Vi vet at både gjestfrihet og raushet, nåde og romslighet er bibelsk. Vi vet også at alle former for murer, alt som blokkerer for kjærligheten til Gud og til hverandre er ubibelsk.

 

Men virkeligheten er både vanskelig og utfordrende. Det er krevende å ta godt vare på hverandre når meningene er delte. Men hvordan vi behandler hverandre også når vi er uenige, skal og bør være vårt adelsmerke, skriver pastor Kjell Werner Rødder i sin faste spalte her på hjemmesiden:

Quo Vadis…?

 Kirken er et fellesskap som ikke bygger på likhet eller enighet, på kjønn eller klasse, rase eller partier. Kirken er et fellesskap som er blitt til ved at vi er blitt ”en kropp og en Ånd”. Vi finner ut, av og til med stor undring, at vi hører sammen uten at det nødvendigvis finnes naturlige ytre årsaker til at vi ville søkt sammen. Slik er det fordi Guds Ånd som forener, har tatt bolig i oss. Fordi en kjærlighet som krysser grenser er utgytt i våre hjerter. Vi er ikke alene. Vi hører sammen!

Uenighet er krevende og stiller krav

Det er snart tid for menighetens Årsmøte og for Metodistkirkens Årskonferanse. Veien videre skal stakes ut. Nå er det tid til å framelske det vi har felles og framsnakke det som forener og gjør oss sterke sammen.

Vi vet at både gjestfrihet og raushet, nåde og romslighet er bibelsk. Vi vet også at alle former for murer, alt som blokkerer for kjærligheten til Gud og til hverandre er ubibelsk. Men virkeligheten er både vanskelig og utfordrende. Det er krevende å ta godt vare på hverandre når meningene er delte. Men hvordan vi behandler hverandre også når vi er uenige, skal og bør være vårt adelsmerke. Vår United Methodist Church trues nå av splittelse over spørsmålet om identitet og seksuell legning/praksis. Tiden er overmoden slik jeg opplever det, til å ta den grunnleggende diskusjonen om synet på Bibelen og hvordan vi forstår og tolker den inn i vår egen tid.

Vi var en gruppe for snart 50 år siden, den gang unge prestespirer som skulle stemmes inn i prestefellesskapet i Årskonferansen. Det etiske fokus da var rettet mot bruk av alkohol og tobakk. Vi ble avkrevd et løfte om å avstå fra disse nytelsesmidler for å bli godkjent som prester i kirken. Akkurat det var ikke det vanskeligste for noen av oss. men vi hevdet den gang at det var urimelig å plukke ut et begrenset etiske saksfelt og gjøre det til selve kriteriet på høy etisk standard. Hvor ble det for eksempel av alle de sosialetiske problemstillingene?

Kirkens vesen er ikke sekterisk

I løpet av årene som er gått har kirken kjempet seg gjennom en rekke motstridende oppfatninger. Alt fra synet på langt hår og skjegg, om unge jenter og kvinner kunne kle seg i bukser i kirken, om bruk av alt fra gitar til trommer i gudstjenesten, synet på kvinnelige prester, på skilsmisse og gjengifte og nå altså seksuell legning. Og hver gang har Bibelsynet stått sentralt i argumentasjonen. Jeg kjenner jeg blir matt og oppgitt. Men vi har altså lært oss å leve med uenighetene. Lært oss å bygge broer over opprørt hav.

Historien har vist oss at en hver kristen gruppering kan fristes til å tro at den er spesiell helt inn til grensen av selvgodhet og selvopptatthet. Vi kjenner alle på ubehaget når motsetninger og spenning oppstår. Vi er alle, uten tvil tryggere i den kjente flokken der vi har oversikten. Det er utfordrende å leve med det og de ukjente. Men kirken er i sitt vesen ikke sekterisk, et fellesskap som bare er til for de få som deler oppfatning. Guds nåde omfatter og gjelder alle.

Hvor går da veien videre? Jeg er overbevist om at den veien er lettere å finne om vi fokuserer på OPPDRAGET vårt. Hvorfor vi er her som menighet og som kirke.

Livet i og ved Guds Ånd vil utfordre oss til å sette hverandre fri:

• Fri til å gi kjærligheten rom
• Fri til å tenke og mene
• Fri til å tjene og gjøre det som er godt
• Fri til å handle

Det står i Bibelen om den første menighet at de var fylt av glede, var oppriktige av hjertet at de ba og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket.

Slike fellesskap trenger vi også i vår tid!

Pastor Kjell Werner

Søndag 7. mai er det tid for menighets-søndagstur igjen. Vi møtes i Sverresborg alle 9 (hos Sylvi L. og Arvid Strømme) på Sverresborg, Byåsen, klokken 11.00. Det RØDE krysset på kartet viser hvor Sylvi og Arvid bor! Vi planlegger tur rundt Theisendammen (3 km), deretter kaffe i solveggen. Blir det dårlig vær, tar vi kaffen inne. NB: Den som kanskje ikke orker å gå turen rundt Theisendammen, oppfordres til å komme likevel og kose seg hjemme hos Sylvi og Arvid – inne og ute – inntil turgåerne kommer tilbake! Det blir sosialt og hyggelig metodistisk kaffefellesskap uansett! Bli med! Passer for alle og alle velkommen!

NB: Kommer du med buss, kan du ta buss 18, retning Havstad fra byen –  gå av på Trøndelag Folkemuseum.

 

«Jeg har sett Herren!» er et utsagn som vitner om at det finnes en annen måte å møte livet på. En levemåte formet av oppstandelsens kraft, som rommer alt som skaper og opprettholder liv. En kraft som overvinner korrupsjon, løgnaktighet, rasisme, avvisning og marginalisering, fordømmelse og frykt. En motkulturell levemåte som viser barmhjertighet, godhet og nåde, sa pastor Kjell Werner Rødder i sin preken 1. påskedag.

– Egentlig kunne jeg satt punktum her, sa Rødder etter å ha innledet sin 1. påskedagspreken med de fire ordene fra Maria Magdalena hentet fra Johannes-evangeliet  20:18: «Jeg har sett Herren».

(Hadde han gjort alvor av punktumet, ville han i så fall satt «tidenes-korteste-preken-rekord» i Trondheim Metodistkirke. Det kunne latt seg forsvare, for «Jeg har sett Herren» er jo så til de grader «to the point». På en direkte, enkel og fullstendig måte rommer ordene kjernen i påskebudskapet og hele grunnlaget for kristen tro og kirkeliv. Ord som insiterer på at kjærlighetens krefter vil overvinne dødens. Jo da, et punktum hadde vært mulig. Men heldigvis fant Rødder likevel grunn til å fortsette litt til…)

Berører våre liv

– Ofte vil vi for mye som kirke og som predikanter; alt for mange forklaringer, alt for mye rasjonaliseringer, alt for mange utlegginger og analyser, sa pastor Rødder. Det skjer alt i beste mening, i forsøk på å gjøre Bibelen relevant. Men vi glemmer, eller overser, at Bibelen gjerne skaper sin egen relevans. Aldri er dette mer sant enn på Påskedag. Det uforklarlige kan nemlig ikke fattes med tanken. Det sprenger våre forestillingsevner. Livet et sterkere enn døden. Det virker ulogisk men er ikke mindre sant av den grunn.

”Jeg har sett Herren! ” Disse fire ordene er kanskje mer verd enn bindsterke teologiske utredninger. Maria Magdalenas korte vitnesbyrd rommer alt vi trenger å vite; at oppstandelsen er en sannhet og virkelighet som berører våre liv. Maria velger ikke en høytideligere og kanskje «dogmatisk korrekt» formulering som for eksempel: «Herren er oppstanden. Ja, han er sannelig oppstanden». Hennes uttrykksform er mer personlig, umiddelbar og nær. For henne er ikke sannheten om oppstandelsen et ledd i en trosbekjennelse – men et vitnesbyrd: «Jeg har sett Herren!»

 Livskraft mot dødskrefter

– Det også vi trenger, mer enn forklaringer,  er erfaringer i eget liv som gjør det mulig å si: ”Jeg har sett Herren!”, understreket pastor Rødder. Det vi lengter etter er å kjenne at kraften fra Kristi oppstandelse er virksom også når liv synes å gå i stykker. At livskreftene blir synlige mens vi enda er omgitt av død og elendighet og at kjærligheten kan proklameres ansikt til ansikt med hat, fornedrelse og skam.

– For når alt kommer til alt så er oppstandelsen ikke bare et løfte om et liv etter det vi lever nå. Den er det også, bevares. Men i dag skal vi si til hverandre at Gud med sin livgivende kjærlighet alltid er klar til å fjerne steinen fra våre dødssoner, sa pastor Rødder. For det er jo det graver er. Steder der Døden dominerer. En dødskreftenes tumleplass som får næring og vokser seg sterkere ved korrupsjon, løgnaktighet, rasisme, avvisning og marginalisering, fordømmelse og frykt. Men der lukten av død og forråtnelse møter Guds ånde, skapes nytt liv og muligheten for håp og fred. Døden mister sin makt.

– For Maria handlet det om å gå fra mørke til lys, fra sorg til glede, fra mismot til frimodighet. Vi er heller ikke fremmede for nattens smerte og angst, noen av oss, sa pastor Rødder. Livet brytes i stykker på forskjellige måter. Påskens budskap taler sterkt om gudsnærvær midt i nattens mørke. Underet hadde skjedd. Gudsrikets krefter hadde vært på ferde – og er det fortsatt, i dag.

(prekenreferat v/ Ole-Einar Andersen, basert på notater og manusskisse)

—

Trondheim menighet har hatt gleden, og velsignelsen, av å ha pastor Kjell Werner Rødder og fru Jorunn med oss gjennom hele påskeuka. Det har gjort oss godt! Torsdag kveld var vi samlet til kveldsmåltid med nattverd i Wesleysalen. Måltidet hadde også elementer fra det jødiske påskemåltidet, blant annet med bitre urter. En meget nær og meningsfull inngang til påskefeiringen. Langfredag deltok pastor Rødder aktivt i Korsvandringen gjennom Trondheim sentrum. 1. påskedag ble innledet med påskefrokost i Wesleysalen , også det et godt fellesskap og en fin forberedelse til høytidsgudstjenesten. Vi har slett ikke vært de store forsamlingene, men for alle som har gjort påsken’17 til (metodist)kirkepåske har det på alle måter vært meningsfullt.

–

«Når livet tar en vending som krever mer av oss en vi synes vi kan makte.Når krisen er et faktum og savnet og sorgen slår oss ut. Da tegner Guds ord et bilde av HÅP», skriver pastor Kjell Werner Rødder i sine påsketanker.  

«Bibelen klipper ikke håp av glansbilder. Håpet bygger ikke på fromme fortregninger av virkeligheten. Bibelen er realistisk om våre livsvilkår. Den lærer oss at Gud tåler våre spørsmål og hører våre rop fra mørket i oss og omkring oss,» understreker pastoren som feirer påske med oss både skjærtorsdag og 1. påskedag. Velkommen til kirken!

 

Kjell Werner:

HÅPET ER EN BEKJENNELSE

 Vi er godt inne i det som i kirkens språkbruk kalles ”den stille uke.” Vi minnes den siste uken før kirkens Herre, Jesus, møtte døden – ”den siste fiende”. Men Bibelen forteller oss at det hele ikke endte der. Livet viste seg å være sterkere enn døden og det er derfor vi feirer påske!

 Spørsmålet som kan reises er: hva dette betyr for oss i dag?

Vår ”stille uke” begynte alt annet enn stille. Avisene slo stort opp og nyhetene flimret over fjernsynsskjermene: TERROR I STOCKHOLM og GIFTGASS OG MISSILANGREP I SYRIA og det har fortsatt med bombelignende gjenstand i Oslo og bombeangrep mot bussen til et fotballag i Tyskland.

Vi opplever alle, før eller siden, å stå ansikt til ansikt med at liv trues og brytes ned. Enten det handler om sykdom, kriser av ulik slag eller noe så alminnelig som aldring med påfølgende sorg. Det er alt sammen en del av livet.

Og det har vel gått opp for de fleste at vi bare i liten grad har kontroll. Akkurat det er vanskelig å erkjenne,og vi strever med å forholde oss til det. Da blir det påtrengende viktig for oss å kunne nærme seg Gud i en slik situasjon og samtidig snakke sant om livet.

Guds ord er klart. Når livet tar en vending som krever mer av oss en vi synes vi kan makte, når krisen er et faktum og savnet og sorgen slår oss ut. Da tegner Guds ord et bilde av HÅP, et håp som ikke er avhengig av ytre omstendigheter for håpet er en bekjennelse. Håpet er troens tross mot omstendighetene.

Bibelen klipper ikke håp av glansbilder. Troens forventning bygger ikke på fromme fortrengninger av virkeligheten.

Apostelen Paulus sier: ”Dere skal ikke sørge, som de som er uten håp… ” men dere skal altså sørge. Det er naturlig og det er rett. Tap og savn kan ikke gjennomleves og bearbeides på noen annen måte. Tenk så flott at Bibelen er realistisk om våre livsvilkår.

Jesus, var selv fortrolig med, og ikke fremmed for livssmerte og dødsangst.

Menneskene som flokket seg rundt Jesus da han vandret her på jorden bar også på alle disse livsspørsmålene.

Bibelen lærer oss at Gud tåler våre spørsmål og hører våre rop fra mørket i oss og omkring oss. Angsten, frykten .. de nakne spørsmålene gjemmes ikke bort i veloppdragen fortielse men kastes mot Gud . Vi kan som mennesker adressere vår livserfaring til Gud med bønn om at han må høre og handle.

Fordi vi tror og vet

– at Jesus har overvunnet Døden, den siste fiende

– at graven ikke er det siste

– at livet i Gud varer ved!

blir dette vår bekjennelse: «Døden er oppslukt til seier!» Vi kan vi med frimodighet trøste hverandre med disse ordene og si med apostelen at «ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus», ingenting kan skille oss fra den kjærlighet han viste da han ga sitt liv for oss.

Håpet er en bekjennelse og bønnen er den urokkelige vissheten om et Gudsnærvær også midt i smerten. Å folde sine hender, er et stille vitnesbyrd om tillit til Guds trofasthet og styrke og vitner om håpets tilstedeværelse og desperat tro på en Gud som tåler å høre våre rop og vil gripe inn til vår redning.

En jødisk legende forteller om hva som skjedde da Gud fortalte sitt navn til Moses. Han hadde åpenbart seg som Jahve, som betyr «jeg er» eller «jeg er den jeg er». Men Gud røpet ett navn til,forteller legenden. Det var et navn som var så enkelt at det ville huskes av enhver. Det er lyden av sukket , det dype åndedraget.

Det er nok. Det navnet vil lyde i Egypts slavehytter. Det vil blande seg med sukkene og klagene fra verdens fortvilede og lengtende. Det vil høres når lidende stønner ut sin smerte. Da vil Gud selv være nær med håp og nytt liv.

God Påske!

Kjell Werner

Vi fikk oppleve en flott Palmesøndags-gudstjenste i kirken 9. april. Ekkoet av palmesøndagens jubelrop ble forsterket av at lille Alma Synnøve ble døpt.

En prosesjon med dåpsfølget innledet gudstjenesten. Pastor Kjell Werner forrettet dåpen av Alma Synnøve, som er datter av Siri og Hans Kristian Strømme. Dåpsbarnet var så stillfarende og eksemplarisk at hun kun sporadisk selv bidro til palmesøndagens jubelrop – men omkring henne var gleden og stoltheten stor!

Pastor Werner holdt også, som vanlig, en meget tankevekkende preken – denne søndagen over teamet: «Tiden står ikke stille». Senere deltok  «alle»  i bønnevandring rundt om i kirken, og lystenning.

Og her er noen bilder:

Inspirerende og tankevekkende gudstjeneste søndag 26. mars, flott planlagt og ledet av to av våre unge studenter, Sunniva og Erik André! Nok et eksempel på at vi har ressurser og engasjert ungdom i Trondheim menighet!

Den røde tråden gjennom hele gudstjenesten var vår identitet som kristne – knyttet til Jesu liv, død og oppstandelse. Menighetsrådgiver Jon Løvland fulgte godt opp med en preken over teamet «Elsket for den du er». Lovsangsgruppa sang og kirkebandet spilte!

«I samtaler med eller om Jesus, må vi alltid være forberedt på overraskelser. Vi må være forberedt på at Gud vil vise oss noe om seg selv som vi ikke har tenkt på», sa pastor Kjell Werner Rødder i sin preken «Holy Conversations» på vår internasjonale gudstjeneste søndag 19. mars.

Pastor Rødder tok utgangspunkt i fortellingen om Jesu møte med den samaritanske kvinen ved Jakobsbrønnen i Sykar. (Johannes 4)

– Denne historien har alltid fascinert meg. Her finner vi mønster på en god, sjelesørgerisk samtale. En hellig samtale, med sprengkraft i seg til å gjøre en virkelig dramatisk forskjell. Hellige samtaler bærer i seg, ikke bare muligheten, men sannsynligheten for endring, sa pastor Rødder som sterkt understerekt behovet for slike samtaler også i dag.

Den internasjonale gudstjenesten, som i sin helhet ble gjennomført på engelsk, samlet omkring 55 i kirken. I tillegg til menighetens egne internasjonale medlemmer og venner, fikk vi besøk av ni US Marines-soldater som for tiden er stasjonert på Værnes, og flere venner fra den anglikanske menigheten i Trondheim. Etter gudstjenesten marsjerte alle syngende/dansende ned til kirkelunch/kaffe i Wesleysalen – med mange spennende og velsmakende retter og meget livlig prat og godt fellesskap.

Livsendrende karakter

– Det er viktig å merke seg at vi har å gjøre med en kvinne som vet hva hun snakker om, påpekte Rødder i sin preken. Hun er ikke bare full av spørsmål. Det er spørsmål så intelligente, viktige og velbegrunnede at de får Jesus til å avdekke sin identitet som Messias. Ja, den samaritanske kvinnen er den første personen i Johannesevangeliet som får høre Jesu sterke vitnesbyrd om seg selv: ”JEG ER…”    Og dette vitnesbyrdet om seg selv, gir Jesus til en sosial, religiøs og politisk outsider lyder – ikke til disiplene eller jødiske ledere. Slik er det bare fordi Gud elsker verden, alle mennesker uavhengig av rang og innflytelse. Det fører ofte til overraskelser.

– Vi kan lure på hva som overbeviste henne. Og hva som gjorde henne klar til å tilbe og tjene Jesus. Teksten kan gi oss mange mulige svar. Det som er klart er at samtalen endret livet hennes. Gjennom denne «hellige samtalen» fikk hun se seg selv i et nytt lys, fikk ny selvtillit og selvrespekt.

Mer enn «tvitring»

Også vi trenger de gode samtalene, de hellige samtalene, sa Rødder. Slike samtaler er livsviktige for våre meninger, våre tanker og vår tro. Det står i sterk kontrast til hvordan samtalen ofte foregår i dag, dessverre også i kirken hvor vi gjerne hører: ”Jeg har rett” og ”Du tar helt feil”

Vi lever dessuten i en tid da samtalen ansikt til ansikt synes å bli overflødig. Vi «tvitrer» og ”snakker sammen” på ulike sosiale medier uten å kunne se hverandre i øynene. Avstand er det som preger dialogen, og vi kan tillate oss å si mer og bruke en form som ikke akkurat fremmer de gode relasjonene, sa Rødder.

Uten hellige samtaler risikerer vi å miste forståelse og intimitet, og dermed miste de gode relasjonene som er livsviktige for å leve. Jesus går inn i samtalen nettopp for å bygge en god og varig relasjon. Det er det det handler om. Tilhørighet, identitet og tilhørighet. Jeg er overbevist om kirken kan og bør være en arena som demonstrer for all verden hvordan samtalen om Bibelen og troen kan resultere i religiøs respekt og toleranse.

Gud vil ha våre spørsmål

– Jeg tror Gud ønsker våre spørsmål velkommen fordi de er så godt egnet til å bygge og styrke relasjoner, sa pastor Rødder som understreket at spørsmål er kritisk viktige i hellige samtaler. Ikke spørsmål som tar utgangspunkt i ferdigtenkte svar. Ikke spørsmål som stilles for å stille den andre i forlegenhet. Nei, spørsmål som avslører vitebegjærlighet, som søker etter informasjon og viser ekte interesse for den andre.

Hellige samtaler bærer også i seg muligheten, ja sannsynlighet for endring. Kvinnen ved brønnen går fra skam og ensomhet til åpen frimodighet. Fra å være utstøtt til å bli en disippel og en del av Jesu flokk.

– Hva da med oss? , spurte pastor Kjell Werner Rødder, og svarte selv: «Hold dialogen levende! Gi identiteten og troen ny næring. La fellesskap og tilhørighet få bite seg fast. Keep talking!»

—-

Den internasjonale gudstjenesten ble ledet av Ole-Einar Andersen. Per-Anders Mortensen var dagens utmerkede pianist. Kollekten fikk form av en «walkabout» – hvor vi ledet av våre ghanesiske medlemmer marsjerte dansende og syngende ( «We are marching in the light of God» ) rundt i kirken på vei til bordet med kollektkurven ved alterringen. Det skjedde med smil og glede, men avslørte også at stive, reserverte trøndermetodister har noe å lære når det gjelder rytme og spontanitet…

Alle salmene vi sang var «samtidssalmer», med sterke, evangeliske og utfordrende tekster som de fleste kan relatere til i sine liv. Vi avslutter gudstjenestereferatet med å gjengi et pareksempler. Begge disse salmene er skrevet av metodisten Colin Gibson (født 1933) fra New Zealand:

How much am I worth?

How Much Am I worth? What value’s in me?

Do I count if I stand or I fall?

If I’m weak or I’m strong, If I win or I lose,

am I someone or no one at all?

 

Refrain:

I am worth ev’ry-thing, ev’ry thing, ev’ry-thing,

I am worth ev’ry-thing in the eyes of God.

I am worth ev’ry-thing, ev’ry thing, ev’ry-thing,

I am worth ev’ry-thing in the eyes of God.

(You are worth ev’ry-thing, ev’ry thing, ev’ry-thing,

we are worth ev’ry-thing in the eyes of God.

You are worth ev’ry-thing, ev’ry thing, ev’ry-thing,

we are worth ev’ry-thing in the eyes of God. )

 

I am that bird that dropped to the ground,

the tiniest bird of them all,

and nobody knew, and nobody cared,

but our Father who cares for us all.

 

I am that stone that fell from a ring,

that was precious beyond all compare;

and they hunted the house, till cried out with joy,

when they saw it still gleaming down there.

 

I am that child who felt lost and afraid

when she saw just how far she had roamed;

but they scoured the hills till they found her again,

and, rejoicing they brought her safe home.

—

I sing the grace of God within you

I sing the grace of God within you,

I know that grace within my soul;

and when we honor God in each other

we bring together one gracious whole.

 

I sing the love of Christ within you,

I know that love within my soul;

and when we honor Christ in each other

we come together, one loving whole.

 

I sing the Spirit’s life within you,

I know that life within my soul;

and when we honor life in each other,

the Spirit forms one living whole.

—

Mange metodister vil være blant titusenvis av demonstranter som fredag 10. mars skal marsjere gjennom Washington DC i solidaritet med Standing Rock Siuox Nation i protest mot den omstridte oljerørledningen Dakota Access Pipleline. United Methodist Church støtter Siuox-stammens kamp og retten til trygg vannforsyning, landområder og vern av hellige steder.

Alle kan ikke reise til Washington for å protestere. Standing Rock Siuox-stammen, og andre urfolk-ledere, oppfordrer derfor sympatisører og «allierte» andre steder til å gjennomføre lokale markeringer. «Vi ber om at du står opp i solidaritet med verdens urfolk og deres rettigheter, i kampen for å beskytte og bevare Unci Maka («Bestemor Jord») for framtidige generasjoner», heter det i oppropet for marsjen – en marsj som i følge arrangørene vil forene «prayer and action».

Slike solidaritetsaksjoner vil skje i mange byer over store deler av verden. I flere norske byer også – blant annet her i Trondheim. Fredag kl. 17.00 er det solidaritetsaksjon på Torget. Der kan Trondheims-metodister delta i trygg forvissning om at saken har United Methodist Church’s støtte.

Norge er involvert

Oljeledningen, som skal frakte olje fra Nord Dakota til Illinois, krysser Standing Rock Siuoux-stammens territorium. Der ødelegger/skjender den gravsteder og hellige steder, og truer stammens vannforsyninved at ledningen skal krysse Missouri-elven.

Denne saken angår i høyeste grad også Norge og nordmenn. Flere norske finansinstitusjoner er involvert i det omstridte rørledningsprosjektet gjennom investeringer og lån. Statens pensjonsfond utland, bedre kjent som Oljefondet, har i følge Aftenposten investert 6,7 milliarder kroner i selskaper som eier Dakota Access Pipeline. DNB valgte i november 2016 å selge ut fine fondseiendeler i selskap som bygger rørledningen, men skal fortsatt være inne på långiversiden. Nordea skal fortsatt ha en aksjepost på 20 millioner i et av selskapene.

 UMC protesterer

I et brev direkte adressert til president Donald Trump, datert 8. februar 2017, understreket de ni biskopene (aktive og pensjonerte) innenfor United Methodist Church’s «Western Jurisdiction» i USA, sin «støtte til Standing Rock Siuox Nation og alle som på fredelig måte markerer motstand mot Dakota Access Pipeline.»

De ni biskopene forteller presidenten at de er åndelige ledere for mer enn 300.000 united metodister i Alaska, Arizona, California, Colorado, Hawaii, Idaho, Montana, Nevada, Oregon, Utah, Washington, Wyoming, og Guam – stater med mange urfolk.

«Vi oppfordrer til permanent stopp i byggingen av Dakota Access Pipeline og bønnfaller deg og medlemmene av Kongressen om å respektere Staning Rock Sioux Nations rett til å forsvare sitt hellige land og vann….. Vi ber om at du gjør alt i din makt for å respektere rettighetene, verdigheten og de hellige landområdene til Standing Rock Sioux Nation – og alle urfolk«, skriver biskopene i brevet til Donald Trump hvor de også kommer med denne sterke erkjennelsen:

«Vi innser at den overfloden mange av oss nyter godt av, skjer på bekostning av de opprinnelige innbyggerne som tok vare på dette landet, og vi erkjenner at vi har en moralsk plikt til å søke rettferdige og forsonende forhold til deres etterkommere.»

Brevet har stort sett samme ordlyd som et brev de samme biskopene sednte til daværende president Barack Obama i 2016. Du kan lese hele brevet til president Trump i original her: Protestbrev til Trump

Sentrale organer innen United Methodist Church samarbeider tett med arrangørene av fredagens protestmarsj i Washington DC. General Board of Church and Society, som har sitt hovedkontor i Washington, har stilt kontorlokaler til disposisjon. Rådet har også bistått med å knytte kontakter mellom arrangører og metodister. Metodistkirkens General Commission on Religion and Race har  finansiert matservering til hundrevis av demonstranter. Kirkens Baltimore/Washington Årskonferanse har også bidratt med mat og annen logistikk. Du kan lese mer om det i en artikkel i United Methodist Insight: UMC støtter marsjen

At United Methodist Church uttrykkelig støtter Native Americans rett til å beskytte og bevare sitt land, kultur, religiøse uttrykk og hellige steder, framgår også at vår kirkes Book of Resolutions. Paragraf 3321 om «Native People and The United Methodist Church», ble vedtatt på Generalkonferansen i Portland 2016.

—

 

 

 

 

 

 

 

For en tur! Søndagens menighetsaketur til Byneset samlet 25 deltakere som i flere timer boltret seg på gnistrende, snødekte jorder – under knallblå himmel i strålende solskinn på årets hittil flotteste utfartsdag. Bedre og hyggeligere blir det ikke!

Kristin og Sven Nørsetts idylliske småbruk på Spongdal (Byneset) viste seg fra sin aller beste side (og det sier ikke lite) til denne akesøndagen. Fenomenal utsikt over Gaulosen og fjorden. 2-3 kuldegrader. «Påskesol» som gjorde at en litt frisk vind absolutt var til å leve med. Perfekte akeforhold på lange, snødekte jorder hvor snøkrystallene gnistret.

Kjelker, akebrett, rumpebrett, snøbrett, miniski – alskens akeredskaper var i bruk. Unge og litt eldre akte med liv og lyst; noen enda litt eldre frydet seg over å se på (og ta bilder). Selv de yngste hev seg fryktløst på akebrettene og satte utfor jordene.  Den lengste løypa bød på omkring 450 meter sammenhengende aking. Da var det godt at traktoren funket som «skiheis»! Mange prøvde også hoppet som ble bygget i en av akeløypene – og innimellom aketurene var det stas å titte på småbrukets gris, høner og to islandshester.

Etter langvarig, intensiv aking og snøsprut og «tryning», var det tid for grilling av pølser og annet godt i bålpannen på gårdstunet. Måltidet ble inntatt i hyggelig fellesskap på småbrukets romslige fjøsloft/aktivitetsrom. Perfekt avslutning på en perfekt dag!

Vi kommer veldig gjerne tilbAKE! (0g vet at vi er velkommen!)

 

 

hAKEslipp, grønnsAKEr,  bløffmAKEr, cornflAKEs, mirAKElkur, halvnAKEn, isflAKEne, ransAKElse, mottAKElse, milkshAKE, oppskAKEt,tilbAKEblikk, uransAKElig, nyttårsrAKEtt. Er du fortsatt i tvil? Nei, selvfølgelig ikke. Søndag 5. mars skal du bli med på menighetens AKEtur på Byneset!

 AKETUR FOR ALLE – UANSETT ALDER
Søndag 5. mars kl. 11.00 samles vi til aketur hos familien Nørsett på deres idylliske småbruk på Byneset (Spongdal) en drøy mil utenfor Trondheim. Det er meldt knallgodt vær- og flotte akeforhold. Alt ligger til rette for en super søndag!

Jordene rundt småbruket byr på akebakker av ulik lengde og bratthetsgrad. Og frykt ikke – det er traktortransport fra bunnen av bakken og opp igjen! Og vil du ikke ake, er det kjempetrivelig å bare slappe av på tunet, drikke kaffe, grille pølser og nyte utstikten over Galuosen og fjorden! Med andre ord er det en tur og et tilbud for alle! Ta med familie og venner (og litt grill/turmat) og kom!

SLIK FINNER DU FRAM: Kjør Ringvålveien/Fylkesvei 841 fra Heimdal og fortsett til du får av/nedkjørselen til Nestingveien til venstre. Fortsett Nestingveien til småbruket!
Bildene er fra fjorårets aketur på samme sted! Værmeldingen er for i år!!