setter i gang ulike prosesser. Bildene gjør noe med rommet og motsatt. Det har jeg opplevd som veldig positivt og meningsfullt.
– Å stille ut i Metodistkirken har vært en nærmest overveldende opplevelse. For meg som komponist var det litt skummelt å plutselig skulle stå der som maler også. Men det har vært spennende, lærerikt, hyggelig og mest av alt veldig inspirerende, sier Bertil.
Han innrømmer at han var «skitnervøs» i dagene før utstillingsåpningen, hvor det også var førstegangsframføring av hans fagottkonsert i en versjon for fagott og klavér. Men responsen på både musikk og bilder gjorde at nervøsiteten raskt gikk over i ro, takknemlighet og glede.
Håper på kulturkirke
– Jeg håper virkelig at Metodistkirken i Trondheim fortsetter å åpne seg mot byens kulturliv; kirken deres har potensiale til å bli en kulturkirke som byen savner og trenger, mener Bertil Palmar Johansen. Beliggenheten er perfekt, midt i smørøyet, og kirkerommet er kjent for sin gode akustikk. Veldig mange har minner og erfaringer fra musikkskolens konserter under Klemensdagene (et konsept fra flere år tilbake). Mange orkester og kor leier kirka til øvelser og har allerede et positivt og godt forhold til Metodistkirken. Det nye tiltaket deres med Susanna Forum bygger opp om dette, sier Bertil.
Han viser også til at kulturkirker er en sterk internasjonal trend. I Norge er Kulturkirken Jakob i Oslo en suksess, det samme er Geilo Kulturkyrkje.
– Å gjøre Metodistkirken i Trondheim til en kulturkirke, vil bli en berikelse for byen vår og trolig bidra positivt til menighetslivet også, mener Bertil. Han er overbevist om at mange sentrale og viktige aktører i Trondheims musikk- og kulturliv vil stille opp som eventuelle «kulturkirke-fødselshjelpere». Ja, på eget initiativ har han allerede snakket med flere om dette og møtt stor interesse og velvilje.
– Det er noe helt spesielt med kombinasjonen av en vigslet kirke hvor vanlig menighetsliv og gudstjenester går hånd i hånd med konserter, utstillinger, kåserier og mye mer, sier Bertil Palmar Johansen entusiastisk.
—
ÅPEN KIRKE 11.JUNI
ÅPEN KIRKE SØNDAG 11.JUNI KL. 11.00
Vi er glade for å kunne invitere til Åpen kirke med menighetsrådsleder Ernestina Osei søndag 11.juni kl. 11.00. Ernestina legger opp til l «åpen mikrofon» hvor du kan velge å dele en favorit bibelfortling/vers, en sang/salme eller annen musikk (gjerne via spotify) som betyr mye for deg. Det blir også mulighe til bønn, lystenning i lysgloben og stille refleksjon. Enkel kaffe/te-servering. Vær velkommen til godt fellesskap kirken!
PÅ TIDE MED OPPGJØR og FORSONING
Selv om innholdet er skremmende og trist, er Trondheim Metodistkirke glad for Sannhets- og forsoningskommisjonens omfattende rapport til Stortinget. Rapporten avdekker noen av de mørkeste sidene i norsk samfunnshistorie, og gir grunnlag for et helt nødvendig oppgjør med fornorskingspolitikk og urett begått mot det samiske folk og andre minoritetsfolkegrupper.
«Generasjoner har lidd tap, men hele Norge har også tapt», sa kommisjonens leder Dagfinn Høybråten da han overleverte rapporten til stortingspresidenten torsdag 1. juni.
Metodistkirken i Norge støttet opprettelsen av Sannhets- og forsoningskommisjonen i en uttalelse fra kirkens Årskonferanse i 2017. Når rapporten nå foreligger, bør vi som kirke også forplikte oss og ta vår del av ansvaret for å lindre skadevirkningene av fornorskningsprosessen, bidra til at forsoningsarbeidet lykkes, og samtidig engasjere oss i kampen for å bevare og utvikle minoritetsfolkegruppenes egen kultur og identitet.
Kommisjonens gransking viser at fornorskingen har rammet mye bredere, og vært mer inngripende på flere samfunnsområder enn tidligere kjent, og den har hatt dyptgående negative konsekvenser for gruppenes kultur, språk, helse og tradisjonelle næringer.
Og det har ikke tatt slutt:
«Fortsatt opplever folk urett og negative virkninger som har sine røtter i den lange historien med fornorskingspolitikk. Nå er det tid for et oppgjør med nasjonens urett overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner»,sa kommisjonens sleder Dagfinn Høybråten ved framleggelsen av rapporten.
Og Stortingspresident Masud Gharahkhani, som mottok rapporten på vegne av Stortinget. sier det blant annet slik: «For Norge som moderne og åpent demokrati er vern om menneskerettighetene grunnleggende. Hvor gode vi er til å beskytte urfolk og våre minoriteter, er et av de viktigste tegnene på om vi lever opp til pliktene og verdiene våre. Sannhets- og forsoningskommisjonen ble oppnevnt fordi vi skjønte at vi som samfunn har sviktet i den oppgaven». Kommisjonens rapport bekrefter dette, fastslår han.
HER ER RAPPORTEN:
Du kan lese hele den 658 sider lange rapporten her:
https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Organene/sannhets–og-forsoningskommisjonen
KLART FOR MENIGHETSKONFERANSE
TIRSDAG 6. JUNI KL. 19.30 innkalles / inviteres det til menighetskonferanse (menighetens årsmøte). Alle medlemmer og venner av menigheten er velkommen. Bare medlemmer har stemmerett, men vi lytter til alle! Enkel kaffe/te-servering får du også!
Det er viktig at alle har lest de aktuelle rapportene før menighetskonferansen. Du finner et komplett rapporthefte m/foto og hvert enkelt dokument/rapport ved å klikke på denne Google-linken (Du trenger ikke ha egen Googlekonto, men må trolig klikke en gang til på meldingen som da dukker opp på skjermen):
https://drive.google.com/drive/folders/11XD_pEnZdYCVkiysyCQazjG5tnImzfPG?usp=sharing
Du kan også prøve å laste ned via denne dropbox-linken:
https://www.dropbox.com/t/Tonum7u8zB2VLL3n
ELLER DU KAN (LE)SE RAPPORTENE SOM FOTO UNDER HER:
VELSIGNET PÅSKE!
Vi har ingen gudstjeneste palmesøndag (2. april), men…
MANDAG 10. APRIL KL. 11.00 (2. påskedag) er alle hjertelig velkommen til PÅSKEGUDSTJENESTE i kirken.
Det blir en gudstjeneste hvor vi gjennom dikt av Trygve Skaug, salmer og bønner markerer alle påskens hoveddager; palmesøndag, skjærtordsdag, langfredag og påskedag!
Du kan også tenne lys og dele et symbolsk kjærlighetsmåltid i løpet av gudstjenesten som er ved Synnøve Sivertsen.
Velkommen til å dele påskegleden i godt fellesskap! Det blir også kirkebakkekaffe.
KAMPEN FORTSETTER!
For Metodistkirken er kvinnedagen 8. mars en viktig dag. United Methodist Church er klokkeklar i sitt syn på kvinners likeverd og likerett i både kirke og samfunn i hele verden – en kamp som slett ikke er over. Vi gratulerer alle kvinner med dagen, av både respekt og takknemlighet! Stå på!
Metodistkirken (the United Methodist Church) erkjenner samtidig at kampen for kvinners rettigheter ikke er over. Kirken har derfor blant annet et eget utvalg som overvåker kirkens praksis i forhold til kvinner rettigheter. Du finner hjemmesiden til General Comission on the status and role of women her: https://gcsrw.org
Og her er hjemmesiden til United Methodist Women: https://www.unitedmethodistwomen.org
Dette står i våre «sosiale prinsipper» (§162F i Book of Dicipline)
Rights of Women
We affirm women and men to be equal in every aspect of their common life. We therefore urge that every effort be made to eliminate sex-role stereotypes in activity and portrayal of family life and in all aspects of voluntary and compensatory participation in the Church and society.
We affirm the right of women to equal treatment in employment, responsibility, promotion, and compensation. We affirm the importance of women in decision-making positions at all levels of Church and society and urge such bodies to guarantee their presence through policies of employment and recruitment. We support affirmative action as one method of addressing the inequalities and discriminatory practices within our Church and society. We urge employers of persons in dual career families, both in the Church and society, to apply proper consideration of both parties when relocation is considered.
We affirm the right of women to live free from violence and abuse and urge governments to enact policies that protect women against all forms of violence and discrimination in any sector of society.
Det er også på sin plass å referere § 6 i Book of Dicipline, om likeverd mellom kjønnene. Denne paragrafen, som er et nytt tillegg til kirkeordningen, fikk en trang fødsel, og måtet sendes ut på en ekstra verdensvid stemmerunde. Paragrafen fikk omsider tilstrekkelig flertall i alle UMC årskonferanser i løpet av 2018:
“As the Holy Scripture reveals, both men and women are made in the image of God and, therefore, men and women are of equal value in the eyes of God.
The United Methodist Church acknowledges the long history of discrimination against women and girls.
The United Methodist Church shall confront and seek to eliminate discrimination against women and girls, whether in organizations or in individuals, in every facet of its life and in society at large.
The United Methodist Church shall work collaboratively with others to address concerns that threaten the cause of women’s and girl’s equality and well-being.”
Come celebrate the women
Hjemmesiden vil i tillegg gjerne markere Kvinnedagen 2021 med denne flotte salmen av den salmedikteren Shirley Erena Murray fra New Zealand (1931 – 2020 ). Den kan synges til samme melodi som «Den blomstringstid nu kommer»…
Come, celebrate the women who brought the Church to birth!
The gentle revolution that shall transform the earth:
Whose faith was salt and leaven, whose hearts and minds were free,
And this was their direction – to peace and unity.
The teachers, saints and mothers who lived and died unsung
Kept safe the gospel story and taught it to the young;
The Christ child Mary cradled, The living Word to be,
Were crucified for pleading this peace and unity.
Daughters of the disciples, you weave the story still,
The fabric of the future with warmth and love and skill,
You make the bread of wholeness, the wine of harmony –
and all shall share your feasting in peace and unity!
VINDMØLLENE PÅ FOSEN
Under demonstrasjonene og aksjonene ved Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet kom Metodistkirken i Norge med en uttalelse som klart støtter samenes sak og kamp. Uttalelsen var undertegnet av våre to tilsynsprester Knut Refsdal og Ingull Grefslie.
Uttalelsen (over) fra våre tilsynsprester, har klar dekning i vår kirkes sosiale prinsipper om urfolk (Indigenous People):
Metodistkirkens Årskonferanse 2017 vedtok også en klar støtte til alle urfolks kamp:
1) Metodistkirken i Norge, som del av The United Methodist Church, erklærer sin støtte til urfolk over hele verden i deres kamp for sosial rettferdighet og kampen for land-, vann og naturressurser, bevaring og utvikling av egen kultur, religiøse skikker og vern av hellige landområder/steder. For Metodistkirken i Norge, betyr det en særlig solidaritet med og støtte til det samiske folks kamp for tilsvarende rettigheter i Norge/Sápmi.
2) Metodistkirken i Norge støtter Sametingsrådets ønske om å få etablert en offentlig sannhets- og forsoningskommisjon etter internasjonal modell. Tiden er inne for en granskning av fornorskingsprosessen og dens konsekvenser for det samiske folk og deres kultur og levekår gjennom generasjoner – og helt fram til i dag.
3) Årskonferansen ber Metodistkirken i Norge søke tettere kontakt med Sametinget og andre relevante samiske institusjoner/organisasjoner med tanke på informasjon og kontakt angående aktuelle samepolitiske saker som for eksempel Fosen og Repparfjord og andre saker knyttet til naturinngrep med konsekvenser for samisk befolkning.
5) Metodistkirken i Norge er glade for at vi, ved at Trondheim Metodistkirke åpnet sine dører for det historisk viktige, første samepolitiske møtet i februar 1917, har skrevet oss inn i og blitt en del av det samiske folkets stolte historie i Norge/Sápmi.
GRATULERER, BISKOP RAGNHILD!
Vi gratulerer vår gode lutherske venn, domprost Ragnhild Jepsen med utnevnelsen til ny biskop i Bjørgvin! Vi får bare glede oss med bergenserne, selv om Ragnhild vil bli savnet både i Nidarosdomen og i det felleskirkelige miljøet i Trondheim.
Metodistkirken i Trondheim hadde gleden av å ha besøk av domprost Ragnhild i februar 2018. Da sa hun i sin preken, på sin praktfulle Hallingdals-dialekt, blant annet:
– Å følgje Jesus inneber å stå saman med vår bror og syster som lid som følgje av ulukke, vondskap eller urett. Å vere med dei som har lagt ut på farefulle reiser for å finne redning. Vi skal ikkje forbanne dei som vil oss vondt. Vi skal ikkje forbanne det som er vondt. Men vi skal møte det med det lyset som vil godt, sa Ragnhild.
I vår hjemmesides referat fra gudstjenesten, ble det også fortalt at:
«Da hun senere i gudstjenesten vakkert messet innstiftelsesordene for nattverden (første gang de er sunget i Trondheim Metodistkirke?), var det som en manifestasjon av omkvedet på gudstjenestens avslutningssalme:
«För himmelens portar har öppnats och ljuset från himmelen strålar hit ner. I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler»
PRESENTERES IDAG
Det var tre kandidater til bispestillingen i Bjørgvin; sokneprest Kjersti Gautestad Norheim, domprost Ragnhild Jepsen og sokneprest Sunniva Gylver. I Kirkerådets avgjørende stemmerunde torsdag 9. februar, fikk Ragnhild åtte stemmer, Sunniva Gylver seks stemmer og Kjersti Gautestad Norheim tre stemmer.
Ragbhild blir presentert som biskop i Bergen Domkirke fredag 10. april kl. 12.00. Den presentasjonen blir streamet på Den norske kirkes hjemmeside : https://www.kirken.no
Selve vigslingen og innsettelsen av biskop Ragnhild skjer ved en gudstjeneste i Bergen Domkirke 16.april, hvor blant annet kong Harald vil være til stede.
Vi ønsker Ragnhild Jepsen alt godt i tjenesten som biskop!
GRATULERER, QUEEN BEY!
Vi gratulerer metodisten og superartisten Beyoncé med nattens fire nye Grammy-priser. Dermed er «Queen Bey» den artisten som har vunnet flest priser i Grammy-showets historie. Beyoncé er medlem av St. John’s Dowtown United Methodist Church i Houston, Texas. Der hadde hun også sin første solopptreden som sanger.
Beyoncé har nå vunnet 32 Grammy-priser etter at hun søndag vant prisen for beste R amp; B-låt med «Cuff It», beste dance/electronic-låten «Break My Soul», beste tradisjonelle R amp; B-oppføring med «Plastic Off the Sofa» og for albumet «Renaissance».
I takketalen sin takket Beyoncé både Gud, familien og sin onkel Johnny som døde av AIDS. Og ikke minst takket og hyllet hun det «skeive samfunnet» som har vært en sterk inspirasjon til albumet «Renaissance». Her drar Beyoncé veksler på flere musikalske stilarter innen afroamerikansk og «skeiv» musikk, som hous, techno, disco og drag-ballroom-musikk. Hele albumet «Renaissance» er beskrevet som «et kjærlighetsbrev til homofile», og sporet «Break My Soul» er i ferd med å få status som en hymne for homofile.
METODISTEN
Sangeren, skuespilleren, danseren, plateprodusenten og forretningskvinnen Beyoncé, eller Beyoncé Giselle Knowles-Carter som hennes fulle navn er, er altså medlem av St. John’s Downtown (United) Methodist Church i Houston, Texas.
Det var i denne kirken hun som jentunge hadde sin første solopptreden som sanger, og i miljøet rundt kirken oppsto også Rythm & Blues-gruppa «Destinys Child» hvor Beyoncé var frontfigur. Denne gruppa ble hennes springbrett mot solokarriere og supermegastjernestatus.
Beyoncé holder kontakten med sin barndoms/ungdoms kirke i Houston. Den profilerte hovedpresten i kirken, Rudy Rasmus, er venn av familien, og har kjent Beyoncé siden hun var baby. Det var også han som viet Beyoncé og rapperen Jay-Z i New York i 2008. (Paret holder fortsatt sammen, og har tre barn.)
St. John’s Downtown (United) Methodist Church er en av de største metodistkirkene i Texas, med en meget mangfoldig og sammensatt medlemsmasse; det gjelder både rase, klasse, kjønn og seksuell legning.
Beyoncé og hennes veldedige stiftelse(r) støtter flere sosiale prosjekter hvor også St. John’s Downtown Methodist Church er involvert. Etter orkanen Harveys herjinger i Texas i 2017, besøkte Beyoncé St. John’s og snakket med ofre for uværet og deltok i utdeling av mat og klær. Da sa hun blant annet et «nå er jeg hjemme. Denne kirken er mitt hjem».
Beyoncé er kort og godt megastor. Hun har tallrike listetopper og har solgt over 200 millioner plater. Hun sang ved innsettelsen av president Obama i 2008, og har opptrådt i pauseshowet under Super Bowl tre ganger. Beyoncé har millioner av følgere på ulike sosiale medieplattformer, og et enkelt googlesøk på hennes navn gir over 356.000.000 treff. Vil du vite mer om henne er det derfor ikke vanskelig….
Lihkku beivviin – Lahkoe biejjine – Vuorbbe biejvijn
I dag, mandag 6. februar, er samenes nasjonaldag. Vi gratulerer også i år alle samer i Trondheim, Norge og hele Sápmi med nasjonaldagen med «bursdagsvideoen vi først publiserte for noen år siden. I år vil vi også understreke vår støtte til samenes kamp for å bevare og styrke sin identitet, språk og kultur, og vår støtte i striden rundt vindkraftverkene på Fosen! Du kan se bursdagsvideoen her:
Klikk på «play»-knappen midt i bildet.
100 år etter det historiske møtet, på sin årskonferanse i 2017 vedtok Metodistkirken i Norge en støtte til det samiske folkets fortsatte kamp for rettferdighet.Iuttalelsen heter det blant annet:
«Metodistkirken i Norge, som del av The United Methodist Church, erklærer sin støtte til urfolk over hele verden i deres kamp for sosial rettferdighet og kampen for land-, vann og naturressurser, bevaring og utvikling av egen kultur, religiøse skikker og vern av hellige landområder/steder. For Metodistkirken i Norge, betyr det en særlig solidaritet med og støtte til det samiske folks kamp for tilsvarende rettigheter i Norge/Sápmi.»
«Metodistkirken i Norge støtter Sametingsrådets ønske om å få etablert en offentlig sannhets- og forsoningskommisjon etter internasjonal modell. Tiden er inne for en granskning av fornorskingsprosessen og dens konsekvenser for det samiske folk og deres kultur og levekår gjennom generasjoner – og helt fram til i dag.»
Vedtaket ble gjort i erkjennelse av at vi som kirke, heller ikke i Norge, være feststemt og uforpliktende for urfolk inntil de «står i veien» for storsamfunnet og konkurrerende næringsinteressers jakt på kortsiktig profitt.
Det norske storsamfunnet har ingen ærerik historie i forhold til landets samiske befolkning. En massiv og undertrykkende fornorskingsprosess tok fra midten av 1800-tallet sikte på å utslette samisk kultur og identitet. Samisk kultur og levemåte, ja samene selv ble ansett som mindreverdige. Både skole, kirke, forsvaret, næringsliv og andre samfunnsinstitusjoner ble brukt som fornorskningsredskaper. Denne prosessen ter uttrykk for holdninger og handlinger over for samene som vi som menighet, kirke og medmennesker dypt beklager og som vi selvfølgelig tar sterkt avstand fra.
Del av samefolkets stolte historie
Dagens metodister i Trondheim er både glade og stolte over at kirken vår i 1917 ville åpne sine dører for samene og historiens første samepolitiske møte som ble arrangert 6. -9. februar. Landsmøtet fant sted i den gamle Metodistkirken på Cicignonsplass. Den lille, hvite trekirken sto på samme sted som dagens kirke som ble bygget i 1927.
Vi er som menighet takknemlige for professor Peder Borgens meget viktige og grundige arbeid med å dokumentere bakgrunnen for, og gjennomføringen av samemøtet i 1917. Hans forskning har tilført mye ny kunnskap og forståelse. Dette har bidratt til å styrke forståelsen av møtets vitkighet og samisk identitet.
Trondheim Metodistkirke ser meget positivt på at Metodistkirken for alltid er skrevet inn i det samiske folks historie og dets kamp for rettferdighet. En samisk bibel har siden 1997 ligget på alteret i kirken. Vi markerer alltid nasjonaldagen, også i år, med å flagge det samiske flagget på kirkeveggen, ved siden av minneplaketten om det historiske samemøtet.
Denne plaketten er vakkert lyssatt, og den formelig svever på kirkeveggen i vintermørket:
Minnetavlen er laget av den samiske kunstneren Mathis Nango. Den er støpt i bronse og formet som en trekant. Trekanten er i flere kulturer et kvinnelig symbol, men i denne sammenhengen tenkte Nango trekanten primært som et symbol som forener det religiøse og det samiske. Trekanten kan både være et symbol på den treenige Gud og på det flyttbare samiske teltet; lavvoen.
Midt i minneplaten ses tre samiske symboler, støpt som sirkler. Inne i sirklene er det farget glass i primærfargene. Den største sirkelen viser symbolet for solguden som også kan være symbol for Gud. Den midterste symboliserer fargene i sameflagget. Den nederste sirkelen viser en detalj fra en vandrestav fra Luleå-Lappmark hvor den samiske lederen Elsa Laula Renberg ble født.
Inskripsjonen er både på samisk og norsk. Den norske teksten lyder:
«SAMEFOLKETS DAG
6. – 9. februar 1917 ble det første landsmøte for samer holdt her. Initiativtaker til møtet var Elsa Laula Renberg. Daniel Mortensen ledet møtet. Møtet bidro til at samene i de ulike land organiserte seg, og møtet danner grunnlaget for feiringen av samefolkets dag 6. februar. Minneplaten er reist 6. februar 1997.
Det samiske flagget
Det samiske flagget er felles for alle samer, uansett hvor de bor. Flagget har de samiske fargene rødt, grønt, gult og blått.; de samme fargene som brukes i samedrakten. Hver farge har sin egen symbolikk. I tillegg symboliserer de fire fargene også at samene lever i fire land; Norge, Sverige, Finland og Russland. Sirkelen er et sol- og månesymbol. Solringen er rød og måneringen blå.
Flagget skal være inspirert av den samiske «trolltrommen» runebommen, og diktet «Beaivvi bártnit» av sørsamen Anders Fjellner (1795–1876). I dette diktet framstiller Fjellner samene som solas sønner og døtre.
Flagget ble formgitt av den samiske kunstneren Astrid Båhl fra Skibotn i Troms og offisielt godkjent i 1986 på den 13. nordiske samekonferansen i Åre i Sverige.
—
GRATULERER MED 354-ÅRSDAGEN, SUSANNA!
I dag feirer vi bursdagen til Susanna Wesley som ble født 20. januar 1669 I London. En sterk kvinne som sprengte i alle fall noen grenser og normer i sin samtid. Susanna kalles med all mulig rett “metodismens mor”, ettersom to av hennes sønner ble vår kirkes grunnleggere, brødrene John og Charles Wesley.
Metodistkirken i Trondheim har nylig etablert «Susanna Forum», et møtested i skjæringspunktet mellom kirke/tro, kultur og samfunn, og fant det passende å knytte det til Susanna. (nederst i denne artikkelen finner du vårens program for Susanna Forum!)
Susanna la nemlig stor vekt på utdannelse og kunnskap. Hun hadde fått en uvanlig god utdannelse på en tid hvor kvinner gjerne bare skulle giftes bort. Hennes far oppmuntret henne også til selvstendig tenking, og til å utfordre holdninger og synspunkter hun ikke delte. Susanna underviste selv sine barn seks timer daglig. (Hun fødte 19 barn, hvorav 11 vokste opp). Hun sørget for å gi alle barna god utdannelse og interesse for både kirkeliv og samfunnsliv. Uhørt nok i samtiden, ga hun døtrene nøyaktig samme utdannelse som sønnene.
Nå skal vi ikke gjøre Susanna til en helgen. Hun var et barn av sin tid, og denne artikkelen gir et interessant tidsbilde: https://www.umc.org/en/content/mother-knows-best-parenting-tips-from-susanna-wesley Og Susannas regler for barneoppdragelse inneholder nok en del punkter som slett ikke er gangbare i dag:
Susanna Wesley’s Rules for Raising Godly Children: *Eating between meals not allowed. *Take medicine without complaining. *Obey parents (break their self-will). How will they ever obey God if they do not obey their parents? *Teach them to pray as soon as they can speak. *Require all to be still during Family Worship. *Teach them to cry softly so as not to disturb others. *Give them nothing that they cry for. *To prevent lying, punish no fault which is first confessed and repented of. *Never allow a sinful act to go unpunished. *Never punish a child twice for a single offense. *Comment and reward good behavior. *Any attempt to please, even if poorly performed, should be commended. *Preserve property rights, even in smallest matters. *Strictly keep all promised. *Teach children to fear the rod.
STERK OG STA
Noe av det vi liker mest ved Susanna er hennes sterke vilje. Hennes far var en dissenterprest, altså utenfor Den Anglikanske kirke (Church of England), men allerede i ung alder valgte Susanna å gå inn i den anglikanske kirken, et opprør hennes far godtok.
Og vi har sans for at Susanna trosset sin ektemann Samuel og nektet å si det forventede «amen» etter Samuels aftenbønn når han i 1701 begynte å inkludere Englands inngiftede, protestantiske kong William III i bønnen. I den meget opphetede striden rundt Englands trone, mente Susanna nemlig at den katolske kong James II, og prins Charles Edward Stuart (Bonnie Prince Charlie) etter ham, for å være de rettmessige monarker.
Hennes “amen-nekt” skapte store ekteskapåelige bruduljer, men Susanna firet ikke på sitt standpunkt. Så ille ble det mellom ektefellene at Samuel nektet å dele seng med Susanna og rasende erklærte: «You and I must part; for if we have two kings, we have two beds»
Men Susanna holdt uansett fortsatt på sitt, og det gikk så langt at Samuel reiste i sinne og frustrasjon hjemmefra i nesten et år! Ekteparet fant ikke sammen igjen før dronning Anne ble regent i 1702 – som anglikansk ble hun ble et kompromiss begge kunne akseptere. Og ni måneder etter at Susanna og Samuel ble gjenforent, ble vår kirkefar John født. Og takk for det…
Det finnes en rekke artikler og masse informasjon om Susanna på nettet. Her er bare en henvisninger til en underholdene blogg-artikkel: https://prodigalprof.com/tell-me-a-story/susanna-wesley/ og en til : https://mylordkatie.wordpress.com/2011/12/17/susanna-wesley-mother-of-methodism/
Men søk gjerne opp mer informasjon for å få et utfyllende bilde av dagens fasinerende «bursdagsbarn»!
Her er pogrammet for Susanna Forum våren 2023:
REFLEKS TIL UKRAINA!
Vår spontante todagers lynaksjon “refleks til Ukraina» rett før jul, innbrakte 4490 kroner. Beløpet er nå omsatt i refleksuitstyr, og sendt til Ukraina. Takk til alle som bidro, og takk til Posten som fortsatt ikke tar betalt fir hjelpesendinger til Ukraina!
For en uke siden sendte tilsynsprest Knut Refsdal de første 50 refleksvestene, betalt av oss, til Ukraina. Idag har vi selv sendt to store pakker med flere refleksartikler far Trondheim. Til sammen har menigheten vår dermed bidratt til at ca. 120 vester og 20 refleksarmbånd / hodelykter (inkludert noen vestyer/armbånd som ble levert til kirken) forhåpentlig kan gjøre det litt tryuggere for ukrainere å bevege seg utendørs i mørket. Refleksaksjonen var en spontan reaksjon på en oppfordring fra vår biskop Christian Alsted, som grunnet krigen også er (midlertidig) biskop for Metodistkirken i Ukraina.
Vi sendte refleksvestene til Metodistkirken i byen Uzhhorod i vest-Ukraina, helt på grensen mot Slovakia og Ungarn. Tankevekkende at det bare er 28 timers biltur fra Trondheim. Vår kontaktmann der, er presten Oleg Starodubets. Han var sammen med sin kone Yulia (også metodistprest) prest i hovedstaden Kyiv da Russland startet invasjonen og krigen mot Ukraina. De arbeider nå i relativt fredelige vest-Ukraina med å hjelpe flyktninger, og formidle hjelp og bistand til sine medborgere i krigsområdene.
Uzhhorod ligger i en fattig del av Ukraina. Byen har normalt ca 112.000 innbyggere, men det antallet er nå mer enn doblet som en følge av flyktningestrømmen fra de krigsherjede områdene. Byen har så langt unngått direkte krigshandlinger, og flere hjelpeorganisasjoner jobber herfra med å sende hjelp videre inn i landet.
–
KLAR, FERDIG – LUKAS!
Fra januar til et stykke ut i april, skal vi lese hele Lukas-evangeliet. Presten vår Christina Thaarup har satt opp en leseliste, som legger opp til at skal lese et kapittel ( noen uker to) hver uke – og så vil hun hente sine prekentekster fra leselisten for den aktuelle uken/søndagen.
Å lese hele Lukasevangeliet i sammenheng i løpet av 15-16 uker, og høre Christinas prekener, vil gi oss en bedre forståelse av helheten i Lukasevangeliet, og hva Lukas ville og mente. Og etter leseplanen skal vi helst ha lest første kapttel til søndag 1. januar (da har vi ikke gudstjeneste) og kapttel 2&3 til søndag 8. januar – og da har vi gudstjeneste. Så det er bare å sette igang!
Hvilken sammenheng prekeneekster står i, den såkalte konteksten, er viktig for vår bibelforståelse – og hvordan vi mottar og oppfatter teksten. Først er det viktig og nyttig å se på den enkelte lignelsens og bibelfortellingens kontekst, altså i hvilken sammengeng de fortelles og hva som skjer og blir sagt like før og etter. Men også tekstens/evangeliets historiske kontekst er viktig, i hvilken sammenheng / situasjon er teksten, i dette tilfellet Lukasevangeliet, skrevet? Hvem var mottakerne / målgruppen? Hvordan var de religiøse, sosiale og politiske forholdene? Hva ønsket Lukas å framheve – og hvorfor?
Men en tekst får egentlig mening først når den møter en leser eller tilhører – og da blir også vår egen historiske kontekst viktig. Hvordan kan / skal en snart 2000 år gammel tekst forstås i dag? Av oss? Hva gjør teksten relevant i den virkelighet og sammenheng vi lever?
.
JULAFTEN-GLIMT
Etter flere år med pandemi og stengt kirke i julen, var det flott å kunne samles til julaftengudstjeneste igjen, ledet av presten vår, Christina Thaarup. Gledelig mange satte pris også på muligheten til å starte julefeiringen i kirken, og 86 store og små fikk oppleve en veldig fin gudstjeneste med flott musikk, solosang – og en nostalgisk-sjarmerende og engasjerende «analog preken» hvor prest Christina fortalte juleevangeliet på flanellograf! Takk til Christina, Seiki (fiolin) og Takako (orgel og klaver) Ueno , Tine Solligård Brekstad (solosang) og Sven E. Nørsett (klaver).
Vi har satt sammen en liten video med redigerte glimt fra julaftengudstjenesten. Forhåpentligvis til glede både for de som var tilstede, og de som kanskje har lyst til å se hvordan vi hadde det! Uansett, fortsatt god jul til ALLE!
GOD HANUKKAH!
GODE TEGN I ADVENT
Det er en stund siden vi var så mange som 40 til gudstjeneste, men det var vi 11. desember, der både små og store ble både aktivert, engasjert og fascinert, for det var vakkert, visuelt, verdig og oppbyggelig.
Synnøve (Sivertsen) ledet gudstjenesten som hun hadde planlagt rundt norske tegnspråk-tegn for en rekke sentrale ord knyttet til advent og jul, som blant annet glede, ankomst, Jesus, vennskap og lys.
Gjennom korte videosnutter og Synnøves egen «framføring», fikk både enkeltord og sammenheng en ny dimensjon. Mange av de som var i kirken fulgte også oppfordringen om selv å utføre tegnene; noe som forsterket opplevelsen av både innholdet / betydningen og et sterkt gudstjenestefellesskap. For de av oss som har privilegiet å både høre og se, ble gudstjenesten rett og slett en stor berikelse. Tegnspråkets vakre visualisering bidro til å utvide forståelsen og opplevelsen av adventstidens mening.
Mellom sekvensene med tegnspråk, ble det sunget salmer/sanger, flott akkompagnert av Sven Egil Nørsett. Et stemningsfullt luciatog innledet gudstjenesten. ( se video under!) Og nyinstallerte varmepumper ga en varm kirke, selv om det var veldig friske kuldegrader ute!
Etter gudstjenesten ble juletreet pyntet, mens kirkesalen summet av prat og latter over kaffe, te saft og det som av flere ble kåret til «verdens beste lussekatter».
VI HEIER PÅ CURZON ASHTON FC!
Fotballklubben Curzon Ashton FC spiller i engelsk sjettedivisjon. Men tirsdag (15.11) spiller de returmatch i FA-cupen mot Cambridge United fra tredje divisjon! Og som gode metodister heier vi på Curzon Ashton, for den klubben har metodistiske røtter!
Den halvprofesjonelle klubben spilte, til bookmakeres og «alles» overraskelse uavgjort (0-0) hjemme på Teamside Stadium mot Cambridge i FA-cupen søndag 6. november. Det betyr at det må spilles returkamp for å avgjøre hvem som går videre til FA-cupens andre runde. Den kampen spilles i Cambridge kl. 20.45 (engelsk tid) tirsdag kveld, 15. november. Curzon Ashton er svært langt fra å være favoritter, men gode metodistvibber fra Norge skader uansett ikke!
Curzon Ashton FC spiller i The National League North, som altså er nivå /divisjon seks i den engelske fotballpyramiden. Lagene der befinner seg velsignet og befriende langt fra Premier League og det nærmest groteske lønnsnivået og stjernehysteriet som preger både den og andre europeiske toppserier. Noen av oss vil mene at Curzon Ashton er mye nærmere den ekte fotballens og fotballgledens «sjel»! Laget spiller i blå hjemmedrakter, mens bortedrakta er svart/rosa-stripet.
Byen Ashton-under-Line har ca 50.000 innbyggere og ligger bare en halvtimes togtur fra Manchester og storklubbene United og City. hvor enkeltspillere kan håve inn 400.000 – 600.000 pund (4,5-6,6 millioner kroner) i uka. I gjennomsnitt får spillerne i Curzon Ashton FC betalt ca. 350 pund (3850 kroner) i uka.Hvis meldinger om f.eks Erling Haalands lønn i Manchester City stemmer, så tjener han mer pr. time (!) i døgnet enn en Curzon Ashton-spiller gjør på et år…
Teamside Stadium har vært klubbens hjemmebane siden 2003, og har en publikumskapasitet på 4000 tilskuere fordelt på 527 sitteplasser og 3473 ståplasser.
METODIST-RØTTER!
Curzon Ashton FC er en relativt ny klubb. Den ble stiftet i 1963 da to lokale klubber gikk sammen. Den ene av disse var Curzon Road Methodist Football Club! Kirken / kapellet i Curzon Road er ikke i drift og menigheten er trolig på et tidspunkt nedlagt og gått inn i en annen lokal metodistkirke. Det er foreløpig også stort sett det eneste vi vet om klubbens metodistiske røtter, men hjemmesiden har et bredt researcharbeid på gang, med forespørsler til flere mulige kilder i England og Manchesterområdet.
Som hjemmesiden tidligere har fortalt, var det slett ikke uvanlig at engelske kirker hadde sine egne fotballag. Sport ga ungdom noe å gjøre, og bidro til å holde dem unna trøbbel. Både Aston Villa og Everton / Liverpool kan føre sin historie tilbake til metodistkirker!
(artikkelen vil bli oppdatert)
KJÆRLEIKEN DØYR IKKJE
«På ein dag som dette ser eg ikkje etter eit glansbilete av mennesket» sa preses i Den norske kirke, biskop Olav Fykse Tveit på kveldsgudstjenesten vår på allehelgens-søndagen 6. november. Også liv som gikk i stykker og mislyktes, er i nådens lys på allehelgendagen, undertstreket han.
En dag han understreket kan utløse mange tanker og følelser hos oss: «Vi kjenner på eit vemod, kanskje tung sorg, eller eit tomrom som ikkje lar seg så lett fylle. Men dette er også ein dag som får fram det vakre. I musikken, i tekstar, i lys, i blomar, som vi tar fram og minnest det vakre og gode dei gjorde og var, og som vi gjerne tar vare på.
For det tek slutt, dette livet i denne verda. Døden bryt dei relasjonane vi har hatt. Men noko kan vi ta med oss vidare. Minnene. Frøa dei sådde. Smila som sette seg i sinnet. Kjærleiken dør ikkje», fastslo Fykse Tveit.
Forutgående nåde
Bare noen timer før han kom til gudstjenesten vår, hadde han fått beskjeden om at den gode vennen, nrk-journalisten og forfatteren Tomm Kristiansen brått var død. «Tom har med si forteljarstemme skapt så mange bilete for vårt indre auge av Afrika og av mykje anna, ikkje minst menneske og vår Gudstru som kjem for meg i kveld», sa Fykse Tveit og fortsatte: «Denne veka låg det ei bok på pulten min frå han, «Afrika på 200 sider», med ei helsing frå Tomm inni: «En hilsen fra en del av verden du kjenner! Jeg fant Gud der, og han hadde vært der lenge.» Dette er jo god metodistisk teologi om den forutgående nåde. Gud er der før oss, sa preses.
På godt og vondt
«Det er noko tvetydig over menneskelivet som også vert sterkt synleg og merkbart for oss i møte med døden. Det vakre tek slutt. Og vi bør bli ærlege i møte med døden. Vi kan ikkje pynte på noko eller endre noko meir då», sa Fykse Tveit i sin preken. «Slik kan ein allehelgensdag med feiring av dei døde bli litt skakk eller litt halv. Vi kjenner menneske på godt og vondt».
«Dette er helgnane sin dag. Kven dei nå måtte vere. I vår lutherske kyrkjetradisjon, som har vore tilbakehalden med å feire så mange helgenar, er det nokon vi har høyrt om. Her er i Trondheim er vi ved Heilag Olavs grav, og vi vert stadig minna om det. I det økumeniske arbeidet markerte vi også ikkje-kanoniserte helegenar, så som Dietrich Bonhoeffer, Martin Luther King og Moder Theresa», sa Fykse Tveit. «Det er mange som har gitt oss gode førebilete. Nokon ved måten dei levde på. Nokon ved måten dei døydde på, og korleis deira minne vart eit frø som vaks til noko mykje større etter deira død».
Preses prekte ut fra Lukas’ versjon av bergprekenen (6:20-23), en tekst som med sine saligprisninger nesten kan oppleves provoserende rett fram om det motsetningsfulle i livet.
«Sæle de fattige!» «Sæle de som no svelt!» «Sæle de som no gret!» «Sæle de som vert hata, spotta og kasta ut…!»
«Det er ikkje dei mektige, dei perfekte, dei priviligerte, dei stødige, dei sterke som vert tiltalte», poengterte Fykse Tveit og utydypet bruken av ordet «sæle» («salige») I engelske bibeloversettelser bruykes ghjerne «blessed» (velsignet). Men det greske ordet «makarioi» kan også oversettes med «lykkelig».
Håp, her og nå
«Det er eit ord som kan verke provoserande, fordi ein opplever at det nettopp ikkje er slik», sa han, men likevel: «Det finst ord som ber meining i seg som kan gje oss det motet som trengst for å sjå det heilage og ukrenkjelge i mennesket, men som også kan få oss til å tru på Guds kraft til å skape forandring», undertstreket Fykse Tveit.
Vi tenkjer lett at det kristne håpet som Jesus uttrykkje, er eit håp om noko så langt framme at vi ikkje kan sjå det no, bak død og grav. Men det lyser inn i det livet vi lever no. Og difor vert dette ord som skaper det orda seier. Det vert slik. No. For Gud kan vere noko i ditt liv som gjer deg til meir enn eit tap eller ein tapar, eller ein fortapt», sa han.
Preses Olav Fykse Tveit avsluttet sin preken med noen betraktninger rundt sin favorittsalme «Deg å få skoda», som vi også sang før prekenen etter hans ønske. En eldgammel irsk salme, som kanskje har vært sunget i Trondheim for snart tusen år siden. Fykse Tveit er glad for den nynorske oversettelsen, bortsett fra akkurat åpningsstrofen hvor han synes originaltekstens «Be Thou my vision, o Lord of my heart» tar enda bedra tak i hva det dreier seg om:
«Det er ikkje berre det som eg skal sjå ein gong langt der framme, det er tale om, det som er utanfor tida som er å vere «sæle», eller å vere «salig». Men det er den visjonen, det biletet vi kan bere med oss kvar dag, i vårt indre, og som vi kan la kome til uttrykk i det vi seier, det vi syng, det vi ber – men også der vi går og i det vi gjer. Det kan gjere at det er noko «sælt», noko som ikkje er berre mitt, men Guds – også i mitt liv, hefr og nå», sa preses Olav Fykse Tveit.
Vi feiret også nattverd hvor preses Fykse Tveit og vår prest Christina forrettet og delte ut brød og vin sammen. Og lysgloben ble fulltent av lys.
Etter gudstjenesten tok preses seg også tid til en spørsmåls- og samtalestund, ledet av presten vår Christina Thaarup. Der svarte han på spørsmål både om hva det å være preses innebærer, hva hans ti år som Generalsekretær i Kirkenes Verdensråd har lært ham, om status for «Nådens Fellesskap», homofilispørsmålet og krigen i Ukraina.
En annen som bidro til å gjøre allehelgen-kveldsgudstjenesten til en god opplevelse, var musikeren Henning Sommerro som på kort varsel steppet inn som organist. Hans lekne improvisasjoner til pre- og postludium var bare nydelige. Dessuten tillater referenten seg å si at Sommerros «komp» til min salme «Nåden feiger aldri ut» som avsluttet gudstjenesten, var en sann fryd! (Salmen ble forøvrig skrevet, direkte inspirert av ord som ble sagt under festgudstjenesten for preses i Nidarosdomen 11. oktober 2020). Jeg gjengir de to første versene, og ikke minst refrenget hvor Sommerro fikk fram «dansefoten» hos flere enn meg… En salig opplevelse!
1) Nåden feiger aldri ut! Du kan snuble, gå på trynet
men for Gud som elsker alle, er du aldri ut av syne!
Slik er Guds kjærlighet.
Vi kan gråte og danse!
Vi kan føle og sanse!
Det er nådens puls som gjelder!
Det er Guds kjærlighet!
2) Nåden feiger aldri ut! Den har evig datostempel,
gjelder like godt på gata, som i katedral og tempel.
Slik er Guds kjærlighet.
Gudstjenestereferat og foto: Ole-Einar Andersen
PREMISSET FOR ALT ER KJÆRLIGHET
Grunnlaget for all sann misjon bygger på et ønske om å omsette Guds kjærlighet til handling. Misjon foregår lokalt, nasjonalt og globalt. Premisset for alt vi gjør som kirke og kristne er den kjærligheten som vi har fått. Den skal vi dele – også i handling, sa Emil Skartveit i sin preken på vår misjonsgudstjeneste søndag 2.oktober.
Den nye daglige lederen ved Metodistkirkens Hovedkontor innledet sin engasjerende og utfordrende preken med å innrømme at han selv er en som liker spørsmål bedre enn svar. Kanskje ikke helt i tråd med de klassiske oppfatningene av misjonæren som kom med Svaret og Sannheten i svart/hvitt.
– Derfor måtte jeg tenke over hvilke bibelvers jeg skulle bruke som utgangspunkt for min preken. Jeg måtte finne noe som danner grunnlag for all misjon; Guds kjærlighet, sa Skartveit. Og da ble det to bibelvers om det å elske. Elske sin neste som seg selv.(Les gjerne Matteus 22:34-40 og Jakob2:8)
Vi ga og løp/spaserte inn 10.125 kroner til misjonsprosjektet gjennom kollekt og misjonsløp søndag! Annie Burkeland (bildet) suste forbi alle til stadighet da hun løp den lengste løypa 13 ganger iløpet av de 20 minuttene misjonsløpet varte. Sven Egil Nørsett notere respektable 12 runder i «kappgang» i den korte løypa.
– Kjærligheten er selve basisen for at verden overlever. At vi holder ut. At vi fortsetter å ville, sa Skartveit. Kjærlighet krever handling. Ellers blir det et tomt ord. Kjærlighet krever forpliktelse, ellers sier det ingenting. Kjærlighet må være et fundament for alt vi gjør. Vi elsker ikke fordi vi skal få til noe og skape resultater, men fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde.
– Slik er det også i misjonsarbeidet. Vi driver misjon fordi vi er elsket og fått et oppdrag: Selv å elske. Det forplikter oss igjen på handling, understreket Skartveit.
Han la ikke skjul på at kristent misjonsarbeid har hatt sine mørke baksider. Misjon båret fram av makt og uforstand. Misjon i statens tjeneste. Misjon som redskap i kolonisering, erobring og «sivilisering» av andre folkeslag.
– Heldigvis er det et langt sprang fra dette til oss i dag, sa Skartveit og pekte på Metodistkirkens misjonsbegrep: «Partners in Development». Vi arbeider sammen. Vi er likeverdige partnere i utviklingsarbeid. Vi skal med våre ressurser sette andre i stand til å bruke sine ressurser. Slik bidrar vi sammen til å utvikle et bærekraftig samfunn som setter mennesket i sentrum. Slik kan vi gjøre verden litt bedre, eller som det også er sagt: Skape himmel på jord.
– Vi er kirke her i Norge og globalt. Hver av oss bærer et vitnesbyrd om Kristus igjennom våre liv. Vi trenger en kristen tankegang som holder fast på menneskets ukrenkelige verdi. Vi må holde oppe skapertanken, likhetstanken og omsorgstanken.
– Vi formidler Kristi evangelium. Kjærlighetens budskap. Fredens budskap til en verden som roper etter rettferdighet. Roper etter fred. Roper etter at vi deler, sa Emil Skartveit som avsluttet sin preken med et arabisk ordtak: «I ørkenen er det en synd som er større. enn alle andre: Å vite hvor det er vann å finne, men ikke si fra til andre.»
Referat og foto: Ole-Einar Andersen
FRA OPERA TIL SALME – OG DRONNING-BEGRAVELSE
Etter Dronning Elizabeths eget ønske, ble metodistsalmen «Love divine» sunget under hennes begravelse i Westminster Abbey 19. september. . Det er en av Charles Wesleys mest elskede salmer, er kanskje litt overraskende inspirert av en sang i operaen King Arthur.
Denne Wesleysalmen er åpenbart blant den britiske kongefamiliens favoritter. «Love divine» ble også sunget ved bryllupet da (den nye kongen) Charles giftet seg med (nå dronning) Camilla i 2005. Salmen ble også sunget i bryllupet til daværende Prins William og hertuginne Kate ( nå prins og prinsesse av Wales) i april 2011. (foto under)
Dronning Elizabeths begravelse har vært planlagt i flere tiår og innholdet i seremonien er blitt oppdatert ved en årlig gjennomgang. Dronningen selv har aktivt tatt del i dette, og skal ha godkjent hvert innslag i detalj. Hun har derfor helt sikkert personlig ønsket at Wesleys «Love divine» skulle synges. Salmen har opprinnelig fire vers, men som så ofte er det bare tre som synges. Slik også i begravelsen, så slik ville hun nok ha det. (Vers 2 i originalen er utelatt)
Metodismens store salmedikterCharles Wesley skrev over 6000 (!) salmer. Alle slett ikke like gode, men mange har fått stor betydning og gjennomslag langt utover Metodistkirkens grenser. «Love divine» er en av disse, og kan i utbredelse konkurrerer med «Amazing Grace».
Fra operaen King Arthur
«LOVE DIViNE» ble først publisert i Wesleys «Hymns for those that Seek, and those that Have Redemption» (Bristol, 1747.
Interessant er det at salmen framstår som en «kristeliggjøring» av sangen «Fairest Isle» som kjærlighetsgudinnen Venus synger i 5.akt av operaen «King Arthur av John Dryden (libretto) og Henry Purcell (musikk) fra 1691.
Det er ingen tvil om at Wesleys åpningsstrofene i første vers er modellert over denne operateksten av John Dryden:
Fairest Isle, all Isles Excelling,
Seat of Pleasures, and of Loves;
Venus here, will chuse her Dwelling,
And forsake her Cyprian Groves.
Wesley skrev:
Love Divine, all Loves excelling,
Joy of Heaven to Earth come down,
Fix in us thy humble Dwelling,
All thy faithful Mercies crown;
I Drydens tekst velger kjærlighetsgudinnen Venus øya England (den vakreste øya) fremfor sitt hjemland Kypros; i Wesleys hymne blir den guddommelige kjærligheten selv bedt om å velge menneskehjertet som sin bolig fremfor sin opprinnelige himmel.
Wesleys originaltekst har vært gjenstand for teologiske diskusjoner og endringer, særlig med tanke på hvor ren/syndfri/helliggjort mennesket kan bli. For eksempel er Wesleys strofe «Finish then thy New Creation» (vers 4) ofte erstattet med «Carry on thy (or ‘the’) new creation,»
På samme måte er strofen «Pure and sinless let us be» gjerne blitt nedtonet og gjort litt mindre kategorisk slik «Pure and holy let us be»,
Wesleys salme hadde fire vers. I Salmeboken for Metodistkirken i Norge brukes bare tre vers i biskop Karl Marthinussens (ganske frie) oversettelse fra 1939.
Vi bringer her Wesleys originaltekst og den norske oversettelsen: ( NB: Vers 2 ble ikke sunget i begravelsen)
Love divine, all loves excelling, joy of heav’n, to earth come down, fix in us thy humble dwelling, all thy faithful mercies crown. Jesus, thou art all compassion, pure, unbounded love thou art. Visit us with thy salvation; enter ev'ry trembling heart. Breathe, O breathe thy loving Spirit into ev’ry troubled breast. Let us all in thee inherit, let us find the promised rest. Take away the love of sinning; Alpha and Omega be. End of faith, as its beginning, set our hearts at liberty. Come, Almighty, to deliver, let us all thy life receive. Suddenly return, and never, nevermore they temples leave. Thee we would be always blessing, serve thee as thy hosts above, pray, and praise thee without ceasing, glory in thy perfect love. Finish, then, thy new creation; true and spotless let us be. Let us see thy great salvation perfectly restored in thee. Changed from glory into glory, till in heav’n we take our place, till we cast our crowns before thee, lost in wonder, love and praise. Og her er biskop Marthinussens oversettelse: (nr. 470 i Metodistkirkens salmebok) Kjærlighet som ei har like, med Guds sønn kom til oss ned Nå Guds nådes kongerike Er i blant oss med sin fred. Jesus livets lys og kilde, Synd’res håp og salighet, Vi i dine øyne milde Ser Guds dyp av kjærlighet. Kom, Allmektige, besøk oss I vår nøds- og trengselstid. Himmeldrott, se snarlig til oss, Styrk oss til din egen strid! All vår lengsel er å være Deg et tempel natt og dag. Takk og ære deg frembære Lovsang i hvert hjerteslag. Alt hva synden har lagt øde, Reise du på ny i glans. Liv du kalte fram av døde, Krone du med seierskrans! I ditt åsyns lys forklaret, Fylt av himlens salighet, Blir oss evig åpenbaret Frelsens hav av kjærlighet.
OPPTAK TIL CAROLA-CD I KIRKA VÅR!
I går og idag gjør Kirkelig Kulturverksted og Erik Hillestad CD-innspilling i kirka vår. Det dreier seg om opptak av korinnsatsene i Carolas (Häggqvist) konsertforestilling «Maria Magdalena» som ble urframført i Borggården på årets Olavsfest. Og koret er kammerkoret Aurum fra Trondheim.
Carola har komponert all musikken, og Erik Hillestad har skrevet alle tekstene til syngespillet «Maria Magdalena» som skildrer påskedramaet fra Maria Magdalenas perspektiv – en av Bibelens mest fasinerende kvinneskikkelser. Konsertforestillingen i Borggården fikk gode omtaler.
For Hillestad og Carola er Maria Magdalena en kvinne som representerer det oppreiste mennesket. Maria gikk fra fornedrelse og forakt, til å bli reist opp av Jesu kjærlighet. Jesus bekreftet hennes menneskeverd, sier Hillestad.
Livsglede og raus Gud
Hillestad og Kirkelig Kulturverksted har lang «fartstid» sammen med Carola gjennom flere plateprosjekter.
– Vi er forskjellige, men har en god musikalsk og personlig kjemi. Det er veldig mye livsglede og energi i Carola, og dessuten deler vi opplevelsen og oppfatningen av en radikalt kjærlig og raus Gud, sier Hillestad som selv står for opptakene i kirka vår. Han er veldig tilfreds med akustikken og opptaksforholdene og er glad for å bli tipset om oss fra ledelsen i Olavsfest.
– Kirkerommet er akkurat passe stort. Det gir en god klang som passer korsangen og bidrar til fylde og liv i lydbildet, sier Hillestad til hjemmesiden vår.
Tilfreds er han også med innsatsen til kammerkoret Aurum. I alle fall kom det flere «bravo» fra Hillestad under den opptakssekvensen som vi var til stede på. Kammerkoret Aurum ble stiftet i 2006. Det ambisiøse og dyktige koret har 30 sangere. Dirigent er Eva Holm Foosnæs. Carola selv er ikke i Trondheim disse dagene. Hun skal legge på sin stemme som hovedpersonen Maria Magdalena i studio senere.
– Hvorfor Maria Magdalena?
– Carola og jeg har i mange år ønsket å gjøre noe med Maria Magdalena. Etter å ha laget to juleplater i Betlehem, fikk vi også lyst til å lage en påskeplate. Derfra vokste idéen om et syngespill om Maria Magdalena fram, forteller Hillestad.
– Maria Magdalena er den ene kvinnen som går igjen i alle Bibelens fortellinger om hva som skjedde i påskedramaet, og som har en sentral rolle i alle de fire evangeliene. Hun hadde en helt spesiell rolle som den fremste blant kvinnene som fulgte Jesus fra Galilea til Jerusalem og ble med ham gjennom dramaet som førte til hans død. Derfor er hun en spennende skikkelse å fordype seg i og det er mye mystikk knyttet til henne, sier Hillestad.
Det er ikke så mye vi faktisk vet om den fasinerende kvinneskikkelsen, men i tillegg til det Bibelen forteller, er det en rekke legender og historier knyttet til henne.
– Gjennom disse sidefortellingene, som vi ikke vet sikkert handler om henne, har jeg prøvd å lete frem aspekter ved Maria for å bygge ut bildet Bibelen gir av henne. Vi bygger syngespillet med utgangspunkt i den tradisjonen som finnes, forklarer Hillestad.
– Vi forsøker å forestille oss hvordan Maria Magdalena har tenkt, hvilke gleder hun har hatt, hvilken uro og desperasjon hun har følt, sier Hillestad som tenker at det er tema og spørsmål som angår alle mennesker, uavhengig av tro. Er jeg akseptert? Er jeg elsket? Tør jeg tro på meg selv? Hva angrer jeg på?
—
CD’en blir produsert med akkurat de samme musikalske kreftene som urframførte syngespillet i Borggården. I tillegg til Carola som Maria Magdalena, er det solistene Anders Wyller (Jesus ), Grethe Svensen (Maria, Jesu mor), kammerkoret Aurum (dirigent Eva Holm Foosnæs) og et band bestående av musikerne Kjetil Bjerkestrand (keyboards og piano), Gjermund Silseth (bass), Hallgrim Brattberg (gitar) og Rune Arnesen (trommer)
Nøyaktig dato er ikke satt, men «Maria Magdalena»-CD’en blir lansert i løpet av 2023, opplyser Hillestad. Og da vil det framgå at deler av opptakene er gjort i Trondheim Metodistkirke!
(Reportasje og foto: Ole-Einar Andersen)
.
CISSI KLEIN, Vincent VAN GOGH OG JAMES WEBB SPACE TELESCOPE I SUSANNA FORUM
I høst lanserer vi Susanna Forum, et møtested i skjæringspunktet mellom kirke, kultur og samfunn og sosialt fellesskap. Foreløpig har vi spikret tre samlinger, alle på tidlig søndag ettermiddag. Forumet har fått sitt navn etter den sterke og fasinerende kvinnen Susanna Wesley, mor til metodismens grunnleggere.
SØNDAG 23. OKTOBER:
Søndag 23. oktober kl. 13.00:
Journalist GEIR SVARDAL kommer og kåserer/forteller om sin bok «INGEN SKAL SE AT JEG GRÅTER», som forteller den sterke , tankevekkende og tragiske livshistorien til jødepiken Cissi Klein, og det jødiske miljøet i Trondheim før og under krigen. Metodistkirken er også nevnt i boken som utgis på Aschehoug i september.
Cissi Klein var 13 år du hun i februar 1943 ble deportert til Auschwitz og gasset ihjel. Historien om Cissi har satt dype spor i Trondheim. Hun har både egen gate og en kommende videregående skole oppkalt etter seg, og skulpturen hennes i Museumsparken, rett under leiligheten der hun bodde, er verneverdig.
Komponist Ståle Kleiberg vil også kort si noe om sitt verk «Lamento til Cissi Kleins minne», og saxofonist John Pål Inderberg spiller åpningsmelidoen fra dette verket og litt annen musikk i kletzmer/yiddish-stil.
Det blir anledning til spørsmål og samtale under en enkel kaffeservering.
Anbefal gjerne denne samlingen til familie, venner og kjente! Enkel kaffeservering. Gratis adgang!
—
SØNDAG 30.oktober kl. 13.00:
SØNDAG 30. oktober kl. 13.00: Bjørn Gunnar Andersen kåserer over temaet»FRA JORD TIL HIMMEL – mitt møte med Vincent van Gogh og hans kunst». I de senere årene er det blitt økende interesse blant kunsthistorikere for van Goghs forhold til kristen tro. Bjørn Gunnar vil se på religiøse/kristne aspekter ved van Goghs kunst, og trolig også komme inn på malefrens periode som metodistpredikant!
Det blir anledning til spørsmål og samtale under en enkel kaffeservering.
Anbefal gjerne denne samlingen til familie, venner og kjente! Enkel kaffeservering. Gratis adgang.
SØNDAG 20. NOVEMBER:
SØNDAG 20. november kl. 13.00: Den sterkt astronomi-interesserte og -kyndige presten Øyvind Brastein kåserer om » HVA GJØR BILDENE FRA JAMES WEBB SPACE TELESCOPE MED TROEN PÅ GUD?» Brastein vil vise flere av NASAs fasinerende nye foto fra universet – milliarder av år tilbake – og sette disse i sammenheng med sin tro.
Det blir anledning til spørsmål og samtale under en enkel kaffeservering.
Anbefal gjerne denne samlingen til familie, venner og kjente! Enkel kaffeservering. Gratis adgang.
STERK APPELL FRA LO-LEDEREN
«Vi deler det vi har, og ikke det vi har til overs!» Med dette sitatet fra den cubanske nasjonalpoeten José Marti, avsluttet LO-leder John-Peder Denstad sin hilsen og appell under gudstjenesten i kirka vår 1. mai. Han uttrykte også «dyp respekt for solidariske handlinger av nasjonal betydning, som er knyttet til Metodistkirka i Trondheim».
Menigheten vår hadde invitert LO-lederen i anledning av at arbeidernes internasjonale kamp.- og solidaritetsdag i år falt på en søndag; en invitasjon han satte stor pris på. Og han kom til en menighet som satte pris på besøket.
– Vi i Folkets Hus har i mange tiår vært naboer med dere i Metodistkirka, sa Denstad og takket for invitasjonen og en spesialomvisning for et par uker siden, som var hans første besøk i kirka vår.
Metodistkirken og Folkets Hus er med glans de to eldste av «aktører» rundt Lilletorget / Cicignonsplass. Vår menighet ble jo stiftet i 1881, mens planene om Folkets Hus oppsto i 1898.
– Men grunnlaget for dagens Folkets Hus var arbeiderbevegelsens kjøp av daværende Grand Hotel, etterfulgt av oppkjøp av naboeiendommer. Etter to verdenskriger, kunne Arbeidernes Økonomiske Fellesorganisasjon invitere til innvielsesfest av Folkets Hus, 27 år etter at byggeplanene oppsto, fortalte Denstad. Folkets Hus, som dekker store deler av kvartalet mellom Lilletorget og Olav Tryggvasons gate, var da det sto ferdig det største bygget som var oppført i Trondheim. Prislappen av 4,8 millioner kroner, hvorav hele 1,3 millioner var skaffet til veie gjennom ordinær og ekstrakontingent av fag- og partiforeninger i byen.
1. mai en kraftsamling
Denstad viste i sin appell til at det i år er 133 år siden Den andre internasjonalen erklærte 1. mai som arbeiderklassens internasjonale demonstrasjonsdag for åttetimersdagen.
Da var det normalt med 16 timers arbeidsdag, og det fantes ingen trygdeordninger og ikke noe arbeidervern og rettsvern, sa LO-lederen og viste til at arbeiderbevegelsens internasjonale motkrav var «8 timers arbeidsdag, 8 timers fritid, og 8 timers hvile».
Også i Norge var dette et krav, men det skulle gå 30 år før kravet ble oppfylt. Presset av en sterk arbeiderbevegelse innførte den norske Venstre-regjeringen loven om åtte timers arbeidsdag i 1919. ( 2. mai 1918 aksjonerte mange industriarbeidere, også i Trondheim, med å forlate arbeidsplassene etter åtte timer.
– 1. mai-dagen er derfor en påminnelse om, og en kraftsamling for arbeidsfolks og fagbevegelsens tidløse klassekamp, sa Denstad og viste til kampen for landsomfattende, kollektive tariffavtaler, arbeidervern og arbeidstidsordninger som ivaretar folks helse, faste ansettelser, en sterk og solidarisk velferdsstat og kampen for arbeidermakt, internasjonal solidaritet og mer demokrati i samfunns- og arbeidsliv. (tanker som til dels har gjenklang i Metodistkirkens sosiale prinsipper, red.anm).
Denstad viste også til at årets 1.mai-fering skjer med Ukraina-krigen som dystert bakteppe med krig og menneskelig lidelse. – LO fordømmer Russlands invasjon og okkupasjon av Ukraina, fastslo Denstad og erklærte at den russiske krigføringen er et grovt brudd på Folkeretten og på Ukrainas nasjonale suverenitet og selvbestemmelsesrett. – Vi krever, på linje med internasjonal og europeisk fagbevegelse umiddelbar tilbaketrekking av de russiske styrkene, sa han.
Dyp respekt
– LO i Trondheim og omegn har dyp respekt for den historiske praksis gjennom solidariske handlinger av sosial betydning, som er knytta til Metodistkirka i Trondheim, sa Denstad. Han viste til at metodistkirken var stedet for det første samepolitiske møtet i Norden, 6. februar 1917, og at jødene i en periode under andre verdenskrig fikk ha hemmelig synagoge på kirkeloftet, og at synagogens Torarull og andre liturgiske gjenstander ble oppbevart i kirken under hele resten av krigen. At kirka også ble brukt til å huse tvangsevakuerte fra Finnmark i 1944/45 hadde han også merket seg.
– Og i dag er dere tydelig på å anerkjenne LGBT-folk sine selvfølgelige rettigheter og plass på alle nivå i kirke og samfunn, og støtter deres kamp for likeverd og respekt. Alt dette er klare solidariske handlinger, av nasjonal betydning, som dere har stor grunn til å være stolte av, sa LO-leder John-Peder Denstad og ønsket oss en fortsatt fin 1. mai-feiring. Før han måtte haste videre til andre arrangement på en spesielt travel dag, ble Denstad overrakt et puslespill med 1000 brikker som viser kirka vår; så har de noe å pusle med i kaffepausene på Folkets Hus!
Etter LO-lederens appell sang vi arbeidersangen «I det ene lille ord» (fra 1974) av sangforfatteren og komponisten Dagfinn Rimehaug. En sang som også kan synges som en salme – og det gjorde vi:
I det ene lille ord er gjemt vår store sak. Ordet gir oss styrke til å ta et tak. Intet annet ord i verden gir oss mot og tro Slik som dette ene lille, varme ord. :/:Dette lille varme ordet – solidaritet:/: Våre mødre løftet fanen, kjente ordets makt, Dette lille ordet, skarene i takt. Sult og savn ble aldri glemt, men ordets varme glød Fikk dem til å reise seg mot tvang og nød. :/:Dette lille varme ordet – solidaritet:/: Skal vår verden enes da må dette lille ord Bli det ord som samler alle på vår jord. Solidariteten spreder varme over alt – Gode varme hender der det før var kaldt. :/:Dette lille varme ordet – solidaritet:/:
1. mai i kofferten
I sin «barnestund» fant prest Christina Thaarup en pose med gullmynter i kofferten. De brukte hun til å illustrere rettferdig fordeling av goder og retten til lik betaling for likt arbeid uansett kjønn og hudfarge. Hun understreket også verdien av ubetalt, frivillig arbeid og dugnad hvor alle bidrar til fellesskapet.
Også i sin preken, knyttet til bibeltekstene fra 2 Mosebok 2,23–25;3,7–10 (utferden fra Egypt) og Matteus 20,25–28 (om , formidlet Christina hvordan kristne tanker og refleksjoner rundt frigjøring og opp brudd, og tjeneste framfor maktbruk, har relevans for 1. mai – og omvendt.
Gudstjenesten ble avsluttet med sangen «Kringsatt av fiender» som med krigen i Ukraina på tragisk vis har fått forsterket betydning. Prest Christina understreket løftet og håpet som særlig siste verset i den sterke teksten uttrykker:
Dette er løftet vårt fra bror til bror: vi vil bli gode mot menskenes jord. Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen – som om vi bar et barn varsomt på armen!
En sterk avslutning på en meningsfull, engasjerende og utfordrende gudstjeneste.
Ved inngangen fikk de som kom til gudstjenesten 1. mai et ark med disse opplysningene knyttet til Trondheim menighet:
Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen
1. mai viktig for kirken
I år er 1. mai på en søndag, og på gudstjenesten vår får vi en hilsen / appell fra LO-lederen i Trondheim, John-Peder Denstad. Forbindelsene mellom kirkesamfunn som Metodistkirken og 1. mai, arbeidernes kamp for rettigheter og bedre sosiale kår er historisk langt tettere enn det vi oppfatter i dag, skriver eksil-Trondheims-metodisten Eystein M. Andersen i en artikkel om «Kirken og 1. mai» på hjemmesiden vår! (denne saken er en «reprise» fra 1. mai 2020 og 2021 – men like aktuell i 2022)
Artikkelen er basert på kåseri og 1. mai gudstjenester som Eystein har holdt i Metodistkirken i Skien, første gang i 2016. Vi takker Eystein for at han deler denne verdifulle innsikten med oss!
KIRKEN OG 1. MAI
Kjære Gud, når du med kjærlighet formet oss fra jordens støv, blåste du livspusten inn i oss og ga oss arbeid og mening med livet. Du plasserte Adam og Eva i Edens have for å skjøtte den. Du ga hver enkelt av oss nådegaver og omsluttet oss med din nåde.
Gjennom vårt arbeid gjorde du oss til medskapere sammen med deg, slik at vi skaper den verden vi lever igjennom vårt arbeid. Du ga verdighet til vårt arbeid ved å sende din Sønn til å arbeide med oss.
Ved vårt arbeid, beriker du verden.
Ved vårt arbeid, kan vi høste fruktene av skapelsen.
Ved vårt arbeid, finner vi retning og mening.
Ved vårt arbeid, sikres våre familier.
Vi takker deg Gud for å sørge for en rik variasjon av nådegaver og arbeid og for å velsigne oss gjennom vårt arbeid.
Vi takker deg for at vi kan samles i ditt navn og minne oss på at vi gjennom vårt arbeid og våre nådegaver er medskapere i verden. Må du velsigne samlingen og møte hver enkelt med din kjærlighet og nåde.
(oversatt av Eystein M. Andersen)
Dette er en internasjonal bønn som brukes i United Methodist Church i forbindelse med 1. mai gudstjenester – et fenomen med lange og tradisjonsrike røtter.
Fagforeningene valgte markering av 1. mai for arbeideres rettigheter til minne om de streikende arbeiderne som politiet i Chicago skjøt og drepte 3. mai 1886. Streiken for åttetimersdagen hadde startet 1. mai. Den internasjonale dagen for arbeidere ble første gang markert i Norge i 1890 og forbindes i liten grad med kirkelig innhold i dag. De anti-religiøse sidene av arbeiderbevegelsen har gjort at de kirkelige forbindelsene på flere plan ble visket ut på 1900-tallet, men er nå sakte på vei tilbake.
Man er fremdeles delt i synet på graden av den kirkelige innflytelsen på arbeiderbevegelsen, men at den har vært der er det liten tvil om. 1. mai markeres i en rekke kirkesamfunn over hele verden, også i vår kirke, men er blitt uvanlig og fremmed i Norge. Forbindelsene mellom kirkesamfunn som Metodistkirken og 1. mai, arbeiderenes kamp for rettigheter og bedre sosiale kår er langt tettere enn det vi oppfatter i dag.
Fattige og undertrykte søker styrke i troen
Den kristne troen på og lengten etter en ny himmel og en ny jord har mange avleggere opp gjennom historien. Dette bibelske budskapet om en ny og bedre verden har vært ekstra viktig for samfunnets vanskeligstilte. Det fikk fornyet kraft i Europa og USA fra slutten av 1700-tallet da trangbodde, voksende byer med mye sosial nød skapte et stort politisk og sosialt engasjement. På samme tid ble kristent tankegods mer menneskefokusert og opptatt av å forberede det jordiske for et nytt Jerusalem. Kampen for likhet, fellesskap og solidaritet smeltet i mange sammenhenger sammen med det kristne håpet.
Det er ikke uten grunn at fattige, arbeidere, håndverkere og sjøfolk sørget for bl.a. Metodistkirkens voldsomme vekst på 1800-tallet. De fant seg ofte ikke til rette i de mer tradisjonsbundne og konservative statskirkene. Det var de samme menneskene som var aktive i kampen for rettigheter.
På de amerikanske plantasjene ser vi det samme. Der er koblingen mellom slavens frihetskamp og kristen tro tydelig. Harriet Tubman (1820-1913) illustrerer dette. Hun var presbyterianer og en meget dedikert kristen. Hun var født slave, men rømte som ung voksen og ble aktivist. Hun reddet tusenvis ut av slaveriet og ble en kjent borgerrettighetsaktivist og kvinnesaksforkjemper. Hun var i 2016 foreslått å komme på 20-dollarseddelen i USA, men det ble stoppet av Trump.
Mens vi er på de amerikanske jordene i sørstatene, kan vi nevne at gospelsalmen Bringing in the seaves (Bringe våre nek), skrevet av Knowls Shaw i 1874, er svært utbredt som 1. mai-salme i protestantiske kirker. Den er typisk nok glemt i norsk metodistsammenheng i dag, men den sto i Sions Harpe og ble sunget av generasjonene før oss. Salmen var inspirert av teksten i Salmene 126, 6: Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd.
Metodistkirken og arbeiderbevegelsen
Metodistkirkens grunnlegger John Wesley omtalte seg som «God’s steward for the poor». Hans kristendom var på mange måter en kristendom for fattige og arbeidere. Han ønsket at kirken skulle bidra til å bedre fattiges kår og arbeidsforhold, bl.a. gjennom utdannelse. Han var også motstander av slaveriet. Søndagsskolene fikk stort gjennomslag nettopp i de voksende industristedene. Mye av dette lever videre i Metodistkirkens sosiale prinsipper.
Metodismen hadde den første tiden både i England/USA og Norge et element av protest mot det etablerte der felles kamp for et annet samfunn som beredte grunnen for et nytt Jerusalem sto sentralt. Dette var en type kristendom som fikk stort gjennomslag i industristeder og gruvesamfunn.
Arbeidere som var aktive i menighetene, kanskje startet med søndagsskole, tok med seg erfaring fra kirkene til arbeiderbevegelsen. Det var i menighetene de lærte å holde taler, lærte retorikk, organisering og lederskap, for ikke å glemme musikk. Den tidligere britiske statsministeren Loyd George fra Arbeiderpartiet uttalte på den bakgrunnen at metodistene var de viktigste ledere i arbeiderbevegelsen de første hundre år i Storbritannia. Den tidligere generalsekretæren i Arbeiderpartiet i Storbritannia Morgan Phillips sa at Labour (Arbeiderpartiet) skyldte metodistene langt mer enn marxistene.
Det er f.eks. en gammel tradisjon at lederen av det britiske Arbeiderpartiet leser skriftlesningen i den nærmeste Metodistkirken i forbindelse med partiets årsmøte. Den samme tradisjonen finner vi Danmark. I Australia er Tolpuddleday en årlig markering i regi av LO og Metodistkirken til minne om fagforeningsledere som ble forvist til Australia.
Arbeidere og metodister i Norge
I Norge var det også blant fattige, håndverkere, arbeidere og sjøfolk som kjempet for bedre kår at Metodistkirken slo rot. For eksempel var de 24 første metodistene i Trondheim i 1881 håndverkere og syersker, og slik fortsatte det lenge. John Gorseth (1867-1928) som i 1911 laget døpefonten til kirken var en av de mange håndverkerne i menigheten. Han var treskjærer fra Oppdal, men flyttet til byen med sin kone Serine i 1895 og bosatte seg på Bakklandet. John hadde fått jobb som steinhugger ved restaureringsarbeidene ved Nidarosdomen. John var blant menighetens aktive og trofaste medlemmer, og benyttet seg av sin arbeidsplass og kontakter der for å gi menigheten en ny døpefont. Han brukte hele sin sommerferie og sine kveldstimer i Bygghytten i Nidarosdomen for å hugge menighetens nye døpefont. Det var altså i hardt pressede håndverkermiljø at metodismen først slo rot i Trondheim. Medlemmene bodde i ulike deler av byen; de fleste i byens østlige deler.
Akkurat som i England lærte kirken bort talekunsten, lederskap, organisering og musikk. Johannes Olav Bergersen (1874-1936) er et eksempel. Han ble metodist som ung gutt i Fredrikstad. Der fikk han utviklet sine talenter og talegaver. Han spilte fløyte, malte faner og altertavler. Han livnærte som sagbruksarbeider, men fikk i 1907 sparken etter å ha drevet fagforeningsarbeid. Han ble aktiv i avholdsbevegelsen og Arbeiderpartiet. Der steg han i gradene og ble ordfører i Borge og en sentral person på den moderate siden i arbeider- og fagbevegelsen. Han var også medlem av DNAs landsstyre, og parlamentarisk leder av sosialdemokratene 1922-1927. I 1912 ble han valgt til Stortinget for første gang på grunn av sitt kontaktnett i kirkelige miljø. På tinget fikk han en rekke verv og ble sågar Odelstingspresident 1934-1935. Bergersen la ned en stor innsats på det sosialpolitiske området og ledet sosialkomiteen på Stortinget. Hans kristne livsholdning gjorde ham også til en aktiv fredsaktivist.
Fra historien til menigheten i Trondheim må også kampen for samenes rettigheter nevnes. Det kjente første samepolitiske møtet i Norden fant sted i Metodistkirken i Trondheim i 1917. Det var ikke helt tilfeldig. Statskirken ønsket ikke samepolitiske samlinger velkommen, men samene var vant til å samles i kirkelige forsamlingshus utenfor statskirken. Metodistkirkens nære forbindelser til arbeiderbevegelsen, som også var opptatt av samenes rettigheter, sørget for det praktiske. Møtets kasserer var metodist. Det er også illustrerende at ateisten og arbeiderpartikjempen Martin Tranmæl talte i kirken under møtet uten at det ble stilt spørsmål ved det.
Syngende folk
Både arbeiderbevegelsen og metodistene er syngende folk. Sangen og musikken som ramme om fellesskapet er i hvert fall delvis en arv arbeiderbevegelsen har hentet fra kirkesamfunn som Metodistkirken. Mange av melodiene og tekstene har en felles tematikk rundt kampen for og håpet om et nytt samfunn eller et nytt Jerusalem.
Det er f.eks. interessant å merke seg parallellen mellom Bibelens saligprisninger og teksten i arbeiderhymnen Internasjonalen (tekst av Olav Kringen 1904). Den tidligere omtalte 1. mai-salmen Bringe våre nek handler også om de undertrykte som skal krones med seier. Parallellene mellom den kjente kristne kampsalmen Fremmad Krsti stridsmenn og arbeidersanger som f.eks. Seieren følger våre faner er også slående. De illustrerer godt hvordan også det musikalske vandret fra det kirkelige fellesskapet og håpet og ut i samfunnet.
Måtte Herrens velvilje være over oss! Måtte du fremme våre henders verk, ja, fremme våre henders verk! (Sal 90,17) God 1. mai!
GUD DISKRIMINERER IKKE!
– Gud ser ikke på utseendet vårt, om vi er vakre, kjekke, stygge, lave, høye, tykke, slanke, om vi er veltalende og har vakre sangstemmer eller om vi er rike eller fattige. VI er alle skapt i Hans bilde og likhet. Alle er invitert og inkludert i Guds rike, sa pastor Susan Gatwiri Mati i sin preken på gudstjenesten søndag 6. mars.
– Gud ser heller ikke på farge, nasjonalitet, etnisitet, sosial status og slike ting. Gud og Jesus diskriminerer og forskjellsbehandler ikke folk slik som vi ofte gjør, sa Susan. Og det sa hun med utgangspunkt i prekenteksten og Bibelens velkjente fortelling om Jesu møte med skatteoppkreveren Sakkeus. (Lukas 19:1-10) Han var foraktet av folk, fordi han var korrupt og en forræder som samarbeidet med okkupasjonsmakten. Han var også kortvokst og det var masse folk ute. Sjansen for å få se Jsus var ikke stor.
– Men Sakkeus var full av besluttsomhet denne dagen, sa Susan i sin preken som hadde tittelen «Jesus inviterer oss til fellesskap med ham». Sakkeus bare måtte se Jesus, ikke noe eller noen kunne stoppe ham. Og hans plan lyktes, han klatret opp i et tre hvor han hadde utsikt til Jesus som kom. Og så viste det seg at minst like sterkt som Sakkeus ønsket å se Jesus, var Jesu ønske om ikke bare å se, men til og med bli med Sakkeus hjem. Kom ned, Sakkeus, «kommanderte» Jesus. «I dag må jeg være gjest i ditt hus».
Og Jesus ble med Sakkeus hjem, spiste og drakk og pådro seg de skriftlærdes og fariseernes vrede og fordømmelse. Tenk han hadde måltidsfellesskap med en syndig mann! Det var kanskje det aller siste de fromme og rettroende hadde forventet av Jesus, mente pastor Susan. De hadde nok sett for seg at Jesus enten ville irettesette Sakkeus, eller fordømme ham for hans onde gjerninger. De trodde nok Jesus ville gjøre hele besøket pinlig for Sakkeus. Men, i stedet ble de overrumplet og sinte, for det motsatte skjedde. «I dag er frelse kommet til dette huset», sa Jesus.
Hva kan vi så lære av dette?, spurte Susan og understreket blant annet: Jesus kom ikke til verden for å dømme eller fordømme verden slik mange forventet. Jesus er alltid klar til å ønske alle velkommen til fellesskap med ham. Han er ikke på noen måte diskriminerende slik vi er. Han inviterer både syndere og ikke-syndere til å ha fellesskap med ham. Alle nasjoner i verden er invitert til himmelen.
Husk, Jesus kaller ikke de kvalifiserte, men kvalifiserer de som han kaller til å tjene ham. Tviler dere, så sjekk bare historiene til Moses, Josva, Saul og andre i Bibelen, sa Susan og utfordret oss:
– Jesus ønsker å være våre gjester, men er vi klare til å si «Ja, du er velkommen», eller har vi forskjellige unnskyldninger for ikke å ønske ham velkommen? Eller kanskje vi tenker at det ikke akkurat er riktig eller passende tidspunkt å ønske Jesus velkommen i livene våre?
– La oss alle i tiden fram mot påske tenke på muligheten Gud tilbyr oss. La oss tenke nytt om å si «Ja Herre! du er velkommen inn i livet mitt», avsluttet Susan Gatwiri Mati sin preken.
Søndagens gudstjeneste var internasjonal, og foregikk på engelsk. Med tanke på barna, hadde pastor Christina denne gangen lagt en lang lenke fra kirkens juletrepynt, med mange ulike nasjoners flagg i kofferten. Flagglenken ble strukket ned midtgangen, og vi fant vi fram til flaggene til de fleste nasjoner som er representert i menigheten vår (et par må vi supplere med!) Nå var det ingen barn til stede søndag, men symbolikken og innholdet hadde definitivt også relevans for oss voksne.
Krigen i Ukraina satte naturlig nok også sitt preg på gudstjenesten, ikke minst i tilknytning til forbønnstunden og tenning av lys i lysgloben. Diana Di Giampaolo leste dagens tekst på italiensk. Musikken var det Sven Nørsett (flygel) og Arvid Strømme (gitar) som sto for.
Etter gudstjenesten var det kirkekaffe i Wesleysalen hvor folk fikk anledning til å møte pastor Susan (fra Kenya, men metodistprest på Hønefoss) og hennes mann Benjamin. Lenge siden sist vi var samlet til slik kirkekaffe, så det summet skikkelig rundt bordene. I tillegg til norsk bakverk, var det italienske kaker og piroger ala Ghana (Ghana, som forresten hadde nasjonaldag på søndag).
Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen
døpefonten vår stammer fra nidarosdomen
Døpefonten i kirka vår er en «lillebror» til døpefonten i Nidarosdomen; begge tegnet av arkitekt Nils Ryjord som ledet restaureringsarbeidene ved nasjonalhelligdommen. Og døpefonten vår er hugget i bygghytten ved Domen av metodisten og steinhuggeren John Johannesen Gorseth i 1911.
Både historien og utførelsen gjør vår døpefont til det noen av oss uten tvil vil kalle den fineste og mest spesielle døpefonten i norske metodistkirker – i alle fall en av dem.
Denne artikkelen er basert på et innlegg menighetens tidligere historiker, konservator og kunasthistoriker Eystein Mattias Andersen, nylig har holdt på et seminar om religiøsitetens kulturminner i regi av Fortidsminneforeningen. Selv om Trondheims metodister har vært klar over døpefontens opphav, bidrar Eystein til ytterligere verdifull kunnskap om både døpefonten og historien knyttet til den! Og takk for det!
Nidarosdomens velkjente døpefont i kleberstein fra 1902, er hugget av billedhuggeren Gustav Vigeland etter tegninger av arkitekt Nils Ryjord (1875-1926) ved Nidarosdomens restaureringsarbeider. Langt mindre kjent er «døpefont-slektningen» fra 1911 i Metodistkirken i Trondheim. Også den døpefonten i kleberstein, er tegnet av Nils Ryjord. Ryjord ble assistent ved restaureringen i 1898, bare 23 år gammel, og ledet restaureringsarbeidene fra 1906.
Steinhugger-metodisten
Metodistkirkens døpefont ble altså ikke hugget av den kjente Gustav Vigeland, men av metodisten John Johannesen Gorseth (1867-1928) fra Oppdal. Han ble i 1893 gift i Melhus med Serine Larsdatter Stokke (1869-1946). De flyttet i 1895 til Trondhjem og bosatte seg på Bakklandet. John hadde fått jobb ved restaureringsarbeidene som steinhugger (vi ser ham på gruppebildet fra Nidarosdomen og på utsnittet).
John Gorseth jobbet ved Nidarosdomen frem til januar 1922, og står kanskje bak flere dekorative detaljer på den gamle katedralen. Han gikk trolig veien fra tre til kleberstein, slik flere steinhuggere gjorde. John hadde antagelig opprinnelig vært treskjærer med små dekorative detaljer som spesialitet. De gotiske bladene vi ser på Metodistkirkens døpefont var dermed ikke fremmed for ham. I tillegg til «bladverket» har døpefonten fire forgylte symboler; Alfa, Omega og to Kristusmonogrammer.
Ferie og sene kveldstimer
John og Serine Gorseth ble som mange arbeidere og håndverkere metodist og medlemmer i kirken i Trondheim i mai 1902. John benyttet seg av sin arbeidsplass og kontakter der for å gi menigheten en ny døpefont. Han brukte hele sin sommerferie og sine kveldstimer i Bygghytten ved Nidarosdomen for å hugge menighetens nye døpefont etter Ryjords tegninger. Johns datter har fortalt hvordan hun hver dag gikk ned til Domkirken med mat til sin far. Døpefonten var antagelig ferdig høsten 1911. Det første bildet vi har funnet hvor den er med, ble tatt i ”gammelkirken” julen 1912.
Døpefonten var dermed altså stille til stede i kirkerommet sammen med annet kirkeinventar da det historiske samemøtet fant sted der i februar 1917 (døpefonten vises ikke på bildet fra den gang, men stod til venstre for det metodistiske alteret med prekestol som under møtet fungerte som talerstol). Døpefonten ble senere med inn i det nye kirkebygget til Metodistkirken i Trondheim i 1925, og er fremdeles i bruk.
Arv fra vest
Det var ikke uvanlig på den tid Nils Ryjord virket, at arkitekter påtok seg private formgivningsoppgaver. I en del bevarte skissebøker finnes det flere tegninger han utførte til familier og institusjoner i Trondheim. Det finnes ingen fullstendig oversikt over arbeider Ryjord utførte på denne måten. Flere arbeider er derfor ukjente, slik som døpefonten i Metodistkirken. Skissebøkene viser at Ryjord var svært opptatt av ornamenter og detaljer. Det finner vi igjen på døpefonten med gotiske blader langs kanten. Den er i likhet med døpefonten i Domkirken inspirert av den engelske gotikken som preger Nidarosdomen. Arv i fra vest passer jo godt inn i Metodistkirken.
Vi skal være en «trygg menighet» for skeive
Trondheim Metodistkirke er siden november 2020 godkjent og listet som «trygg kirke» på Skeivt Kristent Nettverks (SKN) hjemmeside. Vi var den andre metodistmenigheten i landet som fikk plass på denne lista som nå inneholder seks metodismenigheter!
Trondheim Metodistkirke ønsker med dette å signalisere og bekrefte at vi vil være en trygg havn for skeive som oppsøker vårt fellesskap, våre gudstjenester og samlinger. Vi vil være en menighet hvor skeive ikke skal møte fordømmelse, men aksept og respekt og opplevelse av likeverd. Når vi nå står på SKNs liste som «trygg kirke» er det noe som forplikter oss i tråd med menighetens tidligere engasjement for samefolket, jødene, kirkeasylanter og romfolk, for å nevne noe.
Frikirkelig nettverk
– Det er fint å høre at dere i Trondheim Metodistkirke ønsker å være en inkluderende og trygg menighet, og vi håper at Metodistkirken i Norge følger etter som organisasjon, sier daglig leder i SKN, Marit Liarbø til hjemmesiden vår. Hun er initiativtaker og leder for SKN. Bodøværingen Liarbø har bakgrunn fra tros- og pinsebevegelsen, har drevet med lovsang og jobbet som ungdomsleder.
Skeivt Kristens Nettverks (SKN) kan kalles frikirke-Norges parallell til «Åpen kirkegruppe» i Den norske kirke). På SKNs hjemmeside presenterer de seg blant annet slik:
«Mange strever med å akseptere sin seksuelle identitet eller kjønnsidentitet, og spesielt vanskelig er det når man har eller har hatt tilhørighet til kristne konservative menigheter. Man kjenner ofte på en sterk indre konflikt fordi man over lang tid har blitt utsatt for forkynnelse som i svært krasse ordelag fordømmer alt samliv utenfor heterofilt ekteskap, eller å skulle være tro mot egen kjønnsidentitet.
For mange oppleves også trusselen om og frykten for helvete som høyst reell, og det kan ta lang tid å bearbeide slike opplevelser.
Det er dessverre også slik at de aller fleste som opplever en mismatch mellom sin seksuelle identitet, kjønnsidentitet og sin kristne tro, har blitt påført så mye skam og så kraftig fordømmelse gjennom kristen forkynnelse at de gir opp hele troen. De er ikke lenger velkommen i menigheten sin, og åndelige overgrep og urett begått i «Jesu navn» gjør at de også kaster Gud overbord i samme slengen.»
«Det er ikke så lett å finne menigheter hvor man som LHBT+ kan få være seg selv, og dette gjelder særlig pinsemenigheter, frittstående karismatiske sammenhenger og andre frikirkelige menighetsfellesskap, hvor mange av våre medlemmer har sin bakgrunn fra. Vårt ønske er derfor å kunne tilby en enkel oversikt over kirker der man blir tatt imot akkurat slik man er, og behandlet på lik linje med alle andre.»
De andre metodistmenighetene i Norge som står på «trygg kirke»-listea er: Centralkirken i Oslo, Metodistkirken på Grünerløkka (Oslo), Metodistkirken på Bjølsen (Oslo), Metodistkirken i Harstad, og Metodistkirken i Moss.
Dette har vi svart på
For å bli godtatt for oppføring på SKNs liste, har menigheten vår besvart et knippe med spørsmål. ( Generelle uttalelser av typen «vi inkluderer alle» eller «vi ønsker alle velkommen» er ikke tilstrekkelig for å komme på listen.) Dette er spørsmålene – og svarene vi har gitt:
– Kan LHBT+ personer inneha alle frivillige oppgaver/tjenester i deres menighet? Vår svar: JA
– Kan dere bekrefte at det er sannsynlig at LHBT+ personer som er åpne om sin legning vil bli akseptert og tatt godt imot av både ledelse og menigheten for øvrig? Vårt svar: JA
– Kan dere bekrefte at dere er en kirke som jobber aktivt for å gjøre det trygt å være LHBT+ i deres menighetsfellesskap? Vårt svar: JA. Vi kan bekrefte at vi er en menighet som jobber for å gjøre det trygt å være LHBT+ i vårt menighetsfellesskap. Trondheim metodistkirke jobber aktivt (forkynnelse og praksis) for å være et fullt inkluderende og aksepterende fellesskap for alle. Uansett hva/hvem de er, uansett kulturell, geografisk, religiøs bakgrunn, sosial status og seksuell legning.
Positive svar på disse spørsmålene er tilstrekkelig for å bli oppført på listen. I tillegg har vi svart på tre «frivillige» spørsmål, hvor svarene ikke ville ha innvirkning på om vi kom med på listen:
– Kan LHBT+ inneha lønnede stillinger i deres kirke? Vårt svar: JA
– Kan LHBT+ ordineres til vigslede stillinger / bli pastor i deres kirke? Vårt svar: Nei, men det jobbes med saken innenfor The United Methodist Church / Metodistkirken i Norge. Og UMC i USA har flere skeive prester og en biskop…
– Kan LHBT+ gifte seg i deres kirke? Vårt svar: Nei, men det jobbes med saken innenfor The United Methodist Church / Metodistkirken i Norge.
—
Vil du vite mer om Skeivt Kristent Nettverk, så finner du deres hjemmeside her: https://www.skeivtkristentnettverk.no/