28 metodister trosset jevnt regn og fikk en flott tur rundt Theisendammen, søndag 6. mai.  Søndagstur funket nok en gang godt som alternativ gudstjeneste for kropp og sjel. Turen ble avsluttet med kaffe, kaker, fortsatt fellesskap, og gode samtaler hjemme hos familien Strømme (Sylvi, Arvid, Henriette og Balder).

Det er noe med været og Trondheimsmetodistenes søndagsturer. Med få unntak er vi blitt vant til  å vandre i «nådens regn» for å si det slik; om ikke annet så er det bilde på god metodistisk teologi! Denne regngrå søndagen 6. mai, var liksom klemt mellom to foregående dager med fint vårvær, og en uke hvor det virkelig har slått til med knallsol og sommertemperaturer.  Men trivelig’ var det, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Nå begynner alternativene å bli klare når det gjelder United Methodist Church’s vei videre med tanke på homofilispørsmålet. Biskopsrådet vedtok fredag (4.mai)  å gå inn for modellen som kalles «the One Church Plan». I følge den, skal de omstridte formuleringene om homofili i kirkeordningen strykes. Sentralkonferanser, årskonferanser, lokale menigheter og pastorer stilles deretter i stor grad fritt i forhold til hvilket syn og praksis de vil følge.

Samtidig som et flertall i Biskopsrådet går inn for sentrumsløsningen «One Church«, vil Biskopsrådet også at de to andre modellene som kommisjonen Way Forward har overlevert, skal legges fram for den ekstraordinære Generalkonferansen I St. Louis 23.-26. februar 2019.  Det er modellene som kalles «The Traditionalist Plan» og «the Connectional Conference Plan«. Begge disse har støttespillere innen Biskopsrådet og kirken. The Traditionalist Plan vil beholde og og tildels skjerpe dagens kirkeordning som sier at homofil praksis er i strid med kristen lære, mens the «Connectional Conference Plan» vil innebære at UMC i praksis deles i tre fløyer/kirker etter teologiske skillelinjer og/eller synet på homofili, under en felles overbygning. I følge denne modellen må kirkens årskonferanser velge hvilken av de tre fløyene/kirkene de vil tilhøre.

Bølgene går allerede høyt på sosiale medier etter Biskopsrådets møte som ble holdt i Chicago denne uken, og avsluttet torsdag 4. mai.  Hjemmesiden kommer tilbake med mer informasjon etterhvert, men nå gjelder det for alle bevisste metodister å henge med i svingene og følge med på diskusjonen/debatten og avklaringene som må skje innen kirken – til syvende og sist også i vår lokale menighet.

Inntil videre anbefaler vi alle å lese redegjørelsen fra Biskopsrådet som vår biskop Christian Alsted har lagt ut på Facebook: ( og et par andre linker som dere finner linker til på slutten av denne saken)

 Biskop Christian Alsted formidlet denne pressemeldingen meldingen sent fredag kveld (4. mai) , rett etter at Biskopsrådets møte i Chicago var avsluttet:

Hjemmesiden anbefaler også følgende:

En video hvor Biskopsrådets leder, biskop Bruce Ough forklarer rådets anbefaling av «One Church Plan»: Biskop Ough (video)

Nyhetssak:  Nyhetssak fra UMC News

For å demonstrere noe av spenningen/motsetningene viser vi også til et par umiddelbare kommentarer fra to helt ulike fløyer.

Jan Lawrence som er Executive Director i Reconciling Ministeries Network ( «liberal»): Reconciling Ministries Network

John Lomperis på  Institute on Religion&Democracy’s blog Juicy Ecumenism (konservativ): IRD

Å ta imot en ubetinget kjærlighetserklæring kan ta pusten fra noen og enhver, sa pastor Kjell Werner Rødder i sin preken søndag 29. april. Gudstjenesten hadde temaet «Grenseløs kjærlighet» og  understreket det faktum at vi av Gud er elsket hinsides all rimelighet, utover all forstand.

Gudstjenesten samlet over 30, og pastoren var assistert av en av årets konfirmanter, Aleksander. Stephanie og Hannah hadde søndagsskole, og Takako Ueno var organist.

Tekstgrunnlaget for prekenen var apostelen Filips møte med den etiopiske hoffmannen, slik det fortelles i Apostlenes gjerninger (8: 26-40), men startet med en pusteøvelse. – Sitter du godt?, spurte pastoren og fortsatte:pust dypt inn…  og pust langsomt ut! Og en gang til: Pust dypt inn… hold pusten litt nå… pust langsomt ut.

Pust og tilbedelse

– Vi tar pusten vår for noe selvsagt og gitt, noe vi ikke engang tenker over at vi gjør, sa pastor Kjell Werner. Han beskrev hva som skjer når vi puster; vi  trekker frisk luft ned i lungene og der tilføres blodet vårt surstoff som vi trenger for å leve. På utpust kvitter vi oss med et avfallsprodukt, karbondioksid. Så enkelt og livsviktig.

– Vi tenker bare ikke over det til daglig. Men om du har vært nær ved å drukne noen gang, slik jeg har, om du har hatt panikkangst, presset kroppen din til det ytterste eller blitt overmannet av sterke  følelser, da vet du at pusten din påvirkes og du glemmer ikke den opplevelsen så lett, sa Rødder.

– Som det er med pusten vår, slik tror jeg også det er med vår tilbedelse, sa han. Det finnes bønne- og meditasjonsteknikker som nettopp tar  utgangspunkt i pusterytmen.  Vi bærer på en lengsel etter det som fjerner det som forgifter oss og gir oss pustebesvær. Vi lengter etter Han som gir oss pust og liv, håp og kjærlighet.

 Hvor er Gud å finne?

Prekenteksten forteller om en mann som reiste den lange veien fra Etiopia helt til Jerusalem for å tilbe. Han bar altså på en lengsel.  Det var viktig for ham å oppsøke  Salomos tempel. Han tjenestegjorde ved dronningens hoff og vi forstår av teksten at han også var  en lesekyndig mann. Siden han hadde tatt den lange reisen opp til Jerusalem må vi kunne anta at han tilhørte det sterkt jødiske miljøet i Etiopia. Han eide også en privat kopi av de jødiske skriftene. Så han var ingen hvem som helst.

– Leser vi teksten oppmerksomt blir vi var en tidløs spenning, påpekte pastor Rødder. Hvor er det rette stedet for tilbedelse? Hvor er Gud å finne? Hvor kan vi puste fritt, finne fred og glede?

Helt siden Kong Salomo hadde tilbedelsen funnet sted i Tempelet. Da kong David  bygde sitt overdådige palass for seg og sine, innså han at også Gud trengte en ny bolig. Det gamle tabernakelteltet holdt ikke mål lenger. Så han ga oppdraget til sin sønn Salomo. Bare det beste er godt nok for Gud Herren.

Det er slik vi tenker også i dag. Det  er reist så utrolig mange og vakre katedraler og kirker til Guds ære. Og om vi ikke drar opp til Jerusalem så går vi  til kirken for å tilbe, vi går til Guds hus for å samles, for å synge, for å høre Ordet og altså for å tilbe Gud. Vår kirkefar John Wesley var også oppdratt i en slik fromhetstradisjon. For ham var det helt utenkelig at tilbedelsen enn si forkynnelsen  kunne skje utenfor kirkens fire vegger. Men han ble overtalt til å tale i friluft. Det var der Wesley møtte massene, og det forandret kirken totalt. John Wesley tok kirken ut på markene, ved kullgruvene, på gatehjørnene  overalt der folk var å finne. Budskapet om Guds kjærlighet kunne ikke begrenses.

– Vi finner noe av det samme spenningsforholdet i teksten, sa pastor Rødder. For når hoffmannen er på vei hjem fra Templet i Jerusalem, etablerer Gud et møtested på en øde ørkenstrekning nær Gasa.

Filip dukker opp,  stiger opp i vognen, starter åndelig veiledning, forkynte Jesus for hoffmannen, og døpte ham. Pastor Rødder viste til at den nye norske bibeloversettelsen har utelatt informasjonen om at hoffmannen var evnukk. Han var kastrert, og dermed ingen trussel mot regenten all den tid han ikke ville være i stand til å bygge opp noen maktbase gjennom egne barn/familie. Men dette betød også at han i følge jødisk lov var rituelt uren. Tenk på hva det må ha betydd for ham å dra den lange veien opp til Jerusalem, sa Rødder.

Åndelig feltsykehus

– Spørsmålet til oss er hvordan vi  kan se for oss kirken og menigheten i en postmoderne tid,  sa pastor Rødder. Han lånte karakteristikken «åndelig feltsykehus» fra pastor Erik Andreassen i Misjonskirken som i et innlegg i Vårt Land oppfordret til selvransakelse blant norske menighetsledere. Andreassen stilte flere spørsmål ved jaget etter kirkevekst som har vært en trend i mange år, og ved megakirker med sterke ledere.

– Som troens folk skal vi først og fremst være Ordets og bønnens tjenere og ikke  religiøse entreprenører, selv om det også trengs, sa pastor Rødder.

–Vi skal drive åndelig veiledning og skape steder hvor Guds kjærlighet blir synlig. Det gjelder å gå opp i vognen, slik Filip gjorde. Oppsøke mennesker og gjøre oss tilgjengelige for våre dagers  marginaliserte, sa Rødder og minnet om visjonene Trondheim Menighet har satt for framtiden:

«Vi ser en Kristusengasjert menighet i vekst som har rom for alle og preget av størst mulig mangfold»

«Vi ser en utadrettet menighet som viser radikal gjestfrihet og nestekjærlighet og som betyr en forskjell for grupper og enkeltpersoner i Trondheim»

—

( Prekenreferatet er basert på pastor Rødders manuskript )

– Hver gang Jesu navn blir brukt for å skille mennesker, hver gang det brukes slik at det genererer hat og ikke kjærlighet – da misbrukes Jesu navn. Det verdsliggjøres og mister sin kraft, sa pastor Kjell Werner Rødder i sin preken 22. mars.

– Kanskje hører og merker vi evangeliets stemme og frigjørende kraft sterkest fra mennesker som vitner om Jesus Kristus fra en avmektig og marginalisert posisjon, sa Rødder i sin utfordrende og sterkt Jesus-sentrerte preken med teamet «Frimodig tro». Den var en oppfølging av forrige søndags forkynnelse med temaet «Troens vågemot».

– Vår tid trenger ”Han som alle tiders floker løse kan».  Vi trenger freden, den som overgår alt vi  forstår og fatter. Vi trenger det nå mer enn noensinne. Vi trenger håpet om bedre tider. Som hans disipler trenger vi å koble oss på oppstandelseskraften for å komme videre med vårt oppdrag: Å gjøre verden mer hel, fremme forsoning og gjøre menneskenes bolig til et bedre sted å leve for alle, sa pastor Rødder.

 – Det kristne budskapet er et budskap som burde ropes utover hustakene: «Gud elsker oss alle ubetinget, aksepterer oss alle uten reservasjoner og arbeider for å forvandle oss totalt». Beklageligvis har dette maksimalt inkluderende budskapet i praksis blitt forvandlet/gjort til noe strengt eksklusivt og ekskluderende, sa pastor Kjell Werner Rødder.

Søndagens gudstjeneste samlet 45 personer, og flere av menighetens legfolk deltok. Et høydepunkt var da pastor Rødder kunne døpe en av årets konfirmanter, Kwabena A. Gyimah. En flott handling og et sterkt vitnesbyrd fra en av våre fine ungdommer. Organist Takako Ueno understøttet dagens tema og «oppsummerte» gudstjenesten med å spille Bachs vakre orgelkoral «Jesus, bleibet meine Freude» som potsludium.

Frimodig tro

Bakgrunnen for de to siste søndagenes prekener er Apostelgjerningens fortelling om Peters og Johannes’ helbredelse av den lamme tiggeren i Fagerporten. (Ap.gj. 3: 1-19 ) og de religiøse myndighetenes reaksjoner på det. I sin  prekenen 22. april fokuserte pastor Kjell Werner Rødder på tre utsagn i teksten.

«Med hvilken kraft og i hvilket navn har dere gjort dette?»

– For de som sitter med makten er det naturlig å spørre slik. Maktmennesker er alltid opptatt av myndighet og gjennomføringskraft. Når troens folk og kirkens ledere i dag for eksempel snakker om oljeleting i nordområdene eller innvandringspolitikk, vekker det fort debatt og kritiske spørsmål. Etikken kommer som oftest etter politikken, sa pastor Rødder.

Helbredelsen av den lamme mannen i Fagerporten ble for mye for makthaverne. Det var Sahedrin, Rådet som hadde stor myndighet i Israel, som stilte spørsmålet til Peter og Johannes. Svaret kom umiddelbart og med stor frimodighet : «Det er ved navnet til Jesus Kristus, nasareeren, han som dere korsfestet, men som Gud reiste opp fra de døde.»

– Navn er viktig. Det kan være stor makt i navn, sa Rødder. Navn kan løfte fram viktige personer eller saker, mens navnløse forblir usynlige, anonyme og værende i historiens skygger. Hvor mange av oss har ikke pugget konge rekkene vel vitende om at det egentlig var de navnløse sliterne, bønder, soldater og leilendinger som brakte historien videre, sa Rødder.

Også i Bibelen forblir mange navnløse, for eksempel kvinner som bare gjøres kjent for oss, ikke med eget navn, men med navnet til far eller ektefellen. Kvinnen ved Jakobs brønn, hun som førte en så viktig samtale med Jesus, ble heller ikke navngitt. Og han hadde ikke mye status den lamme tiggeren som Peter helbreder. Han forblir navnløs, mens landemerket ”Fagerporten” der han satt i årtier og tigget, på en måte blir hans identitetsmerke.

– Alt dette skjer i dag også. De mektige og innflytelsesrike gir navn til bygninger, gater, plasser og broer. ”Trump- Tower”, er bare et eksempel av utallige, sa Rødder som også nevnte  ”Tordenskioldparken” og ”Olav Trygvasonsgate” som er par lokale eksempler.

– Men da skal vi kanskje holde fram og minne hverandre om at å gi navn til de undertrykte, de sørgende, til ofre for urettferdighet er en måte å ta tilbake deres verdighet på. Ved å gi dem navn, gir vi dem identitet og plass i både samtid og historie, understreket Rødder.

«Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.»

Dere anklager oss for å ha gjort noe godt for en syk mann. Er det også galt?, spurte Peter. Men vit at vi har handlet i Jesu navn, sa han til Rådet.

– Vi liker godt, ja noen vil si at de elsker å synge sangene om Jesus. Det er noe ved navnet hans. Og ja, vår tid trenger Jesus;  trenger å høre og merke mer av kraften fra hans oppstandelse. Vår tid trenger ”Han som alle tiders floker løse kan». pastor Rødder.

– En måte å forstå oppdraget vårt på er den hebraiske forståelsen av «shalom».Dette begrepet klinger med i det greske ordet for frelse, og betyr noe i retning av ”helhet” eller ”fellesskap”. Det er nettopp dette Jesus forkynte. Han talte om og levde ut et guddommelig nærvær der det som var brutt i stykker kunne leges, og en istykkerslått verden igjen kunne bli hel, understreket pastor Rødder. Da blir det rett og slett tragisk at slik kirken, i alle fall i perioder, har gitt det å bli frelst nesten motsatt betydning. I stedet for å forene mennesker, har frelsen skilt individer fra hverandre, sa han.

– Den gode nyheten er at kraften i Jesu oppstandelse har tatt bolig i oss ved den Ånd han lovte til alle som tror. Derfor proklamere vi med frimodighet at hans kjærlighet er for alle og at frelsen gjelder både den enkelte, og hele skaperverket. Og frelsen kommer i Jesu navn, vår herre og Gud.

Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» 

(Prekenreferat v/ Ole-Einar Andersen)

I dag er en stor dag for omkring 13 millioner mennesker over hele verden som kaller seg «united» metodister.  23. april 1968, for akkurat 50 år siden i dag, ble nemlig The United Methodist Church offisielt stiftet gjennom en sammenslåing av Methodist Church og Evangelical Brethren Church. Flagg fra 53 ulike nasjoner, blant dem det norske, vitnet om etableringen av en global kirke.

Den store, konstituerende Generalkonferansen ble holdt i Dallas, Texas, og samlet 1300 delegater og over 10000 gjester. Methodist Church var med sine 10,3 millioner medlemmer «storebror» i sammenslåingen, mens EBC hadde ca 750 000 medlemmer. Den nye kirken, the United Methodist Church, var fra første dag en av verdens største protestantiske kirkesamfunn.

Metodistkirken er selvfølgelig mye eldre enn kirken som ble etablert i 1968.

The Methodist Episcopal Church (MEC) ble grunnlagt i USA i 1784. Det var via denne kirken metodismen kom til Norge på slutten av 1840-tallet og den første menigheten (Sarpsborg) ble dannet i 1854.  Metodistmenigheten i Trondheim ble grunnlagt i 1881. Metodistkirken i Norge tilhørte Methodist Episcopal Church fram til 1939. Da ble EMC gjenforent med to tidligere utbryterkirker (the Methodist Protestant Church og the Methodist Episcopal Church, South ). De tre kirkene dannet the Methodist Church, som i 1968 altså slo seg sammen med Evangelical United Brethren Church og ble til dagens the United Methodist Church.

50-årsjubileet feieres hele 2018, men vil mange steder særlig markeres på kirkens «Heritage Sunday» 20. mai. (1. pinsedag).

Strid om homofili

I jubileumsåret er det ingen hemmelighet at United Methodist Church er preget av meget sterke indre spenninger og strid, konkretisert i spørsmålet om menneskelig seksualitet – eller homofili for å si det mer direkte.

Bak den meget alvorlige situasjonen ligger ulik bibelforståelse, og betydelige kulturelle og samfunnsmessige forskjeller innenfor den verdensvide UMC. Spørsmålet er uansett så betent at det er fare stor for at det kan splitte kirken.

Striden står om en paragraf i Kirkeordningen (Book of Dicipline), som etter et benkeforslag i 1972 slår fast at homofil praksis er strid med kristen lære. I alle år senere har dette standpunktet ridd kirken som en mare, men er blitt opprettholdt med varierende flertall på hver Generalkonferanse siden.

Generalkonferansen i Portland i 2016 var nær fullstendig havari før man i tolvte time fikk nedsatt kommisjonen «The Way Forward». Den skal på oppdrag fra Biskopsrådet prøve å finne en vei ut av uføret. Kommisjonen skal levere sin sluttrapport med anbefalinger  til Biskoprådet i løpet av sommeren. Biskopene vil så fremme konkrete forslag som skal behandles på ekstraordinær Generalkonferanse i St. Louis, Missouri, neste år (2019). Utfallet av den konferansen vil trolig avgjøre om/hvordan vi fortsatt skal ha en United Methodist Church.

Spennende historie

Det sprenger hjemmesidens rammer å gjengi the United Methodist Church’s 50-årige historie. Vi må bare henvise til at det finnes en rekke artikler lett tilgjengelig på internett, og oppfordrer alle interesserte og bevisste metodister til å gjøre det! Som en start kan vi anbefale disse linkene:

1968 – sosial kontekst. Denne artikkelen skisserer noe av det samfunnsmessige/sosiale bakteppet for etableringen av UMC: http://www.umc.org/news-and-media/amid-tumult-of-1968-a-church-came-together

 50 års tidslinje. Her finner du viktige hendelser innen UMC siden etableringen i 1968: http://www.umc.org/who-we-are/timeline-of-the-united-methodist-church

Rasismens skygger. Methodist Church hadde ikke bare en stolt fortid og historie med seg inn i sammenslåingen. Ikke minst gjaldt det forholdet mellom den hvite og den afroamerikanske delen av kirken. http://www.umc.org/news-and-media/50-years-on-central-jurisdictions-shadow-looms

50 grunner til å feire. Denne artikkelen framhever 50 gode grunner til å markere 50-årsjubileet: http://www.umc.org/who-we-are/50-reasons-to-celebrate-the-united-methodist-church

—

«Det er viktig for meg å ha et «jeg – du»- forhold til Jesus og et helhetssyn på livet i troen på Gud som skaper.» Han som sier det, er Lars-Erik Nordby (65) som fra 1. august blir Trondheim menighets nye pastor – i 30% stilling. Teologisk plasserer han seg «sentrum-venstre», og mener kirkens største utfordring i dagens Norge er å være relevant og våge å ta ansvar.

– United Methodist Church er en internasjonal kirke med erfaringer som både minoritets- og majoritetskirke. Vi er vant til å ta ansvar for samfunnet. Vi har en teologi med vekt på nåden, både som gave og kraft i hverdagen. Vi har med oss en forpliktelse til å bygge broer mellom kirkene, sier Nordby til hjemmesiden vår.

(mellomtittel) Inkluderende kirke

–  Kirken vår, (UMC) er inne i en alvorlig krisetid, med store indre spenninger knyttet til homofilispørsmålet. Hva er ditt syn på den saken/problemet og tror du vi fortsatt vil ha en UMC etter den ekstraordinære generalkonferansen i 2019?

– Jeg var delegat på Generalforsamlingen i 2004. Der stemte jeg, som den første fra Norge, for at kirken skal ha et inkluderende syn i denne saken, forteller Lasse. Samtidig er det ikke min legning å stå på barrikadene, fortsetter han.

– Jeg er opptatt av at våre fellesskap skal være inkluderende, og at vi må kunne leve med ulike syn. Mitt mangeårige vennskap, også  med konservative kristne, har lært meg å respektere deres alvorlige overbevisning. Samtidig må vi alle huske på at menigheten ikke er et vennesamfunn, men en familie; vi er søsken i troen. Venner velger man, familien må vi leve med om vi er aldri så uenige, understreker Lasse som tror og håper at kirken består etter 2019 dersom sentrumskreftene tar ansvar. – Men det kan nok bli avskallinger på begge sider, tror han.

(mellomtittel) Fullstendig overrasket

Lars-Erik, eller «Lasse» blant venner og dermed for Trondheim Menighet, avslutter til sommeren sin 20 års tjeneste som forstander ved Betanien i Oslo for å bli afp-pensjonist. Men han er fortsatt innstilt på å gjøre en jobb i og for kirken.

– Da tilsynspresten ringte, tenkte jeg at hun kanskje hadde noen småoppdrag rundt i Østfold til meg. Da hun lanserte Trondheim, ble jeg fullstendig overrasket, og syntes det hørtes umiddelbart veldig spennende ut. Etterpå har jeg nok også tenkt «hva er det jeg gir meg ut på nå»?, medgir Lasse.

Han har ingen direkte programerklæring for jobben i Trondheim, men ønsker først å sette seg ned med menighetsrådet og i fellesskap finne ut hva han og menighet kan gjøre sammen. – Dette må jo være en overgangsstilling hvor vi utforsker mulighetene for at menigheten kan få en egen bofast prest igjen, mener Lasse.

I studietiden på kirkens teologiske seminar i Bergen, bodde han et år hos Erna og Einar Anker Nilsen og hørte mye om deres tid i Trondheim.  – Senere har jeg også hatt gleden av å lese boken om menighetens spennende historie. I tillegg har jeg i tiden jeg var styreleder og senere konsulent i Norges Kristne Råd hatt kontakt med det økumeniske livet i Trondheim.

For et par år siden var jeg foredragsholder på et seminar om dåpen i Pilegrimsgården, og pilegrimsprest Einar Vegge tok oss med på en spennende byvandring som også gjorde inntrykk, forteller Lasse som også har «lest seg opp» via menighetens hjemmeside.

(mellomtittel) Teologi i stedet for realfag

Og da er det høy tid med en «selvangivelse»:  Lars-Erik Nordby ble født i Moss i 1953, og er gift med Toril.  De bor i Moss, i Torils barndomshjem. Parets eneste barn, datteren Kristine, er frilans skuespiller i Bergen og hun har gitt Lasse og Toril tre barnebarn.

– Kan du gi oss hovedlinjene i din livs- og troshistorie?

– Jeg vokste opp i en metodistfamilie som på den ene siden var vel forankret i den østfoldske legmannstradisjonen, og på den andre siden hadde røtter blant «frie venner» og indremisjon i Råde.  Jeg tror at det  i familien var mer gjevt å være lokalpredikant enn prest, ler Lasse.

17 år gammel ble han lokalpredikant og trodde han skulle studere realfag.  Men interessen for teologi ble vakt, og Peder Borgen og Einar Anker Nilsen lokket ham til seminaret i Bergen.

– I Bergen tok jeg kristendomskunnskap, sosiologi og livssynskunnskap. Etter hvert vokste prestekallet fram, og jeg har gjort tjeneste som prest på Mysen, sykehusprest ved Betanien i Bergen, prest i Fredrikstad, arbeidet i Norges Kristne Råd og de 20 siste årene har jeg vært forstander ved Betanien i Oslo. En periode hadde jeg også ansvaret for Metodistkirkens Seminar som samarbeider med Menighetsfakultet. Gjennom livet har jeg vært mye engasjert i økumenisk arbeid, blant annet i utformingen av avtalen med Den norske kirke, Nådens Fellesskap, forteller han.

– Min kone Toril spiller piano, de siste tjue årene mye firehendig sammen med kantoren i Hvaler, Ken Phillips. Det har gjort at jeg, som egentlig er ganske umusikalsk, også har fått innblikk i den mer musikalske delen av livet, sier Lasse.

(mellomtittel) Religionsdialog viktig

– Hva har dine mange år som  forstander ved Betanien i Oslo gitt deg?

– Tiden i Betanien, både i Bergen og Oslo, har videreutviklet mitt syn på at kirken har en oppgave og tjeneste midt i verden. Vi er en del av samfunnet og må ta samfunnsansvar. De siste årene har jeg vært engasjert i etableringen av et prosjekt med 35 boliger på Furuset i samarbeid med Husbanken og FutureBuilt. FutureBuilt har som mål å bygge med vekt på klima og miljø, forteller Lasse.

– Hvorfor gir det mening for deg å ha et kristent livssyn?

– Troen gir meg en trygg forankring i livet. Det er viktig for meg å ha et «jeg-du»- forhold til Jesus og å ha et helhetssyn på livet i troen på Gud som skaper. Så får jeg håpe at Ånden også kan arbeide gjennom meg i sitt virke i kirken og verden.

– Du har engasjert deg i religionsdialog. Hvor viktig er livssyns- og religionsdialog i dagens norske samfunn?

– Helt essensielt. Vi må alle bidra til å gjøre Norge til et godt og trygt sted å leve i fremtiden på tvers av religions- og livssynsgrenser. Her er dialogen og det praktiske livet sammen med våre nye naboer viktige redskaper. En periode var jeg med i samtalegruppen mellom Islamsk råd og Mellomkirkelig råd som representant for Norges kristne råd, og det ga meg mye, understreker Lasse.

–  Hva er kirkens største utfordring i møte med dagens samfunn/mennesker (primært i Norge)?

– Å være relevant og våge å ta ansvar.

–  Hvordan vil du plassere deg selv teologisk i dag på den tabloide skalaen konservativ – liberal?

– I dagens språkbruk kan vi vel si at jeg er «sentrum-venstre» som så mange av generasjonen som vokste opp etter 1968. I gamle dager ville man kanskje kalt meg fredsliberal. (Med strek under «freds»! , presiserer Lasse – og den har han fått!)

–  Hvis du ikke var metodist, hvilket kirkesamfunn ville du da valgt?

– Antagelig vil jeg vært med i Den norske kirke. Der er det jo også rom for de fleste!

(mellomtittel) Økumenikk og kirkehistorie

– Har du noen personlige interesser og hobbyer?

– For meg har det vært nært knyttet til mitt kirkelige engasjement. Jeg er spesielt interessert i økumenikk og kirkehistorie. Det er nok også årsak til at tilsynsprestens spørsmål om jeg ville gjøre tjeneste i Trondheim vakt en slik umiddelbar gjenklang hos meg. Trondheim er jo byen hvor dette står sentralt.

– Når ser vi deg første gang i Trondheim?

– Jeg har siste styremøte i Betanien 7. juni. Etter det er jeg klar til å møte menighetsrådet i Trondheim, men formelt starter jo ansettelsen som alltid i Metodistkirken, 1. august.  Det er klart at 30 prosent ansettelse og bosted i Moss, byr på utfordringer, muligheter og rom for alle. Jeg kommer jo ikke til å være i Trondheim hele tiden. Slik vi metodister tenker kirke og menighetsarbeid, må vi dra lasset sammen; pastor, eventuelt andre ansatte –  og legfolk , understreker Lars-Erik «Lasse» Nordby som med stor spenning og forventing ser fram til møtet med Trondheim menighet.

Og hjemmesiden understreker: 30% stilling, men 110% velkommen skal han være!

Trondheim menighet er ikke stor, men det vi måtte mangle i kvantitet tar vi igjen på kvalitet, engasjement, innsatsvilje og godt fellesskap på tvers av alle generasjoner! Søndag 8. april ble det bevist igjen, da student Sunniva Elise Lystrup hadde ansvaret for en tankevekkende og utfordrende gudstjeneste.

Med spørsmålet «Hva betyr Jesu liv, død og oppstandelse for oss – i dag?» som tema, fikk 34 frammøtte oppleve en meget gjennomtenkt, gjennomarbeidet og flott gjennomført gudstjeneste. Ekte, personlig og troverdig!

En firedelt preken ga liv og variasjon til gudstjenesten. Prekenen inneholdt både Sunnivas egne tanker og refleksjoner (blant annet «Jesu liv er det mest innflytelsesrike som er levd» ), et klipp fra filmen «The Passion of Christ», duet/fellessang av Hans Inge Fagerviks «Thomas’ sang» ( gjengitt i sin helhet på slutten av denne artikkelen) og innlegg fra fire av menighetens medlemmer. Det var pensjonistene Asbjørn Stjern og Sissel Johansen, og ungdommene Erik André Reime og Ellisiv Sivertsen som svarte på spørsmål fra Sunniva om hva Jesu oppstandelse betyr for dem i deres liv.

Per Anders Mortensen spilte flygel og hadde med seg et par strålende «band-medlemmer» på bassgitar og trommer. Flott innsats av lovsangsgruppa også!

THOMAS’ SANG

Vi satt for stengte dører, Elleve menn i lag

men vi følte oss så immari aleina.

Jesus han var død nå, gav seg uten slag

ingen sa ett ord, vi satt der som forsteina.

Men da hørtes raske fottrinn og banking på vårres dør

Og Maria Magdalena storma inn og ropte «Hør»!

 

Han leve, han leve, han leve.

Jesus er stått opp igjen!

Han e ikkje lenger i grava

no har æ møtt frelseren!

Han leve og æ skal få lov til å gå med beskjed

om at Jesus han lever fremdeles i dag,

det e ikkje tvil om det!

 

At grava den va tom, ja, det va greit nok det

men oppstått, nei det virka førr utrulig.

Æ ville gjerne tru det, men syns æ måtte se

det hele verka nesten så umulig.

Men da sto han midt i blant oss

og sa «Thomas, det e mæ,

kom kjenn på såran mine,

hvis det kan hjelpe dæ».

 

Han leve, han leve, han leve.

Jesus er stått opp igjen!

Han e ikkje lenger i grava

no har æ møtt frelseren!

Han leve og æ skal få lov til å gå med beskjed

om at Jesus han lever fremdeles i dag,

det e ikkje tvil om det!

 

(Hans Inge Fagervik 1982)

– Tenk på alle Jesus delte måltid med, mennesker som var utstøtt av en eller annen grunn. Måltidet blir en bekreftelse på at de er tatt inn i varmen hos Jesus , et tegn på vennskap og fellesskap. Ikke bare nattverden, men også kirkekaffen, handler derfor om vårt forhold til Gud, sa pastor Hilde Marie Øgreid Movafagh på gudstjenesten i Trondheim Metodistkirke søndag 18. mars.

Vi var godt over 50 tilstede på gudstjenesten som også var årets «våroffer-gudstjeneste». Ingerid Marie L. Hoggen ledet, og Takako Ueno var organist.

– Brød i en eller annen form er grunnleggende mat i alle kulturer, og spiller ikke minst en viktig rolle i jødisk og kristen tradisjon, sa pastor Hilde Marie i prekenen som hadde temaet «Brød i bibelen – brød i verden».

Et av «brødundrene» Jesus gjorde, var omtalt i en av søndagens tekster: Flere tusen mennesker var samlet for å høre Jesus tale. De hadde ikke mat. En gutt kom med 5 brød og 2 fisk og lurte på om kanskje det kan være til hjelp.

– En tolkning av den historien er at når først delingen begynte, var det flere som delte seg i mellom. Da ble det nok til alle og vel så det, sa Hilde Marie. – Jeg vet ikke, men enten underet var at når vi deler så blir det faktisk mer, eller at når vi deler blir det nok, så handler det om Guds omsorg, men også om vår omsorg for hverandre, understreket hun.

Nåde og kjærlighet

I andre bibelfortellinger er Jesus selv brød, «livets brød». Når noen jøder i Johannes 6:35 trekker fram mannahistorien fra 2. Mosebok og lurer på hav Jesus har å by på i forhold til Moses, påpekte Jesus at det ikke var Moses som ga folket manna, men Gud, og sa videre: «Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Når folket ber om å få dette brødet svarer Jesus : «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.»

– Manna eller brød handler da plutselig ikke bare om mat, men at det vi trenger gis oss fra Gud, og at vi trenger Jesus, sa Hilde Marie. ­– Vi trenger en gudsrelasjon. Vi trenger å være elsket og tatt vare på. Vi trenger å høre til. Vi renger nåde og kjærlighet.

– Brødet får symbolisere dette, sa hun og her kommer inn i  bildet – hvor vi helt konkret tar imot Guds nåde. Vi tar imot brød og vin, som tegn på at vi tar imot Jesu kropp og blod . Vi tar imot Jesus når vi feirer nattverd.

– Det kommer ikke bare til uttrykk i nattverden, men på kirkekaffen også. Tenk på alle Jesus delte måltid med, mennesker som var utstøtt av en eller annen grunn – måltidet blir en bekreftelse på at de er tatt inn i varmen hos Jesus – måltid blir et tegn på vennskap og fellesskap, understreket Hilde Marie. Brød er brød, men også mer enn det. Brødet, og måltidsfellesskapet er et symbol på alt det vi tar imot fra Gud, sa hun.

Guds omsorg

I prekenen viste  Hilde Marie til en rekke eksempler på brødets betydning i kristen og jødisk tradisjon.

Som da israelsfolket måtte forlate Egypt så raskt at de måtte bake usyret brød, ugten gjær, fordi de ikke hadde tid til å la brødet heve. Og bestemmelsene om skuebrødet, det hellige brødet som lå framme på tempelalteret hele uken. Og om det første brødet i hver brødbakst som skulle gis som offergave; det vil si mat til de som jobbet i tempelet og kanskje gitt videre til fattige og sultne.

Hun minnet oss også om noen av brødhistoriene i Bibelen, som handler om at Gud har omsorg for det vi trenger. Som da israelsfolket i ørkenen klaget og ønsket seg tilbake til kjøttygrytene i Egypt, og Gud lot det «regne brød  (manna) ned fra himmelen» . Men folket fikk streng beskjed om bare å sanke én dagsrasjon omgangen. De skulle ikke hamstre og være grådige.

Sammer tanke finner vi midt i «Fader Vår»; en bønn om «vårt daglige brød». Mat for dagen, ikke resten av uka eller måneden, sa Hilde Marie og stilte et selvransakende spørsmålstegn ved eget kjøleskap og fryser som til stadighet bugner av mat….

Og da han ble fristet til å gjøres steiner om til brød, svarte Jesus (Matteus 4:4) at  «mennesket lever ikke av brød alene».

– Brød/mat er viktig, men gudsrelasjonen, det å leve i Guds omsorg er viktigere, sa Hilde Marie.

Brød skal deles

Enken i Sarepta (1.Kong 17) brukte melrester og en oljeskvett til å bake et siste brød til seg selv og sin sønn. Men på oppfordring/utfordring fra profeten Elija, gir hun det istedet til ham. Et tillitsfullt vågestykke, men etter det manglet hun aldri mat. Krukken ble aldri tom. En sterk historie om som handler om å dele, selv om man har lite, sa Hilde Marie.

Hun viste også til en merkelig lov, blant mange andre merkelige lover, i 3. Mosebok 19.9-10 hvor det står: «Når dere høster inn korn i landet, skal du ikke skjære kornet helt ut til åkerkanten, og de aksene som ligger igjen når du har høstet, skal du ikke sanke sammen. På vinmarken skal du ikke sanke de druene som blir igjen, eller plukke dem som er falt ned. Du skal la dem være igjen til de fattige og innflytterne. Jeg er Herren deres Gud.»

Slik skulle bonden, som hadde mye, sørge for at også de som ikke hadde noe, fikk. Fattige kunne høste kornet ytterst langs åkerkanten, og samle korn og vindruer som var falt/mistet på bakken. Samme tanke ligger bak definisjonen på «den rette faste» i  Jesaja 58:6:  «Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne.»

Utfordrende og ransakende – også i fastetiden 2018 som vi fortsatt er inne i – og for en menighet som kunne gå ned i Wesleysalen og sammen dele et bugnende kakebord etter lørdagens bakekurs…

Etter å ha bakt i fem (!) stive timer sammenhengende lørdag, kunne deltakerne i Trondheim Metodistkirkes kakebakekurs samle seg rundt felles (kake)bord og smake på herlighetene de hadde tryllet fram. Konklusjon: gled dere til (søn)dagens kirkekaffe, folkens, for da får dere både se og smake kursresultatet!

Lørdagens kakekurs (17.mars) med pastor og tv-kakekriger Hilde Marie Øgreid Movafagh som leder, ble særdeles vellykket. Både trivsels og kalorifaktoren var høy! «Interessant,  lærerikt, morsomt, sosialt, hyggelig, kult, flott lørdag», var bare noen av godordene vi rakk å registrere. Og  NB: søndag 18. mars preker kakekurslederen på våroffrer-gudstjenesten!

Allerede før siste kake var pyntet, kom det fra takknemlige deltakere ønske om flere slike kurs. I tillegg til å produsere en rekke flotte kaker, paier, makroner og donuts, fungerte kakebakekurset også godt sosialt. Det summet hyggelig rundt kjøkkenmaskiner , bakeboller og kakeformer fra første stund.

Kurset var fulltegnet. I alder spente de 16 deltakerne (+ et par «observatører») fra sju til over 70 år. Internasjonalt var det også; foruten norsk, var det deltakere med ghanesisk, italiensk, colombiansk/canadisk, japansk og finsk bakgrunn. At opptil flere var helt nye bekjentskaper i metodistisk sammenheng, var ekstra hyggelig!

Hilde Marie hadde forberedt en rekke spennende kakeoppskrifter som ble fordelt mellom deltakerne som var gruppert på to arbeidsbord. Der fikk alle én hovedoppgave/oppskrift. Underveis var det fritt fram å  søke råd hos  kursleder Hilde Marie, i tillegg til at alle hjalp hverandre ved behov. Alle fikk dessuten et lite hefte med alle oppskriftene slik at de hjemme kan prøve seg på flere av godsakene!

Mellom de to hovedarbeidsbordene sto et bord med ingrediensene som blant annet omfattet 130 egg, tre kilo meierismør, fire liter kremfløte, seks kilo sukker, 16 plater kokesjokolade, åtte kilo mel, fem pakker melis og diverse blomster og eksotiske frukter til pynt i tillegg til de mer kjente jordbær ( to kilo), bringebær (1,5 kilo), granatepler (6) og blåbær.

Skolekjøkkenet på KVT (Kristen Videregående skole Trøndelag ) fungerte godt som kurslokale, og vi takker hjertelig!

– Den gode bodskapen til oss er tydeleg: Lyset er kome til verda. Gud gjev oss nytt liv, sa domprost Ragnhild Jepsen i sin preken i Trondheim Metodistkirke søndag 11. mars. – Utfordringa til oss er: Tru på lyset! Elsk lyset! Gjer Kristus synleg mellom oss, oppfordret hun.

Jepsen satt i Mellomkirkelig Råd da samarbeidsavtalen mellom Den norske kirke og Metodistkirken, «Nådens fellesskap», ble undertegnet i 1997. Hun demonstrerte avtalens fortsatte gyldighet da hun fjerde søndag i fastetiden både prekte og forrettet nattverd i Metodistkirken.

Tru på lyset!

– Det er midt i fastetida, om tre veker frå i dag er det første påskedag. Og liksom dagane stadig vert lysare, har denne dagen eit lysare preg enn dei andre søndagane som leier fram til påske. ”Laetare” er det gamle namnet på dagen; ”Gled dykk med Jerusalem, og jubla over henne”, – slik vart gudstenestelyden helsa frå gammalt av, fortalte Jepsen.

– Og den gode bodskapen til oss er tydeleg: Lyset er kome til verda. Gud gjev oss nytt liv. Utfordringa til oss er: Tru på lyset! Elsk lyset! Gjer Kristus synleg mellom oss!», understreket hun i sin preken hvor tekstgrunnlaget var fortellingen om kopperslangen i 4. Mosebok 21:4-9, og Johannesevangeliet 3:14-21.

Jepsen forkynte et klart, «enkelt» og likefullt utfordrende budskap som berørte, engasjerte og nådde fram. Ja, det må være lov å si det slik, responsen peker i alle fall entydig på det, at det ble et «velsignet møte» mellom domprosten og trondheimsmetodistene.

Og da hun senere i gudstjenesten vakkert messet innstiftelsesordene (første gang de er sunget i Trondheim Metodistkirke?) for nattverden, var det som en manifestasjon av omkvedet på gudstjenestens avslutningssalme:

«För himmelens portar har öppnats

och ljuset från himmelen strålar hit ner.

I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler»

3:16 ingen isolert sannhet

– Å følgje Jesus inneber å stå saman med vår bror og syster som lid som følgje av ulukke, vondskap eller urett. Å vere med dei som har lagt ut på farefulle reiser for å finne redning. Vi skal ikkje forbanne dei som vil oss vondt. Vi skal ikkje forbanne det som er vondt. Men vi skal møte det med det lyset som vil godt, sa domprosten på sin praktfulle hallingdals-dialekt.

Jepsen minnet om at evangelieteksten , inkludert «den lille bibel», Johannes 3:16, står i en sammenheng. Det er en del av Jesu svar på spørsmålene Nikodemus kom til ham med om natten. Jesus hadde sagt at han måtte bli født på nytt, og Nikodemus syntes det var vanskelig å se for seg hvordan det skulle skje.

– Ein del av svaret har gått inn i vår tru og tradisjon som «Den vesle bibel», det heilt sentrale i vår kristentru. Om vi ikkje hugsar så mange bibelord, så hugsar vi i alle fall det: For så elska Gud verda at han gav Son sin, den einborne, så kvar den som trur på han, ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv. Korset – trua – livet. Tre sentrale delar av vår kristentru, sa Jepsen.

– Når vi har lært «Den vesle bibel,  kan vi kanskje få forståinga av at den kan isolerastsom ei sanning som ikkje treng noko anna kontekst eller forståingsramme. Så er det då også dei som vil kritisere at det eine bibelverset har fått ein slik sentral posisjon. Dei vil seie at det er ein tekst som like mykje har forsvara å forkynne fortaping og evig pine, heller enn livet vi skal få leve i lyset med Kristus. Men Den vesle bibel, som del av det større svaret Jesus gjev Nikodemus, viser oss den store samanhengen, understreket Jepsen:

– Den som har forfatta denne teksten har verkeleg hatt som mål å vise oss den store forteljinga vi er sett inn i, både Nikodemus og alle vi andre som les og trur.

Difor taler Jesus om Moses og Israelsfolket i øydemarka, ein heilt sentral del av jødane si historie, og historie som Nikodemus og dei andre skriftlærde hadde som den viktigaste referansen i både sitt kulturelle og religiøse liv, sa hun.

– Men også vi som ikkje deler den same referansen kjenner aktualiteten i Jesu svar – her og no, fortsatte hun: «Den som følgjer sanninga, kjem til lyset, så det skal bli klårt at gjerningane hans er gjorde i Gud.»

Kjærlighetshistorie

Jepsen så historien om kopperslangen som «ei fortetting av heile Det gamle testamentets forteljingar om tilhøvet mellom Gud og menneske: Gud elskar sitt folk. Gud gjev eit løfte til dei, og folket gjev løfter til Gud. Så bryt folket løftene sine, og Gud sender straff.

Slik går det ei tid, før folket igjen vender seg til Gud og straffa blir stansa. Det er som ei lang kjærleikshistorie. Men det seier seg sjølv at slik kan det ikkje halde fram. Korkje for Gud eller menneske. I forteljinga om slangane kjem løysinga i at Moses av Gud får i oppgåve å lage ein slange av kopar, ei slags erstatning for dei giftige slangane som vil død og ulukke. Slangen blir halde opp framfor dei som ei redning. Og den som ser på den, skal leve. Enda ein gong reddar Gud sitt folk.

Moses var på mange måtar ein politisk leiar – ein som skulle samle eit folk og leie dei mot eit mål. Og til sjuande og sist trudde nok det eigenrådige folket han skulle leie, på han. Dei stolte på at han ville hjelpe dei.

Jesus er ingen politikar, sjølv om orda hans ved mange høve kunne gå inn i historia som god retorikk. For eksempel dei orda som forfattaren har teke inn som Jesu svar til Nikodemus: Gud sende ikkje Son sin til verda for at han skulle dømma verda, men for at verda skulle bli frelst ved han.

Kvar er det vi kan løfte blikket vårt i denne tida? Jo, det er opp på korset. Opp på redningsmannen. Den som ser han, skal leve.

Slik blir det opna for oss å tru. – Å tru at når Jesus blir lyfta opp på korset, så er det for at vi skal få leve, så er det for at vi skal sleppe unna forbanningane, dei som vi har lagt på oss sjølve og kvarandre. Når vi ser opp på korset, på den sundrivne kroppen, blir vi frelst. Vi får ta imot det nye livet.

Det er ikkje den strålande koparslangen vi ser på korset. Vi ser den øydelagde kroppen som blir til liv og redning. Det er den som reddar oss frå våre forbanningar. Det er i det som er sundbrote og øydelagd at vi kjenner Kristus att mellom oss.  «Hald dykk nær til meg», seier Jesus, «så skal de få næring og krefter til oppgåva – lik mannaen Israelsfolket fekk frå himmelen.»

Mot, frihet, nåde, trygghet

– Det er alltid utfordrande å høyre at det er han som blir fornedra og døyr på korset, som er den som blir til liv for oss. At det er i dødens mørke verda igjen skal finne lyset. Og at det er i det som er forbanna, at velsigninga skal skje.

– Det levande brødet, den øydelagde kroppen  – det vi treng for å leve – vert ikkje gjeve som belønning for gode gjerningar eller eigne prestasjonar. Vi finn det enkelt og stille i Evangeliet om Jesus, slik Nikodemus fekk møte det i morgonlysninga saman med Meistaren. Nikodemus fekk eit svar av Jesus som nok gjorde at han måtte grunne enda meir på det han lurte på. Kvar skulle han leite etter svar?

– Kvar skal vi leite?, spurte Jepsen. – Det er i Ordet og i dei heilage gåvene; dåpen og nattverden vi må leite. For den som leitar, ho skal finne den krafta som gjev mot til å tru; fridom til å leve; nåde til å elske; trygghet til å døy.

– Lyset vi skal få ta i mot og tru på. Brødet vi har mellom hendene. Jesus som velsignar oss. Fellesskapet mellom oss. Det vi deler med vår neste; det er tilstrekkeleg, avsluttet domprost Ragnhild Jepsen sin preken.

Takako Ueno bidro til en god gudstjenesteopplevelse med sitt fine orgelspill. Gudstjenesten var planlagt og ble ledet av Ole-Einar Andersen.

( Vi takker også Ragnhild Jepsen for å stille sitt manuskript

til disposisjon for dette prekensammendraget )