«Globaliseringen har gjort oss alle til verdensborgere. Det kan virke skremmende. Men det er også reaksjonene og reaksjonene vi i dag ser i form av økt nasjonalisme og voksende fremmedfrykt», sa pastor Kjell Werner Rødder i sin preken søndag 29. januar.
Opplevelsen av en utfordrende og berikende gudstjeneste, ble forsterket gjennom nattverd, og ved at Sunniva Elise (Lystrup) gledet oss med flott sang til eget flygelakkompagnement!
Norsk pass – et gullkort
Pastor Rødder avsluttet sin preken med en personlig og sterk henvisning til egen historie. Kjell Werner, sønn av en tysk soldat som sultet i hjel i krigsfangenskap, kom nemlig til selv til Norge fra Tyskland som papirløs liten gutt og «tyskerunge», rett etter krigen.
Pastor Rødder viste menigheten sitt norske pass. Et dokument han setter umåtelig pris på; og som han, og vi, må erkjenne er et privilegert «gullkort» i dagens verden.
– Passet mitt har sikret meg viktige rettigheter i Norge gjennom et langt liv. Det har gitt meg helsehjelp og behandling til å overleve to hjerteinfarkt; det har gitt meg rett til skolegang, utdannelse og arbeid. Det har gitt meg sosiale og politiske rettigheter i form av valgbarhet til verv og stemmerett.
Jeg er utrolig takknemlig for alt dette. Jeg vet at det ikke var noen selvfølge at jeg fikk passet. Jeg har nemlig aldri hatt noe bevis for at jeg er født, bortsett fra at jeg faktisk står her – men ingen dokumenter, ingen fødselsattest eller noen dåpsattest, sa Kjell Werner. All slik dokumentasjon gikk tapt da familien flyktet for å komme seg unna de framrykkende russiske troppene i Tyskland vinteren 1944/45.
Dåpsfatets historie
Etter å ha vist fram passet, løftet Kjell Werner opp et svartoksydert og slitt metallfat som han før gudstjenesten hadde lagt i døpefonten. Det var fatet han selv ble døpt i, under en hjemmedåp i Tyskland ved juletider 1944. – For meg er dette fatet et «dokument» og et viktig symbol på min identitet, understreket han.
Da Kjell Werner var i tenårene fikk han fatet i posten fra Tyskland, som «arvegods» etter hans farfar. Farfaren hadde pakket fatet, som barnebarnet var døpt i, med på hestekjerren sammen med familiens aller nødvendigste eiendeler da de i januar 1945 gjorde seg klar til å flykte fra hjemgården i det som den gang het Vestpreussen ( i dagens Polen).
– Fatet ble med gjennom flukten. Fatet var der da farmor ble drept av russiske fly mens hun satt ved siden av farfar på kuskesetet. Fatet var med gjennom uker og måneder i et krigsherjet Tyskland. Farfar tok vare på dåpsfatet helt til sin død og sørget for at jeg fikk det 13 år senere, fortalte Kjell Werner. (Han selv og hans mor flyktet med toget, slik det var organisert for mødre med små barn, og kom etterhvert til Norge som var morens hjemland.)
– Jeg har undret meg og grått mange ganger, rørt av omsorgen og tanken som må ha ligget bak. Tenk at farfar fant plass til dåpsfatet på fluktlasset. Han visste jo ikke om han noen gang ville se meg igjen – og han gjorde heller ikke det, sa Kjell Werner.
Viktig å vite hvem vi er
I Trondheim har vi valgt «Identitet» som overordnet tema for vårsemesterets gudstjenester; identitet som enkeltmennesker, menighet, kirke og samfunn. Tittelen på Kjell Werners preken var «Hvem tror du at du er?».
Han innledet med historien om en gutt som ble født i Norge, men allerede som spebarn tatt med av sin mor til Filippinene. Som ungdom søkte han om filippinsk pass for å kunne besøke Norge, landet han ble født i. Men han ble nektet, fordi han både manglet fødselsattest, dåpsattest og annen dokumentasjon og papirer. En historie Kjell Werner selv kunne relatere til, og som i dagens verden gjelder veldig mange.
– Tusenvis av barn, unge og voksne befinner seg i en tilstand der det kan sås tvil om deres identitet. For noen handler de om et villet valg, gjerne etter råd fra «smarte» og kyniske menneskesmuglere, mens det for andre skyldes krigstilstand og nød i hjemlandet eller uklare og manglende rutiner mellom landene i en verden som blir mer og mer globalisert, sa Rødder.
– Men identitet og selvforståelse er viktig for fler enn alle de fortvilte opg desperate som er på flukt i vår tid påpekte pastor Rødder. Å kunne dokumentere sin identitet med gyldige dokumenter er selvsagt viktig for å oppnå rettigheter og sosiale goder. Men identitet handler om mer enn det. Å vite hvem vi er, er livsviktig for hver enkelt av oss – for vår egen selvforståelse og vår opplevlse av tilhørighet. Å komme til rette med hvem vi er, blir heller ikke mindre påtrengende og viktig når det nære og kjente forvitrer og globaliseringen gjør oss til verdensborgere, sa han.
Komplekst samspill
Forskere har skrevet hyllemetere med drøftelser av hva som konstituerer vår identitet, sa Rødder. Mange vil si at ingen av oss er født med en egen identitet, ikke en gang med følelsen av å være et individ. Et spedbarn kan egentlig ikke skjelne mellom seg selv og omgivelsene, men lever i et slags gjensidig avhengighetsforhold til omgivelsene. En symbiose. Når barnet blir sett, elsket og bekreftet vokser det i et komplekst samspill fram en selvforståelse som vi ved slutten av tenårene våger å kalle en identitet. En selvforståelse som i alle fall bygger på to komponenter – kollektivitet (det å høre til, forholde seg til andre, følge de sosiale reglene ) og individualitet/personlighet ( en indre trygghet; forståelse av at dette er virkelig meg).
Som mennesker lever vi livet i to plan, mente pastor Rødder; det horisontale og det vertikale. Den horisontale tids- og livslinjen handler om hva vi gjør og hvor vi beveger oss mellom de ulike livsfasene. Vi går på skole, får et arbeid, gifter oss får barn, bygger hus, kjøper bil, dyrker våre hobbyer og fritidsaktiviteter. Vi har vendt oss til å tenke at det er alle våre aktiviteter som gir oss verdi og mening og slik former vår identitet.
– Men mennesket er et søkende vesen, understreket Rødder. Noe i oss strekker seg utover den horisontale dimensjonen og bevegelsen. Vi søker etter en grunn å stå på, et ankerfeste, noe som varer og derfor gir trygghet.
Når Gud trår oss nær
– I vår naturgitte bevegelse langs den horisontale tids- og livslinjen, vil vi alle enkelte ganger bli møtt av den vertikale; hendelser hvor Gud kommer tett på oss. Den vertikale linjen representerer det eksistensielle; de skjellsettende og betydningsfulle situasjonene som gir dypere mening og indre trygghet. Jeg tror det er her Gud trår oss nær, sa Kjell Werner.
Ikke alle opplever de samme dramatiske «vertikale» møtene og livsendrende hendelsene som søndagens to prekentekster fortalte om: Jacobs møte og kamp med Gud, og Paulus’s Damaskus-opplevelse. Men i den horisontale livslinjens møte med den vertikale, skjer det i alle liv en bevisstgjøring – en fordypning og forståelse av hvem jeg er. Når vi på ulike punkter i livet blir møtt av Guds nærvær, skjer det noe med vår selvforståelse og identitet.
– Livet som kristen er ikke et religiøst prosjekt der den som er mest disiplinert av natur kan skumme fløten, understreket Rødder. Den som ser på livet sitt som en skole eller en reise, vet at en aldri er ferdig. Det viktigste er aldri hvor langt vi er kommet, men at vi har funnet retningen og begynt å gå.
– Hvert skritt på veien får målet – Guds rike – til å vokse i oss. En vekst som innebærer at vi mer og mer blir den vi er. Det rimer også godt med den wesleyanske/metodistiske forståelse av frelsen, påpekte han. For oss er frelsen ikke «punktuell», men «prosessuell». Frelsen er ikke en engangs hendelse/opplevesle. Frelsen er en prosess. Gud møter oss, og han beriker oss underveis. Guds nåde møter oss på vår livsvandring og kanalene er «works of piety og works of mercy» – og det er helliggjørelsen.
– Hvem tror du at du er? spurte pastor Kjell Werner Rødder helt til slutt. Kan svaret være at jeg er summen av alle mine erfaringer, mine overbevisninger og min tro?, fortsatte han. I så fall kan vi si med Paulus: ”Ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves.” (1.Kor. 15:10)
– Referat v/ Ole-Einar Andersen med støtte i prekenskisse
Omkring 50 kom til kirken søndag 22. januar, blant dem gledelig mange lutherske venner fra Ilen menighet som fant veien til årets fellesgudstjeneste. Hyggelige gjensyn og godt ekumenisk fellesskap – og neste år kommer vi til Ilen!
Representanter fra en rekke urfolk, mange av dem metodister, vil delta på gudstjenesten i Metodistkirken i Trondheim søndag 5. feburar. I tillegg til norske/nordiske samer, kommer flere native americans fra USA og gjester med røtter fra forskjellige urfolk i Filippinene, samt Australia og Nigeria. Dette blir et ganske unikt gudstjenestefellesskap som du absolutt bør bli en del av!
De mange (metodist)gjestene, med vår biskop Christian Alsted i spissen, kommer til Trondheim for å delta i den store samiske jubileusmfeiringen Tråante 2017 6. februar, og et internasjonalt seminar om betydningen av det norske/nordiske samepolitiske møtet i 1917 og hvordan kirken kan/må møte utfordringen fra verdens urfolk i dag. Seminaret starter i kirken vår tirsdag 7. februar og fortetter på Soltun Folkehøgskole onsdag 8. – fredag 10. februar.
Seminaret som inngår i det offisielle Tråante 2017-programmet, er initiert av professor Peder Borgen og arrangeres av Metodisme-historisk selskap i Norge. Trondheimsdelen foregår tirsdag 7. februar kl. 17:00 – 20:30 og temaet er: «Samisk flerkirkelig seminar. Perspektiv fra Elsa Laulas sosialpolitiske landsmøte 1917 i Metodistkirken, Trondheim.»
En av den amerikanske borgerrettskampens mest betydningsfulle skikkelser, metodisten Dorothy Height, kommer på frimerke i USA 1. februar.
Hun var allerede en erfaren aktivist og betydningsfull skikkelse da den 17 år yngere Martin Luther King Jr sto fram på 1950-tallet. Hun ble også en av Luther King Jr’s rådgivere og støttespillere. Hun sto på scenen da han holdt sin berømte «I have a drem»-tale (se bildet), og var sentral i planleggingen, organiseringen og gjennomføringen av Kings store «March on Washington» i 1963 . Samme året ba Luther King Jr. henne reise som sin spesialutsending til Montgomery, Ala. for å delta i sorg- og støttearbeidet overfor familiene til fire jenter som ble drept i bombeangrepet mot 16th Street Baptist Church.
Dorothy Height døde i 2010, 98 år gammel; tre måneder etter at hun var blant gjestene, og fikk et kyss, av president Barack Obama i anledning feiringen av Martin Luther King jr. Day det året. DNA-prøver har påvist at Dorothy Height stammet fra Temne-folket i det som idag er Sierra Leone.
Hun kjempet mot segregasjonen i det amerikanske samfunnet på 1950-talle, og engasjerte seg sterkt i arbeidet med å hjelpe svarte borgere i sørstatene til å registrere seg som velgere på 60-tallet.
Vi trenger alle et språkkurs i kjærlighet. Og vi trenger handlekraft mer enn den ordkrigen som utspiller seg på sosiale medier. Vi trenger et kurs om det språket som er født i Guds hjerte og som bare kan meddele seg fra hjerte til hjerte. Så når vi lar barmhjertigheten får rom mellom oss åpner vi kanaler for Guds nåde og godhet og bekrefter slik vår identitet som et humant samfunn, et kristent fellesskap og ansvarsbevisste medmennesker.
Vi trenger å drilles i og utfordres av det språk som er født i Guds hjerte og som bare kan meddele seg fra hjerte til hjerte. Et godhetens budskap som utfordrer og forandrer mennesker, som kan elske oss sønder og sammen. Et språk som uttrykker seg gjennom kvalitet i kontakten, gjennom respekt for enkeltmennesket og som ikke er begrenset til bruk av ord alene men taler tydelig i både ord og handling, kraftfull handling, nesten profetisk.
Biskopen er en troshelt som fortjener også vår oppmerksomhet og støtte. Utnevnelsen av ham som «Årets United Methodist 2016 som ble kunngjort 15. desember, er så langt vi kan se ikke omtalt på norn offisielle norske/nordiske metodistkanaler. Hjemmesiden finner derfor ingen bedre sak å innlede 2017 med enn historien om biskop Francisco. Samtidig er det en utfordring til oss alle:
Service, basert på nominasjoner fra folk som jobber med nyhets/kommunikajsonsarbeid innenfor den verdensvide United Methodist Church. Det endelige valget ble gjort av staben i UMC News Service. Biskop Ciriaco Q. Francisco ble enstemmig valgt. Begrunnelsen var blant annet at biskopen, i tråd med John Wesleys tro på at «hele verden er vårt sogn», har stått for handlinger som både har fremmet kirkens oppdrag og vært til nytte for mennesker utenfor kirkesamfunnet vårt.
Salige er de godt over 90(!) som møtte fram til julaftengudstjenesten i Metodistkirken – for de ble innskrevet i manntall (bildet) Men frykt ikke! Om du ikke var tilstede, så kan vi forkynne deg en stor glede: uansett hvem og hvor du er, er også du innskrevet i Guds manntall – nærmest enten du vil eller ikke. Det er julens mysterium – i alle fall et av dem.
«Det skjedde i et blåmalt rom», skrev dikteren Finn Bjørnseth (1924 – 1973) for etterhvert ganske mange år siden. Han siktet til 
