Kjempeflott akedag på Byneset  i dag, søndag 4. mars. Nok en gang var familien Nørsetts idylliske småbruk på Spongdal rammen rundt en meget hyggelig menighetstur. Overskyet, noen få kuldegrader, vindstille (!!) og perfekte akeforhold ned lange jorder med myk pulversnø, ga 21 frammøtte noen strålende og aktive timer i frisk luft!

 

Straks etter hjemkomst ble hjemmesidens redaktør inspirert til følgende spontane gjendikting av den siste salmen i Salmenes bok (150). I alle (u)beskjedenhet nummerert som 151… :

SALME 151 En gledes- og takkesalme. Til strengespill. Av hjemmesideredaktøren etter årets flotte akedag på Byneset

1) Halleluja!

Lovsyng Gud i hans akebakker!

Lov ham under himmelens skyer

Lov ham med akedag og fellesskap

Lov ham sammen med venner fra Italia, Syria og Norge

2) Lov ham i herlige akeløyper

Lov ham i nyfallen snø og frisk snøprut

Lov ham med kjelke og akebrett

Lov ham med jestski, snøbrett og spark

Lov ham på hesteryggen

3) Lov ham i skjerf, luer og votter

Lov ham med ullongs og varme klær

Lov ham på saueskinn

Lov ham rundt grill og bål

4) Lov ham med pølser, sennep og ketsjup

Lov ham med italiensk polenta med kjøttsaus

Lov ham med syriske ostebrød

Lov ham med kaffe og te

Lov ham med kakao og varm solbærsaft

5) Lov ham til tonende gledeshyl

Lov ham med rungende latterbrøl

6) Alle livsglade metodister skal love Herren.

Halleluja!

 

Akedagen ble en skikkelig familie- og generasjonsdag. Ung (13 måneder) og litt eldre (71 år), og alle der i mellom, satte/hev seg fryktløs på akebrett og kjelker. De ivrigste føk gjentatte ganger drøyt 400 meter ned det lengste jordet. Bare jubelhyl var å høre. Særlig når småbrukets traktor påtok seg oppgaven som «akebakkeheis»  og fraktet alle opp de bratte bakkene!

 

Etter all aktiviteten var det samling rundt grillen på tunet. Saueskinn på benkene, og flott måltidsfellesskap i friluft.  Italiensk polenta med kjøttsaus og sopp, sørget sammen med syriske ostebrød for at det tradisjonelle grillpølsekonseptet fikk et internasjonalt  supplement.

 

Hva skal vi ellers si?  At vi må ha akedag i 2019 også. Og at vi gjerne kommer tilbake til Byneset! Takk til vertskapet og takk til alle som med sin deltakelse bidro til en skikkelig god dag!

– Vi må lære oss å tro uten å gjøre det så vanskelig. Kirken må bygge ned stengsler som hindrer mennesker i å komme, ikke gjøre dem høyere. Kirken må oppfattes som livsviktig og hverdagsnær, sier domprost i Nidarosdomen Ragnhild Jepsen. Søndag 11. mars preker hun på gudstjenesten i Trondheim Metodistkirke. Hun vil også forrette nattverd.

– Evangeliet om Jesus lar seg ikke hindre av religiøse og sosiale konvensjoner, men finner sine veier; uventet og kraftfullt på måter vi ikke alltid forstår. Slik må det være. Evangeliets frie løp er en nødvendighet, understreker Jepsen før sitt besøk i Metodistkirken.

Sterk identitet som «prest»

– Teologien er alltid radikal, fordi den handler om Gud som griper inn i verden og faktisk ønsker å ha noe med menneskene å gjøre. Evangeliene forteller også om radikale handlinger når Jesus bryter konvensjoner i både religiøse og sosiale sammenhenger. Dette er så sterkt i seg selv, at for meg er det ikke så utfordrende å forholde meg til det Bibelen forteller om jomfrufødsel og andre undere, svarer Jepsen på spørsmål om hvor hun befinner seg på en ”konservativ-liberal”-skala.

– Men jeg er glad for at Den norske kirke har åpnet kirkerommet for vigsel av likekjønnede, og at en fokuserer på dåpen som inngang til det kristne liv. Det sier meg også mye om menneskesyn, sier hun.

Ragnhild Jepsen har vært ansatt i Nidarosdomen helt siden 2003. Først som kapellan til 2006, og deretter som sokneprest inntil hun i 2011 ble domprost. Hun er også styremedlem i Olavsfestdagene, Nidarosdomens guttekor og i «Evangelical Lutheran Church og Jordan and The Holy Land».

Domprosten har en klar økumenisk holdning.  Hun satt også i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke da samarbeidsavtalen ”Nådens Fellesskap” med Metodistkirken ble undertegnet. Hun gleder seg til å besøke Trondheim Metodistkirke, og svarte umiddelbart ”ja” da hun ble spurt om å preke 11. mars.

–Jeg er glad i å være prest, forteller hun til hjemmesiden vår. Min identitet som prest er sterk. Det er i gudstjenesterommet, og i møte med mennesker jeg henter styrke og inspirasjon, sier hun.

Kirke og leikarring

– Kan du gi oss en kortversjon av din «livshistorie»?

– Jeg kommer fra Ål i Hallingdal. Der vokste jeg opp i en familie som var veldig engasjert i musikk- og kulturlivet i bygda. Min kristne bakgrunn er fra gudstjenester og annet som skjedde i kirka. Men jeg var også med i korps, dansa i leikarring og spilte fiolin og piano. Jeg fikk med meg at det var greit å være både i kirka og på kulturhuset. Det var ingen motsetninger og det var aldri snakk om at jeg måtte velge en av delene. Det er jeg glad for – og jeg tror det preger meg fremdeles, sier Jepsen.

– Jeg er gift med Einar som også er prest, og vi har vært i Trondheim i snart 15 år. Jeg er mor til Håkon og Ingjerd. De begynner å bli så store at de er i ferd med å flytte hjemmefra. Vi bor på Singsaker, og fra stuevinduet kan vi se både Nidarosdomen og Gamle Bybro. Jeg blir aldri lei av den utsikten, sier hun.

– Hvorfor valgte du å bli prest? Har du noen gang angret?

– Jeg ble prest fordi jeg opplevde å få et kall til det. Det var ikke noe dramatisk, bare en erkjennelse av at det er dette Gud vil bruke meg til  og slik jeg kan bruke evnene mine. Jeg studerte på Menighetsfakultetet. Den første prestestillingen min hadde jeg på Rena i Østerdalen. Der lærte jeg å bli glad i kirka som en viktig faktor i lokalsamfunnet, forteller Jepsen. Da bygdesamfunnet ble satt på prøve, både gjennom konkursen på Rena Kartong og ikke minst etter Åstaulykka, så vi hvor samlende kirka og det vi forvalter der, var, sier hun.

– Det er det samme med Nidarosdomen, bare at den er jo også en kirke for hele det norske folk, også for dem som hører til i andre kirkesamfunn eller til og med i andre religioner, sier Jepsen.

– Vi forvalter noe som er større enn det vi kan forklare. Det gjør meg ydmyk og stolt. Jeg er glad i å være prest. Jeg er glad i alle møter med mennesker som jobben medfører, jeg er glad i gudstjenesten og liturgien. Og jeg har aldri angret på at jeg valgte å bli prest, forsikrer hun. Fremdeles kan jeg synes at det stadig er nye ting jeg skal lære, og det er mye jeg står i som er krevende. Men det er vel også noe av det som gjør det meningsfullt.

– Hva er ditt forhold til Metodistkirken?

– I Hallingdal var det ingen metodistkirke eller metodister da jeg vokste opp – i alle fall ikke som jeg kjente til. Men da jeg kom til Oslo ble jeg snart aktiv i økumenisk arbeid, blant annet i organiseringen av en vandregudstjeneste mellom ulike kirkerom under Bønneuken for kristen enhet. Da var vi også i Centralkirken, og slik kom jeg først i kontakt med metodistkirken og dem som arbeidet der.

Etter hvert ble jeg valgt inn i sentralkomiteen for en europeisk kirkeorganisasjon som heter Konferansen av Europeiske Kirker (KEK). Her er alle de store kirkefamiliene representert, og jeg ble kjent med en flott britisk dame som het Rachel Stevens. Hun hadde vært misjonær for metodistkirken og gikk alltid med to armbåndsur så hun kunne følge med på tiden hos dem hun var blitt så glad i på misjonsmarken. Jeg var også med i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke da avtalen mellom Dnk og Metodistkirken, «Nådens Fellesskap», ble undertegnet.

Et liv i mørke, ikke i skam

– Hva er det viktigste budskapet i kristen tro?

– At vi kan få tro på Jesus Kristus som Guds sønn og vår frelser. Vi er ikke overlatt til oss selv. Vi har noe som binder oss sammen med Gud og gir tilgang til Gud.

– Og at vi har et hjem i Guds kirke på jorda. Det er fellesskapet mellom mennesker og mellom Gud og mennesker. Her forvaltes tradisjoner og lange linjer i menneskenes historie. Men her tolkes også evangeliet på nytt hver søndag. Det er på samme måte noe bestandig og fornyende i det. Vi er ulike, men det er noe som binder oss sammen trass i ulik arv og praksis.

– Og at Guds ånd virker i oss på måter vi ikke alltid kan forstå. Jeg tror at Gud virker i verden. Når folk spør etter Gudsnærvær, tror jeg ofte vi glemmer å se til menneskene. Vi har et ansvar for å fremme Guds vilje i verden, særlig når det gjelder å skape forsoning og fred mellom mennesker og mellom nasjoner.

– Hva er kirkens fremste oppgave og/eller utfordring i dagens samfunn?

– Jeg tror vi må øve oss enda mer i å være tydelig i å fortelle om det vi tror på, om hva som preger den kristne tro og lære. Rett og slett være frimodige i å fortelle om Jesus Kristus! Men vi må også lære oss å tro uten å gjøre det så vanskelig. Kirken må bygge ned stengsler som hindrer mennesker i å komme, ikke gjøre dem høyere.

– Har du et favorittbibelvers/fortelling – og hvorfor den?

– Jeg velger verset fra Johannesevangeliet, kapittel 4 – i fortellingen om Jesus og kvinnen ved Sykars brønn. Etter møtet med Jesus springer kvinnen inn i byen og roper: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort. Han skulle vel ikke være Jesus?» I lyset fra Evangeliet blir livet vårt avdekka. Det kaller til oppbrudd og erkjennelse. Men det er ikke et liv i mørke og skam. Snarere er det et liv i glede for alt det nye det bringer med. I lyset fra Jesus Kristus er det godt å leve.

– En favorittsalme, også?

– Jeg er veldig glad i salmer med norske folkemelodier. Min yndlingssalme er «Se solens skjønne lys og prakt». Det er fordi den har så løfterik tekst om håpet og den nye dagen som en gang skal komme. Vi har alltid brukt den salmen i min familie, kanskje særlig i gravferder for dem vi var glade i.

– Hobby/interesse utenfor kirken?

– Jeg er fremdeles veldig glad i musikk. Da jeg kom til Trondheim ble jeg ganske snart med i det koret som synger gregoriansk musikk, Schola Sanctae Sunnivae. Det gir enormt mye, både av fellesskap og vennskap, men også innsikten i tradisjonen og de lange linjene som musikken representerer i kirken og i den kristne tro. Og så er det veldig god avkobling å konsentrere seg om de lange buene og det å synge mange stemmer sammen, men samtidig få det til å høres som én stemme, sier domprost Ragnhild Jepsen.

(Ragnhild Jepsen intervjuet av Ole-Einar Andersen)

 

 

 

 

 

hAKEslipp, grønnsAKEr,  bløffmAKEr, cornflAKEs, mirAKElkur, halvnAKEn, isflAKEne, ransAKElse, mottAKElse, milkshAKE, oppskAKEt, tilbAKEblikk, uransAKElig, nyttårsrAKEtt. Er du fortsatt i tvil? Nei, selvfølgelig ikke. Det handler om å AKE! Slik lød oppfordringen i fjor – og vi gjentar den i år! Søndag 4. mars skal du bli med på menighetens AKEtur på Byneset!

Sjekk bare bilder fra fjorårets tur:

 

 AKETUR FOR ALLE – UANSETT ALDER

Akesøndagen hos familien Nørsett på det idylliske småbruket på Byneset (Spongdal) er blitt en flott tradisjon. Byneset Søndag 4. mars kl. 11.00 samles der nok en gang! Det er meldt godt vintervær (kle deg varmt…), og etter det siste snøfallet er det superfantafenomenalistiske, knallgode akeforhold! Alt ligger til rette for en flott søndag og metodistisk akefellesskap! Og innimellom akingen er det er mulig å varme seg innendørs på låven!

Jordene rundt småbruket en drøy mil utenfor byen, byr på akebakker av ulik lengde og bratthetsgrad. Og frykt ikke – det er traktortransport fra bunnen av bakken og opp igjen! Og vil du ikke ake, er det kjempetrivelig å bare slappe av på tunet, drikke kaffe, grille pølser og nyte utsikten over Galuosen og fjorden! Med andre ord er det en tur og et tilbud for alle! Ta med familie og venner (og litt grill/turmat) og kom!

SLIK FINNER DU VEIEN:

Kjør RINGVÅLVEIEN fra Heimdal sentrum (Fylkesvei 841). Ta til venstre ned NESTINGVEIEN – og til venstre igjen ved første kryss. Fortsett NESTINGVEIEN til du kommer fram!

Og noen bilder til fra i fjor, bare for å understreke:

Selv i OL-tider handler «tid» ikke bare om minutter og hundre/tusendels sekunder. Gudstjenesten 18. februar hadde «Tiden er nå» som tema og der ble vi sterkt minnet om at Guds tid og timing er annerledes enn vår. I forhold til Gud handler tid ikke om kvantitet og utstrekning , men kvalitet og innhold. Ikke «kronos», men «kairos».

En tikkende klokkelyd var en effektiv og tankevekkende lydkulisse under gudstjenesten, og et bilde av den astronomiske klokken i Praha var bakgrunn for alle salmer og bønner på power-pointen.

Pastor Kjell Werner Rødder tok utgangspunkt i at gjennom hele menneskets histroie, har forsøkt å holde rede på tiden og årstidene. Tiden er blitt målt ved hjelp av alt fra solur, vannur og mekaniske klokker, til dagens ekstremt nøyaktige atomur som har en feilmargin på ett sekund hvert 30 millioner år….

Han påpekte også det paradoksale i at selv om vi har uendelig flere tidsbesparende apparater, maskiner og dingser enn noen mennesker før i historien, så opplever vi tid som et knapphetsgode.

Valg og prioritering

–Ingen av oss kommer utenom tiden. Den styrer våre dager, våre valg og våre prioriteringer. Om tiden kommer eller går, er et filosofisk spørsmål. Men, det setter fokus på hvordan vi forholder oss til den – tiden, sa pastor Rødder i sin preken. Når tiden er så viktig i dagens samfunn, blir de valg og beslutninger vi gjør også viktige. Det handler om å fange øyeblikket, eller ”bruke den beleilige tid” som de gamle sa.

Grekerne i antikken hadde to ord for tid; «KRONOS» og «KAIROS». To helt forskjellige måter å forstå, forklare og oppleve «tid» på.  Kronos viser til målbar, kronologisk eller sekvensiell tid, mens kairos uttrykker en bestemt tidsperiode hvor noe spesielt skjer.

Som mennesker vil vi gjerne tvinge alt inn i «kronos-tid» – men Guds tid er «kairos».

Guds «timing» er annerledes enn vår.  Kairos kan ikke måles med en metronom eller atomklokkes nøyaktighet. Kairos sprenger et slikt tidsbegrep. Kairos måles i viktige øyeblikk. Eksistensielle, essensielle øyeblikk av ulik varighet – hvor det er øyeblikkets kvalitet og ikke kvantitet som teller.

Guds øyeblikk

 «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!»                     (Markus 1:14-15)

 

– Etter at døperen Johannes var blitt fengslet, kom Jesus til Galilea. Han begynte å forkynne Guds evangelium med disse ordene; «Tiden er inne», sa pastor Rødder og gjentok Jesu aller første proklamasjon i følge Markus.

– Nå er Guds Kairos, det gylne øyeblikket. Kjærligheten blir ikledt kjøtt og blod når han som ikke aktet det for et rov å være Gud lik, ga avkall på sine fordeler og ble som en av oss.

– Guds redningsaksjon er ved å fullføres. For de gode nyhetene, evangeliet, er dette at Gud elsker verden. Gode nyheter som omfatter alle; ikke bare de vellykkede, de som gjør karriere, de som lever et A-4 liv. Det innbefatter alle – også deg og meg, understreket pastor Rødder.

– Jesus kom, vandret han omkring og gjorde vel. Slik vokste Gudsriket fram der han dro omkring i gater og smug, på arbeidsplasser og torg. De trengte seg inn på ham, nysgjerrige, provoserte, fortvilte og håpefulle. De oppsøkte ham når han søkte ensomheten og forstyrret ham nattestid. Kairos. Guds øyeblikk. Nå!

– Og slik er det vel; der kjærligheten får rom, skapes det nye muligheter og nye relasjoner. Også for oss vil jeg tro, sa pastor Kjell Werner Rødder.

Tiden går. Sekunder, minutter og timer blir til dager, uker og år.  Gud forunner oss øyeblikk av Kairos. Øyeblikk der Gudsriket kan vokse i oss og rundt oss. Ved å være. fullt og helt tilstede i eget liv, og møte mennesker og situasjoner med forventing og glede kan også vi være med å skape og formidle opplevelser av «kronos»-tid og hellige øyeblikk.

 

«I dag om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde.»                                              Hebr. 3.15

«Søk Herren mens han finnes, kall på ham den stund han er nær! »                                            Jes 55: 6

«Dette er dagen som herren har gjort! La oss juble og glede oss på den!»                            Salme 118;24

Ellisiv Sivertsen sto for gudstjenestens samtale med barna rundt «kofferten». Denne søndagen inneholdt den både skilpadde og harepus som eksempel på noen som beveger seg sakte og fort. Men vi trenger ikke kappløpe om Guds kjærlighet. Gud elsker oss alle uansett, understreket hun. Ernestina Osei hadde tekstlesningene. Og vi sier en ekstra takk til fiolinist Seiki Ueno som på minutters varsel, grunnet plutselig sykdomsforfall, steppet inn og akkompagnerte salmene på fiolin – og avsluttet gudstjenesten med et vidunderlig Bach-stykke som postludium! Kairos-øyeblikk – hele gudstjenesten!

 

 

 

 

 

Livs- og trosgleden fikk rimelig fritt spillerom på den fine karnevalsgudstjeenstjen søndag 11. februar. Mange kom utkledd, og alle gikk fra gudstjenesten i enda bedre humør enn da de kom! (Og det sier ikke lite… )

Synnøve Sivertsen hadde planlagt og ledet gudstjenesten som var preget av mye sang og glede. Temaet var MBUs motto «Med beina på jorda og hodet i himmelen». Sammen med pastor Kjell Werner Rødder delte Synnøve ut en (MBU)giraff til alle registrerte dåpsbarn mellom 0 og 15 år – og til alle andre barn som var i kirken.

 

 

 

Lørdag 17. mars arrangerer Trondheim Metodistkirke kakebakekurs. Kursleder er Hilde Marie Øgreid Movafagh, finalist i den tv-sendte «Kakekrigen» i fjor! Søndag 18. mars, holder samme Hilde Marie preken på våroffergudstjenesten vår, for hun er jo metodistprest. Og etter gudstjenesten ligger det an til tidenes kirkekaffe, med kaker fra kurset!

Kakebakekurset skjer omtrent på dagen et år etter at Hilde Marie tapte finalen i «Kakekrigen» med knappest mulig marg(ar)in. Nå tar bakeren, presten og teologen fri fra innspurten i skrivingen av sin doktorgrad for å lære oss å bake kaker!

Kurset arrangeres lørdag 17. mars kl. 13.00 til ca 17.00 (litt lengere dersom det fortsatt er kaker i ovnen…). Kurssted er skolekjøkkenet på Kristelig Videregående skole (KVT) på Tiller. Der blir det 2 stasjoner med åtte deltakere på hver – totalt altså 16 plasser.

Vi krever ingen deltakeravgift, men ingredienser og utstyr koster jo, så det blir anledning til å legge igjen, eller Vipse, noen kroner. Det kan fort bli kamp om de 16 plassene så sikre deg plass snarest! Påmelding må skje via mail til oleander@getmail.no

Akkurat hva kursdeltakerne får være med å bake, er ennå ikke klart. Makroner er imidlertid et sikkerstikk, de trenger bare ti minutter i ovnen. I tillegg mener en entusiastisk Hilde Marie at det bør være helt overkommelig å rekke to kaker til på  hver stasjon.  Mulighetene er mange. Det er mange gode moussekaker det går an å prøve med nøttebunn sjokolademousse/solbærmousse eller bringebærmousse/sitronmousse eller hva som helst annet egentlig. Da får vi jobbet med pynting også, sier Hilde Marie.

Et par paier bør det også være rom for, mener hun. – Lemon meringue er jo en klassiker. Den gjorde om til grapefruktpai på tv, og det er jo litt spennende. Det går også an å lage amerikanske donuts med masse spennende toppinger (da bruker vi samme topping som fyll til makronene). De er jo ikke avhengig av kapasitet i ovnen. Det går også an å lage en croquembouche (vannbakkelstårn) , da får vi også øvd på teknikk med å få tårnet til å stå, og ikke minst på dekor, sier Hilde Marie i dette intervjuet med hjemmesiden vår

– Hvorfor meldte du deg på til Kakekrigen?

– Det skjedde helt plutselig en dag jeg hadde en dårlig dag på jobben. Jeg fikk ikke til å skrive det jeg skulle, og kom liksom ikke videre. Plutselig dukket en invitasjon opp på Facebook der det sto: Er du flink til å bake? Har du sett på kakekrigen og tenkt at dette kan da du klare bedre? Hodet mitt sa «ja» til begge deler, og plutselig hadde jeg meldt meg på.

– Fikk du mange reaksjoner på at du var/prest?

– Man får alltid noen reaksjoner på det å være prest. Det ble stadig fleipet med under opptakene, mye mer enn det som kom fram i programmet når det var ferdig klippet. Men jeg la jo opp til det selv også da, med å lage kake til kirkekaffe i det første programmet, sier Hilde Marie.

Bakeinteressen fikk Hilde Marie tidlig. Hun har bakt siden hun var liten. Særlig stas var det å få mormor på besøk. Mormor okkuperte kjøkkenet, og ga seg ikke før fryseboksen protesterte smiler Hilde Marie. Før jul gikk det i kakemenn og pepperkaker sammen med pappa, men jeg fikk også lov til å bake helt alene ganske tidlig. Det tror jeg var viktig, jeg fikk prøve selv og oppleve at jeg fikk det til.

– Hva er ditt yndlingsbakverk?

– Ingenting kan slå mormors hjemmebakte lefser. Både lukt, smak og minner slår inn når jeg lager dem. Men bortsett fra det,  går det litt i perioder. Akkurat nå har jeg dilla på moussekaker i ymse varianter – med speilglasur på. Speilglasur er utrolig morsomt å holde på med.

Batman-kake neste!

– Hva er det vanskeligste bakeprosjektet ditt?

– Faktisk så er det sønnen min (Brage) som byr på de største utfordringene. Nå er det snart barnebursdag i huset, og den håpefulle har bestilt Batman-kake. Den skal ha godteri inni som skal renne ut når man skjærer i kaka, og en flyvende Batman i sjokolade som skal henge over kaka og kunne bevege seg, forteller Hilde Marie. (! Utropstegnet er redaktørens…)

– Tør folk å servere deg sitt eget hjembakst?

– Jeg har faktisk opplevd at noen blir litt stressa, men det er det jo virkelig ingen grunn til. Stort sett er alt som vanlig. Det er viktig, for det er jo slik vi får prøvd nye ting og utvekslet oppskrifter og ideer.

–  Kan du tenke deg å delta i flere tv-serier? I så fall hvilke(t)?

– Nå som jeg har vært på TV,  sitter jeg bare og venter på at «Skal vi danse» eller «Kjendisfarmen» eller noe slikt skal slå på tråden.., sier en spøkefull Hilde Marie. –Neida, neste gang jeg er på TV håper jeg det blir i et seriøst debatt-  eller aktualitetsprogram, forsikrer hun.

—

 

 

I dag, tirsdag 6. februar, er samens nasjonaldag. Metodistene i Trondheim sier et hjertelig «Lihku beivviin sámi álbmogii»  («gratulerer med dagen») til det samiske folk! Nasjonaldagen bygger på historiens første samiske landsmøte – som ble arrangert i Metodistkirken i Trondheim 6. februar 1917.

Siden fjorårets flotte offisielle markering av 100-årsjubileet for samemøtet, Tråante 2017, har Metodistkirken i Norge offisielt gått ut og støttet det samiske folkets fortsatte kamp for rettferdighet. Kirkens årskonferanse vedtok i juni 2017 en uttalelse hvor det blant annet heter:

«Metodistkirken i Norge, som del av The United Methodist Church, erklærer sin støtte til urfolk over hele verden i deres kamp for sosial rettferdighet og kampen for land-, vann og naturressurser, bevaring og utvikling av egen kultur, religiøse skikker og vern av hellige landområder/steder. For Metodistkirken i Norge, betyr det en særlig solidaritet med og støtte til det samiske folks kamp for tilsvarende rettigheter i Norge/Sápmi.»

«Metodistkirken i Norge støtter Sametingsrådets ønske om å få etablert en offentlig sannhets- og forsoningskommisjon etter internasjonal modell. Tiden er inne for en granskning av fornorskingsprosessen og dens konsekvenser for det samiske folk og deres kultur og levekår gjennom generasjoner – og helt fram til i dag.»

Vedtaket ble gjort i erkjennelse av at vi som kirke, heller ikke i Norge, være feststemt og uforpliktende for urfolk inntil de «står i veien» for storsamfunnet og konkurrerende næringsinteressers jakt på kortsiktig profitt.

Flagg, Bidos og Gahkko

I dag vaier selvfølgelig det samiske flagget på kirkeveggen vår. Trondheim Metodistkirke markerte også den samiske nasjonaldagen 2018 to dager på forhånd, på gudstjenesten 4. februar da Sylvi Larsen Strømme ved åpningen av gudstjenesten minnet om bakgrunnen for nasjonaldagen – det historisk viktige samemøtet i Trondheim Metodistkirke i 1917. Også myldremiddagen mandag 5. februar hadde et samisk preg. Med reinsdyrkjøtt fra Rørosvidda, hadde myldrekokk Edith (Nørsett) kokt en meget smakfull «Bidos» – kjøttsuppen som er den samiske nasjonalretten.  Og til suppen serverte hun «Gahkko», det samiske festbrødet. Desserten var multekrem. Litt av et mandagsmåltid! Og dermed har vi markert den samiske nasjonaldagen i kirken vår tre dager på rad!

Del av den samiske historien

Det norske storsamfunnet har ingen ærerik historie i forhold til landets samiske befolkning. En massiv og undertrykkende fornorskingsprosess tok fra midten av 1800-tallet sikte på å utslette samisk kultur og identitet. Samisk kultur og levemåte, ja samene selv ble ansett som mindreverdige. Både skole, kirke, forsvaret, næringsliv og andre samfunnsinstitusjoner ble brukt som fornorskningsredskaper. Denne prosessen ter uttrykk for holdninger og handlinger over for samene som vi som menighet, kirke og medmennesker dypt beklager og som vi selvfølgelig tar sterkt avstand fra.

Dagens metodister i Trondheim er både glade og stolte over at kirken vår i 1917 ville åpne sine dører for samene og historiens første samepolitiske møte som ble arrangert 6. -9. februar. Landsmøtet fant sted i den gamle Metodistkirken på Cicignonsplass. Den lille, hvite trekirken sto på samme sted som dagens kirke som ble bygget i 1927.

Trondheim Metodistkirke ser meget positivt på at Metodistkirken på den måten for alltid er skrevet inn i det samiske folks historie og dets kamp for rettferdighet. En samisk bibel har siden 1997 ligget på alteret i kirken.  Vi markerer alltid nasjonaldagen, også i år, med å flagge det samiske flagget på kirkeveggen, ved siden av minneplaketten om det historiske samemøtet. Denne plaketten er vakkert lyssatt, og den formelig svever på kirkeveggen i vintermørket.

Minnetavlen er laget av den samiske kunstneren Mathis Nango.  Den er støpt i bronse og formet som en trekant. Trekanten er i flere kulturer et kvinnelig symbol, men i denne sammenhengen tenkte Nango trekanten primært som et symbol som forener det religiøse og det samiske. Trekanten kan både være et symbol på den treenige Gud og på det flyttbare samiske teltet; lavvoen.

Midt i minneplaten ses tre samiske symboler, støpt som sirkler. Inne i sirklene er det farget glass i primærfargene. Den største sirkelen viser symbolet for solguden som også kan være symbol for Gud.  Den midterste symboliserer fargene i sameflagget. Den nederste sirkelen viser en detalj fra en vandrestav fra Luleå-Lappmark hvor den samiske lederen Elsa Laula Renberg ble født.

Inskripsjonen er både på samisk og norsk. Den norske teksten lyder:

» SAMEFOLKETS DAG  –  6- 9. februar 1917 ble det første landsmøte for samer holdt her. Initiativtaker til møtet var Elsa Laula Renberg. Daniel Mortensen ledet møtet. Møtet bidro til at samene i de ulike land organiserte seg, og møtet danner grunnlaget for feiringen av samefolkets dag 6. februar. Minneplaten er reist 6. februar 1997″.

Det samiske flagget

Det samiske flagget er felles for alle samer, uansett hvor de bor. Flagget har de samiske fargene rødt, grønt, gult og blått.; de samme fargene som brukes i samedrakten. Hver farge har sin egen symbolikk. I tillegg symboliserer de fire fargene også at samene lever i fire land; Norge, Sverige, Finland og Russland. Sirkelen er et sol- og månesymbol. Solringen er rød og måneringen blå.

Flagget skal være inspirert av den samiske «trolltrommen» runebommen, og diktet «Beaivvi bártnit» av sørsamen Anders Fjellner (1795–1876). I dette diktet framstiller Fjellner samene som solas sønner og døtre.

Flagget ble formgitt av den samiske kunstneren Astrid Båhl fra Skibotn i Troms og offisielt godkjent i 1986 på den 13. nordiske samekonferansen i Åre i Sverige.

Samenes nasjonalsang

Den samiske nasjonalsangen kan synges både til en tradisjonell joikemelodi fra Varanger i Øst-Finnmark, og til en melodi som Odd Sørli. Sangen ble vedtatt som samenes felles nasjonalsang på Samekonferansen i 1986.

«Sámi soga lávlla «eller «Samefolkets sang» som den heter på norsk, er skrevet av Isak Saba (1875-1921): Han var lærer og kirkesanger fra Nesseby.  Saba satt på Stortinget som første same fra 1906 til 1912.

Du kan høre den samiske nasjonalsangen her: https://www.youtube.com/watch?v=UTWUkip6Yok

Dette er teksten til «Samefolkets sang»:

Langt nord under Store Bjørnen

sakte stiger Samelandet:

Vidde seg bak vidde strekker,

sjø ved sjø hvor øyet rekker.

Lier, åser, snaue rabber

hever seg mot himmelbrynet.

Elver bruser, skoger suser,

stålgrå, steile fjell-nes skyter

mot det ville hav seg ut.

Vintertid med storm og kulde,

snøflokk uten mål og måte.

Sameslekten dog av hjertet

henger ved sitt hjem og yrke.

For en vandrer månen skinner,

nordlys flimrer, stjerner tindrer.

Reingrynt høres mellom krattet,

sus og brus fra sjø og slette,

pulkestøy langs vintervei.

Og når sommersolen gyller

fjell og skoger, hav og strende,

fiskere i gull-glans gynger,

gynger stilt på hav og innsjø.

Gyllent glinser svømmefugler

og som selv de store elver.

Staker glimter, årer glitrer,

folket under sang det farer

gjennom stiller, stryk og foss.

Samelandets ætt og stamme

utholdt har og tålt så mange

herjingstokter, bannskapshandler,

frekke, falske skattefuter.

Hill deg, seige samestamme!

Hill deg, fredens rot og flamme!

Aldri er der kamper kjempet,

aldri broder-blod har runnet

i den stille sameslekt.

Våre fedre før har seiret

over dem som urett øvet.

La oss også motstå, brødre,

dem som oss vil underkue!

Solens sønner seige avkom!

Aldri skal du overvinnes,

om det gylne språk du vokter,

husker dine fedres tale:

Sameland for samene!

—

 

 

– Som mennesker trenger vi hvile, uansett hva eller hvem vi tror på, sa Rune Bratseth i en samtalepreken i Metodistkirken søndag 28. januar. Derfor er hviledagen ­(søndag) så viktig å holde fast på.  Å helligholde hviledagen handler ikke om tvang. Det er ”hvilen” som er hellig, understreket han.

Bratseth hadde merket seg to hovedpunkter i Pave Frans’ julaftenpreken. Paven poengterte  nødvendigheten av stillhet og mindre tomt snakk. To meget verdifulle råd for mennesker i vår tid, ifølge Bratseth.

Vi var omkring 30 som var samlet til søndagens gudstjeneste. Kirkebandet spilte, lovsangsgruppa sang og det var nattverd forrettet av pastor Kjell Werner Rødder. Vårsemesterets hovedtema ”Tro – håp – kjærlighet” preget hele gudstjenesten.

Når Rune Bratseth søndag deltok i samtalepreken med vår menighetsrådgiver Jon Løvland, skyldes det en avtale de to gjorde etter et tilfeldig møte, først på flyet og  deretter på flytoget til Oslo for en del måneder siden.

Forsiktig med englevakt

I prekenen utvekslet de to blant annet hver sine dramatiske personlige opplevelser: Bratseth fortalte om et hjerneslag et par år tilbake, og Jon om sin utforkjøring og bilvelt. Det kunne fort medført død, men både Rune og Jon kom fra de respektive hendelsene uten mén. Englevakt, eller? Begge var enige om å være veldig forsiktig med å bruke det begrepet. Hvorfor skulle akkurat de reddes, og ikke alle de det ikke går så bra for? De takker for at de fortsatt lever, men bruker ikke hendelsene som tegn eller bevis for Guds inngripen.

– Jeg sier at jeg var heldig, sa Rune Bratseth, jeg kan ikke si det på annen måte.

Hvile gir balanse i livet

– Vi lever i en tid hvor vi må være online hele tiden. Gjennom tradisjonelle og sosiale media blir vi utsatt for en stadig strøm av inntrykk og informasjon. Innholdet kan ha veldig varierende verdi. Ikke bare kroppen blir sliten, men sjela og sinnet. Det må vi ta hensyn til. Hvile handler ikke om ikke å gjøre noe, men om å sørge for balanse i livet, sa Bratseth.

– Fysisk trening er nyttig og bra, men trening i seg selv bryter ned kroppen. Hvile og restitusjon er helt nødvendig for at treningen skal ha noen positiv effekt. Det er en lærdom vi kan overføre til andre sider av livet også. Hvile kan anbefales på det sterkeste, understreket Bratseth som fortalte at radioen(e) hans stort sett hele tiden er innstilt på ”Alltid klassisk”. Ikke fordi han er så veldig høykulturell, men for å gi ro til egne tanker og refleksjon.

Oppdaget i menighetscupfinale

Den som googler Rune Bratseth, vil fort se at ”kristen” fort opp på skjermen. Så har han da heller aldri lagt skjul på sin kristne tro. – Det har alltid vært viktig for meg å fortelle hva jeg bygger livet mitt på, sa han i samtalen med Jon Løvland. Og når han først fikk posisjonen som internasjonal fotballkjendis, var det helt naturlig å også bruke den som ”talerstol”.

– Men jeg presser ikke livssynet mitt på noen. Jeg, Rune, skal ikke omvende mange, men jeg stoler på Gud og stiller opp for ham. Jeg tror Vårherre bruker oss der og når anledningene dukker opp, sa Bratseth.

Veien til en karriere og tilværelse som profilert fotballspiller var for øvrig ingen selvfølge.

21 år gammel spilte han fortsatt fotball i lokal 4. divisjon i Trondheim for klubben Nidelv.  Bratseth selv hadde verken visjoner eller ambisjoner om å bli proffspiller. Tilfeldighetene (?) gjorde at han ble ”oppdaget” under finalen i en ”menighetsturnering” i Trondheim hvor et lag fra Indremisjonen (Salem) spilte mot pinsevennene (Betel). En kamp Salem for øvrig vant. RBK-spilleren Knut Thorbjørn Eggen så tilfeldigvis denne finalen. Han la merke til den elegante forsvarsspilleren og tipset RBK om at de burde innkalle ham klubbtrening for å se om det kunne være noe. Det endte med plass i Rosenborgs A-stall, og få sesonger senere var Bratseth proffspiller i Werder Bremen. Tilfeldig? – Jeg stresser ikke med den tanken. Det ble slik, sa Bratseth.

Del av noe stort

Personlige åndelige opplevelser stresser han heller ikke med, men én sterk opplevelse i voksen alder har betydd mye for ham. Under et besøk i London, en av hans favorittbyer, droppet han inn på en ”Evensong” i Westminster Abbey. – Det traff meg. Evensong er en tusenårig tradisjon, og gir virkelig en følelse av å være del av noe større. Jeg fikk i alle fall en veldig sterk opplevelse av det; en følelse av tilhørighet, ro og trygghet. Ja, en opplevelse av å være ”hjemme”, som har fulgt meg siden, fortalte Bratseth.

Denne opplevelsen hadde også mye å si for hans oppdagelse av hvilens betydning og velsignelse, og for forholdet til kirken.

– Nå gleder jeg meg til å gå i kirken. Nå diskuterer vi aldri lenger om vi skal gå i kirke på søndag. Det er det vi gjør. I kirken opplever jeg at jeg står i noe som er stort, mye større enn Byåsen menighet i Trondheim. Jeg er del av en verdensomspennende hendelse – vi feirer gudstjeneste sammen med folk rundt hele kloden vår. Den opplevelsen i seg selv kan noen ganger være oppbyggelse nok, som også sammenlignet kirka/menigheten med en bensinstasjon. Et sted vi er innom for å få påfyll.

Laget er viktigst

– Alle kan vi skrive tykke bøker om det vi ikke kan. Det er meningsløst og bortkastet tid. Men den tynne boka om det jeg/du kan – den kan være interessant, sa Bratseth. Både hjemmefra, og ikke minst gjennom Rosenborg og Nils Arne (Eggen) er han blitt innprentet at vi er hele mennesker. Fra Rosenborg og trener Eggen har Bratseth også med seg postulater som ”godfot” og ”samhandling” – begreper han mener godt kan overføres til kirke/menighetsbruk.

– Vi er en del av et lag fra starten. Først er det familien, senere vennekrets, skole, idrettslag – og kirke/menighet. Laget er viktig for utvikling og identitet. Egoet blir så ekstremt dyrket i våre dager. Ikke rart at mange går på trynet. Det gjør lagtenking bare viktigere. Godfot og samhandling er gode prinsipper. Det handler om å se individer, og sette de i posisjoner de behersker på laget. Og hver og en av oss må bli flinkere til å spørre; hva jeg jeg bidra med for laget?, sa  Bratseth.

I Herrens hender?

I et intervju med hjemmesiden vår før gudstjenesten, fortalte Bratseth at ”Jeg er i Herrens hender” er yndlingssalmen hans, men ville ikke fortelle hvorfor før han eventuelt ble spurt om det som ledd i samtaleprekenen. Og det ble han.

Svaret finnes på Indremisjonens sommerstevne i Grimstad på slutten av 1990-tallet. Der ble den salmen sunget. Den talte sterkt til Bratseth og fikk ham til å tenke på en populær spalte som Dagbladet kjørte på den tiden hvor de spurte kjentfolk ”Hva er ditt livsmotto?” ”Jeg er i Herrens hender” – det er mitt livsmotto, tenkte Bratseth i Grimstad. Men historien stanser ikke der.

På hjemvei i bilen kom plutselig Sigvart Dagsland på bilradioen og sang akkurat den salmen, ”Jeg er i herrens hender”. Det var litt spesielt. Og dagen etter ringte telefonen. Det var Dagbladet som spurte ” Hva er ditt livsmotto, Rune Bratseth?”.

– Jeg ble så satt ut og perpleks at jeg ikke klarte å svare og sa bare at nei, jeg har ikke noen, fortalte Bratseth i prekenen. Men historien slutter ikke der heller. Uka etter var

Bratseth, som da var sportsdirektør i Rosenborg, med laget i Molde. Da ringte en annen Dagbladet-journalist og spurte: ”Hva er ditt livsmotto?”

– Da svarte jeg uten å nøle, ”Jeg er i Herrens hender” , fortalte Bratseth til slutt i samtaleprekenen.

Og som avslutning på gudstjenesten sang hele menigheten nettopp den – med en sterk opplevelse av tillit og tilhørighet.

Du kan lese hele salmeteksten her:

 

JEG ER I HERRENS HENDER

når dagen gryr i øst.

Hver morgen han meg sender sitt ord med lys og trøst.

Hva dagen meg vil bringe av glede og av savn,

jeg kan på bønnens vinge få kraft i Jesu navn.

 

Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer.

I smil og gråt jeg kjenner at Herren er meg nær.

Om jeg i dype daler må gå den tunge vei,

fra himlens høye saler hans øye følger meg.

 

Jeg er i Herrens hender når dagen dør i vest.

Min synd jeg stilt bekjenner for ham, min høye gjest.

Han gir meg himlens nåde og setter englevakt,

for natten han vil råde med hellig guddomsmakt.

 

Jeg er i Herrens hender når dødens bud meg når.

Mens lyset stilt nedbrenner, fra ham jeg hilsen får.

Han gir meg stav i hånde, han gir meg trøst i sinn,

og glemt er ve og vånde på vei til himlen inn.

En helt spontan og ikkeplanlagt ”lovprisningsdans” av lille Emma (bildet) ble et kjemepflott og sterkt innslag på søndagens felles familiegudstjeneste mellom Ilen menighet og Trondheim Metodistkirke. Tradisjonen tro møttes vi på avslutningsdagen for Bønneuka for kristen enhet, og i år var metodistene gjester i Ilen kirke.

 

Emma Flaathe ( som etter gudstjenesten fortalte hjemmesidens referent at  ”jeg er 2 år, snart 3” ) gikk frimodig fram og stilte seg sammen med sangruppa vår. Spontant utførte hun den reneste liturgiske dansen – med nydelige, rolige bevegelser, helt synkront med sangen/musikken. Vakkert, ja direkte oppbyggelig var det lille opptrinnet som ble en preken i seg selv!  Emmas lovprisningsdans gikk rett i hjertet, og framkalte brede smil i kirkebenkeradene (og gledestårer på de mer lettrørte av oss…)

 

Vi var 18 metodister til stede på familiegudstjenesten hvor pensjonert prest Øyvind Hartberg døpte tre barn og holdt dagens preken. Men vi metodister satte også vårt preg på gudstjenesten. Sylvi Larsen Strømme hadde tatt med seg kofferten som er fast innslag for barna på alle Metodistkirkens gudstjenester. Med hjelp fra flere barn åpnet hun kofferten så alle i kirken fikk se: Det var foto av en gammeldags telefonkiosk, en gammel hjemmetelefon med dreieskive – og en høyst ”levende”, ringende mobiltelefon. Teleteknologien har gjort store framskritt og gjort det lettere å komme i kontakt med hverandre. Men i forhold til Gud er det enda lettere. For å snakke med ham trengs verken telefon eller abonnement.

En sangruppe med fem ungdommer ( Henriette, Sunniva, Stephanie, Ellisv og Hanna) fra Metodistkirken ledet hele menigheten i ”Guds kjærlighet den er rundt om meg” – og sang ytterligere tre sanger i løpet av gudstjenesten med Henriette som pianoakkompagnatør. Hver gang til takknemlig applaus.

 

Etter gudstjenesten var det kirkekaffe bak i kirken – med hyggelig ”årlig” gjensyn mellom metodister og Ilen-lutheranere.

Neste år er det Ilens tur til å besøke oss på Lilletorget! Velkommen skal de være!

Bestemoren hans sa ofte at ”Rune skal bli prest”. – Det ble jeg ikke, men det finnes mange slags ”prekestoler” og ulike arenaer og muligheter til å stå fram med sin tro, sier fotballprofilen Rune Bratseth. På gudstjenesten i Trondheim Metodistkirke søndag 28. januar, deltar han i en dialogpreken med vår menighetsrådgiver Jon Løvland.

– Jeg har faktisk aldri stått fram alene og holdt en andakt. Det synes jeg er vanskelig, en setting som ikke passer for meg. Jeg er en beskjeden mann egentlig, og liker ikke å tre ”sannheter”ned over hodet på folk, sier Bratseth til hjemmesiden vår. Men samtale- eller dialogpreken har han vært med på noen ganger tidligere.

– Samtale er noe helt annet enn andakt, både som form og forkynnelse. Da er vi to eller flere jevnbyrdige som utveksler våre personlige erfaringer og oppfatninger knyttet til tro og levd liv, og ingen av oss sitter med fasiten, sier Bratseth.

Selv  er han aktivt medlem i Byåsen menighet i Trondheim. Der engasjerer han seg særlig i planlegging og gjennomføring av menighetens kulturkvelder. De har hatt en rekke spennende (samtale)gjester; foreløpig sist ute (18. januar) var forfatteren Edvard Hoem. Blant tidligere gjester har vært artisten Åge Aleksandersen, radio/tv-profilen Are Sende Olsen, filosof Henrik Syse og politisk redaktør/journalist Siri Wahl Olsen. Kulturkveldene er et forum Bratseth liker, og det trekker masse folk. Et kirkelig lavterskeltilbud, som samtidig gir mening og innhold til de som møter opp.

Metodismen er ”innafor”!

– Hva er bakgrunnen for at du nå kommer på besøk til Metodistkirken?

– For noen måneder siden slumpet jeg til å bli sittende ved siden av en blid kar, enten på flyet, eller på Flytoget. Kanskje begge deler. I alle fall hadde han åpenbare sosiale evner. Vi kom i prat og jeg ble veldig fort klar over at jeg satt ved siden av en metodist. Før vi skiltes hadde jeg sagt meg villig til å bli med i en dialogpreken i Trondheim Metodistkirke hvis vi fant en dato som passet. Og den fant vi nå, forteller Bratseth.

Han innrømmer glatt at han ikke har ”voldsomt god kjennskap” til kirka vår (Metodistkirken), men erklærer seg smilende trygg på at vi er ”helt innafor”. Ikke er han veldig opptatt av mer eller mindre spissfindige teologiske forskjeller og uenigheter, heller.  – For meg er det som forener oss som kristne mye viktigere, sier Bratseth og synes det er en bra ”godfot”-holdning å utvikle videre. Han velger å si som kirkefader Augustin: «Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt».

Rune Bratseh er 56 år (blir  57 i mars). Han er en av Norges mest suksessrike fotballspillere. Etter 83 kamper som forsvarsklippe (sweeper/libero) for Rosenborg i 1983-1986, ble han proff i den tyske toppklubben Werder Bremen i 1987. Der hadde Bratseth stor suksess, og ble meget populær og respektert både for sitt spill og sin personlighet. Med Rune på laget vant Werder Bremen Bundesliga i 1988 og 1993, den tyske cupen i 1991 og 1994 og cupvinnercupen i 1992.  Rune spilte 230 A-lagskamper og scoret 12 mål for Werder Bremen før han la opp og returnerte til Trondheim i 1994.

Bratseth debuterte på det norske fotballandslaget 26. februar 1986. Han spilte 60 kamper landskamper i løpet av en periode på åtte år,  og scoret fire mål.

Han ble av Adresseavisen tildelt Olavstatuetten i 1993. Han har også mottatt Trondheim Kommunes Kulturpris og vært vinner av både Kniksenprisen (nå Gullballen) og mottaker av Kniksens hederspris. Han var sportsdirektør i Rosenborg 1995–2007, og jobbet senere i flere år som konsulent for Olavsfestdagene. Nå er han blant annet regelmessig å se og høre på tv som ekspertkommentator i Viasat 4 – i forbindelse med internasjonal fotball, særlig Champions League. Han er også et etterspurt foredragsholder.

 

 

Hvile er viktig

– Men egentlig tar jeg det ganske med ro nå. Jeg nyter å ha god tid. Jeg var lenge temmelig rastløs, det måtte liksom skje ting med meg og rundt meg hele tiden. Men endelig innså jeg behovet for og nytten av å hvile – og klarte å omstille meg. Det har gjort livet mitt veldig mye rikere, sier Bratseth. Et hjerneslag for et par år siden, var også et varsel om å ta det litt mer med ro. Han slapp unna uten varige mén. Etter den hendelsen er ikke takknemligheten til livet blitt mindre; ikke troen heller.

–  Hvile er viktig både for kropp og sjel, understreker Bratseth. –Gjennom hvilen er jeg kommet nærmere det jeg tror på. Troen er blitt en enda mer grunnleggende faktor i livet mitt. Og det forteller jeg gjerne til andre som vil høre på eller samtale med meg. Ikke fordi jeg er viktig, men fordi jeg har noe på hjertet som jeg liker å dele, forteller han.

Bratseth har aldri lagt skjul på sin tro. Han har heller aldri opplevd det som vanskelig, og er aldri blitt mobbet eller trakassert. Heller ikke i fotballgarderoben har det vært plagsomt.

– Trenerne jeg har hatt, flotte folk som Nils Arne (Rosenborg), Drillo (landslaget) og Otto Rehagel (Werder Bremen) ville dessuten aldri akseptert noe slikt og ville slått hardt ned på det. Men det var aldri aktuelt, forsikrer Bratseth.

Glad i velsignelsen

– Har du sterke religiøse opplevelser?

– Ja, det kan jeg ha, men ikke av det voldsomme, ekspressive slaget. Jeg er ikke noe følelsesmenneske, og er ikke spesielt karismatisk anlagt. Men ”evensong” i anglikanske kirker, som jeg har hatt gleden av å være med på mange ganger, det kan gi meg nesten fysiske, åndelige opplevelser, forteller Rune. Ellers er de faste leddene i en gudstjeneste som trosbekjennelsen, fadervår velsignelsen viktige for ham. Det gir en sterk opplevelse av å stå i en lang tradisjon, et fellesskap av troende over hele verden, gjennom generasjoner og århundrer.

– Jeg må innrømme det hender at jeg ikke får all verden ut av en preken, og ofte kan det være min egen skyld. Men får jeg med meg velsignelsen, er det på mange måter nok. Da hviler jeg i den, sier Bratseth.

– Har du noen favorittsalme?

– ”Jeg er i Herrens hender”. Svaret kommer momentant, helt uten tenketid.

– Hvorfor akkurat den?

– Hvis Jon spør meg om det i løpet av samtaleprekenen, skal du få svaret, smiler Rune Bratseth.

(Rune Bratseth ble intervjuet for hjemmesiden av Ole-Einar Andersen)

—