– Tanken på, og fornemmelsen av, å være i Guds hjerte uansett hva som skjer, er for meg det største under, helt løsrevet fra min sterke eller svake tro, sier pastor Øystein Brinch og siterer Apostlenes Gjerninger 2:21: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst».– Dette er kristentroens innerste vesen og frigjørende kraft. Enklere kan det ikke bli, sier Brinch som preker på høstoffergudstjenesten vår søndag 21. oktober. Han er også søndagens organist!

– Med alder, og mulig visdom, opplever jeg at min teologi (les kristentro) skjæres mer og mer inn til beinet. Detaljene blir stadig mer uviktige for meg. Jeg orker ikke la meg engasjere av detaljproblemer og ”snurrepiperier”. Jeg orker ikke kaste meg ut i ørkesløse debatter om likekjønnede forhold, alkohol eller ikke i altervin, eller hvorvidt glutenfrie oblater kan være Jesu legeme og slike ting, sier Brinch.

– Kan jeg være litt from??, spør han, og det kan vi jo ikke akkufrat nekte en prest. Og Brinch deler sporenstreks et salmevers av M. B. Landstad som han stadig oftere kommer tilbake til:

”Ser jeg meg i verden om, Tenker på de svunne dage

Hva som gikk og hva som kom Og hva ennu står tilbake –

Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste!”

Spilleglad pianokåsør

Den profilerte metodistpresten Øystein Brinch (71) er pensjonist, men er deltids menighetsprest for Metodistkirken på Elverum som de siste årene har opplevd en skikkelig oppsving. Han er kjent som morgenandaktsholder i Nrk, og han er redaktør for andaktsheftet «I Dag». (Den norske utgaven av det internasjonale «Upper Room» som utgis i ex på språk over hele verden.) I tillegg har han i flere år bygget opp et repertoar med pianokåseri over ulike tema og musikk. (Brinch er en laaangt over gjennomsnittet habil «amatør»-pianist og -organist.) Sist han gjestet menigheten vår, til høstofferthelga for to år siden, spilte han og kåserte om «Ragtime – gospelmusikkens sorte får».

Pianokåsere skal han denne gangen også. Lørdag 20. oktober kl. 13.00 spiller og forteller han om «Halfdan Kjerulf – Norges første nasjonalkomponist – i skyggen av Grieg».

Den «spilleglade» (piano og orgel) pastoren er en mangeårig venn av Trondheim menighet; ja såpass at han lar «grasrotandelen» fra Lotto-kupongen gå til vår menighet. – Men hadde min egen menighet på Elverum registrert seg som grasrot-mottaker, hadde jeg nok sviktet Trondheim, sier Brinch som for øvrig karakteriserer seg som en «sløv gambler» med en ti-ukers lottokupong som han aldri sjekker.

En preken er ferskvare

– Hva blir tema og tekstgrunnlag for din preken i Trondheim? Kan du røpe noen hovedtanker?

– Prekenteksten blir Matteus 13,24-33 om framveksten av Guds Rike. Her er en antydning: Den som forsøker å si noe vettugt om himmelriket – om evigheten – vil alltid komme til kort. Én ting vet jeg , og det er at vi nesten ingenting vet om livet etter dette. Den religiøse sjel som påstår noe annet, har ikke forstått salmedikterens ord: ”Ja, hva ei hjertet føle kan Og hva ei tanken kan ane…”

Men Bibelen gir oss antydninger og bilder. Åpenbaringsboken forteller om perleporter og gater av gull. Trauste trøndere – eller nordmenn for den sakens skyld – er vel ikke helt på den bølgelengden. Men hva vet vi da om evigheten? Vet vi noe som helst? Ja, faktisk og det er her Jesus kan hjelpe oss med realismen. Jesus har gitt oss flere korte lignelser, eller illustrasjoner om du vil. Han kaller himmelriket bl.a. for et sennepskorn som er knøttlite men som vokser seg til en stor hagevekst som fugler kan bygge rede i.

– Hvorfor skal det prekes på nytt hver søndag…?

– Fordi en preken i utgangspunktet er ferskvare, akkurat som mye av det journalister bedriver. Greit at Guds Ord står fast, men det er umulig for meg å holde samme preken i dag som jeg gjorde for et år siden. Jo, jeg kan bruke gamle manus som et utgangspunkt, fordi teksten er den samme. Men tiden er en annen. Sønnen til en tidligere kollega forkynte høyt og tydelig for en del år siden: ”Nå må vi nok fløtte, for far min har sleppt opp for preiker!”

 Har fortsatt noe å dele

– Aldersmessig er du kvalifisert for heltidstilværelse som ”pensjonist”, men du er fortsatt aktiv som både prest og pianokåsør. Hva gir dette deg?

– Jeg kan gi deg kortversjonen, sier Brinch, og den er slik: 1) Jeg mener jeg fremdeles har et budskap å dele. Jeg er og blir forkynner. Men den dagen det legger seg slør over tanken, gir jeg meg.

2) Jeg begynte som ”pianokåsør” for noen år siden, da min venn Jan Forslund fortalte at han hadde hørt fantastisk kammermusikk på «Nrk Klassisk» Det viste seg å være musikk av trønderen Thomas Tellefsen! Jeg er nysgjerrig av natur og begynte å grave litt. Da oppdaget jeg blant annet at min gamle pianolærer Nicolai Dirdal, hadde overlatt en del gamle notemanuskript til Einar Steen Nøkleberg og oppfordret ham til å se nærmere på dem. Det resulterte i cd-innspillinger av Tellefsens komposisjoner, bl.a. to pianokonserter og symfonier. Trondheimspianisten Jørgen Larsen har også gjort mye av det samme.

For meg resulterte det i en presentasjon av Thomas D. A. Tellefsen – med selvspilt musikk. Slik begynte det. Siden har det «ballet på seg» med «Norge er mer enn Grieg», «Kvinner komponerer», «Salmer i musikken», «Ragtime – gospelmusikkens uskikkelige fetter», «Kjerulf – Norges første nasjonalkomponist» – og en ennå ikke ferdig innøvd presentasjon av Per Winges liv og musikk, forteller Brinch. Dette gir jeg meg den dagen ingen vil høre på meg mer, eller fingrene stivner, sier han.

Guds ord handler ikke om homser og lesber

– Kirka vår, the United Methodist Church er inne i spennende skjebnetimer. Tror du på en framtid for kirken?

– Jeg er ikke så opptatt av fremtiden. Du har vel i tankene den, for mange, opprivende homofilistriden som jeg oppriktig talt synes vi nå skulle ha lagt bak oss. Guds Ord handler ikke om homser og lesber og likekjønnede samliv; det er jo omtrent ikke nevnt, sier Brinch.

– Det er faktisk et ord i Bibelen som jeg først snublet over for noen få dager siden, fortsetter han, – et vers i  prekenteksten for søndag 9. september. I 1 Pet 4,15 står det blant annet: ”La det bare ikke skje at noen av dere må … ha blandet seg opp i andres saker.”

– Når noen truer med kirkesplittelse på grunn av det jeg opplever som helt perifere spørsmål, blir jeg ganske oppgitt. Kirken er ikke, heller ikke Metodistkirken, en interesseorganisasjon. Kirken er en levende organisme tuftet på et samlet Guds Ord hvor kjernen er Misjonsbefalingen og Joh. 3,36:  ”Den som tror på Sønnen, har evig liv.”Ferdig med dét, fastslår Brinch.

– Om Metodistkirken har en fremtid? Jeg er mer opptatt av nok en salme, som godt kan være en yndlingssalme for meg selv om den ikke er av Charles Wesley. I 2. vers av «Kirken den er et gammelt hus» sier Grundtvig:

Vi er Guds hus og kirke nu,

Bygget av levende stener,

Som under kors med ærlig hu

Troen og dåpen forener. 

Var vi på jord ei mer enn to,

Bygge dog ville han og bo

Hos oss med hele sin nåde.

Kirken skal ikke være relevant

– Hva gjør kristendom/kirke relevant i dag? Hva er vitsen?

– Kirkens iver (les: panikk) etter å være så skrekkelig relevant, er misforstått. Relevant i forhold til hva? ”Tiden?”, spør Brinch. – Kirkens trang til å være relevant og ”moderne” gjør den uinteressant, mener han. –  Se på våre venner katolikkene. Jeg sier ikke at det er «bærre lækkert» å være katolikk, men gudstjenesten/messen er håpløst irrelevant. Likevel fylles deres kirker på en helt annen måte enn hos oss andre. Kirken skal ikke være relevant. Kirken skal være tro mot sitt grunnlag og sin tradisjon.

– Har du en favoritt bibeltekst/fortelling?

– Jeg tror det må bli fortellingen om Jesus som møter den samaritanske kvinnen ved brønnen og ber henne om vann – og samtalen mellom dem. Eller kanskje fortellingen om da Jesus mettet 5000 med nistepakken til en smågutt og det ble mer enn nok av nesten ingenting. Eller fortellingen om faren som trofast ventet på at sønnen skulle komme hjem igjen etter å ha satt arven over styr, eller… Det er så mange å velge mellom!

Eller fra Det gamle Testamente, Dommernes bok, om Gideon som ikke hadde tro på seg selv, men som Gud likevel kalte. Eller Salme 121… Eller Salme 139 om Gud som omgir meg bakfra og forfra og som jeg ikke kan greie å rømme fra. Eller, nei jeg tror ikke jeg greier å bestemme meg…

-OK, pastor Brinch, men du er hjertelig velkommen til Trondheim, uansett!

 

 

 

 

 

 

Skapelsen og det fabelaktige mangfoldet i Guds skaperverk, sto i sentrum for familiegudstjenesten søndag 23. september; godt i tråd med høstens overordnede tema som nettopp er «Guds univers» og hvor mangfold er definert som et nøkkelord.

Ingerid Marie Hoggen ledet gudstjenesten, som tok for seg skapelsen (slik den beskrives i den første av skapelsesberetningene i Bibelen) dag for dag, knyttet til Svein Tindbergs flotte tekster (fra boka «Bibelfortellinger for barn») Etter fortellingen for hver dag, sang vi en salme/sang med tekst/tema som passet. Mye sang, med andre ord! En meget godt planlagt og gjennomført gudstjeneste som ga mening for både barn og voksne!

De mange velvalgte sangene og salmene fikk en ekstra boost av et meget opplagt og drivende  «kirkeband» som denne søndagen besto av Per Anders Mortensen (flygel), Magnus Ekker (slagverk) og Isak Løvland (bassgitar). Flott!

– Et positivt syn på mangfold er ingen selvfølgelighet. Mangfoldet må kjempes fram. Vi må si «ja» til det; vi må bekrefte at de som er forskjellige er en del av «oss»!, sa teologiprofessor Halvor Moxnes i sin preken på Mangfoldgudstjenesten i Trondheim Metodistkirke søndag 16. september. Som kristne og kirke må vi ut av komfortsonen og gjøre fellesskapssirkelen større; slik Gud gjør, understreket han.

Mangfoldgudstjenesten levde absolutt opp til navnet. Metodisten Ernestina (Ghana) assisterte den lutherske (norske) teologiprofessor Moxnes under nattverdsutdelingen. Tekstlesninger på italiensk (Diana) og engelsk (Tamisha). Ghanesisk sangrespons (Ernestina og Amelia) på dagens preken. Flott orgelspill av Takako (Japan). Og ikke minst livsbejaende og herlig spæll av Snaustrinda Spelemannslag fra Studentersamfundet i Trondheim. Aldri tidligere har vel melodier som «Leiken hinnes Kokk-Sofia», «Kaffestuggu»og «Kattejakten»vært spilt  som lovsang (instrumental) og postludium i kirka vår. Måten det ble gjort på, viser at det var på tide! ( du kan høre/se en liten videosnutt – beklager litt dårlig lys – fra postludiet her: SNAUSTRINDA POSTLUDIUM

Gudstjenesten ble for øvrig ledet av Ole-Einar (norsk).

I sin sterke, utfordrende og viktige preken, ( ikke minst i den situasjonen United Methodist Church befinner seg i, red. arm) tok professor Halvor Moxnes utgangspunkt i fortellingen i Lukas 10:1-8 – om gjeteren og den bortkomne sauen; en lignelse Jesus fortalte som respons på fariseernes murring over at «denne mannen tar i mot syndere og spiser sammen med dem».

Innenfor eller utenfor?

– Fortellingen er godt kjent, men hvorfor fortalte Jesus den?, spurte Moxnes. Jo, det handlet om å vise hvem som hørte til folket eller ikke; hvem som var innenfor og hvem som var utenfor fellesskapet.

– Fariseerne og de skriftlærde var folkets religiøse og sosiale ledere, og opptatt av hva som skulle være reglene for folket som fellesskap. Der var måltidet helt avgjørende. Måltidet spilte rollen som det som skapte og opprettholdt fellesskapet, i husholdet, slekten og landsbyen. Det var den måten fremmede ble inkludert i fellesskapet på.

– Derfor var de som brøt med normene i felleskapet stengt ute fra måltidet. Det var signal om sosial kontroll, om hvem som tilhørte «vi», i motsetning til dem som var «de andre, de utenfor.»  Syndere var ikke bare de som syndet, det gjorde alle, men det var de som holdt fast ved å bryte lovene i samfunnet, sa Moxnes.

– I moderne språkbruk vil vi si at det handlet om hvem som hørte til folket eller ikke. Det er dette spørsmålet Jesus svarer på når han forteller lignelsen om himmelriket – om gjeteren som er så dumdristig at han forlater de 99 sauene for å lete etter den som var kommet bort. Han tar en stor risiko når han etterlater de 99 utsatt for rovdyr og ulykker. Det viser hvor stor vekt han legger på den ene bortkomne, og hvor stor glede det blir når den blir funnet.

Her veksler bildene mellom dagliglivet og Guds rike – men sammenhengen med kritikken fra fariseerne og de skriftlærde gjør bildet klart: I Guds rike hører tollere og syndere hjemme! De er en del av folket, en del av «vi», ikke lenger «de andre». De som folkets ledere har utelukket, har Gud funnet og lukket inne i fellesskapet. I Guds rike hører alle med på lik linje.

Gud sprenger sirkelen

– Et positivt syn på mangfold ikke noe som er selvsagt. Mangfoldet må kjempes fram; vi må si «ja» til det, vi må bekrefte at de som er forskjellige er en del av «oss»!

Her harKaren Oliveto, den første åpne lesbiske biskopen i Metodistkirken i USA sagt noe viktig i sin hilsen til Metodistkirken i Trondheim denne helgen. Hun sier «Vi kristne glemmer ofte at Gud fortsetter å gjør fellesskaps-sirkelen større enn våre komfortsoner. Når Jesus sa: «Elsk din neste» var ikke det forbeholt mennesker som ser likedan ut som deg og tenker likedan som deg. Han mente alle. Det viste han gjennom sine gjerninger, når han snakket, spiste og brukte tid sammen med folk som ble betraktet som «untouchables», siterte Moxnes fra Olivetos brev til «Metodister i Pride».

– Her trekker biskop Oliveto en direkte linje til dagens fortelling om Jesu som ble kritisert for å snakke og spise sammen med folk som ble regnet for urene. Og hun sier det om den siden ved mangfold som denne PRIDE-uken (i Trondheim)  har feiret : et mangfold som inkluderer folk med forskjellig identitet og praksis når det gjelder seksualitet og kjønn. Hvorfor har dette vært vanskelig? Hvorfor har den lutherske kirken i Norge brukt 40 år på å komme fra fordømmelse til velsignelse og ekteskap for mennesker som lover å leve sammen, uansett kjønn? Det har selvsagt vært fordi tradisjonen om det heterofile samfunnet har vært så sterk, og har ført til tankegangen om at de som ikke passer inn ikke har noen plass. Dette var lenge den norske komfortsonen, sa Moxnes.

En komfortsone som begynte å bli utfordret av av kristne lesbiske og homofile fra 1970-tallet og fram til i dag.  Fellesskapssirkelen ble større med Kirkemøtets vedtak i 2016 om å inkludere alle i vigselsritualet, fastslo han.

Alle del av «oss»

– Jeg tror at når fellesskaps-sirkelen nå er blitt større, er det fordi vi har oppdaget noe som er felles for alle slags mangfold: når vi blir kjent, oppdager vi at vi ikke bare er forskjellige, men også like, sa Moxnes.

– Jeg tror det er dette som er skjedd for folk som samles i Pride-paraden – det er en feiring av mangfold, og anerkjennelse av forskjellighet, men også en glede over å kjenne igjen seg selv i de andre, påpekte han.

Det er par som holder hverandre i hendene fordi de er glade i hverandre, både par av like og av forskjellige kjønn. Og det er par med barnevogner med barn de er glade i og tar ansvar for, enten foreldrene er av like eller forskjellige kjønn. Og det er mennesker som ikke kjenner seg igjen i inndelingen i to kjønn, men som kjenner seg igjen som menneske med evne til kjærlighet og fellesskap.

– Etter snart 40 år som «åpen homofil» synes jeg det er en merkelig merkelapp: jeg klarer ikke se forskjell på vennskap, forelskelse, og kjærlighet og utholdenhet hos folk som har partnere/ektefeller av samme kjønn eller ulikt kjønn. Kjærligheten er ikke bestemt av kjønn!

– Sett med Guds øyne er menneskers verdi den samme. Derfor kan vi glede oss over og bekrefte mangfoldet. Å snakke om mangfold betyr å anerkjenne hverandre, så forskjellige som vi er. Og vi kan være glade for at til sammen er vi alle en del av «oss.» Da skjer det som biskop Oliveto snakker om: Gud gjør fellesskapssirkelen større!

Etnisitet, religion, seksualitet

Moxnes framhevet også at Trondheim Metodistkirke har en lang historie med mangfold og  åpenhet; særlig ved å åpne kirken for det første samepolitkske møtet i februar 1917, og den hemmelige synagogen på kirkeloftet 1941/42.

– Samisk kultur, språk religion og levemåte, ja samene selv ble ansett som mindreverdige. Dette var et mangfold som ble undertrykket av storsamfunnet, et mangfold som ikke ble ikke respektert, og som ble forsøkt utryddet. Da var det viktig at Metodistkirken åpnet for dette møtet og anerkjente samene.

– Mot nazismens inndeling i mennesker i «vi» og «de andre», som ikke har samme verdi, viste metodistkirken at den jødiske menigheten også var «vi». Uavhengig av religion har mennesker menneskeverdet felles.

– Disse to historiene peker fram mot de mest brennende utfordringer for mangfold i dag: gjelder etnisitet og religion. Den gang var det samer og jøder – nå er det ikke-hvite, ikke-europeere og muslimer – og mest eksplosivt når disse er koblet sammen. Stadig høyere grenser blir satt opp i Europa mot innvandrere og flyktninger; målet er et «en-foldig» Europa. Og så er det kommet et nytt element til; seksualitet og kjønn. Vi har sett i mange land at seksualitet som ikke er heteroseksualitet, er blitt fordømt som uforenlig med nasjonen og forfulgt, sa Moxnes.

– Hvordan skal vi tenke om dette? Hva slags stilling skal vi ta, og hva slags politikk skal vi støtte? Kan vi få noe hjelp fra evangeliene og deres fortellinger om Jesu ord og handlinger?fe, spurte Moxnes – og fant  altså et svar i Jesu lignelse om sauen som ble funnet igjen.

 

En liten, men godt synlig gruppe metodister gikk også i år Trondheim Pride. Vår plass var mellom «Kirken på Pride» og Bymisjonen, og stort bedre følgesvenner er det vanskelig å få! Vår gjest denne helga, teologiprofessor Halvor Moxnes lot seg villig «utmerke» som metodist – i alle fall for en dag – og gikk Prid’en sammen med oss.

Anne Jorunn (Midtkil) hadde laget en United Methodist pin, montert på regnbuesløyfe til alle metodister, og den bokstavelig talt smykket vi oss med.

En del av «kjernetroppene» våre var borte fra Trondheim denne Pride-dagen grunnet studier og reise; og noen medlemmer/venner gikk også under andre paroler/organisasjoner. Men ingen skal være i tvil om at metodister gikk årets Pride, og neste år kan vi bli enda flere!

 

 

 

Snaustrinda Spelemannslag (fra Studentersamfundet) deltar på søndagens «Mangfoldgudstjeneste» (16. september) hvor teologiprofessor Halvor Moxness preker og forretter nattverd.

Med «Kattejakten» som varslet postludium, vil de livsglade musikerne i Snaustrinda garantert bidra til at «Mangfold-gudstjenesten» lever opp til navnet sitt! Spelemannslaget vil også spille gladmusikk som «lovsang» under gudstjenesten.

– Jeg tror det er Gud som har skapt mangfoldet i verden, og at det er en styrke at verden består av folk som er forskjellige når det gjelder rase, kjønn, språk, alder, seksuell orientering og andre ting. Det som binder oss sammen i kirken er troen på Guds kjærlighet uavhengig av forskjeller, sier Moxnes, som selv er homofil,  til hjemmesiden vår.

Blant salmene vi skal synge, søndag er professor Moxnes’ favoritt, «Med Jesus vil eg fara». –   Kristen tro er tro på Jesus, og min tro har sitt viktigste feste i ham. Jesu måte å møte mennesker på, og gi mennesker verdi, er en utfordring vi må ta videre, sier teologiprofessoren i forkant av gudstjenesten.

NB: Lørdag kl. 19.00 innleder Halvor Moxnes til samtale om bibelforståelse og homofili i forbindelse med en enkel kveldsmat i Wesleysalen. Velkommen dit også!

 

– Ved å møte opp, vise deres støtte til de homofile og ved å dele Guds kjærlighet på sjenerøse måter, redder dere bokstavelig talt liv! Det sier metodistkirkens første og (hittil) eneste lesbiske biskop, Karen Oliveto, i en hilsen til «Metodister i Pride» i Trondheim og biskopen understreker at hun går Prideparaden sammen med oss «i ånden».

I et brev, datert i dag, (12. september) og som vi mottok på mail,  hilser den profilerte biskopen i Mountain Sky Area i The United Methodist Church, sine «søsken i Kristus» i Norge.

«Selv om tusener av kilometer skiller oss, er jeg med dere i ånden når dere gir vitnesbyrd ved å gå Trondheim Pride. Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig deres nærvær er for de menneskene det gjelder», skriver Oliveto og fortsetter:

«Kirken vår har altfor ofte sviktet LGBTQIA -samfunnet gjennom å innføre andreklasses borgerskap for Guds elskede barn. Hver fordømmende preken, hver avvisning fra kirke og familie, hvert tilfelle av diskriminering, påfører LGBTQIA-folks sjel stor skade. Ved å møte opp, ved å vise deres støtte, ved å dele Guds kjærlighet på sjenerøse måter, redder dere bokstavelig talt liv.», skriver  biskopen.

LGBTQIA er forkortelse for lesbian, gay, bisexual, transgender, queer/questioning, intersex, og asexual (red. anm)

«Vi kristne glemmer ofte at Gud fortsetter å gjør fellesskaps-sirkelen større emnn våre komfortsoner. Når Jesus sa: «Elsk din neste» var ikke det forbeholt mennesker som ser likedan ut som deg og tenker likedan som deg. Han mente alle. Det viste han gjennom sine gjerninger, når han snakket, spiste og brukte tid sammen med folk som ble betraktet som «untouchables». Peters drøm og Paulus’s opplevelse på veien til Damaskus lærte disse lederne at Guds armer er åpen for alle.

Jeg ber om at i det «Metodister i Pride» marsjerer, så vil folk i mengden kjenne Guds kjærlighet strømme gjennom dere og slik få en større opplevelse av helhet og håp».

Deres søster i Kristus

Biskop Karen Oliveto

—

NB: Vår hastige oversettelse kan være mangelfull. Les Olivetos brev i originalversjon her: Biskop Olivetos hilsen til Metodister i Pride

 

Litt mer om Karen Oliveto:

Karen Oliveto ble 15. juli 2016 til manges overraskelse og glede (og andres sjokk og sinne) valgt som biskop av Western Jurisdictional Conference i the United Methodist Church. WJC er «sentralkonferansen» for Alaska, Arizona, California, Colorado, Hawaii, Idaho, Montana, Nevada, Oregon, Utah, Washington og Wyoming. Men, i en konneksjonal kirke som vår, er hun også alle united metodisters biskop.

Oliveto har nå  i drøyt to år tjenestegjort som biskop for Mountain Sky Area i United Methodist Church. Biskopsområdet hennes omfatter statene Montana, Wyoming, Utah, Colorado og én menighet i Idaho.

Karen Oliveto er 60 år gammel. Hun ble ordinert som prest i United Methodist Church i 1983, og har en doktorgrad i «Religion og Samfunn» fra det anerkjente Drew University.

De siste åtte årene før hun ble valgt til biskop, var hun både seniorpastor i Glide Memorial Church i San Francisco (over 12.000 medlemmer) og visedekan ved Pacific School of Religion in Berkeley. Der har hun også undervist i 12 år.

Karen Oliveto giftet seg med sin Robin Ridenour i 2014, etter at de hadde vært kjærester i 15 år. Robin er innviet som «deaconess» i The United Methodist Church.

 

Menighetsrådet i Trondheim Metodistkirke oppfordrer alle medlemmer og venner av menigheten, som føler det riktig og viktig for dem, å delta i Trondheim Pride-paraden lørdag 15. september under parolen «Metodister i Pride».

Fjorårets Pride-parade var den største i Trondheims historie, og metodister var selvfølgelig med på å sette den rekorden!  I år er det oppmøte på Trondheim Katedralskole kl. 11.30 og marsjen starter derfra kl. 12.30. Vær ute i god tid! «Metodister i Pride» går som en gruppe i den større seksjonen «Kirken på Pride».

Streite eller skeive, som metodister går vi uansett i solidaritet med alle homofile/LGBT-folk i vår egen by, vårt eget land og over hele verden. Vi tar avstand fra enhver religiøst begrunnet trakassering og forfølgelse av homofile/LGBT-folk. Vi anerkjenner homofiles selvfølgelige rettigheter og plass på alle nivå i kirke og samfunn og støtter deres kamp for likeverd og respekt.

Metodister fra andre byer er hjertelig velkommen til å gå sammen med oss! Medlemmer av andre kirkesamfunn/menigheter, som ønsker et fellesskap å gå Prid’en sammen med, er også særdeles velkommen til å være metodister for en dag :-)! Uansett: Ta med familie og venner og bli med på paraden!

Kveldsmat og homofili – og mangfoldsgudstjeneste

Vi minner også om at det lørdag kl. 19.00 er kveldsmat og samtale om bibelforståelse og homofili i Wesleysalen/Metodistkirken. Teologiprofessor Halvor Moxnes innleder til samtalen.

Søndag 16. september kl. 11.00 preker professor Moxnes på vår Mangfoldgudstjeneste. Han forretter også nattverd. Metodistkirkens nattverdbord er åpent for alle, uansett hvem/hva du er og hvor du befinner deg på «tros-skalaen». Om du har tonnevis med tro, eller 0,1 gram, er du velkommen!

– Kristen tro må skape engasjement. Den må vise seg i våre liv, understreket pastor Lars-Erik Nordby i sin preken på gudstjenesten 9. september hvor han tok for seg Jakobs-brevets ransakende spørsmål: Finnes det en tro uten gjerninger?

Prekenteksten hentet Nordby fra Jakob 2:1-10, 14-17 (les gjerne den!)

Pastoren vår viste til at Jakobs brev først ble anerkjent som en del av Det nye testamentet og inkludert i den såkalte nytestamentlige «kanon» på slutten av 300-tallet. Kanskje skjedde det fordi man da hadde begynt å føle behov for å balansere enkelte ytterliggående tolkninger av Paulus som skrev at vi er frelst av nåde, uten gjerninger, sa Nordby: – også den gang hadde man lett for å glemme at dette ikke var alt Paulus skrev om den saken, påpekte han.

Pauli ord betyr:   Paulus’ ord, strenge, oppriktige ord, brukes i uttrykkene «si en et Pauli ord», «tale Pauli ord til en», altså å gi en rene ord for pengene, si sin mening uten omsvøp når man vil kritisere noe. (Store norske leksikon)

Legfolket var som vanlig aktive i gudstjenesten. Bjørg leste tekstene, Ernestina og Amelia sang lovsang, Sylvi hadde «kofferten» med barna, Ernestina ledsaget ved nattverdutdelingen, Takako spilte orgel og Trygve styrtet teknikken.

Jacob versus Paulus?

NB: «spolier alert»! Hjemmesiden røper pastor Nordbys konklusjon allerede her: Vi står overfor to komplementære sannheter, én fra Jakob og én fra Paulus. Sannheter som utfyller hverandre, mente Nordby og forklarte det slik:

Til alle engstelige sjeler som måtte tvile på sin sjels frelse sier Paulus: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave».

Til alle oss som er ferd med å ta nåden for gitt, og stole på egen kraft og styrke, sier Jakob: Slik er det også med troen i seg selv, uten gjerninger, er den død! Begge deler er sant. Det gjelde bare at hver enkelt hører det som er ordet rettet til meg/deg!, sa Nordby. Utgangspunktet, troen, er ren nåde og gratis. Men, tro skal skape engasjement.

Nordby tok først for seg prekentekstens formaning om hvordan vi skal oppføre oss i Guds menighet; at alle mennesker skal behandles med samme respekt og verdighet. Den fornemme rikmannen/kvinnen har ingen fortrinn framfor en fattig stakker, ja kanskje til og med en flyktning som oppsøker kirken/menigheten. (Jakob 2:1-20)

Jakob er ikke nådig mot favorisering av sosial status. Slik skal det ikke være i Guds menighet! «Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det rike som han har lovet dem som elsket ham?», siterte Nordby fra Jakobs brev og viste til sprengkraften slike bibelord hadde i Latin-Amerika på 1960-tallet etter Det andre Vatikankonsil. Basismenigheter med fattige mennesker begynte å lesebibelen med nye øyne. Plutselig fant de bibelord, rettet til dem; ord som ga dem nytt mot og enn ny verdighet. De oppdaget at i  Guds rike hadde også deres liv betydning.Mange prester ble inspirert av denne folkelige bibellesningen som spredde om seg i land som Argentina og Brasil, og dette ga grunnlaget for det som ble kalt frigjøringsteologi.  I dag kan vi se hvordan til og den argentinske paven, Frans føler seg forpliktet på denne strømningen, sa Nordby.

 

La ordet ta bolig og bli virksomt

Nordbys prekenen hadde tittelen «Elsk din neste, du kristensjel», og pastoren  viste til Bjørnstjerne Bjørnsons våkne øye for urettferdighet utenfor eget lands grenser. Med dette diktet….:

 

Elsk din næste, du kristen-sjæl,

træd ham ikke med jernsko-hæl,

ligger han end i støvet.

Alt, som lever, er underlagt

kærlighedens genskabermagt,

bliver den bare prøvet!

 

… gikk Nordby over til Jakob-tekstens del to (Jakob 2: 14-.17):  hva hjelper det om vi har tro, men mangler gjerningene?

Han viste til et intervju med teologen  og Paulusforskeren John Barclay i Vårt Land for få dager siden. Paulus ikke må forsås dithen at nåden er gratis, det vil si uten forventning fra giveren. Når Gud gir oss sin nåde så er det med en forventning om at det skal gjøre noe med oss. Når vi får en gave så skaper det en relasjon, ett forhold til giveren, til Gud og dette forholdet til Gud fører til at vi blir mer lik Kristus. På samme måte er det med troens gave, troen på Jesus. Den gir oss del i kjærlighetens gjenskapermakt!, siterte Nordby fra intervjuet med Barclay.

Da forstår vi også noe mer av Jakobs krasse ord, mente pastor Nordby: «Hva hjelper det, søsken, om noen sier han ha tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?»

– Troen må skape et engasjement. Den må vise seg i vårt liv. Dette var selvsagt ord som vår kirkefar John Wesley trykket til sitt bryst. Men samtidig står vi her overfor to komplementære sannheter fra Jakob og Paulus. Sannheter som utfyller hverandre, sa Nordby.

Vi kunne kanskje si det slik: Til alle engstelige sjeler som måtte tvile på sin sjels frelse sier Paulus: For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Til alle oss som er ferd med å ta nåden for gitt og stole på egen kraft og styrke, sier Jakob: Slik er det også med troen i seg selv, uten gjerninger, er den død! Begge deler er sant. Det gjelde bare at vi hører det som er ordet til meg!

– La Ordet ta bolig og bli virksomt i våre liv; for vår egen og vår nestes skyld, sa pastor Lars-Erik Nordby som samtidig understreket at til nattverden senere i gudstjenesten var alle invitert til å få del i ordet om kjærlighetens gjenskapermakt.

Og som vanlig rundet vu av med kirkebakkekaffe og livlig prat bak i kirken.

NB: Neste anledning til å møte og høre pastor Lars-Erik Nordby blir på menighetsturen til Søvassli. Bli med!

 

Variasjonen var vesentlig større i både kjønn og alder enn den opprinnelige disippelflokken, men vi var i alle fall 11 i tallet + to hunder som gikk metodist-menighets-søndagsturen til St. Olavs-spranget i Bymarka søndag 2. september. 

Velsignet ble vi også, på mange vis. Turen gikk gjennom fascinerende, kupert terreng i denne delen av det fredede Bymarka naturreservat med mye mosegrodd gammelskog og trolske falne trær og stubber. Noen av grantrærne langs stien er over 200 år gamle.

Perfekt turvær på den første septrembersøndagen, god stemning, og strålende utsikt utover Trondheimsfjorden når vi nådde målet, det dramatiske St. Olavsspranget. I følge sagnet skal helgenkongen Olav hoppet over det stupbratte juvet; vi nøyde oss med utsikten.

Det diakonale aspektet ved turen ble ivaretatt av Anne Jorunn. Midt i en travel arbeidssøndag og bakeøkt for studentmenigheten, åpnet hun huset og serverte kaffe til metodist-disippelflokken på vei hjem. Og uten at det overrasker kjentfolk; når Anne Jorunn serverte såkalt «mislykka bakst» og «avskjær», var det for alle oss andre snakk om himmelske makroner, kaker og smaker fra øverste hylle.

NB: Neste søndag har vi gudstjeneste i kirken, med pastor Lars-Erik Nordby.

 

 

 

Troen må alltid leve i nåtiden. Det er troen på at Jesus fortsatt «skjer» i vår verden, som gjør kristen tro relevant i dagens samfunn, sier teologiprofessor (emeritus) Halvor Moxnes. Søndag 16. september både preker og forretter han nattverd på «Mangfold-gudstjeneste» i Trondheim Metodistkirke.

– Jeg tror det er Gud som har skapt mangfoldet i verden, og at det er en styrke at verden består av folk som er forskjellige når det gjelder rase, kjønn, språk, alder, seksuell orientering og andre ting. Det som binder oss sammen i kirken er troen på Guds kjærlighet uavhengig av forskjeller, sier Moxnes til hjemmesiden vår.

– Kristen tro er tro på Jesus, og min tro har sitt viktigste feste i ham. Jesu måte å møte mennesker på, og gi mennesker verdi, er en utfordring vi må ta videre, sier han og «avslører» at salmen «Med Jesus vil eg fara», er hans favoritt i salmeboken.

Halvor Moxnes (73 år) har gjennom flere tiår markert seg som en av landets ledende teologer. Han tok teologisk embetseksamen ved Universitet i Oslo 1971. I 30 år (1984-2014) var han professor i teologi med særlig vekt på Det nye testamente ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo. Han har også fått stor internasjonal anerkjennelse for sin forskning og forfatterskap- Moxnes har også skrevet flere populærvitenskapelige bøker som har fått meget god mottakelse. Det gjelder ikke minst «Hva er kristendom» (2013),  «Historien om Det nye testamentet»(2015) og «Historien om Jesus»som ble utgitt i 2017 – (alle er bøker som anbefales på det sterkeste, red.anm) Moxnes forsker særlig på Det nye testamente, familie, seksualitet og kjønnsroller, kulturell kontekst for bibelfortolkning, den historiske Jesus og sosialantropologi og bibeltolkning.

Moxnes har også i en årrekke markert seg som en sterk talsperson for homofiles stilling og plass i Den norske kirke.

Tro, håp, kjærlighet og liv

– Det er skrevet hyllekilometer med teologisk litteratur. Hvorfor er fortsatt teologisk forskning/arbeid viktig?

– Fordi troen alltid må leve i nåtiden. Hva det betyr å tro på Gud, må alltid prøves ut i den verden vi lever i, og møte mennesker med de utfordringene vi har.

– Hva er kirkens rolle og oppgave i vår verden?

– Jeg synes en av takkebønnene etter nattverden i den lutherske kirken uttrykker det. Der takker vi for at midt i tvil og fortvilelse gir Gud løfte om tro og håp; i en verden av hat og død gir Gud løfte om kjærlighet og liv. Å forkynne dette er kirkens viktigste oppgave – og så kommer alle andre oppgaver med å støtte alle livskrefter i verden.

– Jeg er veldig glad for invitasjonen til å komme til Trondheim Metodistkirke og delta i deres «Mangfold-gudstjeneste» i Pride-helgen. Jeg er også glad for at metodister i Trondheim viser at dere tar et ansvar for å arbeide med forholdet til homofile og lesbiske kirkemedlemmer, sier Moxnes.

Vi for vår del vil oppfordre «alle», metodister og andre, til å komme på «Mangfold-gudstjenesten» og høre Halvor Moxnes preke og gjerne delta i nattverden. Metodistkirkens nattverdbord er i alle fall åpent for alle!

– Hvilken kjennskap og kontakt har du hatt med metodistkirken?

– Jeg har jo hatt studiekamerater og venner fra metodistkirken, men ikke mye direkte kontakt med kirken. Men under studietiden i USA på 1970-tallet ble jeg klar over hvor mange fra de ulike metodistkirkene som deltok i borgerrettighetsbevegelsen og støttet Martin Luther King.

– Hva er din «troshistorie»?

– Jeg ble avgjørende preget av ungdomstiden på Hamar da Kristian Schjelderup var biskop. Biografien som ble skrevet om ham het «Mannen som ville åpne kirken», og det var Schjelderup som ordinerte den første kvinnelige (lutherske, red anm…) presten i Norge. I det kristelige Studenterforbundet møtte jeg frigjøringsteologien og overbevisningen om at kristen tro måtte føre til rettferdighet og kamp mot undertrykkelse. Og i Åpen Kirkegruppe for homofile og lesbiske, lærte jeg hvor avgjørende det er at vi kan tro at vi alle er skapt i Guds bilde.

Sammen med Jesus

– Har du en favoritt-salme, og hvorfor den?

– På folkeskolen på Vestlandet sang vi ofte Elias Blix’ salme «Med Jesus vil eg fara på livsens ferd ilag», og siden min tro har sitt viktigste feste i Jesus, er jeg fortsatt veldig glad i den. (red.anm: derfor gjengir vi den salmen på slutten av dette intervjuet. Vi vil også synge den på Mangfoldgudstjenesten)

– Hva med en favoritt-bibelfortelling og hvorfor?

– Jeg tror det må være fortellingen om Emmaus-vandrerne i Lukasevangeliet ( 24: 13-35) og hvordan de ble ledet til å kjenne Jesus igjen. Han hadde en lang samtale med dem, men det var først da «han brøt brødet,» at de kjente ham. Det er en eksempelfortelling om nattverden, om hvordan det er en konkret handling som skaper tro.

Sjokkopplevelse

– Uten å bli altfor se-og-hør’sk, kan du si noe om når du ble bevisst din homofili, og evt. hvorfor du har valgt å leve i «sølibat»?

– Det var ved slutten av studietiden, gjennom en helt uventet forelskelse, at jeg ble klar over at jeg var homofil. Det var personlig en sjokk-opplevelse, men heldigvis ikke et religiøst problem. Den teologiske utdannelsen jeg fikk på Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo, hadde lært meg det som det tok lang tid for den lutherske kirken å skjønne; at Bibelen ikke snakker om kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn. At jeg ikke er gift eller har en partner skyldes derfor ikke et valg av sølibat, men at jeg – som mange andre – ikke har truffet noen som ble en partner. Men som mange andre har også jeg levet et godt liv med mange venner, forteller Halvor Moxnes.

–

Litt mer om Moxnes

Halvor Moxnes ble født i Sokke i 1944 og tok artium ved Hamar Katedralskole. Han er cand.theol. fra Universitet i Oslo (1971). Han ble dr.theol. i 1978, etter studier i USA og England, på avhandlingen «Theology in Conflict. Studies in Paul’s Understanding of God in Romans»)og professor ved Teologisk Fakultet i 1984.

I tillegg til professoratet i Oslo, har Moxnes hatt flere lengre studieopphold ved universiteter i USA, Canada og Storbritannia, og deltar fortsatt i flere internasjonale bibelfaglige organisasjoner.

Hans faglige interesser har i mange år vært knyttet til å utforske Det nye testamente og urkristendommen ved hjelp av samfunnsfaglige perspektiv; de siste årene tematisk knyttet særlig til studiet av den historiske Jesus, seksualitet og kjønn, spesielt maskulinitet. Et annet tyngdepunkt er de kulturelle forutsetninger som ligger under våre tolkninger, studert på fremstillinger av den historiske Jesus i lys av utviklingen av nasjonalismen i Europa i 19.århundre. Begge disse temaområdene reiser spørsmålet om hermeneutikk og bruken av bibeltekster i en fler-kulturell og -religiøs sammenheng.

Og her er, som lovet, hans favorittsalme,

«MED JESUS VIL EG FARA»

skrevet av Elias Blix i 1875:

Med Jesus vil eg fara
på livsens ferd ilag.
Gud, lat den samferd vara
alt til min døyand dag!
Det er mi høgste æra.
Det er mi største ros.
Hans fylgjesvein å vera,
og vandra i hans ljos.

Min Jesus, sannings stjerna.
Lys opp min mørke veg!
Mitt hjarta vil så gjerna 
få flygja etter deg.
Du lyser enn i verdi
som før frå Betlehem.
Ver du mitt ljos på ferdi
til heim med deg eg kjem.

Min Jesus, gjævast givnad,
min eignalut og skatt!
I all min sorg og livnad
meg støtt for auga statt!
Som vesle blomen trugen
ser opp mot sol og dag,
til deg så vender hugen
til deg kvart andedrag.

Min Jesus, Sarons lilja,
bløm fagert opp i meg!
Lat ingen ting meg skilja
og riva bort frå deg!
Du vintre i Guds hage,
min kjære Herre Krist,
unn også meg den lage
å veksa som din kvist!

Du til di grein meg sette
alt i min fyrste vår.
Med livsens dogg meg vætte
gav sol og signa år.
Du vil og vokster gjeva
alt til min siste slutt:
Lat meg i deg få leva,
i deg få anda ut.

---

Velkommen til Trondheim Metodistkirke, Halvor Moxnes!